Lite var klart da James Naismith oppfant basketball – han hadde verken tenkt på kurv eller ball. Men så gikk produktuviklingen raskt.
James Naismith var ikke så opptatt av utstyr da han oppfant basketball i 1891. Ledelsen ved Springfield College hadde bedt Naismith finne på noe som kunne sørge for at elevene var engasjert i fysiske aktiviteter også i vintersesongen. Basketball ble løsningen. Naismith snekret sammen 13 regler som definerte hvordan basketball skulle spilles, men utstyr var det verre med.
Lagene skulle oppnå poeng ved å kaste en ball oppi en kurv, og den første tiden gjorde tomme ferskenkurver nytten. Det var bokstavelig talt fruktkurver som hadde den åpenbare ulempen at de hadde fast bunn. Den første genistreken var når en kreativ sjel fant ut at bunnen kunne fjernes slik at ballen gikk gjennom kurven. Så slapp man å klatre i stige for å hente ballen etter hver scoring.
Først fotball En basketball fantes selvfølgelig ikke siden spillet var helt nytt. En fotball gjorde nytten de første årene, men den var tung og det var dårlig sprett i ballen.
I 1894 tok Naismith kontakt med Spalding med beskjed om å lage den første basketballen. Løsningen ble en lærball som var sydd sammen med lisser og med en gummiblære på innsiden. Den veide drøyt 560 gram, med en omkrets på 81 centimeter, og den var lærfarget brun.
Den første Spaldingballen ble brukt frem til 1937 da den første sømløse basketballen så dagens lys. Den så bedre ut, men viktigere var det at den ga mye bedre sprett, og basketballer som var sydd sammen med lisser, var historie i 1948.
Året etter hadde den offisielle ballen krympet til 76 centimeter i omkrets, og mens den opprinnelige ballen var sydd sammen av fire paneler, fikk basketballen åtte paneler fra 1970.
Ut med brunt Verken spillere eller publikum var fornøyd med den originale brune lærfargen. Det var rett og slett vanskelig å se ballen tydelig nok. Da Spalding lanserte en oransje ball i 1957, ble den en umiddelbar suksess, og det har vært den dominerende fargen siden. Du finner riktignok basketballer i alle mulige og umulige farger, men som matchball handler det stort sett om den offisielle oransje ballen.
I 1983 laget Spalding den første basketballen i «full grain leather». Det er den aller beste kvaliteten på lær. Det blir finere jo mer det blir brukt, men mister ikke kvalitet eller slitestyrke.
Før 1990 var alle baller laget av ekte lær, men så kom komposittmaterialene for fullt. Fortsatt er lærballer de mest eksklusive, men til bruk innendørs: De blir fort ødelagt på utebaner, friksjonen på asfaltbaner kombinert med skitt og støv ødelegger ballene fort.
Baller med mønster I 1994 ble basketballentusiaster presentert for «hole-in-one»-ballen. Den hadde adoptert det nuppete mønsteret på golfballer for å gi spillerne et bedre grep.
Resten er en historie om produktutvikling som ikke nødvendigvis har funnet et stort marked. Den dag i dag spiller vi fortsatt med en ball som til forveksling likner på den første ballen med åtte paneler og uten sømmer fra 1948.
1894: Spaldings første basketball2006: Neverflat er et faktum2022: Sånn ser den offisielle NBA-ballen ut.1994: Wilson kommer på markedet med nuppete mønster.
Hva husker du fra 2022? Her er ett og annet for historiebøkene fra året som var nesten fritt for covidproblemer.
DE VI MISTET Året startet på verst tenkelige vis da vi ble møtt av sjokkmeldingen om Lars Hergots bortgang. Lars var et oppkomme av ideer til hvordan Nadderudhallen kunne bli Norges beste basketballarena. Og slik er den blitt.
Midtveis i 2022 kom også beskjeden om at Niels Matthiessen var gått bort. Niels var helt sentral i oppbyggingen av miljøet i Kjelsås, klubben som er blitt en av Norges aller fremste klubber for talentutvikling
SESONG PÅ VENT Absolutt alle involverte i en hvilken som helst idrett hadde rukket å bli grundig lei av covid og korona. Vi var sikre på at NÅ! åpnet det. Men etter at NBBF i desember (2021) besluttet å åpne for seriespill 11.januar 2022, ble nedstengingen forlenget enda en gang. Men heldigvis bare en uke, til 16.januar.
KETCHUP-BASKET Mens aldersbestemt basket måtte vente, fikk eliten lov til å holde det gående. Den første helgen i januar tok Bærum imot Centrum i Nadderudhallen. Det ble en stygg affære.
– Vi vet vi er et ketchupflaske-lag. Når vi får flytta ballen raskt rundt og treffer treere, er vi giftige, sa Mathias Eckhoff etter at Centrum ble slått 131-33. Det er lov å håpe at rekorden blir stående lenge.
Spillerne som står i denne timeouten forteller sitt om et ungt lag; de eldste født i 2004… (Foto: Maja Stenerud)
YOUNG GUNS I BLNO-sesongen 2022/23 vrimler det av unge, ambisiøse talenter i BLNO. Over 40 av dem. For et år siden var de færre, og derfor ganske morsomt når de virkelig tok sjansene de fikk. 17-år gamle Eldar Alagic “grep dagen” mot Kongsberg Miners med et vanvittig 3-poengsshow for Asker – 7 av 9 på treere, toppscorer med 25 poeng. – Hele gjengen av unggutter har vært uredde fra dag 1 og blitt mye flinkere i løpet av året, sa Stian Emil Berg til basket.no.
Så har det kanskje gått tråere denne sesongen; det har vært litt lenge mellom høydepunktene for 04-spillerne til Asker. Men de yngste har uansett skjønt at det er mulig å spise kirsebær med større og mer rutinerte utøvere.
RETUREN TIL NORGE Etter seks sesonger i svenske klubber hadde Tina Stenerud Moen lyst til å spille vårsesongen i Norge og for gamleklubben Ullern. Et svært velkomment comeback. Og noen husker fortsatt 2015/16-sesongen hennes i Norge: Tina snittet på 23,3 poeng, ble kåret til MVP og hadde 22 poeng, 12 returer og 7 assists da Ulriken Eagles ble slått 79-45 i finalen i Rykkinnhallen.Etter den siste gullsesongen med Ullern i 2016 dro hun videre til Stockholm og ligaspill for Alvik.
KAMPFIKSING..!?! Vi er virkelig i ukjent landskap når det snakkes om betting og kampfiksing; for de fleste med interesse for basketball er det heldigvis helt ukjent. I mars serverte NBBF den første advarselen: «Du risikerer utestengelse fra FIBA hvis du som er aktiv spiller, spiller på basketballkamper, uansett i hvilken basket-turnering i verden du spiller på, så vel internasjonale landskamper som lokale turneringer og ligaer. Visste du at du risikerer utestengelse fra all norsk idrett hvis du spiller på andre kamper i egen turnering?»
Så, 1. november fikk vi denne fra Jan Hendrik Parmann i NBBF: «Dessverre har vi nå fått vårt første tilfelle der en spiller i Norge er blitt suspendert fra all idrett på grunn av ulovlig spill på basketball»
TOTAL KOLLAPS I slutten av februar var vi høyt oppe. Med overtime-seier over Kosovo (95-92) klatret Norge til topps i EM-gruppa og sikret gruppefinale mot Danmark i juli. Møtet med Danmark i Haukelandshallen i august ble en festforestilling der Norge blant annet traff 20 av 32 trepoengere. Alt stemte.
Men så: Med bom på ALLE (!)) sine 21 trepoengsforsøk mot Nord-Makedonia i november fikk Norge en slitsom og vond kveld i Gevgelija.
– Vi vet vi ikke er et ferdig produkt og at vi fortsatt er et landslag i utvikling, og visste vi ikke kunne gå ubeseiret for alltid. Men dette er en fin sjanse til å lære, sa Harald Eika Frey etter Norges første tap i EM-kval-runde to.
