Det skjer jo ikke SÅ ofte at vi åpner et nordisk mesterskap med seier over Sverige, selv om det har skjedd før.  Og det hører definititivt med til sjeldenhetene at Norge vinner to åpningskamper mot Sverige i et nordisk mesterskap.  Det skjedde i går, og faktisk også for to år siden.

Dagens U18-årgang slo Sverige på overbevisende måte i 2012, den gangen som U16-lag.  Men da var det med spillere som Dragisa Azanjac og Sjur Dyb Berg som de ledende profilene.  I år er Dragisa og Sjur i USA når nordisk spilles. Samme år vant Norges U18-gutter med ett poeng over svenskene.

Årets U16-årgang spiller sitt første nordiske mesterskap, og sørget like godt for å ydmyke svenskene i åpningskampen.

For jentene ble det en vanskeligere første dag i mesterskapet, og både U16 og U18 måtte se seg slått med nokså klare sifre. Men for U16-jentene var det faktisk ikke verre enn at de hadde heng på vei inn i siste periode. De hadde sluppet inn få poeng, men slet også med uttellingen selv til tross for mange forsøk og gode skuddvalg.

Det er selvfølgelig altfor tidlig å mene noe om hva dette betyr. Det ville jo være hyggelig å kunne påstå at vi har tatt noen skritt i riktig retning.  De fire kampene som gjenstår vil gi oss noen svar, og jeg skal være forsiktig med å påstå noe skråsikkert.

Jeg tilstår at jeg i 2012 mente at svenskenes 96-årgang for gutter så overraskende svake ut – uten å ville ta noe av æren fra gutta som slo dem i åpningskampen.  Men de så uferdige og rådville ut mot Norge den gangen. Senere samme året ble Sverige nummer 3 og Norge nummer 20 i B-EM.  De som kjenner svensk basket vet at Sverige med og uten Ludvig Håkanson er to helt forskjellige lag…

Svenskene har i forhåndsomtalene gjort det til et poeng at de tidligere i år ble nummer 5 i Albert Schweitzr-turneringen – et slags uoffisielt VM. Og de har faktisk imponerende resultater fre den turneringen.  Men det betyr vel i så fall at vi er omtrent nr. 4 i verden, gjør det ikke..?  🙂

I går følte jeg ganske sterkt at det var vi som evnet å gjøre Sverige dårlige.  Sveriges store mann, Mattias Markusson på 213  cm,  kunne opplagt ha skapt store problemer for oss og i perioder var det nesten komisk så lett man kommer til returer når man er over 210 og strekker armene i været. Men bortsett fra i korte perioder hadde vi rimelig bra kontroll på ham, og faktisk vant vi også returstatistikken.

Jeg synes ikke det er veldig viktig eller riktig å plukke enkeltspillere fra et kollektiv.  Men det er ekstra spennende at dette laget er en miks av 96 og 97 – og neste års U18-coacher må kunne glede seg stort over at 97-gutta gjør en strålende figur OG at de får viktig matching i år.

Dette er dagen da Norge spiller mot Island, og om du vil henge med på livestats finner du linken på basket.se.

Vi spiller kl. 19.00 i kveld,og jeg VET jo allerede nå at Norge kommer til å dominere på tribunen. Det er blitt en fantastisk fin tradisjon for mange nordmenn å ta turen til Solna Kristi Himmelfartshelgen og det finnes kanskje ikke noe sted du kan se så mye morsom basket på samme sted i løpet av en helg: Fire norske lag i aksjon hver dag – tidlig og sent!

Jeg har dårlig samvittighet.  For damer.  Og damebasket.  Så lenge jeg har holdt liv i denne bloggen har jeg klamret meg til temaer som har handlet om alt annet enn damer.  Det har jeg nemlig ikke greie på.

Man burde opplagt følge bedre med, men tiden strekker ikke alltid til.  Så når noen har noe på hjertet, og lurer på om de kan «låne» plass på bloggen min – ja, da har jeg ikke hjerte til å si annet enn ja.  Kanskje særlig fordi norsk basketball mangler arenaer for innspill og diskusjoner.

Gunnar Voigt Nesbø har meninger om damebasket, manglende bredde og kvalitet og ganske særlig om jakten på blant annet «hans» spillere:

«Sesongen er slutt.

Alle seriekamper og sluttspillkamper er spilt, NM for U19 og U16 er avviklet, og klubbene har for lengst begynt å tenke på neste sesong.

Spesielt klubbene som skal delta i Kvinneligaen er tidlig ute med å planlegge. Noen tidligere enn andre, riktignok. Bergen Elite begynte å planlegge for deltakelse i Kvinneligaen allerede for et år siden. Det skulle ikke minst være en løsning på Hops løfte til sine spillere om kvinneligaspill. Hop sto nemlig i fare for å miste sine beste og eldste spillere til KL-klubbene Gimle og Ulriken til tross for at spillerne ikke var eldre enn U16.

Henvendelsene fra Gimle og Ulriken kom for et år siden, da det bare skulle være med fire lag i KL. Nå planlegges en ny sesong med så mye som syv lag(!) i den øverste serien for kvinner.

Har nivået hevet seg betraktelig på jentesiden den siste sesongen, eller har man bare begynt å lete etter stadig yngre spillere som kan spille på det øverste nivået for kvinner i Norge?

Forbundet ønsker seg flere lag i Kvinneligaen. Selvfølgelig er det viktig å ha en eliteserie med mange lag.

Asker stilte i år med et veldig ungt mannskap, Gimle hadde to importer med et U19-lag (+ Rannveig og Ingrid) og Ulriken gikk en hel sesong uten å vinne en eneste kamp med en spillerstall som hadde flere U17-spillere uten regions- og landslagserfaring.

Og nå skal vi altså utvide Kvinneligaen med tre klubber!?!

