pauliord

For få dager siden ble Severine Uggen en «Panther». Da hun signerte for Florida Tech, sikret hun seg scholarship de neste fire årene og en sentral posisjon på basketballaget der Amanda Allen har enda en sesong igjen.

Jeg hadde gleden av å følge henne til Florida i romjulen, og så med egne øyne at dette er en liga der Severine definitivt kommer til å være en faktor. En naturlig 3-poengsskytter på godt over 1.80 cm er ikke lett å finne selv i USA.

Og det slo meg da vi kjørte fra en skole til en annen, at møtene med amerikansk collegebasket kan være interessante å lese om også for andre. Etter hvert er det blitt mange USA-besøk, og erfaringene er mildt sagt ganske forskjellige.  

Her er noen av amerikaner-møtene:

Torbjørn Fritzen var den første jeg fulgte over. Vårt første skolebesøk var av alle steder på Boston College. Dersom du har litt greie på amerikansk collegebasket, vil du tenke at det muligens var en smule ambisiøst. Men besøket var arrangert og avtalt av norgesvennen Doug Marty. Vi troppet opp i god tid. Men velkomstkomiteen sto ikke akkurat klar.  For å gjøre en lang historie kort – vi måtte lete opp head coach som befant seg i treningssalen, på ergometersykkel. Han gikk aldri av sykkelen, vi utvekslet et par høflighetsfraser og fikk inntrykk av at det greieste var om vi kom oss avgårde. Gjerne ASAP.

Men det skulle gå bedre etter en latterlig dårlig og demotiverende start. Torbjørn fikk stipend på Northeastern State som det året gikk hele veien i  NCAA div II – altså et strålende lag. Coaching staff var vennligheten selv da vi besøkte skolen. Og de var interessert: Torbjørn ble kjørt gjennom en knallhard treningsøkt, og fikk tilbud om scholarship der og da.

Men vi hadde bare sett fasaden, viste det seg.

De andre spillerne hadde lite å bidra med annet enn kødd og faenskap. Torbjørn erfarte at hver treningsdag startet 06.00 med straffeløping.

«Jeg hatet det. Jeg hadde vært i USA før, og syntes egentlig ikke noe om landet. Også var jeg ganske hjemmekjær. Jeg dro hjem etter å ha kranglet med trenerne i flere uker. Da jeg sa jeg ville dra, klikket de totalt fordi de mente jeg sviktet laget.»

På turen var vi også innom Hannibal LaGrange. Det ble en svært hyggelig seanse som også endte i tilbud om scholarship. De møtte oss ved innfarten til Hannibal, og jeg husker godt Torbjørns skepsis da han så klistremerket bak på bilen vi fulgte til skolen: «GOD FOREVER». Og det var nok ingen tilfeldighet: Vi ble invitert med på lunsj og Torbjørn var skrubbsulten etter en full dag i aktivitet. Han kastet seg over maten og oppdaget litt for sent at det skulle bes bordbønn først…

Det ble for drøy kost for Torbjørn.

Da jeg reiste med Christer Elgmork, Daniel Berg og Nils-Paul Skåra hadde vi heldigvis gjort gode avtaler i forkant.  Vi ble godt og seriøst tatt i mot på Dowling College som endte med å tilby Daniel et halvt scholarship. På Adelphi hadde head coach satt av tid til å kjøre dem gjennom en serie øvelser. Men han hadde ikke noe å tilby. Pussig nok endte det med scholarship det eneste stedet vi ikke hadde en spikret avtale: Daniel endte på NYIT, mens det for Nils-Paul ble William & Mary.  Christers opphold på Metro State i Denver ble av det kortvarige slaget.

Både Nils-Paul, Christer og Torbjørn lærte dette «the hard way»: Stol aldri på førsteinntrykket. For amerikanske coacher er dette en levevei og de har ikke råd til å ta altfor mange menneskelige hensyn.  Det de sier før du signerer, stemmer ofte dårlig med fasit. De smører tykt på og de gir deg inntrykk av at du er dritviktig. Og god nok. Helt til de signerer en annen spiller.

Da vi var på collegejakt med Stian Emil, hadde Aksel Bolin allerede et år bak seg på NIU. Dermed ble det også til at vi avtalte besøk, og var på vei fra New York til Chicago da vi fikk en slags kontrabeskjed: Dette var visst en såkalt «dead period» som innebærer at skolene ikke har lov til å rekruttere spillere. Og følgelig har de ikke anledning til å møte spillere face-to-face. Dermed tilbød de oss å skype (!) med head coach Montgomery. Jeg syntes det ble for drøyt så vi dro over og fikk heldigvis noen gode samtaler med en av ass.coachene (som helt sikkert ikke var lov).