Norge endte kampen med 0 av 21 på trepoengere og totalt 36 poeng. Nesten uforståelig. One of those days…
Her er de norske kampene i EM-kvalifiseringen: Norge – Kosovo 86-77 – 25. november 2021, Bergen Danmark – Norge 84-68 – 24. februar 2022, Næstved Arena Kosovo – Norge 92-95 (OT) – 27. februar 2022, Mitrovica Norge – Danmark 62-64 – 3. juli 2022, Oslo Slovakia – Norge 68-87 – 25. august 2022, Levice Norge – Danmark 99-75 – 28. august 2022, Bergen Nord-Makedonia – Norge 58-36 – 10. november 2022, Gevgelija Norge – Slovakia 56-68 – 13. november 2022, Bergen Danmark – Norge, 23. februar 2023 Norge – Nord-Makedonia, 26. februar 2023, Oslo
KORTE COMEBACK I februar, for snart et år siden var Fyllingens lagoppstilling mer spesiell enn vanlig. Enda en import..? Neida, denne gangen var det coach Calix Black Ndiaye som droppet dress og slips til fordel for drakten. Det ble riktignok bare 2 minutter og 26 sekunder, men Calix (40) rakk å å legge en trepoenger, og han leverte en frekk finte og drive der han ble foulet, scoret og satte «and one»-straffekastet: 6 poeng. De gamle er stadig vekk eldst.
Calix var Ulrikens kanskje aller viktigste spiller den gangen Eagles herjet i BLNO.
Andre korte comeback..? Stian Emil Berg sesongdebuterte endelig for Asker denne sesongen. I kampen mot Bærum holdt han i drøyt to perioder før han tråkket over, med avrevet leddbånd som resultat. Han rakk poeng, assists og returer – men ikke mer. Ikke akkurat det Asker (eller Stian) hadde drømt om.
KVAL OG KVALER BLNO-kval i mars: Oppsal gikk opp, Nidaros ned. Ikke akkurat det vi hadde ønsket oss, og da snakker vi ikke om Oppsal, men om Nidaros som mange gjerne ville beholde. Basketballtinget i mai var eneste mulighet for Nidaros til å beholde plassen i BLNO. Region Midt foreslo en utvidelse fra 10 til 12 lag, men verken Kristiansand Pirates eller andre ønsket å ta den 12. plassen i ligaen. Dermed ble det 11 lag i BLNO selv om enkelte rynket på nesen…
SENSASJON I Bærums damer tok NM-gull i april; det var definitivt av det sjokkerende slaget, sånne ting som ikke skal skje. Ulriken hadde vunnet 34 kamper på rad i Norge. Da det gjaldt som mest, var Bærum best – og snøt storfavoritten for kongepokalen.
Julie McCarthy, Bærum-kapteinen, ble spilleklar i tide etter skade og som bidro med 15 poeng, 15 returer, et par blokker og en særdeles viktig tilstedeværelse både i forsvar og angrep.
SENSASJON II Nidaros slo Frøya på bortebane med 11 poeng i oktober. Nidaros dro til Bergen med et sterkt beskåret lag; Frøya med alle til stede. Fortsatt helt uforståelig.
DE BESTE UNGE basket.no skrev: «Kolbotn ledet ved pause og ga Asker Aliens tøff match, men hjemmelaget snudde kampen med en 25-3-run i tredje periode og holdt unna for Kolbotns sluttspurt i et fyrverkeri av en U19-finale». Eldar Alagic, Niklas Sandström og Oliver Bergstad sto for 73 av de 88 poengene for Asker. Et halvår senere var både Kolbotns og Askers spillere BLNO-inventar.
ÅRETS SIGNERING Ikke helt på høyde med en milliard-avtale for Ronaldo, men kanskje vel så viktig, i hvert fall for norsk basketball: Arild Sandven har signert ny avtale med NBBF, og er nå heltidsansatt. Hans artikler er blant det mest leste både på basket.no direkte og av saker som er gjengitt fra basket.no i NBBFs sosiale medier.
VI VOKSER Vi er fortsatt ikke store, men vi vokser. Norsk basketball har klart seg godt gjennom covid-perioden. I 2021 er veksten i norsk basketball på hele 13%, noe som gjør basketball til lagidretten med størst økning. Og i en covidtid passer det vel ganske bra at en av de nye klubbene heter MASK (Mortensrud-Aker Sports klubb).
Stine Austgulen mot Malta. Hun scoret 3 av Norges 64 poeng
SCORINGS-SHOW Harald Frey scoret 37 poeng mot Slovakia i august, En måned tidligere leverte Stine Austgulen tilsvarende for Norge med 39 poeng i en landskamp! Dermed sikret Norge andreplassen i Small Countries-EM etter seier over Malta 64-48.
FIRI OVER OG UT Vi synes alle det var litt rart og kryptisk å si «Firi-ligaen» etter over 20 år med BLNO. Og vi rakk ikke å venne oss til det før det var slutt. Krypto-selskapet gikk inn i norsk basket med optimisme og positivitet, men møtte økonomiske realiteter.
Det har ikke vært mange gledes-scener som dette for Asker, men kanskje har det løsnet..?
ALLE GODE TING ER 14 En titt på BLNO-tabellen forteller at mitt sesongtips med Asker som ett av lagene i en semifinalerunde for menn ligger veldig dårlig an. Med 13 tap på rad kom endelig seieren i det 14.forsøket da Oppsal ble slått 59-57. Det var ingen vakker affære, i hvert fall ikke de siste par minuttene. Men det deles ikke ut stilkarakterer i basketball, og Asker kan gå inn i 2023 med løftet hode og fornyet tro på at sesongen tross alt kan bli ganske bra.
PLUSS 40, MINUS 40 På vei inn i 2023 er det lite som tyder på at Ulriken skal gå på en ny smell i kampen om NM-tittelen. Når tre spillere forsvinner til USA, er det andre som overtar. Dermed synes Ulriken helt utilnærmelige med 12 kamper og en seiersmargin på 40 poeng i hver kamp. I den andre enden av tabellen har Tromsø Storm Ungdom en vanskelig sesong og har tapt sine 11 kamper med 40 poeng i snitt.
Sofia (Koch) er min «torsdagsdate». EBs jenter trener før laget mitt entrer gulvet i Nadderudhallen, og Sofia er alltid den positive, nysgjerrige, blide. Og så gjør hun noe så uvanlig som å hilse – det kan sågar bli til at vi veksler et par ord før guttelaget begynner sin økt.
Sofia Koch er «up & coming» i Bærum Basket. Født i 05, men allerede med kamper der han har startet for BLNO-laget. Foto: Maja Stenerud
På en trening nylig spør hun: «Hvorfor skriver du ikke om damebasket»? Det er bare noen dager før vi skriver 2023, og på vei inn i et nytt år kunne man jo finne på å ha nettopp det som nyttårsforsett. Men nei. Det blir neppe sånn, og for å være ærlig skriver jeg jo ikke så innmari mye om menn heller. Sofia og andre kan jo få vite litt mer om hvorfor.
Tro det eller ei, men uten damer hadde det ikke blitt noe av min karriere som coach. Tilfeldighetene gjorde at jeg sa ja til noe jeg ikke var kvalifisert for.
Det hele begynte vel midt på 70-tallet da jeg av en eller annen uforståelig grunn ble bedt om å ta over som coach for damelaget til Bærum Basketballklubb. Da hadde de allerede vunnet en håndfull NM-titler; jeg hadde ingen tidligere erfaring, jeg var altfor ung (19 år gammel), men takket ja. Hvor vanskelig kunne det være, liksom?
Bærum Basket anno 1977. Her er laget som kunne klart seg uten coach – med klassespillere som Elisabeth Norseng (#12), Lisbeth Laugen (#10), Torill Christensen (#11) og til venstre for Torill sitter Sonja Regbo. Som coach for denne gjengen hadde jeg egentlig lite å gjøre…
Ikke veldig skulle det vise seg. Noen år senere hadde jeg selv rasket med meg noen NM-titler uten egentlig å ha gjort stort. Den gangen var nemlig disse jentene/damene ganske suverene, med spillere som Sonja Regbo, Lisbeth Akselsen (Laugen) og etter hvert Torill Christensen (Berg) og Elisabeth Norseng. Ting gikk av seg selv, kamper og mesterskap ble vunnet på autopilot. Med unntak av særlig én kamp.
