Det er ingen takknemlig oppgave å være dommer.  Jeg antar det kan være like surt og vanskelig i alle idretter, og basketball er selvfølgelig ikke noe unntak.  Snarere tvert imot.  Det er ikke mange idretter som har så mange regler, og som har så mange situasjoner med rom for subjektive oppfatninger.

Derfor finnes neppe den ideelle dommer.  Den ufeilbarlige dommer – han eller hun som får alt riktig. Det er kort og godt ikke mulig.  Og kanskje nettopp derfor besitter de beste dommerne en god porsjon menneskekunnskap i tillegg til at de kan regelboken på rams. Når det faktisk oppstår bøttevis av tvilsomme situasjoner i løpet av en kamp som skal vurderes på en brøkdel av et sekund, må det nødvendigvis gå gærn’t av og til. For noen dommere oftere enn for andre.

Det er til å leve med for alle, eller burde i hvert fall være det.  Verken spillere eller coacher har «rent rulleblad».  Coacher tenker og disponerer feil, spillere gjør feil og de begår fouls.

Men skråsikkerheten kommer jeg aldri til å takle. Jeg føler selv at jo eldre jeg blir, jo mindre overbevist blir jeg om at jeg har alle svarene. Mer kunnskap og mer erfaring kan sikkert slå begge veier, og de mest kjepphøye vil sikkert mene at de kan det som er verdt å vite. For meg har det vært en litt annen reise, og jeg får stadige påminnelser om at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Men enkelte ganger er jeg sikker, på grensen til skråsikker.  Også i basketballkamper.  Jeg føler selv å ha inntatt en roligere og mer avdempet holdning til alt som skjer i løpet av 4×10 minutter.  Men når jeg ser det jeg mener er kystallklare forgåelser og feilvurderinger forbeholder jeg meg retten til å si fra.  Og gjerne ganske kraftig. Jeg forventer ikke at et dommmer skal reversere en avgjørelse, eller en no-call. Jeg vet at det ikke kommer til å skje.

Men jeg forventer en slags innrømmelse av at dette KANSKJE kan ha vært en feilvurdering.  Jeg vil kort og godt høre en dommer si at det KAN hende at dette var en tvilsom situasjon og at jeg MULIGENS kan ha et poeng.

I BLNO hender dette gheldigvis nokså ofte.  Det har tatt tid, men stadig flere dommere har en behagelig distanse til sin egen ufeilbarlighet.  Så gjenstår altså kretsseriene, og det er jo et relativt lang lerret å bleke.  Der dømmer de ymseste mennesker i alle aldre, og helt sikkert med svært forskjellig motivasjon. Og netopp der er sannsynligvis usikkerheten såpass stor at de som en forsvarsmekanisme tar på seg et skråsikkert ytre. Det kan jeg skjønne, men det blir ikke noe bedre av den grunn.

For litt siden var jeg coach på sidelinjen med en dommer som hadde én «kvalitet» som overskygget alle andre:  Han var aldri på rett sted til riktig tid; det var i så fall en ren tilfeldighet.  Han var aldri på høyde med situasjoner, han rakk aldri fram til avslutningen på fast breaks og etter hvert ble det ganske plagsomt.  Men der og da fant jeg ingen grunn til å gjøre noe stort poeng av det.  Vi tapte kampen, og egentlig var det fortjent.

Derfor ventet jeg også til etter kampen med å nevne for ham at det ville være gunstig om han forsøkte å bevege seg med spillet; at han av og til klarte å følge spillet for å være i stand til å se.

Og det var da jeg ble litt satt ut da han sa at han ALLTID hadde vært på riktig plass, han hadde ALLTID klart å løpet med alt som skjedde, og at ALT han hadde dømt var riktig. Ingen rom for diskusjoner, ingen antydning til selvinnsikt og ydmykhet.

Sånne folk trenger vi kort og godt ikke.

Og – bare så det er klart: Jeg tar høyde for at jeg kan ha tatt feil.

Jeg tror spillere kan lever med dårlige calls, de forstår at det ikke alltid er mulig å få alt riktig og de akspeterer at kamper må styres etter regler de kanskje ikke alltid liker.  Men om det er én ting spillere IKKE forstår, så er det basketballens underlige kleskode. 

Jeg innrømmer å ha skrevet om dette tidligere, men når seriene nå er i gang blir man stadig minnet om vår litt underlige tilnærming til spesielt benklær.

Vi er mange som mener noe om dette, og det er like kuriøst og irriterende hver gang en spiller får beskjed om å ta av seg tightsen som stikker litt uskyldig og tilfeldig frem under shortsen.  Dette er et rituale som gjerne inntreffer når det er mindre enn et minutt igjen til kampstart.

Jeg har aldri blitt klok på hvorfor det må være sånn.  Hvorfor er det dramatisk at et lag som har lyseblå drakter med endel hvite detaljer har spillere med en hvit tights som er litt lenger enn shortsen?

– Er det potensiell fare for å bli hengende igjen med en finger i stretch-stoffet?

– Er det for å fremstå som 100% uniforme når TV-stasjonene kommer for å dekke kampene våre?

– Ser det litt for «lassis»-aktig ut med lårvarmere i en alternativ farge?

Hva er greia liksom?

I spillereglene heter det at dette IKKE ER TILLATT:

Denne karen blir helt sikkert ikke stoppet av dommerne.

– Gjenstander som kan kutte/skjære eller forårsake skrubbsår (fingerneglene må være kortklipte).

 DK har bestemt at vanlige hårstrikker, ofte i stoff/mykt materiale med innvendig strikk og med en liten skjøt i metall, likevel skal tillates brukt.

Det som ER TILLATT er blant annet:

– Beskyttelsesutstyr på skulder, overarm, lår eller legg, hvis det er tilstrekkelig polstret.