Stian Emil  fikk godt med spilletid i sesongen ved NIU, og det syntes som et tilbud om scholarship neste sesong var ganske sikkert.  Men Montgomery ville det annerledes, og Stian Emil søkte seg til Florida. Der besøkte vi både Barry og NSU (Nova, der Mikkel Kolstad spiller nå).  Stian ble svært godt tatt imot ved Barry (der Johannes Dolven og Lars Espe er en del av laget). Ass coach Ryan Saunders tok oss med på middag og vi snakket lenge med head coach Cesar Odio. Det var definitivt fristende å gå på samme skole som Magne Fivelstad, men det endte altså på NSU, også det et godt skolebesøk der coach Gary Tuell nok var flinkere til å snakke mye og hyggelig enn å coache basketballag. Men det er en annen historie.

Så da Severine og jeg dro til Florida i romjulen, var det med alle disse historiene i bakhodet. Jeg har lært meg å være skeptisk, og hadde tilrettelagt besøket ved å besøke skolene i november. Jeg satt ned med hele coaching staff på NSU, og jeg hadde en kort prat med head coach på Barry. For å være ærlig fremsto han som en surrebukk uten særlig oversikt, og det skulle også vise seg å stemme i romjulen:  

Vi hadde kommunisert frem og tilbake om besøket og vi hadde avtalt å prate med ham og ass.coach etter kampen de spilte mot Florida Tech. Vi hadde vel sett for oss en litt lenger samtale, og Severine hadde med seg CV’en sin med linker til kamper osv., osv. Men etter det forberedende møtet i november, og mailer frem og tilbake, endte det slik: Ass. coach tok seg tid til Severine i tre minutter – stående på banen. Head coach tok oss med på en 15 minutter spasertur på campus uten å nevne muligheter og plass på laget med et ord. Og det var det!

Jeg må tilstå at jeg er drittlei av den typen arroganse eller mangel på forståelse. Derfor var også møtet med Florida Tech noe helt annet – i den helt andre enden av skalaen:

– Ass. coach Matt McHenry var oppsiktsvekkende etterrettelig og kjapp i tilbakemeldingene. Hver gang.

– Siden dette var i romjulen også for Florida Tech-spillerne, var det meningen at head coach skulle ha laget  hjemme hos seg til en sosial gathering. Men da de skjønte at vi kom dagen etter, flyttet de på seansen og inviterte hele laget + Severine med på middag. Det var helt ideelt å se hvordan spillere og coaching staff forholdt seg til hverandre. En bra gjeng som så ut til å trives i hverandre selskap.

– Etter at Severine kom hjem til Norge,  har prosessen vært ryddig hele veien. Ingen brutte løfter.

Så når Severine skal tilbringe mesteparten av de neste fire årene i Melbourne, Florida føler jeg meg sikker på at hun blir tatt godt vare på. Og det er tross alt det viktigste.

Om det blir flere rekrutteringsturer på meg vet jeg ikke. Men jeg føler i hvert fall at jeg vet nok om prosesser, mennesker og kynisme til ikke å bli lurt.

Det er lurt!

Vil du lese mer om en mulig collegekarriere i USA kan du titte innom denne gamle bloggen: https://pauliord.com/2013/01/10/veien-til-college/

Jeg hadde dessverre ikke anledning til å reise til Bergen denne helgen. Skulle selvfølgelig gjerne vært der for å se Bærum i to tøffe kamper, mot Gimle og Fyllingen, men tenkte vel som så at med streaming og en slags form for live stats skulle det være mulig å henge med.

Norges Basketballforbund har inngått en avtale med Amedia der BNO-kampene streames gjennom det de kaller «Norgessporten». For å få tilgang må du være digitalabonnent på en av de 64 avisene under Amedia-paraplyen. I realiteten er det ikke verre enn å betale 5 kroner for 5 ukers prøveabonnement. Da får du streaming av ymse kvalitet.

Best foreløpig er kanskje Nidaros – bra kameravinkel, bra båndbredde i hallen, helt grei kommentator. Fra Gimlehallen ble det litt slitsomt å høre hvor mange ganger Frederik Gnatt mener at det «er ikke mange i Norge som gjør dette etter Stian Mjøs», men det er jo til å leve med. Verre var det å leve med Fyllingens overføring.  Med kamera på gulvet ble det i overkant mye live action av dommer bakfra.  I tillegg selvfølgelig til at sendingen hakket absolutt hele tiden.  Omtrent som å kjøre med DAB-radio på norske landeveier.

NBA har sitt «League Pass», BLNO har abonnement på Hardanger Folkeblad. Har ikke forsøkt varianten med å hoppe fra ett prøveabonnement til et annet, men det skulle ikke forundre meg om det funker.

Det som derimot ikke funker er live stats og streaming.  De første ukene/kampene med live stats var virkelig en vits. Det ble ført poeng, returer og assist i hytt og pine.  Jeg ble kjempeimponert over Øivind Lundestads debut for Centrum: Han hadde 58 poeng i Vulkanhallen!!  Ganske sterkt.  Her var det spiller med 28 returer i en og samme kamp, mens andre hadde flere turnovers enn spilte minutter.

Altså den komplette komedie.

