Når jeg skriver dette sitter jeg på hotellrommet i San Francisco. Klokken er 05.30 og jeg er egentlig lys våken etter en ganske drøy flytur og påfølgende kort natt. Jeg skal besøke Anders Nymo i dag. Rakk akkurat å hooke opp med ham i går, på Menlo College der han så vidt har rukket å finne seg til rette.

Jeg er på en slags tur ned ”Memory Lane”. Det vil si – jeg bestemte meg for lenge siden å besøke spillere som klarte å nå målet om å komme til USA. Anders fant veien til vestkysten av USA. I morgen drar jeg videre til Johannes Dolven i Des Moines, Iowa. Johannes var såpass sterkt ønsket at han vek egentlig kunne velge og vrake, men Drake gjorde en god jobb, og Johannes endte altså midt i USA. Den siste tiden er nok Des Moines mer kjent for besøkene fra de republikanske presidentkandidatene. Donald Trump har vært her flere ganger allerede og han har satt byen og staten på hodet. Foreløpig kan ikke Johannes skryte på seg det samme.

Men jeg rekker å møte ham, jeg rekker å se hvor han bor, hvor han trener og sjekke hvordan han har det. Og jeg lover å blogge om det jeg opplever om noen dager.

Siste tre dagene går til Stian Emil Berg i Fort Lauderdale. Denne sesongen spiller han ikke for NSU, men fokuserer i stedet på å få med seg en Master hjem.  Gleder meg til å høre hvordan han ser på en ny tilværelse uten basketball som hovedfokus.

Det er jo spillere som dette som gjør det verdt anstrengelser og forsakelser å holde på med basketball. Uten spillere og mennesker som betyr noe for deg er det neppe verdt alle timene vi legger ned i denne jobben.

For meg handler det om 13-åringer nå. Mye yngre enn jeg noen gang har holdt på med tidligere. Målet må være å kunne sette seg på et fly i 2020 for å besøke et par-tre av dem som har nådd målet om spille i USA og en mulig karriere etter college.

Men før det skal de lære så mye som mulig. Og jeg innrømmer at det er en utfordring. Å vite eksakt hva de bør lære, når de bør lære det og hvordan man skal klare å gjøre det både morsomt og lærerikt. For basketball skal først og fremst være morsomt. I en idrett der utsiktene til proffkarriere og masse penger er forsvinnende små i Norge, må det handle mer om samhold, kollektiv og gode opplevelser.

Jeg merker at uansett hva vi velger å fokusere på i de tilmålte treningstimene, så er det alltid temaer som blir glemt. Eller som i hvert fall får mindre oppmerksomhet enn de burde fått.

Jeg har definert mine fokusområder, men vet strengt talt ikke om det er en riktig tilnærming. Jeg har lovet meg selv at de skal slippe å høre ordet ”system” før de mestrer alt det grunnleggende. Det kan ta tid.

Samtidig er det fortsatt viktigst for meg å utvikle personligheter. Jeg vil at de anonyme, sjenerte og ”unnskyld-at-jeg-er-til”-spillerne skal komme ut av skallet. Jeg vil at de brautende oppmerksomhetsmagnetene skal slippe til de andre. Jeg ønsker at de skal reflektere over annet enn det de finner på iPad og Playstation – at de skal bli nysgjerrige og omsorgsfulle.

Det er neppe annerledes i basketball enn i de fleste andre idretter. 13-åringer skal opp og fram. De skal lære, de skal kjenne på puberteten, de skal krangle med foreldrene, de skal lære seg å være sterke som seg selv, la være å la seg lede av andre og takke nei til fristelser.

Senere i dag skal jeg besøke en av dem jeg har fulgt på den samme reisen. Til en av mine 13-åringer har jeg sagt: ”Du skal bli akkurat som Anders Nymo, i huet”.

…du blir rørt til tårer av vakre fast breaks. 02-laget mitt gikk ubeseiret gjennom Bærum Open, og jeg tillater meg å bli glad når drøssevis av forskjellige fast break-driller gir resultater på banen.

…du blir yr og glad når teknisk ufullkomne spillere plutselig knekker en kode og får til ting de aldri har klart før.