– Kompresjonsermer (støttebind for armer) i samme dominerende farge som spilledrakten.

– Kompresjonsstrømper (støttebind for ben) i samme dominerende farge som spillebuksen. Dersom dette benyttes på øvre del av benet må plagget ende over kneet, dersom det benyttes på nedre del av benet må plagget ende under kneet.

– Knestøtter hvis de er tilstrekkelig tildekket.

– Gjennomsiktig fargeløs (hudfarget) tape på armer, skuldre, ben etc.

Drakter/utstyr: Dommerne er pålagt å håndheve reglene for drakter og utstyr konsekvent. Vi nevner spesielt at det fra nå ikke er tillatt med noen form for underbenklær – uansett farge – som stikker utenfor spilledrakten.

Medisinsk fornuftig, men ulovlig. Tror jeg

Jeg var faktisk ikke klar over at det var forbudt med lange negler i basketball, og det er da heller ikke presisert i reglene hvor korte de må være.  Dessuten skjønner jeg nå at såkalt kinesiotape ikke er tillatt; den finnes nemlig ikke å få kjøpt som fargeløs variant.

Bare for å presisere; ingenting av dette plager meg.  Men jeg ser at det irriterer spillerne, og at det tilsynelatende er helt unødvendig.

Noe som kan regler og skjønner fornuft kan sikker svare..?

Det er nok ikke riktig alle som hadde tippet denne tabellen etter åpningshelgen:  Med Ammerud og Gimle på topp har mange av oss  fått noe å tenke på. Litt mer forutsigbart er det at Centrum og Sverrsborg måtte slite seg gjennom tre kamper hver, men det så slett ikke håpløst ut.

Det mest interessante var faktisk ikke hvem som var flinke for de åtte lagene, men snarere hvem som ikke var der:

Torgrim Sommerfeldt (Asker), Loo Djo Yele (Asker), Frank Nyborg (Frøya), Peter Bullock (Frøya), Miilah Kombat (Centrum), Evan Matteson (Gimle), Kiril Raykov (Tromsø).  Litt småskader her, en karantene der, en barnefødsel og en utenlandstur + en trener som får sparken.  Det er sånne saker som forrykker balansen.

Med disse spillerne på parketten hadde vi også sett andre resultater, skjønt Peter Bullock hadde neppe endret noe; Frøya tapte den ene kampen han rakk å spille denne helgen, men vant uten mot Sverresborg og Tromsø.

Derfor skal vi også ta helgen for det den er, de første nølende skrittene inn i en ny sesong.

Sverresborg ble som ventet en slags prügelknabe denne helgen.  Uten erfaring, uten den sentrale spilleren som kan løs noen av de mange flokene, nen opplagt med en god porsjon selvinnsikt og pågangsmot.  For de andre lagene er Sverrsvorg foreløpig en kjærkommen anledning til å dele ut hyggelige minutter til egne talenter, men putselig har nok også trønderne funnet plass til en import.

Centrum venter på Miilah Kombat, og så vidt jeg skjønner er en litt kilen overgangssak i ferd med å få en løsning. Med ham på laget kan de virkelig stelle i stand ugang for flere av de antatte topplagene.  Det er nemlig en uredd gjeng unge karer, totalt blottet for respekt, som går løs på 2013/14. På sitt beste er de smarte, fikse og kjappe – i de svakeste øyeblikkene stuper de inn i håpløse turnovers.

Det er mye lyd i Asker i år, og det er liten tvil om at der mye gul vilje.  På guardplass står kvalitetsspillere i kø, og skuddene som eventuelt ikke ble tatt i helgen skal nok Torgrim Sommerfeldt ta seg av når karantene er ferdig sonet i dag.

Men det er jo først og fremst size som er viktig for Asker nå. Helgen som kommer kan det bli livlig i Tromsøhallen når to lag som gikk 1-2 i åpningshelgen skal rette opp inntrykket.

Tromsø er jo fortsatt flinke til å fremsnakke seg selv før sesongstart. Kenneth Webb har fortsatt kullsviertro på Mike St. John, men trenger definitivt at også Kiril Raykov leverer varene når han er skadefri.  De unge Tromsø-talentene er fortsatt i utvikling, men det er for mye forlangt at de skal ta betydelig ansvar i tunge kamper.  Personlig likte jeg Henrik Lange denne helgen.

Frøya presterte kunststykket å tape en kamp (mot Bærum) der Peter Bullock dominerte, for så å slå Tromsø på overraskende og imponerende vis så snart Peter hadde forlatt riksanlegget.  Forstå det den som kan.  Når Frank Nyborg er med, og Peter tilbake under kurven skal det bli tungt å møte Frøya. Edmunds Gabrans tok seg selv ut av kampen mot Sverresborg, og var kanskje litt tammere og litt mindre giftig enn vi er vant med i det i kampene han spilte. Det er for øvrig ingenting å si på skuddlysten til Arne Ingebrigtsen; 22 forsøk fra 3-poengslinjen er ganske heftig.

Bærum er fortstt norgesmester inntil noen vipper dem av tronen.  Og skal vi dømme etter helgens kamper skal de få særdeles tøff kamp om tittelen.  Det er neppe noen overraskelse at Stian Mjøs kommer til å bli fotfulgt av motstanderene i samtlige 4×10 minutter i kampene som kommer, og han hadde da også nærkontakt med mange denne helgen. Det betyr at andre må ta ansvar og på guardplass er det svenske Joe Leguia som representerer rutinen mens Anders Nymo, Harald Frey og Magnus Elgmork kan få mange morsomme utfordringer. Austin Steed er ganske sikkert fornøyd med 7 blokker mot Centrum, men det er nok andre kvaliteter som må til for å vinne kamper.