Jeg var bortreist med jobben den helgen, og var ikke til stede i toppoppgjør mot KSI. Bærum tapte 16-46 (!), damene scoret to spillemål, resten av poengene på straffer. Noen måneder senere vant vi likevel NM.
I 1981 fikk jeg ansvaret for seniorlandslaget, damer, og i sum føler jeg å ha vært ganske tett på miljøet i flere år.
Men så gikk det med damelaget som med Bærums herrelag. De eldste og mest rutinerte spillerne hoppet av etter henholdsvis 9 (damelaget) og 10 (herrelaget) strake NM-titler. Vi kom til kort mens andre klubber hadde jobbet godt. Sandvika vant 3 NM-titler med Ingvild Berge som den helt dominerende spilleren før Høybråten tok over norsk damebasket: Det ble total dominans i 15 år, sammenhengende og 16 NM-gull totalt!
Sandvikas gulljenter hadde mye talent og rutine, men uten Ingvild Berge (øverst til venstre) hadde det neppe blitt 3 NM-gull av det.
Bærums Sonja Regbo var nokså sjelden vare på 70-tallet. En damespiller med teknikk!?! Det var uhørt og uvant, men Sonja behersket det meste. Ingvild Berge tok over for Sandvika med selvtillit i fin miks med teknikk og ferdigheter før Lisbeth Jansen definerte en helt annen type leder med Høybråten.
Lisbeth Jansen er uten sammenligning den damespilleren i Norge som har mottatt flest Kongepokaler.
Lisbeth var aldri fancy, bare irriterende god. Hun var rå. Hun var sterk, kanskje enda sterkere i hodet. Hun var definisjonen på en vinnertype, den typen spiller som aldri har tapt en kamp selv når det ser håpløst ut.
Så var det Gimles tur. Under ledelse av Jan Erik Price formelig flommet det over av godt skolerte Bergens-jenter som alle kunne sin ABC. 9 strake NM-gull fra 1999 – 11 totalt.
Og nettopp der begynner moderne norsk damebasket for meg. Jeg husker spesielt godt Kristine Austgulen, med en ganske unik collegekarriere i USA og med en faktisk mulighet til WNBA-spill. Bare uker før ny sesong i BLNO hadde vi lekt med tanken om at hun skulle være en del av stallen på herrelaget til Bærums Verk. Det hadde vært utrolig kult og spennende, men ble dessverre ikke noe av ettersom Kristine valgte utdannelse. Smart dame!
Det har vært imponerende å følge jenters utvikling de siste 10 årene, og kanskje er det nettopp derfor jeg vegrer meg for å skrive mer om dem. Jeg kan ikke nok om mange nok. Jeg følger ikke godt nok med; jeg har ikke tid til å se så mange kamper som jeg bør. I denne lille bloggen er noen damer nevnt, mange glemt.
Damer med finslepen teknikk? Det er vanskelig å komme utenom Tina Moen. (Foto: Maja Stenerud)
Derfor får det bli med dette: Spillere som Tina Moen fantes ikke da jeg var aktiv som damecoach. Spillere som er tvehendte, som gjør de riktige bevegelsene intuitivt, og som leser spillet fordi de ikke behøver øyekontakt med ballen. Og selv om talentene fantes, var verken jeg eller andre coacher i stand til å ta vare på og utvikle ferdighetene.
«Jøss, hun spiller som en gutt» var datidens ypperste kompliment til en jente som spilte basketball. I dag er nok det en litt belastet kommentar selv om den egentlig holder vann. Det finnes ikke mange spillere som Karyn Sanford, men det hadde vært uproblematisk for henne å være «en av gutta».
Karyn Sanford har flyttet utenlands, men har satt varige spor i samtlige serie og turneringer hun har deltatt i.
Jeg var for lengst ferdig med damebasket som elitecoach da jeg ble spurt om å steppe inn som vikarcoach i en kamp med et jentelag. Det ble en ganske spesiell opplevelse – som for eksempel da en av spillerne midt i kampen ikke ville bytte inn før hun hadde fikset neglene sine. Sånne ting gjør inntrykk, og der og da var jeg skråsikker på at jeg aldri skulle trene jenter igjen. Men nå? Jeg er superimponert over jentene jeg ser på treninger i Nadderudhallen. De jobber knallhardt, de er dønn seriøse og de har «handles» og ambisjoner.
Det hadde vært helt uproblematisk å trene jenter. Faktisk fremstår de som mer coachable og mer kollektive enn veldig mange gutter og guttelag jeg ser.
Og, Sofia, siden du spurte om jeg ikke kan skrive mer om jenter. Joda, men jeg synes altså dere fortjener bedre enn at jeg lirer av meg noe uten å ha sett dere nok.
En av spillerne som virkelig har forbløffet meg, er forresten en av lagvenninnene dine fra 05-landslaget. Aurora Sørbyes treningsregime er egnet til å ta pusten fra deg. Det er sånne spillere som enten blir utbrent, langtidsskadet eller drit gode.
Vi sees i Nadderudhallen en torsdag i januar så kan vi prate mer om damebasket!
Enkelte bilder eksisterer bare i mitt eget hode: Vi som har levd litt lenger enn mange andre, vokste heldigvis opp i en tid uten mobiltelefon og uten muligheten til å ta øyeblikksbilder. Dermed må jeg stole på min egen hukommelse når jeg sier at far var skeiv.
Når du leser dette i 2022, er du sannsynligvis så preget av tiden du lever i at du umiddelbart tenker at min far på et eller annet tidspunkt kom ut av skapet. Men nei, det gjorde han slett ikke. Derimot var han offer for 60-årenes hattemote. På vei til trikken på riktig kalde dager brukte han alltid og uansett den latterlige lille hatten som ikke var godt for noe og som gjorde at han frøs realt på ørene. Dermed holdt han vesken i den ene hånden, skakket hodet over på siden og varmet øret med den andre hånden.
Slik ble altså far skeiv for meg: Jeg diltet ofte bak – far på vei til trikken, jeg på vei til barneskolen på Eiksmarka. Hadde jeg vokst opp i 2022, hadde jeg selvfølgelig som 7-åring for lengst fått mobiltelefon og kunne dokumentert «Gunnar Skakke».
I dag tenker jeg stadig mer på dette: For meg var han alltid gammel. Jeg synes han så gammel ut selv den gangen han faktisk var ganske ung, så vidt passert 50. Antrekket hans vinterstid var frakk av den gamle sorten. Den omtalte hatten. Og vesken han bar med seg til jobben på Persbråten skole – det var definitivt ikke en Louis Vuitton-veske for å si det sånn.
Og nå er jeg der selv. Da far var på min alder, hadde han allerede vært død i et halvt år. Altså er jeg gammel. Jeg er på oppløpssiden. Og sannsynligvis er det sånn at unge mennesker i dag tenker på meg som en litt utdatert gammel skælk med klesvalg fra fortiden en gang. «Alder er bare et tall», sier folk som mener å ha greie på det. Det føles ikke alltid sånn, men det plager meg heller ikke voldsomt annet enn at jeg føler å ha fått litt dårligere tid på alt jeg ønsker å få gjort før jeg runder av.
Jeg har et par land og kontinenter jeg gjerne skulle opplevd. Da må jeg i så fall prioritere annerledes og slutte med turene til USA for å besøke basketballspillere.
Jeg har noen bokprosjekter jeg ønsker å få realisert, ikke i troen på suksess og store opplag men for å få det ut av systemet.
Og jeg har barnebarn som det hadde vært moro å kunne følge.
Stadig oftere tenker jeg nå på om det jeg står for er relevant, for eksempel om min tid som basketballtrener bør være over. Jeg tar meg selv i det når jeg av og til omtaler 70+ år gamle amerikanske collegecoacher som propper i systemet – med foreldede ideer og nye tenner.
Om noen år passerer jeg jaggu meg 70 selv, og det eneste jeg er helt sikker på, er at jeg blir stadig mer usikker og søkende. Det finnes ingen eksakt fasit på hvordan basketball skal spilles eller utøves, ei heller på hvordan et liv skal leves. Coacher i 30-/40-årene er som regel skråsikre, fulle av selvtillit men gjerne uten nødvendig selvinnsikt.