…det nesten er umulig for deg å demonstrere driller og øvelser på en måte som ligner på det du vil at spillerne skal få til. På en treningsleir i Numedalen nylig kjørte vi en videosession for spillerne så de fikk se skudd og teknikk, og jeg kom uheldigvis med på litt av det. Herregud så gammel og stiv man ser ut.

…man spiser naturpreparater som skal være godt for artrose.

…man kjenner absolutt alt og alle i norsk basket. Enten har man vært for lenge med på dette, eller så er norsk basketball fortsatt for smått.

…du irriterer deg mer enn nødvendig over dommerforfall som dette, fredag kveld i Bærum Open: “Jeg sa jeg kunne dømme for en liten stund siden men jeg finner ikke dommerdrakten min så får uansett ikke dømt”.

…man har definert er prosjekt vi kaller ”02 2020”, som skal være satsing fram til 02-årgangen er 18 år gammel. Og så er man ikke sikker på om man klarer å være med hele veien ut.

…kretsserien for 13-åringer betyr mer enn sesongåpning i BLNO.

…de små, søte, pinglete spillerne man trente som barn og unge plutselig reiser til USA, skal i militæret eller legger opp som basketballspillere.

…man gleder seg over å lese artikler som handler om at 50-årene er de nye 30-årene.

I dag dro det som kunne vært Norges U18-landslag gutter til USA. I stedet burde de vært på vei til Østerrike og B-EM om en uke. Det er en fin gjeng som når drar over dammen. Sindre, Sondre, Sander, August, Mats, Harald, Gaute og Mattis blir møtt av Anders på amerikansk jord. Fin gjeng, og ganske sikkert en fin tur.

Forventningsfull gjeng på vei til USA. Det er bare Trond (Haugen) som ikke har skjønt at dette ikke er landslagstur ser det ut til.

Så kan man jo undre seg over hvorfor man må bruke sparepengene på en privat intiert tur for å få lov til å spille sammen som et lag i det som er guttas beste år. Dette vet vi allerede alt for mye om, og selv om støvet har lagt seg etter uenighetene i fjor høst sitter vi igjen med en litt trist fasit:

– Landslaget fikk aldri reise til den turneringen de virkelig hadde gledet seg til.

– Et av argumentene var økonomi. Nå reiser de samme gutta på en tur som kanskje er dobbelt så dyr, betalt av egen lomme slik de tilbød seg å gjøre som landslag.

– Utstillingsvinduet for norske talenter knuste.

– Flere norske, meritterte coacher valgte å sette seg selv på sidelinjen i en slags resignert protest.

– Det er vanskelig, og blir fortsatt litt tilgjort, å omgås meningsmotstandere i det som var en usedvanlig betent konflikt: Hvem klemmer jeg, og hvor hjertelig? Later vi som om dette aldri har skjedd eller snakker vi om det?

– Coacher som var så ubetenksomme at de sa hva de mente i oktober blir nå pussig nok forbigått.

– Styre og administrasjon vil nok aller helst at dette blåser over. Men 97-guttas avreise i dag var en nyttig påminnelse om at vi er mange som fortsatt rister uforstående på hodet.

Når disse gutta kommer hjem til gamlelandet er det snart august, og da skal de i hvert fall vite at det ikke skorter på muligheter til å bli bedre basketballspillere hvis de skulle ha funnet ut at de kommer til kort.

Det er ikke så lenge siden det hørte med til sjeldenhetene at du kunne lære og trene basketball annet enn på klubbtreningene. Basketskolen har riktignok vært en institusjon gjennom 35 år; ganske utrolig for en idrett som er så ung i Norge som basketball. Men Basketskolen har egentlig regjert ganske alene i «off-season».

Det var før. Nå popper det opp basketskoler og basketball camps som paddehatter*). Det er nesten så det er en skole til hver spiller… Om kvaliteten holder følge med kvantiteten blir jo dette riktig bra.