Jentebasketen i Bergen har hatt for dårlig rekruttering de siste årene til å kunne fø de to kvinneligaklubbene vi allerede hadde, men nå skal altså enda et lag fra Bergen inn i det gjeveste selskap.

Så er spørsmålet hvorvidt en utvidet Kvinneliga neste sesong er den viktigste og riktgiste veien å gå for å utvikle norsk jentebasket. Er utvidelsen av KL et ledd i en langsiktig nivå– og kompetanseheving på jentesiden, eller er det en kortsiktig og forhastet løsning?

Hvorfor er det egentlig så få spillere og så få lag?

Jeg tror, uten å være skråsikker, at den svake Kvinneligaen er et direkte resultat av dårlig rekruttering over tid.

Hvor er alle spillerne født i 1985-1993? (Ullerns KL-lag er et unntak her…)

Hva er strategien for å få flere jenter til å drive med basketball?

I Region Vest var det i U19-serien i år to klubber (Hop og Gimle), i U17-serien var det fire klubber (Hop, Ytrebygda, Gimle og Ulriken), i U16-serien var det to klubber (Hop og Ytrebygda) og i U15-serien var det fire klubber (Hop, Ytrebygda, Ulriken og Loddefjord).

Jeg er ikke kjent med hvordan situasjonen er i de andre regionene, men jeg har en følelse av at det ikke renner over av spillere der heller. Vi trenger flere utøvere, og gjerne flere utøvere som holder høyt nivå. Vi får ikke flere spillere mellom 10 og 16 år av å ha syv lag i KL, og spillerne holder ikke et høyere nivå om de har på seg en KL-drakt i stedet for drakten til U16-laget sitt.

Flere KL-lag kan også komme til å gå på bekostning av noe. Kan det hende at dette vil gå utover rekruttering i klubbene; at en elitesatsing tar tid og ressurser fra klubbene?

Og gjør dette at spillere fra breddeklubbene blir hentet inn til KL-spill tidligere enn nødvendig fordi man trenger å fylle opp spillerstallen på et kvinneligalag som allerede holdt lavt nivå?

Mye er sagt om Gimles og Ulrikens jakt på yngre jentespillere. Hop var ikke fornøyd på slutten av forrige sesong da en av deres tre spillere på U16-landslaget valgte å forlate Hop til fordel for kvinneligaspill i Ulriken.

Styreleder i Hop foreslo sågar at det ikke burde være lov for kvinneligaklubbene å kontakte yngre spillere i andre klubber. Når Bergen Elite nå er et faktum ser det ut til at samme person har glemt sitt eget forslag: Nå går de aktivt ut for å hente spillere fra andre klubber.

Når vi nå skal planlegge neste sesong i Ytrebygda er det forstyrrende med henvendelsene vi mottar fra kvinneligaklubbene Ulriken, og – ja, tro det eller ei – fra Bergen Elite.

De har nok registrert at det er spillere i vår gruppe som etter deres mening er modne for spill i Kvinneligaen. Og de mener kanskje samtidig at vi i Ytrebygda har et dårligere tilbud til disse spillerne.

Foreløpig har ikke Gimle antydet at de ønsker å kontakte noen av våre spillere, og jeg tror at årsaken til dette er en konstruktiv prat jeg hadde med Jan Erik Price denne sesongen. Han var enig i at spillerne spillerne bør bli i moderklubben og at kvinneligaspill bør vente til spillerne er modne.

Bergen Elites frontfigurer ga Ytrebygda et ultimatum foran kommende sesong. De ville starte klubben, enten med oss eller uten oss. Men også: De kom til å være på utkikk etter spillerne våre uansett. Underforstått ville vi være tjent med et samarbeid slik at vi til en viss grad kunne kontrollere håndteringen av våre egne spillere.

Vi takket nei, og for flere uker siden fikk vi derfor en hyggelig e-post om at Bergen Elite kom til å kontakte spillere fra Ytrebygda (hverken navn eller antall spillere ble nevnt), og jakten deres på spillere hadde begynt.

At også Ulriken kom til å kontakte spillere fra Ytrebygda fikk vi vite for noen uker siden, og tilbudet deres om å trene med kvinneligalaget en gang i blant høres uskyldig nok ut, men jeg er redd det var akkurat dette Hop ble forespeilet for et år siden også.

Ulriken uttalte den gangen at de på ingen måte ønsket å ødelegge for Hops jentelag, men jeg husker godt at sentrale personer i Hop mente at det var akkurat det Ulriken gjorde.
At 15- og 16-åringer blir kontaktet av en veletablert kvinneligaklubb for spill kommende sesong oppfatter jeg forøvrig som et signal om at man sliter med å få nok spillere, eventuelt at man ikke er fornøyd med nivået på de spillerne man allerede har.

Høres jeg sutrete ut? Kanskje det, og jeg har jo egentlig ingen sak. Klubbene forholder seg til et reglement når det gjelder å henvende seg til spillerne, og Ytrebygda kom aldri med forslag om endring av dette reglementet på forbundstinget som nettopp ble avholdt.

Reglementet som foreligger er helt fint, og jeg mener slett ikke at eksplisitt må stå at det ikke er lov å kontakte U16-spillere. Men å ta kontakt med yngre spillere i andre klubber burde være unntaket, og definitivt ikke regelen. I hvert fall ikke hvis spillerne har gode muligheter til å utvikle seg i klubbene de er i.

Jeg undrer meg over at dette ikke har vært et tema når forbundet har hatt møter med potensielle KL-klubber:

«Har dere nok spillere til å stille lag?»

«Har dere bærekraftige yngre årganger som kan supplere laget deres over tid?» «Vil dere unngå å hente yngre spillere fra andre klubber, eller er dette en nødvendighet for å kunne delta i toppserien?»

Hvis en (potensiell) KL-klubb svarer «nei» på et eller flere av disse spørsmålene mener jeg at det ville vært fornuftig å evaluere satsingen sin en gang til. Og her burde NBBF veilede klubbene til å ta kloke valg, til jentebasketens beste.