Litt artig er det jo også at det ikke ligger en mer opplagt link til hvor jeg finner live stats. I høyre marg kan du klikke til en side der du må sortere videre til riktig dato før du må skjønne at du skal trykke på kampnummeret.  Ikke helt intuitivt kanskje?

Hvis jeg skjønner dette rett, har forbundet tatt mange grep i år:

– Vi har begynt med digitalt kampskjema.  Enkelte skjemaførere har knapt en times innføring før de er i gang.
– Det føres ikke statistikk på kampene.
– Video sendes til India for analyse etter kampslutt.
– I India sitter Vijay og tar statistikken rett fra video.
– For alt jeg vet er indere mest interessert i cricket. Er vi sikre på at vår analysegjeng i New Delhi  kjenner regler for hva som er en assist. Hva er en turnover, og hvem føres den på? Hvem skal få stealen? Hvem skyter – ikke alltid lett å se på video. Det deles ut prestasjonspriser i BLNO, og det skal altså basere seg på et analyseteam som vi ikke kjenne. Eller gjør vi det?

Kanskje forbundet har besøkt dem, sjekket credentials, gjort tester?

Kanskje hadde Fyllingen gjort tester med utstyr og bådbredde før kampen søndag?  Ikke det nei…?

Det er en god tanke at det er de samme som gjør statistikken i stedet for at hjemmelaget stiller med stats-førere som i hvert fall kan mistenkes for å være ørlite farget av klubbtilhørighet. Men i India liksom..!?!  Fordi det koster nada? Det er i så fall en helt meningsløs begrunnelse. Er det ikke greiere å tilby samme sum til en gjeng med tilhold i Norge, og som i tillegg har greie på og interesse for basketball?

Og, er det riktig at hele statistikken må tastes  inn på nytt, manuelt, når den kommer fra India?  Seriøst? Snakker ikke systemene med hverandre? Man skulle tro at det i 2018 var mulig å få en feed fra IT-landet India som snakket direkte med Basket Hotel.

Og hva gjør Vijay og Anand og resten av gjengen når de får videoen fra Fyllingen-kampen.  Får de de tre første periodene slik vi så dem hjemme? Hva gjør de hvis/når videoen hopper av et minutt eller to? Da mister vi kanskje statistilkken fra den tiden kamera ikke funker?  Når fotografen ikke henger med i action og «blir igjen» på feil kurv? Når det skjer noe på banen bak dommeren som dekker hele kameravinkelen?

Kanskje ikke  rart da at Jens Grøsland har truffet på 1/1 straffe i en kamp der det ikke ble delt ut T’er og der Jens ikke er notert med en scoring.

Og det finnes mer:

I Frøya-Gimle 3. oktober mangler det fortsatt minutter.

I BLNO kvinner mellom Asker og Sandvika 22.september spilte både Pernille Mellom og Severine Uggen, men er ikke å finne på stats. Kanskje ikke så rart da at Sandvika bare har spilt 134 minutter i den kampen, og at Asker vinner en kamp der de har spilt 202 minutter mot Sandvikas 134.

Dette synes vi altså er greit.

I eliteserier der flere spillere er avhengige av stats for å komme videre i en karriere. Eller inn på et college.

Dette er tiden for avslapning og rekreasjon. Sannsynligvis er det bare ansatte på bryggerier og iskremfabrikker som har nok å gjøre.

Og kanskje Gud: Jeg er litt usikker på hvordan det står til med religiøsitet og tro rundt om, men det er jo ikke utenkelig at noen ber bønner i det stille: Geir Spiten ber kanskje om et mirakel, Frederik Gnatt og Audun Eskeland sender muligens noen ydmyke forespørsler om å få Espen Fjærestad tilbake, mens høyere makter kan tenkes å få henvendelser fra Ammerud om å sende Erik Gilchrese hjem til Groruddalen.

Det er i det hele tatt ikke mye som er normalt med denne sommeren. Sånn omtrent på disse tider pleier vi å irritere oss kraftig over at vi ikke hadde ferie i mai; det var jo da det var fint vær. Men i år er det annerledes: Sola skinner fortsatt, det har ikke kommet mer enn en mikromillimeter nedbør siden tidlig mai, og temperaturene har vært idiotisk høye. Stikker du tærne i sjøen risikerer du forbrenning snarere enn forfrysning.

Det normale er også at alt som har med basketball å gjøre ligger brakk, før man plutselig finner ut at spillerstallen er i tynneste laget, på sensommeren en gang.  Men i år finnes det ingen hvileskjær: Bærum Open var så god som fulltegnet før sommerferien, akkurat nå med 142 påmeldte lag. Og BLNO-nyhetene tikker inn. Jeg er sannelig litt usikker på hvilke nyheter som har vært mest overraskende.

– Er det at seniorlandslagene spiller ball igjen?
– At han derre duden på Malta var 229 centimeter?
– At LeBron ikke gadd mer i Cleveland?
– At Baard Stoller ga seg i Kongsberg? Eller enda mer overraskende, at han blir trener for talenter i Tromsø?  