Basketskolen i Tønsberg er over, denne gangen med rundt 300 deltagere. For første gang opplevde jeg mobilgenerasjonen på veldig nært hold: Deltagere som er så tett på foreldrene hjemme at det nesten er som om de er på kontinuerlig Skype 24/7. Barnas småsutring fører til telefon fra far og mor i et ofte misforstått forsøk på å følge opp. Det sier seg selv at det er håpløst med 300 barn og unge. Det var greiere før: Da ble barna levert ved skolestart, vi lot dem være alene noen dager for så å plukke opp en revitalisert tenåring ved skoleslutt. Det gikk bra, det også…

I løpet av sommeren vil vi ha vært gjennom blant annet disse evenementene:

Elite BasketCamp i Bergen

Frøya skills camp

Rintch i alle mulige varianter, fra Kamillas Memorial via Travelling team, Exposure Camp, Summer Camp og snart Høst- og Vintercamp.

Rising Ballers på Furuset i august

Eurocamp i juli

Asker Basket Camp i august

Ullern Basket Camp i august

Miners sommerbasket

Storm basketcamp i juni

Ytrebygda i august

«Herre, drep meg, men ikke med grøt» sa en kar for lenge siden – han ble tvangsfôret med grøt.

Apropos kvalitet; jeg har hørt masse bra om Bølers arrangementer. De har fått til noe helt unikt. Ganske unikt syntes også forrige sesongs initiativ fra Haugesund å være: Et trenerkurs for foresatte. Det var virkelig smart og på høy tid!

Og om vi ikke har fått nok med alt dette før sesongen starter, kan vi supplere med Coach Alm som villig vekk deler fra det som må være en slags basketballens svar på Sareptas krukke.

Fortsatt god sommer!

*) En paddehatt er sopper som skyter opp så fort det blir fukt i været; et uttrykk for at noe kommer raskt og i store mengder.

Det er populært med ”bucket lists” – sånne ting du bare MÅ få med deg en gang i løpet av livet før du tar kvelden. HVIS jeg hadde laget en sånn liste, og HVIS jeg ikke hadde vært der 30 ganger allerede, hadde en tur på Basketskolen stått ganske høyt på min bucket list.

Litt snodig kanskje, ikke minst fordi Basketskolen i hvert fall ikke er å velte seg i luksus: Basketskolen er en nokså ”nedpå” greie. Du bor ganske spartansk, på gulvet i et klasserom. Du spiser brødmåltider til alle døgnets tider. Middagene er ikke akkurat restaurantmåltider, men det er god mat og det er nok av den.

Jeg registrerer at ungdom anno 2015 har lagt seg til nye vaner. Brødmat holder visst ikke for alle. Veien til Meny er kort og pengene brenner i lommen.

Når 300 barn og unge velger dette frivillig som start på sommerferien må det være noe annet som trekker. For utøverne er det ganske opplagt hva som frister.

Basketskolen har alltid vært heldige som har fått de beste trenerne. Når for eksempel Mathias Eckhoff, Ståle Frey og Per Tøien er samlet på samme sted, på samme skole, er det vanskelig å finne bedre trenerkrefter. Og spillere i alle aldre responderer godt på det de får. De tar utfordringene på strak arm, de trener tre ganger om dagen, de er slitne, de har hjemlengsel, de har gnagsår, og de påstår ofte andre lidelser hvis de er for slitne til å holde det gående.

De siste par årene har Basketskolen flottet seg med et leid hus der trenerne blir innkvartert. Det er fint å kunne trekke seg unna ballsprett og dårlig akustikk. Det er fint med et sted der trenermøter kan avvikles uten forstyrrelser, og mange synes nok det er helt greit med en seng i stedet for madrass på et linoleumsgulv.

Jeg skal ikke skryte på meg å være tøff, men jeg har alltid likt å bo nær utøverne, gjerne i samme bygning. Jeg vil gjerne se dem, snakke med dem, oppleve dem på nært hold og høre hva de prater om. I år har jeg fått plass på kjøkkenet til skolens ungdomsklubb; et litt lurvete lokale i kjelleren. Det har funket helt fint, bortsett kanskje fra da U18-spillerne hadde stekt pizza i ovnen en meter fra hodeputen. Jeg luktet nok litt gatekjøkken av meg da jeg sto opp dagen etterpå.