Ammerud mistet Gerald January på første trening, men har kvalitetsspillere igjen så det holder.  Det holdt faktisk til overbevisende seire i samtlige tre kamper, og de er fortsatt på jakt etter et supplement fra utlandet. Ron Timus var i det riktig sprelske hjørnet denne helgen, og det har opplagt vært fornuftig av ham å spille ball gjennom hele sommeren.  Ammerud hevder å være mest opptatt av å ha det moro, og skulle ikke by på problemer om de fortsetter i samme spor.

Audun Eskeland er tilbake for Gimle – det utgjør nødvendigvis en stor forskjell.  – Vi spiller uten amerikanere, sier han til ba.no som om det skulle være nok til å gi dem flinkis-stempel. Han unnlater betimelig å nevne at de to serbiske importene er helt dominerende og helt avgjørende. At coach Ninoslav Minic forsvant ser ut til å kunne bli surt for de unge gutta i stallen.  Jeg skulle gjerne ha sett Mikkel Kolstads, Nick Seach og Simon Egaas mer på gulvet – men det er sikkert bare meg…

Også ellers er det litt småtteri å ta med seg fra helgen:

– Bærum arrangerte igjen uten vesentlige mangler eller glipper. Vi skulle nok gjerne hatt mer orden på noen av detaljene; som for eksempel løpende kampfakta på videoskjermen.  Det hadde også vært fint om Rykkinnhallen snart kunne finne en løsning som gjør det mulig å lese hva som står på skjermvisningen; kamplyset er kort og godt så kraftig at det forstyrrer inntrykkene.

– Det hadde vært flott om vi kan unngå høstferien som arrangementsdato for denne turneringen. Med så mange kamper spres publikum tynt, men det hadde hjulpet å arrangere dette en helg der folk fortsatt er hjemme.

– Sølvtøy er noe man gjerne får i dåpsgave, men nå har også samtlige dommere fått utdelt en trøye i noe som ligner sølvlamé.  Er litt usikker på hvor stilig det er, men for minst en av dommerne fulgte det røntgensyn med det nye tøyet; i hvert fall om jeg skal tro et par av avgjørelsene hans.  Det er i så all en fin bonus.

– Jeg registrerer at flere av de tilreisende lagene og enkelte dommere kastet inn håndkleet i helgen: Jeg plukket opp et 20-talls hvite frottéhåndklær fra garderobene, og de minnet mistenkelig om noe Thon ville være interessert i å få tilbake.  Derfor kjørte vi ens ærend til Sandvika for å returnere.  Her er topp 10-listen over hva folk tar med seg fra hotellerommet, skal vi tro hotellsjefers egen statistikk:

1. Håndklær

2. Kosmetikk (såpe, sjampo og balsam)

3. Penner

4. Bestikk og middagsservise.

5. Slippers

6. Badekåper

7. Fjernkontroller

8. Puter, tepper og madrasser

9. Aviser og magasiner

10. Kleshengere

Fredag morgen gikk programmet for BLNOs åpningshelg i trykken for å være klart til første kamp kl. 18.00.  Men etter en time haddee det allerede sneket seg inn en feil:  På Gimles lagoppstilling står det at Ninoslav Minic er lagets trener.  Det er han ikke; han fikk sparken i går.

Hva som er grunnen er det ingen som vil ut med, men ifølge bt.no skal det ikke være den faglige kompetansen det er noe i veien med. Dette er nødvendigvis en strek i regningen for Gimle som hadde ansatt Minic på en femårskontrakt med ansvar for både dame- og herrelaget. Mer interessant er det kanskje å dvele ved at norsk basketball er en nokså spesiell arbeidsplass for coacher som ønsker å gjøre det til et levebrød.

Det hører med til unntakene at utenlandske coacher «overlever» i Norge. Ron Billingslea er kanskje det aller hederligste unntaket, mens de uheldige ansettelsene er relativt mange etterhvert.  Flere av oss husker sikkert Manne Palmqvist som skulle ta Norge og Vålerenga Kings til nye høyder.  Men det ble mye skrik, lite ull og ganske mye tull.

I høst har det bøttet inn med mailer fra trenere som fallbyr sine tjenester.  Ganske mange av dem er fra Balkan, og de kan som regel slå i bordet med solide CV’er.  De er både «doktor» ditt og supercoach datt.  Men det står aldri noe om hvordan de vil fungere i et miljø og en tradisjon som den norske. Som er tuftet på dugnadsånd og vaffelsalg.  Der det for mange er uhørt at coacher skal betales, og i hvert fall ikke mye. Der coacher må leve med at spillere lever sine egne liv også utenfor basketballbanen. For de fleste vil det være uvant, og vanskelig å forstå, at selv elitespillere prioriterer både studier, jobber, fritid, kjærester og ferie foran basketball.

Kulturkollisjonene er mange og helt opplagte.  Derfor har jeg også alltid vært skeptisk til å ansette ultlendinger som ikke har annet å viser til enn fantastisk faglig kompetanse.  I Norge kommer også det godt med, men det handler først og fremst om å fornemme en stemning, et levesett og hvordan du skal behandle mennesker.

Jeg aner ingenting om hvorfor Minic fikk fyken, og har slett ikke noe med det heller.  I Norge er det vanskelig å få sparken som basketballtrener. Gode trenere er nemlig mangelvare, og det er ikke gjort i en håndvending å erstatte folk som ikke funker.  På mange måter skal vi prise oss lykkelig over at norsk basketball ikke er som norsk fotball.  Der trenere er forgjengelig vare som er heldige om de varer en sesong.   Jeg mente nok selv det var underlig at Gimle valgte å la Brent Hackman gå etter forrige sesong. Han er nå en av veldig få norske coacher som har gått FIBAs coacheskole, og i tillegg har han kunnskaper i bøtter og spann om menneskene som utgjør et lag.