Da nyheten om Kåre Ingebrigtsens sorti i Rosenborg sprakk i går, tok jeg meg i å tenke at kanskje Baard ble innkalt til et tilsvarende møte i Kongsberg? To trenere med udiskutabel suksess kommer uansett ikke til å lede lagene sine videre.

Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg ha mistenkt noen for å ha fått solstikk.

Jeg føler meg ganske sikker på at Geir Spiten har hatt noen søvnløse netter.

Jeg kan bare gjette at  det telles både penger og mennesker i Asker i disse dager. Som det ser ut nå, trenger du ikke mer enn en tømmerhoggers hånd for å telle spillere. Her er det meste i det blå. Stian Emil Berg har takket nei til en ny sesong, mens Aksel Bolin og Torgrim Sommerfeldt foreløpig sitter på gjerdet. Der gjør de ikke særlig nytte for seg. Anders Stien har for lengst takket ja til Centrum, Djo kommer kanskje til å fokusere på familie og basketball i Hønefoss, mens Joshua Hart neppe vet helt hva han vil. Lars Gunnar Sønsteby er historie i Aliens, og coacher Kongsberg neste sesong. I verste fall betyr det at Asker må kaste kortene. I beste fall får de til noe jeg ikke helt kan se konturene av nå. Et samarbeid med Ullern som sikler på BLNO-plass? Dette kunne vært veien videre for benkesliterne, men de er enten desillusjonerte eller i militæret.

BLNO uten Asker? Nesten utenkelig.

KONGSBERG MINERS
Ut: Baard Stoller, Øivind Lundestad, Fred Thomas, Henry McCarthy, Mikal Gjerde, Tobias Rotegård.
Blir: Juan Ferrales
Inn: Peter Kutlesic, Aly Hudgins, Max Richardson

Jeg ser at noen mener Kongsberg kommer til å få enda en knallsesong.  Kanskje det, men samtidig er det et faktum at tre av suksessgarantistene er borte: Baard, Øivind og Fred.

ASKER ALIENS:
Ut: Stian Emil Berg til Bærum, Loo Djo Yele til Hønefoss.
Inn: ?
Usikre: Alle

Det eneste som er sikkert er at Asker har dårlig tid om de skal få til noe.

BÆRUM BASKET:
Ut: Aly Hudgins
Inn: Stian Emil Berg
Usikre: Enkelte av de unge som føler at det blir lite spilletid igjen på guardplass.

Stian og Stian sammen på guardplass borger for mye moro, og uansett hvem som blir av de unge er det nok å ta av til å få et mannskap som fortsatt kommer til å spille rask og aggressiv ball.

FRØYA BASKET:
Inn: Marcus Larsson fra Centrum, Ognjen Nisavic og Niko Blatancic fra Fyllingen
Blir: Arne Ingebrigtsen og Edmunds Gabrans. Hvis også Niko Skouen bestemmer seg for å bli, får coach Darko Mihajlovic en bra gjeng å jobbe med.
Ut: Sigurd Lorange til Gimle.

Ny coach har i hvert fall gjort Frøya til et naturlig valg for Ognjen. Frøya er sannsynligvis spent på hvor Niko ender, men uansett ser de langt sterkere ut i år.

GIMLE BBK:
Ut: Magne Fivelstad, Daniel Berg, Mikkel Andersen
Inn: Sigurd Lorange

Det kommer til å merkes at Magne forsvinner, og både daniel og Mikkel har levert gode minutter. Så blir et spennende å se hva Audun kan få til med Sigurd.

FYLLINGEN:
Ut: Ognjen Nisavic, Niko Blatancic
Inn: Magne Fivelstad
Blir: Marius og Vilius Šumskis

Magne veier kanskje opp for Nisavic/Blatancic og vel så det. I Fyllingen tror de på jevnere prestasjoner i sesongen som kommer.

TROMSØ STORM:
Ut: Aslak Smalås
Blir: Kenneth Webb

Det blir interessant å se hva kombinasjonen Kenneth Webb/Baard Stiller kommer til å bety. Blir Tromsø med ett mer attraktive? Blir det lettere å rekruttere elitespillere også?  Hittil har det jo vært mest spennende hvem som dukker opp på Tromsø Lufthavn, fra USA.

CENTRUM TIGERS:
Ut: Marcus Larsson
Inn: Anders Stien, Øivind Lundestad
Blir: Magnus Midtvedt, Mats Selbo, Sander Rivø Aslesen– og enda flere.

Ny coach i Centrum er Gunnar Nesbø som til alt overmål skal ha ansvaret både for Centrums herrelag og Ullerns damelag. Noen mener det er stusselig og et dårlig signal når den nye landslagssatsingen omtales som «dugnadslandslagene». For en utenforstående må det være enda rarere og enda mer stusselig at en og samme mann kan ta seg av to eliteserielag i samme sesong. Selv holder jeg på med en 02-årgang og synes ikke tiden strekker til.  Men for alt jeg vet skal de kanskje trene sammen.. 🙂

NIDAROS JETS:
Ut: Simon Midtvedt, Even Skjellaug
Inn: Jakob Baiden?