Men så går det slag i slag, og nesten alt er like stas. I år har jeg fått ansvar for Wang Team sammen med Mathias. Arbeidsdelingen har vært bra så langt. Mathias er yngre enn meg, han er kunnskapsrik og dessuten svært godt trent. Derfor blir det han som demonstrerer øvelser og som guider deltagerne gjennom ulike driller og treningsmetoder. Jeg forsøker å forenkle litt av det som blir presentert og fornorsker det som for mange er litt uforståelige engelske termer. I morges lærte de litt av post-alfabetet, offensive våpen med ryggen mot kurven.

De lærte crab step. Og de lærte Jack Sikma moves. Ikke alt er like enkelt. Mye ser rart ut, og ikke minst er det helt uvant. Men de klarer det forbausende godt. Den første økten starter egentlig kl. 08.00, men vi møttes klokken 07.30 for en rolig løpetur først. Alle var der. For å få i gang kroppen som er ganske stiv og rar etter alt den var gjennom i går. 23 spillere som nok helst ville sove.

Så halvannen times trening. Med ting de aldri har forsøkt før.

Så frokost. Brødmåltid. Og prat.

Kanskje den viktigste tiden på dagen. Vi blir sittende ved frokostbordet. Vi prater skit med Stian Mjøs som alltid gir av seg selv og som alltid har tid til å prate med deltagere. Og som mer enn gjerne tar imot utfordringer til spill 1-mot-1. Vi deler gamle ”war stories” med unge spillere som lytter med store øyne og ditto ører.

Jeg rekker å slenge noen meldinger til Gunnar Nesbø fra Bergen. Jeg klemmer litt på Øivind Lundestad fra Kongbserg – som jeg ikke har sett på flere år. Jeg elsker å se Magnus Midvtedt med treningsgruppen sin; en sjelden pakke av intensitet og entusiasme.

Jeg setter meg i et hjørne av kafeteriaen for å skrive denne bloggen. Det er egentlig helt dødfødt: Det tar ikke mer enn et par minutter før jeg har fått gjester som gjerne vil slå av en prat.

Jeg tar med meg Macen inn i idrettshallen der wifi-dekningen er best. Setter meg på en stol alene, men i løpet av fem minutter er også det prosjektet ødelagt. Spillere kommer, spillere forsvinner og nye kommer til. De vil prate. De vil spørre, og de vil vise skills.

Derfor sitter jeg nå i bilen med Macen i fanget for å få ferdig disse linjene. På P-plassen utenfor kirken er det helt rolig, og det er endelig mulig å sette navn på noe av det som gjør at Basketskolen ville vært på min bucket list. Samværet. 180 forventningsfulle deltagere som vil vite alt og oppleve alt og som alltid svermer rundt deg.

De gode kollegene fra et langt liv med basketball. Endelig er det tid nok til å sludre og slarve. Jeg skal jo ikke noe; jeg har tid til alt. Neste økt er om to timer, og jeg har tid til å prate.

”Husker du den kampen i den turneringen”? ”Hvor er det blitt av han som spilte for Sverresborg”? ”Hvor er det blitt av han som var så god den gangen?”

Vi har mye å prate om, og klokken blir plutselig mange når mørket senker seg ute selv om juninatten er lys. Plutselig er det bare noen få timer til jeg skal opp for å se morgenfrisk ut for deltagerne vi har presset til å ta en løpetur før første økt.

Noen timer på madrassen på kjøkkenet før vi er i gang igjen. Verdens beste havregrøt og et par brødskiver gir krefter til en ny dag. Med nye utøvere som har nye problemer og nye spørsmål. ”Hvem blir tatt ut på All Star Team”? ”Når får vi vite hvem det er”? ”Hvem kommer til finalen i skytekonkurransen”. Det er det som opptar unge spillere i Tønsberg i juni. Er det rart det er stas?

Jeg har hatt kontakt med mange amerikanske coacher de siste 10-15 årene. I ulike settinger, men ofte på «visningsturer» når jeg har vært med norske spillere som ønsker å vise seg frem i håp om å få napp i amerikanck college-ball.