I kveld sesongdebuterer Bærum. Der er jeg på benken, foreløpig i trygg forvissning om at jeg ikke kommer til å få sparken selv om vi skulle ryke på en smell.

Disse stadige små påminnelsene om hvor liten idretten vår er.  Jeg hater dem!

Like sikkert som den første frostnatten kommer serieåpningen i basketball.  Det er BLNO som leder vei inn i en ny sesong, og selv om vi har visst om denne datoen tidlig i oktober i et halvt år virker det alltid som serieåpningen kommer som julekvelden på kjerringa:

Bærum skal som arrangører lage program.  Det er fint, og snart er vel programmer som dette siste rest av noe som er trykket på papir.  Men for at vi skal kunne lage program må vi nesten ha litt input fra lagene som deltar.

Jeg husker tilbake til BLNO-møtet før sommeren.  Vi snakket litt om nettopp dette – programmet som skal lages. Jeg sa noe sånt som at jeg ikke er kravstor med hensyn til hva jeg får, men det hadde vært fint om jeg fikk nummer, navn, alder, høyde og nasjonalitet på spillerne.  Og gjerne systematisert i den rekkefølgen på excel-arket.  Det sparer litt tid om man slipper å klippe og lime hele tiden.

Det jeg får er selvfølgelig noe helt annet:  Opplysninger i hytt og pine og halvparten av lagene klarer ikke å trylle frem nummer på draktene.  Ei heller selve draktene.  En av klubbene sender sort/hvitt-bilde for på den måten å dekke til det faktum at de ikke ser helt like ut. En annen klubb beklager at de ikke klarer å bidra med bilde, selv ikke en iPhone-variant.  Jeg avslører med vilje ikke hvilke klubber som sliter med hva, annet enn å fortelle at Asker var best i klassen denne gangen.  Alt på stell, og på rekordtid (men jeg synes jo ikke gult er kult for det..).

Luer forresten på om de har det sånn i klubber som Manchester United også..?  At de venter på draktene som skal komme fra produsenten langtvekkistan som ikke klarer å levere i tide fordi det var tsunami i forgårs?  Har Real Madrid noen gang spilt med nr 151 der de har teipet på et 1-tall siden de hadde to like drakter?

Nåvel, alt dette er til å leve med.  Drakter kommer nok, og program blir det.

Vi er jo en artig liten gjeng, vi som driver med basketball på elitenivå.  Og en av våre virkelige forcer er kanskje at vi klarer å få hele eliten til samme sted, samme helg.  Det er faktisk ganske unikt.

Men kanskje sier det også litt om hvem vi er og hvor store vi er.  Jeg minnes min tidligere sjef i VG-sporten da han omtalte skøytesporten; han mente hele eliten fikk plass i en folkevognbuss og at de fikk ufortjent mye omtale og oppmerksomhet.

Ufortjent mye omtale får vi i hvert fall ikke. Det er altfor lenge siden vi var kommersielt interessante eller redaksjonelt relevante.  Derfor blir man også stadig vekk oppringt av frilansjournalsiter som har trukket det korteste strået; de har fått jobben å skrive om basketball.  Som de ikke kan noe som helst om. Det er ikke mange av dem som evner å skrive korrekt norsk heller, forresten.

I min tid som sportsjournalist var det en god tommelfingerregel at man leste seg litt opp på ting man ikke kunne nok om.  For meg var det ganske mye, og jeg slapp da også å dekke eliteserien i fotball etter at jeg hadde gitt poeng på VG-børsen til en kar som aldri var på banen.

I Rykkinnhallen denne helgen er det imidlertid bortimot 100 spillere som helt sikkert kommer på banen.  Men jeg aner virkelig ikke hvordan dette kommer til å gå, og når jeg blir spurt om hvem som er gode og hvem som sliter er jeg faktisk litt usikker.

Jeg merker at Asker-spillerne er proppfulle av adrenalin.  Vi spilte mot dem i går og det var omtrent som å møte en gjeng sjimpanser som slår seg veldig hardt på brystet og lager rare lyder.  Jeg er slett ikke skråsikker på at mitt eget lag er superdupert akkurat nå. Vi tapte for Asker i går, og kan fort tape mer om vi ikke leverer litt defensivt også.

Gimle er lenger enn noe lag har vært i BLNO på lenge.  Gimle-gutta var i sommer yre over utsiktene til å få mye spilletid, men plutselig forsvant 40 minutter til Audun Eskeland. Og plutselig er det alvor og slutt på festtalene.

Tromsø mener som vanlig at de har funnet verdens beste basketballimport, og jobber ufortrødent videre mot et nytt forsøk på gull.

Centrum har mistet taket både på veteranene og på Vulkanhallen, og det skal bli interessant å se Thomas Ble i en slags mentorrolle for de unge.

Ammerud satser på samhold og to amerikanske kjenninger, mens Sverresborg nok er litt usikre på hva som venter dem. Da de besøkte Jämtland fikk de så hatten passet.  Men så er da også svenske elitelag som regel et par nummer for store for norske kolleger.

Frøya blir jeg aldri helt klok på.  Ron Billingslea er ute, Edmunds Gabrans er slik jeg har forstått det sjef på Melkeplassen nå.  De har mye ungt, men det er blitt få minutter på dem de seneste årene. For meg er målestokken om superlojale Remy Svardal får mer enn de drøyt 4 minuttene han har snittet de siste sesongene.

BLNO-sesongen er altså i gang igjen, på godt og vondt.

