Jeg er ikke veldig opptatt av NBA, men innrømmer likevel å ha hatt en «crush» på Boston Celtics siden storhetstiden med Kevin McHale, Robert Parish og Larry Bird. I den grad jeg har fattet interesse for NBA-sirkuset har det stort sett handlet om å sjekke innom nba.com når jeg står opp, for å se hva Celtics har stelt i stand.  Og det har virkelig vært dårlig stell.  Helt til nå.

Magikeren Rondo er ute, og plutselig er magien tilbake i Celtics.

Da sesongen virkelig så ut til å gå i dass, fikk vi (Celtics-fans) sjokkbeskjeden om at Rajon Rondo er ute for resten av sesongen.  Den eneste virkelig gode, og ofte fantastiske, spilleren det var verdt å se på var altså borte fra laget som allerede slet i motbakke.  Da var det også lett å avskrive sesongen 2012/13 – med Ray Allen i Miami, to stjerneveteraner i Paul Pierce og Kevin Garnett som opplagt er overmiddsagshøyden i sine karrierer – og nå altså med geniet Rondo ute med seriøs skade.

Det har vært lett å elske Rondo for det han presterte, selv om mange mener det er minst like lett å hate ham for å være en ganske sær karakter.  Bøttevis av fantastisk regisserte plays, en endeløs rekke av assists, double-doubles og triple-doubles.  Men samtidig var det nok lett å glemme at han hadde ballen i hånda 90% av tidnen, og at omtrent 100% av det offensive i Celtics foregikk i hodet til Rondo.  Ganske fantastisk egentlig, men også sårbart.

Så da de aller fleste belaget seg på et favel til playoff-muligheter, begynte plutselig noe helt annet.  Boston har nå vunnet 6 kamper på rad uten Rondo.  Siste offer ble Lakers som ble ydmyket med et +20 poengstap i natt.  Det er som manna fra himmelen for oss sulteforede fans.  Og vi tror egentlig ikke det vi ser.

Men forklaringen er både enkel og fascinerende.  Celtics spiller en annen type basketball; litt slik vi kjente dem fra noen år tilbake.  Flere spillere bidrar, flere spillere blir kreative og plutselig er navn som Bradley og Barbosa og Green på alles lepper.  Plutrseliog er Paul Pierce en alt-i-ett ptakke; avslutter og tilrettelegger.  Kevin Garnett nekter å gi seg på tørre møkka. Det hører jo også med til historien at unggutten Jared Sulinger var på vei mot en stor sesong da også han ble skadet.

Det er slett ikke gitt at dette går hele veien, enn si halve veien.  Men det har vært en tankevekkende påminnelse om at basketball er et lagspill, og at ingen spiller er uunnværlig, at ingen spiller er et helt lag alene slik man msitenker at Kobe vil det skal være.  Og det kan kanskje være til inspirasjon for oss som forsøker å lære bort basketball som kollektiv samhandling mellm 5 spillere på banen.

Du kan like eller mislike Celtics, men du kan jo bruke forvandlingen som et eksempel på treninger fremover.

«There are lies, damned lies, and statistics»  Det var Mark Twain som udødeliggjorde utsagnet i 1906, men for alle som spiller i BLNO er det ofte en sørgelig sannhet.

Men før jeg skriver noen linjer om statistikken her hjemme, må jeg få lov til å dele litt av statistikken fra en av de merkeligste kampene som er spilt hittil denne seosngen.  Som mange vil vite er Aksel Bolin en av de ledende spillerne for Northern Illinois, der også Stian Emil Berg spilte i fjor. Laget er svært ungt, og med ny coach forrige sesong kjemper de en knallhard kamp for å finne en rytme, en stil og aller helst flere seire. Hittil denne sesongen er de ørlite bedre enn i fjor, men ikke veldig mye og de får stadig tøffe slag i trynet.

Som for eksempel her forleden mot naboskolen Eastern Michigan.  Jeg skal ikke dvele altfor mye ved utfall og kampbildet – annet enn å gi litt trøst til deg som river deg i håret når laget ditt skyter dårligere enn 30%:

– NIU tapte kampen 25-42

– NIU scoret 2 poeng (+ 2 straffer) i første omgang (i løpet av 20 minutter, ja)

– De traff på 1 av 31 skudd før pause

– De traff på 0 av 17 tre-poengere før pause

– De skjøt 3% fra tre-poengslinjen i kampen totalt (1 av 33)

Du finner resten av tallene her om du er interessert.

«Unfortunately, we just couldn’t make a shot. We had makeable, open shots, they just wouldn’t go in», sa coach Montgomery etter kampen som jo uansett var en strålende forsvarskamp.

Jeg har skrevet det før, men gjentar det gjerne:  For mange spillere er statistikken den viktigste delen av CV’en når de ser etter jobb i utlandet.  Og da tenker jeg altså på muligheten til å spille basketball for andre lag i andre land.  Når vi selv henter spillere til Norge ser vi ofte og gjerne på statistikken; ikke fullt så mye på DVD’ene.  Filmene har nemlig en lei tendens til å være redigert til det ugjenkjennelige: En bøtte med highlights er sjelden representativt for hva spilleren står for gjennom en lang sesong.  Og den ene kampen de velger å sende med et lengre klipp fra, er selvfølgelig den ene kampen de var ekstra flinke i.