Er vi virkelig tjent med at de beste spillerne fra for eksempel Ytrebygda drar til kvinneligaklubber, og at 97/98-gruppen til Ytrebygda blir oppløst pga spillerflukt til Kvinneligaen?

Hvis jeg hadde trodd at en spiller i Ytrebygda ville hatt større utbytte av å spille i en kvinneligaklubb ville jeg sendt henne dit med en gang. Ihvertfall forklart henne at det ville være det beste valget for henne å ta hvis hun trengte å utvikle seg som spiller. Men foreløpig har jeg mer tro på opplegget vi kan tilby i Ytrebygda.

Jeg er fullt klar over problemstillingene man sto overfor på begynnelsen av denne sesongen. Da var det såvidt det ble noen Kvinneliga i det hele tatt. Og jeg har veldig stor forståelse for de spillerne som har spilt sitt siste ungdoms-NM ønsker et tilbud som matcher deres nivå. Men dette må ikke gå på bekostning av rekrutteringen.

Neste sesong tror jeg det er mye viktigere at mine beste spillere deltar i en U19-serie og et U19-NM for Ytrebygda, enn at de skal spille mot Tina Moen i Kvinneligaen. Muligheten til å spille i Kvinneligaen får de senere, og Tina blir ikke stort bedre av å spille mange kamper mot lag som ikke holder nivået.

Jeg tror kort og godt at det er viktig å ha noen å spille mot i de aldersbestemte klassene. Tråling etter U15, U16, U17, U18 og U19-spillere i breddeklubbene er ikke veien å gå.  La de yngre spillerne være nettopp det; yngre spillere.

Muligheten til å spille i U16-U19-serier får de kun nå, og ikke om fem år.»

Gunnar Voigt Nesbø,

Trener i Ytrebygda

Så lenge jeg har holdt på som basketballcoach har jeg også forsøkt å være så god som overhodet mulig på å gi tilbakemeldinger. Det har jo lite for seg å operere som veileder dersom man ikke er i stand til å formidle korrektiver, ros og konstruktive tilbakemeldinger. Og man lykkes ikke alltid. I hvert fall ikke jeg.

Jeg har vel lenge merket at jeg kanskje er litt spesielt skrudd sammen, og at jeg er helt avhengig av gode relasjoner for å nå frem med et budskap. For egen del har jeg vært gjennom mange faser og ikledd meg mange roller som coach. «Back in the days», da jeg var ung, uerfaren og kunnskapsløs, fremsto jeg nok som en nokså autoritær hobby-Satan. Det ble mye løping, lite kunnskapformidling. Litt pussig hvordan maktutøvelse skal dekke over det faktum at man selv av og til kommer til kort…

Etter hvert har jeg lært å leve med det faktum at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Også i basketball. Og det finnes ikke alltid noen fasit. Den ene innfallsvinkelen kan være like god som en annen.

Men jeg er i hvert fall helt sikker på at jeg ikke trives veldig godt i det amerikanske hierarkitet der «yes Coach» er det viktigste i terminologien. Jeg innrømmer gjerne at jeg hater det – å bli tiltalt som «coach» i norsk basketball. Jeg vil helst være Pål i de fleste sammenhenger, og sliter sågar med å lystre etternavnet mitt.

«Coach» blir for meg fremmedgjørende, avstandsskapende og upersonlig.

Jeg har trodd at dersom jeg klarer å nå frem til spillere med et nokså utilslørt ønske om at jeg faktisk vil spillerne vel, så kan jeg også nokså fritt gi tilbakemeldinger som er litt spissere og krassere enn mange ønsker.

Jeg vet virkelig ikke hvor mange feedbacks jeg har forfattet i løpet av en karriere. Det er blitt relativt mange etter hvert. Jeg forsøker uansett å være dønn ærlig, og oppfatter dette som en sak mellom spillerne og meg; tilbakemeldingene er aldri tilgjengelige for andre enn spillerne det gjelder.

Og det som er helt sikkert er at spillere reagerer forskjellig. Det store tause flertall sier ingenting og svarer aldri på det de får høre. Annet kanskje enn at de forsøker å plukke opp det som blir sagt i et forsøk på å omsette det i praksis på banen.

Noen svært få velger i gå i rette med det som jo er et ærlig forsøk på å korrigere en kurs og peke på svakheter.

Det er mange år siden nå, men jeg husker spesielt godt en seniorlandslagsspiller som fikk tilbakemelding etter fullført mesterskap. Det var en dyktig kar som hadde åpenbare kvaliteter. Men jeg husker også at han ikke fungerte veldig godt i det som var lagets soneforsvar. Det synes jeg han fortjente å få vite. Litt overrasket ble jeg vel da tilbakemeldingen to dager senere ble til en helside i en av de større avisene der han sto frem som forurettet og misbrukt. Han fratok meg all ære og kunngjorde at han aldri kom til å spille for meg igjen.

En av de første og sterkeste oppevelsene som seniorcoach var forresten da jeg fikk drapstrussel fra en kar som var satt ut av laget i siste kamp før sluttspillet.

En opplevelse fra nyere tid var en skriftlig reaksjon på en av mine tilbakemeldinger. Spilleren var nok ikke helt fornøyd med innholdet, og skrev blant annet:

«Først vil jeg påpeke at en dyktig coach gir ikke feedback på en såpass ubrukelig og uprofesjonell måte. Feedback bør gis kontinuerlig, enten på treninger, i kamper, eller i et møte ansikt til ansikt…. En ting er at jeg ikke er i nærheten av å være fornøyd med antall minutter, men for meg er ikke mine egne minutter det viktigste… Den generelle feedbacken du kommer med er for det meste negativt fokusert, uten en løsning eller hvordan vi skal gjøre det istedenfor måten vi har gjort det dårlig på.»