Nidaros Jets har klart å stable på beina et troverdig prosjekt med Thor Inge Øvermo som trener (alene denne gangen) og med muligheter til å hente kvalitetsspillere fra NTNUI: Vuk Krivokapic, Simen Rekdal og Anders Engen.

AMMERUD BASKET:
Det er påfallende stille fra den kanten, men de trenger kvalitetsspillere. Om jeg skal tippe noe, må det være at de krysser fingrene for at Erik Gilchrese kommer «hjem».

Det er et drøyt stykke fra San Marino til Tønsberg. Og det er heldigvis et ganske stort sprang fra seniorlandslag til barn og unge i tidlige tenår. Jeg kommer rett fra C-EM til Basketskolen. Jeg har sett Norges beste spillere på nært hold i to kamper, og nå skal fire dager fylles med glede, optimisme og ambisjoner med Norges neste generasjoner av landslagsspillere.

For det er jo nettopp her, på Basketskolen, de neste toppspillerne får veiledning og inspirasjon. Det er her de aller fleste elitespillerne har vært, gjerne flere ganger. Eller, de har vært på Sommerbasket på Bøler, på Elite Basketball Camp i Bergen eller andre steder. Det er ikke lenge siden U16- og U18-spillerne som nå er i Finland, var en del av treningsgruppene i Tønsberg.

Når Stian Mjøs treffer på det han gjør, er det også fordi han har fått tidlig coaching og utfordringer. Når Bouna Black Ndiaye beveger seg uanstrengt og lekent er det ikke bare gode gener, men også mye trening. Og når Stian Emil får forsvaret til å krysse beina gang på gang, er det blant annet fordi han har lært det tidlig. Om få år er det spillerne på denne Basketskolen som gjør det samme.

Basketball er i vekst, og basketball er i utvikling. Spillerne som bruker feriedager og -uker på å bli bedre, og på å bli bedre kjent med andre, likesinnede, er også spillerne som kommer til å dominere både nasjonalt og internasjonalt i årene som kommer.

I dag ble det delt ut priser på Basketskolen. Noen fikk oppmerksomheter, andre ikke. Men én ting vet jeg helt sikkert – samtlige trenere har fulgt utøverne årvåkent og oppmerksomt i de hektiske dagene de har hatt sammen.

Coachene har plukket en MVP, to All Star-lag, og spillerne med størst fremgang, beste lagspillere, beste forsvarsspillere. I tillegg er det kåret campens beste skytter, for første gang i Basketskolens historie en jente. Malena Thomsen var best av 185 deltagere. Kult!

For meg vil det alltid være noe helt spesielt å være sammen med 200-300 ungdommer som bare har ett må for øyet. Det er lite som slår opplevelsen av kollektiv entusiasme.

Så når Norges seniorlandslagsspillere skal gjennom semifinaler og kanskje finale denne helgen, er det ikke mer enn noen år til utøverne disse dagene i Tønsberg kommer til å lede Norge i internasjonale kamper.

Sånn har det vært siden 1980 da Basketskolen ble gjennomført for første gang i Grimstad. Og sånn kommer det heldigvis til å være i flere år fremover.

God sommer enten du er i San Marino, i Cork, i Finland eller på en utebane et sted i sommer-Norge!

C-EM: Norge-Gibraltar 95-60

Jeg har sett to kamper med «nye» Norge nå, og det er definitivt litt for tidlig å kalle det et eventyr. Men jeg kan ikke hjelpe for å ha fått assosiasjonen likevel; til eventyret om Askeladden og de gode hjelperne.

Der var det en dude som hadde  syv somre og femten vintre i kroppen. Omtrent sånn ser det ut når de norske spillerne slippes løs på parketten, som om de har syv somre og like mange vintre lagret – som bare må ut. Omtrent som et vårslepp.

Og etter to seire tenker jeg også:

Skills funker. Fysikk funker. Trening funker.

Ikke minst det siste.

Jeg har ganske godt kjennskap til hvilke forberedelser som ligger bak Norges deltagelse i San Marino. Og jeg har i hvert fall førstehånds innsikt i et par av spillerne som jeg VET trener mye.  Mer enn de fleste, og mer enn mange helproffe utøvere som tjener ekkelt mye penger.

De trener tidlig og sent – og gjerne midt i mellom også. Jeg har ikke tall på hvor mange skudd Stian & Stian har skutt denne klubbsesongen – og fra sesongslutt frem til i dag. Det har de neppe selv heller.

Jeg vet litt om Nikos treningsmengder og -metoder. Og jeg vet at Johannes, Harald og Lars har vært gjennom en lang sesong i USA der det i hvert fall ikke har manglet på treningsMENGDE.  Jeg kan ikke nok om alle de norske spillerne, men de har uansett forsaket mye for å være så godt forberedt som overhodet mulig.