Noe helt annet er det med statistikk. Vi har lært oss til å stole på det vi får for eksempel fra amerikansk college-basket.  Der slurves det ikke med statistikk, og de som gjør jobben kan håndverket. Dessuten vil god stats fra amerikansk basket være ekstra imponerende sett i lys av at de spiller med 35-sekunders klokke og at motstanden som regel er svært mye tøffere enn her.

Et «selling point» når vi henter amerikanere er ikke minst at Norge er et fint sted å «booste» egen statistikk på veien til en karriere i en bedre liga et annet sted i verden.  Kanskje er det derfor vi får en og annen svært god spiller også i BLNO.

Jeg vet om flere spillere som irriterer seg kraftig over elendig statistikkføring i norsk basketball.  Kanskje er det særlig assist-kategorien som blir skadelidende, og det er altså ikke utelukkende fordi pasningsmottagerne bommer på det han gjør…

Det finnes sikkert mange tanker om hva som skal til for å  gjøre BLNO og KL bedre.  Et fornuftig sted å begynne er det sportslige.  La oss sørge for at alt er på stell, og at vi er etterettelige i alt vi gjør.  At det ikke er et krav om at alle klubber skal filmen kampene, er kort og godt en skandale – for spillere, coacher, dommere og for muligheten til å ettergå statistikk.

Jeg husker mange deilige krangler i norsk basketball, men felles for nesten alle er at de er i ferd med å gå ut på dato. Da BLNO ble dratt i gang rundt årtusenskiftet var den preget av høy sigarføring, mye entusiasme, stor oppmerksomhet, stort pengeforbruk og folk som var store i kjeften.  Meg selv inkludert.

Det er vel på tide å innrømme at jeg ikke var så veldig opptatt av bekledning og utstyr som jeg kanskje ga inntrykk av i 2001. Jeg ble oppfattet som en slags enfant terrible i norsk basketball som hadde alternative meninger om alt og alle; blant annet kravet om at coacher måte stille i dress. I Bergens Tidende sto det i 2007:

«Trenerne i BLNO er pålagt å gå med dress. Det gir 3B-trener Pål Berg blanke i. –Det er ikke fest hver gang vi spiller. Slik kommenterer Berg hvorfor han ikke stiller i dress under kampene i basketligaen. I går møtte han i dongeribukse og joggesko i Haukelandshallen. Det fikk flere av Ulrikens representanter til å se rødt. – Det handler om å vise respekt for dem som møter opp her. Berg representerer ikke bare klubben sin, men også hele ligaen og hele idretten. Da blir det feil å vise en slik holdning, sier Trond Gullaksen.»

Det var faktisk ganske mye oppmerksomhet og bråk om denne saken; såpass mye at VG stilte med journalist og fotograf i garderoben før en kamp.  Det er ikke hverdagskost å ha med seg reportasjeteam når man skifter…

Men slik var det i BLNOs første hektiske og litt gale år.  Og etter hvert ble det slik at noen av oss «tok ansvar».

Jeg tror vel både Ulrikens David Swan og jeg skjønte verdien av å få oppslag i mediene.  Derfor var David Swan/Pål Berg-kranglene mange de få årene vi orket å holde de gående.  Blant mange høydepunkter var det for eksempel disse:

«Tidligere har David Swans erkefiende Pål Berg, gitt uttrykk for at det er et problem at Ulrikens publikum tror «fuck» er det engelske ordet for dommer». Ulriken-formann Hans Brundtland, sa derimot tidligere denne uken at David Swan er et godt forbilde.»

«Jeg har mange gode trenervenner i Norge. Pål Berg er ikke en av dem» (Ulriken-trener David Swan)

 «- Jeg skjønner at kranglene oss imellom er godt stoff for både TV og aviser. Men det er veldig hauset opp, sier Pål Berg.  Men David Swan er ikke interessert i å gjøre seg til venns med Pål Berg. – Jeg liker ham ikke, jeg har ingen respekt for ham, så det skjer nok aldri.»

 Og for å være ærlig – jeg vet fortsatt ikke helt hvordan vi har det med hverandre, men jeg håper og tror at vi begge oppfattet dette som en del av markedsføringen. Det virket i hvert fall upåklagelig.  Aldri har norsk basketball hatt større oppmerksomhet enn da David Swan åpnet munnen, da Milan Borojevic var forbannet på vegne av Centrum, da Geir Spiten hudflettet Asker kommune.  Og så videre og så videre..

Det jeg selv oppfatter som en mine mest vellykkede utspill var da vi spilte 1. og 2. NM-finale mot Tromsø Storm i Bærums gullsesong.  En helg i Tromsø er hyggelig nok, men med 24 timer mellom kampene blir det også mye dødtid.  Derfor mente jeg det var en god idé å blogge litt fra hotellet.  Og Tromsø-supportere og -ledere viste seg som et hårsårt og takknemlig «publikum».  Avisoppslagene vart mange, temperaturen høy og det jo en bonus at vi vant en av kampene der oppe. Det satte også en ekstra spiss på finalerunden at den lokale sportsredaktøren hadde skrevet at Tromsø skulle fortære Bærum som en 3-retters; altså 3-0 i kamper.  Jeg tror faktisk det var den betydeligste motivasjonsfaktoren for oss den helgen.

I dag er vi snillere – sannsynligvis altfor snille.  Asker og Bærum har forsøkt å trigge hverandre til litt godslig mobbing på nettet før de to kampene nylig – med filmplakater, manipulerte blekksprutbilder og gule fargekart. Asker er som vanlig på en annen planet, og tror de eier Bærum.

Vi trenger mer av dette.  Vi trenger mer «drittslenging», mer fantasi, mer liv og mer følelser.