Det er moro for de fleste av oss nerder.  Det er en sabla fin idrett, det er mange fantastisk fine mennesker og gode venner involvert i alle ledd.  Og selv om det jo i realiteten bare er en uskyldig lek med ball, blir det plutselig alvor.

Denne helgen.  I Rykkinnhallen. Det er lov å håpe på publikum selv om vi for n’te gang har klart å legge åpningshelgen til høstferien; den eneste helgen på høsten der det garantert er mange bortreist.

Velkommen til alle som er hjemme!

Etter at 87 lag har spilt 178 kamper for å finne ut hvilke lag som er best i 9 ulike klasser sitter man unektelig igjen med mange inntrykk.  KIA Bærum Open vegynte fredag kl. 18.00,  siste kamp ble spilt søndag kveld og i løpet av helgen stiftet vi bekjentskap med flere hundre spillere, enda flere hundre foreldre og interesserte og ikke minst et 20-talls dommere.

Når jeg har vært fraværende på denne bloggen i relativt lang tid er det ikke minst på grunn av forberedelsene til KIA Bærum Open – og også til BLNO-sesongen.  Om mindre enn to uker braker det løs igien, med det mange vli betegne som det virkelige alvoret.  Men for alle som var en del av turnertiongn ei helgen var dettrw alvorlig nok.

De første kampene, den første pekepinnen på hvor gode motstanderne er, eller hvor gode vårt eget lag er blitt.  En indikasjon på om det er lagene på Østlandet er som er best, eller om de gode lagene kommer fra sørvest-, vest-, midt- eller nord-Norge.

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at det er litt pes å arrangere noe som er så stort.  Joda, jeg vet at det finnes større idrettsarrangementer, og at vi for eksempel blekner i sammnenligning med Norway Cup.  Men vi er ikke mange i basket-Norge.  Verken spillere eller frivillige. Så når vi får til noe som dette, så er det faktisk ganske moro.

For egen del ble helgen ganske variert.  Jeg var ansvarlig for at det var dommere på alle steder til riktig tid, og blant oppgavene er for eksempel å hente dommere på busstoppet fordi første buss til Rykkinnn og Lommedalen kommer for sent i forhold til kampstart.  Så må man klø seg litt i hodet for å finne ut hvorfor en av dommerne verken møter opp eller sier fra – og må derfor ta fløyten i egen munn før vi finner erstatningen.  Jeg skulle i kafeteriaen for å hente vaffel til hovedsekretariatet, men der var pågangen så stor at jeg i stedet ble stående som salgsmann i over en time.

Det er snodig å være sliten coach i en G19-finale, for så å ta mikrofonen for å forestå premieutdelingen der Bærum ble nummer to…

Men innimellom alle merkverdige gjøremål, får man tid til å se litt også.  Og ettersom en av mine vikaroppgaver som dommer var i G14-finaleserien mellom Kjelsås og Sverresborg er det helt naturlig å skrive noen linjer om nettopp den. Og – hvis han lover at han ikke lar det gå til hodet på seg – litt om Sigurd Lorange fra Sverresborg. Jeg lar ham være representant for noe av det mest løfterike jeg har sett på veldig lenge.  Vi er etter hvert vant til at 16, 17 og 18 år gamle spillere besitter kvaliteter det er grunn til å ta av seg hatten for. Noen blir kort og godt så gode og så komplette at mange av oss eldre ser på i imponert misunnelse. Vi husker vel alle hvor begrenset vår egen årgang var…

Men Sigurd er altså der allerede. Som 14-åring! Sverresborg tapte riktignok kampen jeg så deler av.  Men det er uvesentlig i denne sammenhengen.  Denne karen fra Trondheim er nemlig noe av det teknisk mest fullkomne jeg har sett på veldig lenge.  Og ikke bare har han et offensivt register som går utenpå veldig mange av langt eldre spillere.; han har også et ganske unikt blikk for spillet.

Mye av det han gjør er såpass avansert at det ofte nok går litt i hytt og pine.  En pasning som er så klurig uttenkt at medspillerne ikke helt skjønner hva som skjer.  En unøyaktig avslutning som blir bom.  Man makan til komplett type!!  Og alt ledet av unge Vegard Tøfte; sympatisk, low-key.

Jeg håper det er lov til å være imponert. Og bruke det som et eksempel på veldig mye annet jeg så denne helgen.  Den lange karen på Kjelsås i samme kamp; strålende!  Mange av jentene jeg så er veldig bra! (det går altfor lang tid mellom hver gang jeg ser jente-basket). Eldre lag som spiller med en autoritet og tilstedeværelse som lett kan overføres til seniorutfordringer.

I en tid da basketballsporten har fått mye bank i Norge finnes det altså miljøer som gjør mye riktig.  Jeg har selv skrevet mye kritisk om nord-norsk satsing – både i Harstad og Tromsø.  Men til KIA Bærum Open kommer det altså lag fra Tromsø som er helt på høyde med motstanden.  Det er innmari tilfredsstillende og løfterikt.

Kanskje er det håp likevel?

I den andre enden av tilfredshetsskalaen føler jeg behov for å ta med noen tegn om kjipingene.  Da vi begynte å ta inngangspenger på dette arrangementet for tre år siden ble det ramaskrik.  Siden har det roet seg, men det finnes dessverre alltid noen som synes det uhørt, frekt, unødvendig – og en masse andre greier – å ta penger for å se yngre spillere.  Som synes 50 kroner er med på å rasere den personlige økonomien.  Som «skal bare inn å levere noe», for så å bli observert på tribunen to timer senere.  Som «bare skal se én kamp». Som går inn på høye hæler og med en verdensvant mine uten å ense billettluka; eller snarere – som bevisst setter nesa i sky som for å fortelle at jeg er for god til å la meg bry med trivialiteter som inngangspenger.