Jeg blir stadig sterkere i troen på at en litt ydmyk og nysgjerrig tilnærming til problemer og oppgaver er viktig i en verden der det meste er svart/hvitt – eller rødt/blått i en ekstremt polarisert verden.
Om Støre er veik og bleik mens Erna plutselig ble et geni etter at hun gikk av? Neppe. Kanskje er Joe Biden senil, eller kan hende er det vanskelig for en stammer alltid å få ordene ut i riktig rekkefølge? Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Donald Trump er en drittsekk, men for alt jeg vet var deler av politikken hans smartere enn mannen som solgte den.
Jeg møter ofte og gjerne venner i USA, og det er alltid viktig å huske: Snakk ALDRI om politikk. Litt som i Fawlty Towers-episoden «The Germans»: «Don’t mention the war…»
I Norge er det heldigvis lettere, foreløpig. Jeg besøkte en av mine gode venner rett før jul; han er interessant nok opphengt i konspirasjonsteorier, han er svært kritisk til Joe Biden, ikke fullt så kritisk til Donald Trump. Jeg synes han er helt håpløs på mange områder, men han er en innmari fin kar som jeg gjerne er sammen med. Vi klarer å være dundrende uenige, men på en sivilisert og litt humoristisk måte. Det er befriende.
Når du allerede har levd brorparten av livet, må det likevel være lov å mislike det som for mange av oss oppleves som et forflatet samfunn. I nokså tilfeldig rekkefølge – her er 10 ting jeg hater:
– dagbladet.no (som for eksempel når jeg får vite at vi blir kåte av risgrøt)
– Politikere som ALDRI evner å innrømme motstandere et poeng, og fraværet av anstendig uenighet.
– De bratteste bakkene i Tromsø vinterstid.
– Dårlig norsk og unge mennesker som går på skjino og spiser skjylling.
– Avstanden mellom seteradene på Norwegian.
– Spillere som svarer på konstruktive tilbakemeldinger med «ja, men…»
– Forståsegpåere og hatere i kommentarfeltene.
– Bilder av vinglass på hytterekkverk.
– Coacher i yngre klasser som jager ydmykende scoringsrekorder.
– Den tilsynelatende endeløse strømmen av ufattelig kleine og platte realitykonsepter.
Jeg rakk en tur til venner i Tromsø før jul, og fra en av dem fikk jeg med meg denne dommen over mitt virke med Storm: «Jeg tror du var mer opptatt av mennesker enn av basketball». Jeg har smakt litt på den, og velger å ta det som et kompliment, og mener uansett at det hele henger sammen. Jeg har fortsatt til gode å se eller oppleve en trener med suksess dersom vedkommende ikke har garderoben. Og jeg har til gode å se en vellykket leder i arbeidslivet som ikke har de ansattes tillit og respekt.
Så kan noen få mene at x’er og o’er er viktigst på basketballbanen, og at røde eller sorte tall er det eneste som teller i arbeidslivet. Så kan andre få mene at relasjoner er fundamentet.
Så var altså faren min skeiv – på vei til trikken. Forøvrig var han et av de straighteste menneskene jeg har kjent. Men om han «hadde» klasserommet og lærerværelset som rektor, se det vet jeg ikke. Kanskje ikke ettersom han av mange ble omtalt som «en rektor av den gamle skolen».
«Det er en tid for alt», sa Kongen på Dagsrevyen forleden da han offisielt la opp som konkurranseseiler. Jeg skal nok i hvert fall gi meg før jeg er 85…
I midten av oktober var jeg bråkjekk nok til å mene noe om hvordan BLNO kommer til å ende en gang på vårparten 2023. Den gangen skrev jeg at Gimle slår Kongsberg i en finale etter å ha slått ut Asker og Bærum i en semifinalerunde. Så viser det seg at det er helt sant at det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden.
I oktober visste jeg ikke at at desimert Nidaros kom til å slå Frøya i Bergen. Eller at et redusert Gimle skulle høvle over et ganske komplett Fyllingen-lag. Enda verre var det å tenke seg at Asker skulle gå 0-12 frem til desember. Men jeg er ikke helt villig til å endre på så mye av det jeg trodde den gangen.
Kongsberg er definitivt laget som har sett mest solid ut – både fremover og bakover. De er dype, de har rutine og de har Juan Ferrales. Gimle uten Savic er velspillende og smarte, men det blir mange kortvokste som skyter langt. Styrkeforholdet mellom de to topplagene KAN fortsatt endre seg, men at de møtes i en finaleserie, tror jeg fortsatt på.
Per Tøien og Asker tenker langsiktig, men er nok mindre happy med det kortsiktige. 04-gjengen som forrige sesong fremsto med påfallende selvtillit, er ikke helt der denne sesongen. Josh Hart scorer mens Ludvig Bergh forsøker å fylle en rolle som ikke passer ham. På den annen side: To tredeler av sesongen gjenstår, og Asker kommer til å vinne kamper!
Tromsø har hentet inn makskvote av importer; de gir seg ikke på tørre møkka før en NM-tittel er hentet hjem. Så gjenstår det å se hva som kommer først: Om Tromsøhallen rives eller om Storm vinner NM. Kanskje klarer de topp 4 denne sesongen.
Frøya, Fyllingen og Ammerud stiller i samme klasse for meg. De to siste er umulig å bli klok på. Sesongen fortoner seg som en berg- og dalbane; ingenting er overraskende. Tap for svakere lag. Seier mot de beste. Alt er mulig, mens Frøya fremstår som en litt blek utgave av seg selv.
Centrum hører kanskje også hjemme i kategorien «missed opportunities». Bærum stilte med noe nær et U19-lag og slo et Centrum som i hvert fall var fysisk overlegne. Centrum ledet mot Ammerud inn i sluttminuttene, men evnet altså å tape. For meg er det nok fortsatt sånn at Nidaros og Oppsal er de to heteste kandidatene til å måtte spille BLNO-kvalifisering også neste år. Det beklager jeg i så fall – jeg unner Jarl Jespersen og Oppsal alt godt. Og jeg har fortsatt sans for Nidaros. Men jeg ville ikke våget å sette penger på noe annet.
Og apropos penger og spill.
«Kampfiksing». Jeg smaker litt på ordet, og liker det veldig dårlig. Man har hørt om det. Fra andre idretter. Fra andre ligaer. Men at det skulle forekomme i Norge synes usannsynlig og veldig, veldig uønsket.
Jeg har ikke visst at du kan spille på BLNO hos flere selskaper, men faktum er visst at om du vil sette penger på en kamp i Norge så finner du tilbudet hos et 20-talls tilbydere.
Og kanskje er nettopp en liga som BLNO interessant for spekulanter. Den er liten, tilsynelatende uten interesse for andre enn en engere krets av mennesker. Det er en transparent liga der mange kjenner noen, mens noen kjenner alle. Vi vet ganske mye om det indre liv i andre klubber. Og om det er noe vi vet om BLNO, er det at det er lite penger i omløp. Mange spillere, også importer, spiller i realiteten for en slikk og ingenting. Sponsorer og publikumsinntekter er ikke akkurat helt der oppe sammen med fotball, ishockey og håndball.
Når denne problematikken er interessant og aktuell nå, er det fordi rykter svirrer rundt. Og, rykter er nettopp det: Påstander, insinuasjoner, noen som har hørt noe fra andre som igjen har hørt fra en tredjepart. Følgelig handler ikke dette om verifiserte fakta. Kanskje er det hold i noe, kanskje er det den berømmelige fjæra som er blitt til en hel hønsegård eller kan hende er det bare fjas. Men det er like skadelig uansett. Rykter om navngitte klubber, lag og spillere er ødeleggende enten det er hold i dem eller om det bare er sludder og sladder. Derfor hører jeg gjerne fra aktører som mener å vite noe om dette. Du kan mene hva du vil om journalister (og bloggere), men noen av oss har jobbet så lenge i bransjen at vi vet at kildevern er avgjørende for vår egen troverdighet. Det jeg får av informasjon, er alltid «off the record» med mindre noe annet er avtalt og presisert.