Er det noen som tar utfordringen!?!

For noen år siden så det sånn ut før oppgjøret mellom Tromsø og Bærum.

Det var drøy kost som møtte oss da vi landet i Tromsø 1. april. Og det var slett ikke aprilsnarr…

Gult er kult, mener Asker.

Asker tror pussig nok fortsatt at de eier Bærum

Ikke så langt unna det jeg ser i speilet hver morgen

Asker føler seg nok litt snytt etter to tette oppgjør mot Bærum, Tromsø følte seg snytt på målstreken mot Frøya i Bergen og Centrum slikker sårene etter et litt ydmykende tap for Ammerud.  Og når BLNO nå er en helt uforutsigbar liga på vei inn mot mål passer det fint å stikke hodet frem og kunne fortelle hvordan dette kommer til å ende.

Enkelte ting synes helt klare:  Tromsø vinner serien, men vinner heller ikke i år BLNO.  Gimle sniker seg foran Asker i sluttspurten og havner i kvalifiseringspulje med Frøya og Bergkameratene, mens Asker er litt heldige som skal spille mot Gimle og Persbråten.  Fyllingen følger Persbråten helt til døra i kampen om 2.plassen i 1.divisjon, mens Høybråtens tøffe kampprogram gjør at de ikke når helt opp.

Her er avslutningen på årets sesong (v og t foran lagene indikerer seier og tap i de resterende kampene, h og b er hjemme/borte)

Tromsø 15-4

v Asker (h)

t Ammerud (b)

v Bærum (b)

t Frøya (h)

v Frøya (h)

Tromsø vinner 3 av 5 og vinner serien med 18-6.  De kommer til å irritere seg over tapet for Ammerud, og deler seier og tap med Frøya.

Centrum 13-7

v Asker (h)

t Asker (h)

v Ammerud (b)

t Bærum (b)

Centrum er litt på gyngende grunn, men blir en god nummer to i seiren med 15-9.  Asker taper og vinner en kamp mot Centrum, mens Centrum får revansje mot Ammerud.

Bærum 12-9

t Tromsø (h)

v Centrum (h)

v Ammerud (h)

Bærum vinner 2 av 3 og ender på 14-10.  Tromsø blir igjen litt for tøffe for Bærum, mens kampene mot Centrum og Ammerud går i hjemmelagets fsvør.

Frøya 10-10

v Gimle (h)

v Tromsø (b)

t Tromsø (b)

v Asker (h)

Frøya vinner 3 av 4 og avslutter 13-11.  Frøya klarer nesten 3.plassen, men bare nesten.  De taper en av to kamper mot Tromsø, etter ekstraomgang.

Gimle 9-13

t Frøya (b)

v Asker (h)

Gimle vinner 1 og avslutter med 10-14.  De har brukbart tak på Asker i Djeles fravær, men taper igjen for kollega Frøya.

Asker 7-11

v Ammerud (b)

t Tromsø (b)

t Centrum (b)

v Centrum (b)

t Frøya (b)

t Gimle (b)

Asker sliter i serieavslutningen, men har vist storhet til tross for 9-15.  Livet uten Djele er vanskelig å takle, og det hjelper ikke at alle kamper går på bortebane, med to tøffe reiser i vente.

Ammerud 4-16

t Asker (H)

v Tromsø (H)

v Centrum (H)

t Bærum (B)

Ammerud kommer sent, men godt og går inn i kval-runden med 6-18.  Det gir dem plass i kval-runden mot Frøya og Bergkameratene.

BLNO kvalgruppe 1:

Frøya, Ammerud, Bergkameratene:

Frøya tar seg av denne gruppen; det blir for tungt for Ammerud og Bergkameratene mot Frøyas to store.

BLNO kvalgruppe 2:

Asker, Gimle og Persbråten:

Asker stiller igjen med Djele på laget – litt redusert, men det gir betydelig større pondus.  Altfor mye og for stort for Persbråten å takle, og Gimle må også til slutt bite i det sure eplet.  Frøya møter Asker i kampen om den siste plassen i Final Four og det blir Asker som trekker det lengste strået.

FINAL FOUR:

Entusiasmen er til å ta og føle på i Tromsø denne helgen, og Tromsø gjennomfører et prikkfritt arrangement med stort trøkk og masse mennesker på tribunene.  Men prestasjonspresset blir for mye i semifinalen Tromsø-Asker. Asker har desusten fordelen av å ha vært i aktivitet uken før, og spiller med entusiasme og glede og gir seg aldri selv om de ligger under ved pause.  Bærum får en lettere vei til finalen mot Centrum.  Bærum er heldige som møter et lag uten vesentlig size og får revansje for et forsmedelig nederlag forrige sesong. Finalen mellom Asker og Bærum blir en thriller av de sjeldne; mye følelser, mye hevnlyst, spiller esom kjernner hverandre ut og inn.  To ekstraomganger må til før BLNO-mesteren kåres. Det koker ned til et straffekast sekunder før slutt i andre ekstraomgang.

Sånn kan det gå…!

Hvilke lag tror DU møtes i Final Four; velg 4 av disse!

Da jeg spilte ball aktivt fantes bare NRK på TV, det skulle gå nesten 25 år før noen i det hele tatt hadde hørt om internett, Neil Armstrong hadde akkurat gått en liten tur på månen og nordmenn gikk mann av huse for å se skøyteløp. Og det hørte med til sjeldenhetene at noen kjørte oss til treninger og kamper med bil.

