Askers styreleder Fredrik Messel har mye på hjertet. Så mye at han har sendt brev til alle klubbene i BLNO og Kvinneligaen der han informerer om at Asker er på jakt etter samtlige elitespillere i Norge. I tillegg har han formidlet en slags bruksanvisning på hvordan man bør forholde seg ved overgang mellom to klubber. Brukermanualen kan jeg like; det første brevet burde han spart seg. Det har han sendt utelukkende fordi han er provosert, og for å provosere.

Sesongstarten i fjor ble trøblete både for Ammerud og Asker, og foruten kampene på parketten foregikk en minst like intens kamp om Elias Westerlund; svensken som ville ut av Ammerud og inn i Asker.  Jeg vet ikke nok om detaljene i saken til å kunne felle noen dom over dette – annet enn å fastslå at ingen av klubbene hadde glede av krangelen.

Uenigheten har satt såpass dype spor at Fredrik Messel velger å blåse liv i glørne, nesten et år senere.  Anledningen er sannsynligvis NBBFs Miniting på Gardermoen i morgen der eliteklubbene møtes tidlig for å diskutere sesongen som kommer.  Det er satt av drøyt to og en halv time til saker som angår oss alle, og personlig håper jeg alle ser at «Messel-saken» er såpass uinteressant og irrelevant på dette møtet at vi kan konsentrere oss om det som virkelig er viktig: Hvordan får vi til to sportslig forsvarlige og arrangementsmessig interessante ligaer.

Overgangsproblematikken er uinteressant av mange årsaker; ikke minst det faktum at Minitinget ikke har beslutningsmyndighet.  Det betyr altså at vi er «stuck» med overgangsreglene slik de foreligger inntil neste ordinære Forbundsting.  Kortversjonen er at overgang for en spiller som ikke er bundet av kontrakt er kurant før 30. juni.  Etter denne datoen kan gammel klubb velge å sette seg på bakbeina, og også sette en prislapp på en eventuell overgang. Dette er ikke minst for å sikre forutsigbarhet for klubbene – på et eller annet tidspunkt må det altså være mulig for en klubb og en coach å vite hvilke spillere de rår over.

For å være ærlig synes jeg forresten det er helt greit at det betales en godtgjørelse til gammel klubb når en spiller ønsker å søke seg bort, og egentlig uansett om spilleren velger å gå før eller etter 30. juni.

Da Christer Elgmork valgte å gå til dansk basket for noen år siden, og da Stian Mjøs valgte samme liga for et år siden, ville det vært helt riktig om det ramlet noen danske kroner inn på kontoen til Bærum Basket.  I en slags erkjennelse av at det er nettopp miljøet rundt Sandvika og Bærum som har gjort dem til det de er i dag. Alle skjønner nok at klubbenes økonomi er såpass presset at vi ikke kan kaste oss på en overgangskarusell med idiotiske summer.  Men 10 000 kroner her og 20 000 kroner der hadde vært en vakker og helt riktig gest.

Inntil videre får vi leve med degt reglementet og de rutinene vi tross alt har. Så kan vi jo håpe at Fredrik Messel tar ordet ved møtestart i morgen tidlig der han beklager at han har hisset på seg de andre klubbene, men hvor han samtidig lover at Asker vli komme tilbake med gjennomtenkte forslag på Forbundstinget om et år.  Så kan vi heller diskutere det som opptar oss alle; hvordan sesongen 2013/14 skal bli enda mye bedre enn den vi nettopp har avsluttet.

P.S.

Her er NBBFs kjøreregler for kontakt mellom klubber:

– Kommer det en «fremmed» spiller på trening i klubben skal «gammel» klubb varsles umiddelbart (til offisiell mailadresse/telefonisk) selv om spilleren kommer på eget initiativ.

– Har man som klubb planer om å kontakte en spiller må «gammel» klubb varsles før man inviterer spilleren til trening eller samtale.

– Ved varsling til «gammel» klubb skal spiller(e) som ønskes kontaktet oppgis spesielt.

– Generelle varsler om at man forbeholder seg muligheten til å kontakt alle spillere på et lag regnes ikke som godkjent varsling.

Fire landslag har vært med i nordisk mesterskap i Solna.  Da spillerne satte seg på bussen tirsdag formiddag var det med en type yr forventning vi alle en eller annen gang har kjent for det ukjente.