Ta gjerne kontakt hvis du har noe jeg bør vite. Norsk basketball fortjener å være den ærligste, reneste og ryddigste ligaen.
Joda, jeg har spilt på sport. Jeg har satt penger på både basketball og tennis som er mine to store interesser. Det er ikke rare greiene; jeg bruker ikke stort og jeg spiller med hjerte snarere enn med hodet. Dermed taper jeg mer enn jeg vinner.
Jeg har med interesse fulgt med på debatten om spillselskaper og finansiering av norsk idrett. Jeg registrerer at Magnus Carlsen er ambassadør for Unibet, og det er umulig å unngå John Carew i de svært kleine reklamesnuttene for ComeOn. Kanskje blir det stille nå som han sliter med tiltale for skatteunndragelse.
Jeg har aldri forestilt meg at det er store penger involvert i norsk basketball. Jeg har trodd at relativt få mennesker har satt noen kroner på BLNO-kamper for underholdningens skyld. Så naiv kan man altså være:
Jeg har nøstet litt i dette, og har fått øynene opp for en helt annen verden. Det kan spilles på det meste, også BLNO, hos flere spillselskaper, og odds på hver enkelt kamp er stort sett nokså lik hos de ulike selskapene. Når kampene åpnes for spill dagen før kamp kan det hende at oddsen justerer seg noe, men det er sjelden dramatiske utslag. Det handler i så fall om kamper der nøkkelspillere hos et av lagene blir skadet – det fører nødvendigvis til korreksjon. Men denne sesongen har historien vært en annen. Foran enkelte kamper har oddsen endret seg med uforståelig store svingninger halvtimen før kampstart. I mitt enfold ville jeg trodd det handlet om en gærning eller to som har satt et par tusen kroner på et totalt uventet resultat i et slags «hail Mary»-spill, men forståsegpåere i bransjen forteller at så store utslag som foran en av de suspekte kampene betyr millioner av kroner spilt på et helt usannsynlig kamputfall.
Millioner av kroner..!?!
Jeg har vondt for å tro at det spilles så store summer fra Norge, og jeg husker godt hvordan innboksen på Bærums mail så ut etter uventede resultater den gangen jeg var på innsiden av driften i Bærum Basket: Det haglet med mailer fra andre steder i Europa; forbannede pengespillere som lurte på hva i h..vete vi holdt på med. Det var nesten som en lærebok i ukvemsord på fremmede språk.
Dette er nødvendigvis betente saker, og man skal holde tunga rett i munnen og fingrene unna farlige tastetrykk: Jeg vet ingenting. Jeg mistenker ingen, men det er interessant å reflektere over hva som skal til for å endre kampbilde. I fotball er det 11 spillere involvert i det som skjer på banen – da er det vanskelig å få altfor stor innflytelse på resultatet med mindre du er straffeskytteren som bommer med vilje. I basketball er det nødvendigvis enklere, med færre spillere på banen og hårfine marginer skiller suksess og fiasko. Bom på layups flere ganger på rad? «Ring-ut» i stedet for svisj.
Men kamper må ikke nødvendigvis «fikses» for at dette skal være en interessant problemstilling. I basketball har vi erkjent at vi er en liten idrett der alle kjenner alle. Vi er som en eneste stor familie. Og apropos familie – når en BLNO-spiller eller aktør vet noe andre ikke vet, kan det være fristende å sette penger på et spillobjekt. En nøkkelspiller skades på siste trening før kamp. Kanskje er lagets viktigste spiller(e) borte på jobbreise. Veien er ikke lang for å be familie eller venner slenge inn noen kroner på et kamputfall som i utgangspunktet var usannsynlig.
Basketballforbundet har forsøkt å være tydelige på denne problematikken.
I begynnelsen av november kunne vi lese at norsk basketball har fått sin første sak som følge av et strengt regelverk.
«Visste du for eksempel at du risikerer utestengelse fra FIBA hvis du som er aktiv spiller, spiller på basketballkamper, uansett i hvilken basketturnering i verden du spiller på, så vel internasjonale landskamper som lokale turneringer og ligaer? Eller visste du at du risikerer utestengelse fra all norsk idrett hvis du spiller på andre kamper i egen turnering?
Generalsekretæren skyter inn at selv ved bruk av stråmenn til ulovlig spillaktivitet, så skal man ikke føle seg for trygg. – FIBA har, gjennom avanserte verktøyer, mulighet for å linke relasjoner mellom personer opp mot hverandre ved mistanke om kampfiksing…»
Det har fått mange til å lure, og spissformulerte spørsmål som dette er såvidt jeg vet foreløpig ubesvart:
«Poden spiller Easybasket u9. Ikke spilt kamper ennå men har trua på at det kan bli en miniserie eller to ila vinteren. Eller er det illegalt hvis jeg setter en femtilapp på Lakers?»
Slik jeg leser FIBA-reglementet handler dette om spill på objekter organisert i FIBA-systemet. Der er ikke NBA så det bør være OK for deg med lag i Easybasket 9 å tro på Lakers (selv om du kanskje er ganske alene om å tro på dem nå…)
Jeg velger å tro at aktører i norsk basketball setter penger også på norske kamper, og at mange fortsatt tar sjansen. Men jeg vegrer meg for å tro at kampfiksing faktisk forekommer selv om enkelte resultater er så drøye at flaks og tilfeldigheter synes vanskelig å tro på. Samtidig har det sjokkert meg at det spilles for millioner på BLNO, fra spillere i alle land. Og, om noen skulle tro noe annet: Det snakkes i det norske basketmiljøet om kamper som kanskje er fikset. Det snakkes om resultater, det snakkes om store penger og det nevnes navn. Det er om ikke annet en tankevekker, og svært betenkelig.
Alle piler peker oppover i norsk basketball. Eller gjør de? For egen del er jeg ikke veldig begeistret for folk som banner i tide og utide. Men om jeg med denne bloggen banner i kirken, stiller det seg forhåpentlig litt annerledes: Jeg har skrevet godt over 300 blogginnlegg om basketball, og har stukket hodet frem i en god del av dem. Her er enda et, i et forsøk på å reflektere over «yngre-revolusjonen» i BLNO, frafallet blant spillere som er på topp og status på sesongen 22/23.
Ungt både på Asker-benken og på banen. Foto: Marianne Stenerud
BLNO FOR UNGE
Jeg har hatt flere sesonger som elitecoach – for Bærums Verk, Bærum Basket og sist for Tromsø Storm. Men de fleste årene har gått med til å bygge yngre lag – og forhåpentlig som en naturlig del av det, å bygge yngre spillere. Jeg har fulgt syv årganger fra tidlige år til de har falt for aldersgrensen mot seniorbasket. Samtlige årganger har stått løpet som et kollektiv, og vi har fullført med gode resultater og ditto opplevelser.
Målet har alltid vært det samme: Å få flest mulig til å stå lengst mulig i håp om at alle får med seg det aller kuleste året som basketballspiller; nemlig det siste året som aldersbestemt utøver. Nå synes det som et nesten uoppnåelig mål, og det mest nærliggende er å avslutte ungdomssatsinger som U18-lag. Den siste sesongen er blitt vanskelig å gjennomføre.
Det er en tøff kamp mot resultatjag på skole, behovet for å bruke tid med venner – og forberedelser til russetid. Enda en faktor er eliteklubbenes behov for påfyll av unge talenter.
Fra tid til annen har enkelte av «mine» spillere prestert såpass at de har vært interessante for ligalag. Og det skulle bare mangle om ikke spillerne er både interesserte og interessante. Det er vanskelig å stå imot når elitecoacher puser med egoet ditt.
For de beste spillerne har det vist seg å være en vanskelig balansegang: Hvor mange treninger klarer de å svelge på en uke? Hvor mange treninger skal de følge med egen årgang, og hvor mange treninger bør de være med elitelaget?
All erfaring viser at
– ingen klarer dobbel/trippel treningsmengde over tid.
– belastningsskadene kommer.
– én trening ukentlig med et elitelag er ikke nok.
– fire treninger med et elitelag og en trening i ny og ne med eget lag lar seg gjennomføre, men de mister fotfestet der de egentlig hører hjemme.