Det er i hvert fall rene ord for pengene, og gir opplagt grunn til refleksjon og selvransakelse. Når jeg nå skal skrive tilbakemeldinger til spillerne på U18-landslaget skal jeg velge mine ord med omhu. Men synes uansett det er viktig å gi konkret feedback.

For to år siden kappet jeg en svært god spiller fra U18-gruppen. Han var ett år for ung og ville jo uansett få anledning året etter. Det var en tøff og tight kamp om landslagsplass og han kunne like gjerne gått videre til de siste 12: En strålende skytter, en teknisk begavelse som året etter (i fjor) ble den opplagte lederen på landslaget.

Jeg tipper at det var usedvanlig sårt å bli kappet den gangen for to år siden, og jeg antar at han syntes det var urettferdig. Men hans svar på feedbacken han fikk var kort og godt:

«Greit. Bra det negative er noe jeg vet jeg kan jobbe med fremover. Skal jobbe med fysikken frem til neste sesong/landslagssesong. Men var gøy å være med så langt, og vi snakkes vel under NM om en mnd».

Sånne karer må man bare elske – og ønske alt godt!

I kveld går startskuddet for den kanskje morsomste turneringen i norsk basketball. Og siden ingen andre føler seg kallet til å skrive om det, kaster jeg meg ut i det. Disse spillerne fortjener noen ord med på veien mot en plassering blant de beste i Norge.

Når 16 guttelag og 8 jentelag setter hverandre stevne i U19-NM denne helgen betyr det at godt over 200 talenter er i aktivitet. Selv om det er mange «underårige» med i denne NM-turneringen er det også mange spillere som med dette tar farvel med aldersbestemt basketball. Disse spillerne skal om litt ta over i BLNO, i KL og de skal dominere landslagene. Noen skal reise ut av landet til studier andre steder, noen skal jobbe et år før de bestemmer hvor og hva de vil med livet og atter andre skal spille videre i Norge.

Uansett er dagens gutter og jenter fremtidens menn og kvinner. Er det mulig å trekke en litt søkt parallell mellom BLNO/KL og junior-NM og NBA og March Madness? Ganske mange, kanskje de aller fleste, mener faktisk at NCAA-sluttspillet i USA er vesentlig morsommere, mer intenst og mer givende enn å følge proffene i NBA. I Norge har det riktignok vært mange gode og tette BLNO-oppgjør denne sesongen og sluttspillet i KL viste også utøvere med kvalitet.

Men for meg er det likevel noe helt spesielt med juniorer som spruter av talent og intensitet og hormoner, som så innmari gjerne vil vinne, som så veldig nødig vil gjøre altfor mange feil og som ufortrødent gyver løs på neste kamp etter et forsmedelig tap.

Og for oss som coacher på dette nivået: Det er aldri mulig å si hvordan det vil gå. Det eneste som er sikkert med juniorer i fri dressur er at alt er usikkert. Spillere på 17-18 år er egentlig ikke consistent på noe som helst.

Jeg skal ikke påberope meg å vite altfor mye om alle lagene, og i hvert fall ikke jentelagene. Men basert på hva jeg tror jeg vet kan jeg jo spekulere litt i hvilke lag som er gode nok tli å avansere fra gruppespillet:

 I pulje A møtes Centrum, Høybråten, Kjelsås og Kongsberg. Det er et ganske tøft beite der Høybråten nok må finnes seg i å få litt juling av de øvrige. Centrum bør være det sterkeste laget i denne puljen, mens det i realiteten er helt åpent om det er Kjelsås eller Kongsberg som kniper 2.plassen. Kongsberg knuste Kjelsås i den siste seriekampen, men det var et Kjelsås uten Harald Frey. Jeg tror på Centrum og Kjelsås videre til sluttspill, i den rekkefølgen.

I pulje B møtes Bøler, Frøya, Loddefjord og Sandvika. Vi stiftet bekjentskap med Loddefjord i NM i fjor – et lag som den gangen var litt for ferskt til å kunne markere seg. Et år senere er de kanskje på talefot med de øvrige, men jeg har vondt for å tro at de kan slå Frøya og Sandvika i kampen om de to plassene i kvartfinalerunden. Sandvika presterer alt fra det helt strålende til det uforståelig middelmådige, men er tent som aldri før. Bøler har ikke spilt i U19-serien og stiller med et U17-lag med forsterkninger – uten at jeg helt har troen på suksess..

I pulje C møtes Ammerud, Bærum, Lura/Sandnes og Varden. Gutta fra Tromsø var virkelig et friskt pust i fjorårets NM men stiller nok litt tynnere i år med mange 97-spillere. Lura/Sandnes er et solid lag med solide spillere, mens også Bærum bør klare en plass i en av kvartfinalene selv om en av lagets strateger Haakon Hellebust må finne seg i å følge med fra sidelinjen. Jeg tror Ammerud får det vanskelig, og tipper Lura/Sandnes og Bærum videre – kanskje med Lura/Sandnes som vinner av puljen.

I pulje D møtes Asker, Byåsen, Gimle og IL Express. Jeg vet virkelig ingenting om IL Express, annet enn at klubben hører hjemme i Grimstad. Det er uansett strålende at Agder-fylkene har med et lag i NM selv om de neppe kan hevde seg i kampen om sluttspillplasser. Byåsen blir også et nytt bekjentskap for meg, og for alt jeg vet kan de være glitrende gode. Men jeg velger å tro på Asker og Gimle som de to lagene videre. Gimle med Mikkel Kolstad blir en lei nøtt for de fleste andre lagene i NM.

Veien videre fra kvartfinalene tør jeg virkelig ikke tippe. Annet enn at det vil overraske meg om ikke Centrum og Gimle blir å finne i semifinalerunden også.

Så får vi se. Så langt om ting jeg ikke har mye greie på. Om jentelagene vet jeg om mulig enda mindre, og våger ikke å mene noe som helst. Men mange spillere var også med i Final Four i Rykkinnhallen for litt siden, og om det er representativt for nivået også i U19-NM er det grunn til å glede seg.