Jeg var med Torbjørn Fritzen da han fikk tilbud fra flere skoler. Jeg har vært med Daniel Berg, Christer Elgmork og Nils-Paul Skåra, og ikke minst Stian Emil for noen år siden.

Ingen nevnt og ingen glemt når jeg sier at erfaringene med amerikanske coacher stort sett er at det aller meste som sies, fortelles og loves skal tas med en solid klype salt. Inntil en signatur på et papir bekrefter en avtale.

Men heller ikke da kan du være sikker på fire gode år. Av og til er det nesten som man tror historien om «Dr. Jekyll and Mr. Hyde» er hentet fra collegebasket. Det første møtet med coaching staff på en skole er alltid en hyggelig og smørblid opplevelse. Men det er de første treningene og kampene som avslører den egentlige identiteten, og den stemmer ikke alltid med førsteinntrykket.

I rekrutteringsarbeidet fremstår coachene som superhyggelige og superinteresserte inntil de plutselig ikke er det lenger. De er tilsynelatende kjernekarer hele gjengen, og de får deg til å føle deg helt spesiell og viktig – inntil de finner en annen spiller, en spiller som de mener er bedre. Det har alltid vært grenseløst irriterende å være i en setting der hodeløse amerikanske atleter drar gjennom hele registeret av patetiske, offensive unødvendigheter i et forsøk på å imponere.

Når dette er sagt skal det også tilføyes at jeg har funnet mange flotte folk på ulike skoler. Men de har ikke alltid vært faglig sterke, og de er litt for ofte offer for et system som i bunn og grunn er ganske kynisk.

Derfor var det også ekstra hyggelig å få mailen om at Anders Nymo har funnet et sted å spille sesongen som kommer, og forhåpentlig flere år fremover. Menlo College, et drøyt steinkast fra San Fransisco, har virkelig vært gjennom en ganske råtten sesong. Tapene har stått i kø for skolen som er et NAIA-lag (altså ikke NCAA).

Nå har de ansatt ny coach. Kaniela Aiona kommer fra St. Leo i Florida, en divisjon II-skole som blant annet har vært Stian Emils motstander i tre år. Aiona har lite å slå i bordet med, og lite å friste med. Annet enn dette:

Han ønsker Anders på laget for å hjelpe ham å bygge lagånd og samarbeid.

Det er en strålende bekreftelse på at han har skjønt hvem Anders er og hva han kan bidra med. Og det er jo såpass sjelden at amerikanske coacher evner å se mennesket bak spilleren at det er grunn til å gratulere, både Anders og Aiona. På alle visningsturer til USA har jeg ofte følt at argumentene har falt på steingrunn når jeg har snakket om en europeisk spillestil, en uegennyttig tilnærming til lagspill og kollektiv tankegang.

Nettopp derfor er det så tilfredsstillende å få en bekreftelse på at Anders, som så ofte har opptrådt i skyggen av Harald (Frey) og Stian (Mjøs), er sett for hvem han er. En tvers gjennom solid basketballspiller som også har kvaliteter det ikke finnes statistikkategorier for.

Gratulerer, og lykke til!

Man skal være veldig forsiktig med dårlige ordspill og kunstige paralleller. Men det må jo passe, dagen etter 17.mai, å skrive noen linjer om Harald. Kongen. I går sto den ene på slottsbalkongen, mens den andre satt på bussen hjem fra Sverige.

Akkurat nå er det vel ikke særlig diskusjon om hvem som er Kongen, med stor K, i norsk basketball. I hvert fall ikke hvis vi snakker om sesongen 2014/15.

Harald Frey har dominert omtrent alt han har vært med i. Han har vært helt sentral på Bærum Baskets BLNO-lag som gikk hele veien til NM-finale før de møtte overmakten i et heltent Asker-lag.

Harald var arkitekten bak Bærum Baskets triumf i Scania Cup, og det var selvfølgelig Harald som tok tak i kampen da Kjelsås snøt Bærum for seieren i U19-NM. Og nå altså: To helt suverene prestasjoner i avslutningen av Nordisk Mesterskap med statistikk som det er lov til å drømme om og håpe på, men ikke helt tro på.