Jeg vet godt at jeg av mange blir oppfattet som en «elitebrems», eller verre: En hemsko for utvikling. Det falt ikke i god jord da spillere som Hallvard Staff og Filip Øverli valgte å fullføre med EB02 snarere enn å ta en sesong i BLNO.
Jeg får fortsatt høre at jeg har stått i veien for enkeltspilleres utvikling, og jeg mister jobben som coach for U19-landslaget denne sesongen fordi jeg angivelig er ute av stand til å innordne meg «overordnete mål».
Jeg synes selvfølgelig det er litt synd, men er samtidig stolt av at mitt primære mål alltid har vært å dyrke velfungerende kollektiv, også med andre verdier enn det som registreres på kampstatistikk.
I stadig flere klubber er det en uttalt policy å dytte talentene opp og frem. Er du god nok, er du gammel nok – om du kanskje kan bli god nok, er du uansett gammel nok. Jeg har ingen problemer med å se det helt åpenbare: De beste spillerne bør matches opp for egen utvikling. Men dilemmaene er mange, og for meg har det alltid vært viktig at vi skal lære å være et lag av flere; ikke et prosjekt for «second strings» der enerne stikker innom i viktige kamper og noen få treninger, hvis de orker.
Tidligere var unge spillere i BLNO unntakene, og dessuten spennende å skrive om. Rolf Halvorsen var forut for sin tid og debuterte som elitespiller som 15-åring. Oppsiktsvekkende.
I 2012 spilte Harald Frey sine første elitekamper, også han som 15-åring. Men Rolf og Harald var unntakene.
Denne BLNO-sesongen har jeg foreløpig registrert 38 spillere født 2004 eller senere som får minutter i BLNO. Det betyr samtidig at flere yngre lag er ribbet for de beste spillerne på treninger og flere kamper. En finsk coach spurte meg nylig om jeg hadde spillere som kan tenke seg å være med på en exposure camp i USA i julen. Svaret måtte bli nei. 38 kandidater spiller og trener med BLNO-lag gjennom julen.
Asker er regjerende U19-norgesmester og er en soleklar favoritt til tittelen også i 2023. Men skal vi tro Askers policy, vil det være skrint igjen på årets U19-lag:
«Spillere som ikke har tid eller er motivert nok til å drive toppidrett med alt det innebærer, har vi dessverre ikke plass til fremover. Asker Aliens skal fremover bli gode gjennom å trene mye sammen».
Per Tøien har vært tydelig på at i år er det senior som skal ha prioritet for de beste 04-spillerne.
Jeg er superimponert over spillere som Etienne Nasser Aspevik, Amar Pinjo, Oliver Bergstad og Christopher Dalland for å ha nevnt noen. Og jeg er sikker på at Oscar Hellebust og Ludvik Mürer Bergseng er fremtidens menn.
Men alt har en pris, og det er neppe samtlige 38 spillere som er gode nok til å være gamle nok.
Resultatet er blitt et BLNO som til tider minner mer om en G19-serie, og da er det lett at tankene flyr til spillere som IKKE er en del av BLNO-stallene. Kanskje noen slår opp Lukas 18:16 for å se hva det har med dette å gjøre…
SPILLERNE SOM FORSVANT
Faktum er at selv om etterveksten er imponerende, så er frafallet tankevekkende. Jeg har alltid ment at norske spillere må ha noe igjen for innsatsen de legger ned. Hvis jeg påstår at over 90% av norske spillere taper penger på å være en del av BLNO, er det neppe helt feil. De får nok dekket reiseutgifter, og kanskje litt mat på bortekamper, men de skal betale kontingent og treningsavgifter. De kjører til og fra treninger uten godtgjørelse, og jeg tipper de fleste ender med å betale Flytoget selv.
Dessuten: Treninger og kamper gjør at de mister muligheten til å tjene penger på en jobb ved siden av. Og, for spillere midt i 20-årene handler det også om kjærester, samboere, ektefeller, barn, studier og kanskje en fulltidsjobb. Regnestykket går ikke opp, og tidsbruken lar seg ikke forsvare.
Så finnes det over 30 spillere uten norsk pass i årets BLNO. Mange er naturaliserte, og spiller på samme vilkår som norske spillere, men svært mange er betalte utøvere. Én importlønn kunne gitt norske spillere en symbolsk, men viktig, økonomisk anerkjennelse.
For å sette dette i perspektiv: Det er 37 spillere registrert i årets sesong født i årene 93-97. Det er altså spillere i sin aller beste alder – 25-29 år gamle. Av disse er 17 uten norsk pass. Det betyr at vi har 20 norske spillere med rutine og skills mens vi har 38 BLNO-aspiranter. 15 nordmenn spiller i utlandet.
Hvis ikke det gir grunn til ettertanke, skjønner jeg ingenting.
Glad gjeng som det hadde vært moro å få med videre. Noen er med, mange har gitt seg.
11.HJUL PÅ VOGNA
Så er BLNO-sesongen noen runder gammel, og allerede nå er det mange som spør deg om det var smart å gi Nidaros muligheten til å forbli i det gode selskap. Det er ikke overraskende at de har tapt samtlige 6 kamper. Verre er det at de har tapt med 45 poeng i snitt.
Vi var mange som mobiliserte i forkant av basketball-tinget i vår. Vi mente det var viktig for midt-Norge å få muligheten til å bygge videre på en interesse som slår alle rekorder. Nidaros bedyret at de ville være seg sitt ansvar bevisst; om ikke annet har de gjort et bevisst valg: De har satset på en rumensk trener som har fått den utakknemlige oppgaven å bygge et vinnerlag av spillere som nesten per definisjon ikke har langsiktige planer i Trondheim. Det er en prisverdig tanke, men prosjektet er nesten håpløst og det er nærliggende å tenke kulturkollisjon. Den siste hjemmekampen ble spilt med bare 8 spillere. Det ser ikke bra ut, verken på banen eller på papiret.
Det så heller ikke veldig bra ut på papiret etter Tromsøs møte med Ammerud. Det ble i realiteten en 3-mot-3 affære der Ammeruds tre importer slo Tromsøs tre importer 74-69 i en kamp Tromsø likevel vant. Og slik blir det i mange oppgjør fremover når Frøya, Fyllingen, Tromsø og Ammerud spiller mot hverandre.
Kontrastene er store. Noen klubber renner over av importer, Bærum og Asker renner over av unge spillere – 17 av 38 BLNO-spillere født 04 eller senere er registrert som BLNO-spillere for de to klubbene.
SLIK ENDER DET
Så kommer det til å gå som det alltid gjør. Nye importer kommer før fristen 15. desember – mange klubber ønsker å strekke denne fristen til 15.januar. Det synes jeg faktisk ikke noe om – jeg liker at det er det samme laget som går inn i sesongen og ut noen måneder senere. Asker har allerede klarert én big man, og mer enn antyder på FB-siden sin at det er mer i vente. Bærum blir sterkere, Kongsberg har ganske sikkert noe(n) på lur hvis det butter litt.
På vårparten 2023 står Gimle igjen som vinner. Det er foreløpig ingenting som tilsier noe annet. De slår Kongsberg i finaleserien. Asker og Bærum blir knepent slått i hver sin semifinalerunde. Frøya når ikke helt opp, Fyllingen klarer å rote det til på oppløpssiden, mens Tromsø kan bli hva som helst fra 5 til 7.
Ammerud er som vanlig uforutsigbare – også i den forstand at Marco Sanders neppe vet hvilke spillere som er disponible til enhver tid.
For meg er Centrum en slags «dark horse» som kommer til å slå de beste, men som også kan tape for de svakere lagene. Til syvende og sist er det vanskelig å tenke seg annet enn Oppsal og Nidaros på 10. og 11.plass.
Mange piler peker riktig vei i norsk basketball, men det kan også være greit å erkjenne at vi har et stykke igjen.