Per Ivar Moe i 65, Neil Armstrong i 69 og bilen til Helge som fikk kjørt seg fra 71 og utover. Det var da jeg begynte min «karriere».

Min far var definitivt ikke i front når det gjaldt å prøve nye saker og ting, og han var helt uinteressert i både TV og bil.  Vi fikk ikke TV i hus før jeg truet med å flytte inn til naboen under OL i 1968.  Men bil fikk vi aldri.  Far var dessuten helt uinteressert i basketball, og jeg kommer fortsatt ikke helt over at han ALDRI så meg spille en kamp. Mor så én kamp, men var mest opptatt av «han lille festlige på det andre laget som løp så fort» (nei, det vart ikke Magnus Midtvedt!)

Uten snill far eller mor med bil (de var for så vidt snille, men altså uten bil og idrettsinteresse) var jeg overlatt til offentlig kommunikasjon, eller av og til faren til Helge.

Familien til Helge hadde bil; en råtten Ford Cortina som likevel var langt bedre enn å ta bussen til Sandvika for så å gå den litt kjipe veien til Jong skole.  Der trente vi i den gymsalen der ryktene vil ha det til at en Bærum-spiller som ikke evnet å ta øynene bort fra ballen endte dribleserien sin rett i glassruta og ut på gårdsplassen.  Noe forteller meg at den historien er blitt en smule bedre med årene…

Nåvel, før jeg fjerner meg helt fra utgangspunktet: Vi var ikke veldig bortskjemte den gangen.  De gangene faren til Helge kjørte til kamp var det selvfølgelig aldri snakk om å bli hentet hjemme; vi måtte gå et godt stykke og møte på avtalt sted. Og vi var selvfølgelig presise; noe annet var uhørt, dvs gjerne ti minutter for tidlig ute.

I bagen hadde vi de feteste skoene vi visste om (tror ikke de var så fete at de fortjener å bli omtalt som «kicks»); de billige het Tiger tror jeg, og hadde det særtrekket at sålene var like harde som asfalt; de var kort og godt utrolig vonde!  De flotteste av oss hadde Converse, ja nettopp tøymodellen som er en hit i dag. Det var mye dårlige knær den gangen, og vi var mange som tråkket over…

I dag er vi ikke helt der…  Spillere kommer gjerne i hver sin bil med hver sin forelder; det er jo egentlig flott fordi det betyr at moderne foreldre følger opp barna sine på en helt annen og mye bedre måte enn tidligere. Men spillerne blir altså båret på gullstol inn i hallen, de spiller, og setter seg rett i varm bil – uten garderoberitualet (som jeg har skrevet om tidligere).

Skoene varer ikke så lenge i dag, og det er IKKE fordi kvaliteten er blitt dårligere.  Men plutselig kommer det jo en modell som er litt fetere; den må vi selvfølgelig ha… Noe av det kuleste jeg har opplevd i moderne tid er han som på en landslagssamling for noen få år siden ble spurt om hvor han hadde kjøpt skoene sine.  «Europris», svarte han uten å blunke.  Kult!

På treningene er det mye som skal gjøres: Mange har et eller annet nytt på mobiltelefonen som må vises til de andre før vi kan komme skikkelig i gang.  Det skal svares på SMS’er, det skal  «snapchat»’es og det skal les mye og lenge av ting vi har opplevd.  Det går fint så lenge vi trener, men i vannpausene må vi helst bort til mobilen for å se om noen har svart på det vi sendte rett før treningsstart.

Den gangen det bare var en kanal på TV, var vi ikke så opptatt av mobilen; den var ikke funnet opp ennå.  Det var den gangen vi måtte vente måneder i kø for å få fasttelefon inn i huset.  Men den gangen var vi i stedet opptatt av å trene hardt og riktig og mye; ikke minst fordi det hadde kostet oss litt å komme dit.  Trenerne var stort sett virkelig ikke flinke den gangen, men vi – spillerne – var selvdrevne.

Det ble folk av oss også!

Ettersom denne bloggen har vært arena for meningsutveksling om den jobben dommerne gjør i våre eliteserier, er det ikke mer enn rett og riktig at jeg også er med på å avrunde debatten, i hvert fall foreløpig.  For det er vel liten tvil om at coacher, spillere og dommere kommer til å ha ulikt syn på situasjoner også i tiden som kommer.

 Men det kan kanskje være lov til å håpe at møtet mellom dommerkomiteen og noen av coachene tirsdag vil være med på å skape litt større forståelse begge veier. Jeg var dessverre ikke invitert som referent, men møtet slik det er beskrevet på basketballdommer.com, synes å ha vært en blanding av saklig, befriende og delvis oppklarende.

Det mest matnyttige og fornuftige fra møtet er slik jeg ser det at det skal etableres et nytt samarbeidsforum i forbindelse med åpningshelgen i BLNO og KL, og om jeg leser referatet rett, med fokus på samarbeid og kommunikasjon coach/dommer.

Dommerkomiteen presiserer nok en gang at det er FIBA som setter alle premisser i hvordan reglene skal anvendes, og at DK arbeider lojalt med dommerutvikling etter samme modell som det internasjonale forbundet. Inntil FIBA kunngjør at det er forbudt å bruke huet og fornuft, regner vi med at det er lov også for norske dommere.

Så er det å håpe at Kelvin har gjenfunnet lysten til å lede laget i de siste kampene denne sesongen, og at både coacher og dommere evner å besinne seg i situasjoner der temperaturen er høyere enn ønskelig.