Så må det være lov å undre seg over hva det er som får denne karen til å tikke. Hva er det som har gjort Harald til denne helt spesielle kombinasjonen av en lagkamerat med omsorg for de andre, og en helt unik spiller med intelligens og tekniske kvaliteter i særklasse?

Er det mest gener? Med foreldre som Ståle og Hege får man nok mye gratis, og slik jeg kjenner Ståle tipper jeg han har brorparten av æren for det vi ser. Og at Hege kanskje har æren for det Harald er. Jeg antar også at Per Tøien har bygget videre på et solid grunnlag, og at Per har evnet å gi stadige nye utfordringer. Jeg antar at det har vært avgjørende for Harald å få mengdetreningen gjennom Wang, og at årene som lekekameraten til Stian Mjøs har vært verdifulle. Jeg vet at Harald vil sette samholdet i Kjelsås-gjengen høyt, og det er lett å tro at han vil mene at kollektivet er en suksessfaktor. Derfor er det også ganske sikkert at de internasjonale erfaringene han har høstet med landslag og klubblag har gjort ham til den han er i dag.

Jeg husker veldig godt første gang jeg så Harald. Det er mange år siden nå, og jeg hadde bare hørt om ham da jeg fikk muligheten til å se ham i kamp. En kamp laget hans tapte. Der og da så jeg en sur og tverr kar som slett ikke så veldig smart og kollektiv ut. Da visste jeg ikke at det sannsynligvis bare handlet om vinnervilje, og irritasjon over ikke å ha prestert godt nok.

Haralds statistikk fra kampene denne sesongen er spennende og imponerende nok. BLNO-statistikken hans fra debutsesongen i BLNO, 2012/13, er mer kuriøs og forteller om en kar som har kommet ganske langt på kort tid: Da spilte Harald 21 minutter totalt på 6 kamper, og skjøt totalt 4 skudd i hele sesongen.

Det blir spennende å se hvilken vei Harald velger når han er ferdig med videregående. Inntil da – lykke til videre.

P.S.

Harald! Sørg for at dette ikke går til hodet på deg.  Det ville skuffe meg.

Av og til er det nesten så man har lyst tli å grine: Noen ganger er vi så grenseløst amatørmessige i idretten vår. Jeg har kjent på kombinasjonen av å være imponert og misunnelig mange ganger – når andre klubblag eller landslag får til ting vi burde klart selv.

For eksempel et yngre lag fra en eller annen klubb som kommer til kamp i splitter ny outfit, det ser smart ut!

Når et motstanderlandslag har et omfattende medisinsk støtteapparat, når de har flere personer i et videoanalyseteam.

Sånne ting.

Det er ikke alltid lett å være best når man er minst; når de økonomiske ressurtsene ikke strekker til. Men på noen områder koster det ikke en krone å være best – eller i det minste god.

Kommunikasjon er et sånt område. Det koster ingenting å klore ned noen linjer, og kommunikasjonsplattformene er etter hvert blitt så almene og lett tilgjengelige at hvem som helst kan klare det. Veien fra begivenhet til Facebook er kort, et bilde på Instagram eller Snapchat er et par tastetrykk unna.

Derfor blir jeg også både skuffet og irritert når jeg ikke finner noe å lese om norske basketballbegivenheter. Basketballforbundet var både kjappe og flinke fra Final Four i Rykkinhallen, og ikke minst fra U19-NM i Kongsberg med strålende streamingtjeneste og gode artikler på nett. Da blir kontrasten til Nordisk Mesterskap ganske grell. Det kommer sikkert noen greier på nett i dag – det er i så fall alt for sent.

Når Nordisk faller sammen med 17.mai er vi ekstra stolte i Solna. Den norske kolonien er ekstra sammensveiset og intens. Og når det i tillegg blir norske seire har vi fått enda en grunn til å feire.

Denne gangen tok det tre dager før det kom et pip fra Sverige – i form av en lang oppsummering av de 12 første kampene for fire lag. Dermed skar man akkurat klar av høydepunktene: U18-guttas seire over henholdsvis Finland og Estland.