BLNO-SPILLERE FØDT I 2004
Chiemeka Patrick Okeke-Nwakamma, Asker
Sverre Stray-Pedersen, Asker
Alexander Smari Hauksson, Asker
Eldar Hjertø Alagic, Asker
Oliver Bergstad, Asker
Brage Brustad, Asker
Niklas Sandstrøm, Asker
Christopher Jetsadakhon Dalland, Frøya
Ali Akil Al-Musharafawy, Frøya
Erik Lie Viken, Kongsberg
Karl Sigurd Madsen, Kongsberg
Herman August Ingstad, Bærum
Amar Pinjo, Bærum
Jonas Øye Hansen, Bærum
Victor Soltvedt, Bærum
Jo Mathias Bjørnevog Ramberg, Nidaros
Tobias Edvardsen Øvermo, Nidaros
Mats Bergsjordet, Nidaros
Rhovic Joshel Sisor, Oppsal
Tom Sjöman Talgø, Ammerud
Mathias Hansen Nymo, Tromsø
BLNO-SPILLERE FØDT I 2005
Filip Rypdal Øverås, Asker
Fredrik Kleivdal, Bærum
Scott Edward Priestley, Bærum
Alexander Bech, Bærum
Etienne Nasser Aspevik, Oppsal
Nataniel Nikolic, Oppsal
Sondre Jacobsen, Gimle
Henrikas Sienogalis, Gimle
Enzo Petroncini-Digranes, Gimle
Henrikas Sienogalis, Gimle
Nikola Antanasijevic, Centrum
BLNO-SPILLERE FØDT I 2006
Oscar Hellebust, Bærum
Ludvik Mürer Bergseng, Bærum
Elias Demoniere, Centrum
Fabian Hovig Wikstrøm, Gimle
Aleksander Julian Rotegård, Kongsberg
Noah Mykkeltvedt Bye, Gimle
HER ER NOEN SOM KUNNE SPILT/BURDE SPILT Født i 91/92/93/95/96/97
Vi som arrangerer Bærum Open, er ekstra happy når påmeldingene renner inn; når interessen er større enn vi egentlig har kapasitet til å håndtere og når det virkelig går varmt for seg arrangementsdagene. Men det finnes også litt av hvert vi gjerne skulle vært foruten. Hvis du tar mål av deg til å arrangere en stor og omfattende basketballturnering, bør du kanskje lese dette. Så vet du i hvert fall hva du kan komme til å møte av utfordringer.
Foto: Robert NamskauFoto: Robert Namskau
Sørg for å begynne tidlig med å skaffe dommere til kampene. Vi startet prosessen i mai i håp om å få napp hos gode, norske dommere. Kortreist er ofte enklere enn import. Men i år var det verre enn noen gang tidligere. Med et par unntak glimret norske BLNO-dommere med sitt fravær. Ingen respons i mai, juni, juli eller august. Tidligere har vi hentet inn tre dommere fra Polen. I år ble det seks polakker i sving på forskjellige baner. Men heller ikke det var nok. I år ble vi svært internasjonale med dommere fra Polen, Danmark, Sverige, Finland og Nederland.
Og apropos dommere. Det er ingen drøm å få dommerforfall kl. 02.30 når kampen som skal dømmes begynner kl. 09.00.
Eller når vi skal plukke opp en dommer på Lysaker som fant det mest praktisk å hoppe på toget til Sandvika uten å gi oss beskjed.
Én ting er dommere som melder forfall. En helt annen utfordring er det når lag trekker seg. Bærum Open var i år smekkfull, og mange lag måtte finne seg i å stå på venteliste. Da blir det ganske håpløst når forfallene renner inn den siste uken: «Trodde vi hadde nok spillere, det har vi ikke».
Eller når du melder på 12 lag og trekker halvparten like før turneringsstart; det blir ganske useriøst. Det er vanskelig nok for oss som må stable om på puljer og kamper, men enda verre for lag som plutselig mister kamper i gruppespillet. Det er kjipt å reise fra Bergen for å vinne på walk over.
Noen lag presterer kort og godt ikke å møte. Ingen beskjed. Ingen møter til kamp. Det er arrogant nok. Så er det selvfølgelig lagene som trekker seg midt i turneringen. For eksempel laget som trakk seg fra turneringen lørdag, men ombestemte seg og møtte opp søndag til sluttspill (men da var det allerede gitt walk over).
På den mer kuriøse siden noterer vi blant annet dette:
– Kritikk for å arrangere på Hamar. Vi fikk et tips om å sjekke spillesteder i Bærum i stedet.
– En forelder mente vi skulle flytte kamper; det hadde passet bedre for datteren.
– Laget som ble stående igjen på Hønefoss, bussen dro for tidlig.
– Laget som kom for sent til bussen til Hønefoss søndag morgen; bussen måtte snu og kjøre tilbake for å hente dem på hotellet.
– Andre syntes bussturen var for humpete –«be sjåføren kjøre penere».
– Spørsmål til oss: Hvor ringer jeg for å bestille drosje?
Nåvel, vi går på med krum hals også i 2023. Og gleder oss uansett hva som måtte dukke opp av problemer.
Hva er det som er totalt uspennende, men likevel superviktig? Hva er det som varer i to dager, der noen snakker og mener altfor mye mens andre sier mindre enn de burde? Hva er det som ofte ender med diskusjoner til langt ut i svært sene nattetimer, og som gjerne fører til trøtte tryner til frokost?
Svaret på alt dette er «Forbundstinget». Det er sannsynligvis et arrangement så godt som ingen aktive basketballspillere har noe forhold til, men det er også et møte som kommer til å berøre de aller fleste på en eller annen måte: Det som bestemmes denne helgen, er nemlig noe vi må leve med i to år.
I år bør det interessere mange at det foreslås å utvide Firi-ligaen menn fra 10 til 12 lag. Og: Det åpnes for å utrede nasjonal 1. divisjon. Basketballforbundet har fornuftig nok ikke tatt stilling til disse forslagene, men lar det være opp til diskusjonen på tinget å finne veien videre.
Før jeg dro til Tromsø for en år siden tenkte jeg som mange andre: Vi har det helt fint her i sør – vi har mange lag, flere serier og det vi gjør er billig. Resten av Norge får klare seg selv. Etter 8 måneder i nord tenker jeg helt annerledes.
For meg er det viktig at basketball får fotfeste flere steder i landet. Når Firi-ligaen, den «nasjonale» eliteserien, akkurat nå består av 5 lag fra Oslo og omegn (6 lag fra Østlandet), er det ikke noe pluss for vår idrett. Vi trenger Trondheim og Kristiansand. Vi skulle gjerne hatt elitelag i Stavanger, og det hadde ikke vært noe minus om Harstad kom tilbake i toppen igjen. Kvalifisieringsturneringen til neste sesongs Firi-liga sendte Nidaros ned i 1. divisjon, mens Oppsal tok steget opp. Centrum beholder plassen, mens Ullern og Kristiansand kom til kort.
Klubbene i Trondheim leverer på høyt nivå, aktiviteten er stor, optimismen likeså. I går registrerte jeg 10 lag fra Sverresborg påmeldt til Bærum Open. Trønderne har gjort alt riktig – bortsett fra å tape én avgjørende kamp. De har besøkt skoler. De har profesjonalisert arrangementene. Nidaros Jets gikk ut av denne sesongen som «Årets arrangør». De har fått innpass i Trondheim Spektrum. Basketball er i ferd med å få fotfeste i midt-Norge i en tid da basketball er en av idrettene som vokser mest i Norge. Nidaros Jets kan bli et lag å søke til for flere spillere, ikke bare for studenter. Men da må vi ikke slå beina under dem. De har lagt seg i selen for å gjøre det mulig å forbli i det gode selskap. Det bør de få lov til, og der kan de like gjerne få følge av Kristiansand Pirates som også ønsker plass i Firi-ligaen.
Det er uproblematisk å si nei hvis du er mest opptatt av å ri prinsipper og finne paragrafer som kan sette en stopper for dette. Men det vi trenger aller minst nå, er beslutningstagere som verken evner eller liker å finne pragmatiske løsninger.
For ganske nøyaktig et år siden bestemte styret i NBBF at Midtbyen skulle få vær med i Firi-ligaen. Også den søknaden kunne enkelt vært avvist, men heldigvis trumfet fornuften paragrafene for et år siden.