For en dugnadsgjeng som jobber ræva av seg 24/7 blir sånt provoserende.  Kanskje mest provoserende at de ikke synes sin egen sønn eller datters kamper er verdt 50 kroner i en idrett som er blant de aller billigste å holde på med.

Jeg gremmes! Eller vemmes. Eller begge deler.

Sånn like før Stortingsvalget får jeg lyst til å minne om Per Borten – en mann jeg tipper 90% av bloggleserne aldri har hørt om, og som jeg selv ikke hart noe forhold til – annet enn at han har sagt noe av det smarteste jeg har hørt om politikk og samarbeid.  Kortversjonen er at han var stastminister i Norge, før det raknet i 1971.

Han forsøkte å få flere partier til å opptre samlet i regjering; omtrent som Erna Solberg må dersom hun blir vår neste statsminister.  Da Borten gikk av sa han

«Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.»

Jeg tror mange kjenner seg igjen i den situasjonen – en haug med lange stokker der du akkurat finner balansepunktet, og som så rauser ut av grepet ditt.

Hvorfor skrive det her; på en blogg som handler om basketball?  Tja, for eksempel fordi også vi som forsøker å bygge lag og klubber holder på med litt av det samme.  Nemlig å finne en felles plattform som alle kan enes om.  De samme verdiene, de samme ambisjonene, de samme forsakelsene.

Jeg skal ikke gjøre denne bloggen lenger enn den behøver å være, annet enn å ytre et lite hjertesukk nå som sesongen er i gang igjen.  I Norge kan man jo ikke tvinge folk til å følge regler og normer.  Basketball er noe vi gjør på fritiden, uten betaling og det går dessuten på bekostning av andre interesser, kjærester, skole, studier og familie.

Men av og til hadde det vært så utrolig tilfredsstillende og kult om alle trakk i samme retning, gjorde det samme, tenkte likt og jobbet mot samme mål.  I norsk basketball spriker staurene litt for ofte ganske mye – på alle plan.

Det var bare det!

Så sitter vi her og lurer, alle vi som har en finger med i et eller annet BLNO-lag.  Hvordan blir denne utgaven av den norske eliteserien?  Blir den bra nok til å forsvare ordet «elite» foran «serie»?  Hvem spiller hvor, hvorfor tappes alltid NM-vinnerne for spillere, når kommer USA-studentene hjem, vil publikum se dette når det blåses i gang? Og, dukker det opp dommere på kampene?

Sånne ting lurer vi på.

Dette er først og fremst tiden for rykter, men etter hvert som oktober ubønnhørlig rykker nærmere, må folk hoppe ned fra gjerdet og velge side.  Omtrent som i Stortingsvalget.  Heller ikke i BLNO teller sofavelgerne, og heldigvis er det ikke så mange aktive spillere som går over i de inaktives rekker.

På ryktebørsen har jeg hørt følgende:

At både Thomas Mjøs og Martin Elgmork velger gult foran lyseblått.  Martin har vendt hjem fra Gimle, sammen med Anders Stien, og han som var opphavsmannen til Blue Zone har altså trukket i gult…

Jeg har vel også hørt at Asker har hentet to svensker, angivelig uten at balansen i BLNO forrykkes vesentlig av den grunn.

Hva som skjer i Centrum aner jeg faktisk ikke, annet enn at de fortsatt sliter med Vulkanhallen. Skammelig!

Men om det er ett lag i BLNO jeg virkelig lurer på må det være Centrum.  Den aller ivrigste og mest lovende, Marko Lepovic, forsvinner til USA, og såvidt jeg vet er Frank Nyborg uaktuell.  Det høres kort og godt tynt ut.

Ammerud var maksimalt uheldige i treningsstarten; Gerald January skal ha klart å ryke achillesscenen på første trening!  Det er jo ikke akkurat det man ønsker seg, og jeg vet lite om hvordan Ammerud søker å erstatte ham.

Om vi beveger oss vestover har jeg hørt at Gimle har fått en ny primus motor på trenersiden, en serber som skal satse ungt.  Alle yngre guarder i Gimle (og det er ganske mange…,) gleder seg naturlig nok, men så får vi se hva det blir til når alvoret starter. Litt for ofte har det vist seg å sprike litt mellom liv og lære. På listen over registrerte overgangssøknader hos NBBF ser jeg at Karl Otabor blir Gimle-spiller neste år, sammen med Anders Fjærestad (fra Bærum).

I Frøya blir Edmunds Gabrans spillende trener etter at Ron Billingslea forsvant til Trondheim. Etter flere sesonger der fokus ser ut til å ha vært vinne for envher pris hadde det vært hyggelig om noen av de loake, unge fikk sjansen igjen.  Men kanskje er det for sent å finne tilbake til kollektivet som sendte Frøya fra 1. divisjon til toppserien?

Da jeg snakket med Ron Billingslea i sommer bedyret han at han slett ikke skulle ha noe med BLNO-laget tli Sverrsborg å gjøre.  Om jeg skal være helt ærlig vet jeg altfor lite om Sverresborg, annet enn at det er veldig hyggelig å få med bartebyen igjen.  Jeg har sett ett og annet bilde på FB-siden og skimter Adam Finstad (Tromsø) med treningstøy og joggesko, men utover det må jeg nok smøre meg med tålmodighet.

Helt i nord snakkes det allerede om en av de beste importene – ever! Mike St. John skal være en sånn en, i hvert fall hvis vi skal tro Kenneth Webb.  Når Tromsø snakker om «den beste» er det all mulig grunn til ikke å lytte, men Gary Wallace borger jo uansett for kvalitet.  Det er litt vanskelig å skjønne hvorfor de alltid snakker opp forventningene så voldsomt.  Nedturene har vært litt for mange til at det nødvendigvis er lurt.