Tror nok aldri jeg kommer til å glemme det: Da jeg holdt på med 86-årgangen til det som den gangen het 3B hadde jeg flere talenter på laget.  Det var nok av dem som har fikk mye gratis med etternavn som for eksempel Stien, Elgmork og Berg (og da tenker jeg nok skillsmessig på Torill).  Men det var også mange som slett ikke hadde fått basketball med morsmelken eller hva man eventuelt får det med av far. 

Ikke minst hadde jeg en kar som het Thomas som også var arvelig belastet, eller snarere velsignet.  Ikke med basketball, men med musikk.  Han var kort og godt en enestående dyktig musiker, og først senere har det slått meg hvorfor han uten sammenligning har vært den spilleren jeg har hatt som lærte ting fortest. Og selv om han aldri forfulgte basketballkarrieren, ga han meg et av de mest uforglemmelige øyeblikkene som trener, ever:  Jeg tror det må ha vært en tirsdagstrening i Hoslehallen . Thomas var høy og egentlig altfor tynn, men det var naturlig å bruke ham litt inside også.  Denne tirsdagen gikk vi gjennom et par øvelser som ikke står i noen post-ABC, men som kanskje var såpass avanserte at de erenda litt lenger ut i alfabetet.  Thomas fikset øvelsene nesten umiddelbart, og rakk også å få med seg et par repetisjoner med feil hånd.  Den påfølgende lørdagen spilte vi kamp, og det var så jeg måtte klype meg i armen da han midt i kampen, med den største selvfølgelighet, trakk fram det vi hadde jobbet med på tirsdag.  Og med feil hånd! Sånt er ren og skjær trenerlykke.

Jeg har vel skjønt nå at kjedelige repetisjoner kanskje er det viktigste for en spiller på vei mot perfeksjon.  Og for Thomas var dette helt naturlig. Time etter time, uke etter uke, måned etter måned foran klaveret hadde lært ham en treningsdisiplin ingen andre helt forstår.

Derfor er nok også skoleprosjekter som Wang, NTG, Olsvikåsen og Kongsberg viktige for utviklingen av norske talenter. Og det er evnen til å stå det kjedelige løpet som gir resultater.

Men samtidig har de slått meg hvor håpløst det er at det viser seg umulig å få alt i én pakke. Hvis en spiller har individuelle skills i overflod kan du være sikker på at han enten er et head case eller en pingle.  Hvis han har høy basketball-IQ scorer han garantert lavt på andre kvaliteter.

Jeg vil ha hurtigheten til Magnus Midtvedt, humøret og skuddavviklingen til Stian Mjøs, basketball-IQ’en til Christer Elgmork, den positive galskapen til Nils-Paul Skåra, vinnerinstinktet til Rolf Halvorsen, de sosiale antennene til Erik Libæk, kroppen til Torgeir Bryn (nåja, i hvert fall størrelsen), spensten til Milah Kombat, lojaliteten til Øyvind Fritzen, arrogansen til Pål Vik, osv., osv.

Hvordan ser din drømmespiller ut?  Kommentarfeltet er åpent hvis du vil komme med dine forslag.  Hvilke egenskaper ville du for eksempel hentet fra hvilke NBA-spillere (du kommer ikke på trykk her uten å ta med minst en egenskap fra Larry Bird…)

I går var jeg en av 250 eller 300 eller kanskje 350 på tribunen i Vollenhallen. Og siden vi kom av gårde hjemmefra litt senere enn ønskelig, tenkte jeg er øyeblikk at det kanskje villke være litt vanskelig å få parkering, siden Asker mot Bærum er et oppgjør alle vil få med seg.  En kamp som hadde fått mye omtale og mye fokus.

Som man kan se; det er plass til en og annen her og der.

På vei utover i bilen tenkte jeg med litt vemodig glede (finnes det noe sånt..?) tilbake på de store oppgjørene for noen år siden.  Da det definitivt var fullt i Vollenhallen.  Da Geir Spiten stadig var ute i Budstikka for å fortelle hvor håpløst det var å spille der  ute i periferien fordi kommunen ikke hadde klart å tenke langt nok da de tegnet Leikvollhallen uten tribuneplasser.  Da vi ble møtt av gule parkeringsvakter.  Da dugnadsgjengen måtte snekre sammen tribuner på kortsidene – som også var fulle. Da hallen var proppfull av barn som slett ikke var veldig interessert i å se kampen, men heller løpe opp og ned langsiden (ja, det var j..la irriterende!) Da kampene ble markert med fyrverkeri når Asker vant. Og det gjorde de jo ganske ofte før.

Og om man først er i mimrehjørnet er det lov å smile litt tilfreds over at vi klarte å skvise inn 2700 tilskuere på Harlem Globetrotters.  Det er jo ikke så veldig lenge siden.  Og det er heller ikke så veldig lenge siden Blue Zone virkelig var blue zone på Bærums hjemmekamper:  Lette å se, enda lettere å høre – og alltid en faktor.

Så når Asker nå opplever et lite løft i interesse og entusiasme, og når Bærum endelig begynner å ligne et lag, kommer det altså likevel ikke flere enn noen få hundre til toppkampen. Og jeg skal ikke mene noe før jeg har sett det søndag som kommer, men det er lett å tro at det ikke blir flere når de to lagene møtes til returoppgjøret.

På denne bloggen spurte jeg for litt siden om hva som er viktig for å få folk å kampene igjen.  Og svarene er virkelig litt overraskende, i hvert fall for meg (trykk på «view results», så får du se tallene).