Ikke et ord – verken på forbundets nettsider eller FB. Ingen som var stolt av laget som ikke ble funnet verdig å bli sendt til EM. Men kan kunne vel sendt en gratulasjon likevel..?

Jeg regner med at folk som landslagskoordinatoren og presidenten hadde nærvær nok til å sende personlige gratulasjons-SMSer til coaching staff, det skulle bare mangle. Presidenten hadde i hvert fall tid til å taste en hilsen; han var i et basketmøte på Malta som ble 3,5 timer langt i stedet for to døgn… Og hans FB-post var vel faktisk det eneste som kunne ligne noe offisielt denne helgen.

Forbundets nettsider har sett sånn ut hele helgen. Samme bilde x 3. Som om det ikke var mulig å ta bilde av andre landslag.

Jeg synes det er ganske kleint.

Er det bare meg?

Gærne Else Kåss Furuseth herjer på TV-skjermen med feel good-programmet «Det er lov å være blid!». Samtidig herjer basket-entusiastene på sosiale medier der det for noen er viktigere å bortforklare suksess snarere enn å unne seg et øyeblikks kollektiv glede.

Derfor en gladblogg i dag, sånn at vi sammen kan minnes og glede oss over fremganger. Arnstein Friling skriver:

«Det som en gang kanskje skal gjøre at vi kommer lenger enn vi har gjort hittil i norsk basket (for det vil vi vel?) er at vi har konkurrert utenlands, fått gode opplevelser, lært av dem og pluteslig en dag har vi fått fram 8-9 virkelig gode spillere samtidig, og plutselig gjør de de bra i turneringer og plutselig vil noen sende det på TV og skrive om det, og så er ballen i gang. Hurra for alle som lager gode lag og gjør det bra i turneringer, enten de lagene er sammensatt eller ikke.»

Nettopp! Og derfor, et lite knippe gode prestasjoner:

HURRA FOR NORGE U18 I EM
Norges beste plassering i et ungdoms-EM. 10.plass. Turneringens beste returtager i Johannes Dolven.   Harald Frey bare én middelmådig kamp unna å bli turneringens toppscorer.

HURRA FOR MATZ STOCKMAN
Nordmann på Lousville Cardinals. Seriøst!?! Go Matz! – selv om det ikke ble mange minutter i år.

HURRA FOR ULLERN I LUNDASPELEN!
7 seire, ingen tap for Ullerns G16-lag. Turneringens best kledde coach. Ny suksess i Scania Cup.

HURRA FOR BÆRUM I SCANIA CUP
Gikk ubeseiret gjennom turneringen med gladbasket – men også med et forsvar som viste seg å være nøkkelen til suksess. Det er 8 år siden Sandvika klarte det samme i 2007.

HURRA FOR KJELSÅS U19 I NM
Kjelsås tapte semifinalen mot Bærum for et år siden i U19-NM. Eller rettere sagt: Bærum stjal seieren etter at Kjelsås kanskje var det beste laget i akkurat den kampen. Derfor ingen grunn til altfor sure miner i år. Kjelsås har stått løpet i mange sesonger og har sågar et år igjen som juniorer, med ett unntak. Et herlig kollektiv!

HURRA FOR HOP U19 I NM
Finalen var tapt ved pause, men jentene ga seg ikke på tørre møkka og snudde kampen. Grattis!

HURRA FOR JOHANNES OG KARAMO
Johanens Dolven begynte sent med basketball, men han begynte godt. Johannes har virkelig alle forutsetninger for å bli den neste norske suksessen i USA. Karamo Jawara ble en hit i North Carolina; blir det Matz eller Johannes – eller begge?

HURRA FOR ULLERN OG TINA
Ullern igjen! Kult og fortjent… Men også masse kred til Tina Moen som er en fryd å se på. Flink dame!

Hvem har DU lyst til å hedre med noen godord? Kom igjen!

Til tross for enkelte lag som hadde takket nei til å være med: Helgens regionmesterskap på Apalløkka ble en svett og vellykket affære for alle deltagerne.  43 kamper før det ble kåret regionmestre, All Star-lag og MVP. Jeg innrømmer at jeg sjelden har vært til stede på disse arrangementene tidligere, men jeg kommer gjerne tilbake. Det var rett og slett sabla gøy.