Spillere lurer naturlig nok på «hvor gode er vi egentlig»? Er vi store nok? Er vi rutinerte nok?  Har vi spilt nok treningskamper?  Kan vi i hvert fall slå Danmark – eller kanskje til og med Sverige?  Eller kanskje er vi slett ikke gode nok til å vinne i det hele tatt…

Nå kjenner vi fasiten, og den er ikke videre pen:  De norske lagene har spilt 20 kamper siden onsdag; vi har vunnet to og tapt 18.  Det er faktisk ganske tynt «selv til Norge å være».  Jeg skriver det med vilje i anførsel fordi mange har gjort det til en vitenskap å snakke norsk basket ned, og vi er dessverre altfor vante til tap.  Det hederligste unntaket var i 2008 da U18-gutta gikk hele veien til gull i nordisk og fem av fem mulige seire. Sånn så det ut den gangen:

Sverige-Norge 46-60

Norge-Danmark 67-47

Norge-Finland 67-64

Island-Norge 67-84

Finale: Norge-Finland 50-43

Året etter slo Norge sverige U18 igjen og fikk to spillere på All Star Team! Det er ikke hverdagskost, men det er altså mulig.

Det er heldigvis slutt på den tiden da vi brukte tid på Forbundstingene til å diskutere om vi skulle ha landslag i det hele tatt.  Hvis du spør de 48 spillerne + coacher som var i Solna vil du sannsynligvis få et unisont JA på spørsmålet om landslagssatsingen er viktig og riktig. Selv om de har gått på ydmykende tap.  Selv om skuffelsene var mange.

For det var gode prestasjoner og høydepunkter innimellom likevel.  For alle som ikke har vært del av en pretasjonsgruppe, eller som ikke har vært med norske landslag utenlands, er det nok vanskelig å forstå:  Men den usigelige tlifredsstillelsen og gleden som kommer med en seier er vanskelig å beskrive.  De norske U18-gutta klarte det mot Danmark.  De norske U16-jentene klarte det mot Estland, og bare de som er involvert kan forklare hvorfor man der og da jubler som om man har vunnet VM. Selv om man altså bare har vunnet en enkelt kamp i et nordisk mesterskap…

Selv om norske spillere og norske landslag stort sett trener for lite og for dårlig, gjør vi likevel så godt vi kan.  Eller så godt som vi får anledning til og blir gitt mulighet til.

For samtlige spillere i turneringen finnes det gode «mentale bilder» å ta med seg – den lille detaljen som stemte, det vanskelige  skuddet som traff, den gode forsvarsprestasjonen, den viktige assisten, de sterke returene..   Eller kort og godt bare følelsen av samhørighet for de spillerne som ikke fikk mange minutter i mesterskapet.

Jeg antydet innledningsvis at vi tidligere alltid anså sjansene størst for seier mot Danmark, og kanskje Island.  For ikke mange år siden var det latterlig å tenke seg seire over Sverige og Finland.  Nå er historien en ganske annen, og det er nesten sånn at Sverige-kampene er de enkle oppgjørene; i hvert fall for gutta.  De svenske jentene er jo et kapittel for seg, og noen fikk kanskje med seg Frida Aili på Trenerhelgen i januar der hun fortalte om det svenske U19-landslaget som tok VM-sølv..!?

De to svenske guttelagene som var med i nordisk var rett og slett to svake årganger, mens særlig danskene har vært i stadig og imponerende utvikling.

Vår utvikling er det kanskje verre med, og det finnes sikkert mange grunner til det.  Historien om U16 gutter er jo nesten litt trist :  De er blitt velsignet med gode og svært entusiastiske trenere og et godt støtteapparat.

De sørget for å starte forberedelsene 6 måneder tidligere enn alle andre da de inviterte kandidatene til basketskolen sommeren for et år siden. Per og Ståle har nå sørget for at laget er blitt invitert til treningsleir med det greske landslaget i sommer. Det skal ikke koste mer enn 50 000 kroner når et av de aller beste U16-lagene inviterer det laget som pr nå er det svakeste i Norden.