Dette er faktisk en ganske unik situasjon: Tidligere år har man måtte kjeppjage lag inn i eliteseriene. BLNO kvinner har tidvis vært en stusselig affære der ingen har ønsket å være med, og i BLNO menn gjorde økonomien det vanskelig for klubber å være med. Nå har vi altså 12 lag som ønsker det, noe som åpenbart vil være et stort pluss for norsk basketball.
Noen mener Nidaros’ forslag kan avvises fordi man mener lovteksten sier at det må søkes før 1. mai. Det står faktisk ikke det, men uansett: Det hadde jaggu vært oppsiktsvekkende bakstreversk om noe som er viktig for norsk basketball skal avvises fordi forbundstinget kommer noen dager etter Firi-fristen. «Basketball er inkluderende» blir en smule hult da…
Det står mye i lover, reglementer og håndbøker som kan plukkes fra hverandre. For eksempel står det svart på hvitt at «Det er et krav å ha tilskuerkapasitet på 400 mennesker, hvor av minst 100 sitteplasser er på gulvnivå». Men fortsatt spiller altså Centrum kamper i Vulkanhallen.
Og fortsatt kan du bli nummer 4 i en regional 1. divisjon og likevel kvalifisere for Firiligaen. En interessant tanke: Sett at Tromsø Storm rykker ned. Hvordan skal de klare å rykke opp igjen all den stund det ikke finnes noen 1. divisjon i nord? Veien til Firi går som kjent om 1. divisjon.
«Man kan ikke endre reglene bare fordi en klubb rykker ned». Nei, men det er dumt å la det være når interessen er så stort at det er det eneste fornuftige å gjøre.
«Vi trenger vel ikke flere kamper med 50-poengstap», sier skeptikerne.
Nei, men hvordan skal lagene bli bedre om de ikke får være med? Den danske modellen er forøvrig besnærende: Spille enkel serie før jul, etter jul deles ligaen i to. De seks beste og de seks svakeste spiller dobbel serie mot hverandre.
«Det blir altfor dyrt», sier andre. «Det blir for mange og dyre reiser». Ja, det blir som regel sånn hvis du ikke planlegger og kjøper billetter uken før avreise.
For meg er ikke dette vanskelig:
– Sørg for å utvide Firi-ligaen til 12 lag fra 2022/23
– Vedta nasjonal 1.divisjon så fort som mulig. Og hvis det er vanskelig å vinne gehør denne helgen – sørg i hvert fall for å etablere en komité som leverer en innstilling med tanke på start fra sesongen 23/24.
Dette handler ikke om Nidaros Jets alene. Det handler om basketball-Norge som endelig er blitt voksen. Vi er mange nok og gode nok til å etablere serier med lag fra hele Norge, fra alle regioner.
Etter to år der basketballaktivitet har vært så godt som fraværende, står høydepunktene i kø. Jeg kan ikke huske en sesong der den siste NM-finalen har måttet vente helt til mai måned. Og det skulle ikke forundre meg om finaleserien mellom Gimle og Bærum går hele veien til en 5. og avgjørende finale.
Går det rett vest for Bærum i NM-finalene, eller kommer de til å vise Gimle ryggen? Foto: Maja Stenerud
Enda gledeligere: Som perler på en snor får vi Scania Cup, U19-NM, U16-NM, Hansa Cup, Ammerud Open, Pirates Cup, Basketskolen, nordisk mesterskap for aldersbestemte landslag og ikke minst seniorlandskampen Norge-Danmark. Det skal i hvert fall ikke skorte på tilbud for deg som er interessert.
For egen del fikk sesongen en brå slutt i mars. Med Tromsø Storm opplevde jeg oppturer og nedturer før Kongsberg sørget for å sette et endelig punktum for oss i en kvartfinaleserie der vi kom til kort i to kamper.
Men om jeg ser bak Storms resultater, er det helt andre ting jeg tar med meg sørover igjen. Elitelaget kommer helt sikkert tilbake med resultater å være stolt av, men for nesten alle andre i den nordligste landsdelen er fraværet av kamptilbud helt ødeleggende. Det står respekt av alle de yngre lagene som deltar i region Øst, men i realiteten er det vel flyselskapene og hotellnæringen som har mest igjen for det. Når unge talenter går ut av videregående i Tromsø, har de ingenting. Kanskje en og annen treningskamp mot studentlaget. En internserie der de spiller mot seg selv. Forøvrig ikke noe.
Og nettopp derfor er tiden moden NÅ. For meg er dette en no-brainer: Sørg for å vedta nasjonal 1.divisjon. Gå for en løsning alle kan svelge, både arrangementsmessig og økonomisk. Jeg vet at Varden i Tromsø vil være det første laget som melder seg på. Her finner du noen tanker om dette:
Men også: Det er et skikkelig slag i trynet for norsk basketball når Nidaros røk ut av Firi-ligaen. Det er spesielt når laget mister plassen i Firi-ligaen samme sesong som klubben ble «Årets arrangør». Vi har ikke råd til å miste lag som er i ferd med å etablere levedyktige miljøer. Det samme gjelder Kristiansand Pirates. Det er en gjeng som var – og fortsatt er – motivert for Firi-spill, men som mistet muligheten. 12 lag i Firi-ligaen er ingen umulighet, og dersom noen er bekymret for kvalitetsforskjell på topp og bunn, er det uproblematisk å prøve en ny ordning der de 6 beste og 6 svakete lagene skiller lag midtveis i sesongen.
Enkelte tar til orde for en U23-serie. Det har jeg liten tro på. All erfaring tilsier at selv spillere som har vært del av sterke kollektiv, forsvinner etter endt skolegang. Når militæret, norske høyskoler og universiteter og amerikanske college har forsynt seg, er det ikke nok spillere igjen til å betjene en U23-serie.
Jeg er lei av alle som ser problemer i stedet for å åpne øynene for muligheter. Etter et år i Tromsø, ble jeg nesten litt provosert av «slik har det alltid vært»-holdningene. På samme måte er det litt forstemmende å se at vi er så forbannet hårsåre:
Underveis i Firi-sesongen forsøkte man å sette ord på hva som var mangelfullt når sendingene på TV2play gikk i ball. Da var vi ikke sene om å gå i forsvar, om det så handlet om kommentatorer, manglende bredbånd, dårlig dekning – you name it. For meg er det uansett vanskelig å forstå at ikke teknikken er testet og funnet i orden – og aller helst med bsckup-løsninger. Så får det heller være at kommentatorer er i en læringsfase.
For litt siden ble jeg kontaktet for å få muligheten til å komme nærmere avgjørelsene der de blir tatt. Slik det er nå har jeg verken talerett, møterett eller forslagsrett på et basketballting, men en styreplass i forbundet ville gitt meg nettopp dette. Interessant! Inntil jeg fikk vite at da måtte jeg 1) unnlate å skrive kritisk om dommere på bloggen min, og 2) jeg kunne ikke lede et Firiliga-lag. Det siste løser seg sikkert, men en styreplass med munnkurv og yrkesforbud var ikke særlig fristende.
For de fleste er årsmøter, styresammensetning, vedtak om lover og reglementer helt uinteressant (selv om det er viktigere enn de er klar over).
Aktiv idrett, derimot, opptar alle. Jeg ble for litt siden bedt om å tippe utfallet av finaleserien mellom Gimle og Bærum, og gikk for 3-1 til Gimle – i visshet om at det like gjerne kan bli 3-0 til Bærum. Årets eliteserie har vært fascinerende nettopp fordi alle har slått alle.
I Scania Cup har det gått mer i vante spor: Drøye tap for mange norske lag, svært respektable resultater for andre. For mange yngre spillere er Scania Cup det første møte med tøffere motstand. Og kult nok: På veien hjem er så godt som alle enige om at «vi er ikke SÅÅ mye dårligere», «vi skal vise dem neste år» – selv om de har fått bakoversveis i samtlige kamper.
På samme måter som i Firi-ligaen: U19-NM synes å være et helt åpent mesterskap etter at kval-turneringen ga overraskende resultater.
God vår og sommer til alle! Fortsett gjerne å vasken hendene…
P.S. Og – go Celtics! Selv om NBA ikke er helt min greie: Den første playoff-kampen i natt mot Nets var av det helt fete slaget.
pauliord 