Suverent flest har ment at markedsføringen må bli bedre og at aktiviteten på nettsider og sosalie medier må bli bedre.

Og om det nå er slik at dette faktisk er riktig, så er det i hvert fall det aller enkleste å gjøre noe med.  Når det for eksempel bare er 1% som mener at BLNO ikke er spennende før playoff, så må det jo bety at folk liker det de får se nå.  Og da er det vår jobb å piske opp stemningen.

Derfor har både Asker og vi brukt litt tid og krefter på å mobbe hverandre på aller vennlnigste vis.  Noen meldinger på Facebook, noen rare og manipulerte bilder, litt godmodig drittslenging.  Vi trenger sannsynligvis mer av det.  Og om du har flere meninger om hva vi sammen kan gjøre, så er kommentarfeltet åpent for deg her på denne bloggen.

Jeg ser av meningsmålingen at bare 2,5% er opptatt av gode parkeringsfasiliteter. Om jeg fikk parkeringsplass i Vollen?  Joda, jeg fikk parkert – men er kanskje også norsk basket parkert, som publikumsidrett?

Vi var et stykke inn i sesongen med (gamle) Bærum Basketballklubb, med ny amerikaner som også var en av de første i Norge. Også den gangen hadde vi unge talenter på laget, og en av dem var ikke eldre enn at han ikke helt ante rekkevidden av «practical jokes»:

Vår amerikaner var av det hårete slaget.  Ikke sånn å forstå at alt han gjorde på banen var «hårete».  Men han hadde altså kraftig hårvekst, og ganske særlig på kroppen.  For eksempel var  han ganske lodden fra midjen og ned – alle intimområder inkludert.  Og siden dette var i «gamle dager» brukte vi garderoben slik den var tenkt å brukes:  Vi skiftet før trening og kamp, og vi dusjet og skiftet sammen etter ferdig økt.

Vår amerikanske venn tok pussig nok alltid på seg sokkene først, og gjerne stående naken på gulvet med den ene foten på garderobebenken.  Og det er jo da man er mest eksponert, og med tilgang til det meste.  Og det var også da vårt unge talent fikk en briljant idé, syntes han – han fant ny anvendelse for sprayklisteret vi brukte til å tape ankler:  Han sprayet en solid dose klister opp i skrittet på lagkameratene som var hjelpeløs, kun iført sokker… Stor suksess, og total skandale!  Klister i skrittet er IKKE behagelig viste det seg, og dessuten nesten umulig å få bort.  Og jeg husker virkelig ikke hvordan han fikk orden på underlivet – om det endte i   intimbarbering eller å nedsenke stompen i en bøtte aceton.

Nåvel, for en drøy uke siden publiserte Aftenposten en kronikk som handlet om nettopp dusjvegring og garderobeskrekk. Wenche Bjørnebekk skrev blant annet at «unge jenter har sett Trekant, og mens de vet alt om analsex har de aldri sett klassevenninnene nakne.» Jeg har aldri sett Trekant (bortsett fra den episoden der Nils-Paul hadde en rolle som hunk), men jeg vet ganske mye om hvordan vi ikke bruker anledningen til samvær i garderoben. I moderne basketball er dette blitt til et slags taktikkrom der vi samles før kampene i et forsøk på å sette navn på hva vi skal gjøre.

Når trening og kamper er ferdig, forsvinner spillerne gjerne som dugg for solen. Det spiller ingen rolle om det er minus 20 ute; spillerne går de få metrene ut til bilen som kanskje henter om 5 minutter, gjerne i shorts og med Nike Free på føttene og istapper i håret (og så lurer vi på hvorfor vi har så mye treningsfravær på grunn av forkjølelse…)

Jeg har heller aldri skjønt det som synes å være et amerikansk konsept: Nemlig at man aldri dusjer.  Aldri, uansett.  Jeg husker turene til Bergen der vi ofte har litt snau tid fra kampslutt til flyet.  De norske spillerne skjønner i hvert fall der at det er viktig og ikke minst behagelig å dusje og skifte, mens amerikanere ofte strener rett ut i vestibylen i Gimlehallen.  Tjukk boblejakke over svett kropp funker tilsynelatende helt greit for dem – en liten dæsj deo så er de klare for turen hjem.

Hver sin smak, og hver sin hygieniske standard. Men jeg synes faktisk vi er i ferd med å gå glipp av en viktig dimensjon.  Garderobesamværet er viktig også for annet enn å vaske kroppen. Vi er jo ikke alltid veldig flinke til å betjene hverandre og være sammen med hverandre annet enn i hallen. De 15-20 minuttene etter trening har mange viktige funksjoner.  Bare spør Fredrik Vogt Jacobsen som gjorde dusj- og garderobesamværet til en vitenskap, og en lidenskap.

Motviljen mot å dusje sammen kan ha sammenheng med religiøst betinget bluferdighet, og det skal vi akseptere.  Og på det kretslaget som første gang vant Lundadspelen under navnet Oslo Vikings, utmerket vår beste spiller seg på banen – men også i dusjen der han alltid stilte i lange underbukser.  Snodig, men greit nok.  Eller kanskje er det tjenester som «snap chat» som etter hvert gjør det til en risikosport å ta av seg klærne..?

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, annet enn å minne meg selv om å gå i bresjen for «garderobelivets renessanse».