Selvfølgelig bør man dra.  Men like selvøflgleig burde man slippe å gå på tiggerferd for å rasle sammen pengene som skal til.  Per Tøiens rop om hjelp på Facebook er forståelig, men burde vært unødvendig.

Kanskje holder vi oss med altfor mange landslag. Kanskje hadde det vært fornuftigere å gi 600 000 kroner hver til 3 landslag i stedet for 300 000 kroner hver til 6 lag.  Eller 1,8 mililoner kroner til ett lag for å se hva vi kunne fått til…

Men uansett hvordan vi velger å satse, så må det kunne gå an å få orden på noe.  Enkelte ting er det ikke mulig å gjøre noe med:  Vi har for eksempel ikke større spillere enn vi har, vi har ikke et bredere rekutteringsgrunnlag enn vi har, og vi har ikke alltid de beste fysiske forutsetningene.  Noe av dette kan løses over tid, men det finnes altså ingen omvendte hormonkurer som kan gi oss flere store spillere.

Men når vi ikke klarer å være best på alt, må vi kunne klare å være gode på noe.

La meg ta et dårlig eksempel som likevel er litt illustrerende:  Vi klarer ikke en gang å se ut som et lag når vi er sammen.  Ingen sivile klær som gir oss en identitet.  På banen spiller man med drakten noen andre hadde i fjor, eller for to år siden:  Noen navn har fått en hvit lapp over – andre navnelapper henger og slenger i sømmene fra i fjor.

Uniforme T-shirts eller piquet-skjorter til spillere og ledere finnes ikke, og mens U18-gutta hadde fikset shooting shirts fra en privat sponsor hadde ingen av de andre lagene fått det samme.  Pussig nok hadde de norske dommerne i mesterskapet fått fjonge og like piquet-skjorter… De norske supporterne på tribunen ser mer uniforme ut enn spillerne i sivil.

MÅ man være godt utstyrt for å prestere?  MÅ draktene var nye, ut av plastposen for at spilleren skal være god?  Neida, men er det for mye å forlange at noen klarer å sprette av en navnelapp?  Er det for mye forlangt at resultater oppdateres på nett før det er gått tre år? MÅ vi alltid fremstå som amatører også utenfor banen?

Verdien av å irritere seg skal ikke undervurderes. Det er faktisk deilig å ha noe som er så plagsomt at det er mulig å kjenne blodtrykket – fysisk.  Den pågående reklamekampanjen til mobiltelefoniselskapet One Call er en sånn greie.  Og én ting er helt sikkert:  Jeg skal aldri – jeg gjentar ALDRI – bli One Call-kunde.

Jeg vet at dette er livsfarlig:  Vi er inne i en periode der det er viktig å posisjonere seg i forhold til mulige sponsorer, og for alt jeg vet har kanskje Bærum Basket sponsoransvarlige tatt kontakt med One Call allerede.  Men samtidig må det jo også være slik at vi som ER Bærum Basket må kunne føle oss komfortable med sponsorene våre. Og grensen går altså ved One Call.

De har nå teppebombet TV-skjermen med en reklamekampanje som går ut på å formidle vitnesbyrd fra et gjennomsnitt av befolkningen.  Og selv ordet «teppebombet» er nesten en betydelig underdrivelse i denne sammenhengen.  Jeg orker simpelt hen ikke flere av reklamefilmene deres, og merker at jeg skrur ned lyden eller zapper kanal inntil jeg håper den er ferdig.  Aller verst er vel de to snuttene som handler om å ha fått «full pakke»; der to patetisk overfladiske mannenisser som tilsynelatende har fått snøret i bånn hos damene, blunker på aller lureste og slueste vis.  Jeg hater det!

Reklamen sendes så ofte at man tar seg i å lure på om det ikke kunne vært gratis å være One Call-kunde hvis alle reklamekronene ble spart.  Men altså; selv med gratis kundeforhold ville det blitt nei fra meg. ALDRI!

Og når vi først er på sponsormarkedet:  Jeg hater at skisesongen er over!  Fordi det er da Petter Northug må tekkes sponsorene sine, og fordi det er da TV2 og andre kanaler legger seg siklende flate etter skikongen.  I går var det båtkjøring mot Marcus Hellner – med verdens største Vi Menn-logo i panna.  Petter slipper som vanlig til i forsøkene på å være både kjekk, morsom og brautende på en gang.  Og mens sportsankeret på TV2 smiler skjevt og underfundig i overgangen til neste innslag vet vi at det bare er et tidsspørsmål før Petter dukker opp igjen.  Denne gangen som pokerspiller. Petter er sannsynligvis en strålende kar, og jeg håper vel at han innerst inne hater å måtte tekkes sponsorer på denne måten.