P.S. En utvidet turnering starter med kamper allerede i kveld (torsdag 24. april).

Vi spiller ball i utlandet og opplever litt for ofte å komme hjem med mange erfaringer og få triumfer. Og jeg er kanskje blant de aller beste til å pynte litt på virkeligheten. Man finkjemmer resultater og opplevelser, på jakt etter lyspunkter: Den ene kampen som er noe å ta med seg videre, den ene omgangen, den ene perioden eller for den saks skyld den ene gangen playet virket..

Basketball er virkelig en nådeløs idrett som ubønnhørlig skiller klinten fra hveten. Det er en idrett der det helt ulikt fotball er umulig for et dårligere lag å slå et godt lag. De overraskende resultatene, oddsbombene, er sørgelig få i basketball. I tillegg er det verdens største idrett med verdens største utøvere. Det koker ned til ferdigheter og dyktighet og sjelden flaks.

Så når vi enda en gang kommer gjem fra Scania Cup med bagasjen full av sisteplasser, og to 8.plasser som bestenotering, skulle man tro det var håpløst. Men det er det heldigvis ikke.

Med de riktige forutsetningene, rammebetingelsene og treningsmengdene er det mulig å nå opp. Sandvika- og landslagsårgangen 89/90 er vel fortsatt den som har prestert best internasjonalt – med seier i Lundaspelen, Scania Cup og Nordisk Mesterskap. Karamo Jawara er et par år yngre og leverte solid i March Madness. Matz Stockman er enda yngre og er rekruttert av Louisville.

Vi skriver gjerne ting som « vi fikk verdifull erfaring», «viktig inspirasjon», «fin målestokk», «noe å strekke seg etter». Sånne ting. Floskler egentlig (som jeg ofte og gjerne bruker selv), men til syvende og sist vet jo alle at det handler om nedlagt arbeidsmengde. På parketten, i hallen, i vektrommet, alene og som lag. Kjedelige men nødvendige repetisjoner.

Jeg skrev i går at det er irriterende og litt pinlig at vi alltid kommer til kort på det fysiske mens vi egentlig henger godt med på de fleste andre områder. Det står jeg ved.

Det er interessant å se norske lag entre gulvet med de beste intensjoner, helt riktig taktikk og finslepen teknikk – for så å oppleve at motstanderens fysikk gjør at det er umulig å komme fra A til B. Det er nytteløst å bruke en screen fordi du blir beefet ut av kurs. Kutten som skal komme uteblir fordi kutteren sitter igjen i muskelmasse. En tur over midtlinjen er ensbetydende med et aggressivt double team i trynet uten at det er mulig på få øye på ledige medspillere.

Og nettopp på grunn av dette er det sabla fint at så mange norske lag søker ut for å finne god motstand.

Frøyas G98 gikk til finalen i IKW Basketball Ostercup i Berlin. Ullerns G97 vant en turnering i Lloret del Mar (Spania), og Lura G95/96 tok turen til Århus.

Gratulerer til alle dere!

Honnør også til alle som takket ja til invitasjonen fra Scania Cup. Det ble mange tap – javel – men for å søke i floskelhaugen så kom vi hjem noen erfaringer rikere. Og bak plasseringene under skjuler det seg mange gode prestasjoner. Noen skikkelige nesestyvere, men også kamper som var jevne hele veien. Kamper som vinnes ved neste korsvei.

Fortsett å søke ut!

Norske plasseringer i Scania:

Gutter 01: Lommedalen 14 av 14 lag

Gutter 00: Kongsberg og Asker henholdsvis 14 og 15 av 15 lag

Gutter 99: Haugesund 12 av 12 lag

Gutter 98: Sandvika og Bygdøy henholdsvis 15 og 16 av 16 lag

Gutter 97-95: Bærum og Centrum henholdsvis 8 og 12 av 13 lag

Jenter 01: Ullern 12 av 12 lag

Jenter 00: Hop 13 av 13 lag

Jenter 99: Ullern og Hop henholdsvis 9 og 10 av 10 lag

Jenter 98: Ytrebygda 10 av 12 lag

Jenter 97-95: Gimle 8 av 12 lag

Jeg kjenner ikke veldig mange i det norske basketballmiljøet som synes det er festlig med årsmøter, generalforsamlinger og forbundsting. Mens alle digger å være en del av det som skjer på banen er det forsvinnende få som ser frem til møter. Unntaket måtte være sånne som Tor Chr. Bakken; de våkner til liv når idrettspolitikk skal diskuteres.

Det er altså lite som er mindre sexy enn budsjetter opg regnskap, og jeg har vært på mer enn ett årsmøte i min basketballklubb der hele generalforsamlingen ble avviklet på parkeringplassen, med fire-fem stermmeberettigede til stede. At det ikke dukker opp flere har nok ikke minst sammenheng med at du risikerer å måtte takke ja til verv…

Snart er det forbundsting igjen. For deg som ikke vet noe som helst om hva dette er kan det jo være greit å vite at det er der man bestemmer det aller meste for de to neste årene. Det er der man kan endre lover og regler, og det er der det bestemmes hvor mye penger vi skal bruke på ulike ting. Skjønt «hvor mye penger» er litt lite presist. Det er riktigere å si «hvor lite penger».

Basketballforbundet disponerer omkring 10 millioner kroner hvert år der endel forsvinner til administrasjon og lønninger, men der det likevel er noen kroner igjen til fordeling. For moro skyld googlet jeg litt på håndballforbundet og volleyballforbundet, og ser at håndball bruker omkring 125 millioner hvert år, mens volleyballvennene våre nærmer seg 20 millioner.

I 2014 skal NBBF bruke penger blant annet på trenerutvikling (780 000 kroner), dommerutvikling (542 000 kroner), ungdom/talentutvikling (327 000 kroner).