Etter at klubben også har hentet bulgareren Kiril Raykov er det foreløpig slik at Galin Mihaylov ikke kan brukes sammen med Raykov hvis kvoten av norske spillere skal opprettholdes.  Tromsø-avisene forteller at klubben har fått avslag på søknaden om å betrakte Mihaylov som nordmann i BLNO.

Jeg vet naturlig nok mest om Bærum, og som interesserte vil ha sett, forsvinner mange av forrige sesongs norgesmestere. Men allerede denne uken kommer Lukas Roesch til Norge.  Han er Bærum første virkelige signering denne sesongen.  Lukas kan du lese mer om på denne siden senere denne uken.

Ryktene forteller forøvrig at dommerne og NBBF har problemer med å bli enige om vilkårene for kommende elitesesong. Slik krangler har en tendens til å løse seg i minnelighet når det nærmer seg sesongstart, men jeg registrerer i hvert fall at forbundet strammer til i et forsøk på å få økonomien på rett kjøl.

Om en måned vet vi det meste.  Første kamp går i Rykkinnhallen 4. oktober!

Jeg ser at min gode venn Petter Sveen har kastet seg inn i debatten om OL i Oslo, og er stadig vekk ute på FB med små stikk.  OL vil han slett ikke ha, og det er lite som tyder på at avstemningen 9. september skal gi flertall for en ny folkefest.

Jeg er litt usikker selv på hva jeg mener, og heldigvis blir jeg ikke spurt; det er bare dem som stemmer i Oslo som blir tatt med på råd. Men prosessen rundt en eventuell OL-søknad er nesten rørende håpløs, og argumentene likeså.

De siste som har kastet seg inn i kampen er en så odde duo som byrådsleder Stian Berger Røsland og Aps Libe Rieber-Mohn.  Jeg vet ikke nok, verken om Berger Røsland eller Rieber-Mohn – de er sikkert flinke og velmenende begge to. Jeg vet bare at  hun for meg fremstår som sur, tverr, trompete og ganske furten. Jeg har aldri hørt henne ytre ett positivt ord om byrådet eller byrådslederen, men plutselig er de altså kjempeenige, og hun er superpositiv.  Det funker ikke, i hvert fall ikke for meg.

Plutselig får vi hele langrennseliten inn i TV-ruta fra en treningssamling; friske gutter og jenter med melkebarter og brede smil. Selvfølgelig er de veldig for.  Et par dager tidligere:  Et litt småpatetisk TV-innslag med Petter Stordalen som virkelig ikke er veldig veltalende denne gangen.  Han vil ha OL til Oslo.  Der forsvant det plutselig ganske mange ja-stemmer som umiddelbart vil mistenke ham for å snakke på vegne av belegget på Choice-hotellene.

Børre Rognlien er president i Norges Idrettsforbund, og jeg innbiller meg at det finnes  mange og gode grunner til at han sjelden fronter kampsaker i det offentlige rom.  Når han sier at «nordmenn ikke vet sitt eget beste» om et eventuelt nei til OL så er jo ikke det akkurat noe stemmfrieri.

Hvor er kommunikasjonsrådgiverne!?! Er det ingen som kan hviske en eller annen noe smart i øret? I juli visste for eksempel bare 4 av 10 Oslo-borgere at de skal stemme 9. september.

Hvis vi skal titte inn i vår egen lille andedam går det an å tenke at hvis det virkelig er noe norsk basketball ikke trenger så er det et OL.  Enda flere vinteridrettslanlegg, et skiskytterstadion i Lillomarka, påbygg av Holmenkollbakken (selvfølgelig er den utdatert og for liten allerede; det skulle tatt seg ut om den holdt i mer enn 10 år).

Men derfra til å tro på at pengene i stedet kommer til å gå til eldreomsorg er latterlig.  Jeg er skråsikker på at det IKKE komme til å «skinne av eldreomsorgen» som Jens Stoltenberg lover, verken i 2015, 2017 eller 2022.  Og det kommer ikke vann i svømmebassengene. Selvfølgelig gjør det ikke det. Og selvfølgelig blir ikke Groruddalen opprustet hvis det ikke blir OL i Oslo.

Jeg er så drittlei av de politiske TV-debattene nå. Løftene. Påstandene.  Pengesummene.

Jeg hadde ambisjoner om å gå inn i valgkampen med et åpent sinn, men nå orker jeg ikke mer.  En litt småarrogant og «smug» Stoltenberg, Erna som messer i vei med silkemyk røst i eksakt samme toneleie. Jeg tror kort og godt ikke på dem, og jeg synes ikke de er veldig flinke. Sorry.

Hvorfor kan jeg ikke få en politiker som Birgitte Nyborg i danske «Borgen»?  Er det ikke én som kan tre ut av mønsteret og gjøre noe annerledes, si noe overraskende?  Hvorfor kan ikke Erling Lae gjøre comeback i Oslo.  Da hadde jeg helt sikkert vært veldig for OL-søknad.

Nå er jeg bare sikker på at Jordal Amfi fortsatt kommer til å være «jordslag Amfi», et OL-anlegg fra 1952 som er et grelt eksempel på hvor dårlige vi er til å ta vare på verdier.

Oslo Kommune vil altså ha oss til å være med på OL-søknad, og vil ha din stemme 9. september.  Det har gått 8 måneder siden taket raste sammen i Vulkanhallen.  Centrum har ingen hjemmebane, ikke noe sted å trene.  De klarer altså ikke reparere et tak, men vil arrangere OL.  Det er så dumt at det er til å grine av.