Jeg hater Jon Arne Riise.  Ikke som menneske og ikke som fotballspiller; det har jeg ikke greie på.  Men jeg kjenner en blanding av grensesløs irritasjon og medfølelse med en kar som så til de grader mangler sosiale antenner; det er sannsynlig at de gror innover…

Og jeg kjenner samtidig at det er fantastisk tilfredsstillende å rå over en spillerstall som er kjemisk fri for nettopp sånne ting.  Bærum Basket er heldigvis en fin gjeng av karer som er ganske nedpå og jordnære.  Som jeg håper det vil være mulig å finne en sponsor eller to til.

Det er nesten umulig å skrive om sponsorer uten å repetere yndlingshistorien min (beklager til deres om har hørt den altfor mange ganger før).  Den illustrerer på en utmerket måte hvilken posisjon basketball har i sponsor-markedet.

Allerede da vi holdt på med 3B BASKET var Stabæk fotball den store og dominerende aktøren i Bærum.  De støvsuget sponsormarkedet og det ble bare smuler igjen til oss andre.  Jeg tenkte «if you can’t beat them, join them», og sendte mail til samlige 70-80 sponsorer i Stabæk der jeg berømmet Stabæk for framifrå og forbilledlig arbeid mens jeg samtidig ydmykt nok ba om 300 kroner fra hver sponsor i en slags «synes synd på»-kronerulling for basketball.  Og utrolig nok – det tok faktisk av, og det rant inn penger.  Noen ga 301  og 305 kroner for å være bedre enn andre, som så igjen la på til 310 kroner osv.

Også NSB var Stabæk-sponsor den gangen og ga gladelig 300 kroner.  Helt til sponsordamen i NSB skjønte at «Pål Berg» ikke var juniortreneren i Stabæk fotball (ja, han heter det), men snarere en frekk basket-kar med samme navn.  Da fikk vi brev fra NSB, gitt, der det sto at vi måtte tilbakebetale de 300 kronene på grunn av navneforvirring.

Joda, det er morsomt å jage rause sponsorer…

Det er mye annet deilig å hate også, forresten.  For eksempel amerikanske universiteter på pengejakt.  Av og til føler man seg som sponsor selv, til tross for at man er der med fullt scholarship.

Da Stian Emil i fjor høst byttet skole fra NIU i DeKalb til Nova i Fort Lauderdale kom det en faktura etter to måneder på $15:  De hadde funnet en eller annen uregelmessighet på dormen han hadde delt med 4 andre studenter.  Den regningen fikk vi faktisk 3 purringer på..!

Derimot elsker jeg nordisk mesterskap i basketball for yngre lag.  Og derfor drar jeg dit i morgen for å se de norske lagene i aksjon.  Jeg digger å se det, jeg håper det beste og frykter det verste.  Uansett kommer vi til å ha en fantastisk fin helg i den norske supporterjgengen!

Nordisk mesterskap i Solna?  Fantastisk morsomt!

Alle som en gang har tatt turen til Solna i mai for å se de aldersbestemt landslagene spille nordisk mesterskap, er skjønt enige:  Det finnes neppe noe morsommere og hyggeligere i norsk basketball.  Følelsen av samhørighet, den uendelige tilfredsstillelsen når norske lag vinner vanskelige kamper og den sosiale rammen i supportergruppen er ganske unik.

Derfor sitter jeg også her foran Mac’en for å finne ut om jeg bør ta turen også i år.  Siden jeg har to spillere på U18-landslaget vet jeg jo at turneringen skal arrangeres.  Men heller ikke mye mer.

Det hadde vært innmari greit å vite når kampene går; hvilke lag som spiller når og hvilke landskamper jeg får med meg om jeg drar for eksempel torsdag til lørdag.  Men jeg finner altså ingenting om mesterskapet.