Når klubbsesongen slutter, begynner landslagene. De trener mye sammen, både nasjonalt og regionalt.  De trener hardt. Det er ikke rom for mange fridager og frihelger.

Men nå er de her. U16- og U18-landslagene satte kursen for Finland i dag. Seniorlagene er i Cork og San Marino.

Og med så mange forsakelser må det ha vært uendelig tilfredsstillende å se San Marino forvitre i går.  Motstanderens 40-åring senket riktignok et par drøye 3ere tidlig i kampen, men det var lett å se at det var anstrengt.  Og da kreftene tok slutt, var det «game over».  De norske gutta ble faktisk aldri dårligere.

Og i kveld – mot Gibraltar. Overbevisende nok, selv etter 20 ruskete minutter etter pause.

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at Gibraltar i realiteten bare hadde en stubbebryter på 204, pluss en kvikk liten kar med gule sko.

Men uansett: Trening funker!

Ingen slår Norge på ork og lyst.

(C-EM: San Marino-Norge 44-84).

– Vi er her for å vinne, og vi tror på det, sier Mathias (Eckhoff) om Norges sjanser i EM for Small Countries. Men favoritt eller ikke, den første kampen er alltid litt uviss. Og kanskje særlig etter 7 års fravær.

Mange av dere har sett kampen som stream allerede, men noen inntrykk deler jeg gjerne likevel:

Jeg var imponert over «trøkket». Her var det forsvar hele veien, fra 1. til 24.sekund, fra 1. til 40.minutt. Jeg har sett noen sliter med å høre dette omtalt som «dugnadslandslaget». Etter å ha sett det norske forsvaret i dag er jeg tilbøyelig til å mene at dette var dugnad på høyt nivå: Hele banen. Hele tiden. Perfekt satte double teams inside. San Marino hadde overraskende store problemer med Norges half court trap, men kalkylen var vel at de ville bli slitne og gjøre teite ting etter hvert. Det funket.

Jeg hadde nok trodd at Norge skulle klare å pushe ball enda mer, enda oftere, men det holdt jo i massevis. Og med Harald (Frey) på banen var det alltid høyt tempo opp banen.

Stian (Mjøs) skjøt svakt før pause, men lot seg ikke affisere av det og ble toppscorer. Igjen. Etter en 2.omgang som gjorde San Marino svimle.

Stian Emil (Berg) hadde heller ingen strålende dag, verken fra distanse eller fra straffemerket. Men de gangene han følte for det hadde han ingen problemer med å ta ballen hele veien inn.

Bouna (Black Ndiaye) har alltid vært en laidback kar, i hvert fall da jeg hadde ham på landslaget. Og fortsatt er han laidback, cool og god. Det er morsomt å se ham lese spiller med ball, og spille defense både med hodet og beina. Det er nytt…

Bergenserne sto for underholdningen i denne kampen: Karamos (Jawara) tipin dunk. Lars’ (Espe) svært fete blokk som kom fra intet. Lars igjen: en slags alley oop-pasning til Bouna som kvitterte med kontant dunk. Eivinds (Lamo) svært gode innhopp – strålende defense tvers gjennom; han ser alltid sliten ut men leverer varene uansett…

Hva med de andre? Joda, godkjent av absolutt alle: Alle kom på scoringslisten, og med to unntak, Magnus (Midtvedt) og Alex (Dakin), spilte alle tosifret antall minutter.

Av kuriositeter første dag noterte jeg meg:

– Når fire menn i dress føler seg kallet til å snakke i 5 minutter hver, på italiensk, så er det virkelig skivebom. Det hjalp ikke stort at to damer i florlette gevanter gjorde sitt beste for å oversette. Det funket heller ikke.

– Åpnings-seremonier er pr. definisjon håpløst.

– De yngste danserne var utrolig søte, utrolig sjarmerende.

– Svært gode dommere. Virkelig! Var forberedt på litt hjemmedømming, men dette var bare dønn bra!

– Kult å få SMS med norsk seier også for damene i Irland!

Det er ganske nøyaktig sju år siden Norge tapte sin foreløpig siste seniorlandskamp for menn. 27.juli 2011 tapte vi 61-80 for Island i Sundsvall. Dagen før hadde vi slått Danmark 89-70. Så gikk vi inn en landslagsdvale som har vart i sju år for gutta – seks år for jentene.

Bibelen forteller om Josef som advarte om at etter 7 fete år kommer 7 magre. Men han sa ingenting om den omvendte problemstillingen. For det har i sannhet vært sju magre år for norsk landslagsbasket på seniornivå.

Ingen penger. Ingen satsing. Ingen entusiasme.

Men så er vi altså i gang igjen med turneringer både i Irland og i San Marino.