Vi eier altså knapt nåla i veggen, og for ca. 1 million kroner skal det driftes fire aldersbestemte landslag. Altfor mange kroner går selvfølgelig med til å sende spillere, trenere og støtteapparat til spillestedene. U18-landslaget skal for eksempel til Sofia i Bulgaria i juli med en delagsjon på 16-17 mennesker. Det skal betales reiser og opphold for alle. Slik er det, og det er lite å gjøre med. Men dermed er det lite igjen til selve aktiviteten. For å få dette til å gå rundt må spillerne betale egenandeler, og det er viktig å finne kreative treningsløsninger for å få mest mulig aktivitet for minst mulig penger.

Felles for alle som er involvert i landslagsvirksomheten er at de jobber mange og lange helger for knapper og glansbilder. Betalingen er knapt nok symbolsk.

Uansett: Vi er mange i basketball-Norge som får til mye med små midler. På forbundstinget i mai skal det bestemmes om vi får nye regler for parallell spilletillatelse, hvor mange lag som skal få være med i U16- og U19-NM, hvor mye penger som skal brukes på landslag og annen aktivitet. Blant annet.

Det er neppe sannsynlig å tro at aktive utøvere finner tid til å engasjere seg i ting som dette. Men vær i hvert fall klar over at det er nå saker og ting bestemmes. Hvis du har bittelitt interesse for det du driver med selv kan du jo titte her.

Litt for mange ganger har jeg irritert meg over at jeg glemmer å dokumentere de lagene jeg trener. Da tenker jeg først og fremst på yngre lag, og hvordan det nesten alltid blir slik at jeg etter en sesong tenker at det hadde vært moro å ha en video fra de første treningene for å kunne se en eventuell fremgang gjennom sesongen. Man glemmer jo ganske lett, og når du er sammen med de samme spillerne dag etter dag, uke etter uke er det vanskelig å se progresjonen.

Litt sånn følte jeg det Final Four-helgen. Av mange årsaker var det nemlig alt for lenge siden sist jeg så en damekamp. Man har jo ofte nok med seg selv, sitt eget lag og egne kamper. Derfor var det også en slags åpenbaring å se damekampene i helgen, både innledende kamper og ganske særlig finalen.

Jeg har selv trent damelag til NM-gull og sågar seniorlandslaget damer. Men det var i en annen tid, og når sant skal sies var nok mange spillere den gangen nokså begrensede teknisk sett. Men denne helgen var det lett å se at jentene har tatt mange og lange steg i riktig retning.

Finalen var en historie for seg; en kamp der spillerne til tider så ut til å treffe på alt de kastet mot kurven. Noen mener sikkert fortsatt at damer er keitete og lite teknisk gode. For egen del notererte jeg at det i noen kamper var så som så med eksplosivitet og spenst hos enkelte spillere; tyngekraften ser av og til til å være ekstra tyngende. (Her sitter jeg forresten i glasshus ettersom stolen jeg ble tildelt som mopper knelte under vekten min).

Men ingen kan mene annet enn at Gimles Taysha Pye og Ullerns Tina Stenerud Moen er strålende individualister på et lag; Taysha riktignok sånn ca. 90/10 individualist/lagspiller.

Tinas stats fra denne NM-finalen må være noe av det beste som noen gang er levert av en norsk jente. 32 poeng, 5 av 6 treere, 9 av 9 straffer, 10 returer, 4 assists og 3 steals. Etter OL er det jo blitt populært å «bøye seg i hatten». Og derfor gjør jeg nettopp det.

– Vi er likevel det beste laget i Norge på både herre- og kvinnesiden. Det har vi vist denne sesongen, sa Milos Gligorjevic til Bergens Tidende etter helgen. Mon det. Selv med et 100% intakt lag har jeg liten tro på at Gimle ville tuktet Ullern denne helgen. Til det var laget Ullern for godt, for lojalt mot konseptet og for smart.

Apropos smart. Av og til er det jo sånn at det lureste er ikke å si for mye.

– Jeg mener vi fikk ut det vi er gode for med det laget vi har. På papiret har vi kanskje ikke et topp fire-lag engang, sa Kenneth Webb etter 4.plassen. Underforstått – han har gjort en optimal jobb med spillere som ikke var bra nok. I I samme åndedrag sier han at han håper verken Gary Wallace eller Mike St. John kommer tilbake til norsk basketball. De er for gode for Norge, mener Webb. Det hørtes ikke helt ut som musikk i mine ører.

Det gjorde det heller ikke i en av kampene der jeg satt i sekretariatet, der en av coachene litt for ofte opererte i synsfeltet til sektretæren. Hun ba ham høflig om å flytte seg litt så hun kunne se det som skjedde og fikk et ganske kontant svar: «It is none of your business!»

På basket.no leser jeg at Ammerud-coach Kelvin Woods er ikke helt enig i påstanden om at Ammerud har hatt down-perioder i år. Vel, dette sa han før Final Four-helgen. Kanskje har han endret mening nå? Det så i hvert fall ikke helt stødig ut det som ble prestert i siste kamp søndag.

Dermed setter vi strek for sesongen 2013/14 og gleder oss allerede til sesongstart 10.oktober. Jeg føler meg ganske sikker på at flere av lagene vil se ganske annerledes ut.

P.S.

Enkelte ting er så åpenbare at det bør være overflødig å nevne det. Men likevel: Sørg for at det IKKE spilles kretskamper i den regionen Final Four arrangeres. Vi ønsker folk i hallene, vi ønsker at det ser smart og tett ut på TV, vi synes spillerne fortjener å spille for et stort publikum og vi vil at flest mulig får oppleve høydepunktet i norsk basketball.

Hvem skulle trodd det?  At Frøya skulle komme bakfra en slags basketballens Fugl Føniks. Det desiderte formlaget i BLNO. At de skulle kunne knipe den siste plassen i Final Four etter 6 strake seire. At Tromsø er bare ett tap unna å måtte stå utenfor sluttspillet? Noe sånt var det vanskelig å tro på for bare noen uker siden. 