Det er meget mulig at jeg leser dommernes svar til Kelvin som fanden leser Bibelen, og at jeg kanskje tillegger Kelvin Woods meninger han ikke har.  Men med dette lille forbeholdet kan jeg likevel ikke helt fri meg fra følelsen av at dette er nokså umusikalsk i all sin skoleriktige tilnærming. For eksempel synes jeg vel svaret kunne hatt en enkel setning sånn helt i starten; noe i retning av «Det er synd og beklagelig om Kelvin virkelig føler det så tungt at han ikke ønsker å være kampcoach lenger.  Dette må vi sammen klare å finne ut av, og ingen ønsker det mer enn dommerne som selvfølgelig ønsker et godt samarbeid og en god tone».  Noe sånt.

Dommerkomiteen sier i sitt lite overraskende svar til Kelvin det som for de fleste er «bloody obvious»:

– Dommere synes også det er fint å være konsekvente

– FIBA bestemmer hva og hvordan det skal dømmes

– Kriteriene er sånn og slik.

– Vi må møtes og snakke sammen, men først og fremst for å lære snakke om regler og tolkninger og praksis.

Og det er der det stopper for meg.  Jeg tror nemlig ikke dette handler om regler, gamle eller nye. Tolkninger, gamle eller nye.  Eller pålagte FIBA-direktiver. Uansett hvilke regler, eller hvilken forståelse av dem, vi legger til grunn vil det eksistere subjektive og ulike oppfatninger av hver enkelt situasjon.  Så vi kommer garantert til å være uenige, og vi kommer helt sikkert til å diskutere friskt også i fremtiden.

Men jeg oppfatter Kelvin dithen at han nærmest trygler om andre måter å kommunisere på; dommere og coacher imellom.  Og da snakker han ikke om møter der vi ser DVD’er til krampa tar oss, men heller et møte der gjensidig respekt og forståelse i kampsituasjonen står på dagsorden.  Det er nemlig der, på gulvet, i løpet av 4×10 minutter det hele utspilles.  Det er der vi jubler og irriterer osss, elsker og hater og lar følelsene løpe av med oss.

« …a few “questionable” calls are not my concern. It is the stench of arrogance that concerns me. Arrogance on the floor, in the system, and in the whole process of the referee arena.» Sier Kelvin.

Så jeg er virkelig ikke sikker på om det er veldig matnyttig at han inviteres til DK-møte.  Jeg skulle for så vidt gjerne vært flue på veggen der, men enda bedre hadde det vært om det var 10-20 fluer til stede; nemlig de andre elitecoachene.

Kan det tenkes et møte der regler IKKE står på dagsorden. Jeg tror mange føler for det.  Og jeg tror mange vil være med på møtet, særlig hvis det ikke er møteplikt.

En av veteranene med grå trøye og fløyte har skrevet innsiktfullt og fornuftig om dette.  Kjell Løvolds blogg er verdt å lese, ikke minst for å få et litt mindre angstbiterks perspektiv på dette.

Frode Ramberg har sendt meg  følgende betraktninger om disklusjonen som på går:

«Føler behov for å støtte Kelvin sine argumenter. Ser ut som «pauliord» er det eneste forum. Tillater meg også være glimtvis småsarkastisk, og nesten usaklig, uten at jeg mener meningsmotstandere skal fokusere på det. Det er mer en personlig stil som bør respekteres. Forstår at DK ikke kan detaljbesvare alle Kelvins problemstillinger.De unngår det i allefall i denne sammenheng. At Kelvin er besluttet invitert til neste møte i DK, og at DK vil ha regelshow på neste års DST, virker ikke spesielt betryggende før avgjørende fase i nasjonale serier.

DK vil selvfølgelig unngå at aktive trenere påvirker dommeroppsett. Vanskelig å skjønne hvorfor de nevner dette. Har noen spurt om det?

DK svarer med en spesifikk situasjon der dommer i en annen posisjon kan overblåse den andre. Det høres ok ut, men er vel ikke akkurat denne ene situasjonen som er utfordringen, men situasjoner der en dommer faktisk har sett noe i den andres sone, men alikevel ikke blåser fordi det er utenfor hans felt. Blir jo selv avslørt for å ha sett feil sted, men dumt å samtidig kommunisere til coachene at han faktisk så det, men ikke kunne ta det. Hva synes dere om disse tilfellene?

Ellers er det jo ikke så mye DK responderer på fra Kelvins brev. Kan minne litt om en kampsituasjon.

Vil prøve å stille noen av Kelvins spørsmål igjen, om enn noe omformulert.

– Har DK forståelse for, eller forstått at trenere kan bli frustrert over dømmingen, og at faktisk mange er det? Jeg er ikke den mest sosiale treneren selv, men har pratet med noen blno og 1div -trenere denne sesongen, og konsekvens og kommunikasjon kommer som tema nr. 1. Ikke regelkunnskap. Altså, det er frustrerte trenere. Mener DK at dette er trenernes feil, eller har også dommerne noe med saken å gjøre? Spiller følelser og engasjement noen rolle i dommernes vurdering av spiller/trener-atferd?

– Hvordan brukes trusselen om T? Opplever at «T-blikket» brukes aktivt både mot meg og spillerne mine. Litt banalt, men hvorfor hører dommere så mye bedre når det hviskes frustrasjon, enn når det ropes gode spørsmål. Altså ignorering av saklighet, men straff av følelser. Personlig regner jeg inn noen T til spillerne mine, man må være god nok til å vinne kamper med 3-4 T imot. Vil ikke drepe følelser og engasjement hos spillerne, eller meg selv. Idrett uten følelser blir uinteressant idrett. Men DK, jeg er en rolig fyr, jeg ser det sånn, at når dere gir meg en T, innrømmer dere å ha gjort en feil i forkant. Gjelder for 90% av spillerne mine også.