Kanskje føler noen det er eksperimentelt og på grensen til skummelt – at 12-/13-åringer premieres og sågar vurderes som verdige for All Star-lag og MVP-priser. Såvidt jeg kunne se er det ingen som risikerer varige mentale skader, og ingen som brast ut i krampegråt.

Såret stolthet? Joda. En liten tåre i øyekroken? Kanskje det. Men også spillere som var genuint glade, som viste sann glede og som også evnet å glede seg på andres vegne. Det ble kort og godt en helg til inspirasjon for både vinnere og tapere.

Marie Lyslid var også yr og glad og sedvanlig ordrik da hun forklarte meg hvorfor det er riktig å premiere også i de yngste klassene. Jeg har sjelden vært mer enig med henne.

Samtidig tror jeg alle vil være tjent med om vi tar et lite oppgjør med enkelte regelsett. Jeg har selv vært en del av G13-serien i år, og for å si det forsiktig; det blir litt for mange tilpasninger til at det føles naturlig og riktig.

En pussig situasjon i en av kampene denne helgen illustrerer mulige dilemmaer: Det ene laget leder med 2 poeng etter motstanders scoring, med mindre enn 8 sekunder igjen på klokka. Laget som ligger under har ikke lov å presse over hele banen, og lederlaget kan kort og godt la ballen ligge død på egen banehalvdel til tiden renner ut. Det var kanskje ikke helt sånn man hadde tenkt seg dette?

Camilla Birkevold skriver i en kommentar på denne bloggen om Nordstrands tur til Scania Cup:

«Nordstrand 02 gutter fikk mye bank i Scania. Dette var vi forberedt på og vet at forskjellen er aller størst i de yngste aldersklassene. En strek i regningen at en av våre sentrale og største spillere gikk ut i første kamp. Men resten av guttene kjempet som helter med det de hadde mot større, sterkere og mye bedre spillere. I alle kampene ble vi presset fullbane gjennom hele kampen. Dette uavhengig av hvor mye de ledet. Som du nevner et sjokk opp mot andre forutsetninger i Norge, både med tanke på motstand og regler for spill i denne aldersklassene. Uansett var vi fornøyd med å ha deltatt. Når våre gutter nå snakker om «vi må trene mye mer», «får vi styrkeprogram til sommeren?», » hvorfor presser ikke vi?» og opplever en fornyet motivasjon for egentrening etter turneringen, må noe riktig ha skjedd underveis i Scania til tross for stygge taps-sifre.»

Hvis vi velger å se bort fra enkelte turneringer som gjenstår av denne sesongen så er det faktisk 5 måneder til neste gang du skal spille en basketballkamp. Det er noe sånt som 150 mulige treningsdager som du kan bruke på å bli en bedre basketballspiller.

Jeg vet av erfaring at det er mange som akkurat nå er ekstra tente og motiverte for å gjøre en innsats i sommermånedene. Men det blir som regel litt annerledes når sommeren er her, solen skinner og venner skal på stranden. Det er kort og godt vanskelig å være strukturert, og det er vanskelig å velge trening fremfor moro.

Jeg er helt sikker på at mange spillere har gode trenere som hjelpe med anbefalt sommertrening. Jeg har selv snekret såpass mange sommertreningsprogrammer at det hele begynte å bli litt uoversiktelig.

Og når jeg nå har ansvar for en gjeng 13-åringer, syntes jeg det var greit å systematisere det hele for å gi alle en reell mulighet for å lage sitt eget program. Hvis du laster ned vedlegget finner du treningsprogrammet for EB85s gutter 13-lag. Noen hvisket meg i øret at dette kan flere ha god nytte av.

Kanskje det..? Uansett, jeg deler gjerne.

Det er ikke noe revolusjonerende eller helt nytt der, snarere tvert imot. Men om du skulle føle for å rappe det og kopiere det til deg selv eller til dine spillere så er du svært velkommen.

Og om det er noe du ikke helt forstår sender du meg en mail så skal jeg gjøre et forsøk på å forklare.

Her kan du laste ned: Sommertrening 2015