Selv om det denne sesonen har vist seg umulig å være sikker på noe som helst, må det være lov å anta at Sverresborg ikke klarer å slå noen av topplagene.  Asker har pr i dag en sikker sluttspillplass, og kan falle utenfor bare hvis de selv taper for Sverresborg og Tromsø slår Gimle.  Men jeg tror altså ikke Asker går på noe feilskjær mot trønderne og i så fall er de sikkert med i Final Four.

Derimot kommer temperaturen til å være rimelig høy i Tromsøhallen kommende søndag. Med Gimle-seier er Tromsø ute av sluttspillet.  Men dersom Tromsø slår seriemesteren vil de snike seg foran på bedre målforskjell i en innbyrdes serie mellom Asker, Tromsø og Frøya.  I den serien står de nemlig slik:

– Asker er best med pluss 22 i målforskjell

– Tromsø blir stående med minus 7

– Frøya ligger dårligst an med minus 15.

Dermed har vi virkelig fått beviset for at dette har vært tidenes jevneste BLNO, og det kan være mange tilfeldigheter som vil avgjøre hvem som blir med Final Four-helgen:

– Kenneth Webb blir ikke å se på benken for Tromsø i den avgjørende kampen mot Gimle.  Han må sone en dom for trusler mot en dommer i en 2.divisjonskamp.

– Gimle kan tenkes å ville gi hyggelige minutter til yngre spillere i en kamp som for dem ikke betyr noe som helst annet enn enn stolthet.

– På den annen side: Dersom Gimle taper søndag blir det nettopp Tromsø som blir semifinalemotstander i Final Four fordi Storm sniker seg med på 4. plass.

Uansett utfall kommende helg fortjener Frøya all mulig kred for måten de har avsluttet serien på.  Mot alle odds har de gjort mye av jobben selv, men må likevel ha hjelp for å nå målet.  Hvorvidt det er Chris-Ebou Ndows inntreden eller Calix Black Ndiaye på benken som har gjort susen er vanskelig å si.  Litt av begge, får vi tro.

Og om Frøya går til sluttspill lever de andre lagene farlig.  Frøya har for eksempel slått Gimle to ganger denne sesongen.  Frøya matcher også Askers Loo Djo Yele på utmerket vis med Peter Bullock. Hvis Tromsø er med mangler de power inside. Michael St. John har fysikk til å stå imot det meste, men han har vist at han liker seg bedre fra distanse enn inside.

Når BLNO-innspurten skal avgjøres i Tromsøhallen søndag kommer vi helt sikkert til å oppleve arrangement og stemning i en klasse som forklarer hvorfor Tromsø også følte seg forbigått da basketballforbundet nylig kunngjorde arrangører for neste sesongs begivenheter.

Når Tromsø til helgen ganske sikkert får utmerkelsen som «Årets arrangør» i BLNO enda en gang, høres det unektelig ganske tåkete ut at Tromsø Storm ikke fikk noe som helst neste sesong. Ikke åpningshelgen, ikke Final Four og heller ikke sluttspillet i U19-NM. For å være ærlig har jeg stor forståelse for frustrasjonen.

Forrige sesongs Final Four var et arrangement helt utenom den vanlige i norsk basketball, og noen bedre søknad om å få lov en gang til kan vanskelig tenkes.

– Tromsø gjennomfører gode arrangementer, det viste de i fjor. Men økonomien var avgjørende nå. Det koster mer å sende flere lag og dommere oppover til Tromsø. Forskjellen er nok 100.000 kroner rundt et Final Four-sluttspill, og enda mer med de andre arrangementene, sa Eivind Jensen til Nordlys.

Det har han selvfølgelig rett i, men avgjørelsen blir vel ikke riktigere av den grunn.

For egen del hadde jeg gjerne sett U19-sluttspillet i Tromsø, og jeg føler meg overbevist om at deltagende lag ville funnet penger og anledning til å reise.

Langt større sans har jeg nok for at forbundet nå har utestengt Kenneth Webb fra all aktivitet i en uke. Det er mange underlige poenger i denne saken. For eksempel at det normalt tildeles match-straff og ikke tidsbestemt straff.  Men når Tromsø på aller behendigste vis evnet å omberamme en 2. divisjonskamp for minimere skaden, ble det for dumt. Provoserende dumt. Jeg hadde sikkert kunnet finne på å gjøre det samme selv i tilsvarende situasjon, men dumt er det lell.

Sånn sett har de bare seg selv å takke for at de må spille uten Kenneth Webb på benken søndag.

I helgen opplevde jeg det forsmedelige at klubben jeg har viet mesteparten av fritiden til ble slått ut av sluttspillet.  Med 95% sikkerhet.  Det holder ikke å tro på julenissen for å håpe på plass i Final Four; man må i stedet tro på Sverresborg og det skal nok vise seg å være verre.

For bare et par uker siden var situasjonen denne:  Tromsø syntes å gå mot en sikkerplass i sluttspillet, mens Asker og Frøya så håpløst fortapte ut.  Bærum hadde på sin side skjebnen i egne hender og kunne tåle det meste. I dag vet vi bedre.  Tromsø var i realitetern langt nede og godt på vei ut av sluttspilldiskusjonen etter to middelmådige kamper i Oslo.  Tap for både Ammerud og Asker var IKKE det de trengte.  For Bærum var Askers overraskende seier over Gimle en strek i regningen, og det ble ikke bedre av at Asker slumpet til å slå Tromsø også.  Men Bærum hadde fortsatt kontroll på begivenhetene; de skulle jo «bare» slå Frøya som de hadde tuktet to ganger tidligere denne sesongen.

Og siden dette var en helg med en rekke helt avgjørende kamper om de gjeve Final Four-billettene, føltes det fornuftig å se Asker-Tromsø på lørdag – som en oppladning til Bærum mot Frøya dagen etter.