Kanskje er jeg under gjennomsnittlig utstyrt med kunnskaper om hvordan jeg skal google dette, men programmet finnes ikke på basket.no.  Jeg finner ingenting på Solnas hjemmesider (som er teknisk arangør), og jeg finner bare en liten artikkel på basket.se – men der er bare Sveriges kamper listet opp.

Mesterskapet er altså foreløpig en hemmelighet – som så mye annet i norsk basketball.  Og nettopp informasjon og kommunikasjon har vært en kjepphest for meg i mange år, og derfor har også Bærum Basket tatt initiativ til at NBBFs kommunikasjonsstrategi skal diskuteres på Minitinget senere i mai (for dere som ikke vet hva Minitinget er: Det er et slags årsmøte der man møtes for å diskutere veien videre).

Vi ønsker kort og godt at alle aktører i norsk basketball må bli mer bevisst på hvordan vi informerer om, og kommuniserer idretten vår. Dette er ikke noe som er et menneskes ansvar alene.  Det er vårt ansvar.

Bare i løpet av de siste par ukene har vi fått noen eksempler på hvordan vi IKKE evner å være dyktige nok.

Når det arrangeres U19-NM og U16-NM er det én ting som er helt sikkert. Interessen er STOR – foreldre, foresatte og andre interesserte som ikke har anledning til å være til stede, er ekstremt opptatt av å få resultater.  Så fort som over hodet mulig.  Fra både Eidsvoll og Bergen tok det lang tid før oppdateringene kom den første spilledagen, før det plutselig løsnet litt. Da turneringene var ferdig spilt, var jeg i hvert fall selv svært nysgjerrig på finalekampene og på hvem som ble plukket til All Star-lag og hvem som ble kåret til MVP.  På forbundets sider dukket det ikke opp før utpå kvelden mandag (U19-NM), mens U16-NM fikk noen linjer på basket.no utpå dagen mandagen. Løsningen for meg ble å opprette SMS-kontakt med en av de som så kampene «live», men det er neppe alle som hadde den muligheten.

Fra U16-NM har jeg for øvrig ennå ikke lest noe om det som kanskje er en historisk kuriositet:  En spiller som har tatt NM-gull både i senior (BLNO) og U16 i samme sesong, og med få ukers mellomrom.  Harald Frey fikk gullmedalje med Bærum Basket i BLNO, og også gull med Kjelsås i U16-NM.  Det er om ikke annet verdt å nevne som et journalistisk poeng.  Kanskje har det skjedd før..?  I så fall skjedde det igjen og fortjener et par linjers omtale.

Vi er i det hele tatt ikke flinke til å kommunisere, og jeg håper virkelig en diskusjon på minitinget kan bidra til kollektiv skjerping.  Jeg har registrert ett hederlig og svært kreativt unntak; nemlig TNT som evnet å streame kampene fra regionsmesterskapet for litt siden.

«RM-arrangør TNT (Tønsberg Nøtterøy Tjøme) brukte nettjenesten ustream.tv til å streame alle kamper live fra Eikhallen. Gjennom helga ble det registrert over 700 views og ca 500 brukere.», leser jeg.  Kult! Og noe andre bør kopiere i sesongen som kommer.

Men siden jeg altså i denne omgang har søkt etter informasjon om de norske aldersbestemte landslagene, har det falt naturlig å titte innom forbudets landslagssider, i et forsøk på å bli oppdatert.  Der finner jeg følgende:

På forsiden står det utelukkende om forrige sesongs landslag – med trenere og aktivitetsprogram. Jeg leser at jeg fortsatt er trener for U18-landslaget.  Det er jeg ikke.  Ingenting om årets lag.

Om seniorlandslaget menn står det: «Vårt senior herrelandslag har ingen aktivitet i 2013. Det satses i stedet på et U23-lag som skal delta i Universiaden på sensommeren. Dette laget vil danne hovedgruppen rundt et framtidig seniorlandslag for menn. I 2014 arrangeres Nordisk mesterskap i Danmark.».  Ingenting om mesterskapet – når, hvor og hvem vi skal møte.  Selv om det for lengst er klart.