Nå kjenner vi fasiten: Samtlige yngre landslag er ferdige med sine respektive EM-turneringer, og resultatene er mildt sagt ikke hyggelig lesning. U18-gutta åpnet ballet tidlig i juli med tap for Tyskland – U18-jentene avsluttet med kamp om å unngå sisteplassen i dag mot Skottland. Det klarte de ikke.

Om vi velger å holde det litt spesielle U23-landslaget utenfor i denne omgang, står vi igjen med 31 spilte kamper denne sommeren. Norge vant 3 av dem, og vi tapte 28. Målforskjellen vår er heller ikke veldig hyggelig selv om det opplagt også er gode resultater om man ser «gjennom» sluttresultatet. Gjennomsnittet for 31 kamper, gutter og jenter, er 45-69.

Om en snau måned samles landslagstrenerne til oppsummering og diskusjon om inneværende sesong, men enda viktigere – om veien videre. Spørsmålene er mange, men svarene er kanskje ikke like opplagte. Her finnes det minst to skoler:

Noen vil hevde at alle matching er bra, at all internasjonal erfaring er viktig og nyttig i bestrebelsene på å ta de nødvendige skrittene fremover. Andre vil mene at det er å sløse med penger og ressurser å sende enkelte årsklasser i «krigen» uten nødvendige kvaliteter og midler.

Det er lett å la seg inspirere av våre nordiske venner. Svenske jenter presterer aldeles strålende internasjonalt. Mange av oss husker VM-sølv (!), mens Sverige gjør godt fra seg i A-gruppen både i U16 og U18. Danskene har vært overraskende gode i U16-årgangene i år med seier og opprykk fra B-gruppa for guttene og 3.plass og opprykk i B-gruppa for jentene. Finland er ikke mye dårligere.

For Norge betyr dette først og fremst at det faktisk nytter, men det store spørsmålet er hvordan vi kommer dit og også hvordan vi bør matches.

Det er nærliggende å mene at det ikke er særlig nyttig og motiverende å tape med 96 poeng for Litauen, eller når norske lag har spilt 7 kamper uten å score over 30 poeng.

Med egenandeler fra spillerne har hvert norsk landslag 300 000 kroner til disposisjon, og den største delen av potten går til EM-deltagelse. Det handler om kost og losji etter FIBA-satser, men ikke minst om svært dyre reiser til litt obskure spillesteder. Og det hører dessverre med til unntakene at norske landslag er godt forberedt. I den forbindelse er det lov å minne om U23-landslaget som gjennomførte en svært stram treningsperiode før Universiaden: 24 tøffe treningsdager i løpet av 6 uker, og i rapporten kan vi lese at laget ønsket seg minimum 5 gode treningskamper «så vi ikke gikk blindt nn i turneringen». Men det ble med bare 3 uformelle økter mot et samlingslag av tilgjengelige spillere.

U18 gutter er det eneste av de aldersbestemte landslagene som vant kamper denne sommeren. Men lagets 3 seire kunne faktisk vært både 4 og 5 og en plass i kvartfinalerunden. De var i realiteten ikke langt unna en historisk prestasjon, men reiste til EM i Makedonia uten treningskamper etter nordisk mesterskap.

U16 gutter er det laget som har sørget for de beste rammevilkårene før sommerens turnering. De startet allerede for over et år siden, og har blant annet vært i Litauen og Hellas på treningsleir; inkludert kamper mot god motstand. Allerede nå foreligger det invitasjoner til å komme tilbake på tilsvarende opplegg. Det er en god start!

Så må det være lov å spørre om det er fornuftig og riktig at alle landslag blir sendt til EM-turneringer? Eller er det sånn at enkelte lag og årganger vil ha større nytte av alternative kamptilbud. Deltagelse i klubbturneringer? Være med i EM gruppe C i stedet (dersom det fortsatt er mulig). Det var det i hvert fall den gangen A-landslaget deltok i gruppe C under Ron Billingsleas ledelse. Norge vant turneringen, og selv om motstanden i gruppe C er svak handler det jo også om mestring. Om følelsen av å kunne vinne.

Kanskje neste utenlandstur blir en studietur til Danmark eller Sverige?

U18 gutter nr. 14 av 22:
57-68 tap for Tyskland
54-59 tap for Estland
53-75 tap for Nederland
59-56 seier over Østerrike
80-67 seier over Georgia
56-66 tap for Ungarn
61-87 tap for Finland
76-56 seier over Romania
67-77 tap for Ungarn

Øvrige nordiske lag:
Danmark nr. 17 i B
Finland nr. 8 i B
Sverige nr 6 i B
U18 jenter, nr. 18 av 18:
19-115 tap for Litauen
36-59 tap for Estland
31-70 tap for Polen
29-61 tap for Israel
23-91 tap for Finland
37-44 tap for Sveits
59-73 tap for Skottland

Øvrige nordiske lag:
Sverige nr. 7 eller 8 i A
Danmark nr. 13 i B
Finland 11 eller 12 i B

U16 gutter, nr. 22 av 22:
55-82 tap for Makedonia
47-61 tap for Estland
38-59 tap for Bulgaria
36-71 tap for Finland
60-83 tap for Portugal
54-58 tap for Irland
52-62 tap for Luxembourg

Øvrige nordiske lag:
Sverige nr. 16 (sist) i A
Danmark nr 1 i B (opprykk)
Finland nr. 3 i B (opprykk)

U16 jenter. nr. 17 av 17:
25-72 tap for Sveits
32-101 tap for Serbia
26-55 tap for Hviterussland
44-65 tap for Ukraina
25-77 tap for Slovenia
23-73 tap for Tyskland
41-51 tap for Estland
45-65 tap for Irland

Øvrige nordiske lag:
Sverige nr. 9 i A
Danmark nr. 3 i B (opprykk)
Finland nr. 4 i B