Med seieren over Gimle friskt i minnet forventet jeg en festforestilling, med Asker-spillere i fyr og flamme – med entusiasme, spilleglede og trøkk. Det fikk jeg ikke.  Snarere tvert imot, og i hvert fall før pause.

Jeg skal virkelig ikke felle noen dom over lagenes og spillets kvalitet. Men det går an å mene noe om spillernes mentalitet. Jeg husker godt Bærums første møte med Asker før årets sesong; i en treningskamp der man skulle tro det handlet mest om å finne seg sjæl og sin egen identitet som lag.  Men for Asker virket det som om de først og fremst var opptatt av å skremme vannet av motstanderen, i en treningskamp der også dommerne fikk gjennomgå.  Akkurat det hører med til sjeldenhetene – å høvle over dommere i en uviktig treningsmatch.

Men tilbake til Vollenhallen i helgen: Askers varemerke når de er på sitt beste, har vel nettopp vært trøkket og entusiasmen og intensiteten. For meg har det vært sånn de siste årene at Magnus Midtvedt har vært Asker-mentaliteten i en og samme pakke.  Energisk, uptempo og supportive.

Men verken det typiske Asker eller den typiske Magnus var å se lørdag. I stedet fremsto altfor mange som en sutrete gjeng som ikke så ut til å trives nevneverdig i hverandres selskap.  Jeg registrerte faktisk bare én aktør som klarte å beholde roen – og som i tillegg klarte å presse frem et smil:  PK Larsen håndterte vanskelige situasjoner og personligheter med klokskap og stil.

Hvorfor så mye om Asker? Akkurat nå fordi de er det lokale laget som vi tross alt må lene oss på her i vest. Og hvis de skal ha muligheter i sluttspillet kan de ikke fortsette som en gjeng individualister som bare tidvis klikker sammen. Jeg er neppe den rette til å mene noe om spillerdisposisjoner, men jeg innrømmer gjerne at jeg kvapp litt da Asker fant plass til Even Skjellaug i det øyeblikket de var i ferd med å gå forbi Tromsø.  Jeg har stor sans for å la yngre forsøke seg, og jeg har i tillegg stor sans for Even.  Men det finnes en tid og et sted for alt – og der og da kjentes det enten utrolig modig eller utrolig dumt. Det høre med til historien at Even var involvert i to defensive situasjoner som førte til Tromsø-turnovers men det var nok mer et resultat av flaks enn dyktighet.

Og hvis jeg selv skal velge meg en favoritt i sluttspillet må det bli Asker, og da velger jeg mer med hjertet enn hodet kanskje.  Men det hadde vært fint om de kunne fremstå som en litt mer sjarmerende og kollektiv gjeng enn de gjør akkurat nå.  Det renner jo ikke akkurat over av sjarmtroll blant de andre Final Four-kandidatene heller. Jeg noterer meg Gary Wallace på plussiden hos Tromsø og selvfølgelig Ron Timus på Ammerud.  På Gimle blir det vel å heie litt på Espen, Anders og Mikkel, i hvert fall inni meg.

Det skal skje mye rart om det ikke blir disse fire lagene som møtes i Rykkinnhallen første helg i april.

Så gjenstår det å se hvilket lag som treffer toppformen best. Blir det et litt forsterket Ammerud som under Kelvin Woods’ low-key ledelse tar seg hele vieen til finalen? Har de andre lagene klart å finne en slags resept mot Gimles tunge og store starting? Kan Askers mange gode spillere finne tonen sammen eller blir det prestasjoner en og en? Og om hele Tromsøs eksistens står og faller med en god kamp fra Gary Wallace kan det fort bli for tynt.

Hvis du ser her kan du lese litt om hvordan arrangørene av hengholdsvis Elite Basketball Camp i Bergen og Basketskolen i Tønsberg ikke helt klarer å enes om hvmer som kom først, hvem som bør vike og hvordan dete bør ordnes til beste for alle.

Og hvis du titter her ser du at NBBF selv bidrar til kaoset ved å legge sin egen Talent Camp for U15-spillere til samme periode, i Kongsberg.

Arrangørene av Eliter Basketball Camp i Bergen har altså gjort deg avhengige av instruktører som bare er tilgjengelige før 31. juni, mens Basketskolen i Tønsberg har institusjonalisert tiden rett etter feriestart som sin arrangementsperiode.

Jeg tror de alle fleste ser at dette er maks uheldig, og at bare de aller ivrigste velger å takke ha til begge tilbudene. Det betyr at både spillere og arrangører blir skadelidende, og at en av aktørene kan bli tvunget til å velge et tidspunkt de ikke ønsker.

Mer betenkelig synes jeg likevel det er at forbundet utviser total mangel på musikalitet.  Når de velge å dynge på med egen Talent Camp oppå de to andre arrangementene er det et realt tramp i klaveret.  Tre ting på én gang!?!  Det er jo Kinderegg det!  Men i denne godteposen er det få som orker alt på en gang.

NBBF vil vel nok en gang henvise til at Kongsberg-campen har stått på terminlisten hele tiden?  Joda, det er den samme terminlisten som ikke med et ord nevner verken Elite Basketball Camp eller Basketskolen; det siste et arrangement som har eksistert i over 30 år.  Du skal være ganske tungnem for å anta at den ikke skal arrangeres igjen.

Dette føyer seg pent inn i rekken av konkurrerende arrangementer. NBBF har altså valgt å sparke i gang kvalifiseringsturneringer til Scania Cup, på samme helg som Bærum Open. Bærum Open ble tildelt flere av klassene, og takker for det, men opplever samtidig at forbundets eget arrangement blir en direkte konkurrent i andre klasser.

Dette bør kunne håndteres smidigere og med større musikalitet.  Det er 52 helger i 2014, og det skulle ikke forundre meg om det er omrent det samme i 2015.   Nok å ta av med andre ord.