Om U18-landslaget menn som interesserer meg spesielt, ligger det ute informasjon om reisen til Litauen i mars.  Ingenting om nordisk.  Og i oversikten over resultater gjennom tidene er det siste registrerte resultatet fra nordisk mesterskap – i 2010!!  Nå er det mindre enn en uke til Nordisk 2013 starter…

En usikker dommer er som regel ingen god dommer, og en usikker dommer gjør det egentlig bare enda verre ved å stikke hodet i sanden og håpe det går over.

Vi var mange som koste oss på U19-NM i helgen, og jeg tror det er flere enn jeg som virkelig digger dette arrangementet.  Blant mange gode grunner til å elske junior-NM er ikke minst at alle er så inderlig seriøst opptatt av å prestere; spillerne, coachene og dommerne.

Nasjonale mesterskap er et slags utstillingsvindu:  spillerne vil vise seg for hverandre (og landslagstrenere), coachene vil så innmari gjerne bli husket for et genialt taktisk trekk og dommerne viser med all mulig tydelighet at de tar jobben seriøst.

Og stort sett er dommerne veldig bra. (Jeg likte veldig godt å se Viktor Schønning med fløyte i munnen og gelé i håret, med nesten like gode inside moves som da han spilte aktivt).

Men i likhet med oss andre begår de feil. Jeg er kommet dithen i karrieren at det ikke koster meg stort å medgi at jeg bommer, sikkert altfor ofte.  Men det er alltid fascinerende å se hvordan dommere takler sin egen feilbarlighet.

Tegningen til denne artikkelen illustrerer dommernes ansvarsområder; hvor de skal følge med på hva.  Og jeg har tegnet inn en episode fra kampen vi (Bærum) spilte mot Frøya i helgen; dvs hvor den skjedde.  Dommer B står altså omtrent sammen med meg, rett utenfor lagbenkområdet mitt.  Og en av mine spillere gjør et forsøk på å ta ballen til kurven, men blir stoppet ganske kontant og i overkant fysisk omtrent der jeg har markert med rødt kryss.  Jeg tror ikke noen er i tvil om at det er en foul, men «min mann» blåser ikke.  De to andre dommerne, derimot, de blåser begge to.

Siden jeg sjelden takker nei til en god diskusjon, spør jeg jo hvorfor og hvordan man kan unngå å blåse såpass opplagte forseelser, men får ingen god forklaring.  Det hører med til historien at dommeren tidligere i kampen var rørende opptatt av ansvarsområder og at man ikke skal blåse inn i andres domener.  Dessuten sier han at «det ble jo en dobbelfoul», som for å trøste/berolige meg.  Han sikter selvfølgelig til at begge de to andre dommerne blåste utenfor sitt område, selv om jeg er litt usikker på om det heter «dobbelfoul» når to dommere blåser samtidig.

Dette er en fillesak som det ikke er noen grunn til å bruke veldig mye tid på.  Men det er verdt å merke seg to ting:

– 3-dommerystemet er bra, men litt for ofte forsvinner calls i grenselandet mellom ansvarsområder.  Det MÅ være et fornuftig prinsipp å blåse det man ser.

– Det er smart å innrømme feil, eller i hvert fall mulige feil.  Det blir faktisk helt uangripelig for coacher og spillere når dommere er bittelitt ydmyke.

Her er en litt underlig historie fra NM-helgen på Eidsvoll.  Vi (Bærum Basket) ble nummer 5 i turneringen, og er strålende fornøyd med det.  Og for egen del; da Kristian fra Tromsø pepret oss med treere i kvartfinalen, fant jeg glede i det også selv om vi røk ut, der og da.

Aller først er det riktig å si at junior-NM er den aller kuleste, morsomste,  og hyggeligste turneringen i løpet av et år.  Og jeg kjenner i hvert fall én seniorspiller som er kjempemisunnelig på alle som var født i 1994 og senere:  Årets MVP i BLNO, Stian Mjøs,  skulle så gjerne ha vært med selv, og i likhet med veldig mange andre spillere som har «falt for aldersgrensen», savner han turneringshelgene.  Og kanskje aller helst på tur:  Dødtiden på hotellet, ventingen, Playstation og kort, taktikkmøter som blir flere og lengre enn foran seriekamper hjemme, hotellfrokosten, uvissheten når man står overfor ukjente motstandere, scouting på tribunen, sitringen i magen når man ikke er helt sikker foran en viktig kamp.