Det begynte som en litt annerledes og impulsiv «folkebevegelse» for halvannet år siden. Litt for mange hadde sett seg lei på å drive en idrett uten landslag. Litt hals over hode klarte vi å stable på beina et lag til Universiaden i Taipei i 2017. Stor stas, men en hybrid løsning med en aldersbegrensning på hvem som kunne være med.

Mange har vært både skeptiske og kritiske til å satse på seniorer igjen. Når crowdfunding og sponsorerer ga grunnlag for å vekke seniorene fra dvalen, var det ikke alle som var like begeistret. Denne satsingen er blitt til fordi de positive kreftene var sterkere enn skepsis og innvendinger. Mange mener det får holde å drifte fire yngre landslag – ikke seniorer.

Skjønt «seniorer»; det er ikke gamle karene som representerer Norge i San Marino. Når Stian Mjøs er eldstemann og veteran på et seniorlandslag skjønner man at tiden har løpt av sted.

Ikke er Norge særlig høye heller. I hvert fall ikke ved siden av Samuel Deguara fra Malta som skal være 229 cm høy. Og det tror jeg jaggu er riktig etter å ha sett ham på parketten. Og med skostørrelse US 23..! Vi hadde håpet å se Matz Stockman (212 cm) i norsk landslagsdrakt igjen, men slik ble det ikke.

Basketball handler heldigvis om veldig mye mer enn «size», og for Norge handler dette først og fremst om samhandling, kollektivitet, spilleforståelse og tempo.

Og en dose positivitet.

Når NM-titlene nå er fordelt og kongepokalene har funnet sine rettmessige eiere, er det kanskje tid for ettertanke, refleksjon og oppsummering.

– Ingen kan mene noe annet enn at Kongsberg Miners tok dette NM-gullet helt fortjent.  De var best da det gjaldt, de var best forberedt, de var flere som delte på byrdene og de fremstod som mer sultne. For meg vil det aldri være lekkert å kaste innpå tre utlendinger, men den diskusjonen er lagt død for lenge siden. «Alle› gjør det, annet enn Asker.

– Det er helt greit at det ikke er mulig å ta NM-titler uten å trene nok. Jeg innbiller meg at det var to helt ulike regimer som møttes i finalen.

– Årets trener? Mathias Eckhoff fikk den, men for meg må det bli Bjørn Breivik som skal ha mesteparten av æren for Mikal Gjerde, fra de første nølende dribleseriene hjemme i Haugesund til finalehelt i 2018. Jeg spådde Mikal som en potensielt helt avgjørende spiller i finaleserien.  Slik ble det også.

– Mikal Gjerde så jeg for første gang i en turnering i Sverige. Den gangen for Haugesund i en kamp der Bjørn Breivik var «all over» spillere og dommere – rød i toppen, svett i T-skjorten. Bjørn ga Mikal en overhaling det går lenge mellom hver gang jeg hører fra coach til en ung spiller. Men sannsynligvis kjente de hverandre så godt at det var helt greit.  Og, jeg så Mikal i Scania Cup der han holdt på å søle bort Miners-seier med en aldeles håpløs turnover i sluttsekundene av ordinær tid.  Hvordan han reagerte?  Han ble sikkert både fortvilet eller forbannet, men sa i stedet: «Vi trenger en stopp!›.  Spillere som er så gode i hodet, blir selvfølgelig viktige på alle nivåer.

– Andre MVP’er? Tja, hva med Ole John Hostvedt og Karl Braanaas. Ole John er Laagendalspostens utsendte – alltid!  Han er sportsleder i lokalavisen og er på alt av arrangementer. Han skriver. Han tar bilder.  Han er flink, han er hyggelig, han er trofast og Miners bør virkelig vurdere en statue utenfor Kongsberghallen :-). Karl Braanaas er Budstikkas motstykke: En fotograf som har fulgt idretten vår siden 1971!  Mannen som aldri sier nei, som aldri stikker seg frem, men som tar de feteste bildene.  Og selvfølgelig var de der begge i går.

– Øivind Lundestad får en egen MVP. Han de fleste vil se på banen, har i stedet valgt å trekke i trådene som daglig leder. Mye var gjort allerede, men Øivind har hatt en usedvanlig trygg og stødig hånd på prosjektet Miners. Gratulerer!

– Den siste finalen gikk i vante spor. Om du skal temme Asker, er det i realiteten ganske oversiktlig: Du må plukke bort Stian Emil og Aksel, du må akseptere at Torgrim og Anders får skudd, du MÅ nekte Djo og Joshua returer.  Det funket helt utmerket for Kongsberg i går. De var dyktige, de var lojale og de stod løpet.

– Dersom det dommerne presterte skal være retningsgivende for hvordan basketball skal og bør spilles – ja, da sliter jeg big time. Jeg la ut en tweet sånn omtrent midtveis i kampen i går for å være sikker på at den ikke skulle bli oppfattet som «dårlig taper»-gulp. Og det var det virkelig ikke. Det som irriterer meg aller mest er at dårlig forsvar honoreres. Når spillere trener dag ut og dag innfor å opparbeide et offensivt repertoar, er det jo i realiteten bortkastet.  Hvordan stoppe gode offensive spillere? Albuer, hofter, hender, brystkasser – opp og frem og ut!  Det blir ikke foul uansett. Derimot risikerer du en T hvis du mener noe om det. 