-Holder dommere et høyere internasjonalt nivå enn spillerne? Har noen dommere uttalt dette? Har selv vært ute av sporten 10 år før denne sesongen, og ser at det er høyere hyppighet av angrepsspillere som kommer temmelig ubalansert, etter å ha snublet, og ligger på grensen til vannrett mot sin forsvarsspiller, som på sin side lurer på hva som blir riktig forsvarsposisjon mot toppen av et hode. Hvis han ikke rekker å slenge seg unna, eller bli 10 cm bred, kan han fort få feil imot seg, tilogmed bli utvist på tilsvarende situasjoner. Føles alltid feil når god forsvarsposisjon straffes av dårlig angrepsposisjon. Ser at det i enkelte situasjoner kan være vanskelig, selv for dommere med spilleforståelse. Selvfølgelig forskjell på Barcelona-Real Madrid, Sundsvall-Upssala og Sverresborg-Varden. Vet ikke, men tenker det er dommerens oppgave å dømme på det nivået han er på. Så DK. Er det et argument at spiller/trenernivået er for lavt ?

Når kan trenerne kritisere dommerne? Synes dommerne er tydelig i år på at treneren kan snakke til dem, altså møter treneren et mer imøtekommende ansiktsuttrykk enn spillerne. Prøver å benytte meg av dette. Opplever i liten grad å bli hørt. (jeg har snakket til dommerne omtrent 5 ganger på 13 kamper) Jeg blir møtt med jattevarianten, alt er fryd og gammen og ordner seg. Eller motstand, jeg har ikke skjønt reglene. Det henvises til en regel, gjerne en regel som slo inn i forkant av den situasjonen jeg tar opp, og ingen har sett. (hvorfor ble det ikke dømt i den første situasjonen?) Mange dommere er mottagelige for kritikk, og noen totalt uimottagelige. Hvordan skal vi vite hvem vi kan snakke med, og når? Hei DK. Dere svarer ofte med regelboka, men vi kritiserte aldri den, vi kritiserte tolkningen. Forstår dere forskjellen?

Kelvin tar opp dette med følelser som vi alle har,men viser forskjellig. Har selv og vil at mine spillere skal ha et emosjonelt forhold til basketball. For spillere og trenere er ikke dommerne det viktigste faktum for utvikling. Svært få trenere (håper jeg) som legger opp treningsuka i forhold til dommerne kommende helg. Har selv valgt en linje der dommerne ikke finnes. Begynner jeg å tenke på dommerne , mister jeg fokus på laget mitt, og beveger meg i et uforutsigbart landskap. Altså mener jeg at det er ganske stor forskjell på de enkelte dommerne i Norge, fra topp til bunn. Noe jeg lett akspeterer, men DK bør også akseptere det. Dårlig kommunikasjon hvis DK signaliserer det motsatte av hva alle ser. Det stilles også spørsmål om dommernes relasjonelle ferdigheter. Det skrives også at disse kan være viktigere enn regelheftet. Husker dette særlig fra spillertiden. Det var mye lettere å forstå en feil call fra en dommer du hadde tonen med. Egentlig ble vel callen rett. Må vel inrømme at økt dommermedgjørlighet vokste etter mange år i gamle eliteserien. Har DK noen kommentar til stjernespillerdømming?. Hvordan takler dere at noen av dere er bedre enn andre pr. idag? Aksepteres dette dommerne imellom?

-Er det DK-strategi når dommere kommer til kamp med «her-bestemmer-vi-mest-av alle-uansett-holdning»? Dere skal selvfølgelig kontrollere at spillet foregår innenfor reglementet. Spillerne mine, og jeg er aktive tre-fire ganger, snart fire-fem ganger i uka. Men vi forventer at dommerne skal klare å takle en enkelt situasjon som ikke allerede er redegjort for på fiba-video. Mulig at «vi-bestemmer-uansett-hva-som-skjer-attituden» er et dårlig utgangspunkt for gjensidig respekt. Hva tror dere? Mulig dere er opptatt av å ikke ha her-bestemmer-vi-mest-av-alle-holdning. Men hva om de dere møter, oppfatter dere slik?

Vet ikke hvor ofte DK møtes, og hva de snakker om. Uviktig for min trenergjerning, men føler det er mye av de samme problemene som for 10-20 år siden. Reglene er fortsatt inkonsekvente på den måten at du kan spille i Trondheim med mye tillatt off-the-ball-kontakt. Så kan du dra til Tromsø neste uke og bli blåst ihjel på lillefinger-som-kommer-borti-en-skulder-på-en-person-som-tok-retur. Får høre i pausen at dommerne (eller den ene) skulle være ekstra strenge på dette fordi det han hadde sett så mye av det forrige helg). Vet DK at sånn inkonsekvens finnes? (Tror det ble sendt video i 1988, men det gjentok seg i 2012).

Tror DK er like opptatt av å løse dette som alle andre, og en viss konflikt mellom dommere spillere og trenere er vel naturlig. Men vi kan ikke la det gå utover gleden over å holde på med basketball.

Tror det er lurt, kanskje absolutt nødvendig med samlinger og gjennomganger av regelpraksis på DST, men løsningen på dette problemet er neppe at en av DKs gode retorikere gjennomgår årets nyheter på fortreffelig vis, sålenge det ikke er det samme som møtes i hallene gjennom sesongen.»

Frode Ramberg

Coach Sverresborg, på vegne av seg selv.