Nøyaktig sånn er også junior-NM, og det er nesten en nedtur å spille på hjemmebane.  Men for Bærum Basket var dette som et eksperiment.  Laget er en gjeng gutter født i 1996 som altså er to år for unge og som egentlig ikke har noe i et U19-NM å gjøre.  Spenningen var stor foran første kamp mot NM-favoritt Centrum, men gleden desto større da vi holdt hele veien inn.

Jeg skal ikke plage utenforstående med vår vei gjennom NM; bare fastslå at vi likte hvert sekund av opplevelsen.

Og når du er, eller har vært landslagscoach har du nesten alltid noe å glede deg over.  Selv når du selv taper. Akkurat sånn var det mot Tromsø denne gangen. Endelig et lag fra Tromsø med kvalitetsspillere – en dedikert og godt skolert gjeng under ledelse av Miki Jackson. Et lag som har fått tøff og riktig motstand i 1.divisjon denne sesongen.

Bærum-Tromsø ble faktisk en jevn kamp nesten hele veien inn, men jeg registrerte at hver gang vi fikk heng på Tromsø så kom det en lang og tung treer fra Kristian. Kristian Norum.

For litt over et år siden bler han kappet i uttaket til U18-landslaget.  De var fire spillere som tok turen fra Tromsø til samling, og det var en svært oppegående gjeng.  Robin Lie Sørensen hang med lengst, mens Kristian måtte forlate troppen tidlig i mars.

Jeg har sjekket hva jeg skrev til ham – blant annet dette:

«Vi opplever deg som en innmari positiv kar som virkelig ser ut til å trives i dette selskapet, og på samlingene.  Jeg tror du har veldig godt av det, men slik vi oppfatter deg holder det likevel ikke til å gå videre. Du ser nok, som oss, at du skal kjempe om en posisjon på laget i konkurranse med litt for mange flinke 1’ere og 2’ere.  Dere har alle sammen kvaliteter som er viktige, og når vi skal velge bort må vi forsøke å «se dere» på banen mot tøff motstand, fysisk sterkere forsvarsspillere.»

Denne helgen på Eidsvoll var de der alle sammen – både de som ble kappet, og de som fikk være med U18-landslaget til nordisk og EM. Og sannsynligvis var det riktig at blant andre Nick Seach, Peter Midvedt, Espen Fjærestad ble foretrukket fremfor Kristian i fjor.  Men du verden for en fantastisk skytter han er blitt på et år; uanstrengt teknikk, kjapp skuddavvikling og gode skuddvalg.  Det var nesten en glede å bli slått ut av Tromsø.  (Men bare nesten… )

Og så Mikkel og Sondre.  Mikkel Kolstad og Sondre Tallaksen.  Gimle og Asker.  Finalen i U19-NM.  Jeg fikk ikke sett finalen selv, men hadde Stian Mjøs på tråden litt ut i 3. periode, og rapporten var helt klar:  «Det er Mikkel mot Sondre; jeg vet sannelig ikke hvem som vinner», sa Stian.

Gimle og Mikkel vant, mens Asker og Sondre leverte en turnering det står respekt av.  Og for en kar som har slitt ufortjent mye med skader innrømmer jeg gjerne at jeg gleder meg med Sondre. Jeg gleder meg over at han endleig var frekk og nådeløs.  Men selvfølgelig bare på banen.

På samme måte som jeg gleder meg med Mikkel. For et år siden kappet vi ham på U18-landslaget, og skrev til ham:

«Vi tror kort og godt at du vil være nesten selvskreven på neste års U18-landslag, og at enda et år med tøffe og gode treninger kommer til å gjøre deg til den spilleren vi ønsker oss:  Tydelig og tøff, og klar for tøffe tak.»

Nettopp!

QED som det heter i matematikken, quod erat demonstrandum:

«Hvilket skulle bevises».

Gratulerer alle!

P.S. Takk til arrangøren; strålende fin turnering – godt gjennomført i alle ledd.  Synes nok det er underlig at semifinaler spilles kl. 09.00 en søndag morgen, mens vi som skulle spille om 5.plassen kunne sove uforstyrret lenge.  Og at semi jenter spilles sist, mens finale jenter spilles først.

Beklager også litt (ikke mye) at jeg beefet med sekretariatet i Frøya-kampen. Sees nok neste år!

Etter hvert er det blitt ganske mange som har spurt meg «hvordan begynte du å spille basketball»?  Og det er søren meg så lenge siden at jeg nesten har glemt det.  Og egentlig burde det vært enda lenger siden; jeg begynte altfor sent til å kunne bli en god spiller.

For å være ærlig – det var helt tilfeldig, og jeg har utelukkende en kreativ nabogutt å takke for det.  Han gikk et par klasser over meg på Eikeli gymnas – det som den gangen var å regne som «sjefs-skolen» for basketball i Norge. Det var der de virkelig gode spillere gikk, og det var kretsen rundt Eikeli som representerte tyngdepunktet for basketball i Norge.

Naboen min var ikke blant de beste og ivrigste, men han var fascinert av denne idretten, og mente vi burde ha en treningsbane på friarealet hjemme på Østerås.  Men han så neppe lyst på å skulle søke kommunen om tilskudd og hjelp til å bygge, så han tok saken i egne hender.  Godt hjulpet av kamerater; deriblant meg.

Vi skjønte at vi trengte to kurver på utestativ, men også et egnet banedekke å spille på.  Det måtte bli asfalt, og det får man jo ikke akkurat i løsvekt.  Derfor ble det til at vi stjal:  Vi rappet kort og godt asfaltbiter fra Griniveien som etter hvert ble ganske frynsete i kantene: Vi rev opp store flak som vi tok med oss opp på friarealet…

Asfalt er tungt, og når trillebårlassene skulle opp den bratte skråningen bak garasjen hadde min kreative nabovenn laget en vinsj av en gammel støvsugermotor; en svært sinnrik men også effektiv innretning. Sikringene i garasjeanlegget var ikke dimensjonert for store belastninger, så vi måtte erstatte dem med spiker for at de ikke skulle ryke på hver trillebærtur (OBS! OBS! Dette er IKKE å anbefale, og svært brannfarlig!!).

Trillebårlassene med stjålet asfalt ble så tømt over i en tønne som vi hadde tent et stort bål under:  Asfalten smeltet, og vi la den på nytt.  Mange trillebårlass senere hadde vi en flott basketballbane på 4×8 meter.

Der og da begynte min basketballkarriere – og som man skjønner også min forbryterkarriere….  Problemet var bare at jeg allerede hadde rukket å bli 16 år.  Jeg hadde ingen peiling, og jeg fikk ganske dårlig veiledning.

Ikke et vondt ord å si om trenerne den gangen, men de var verken interesserte eller interessante.  Av min første klubbtrener lærte jeg vel egentlig bare venstrehåndslayups. Og ettersom jeg allerede var kjeivhendt skjønner man at jeg ikke ble velsignet med så innmari mange skills det første året.

Senere har det slått meg at den vesentligste grunnen til at jeg valgte trenergjerningen nokså tidlig skyldtes nettopp dette; sen start og dårlige trenere.

Summen av dette ga meg nokså dårlige odds:

– Sen karrierestart

– Dårlige trenere som ung spiller

– Dårlig selvdisiplin; jeg var ikke flink til å piske meg selv

– Manglende mål og mening med det jeg gjorde

– En grenseløs utålmodighet som gjorde kjedelige repetisjoner håpløst.  Min karriere som aktiv skøyteløper i Oslo Skøyteklubb varte for eksempel bare én trening…

Men summen av dette har også gitt meg brukbar innsikt i hvordan talenter IKKE skal betjenes.  Håpet er at noe av det jeg lærte (og altså ikkke lærte) som ung har vært med på å forme meg som en bedre trener enn spiller.  For jeg må nok innrømme at noe veldig flink spiller, det var jeg definitivt ikke.  Når jeg i dag får spørsmålet fra spillere jeg trener  – «har du dunket i kamp»  – må jeg jo si som sant er:  Jeg dunket aldri.  Noen tror sikkert at det var fordi jeg synes en dunk er et oppskrytt skudd, men sannheten er jo at jeg aldri klarte det.  Dårlig spenst og små hender er en dårlig kombinasjon.

Lykke til på Eidsvoll alle dere som skal være med å kjempe om NM-tittelen for U19-lag til helgen.  Heldigvis vet jeg at de fleste av dere har hatt gode trenere!