Heter du Anders, får du T for flopp hvis man ser noe som ligner. Heter du Juan, får du det ikke. Aksel Bolin med fattige 5 poeng?  Han fikk faktisk ingenting av dommerne da kampen fortsatt levde.  Voelkel ble foulet grovt under kurven i sluttminuttene: Ingenting. «Flow of the game».  «La spillerne spille».  Ja særlig! «Nocalls» er blitt den nye trenden. Hater det!

– Arrangementet i Kongsberg overgikk det meste har jeg hørt.  Jeg fikk ikke vært der, men gleder meg til U16-NM om en drøy uke.  Men også i Leikvollhallen funket det aldeles utmerket i går. Fin ramme, pauseunderholdning, endelig vant noen 1000 kroner, strålende speaker. Kanskje er vi på vei mot en ny standard i BLNO. Nå mangler bare at noen klarer å sette  bokstaver etter hverandre til hele ord og setninger, og trykker «publisér» – så blir det litt liv på sosiale medier også.  Informasjon og kommunikasjon er ikke SÅ vanskelig.

…eller er det kanskje NM-tittelen som ligger nettopp der? For når den tredje og avgjørende finalen skal spilles koker det kanskje ned til tilfeldigheter. To gode lag møter hverandre for sjette gang denne sesongen, og det vil være dumt å mene at 4-1 til Asker gjør dem til store favoritter.

Nå handler det om helt andre ting.

Når jeg snakker med og til mine egen spillere forsøker jeg å få dem til å forstå at svært små ting kan utgjøre forskjellen på seier og tap. 

En miss på straffe. 

En ekstra turnover, én dårlig pasning. 

Eller: Hvis forberedelsene dine har vært dårlige, hvis du ikke fikk nok søvn natten før en viktig kamp, hvis du ikke har rukket å spise riktig og fornuftig: Når du skal ta det siste skuddet i kampen. Skuddet som kan laget ditt ekstraomgang eller seier på stillingen 82-84.  Da er det jo litt dumt om du er mør i pæra, litt gelé i beina og slett ikke i stand til å fokusere.

Djevelen ligger i detaljene.

Hvilken spiller er det som denne gangen føler seg så dårlig behandlet at han kommer med en ettersleng som gir usportslig + teknisk. Det er jo gjerne i de viktige kampene sinnet løper av med deg. Blir du så forbannet at du bare MÅ si det?  

Hvilken dommer blir så «pissed« at han eller hun føler å måtte sette saker og ting på plass?

Hvis Juan Ferrales i gjennomsnitt er 5 centimeter «off» på de skuddene som ikke sitter. Klarer han å flytte det litt i riktig retning? Klarer Anders Stien å justere fra 2/11 i forrige kamp til 4/11 i morgen kanskje?

Og hva skjer når nesten hele «gullrekka» til Asker sitter ute med 5 fouls? Finnes det noen på benken som er villig til å ta ansvar de siste 4 minuttene? Det siste minuttet? Har de lyst? Er de klare for det?

Mye rart å lure på. Svarene får vi i morgen.

Spennende! Uansett hvilket lag som vinner, så er det fortjent!

Baard Stoller ga seg selv og laget 9,5 av 10 mulige poeng etter den første NM-finalen. Det tror jeg er en helt korrekt dom over egen innsats.  Akkurat i går var det ikke lett å se mange svakheter hos bortelaget.

Jeg skrev før kampen at når Askers seks mest brukte spillere «klikker» samtidig, er det ingen som slår dem. Jeg glemte å skrive at når ingen klikker samtidig, blir det ganske tungt – for ikke å si umulig. Asker har fått litt å tenke på før de stikker til Kongsberg lørdag.

Noen inntrykk:

– Asker hentet ned 26 returer. Isolert sett helt OK, men Kongsberg tok 53!

– Den eneste statistikk-kategorien Asker vant, var uttelling på straffer, 78% mot 67%. De «vant» forresten også kategorien «flest nøkkelspillere med 5 fouls».

– Brian Voelkel leverte en nesten uhørt god statistikkrekke: 7 offensive returer, 12 defensive, 12 assists, 9 poeng.

– Kongsberg evnet å plukke bort de fleste av Askers offensive våpen; Stian Emils Bergs peneteringer, Aksel Bolins returer, Askers  potensielle inside game. Den lille resten som var igjen, var skudd fra distanse. 

– Og apropos skudd, Tobias Rotegård er virkelig ikke skuddredd, du verden..!

– Hvis du heter Anders Stien får du faktisk ingenting av dommerne annet enn mistanker. Zip, nada, nothing.

– Fascineres litt av Carl Kevin Brunæs, en flott og lojal fyr som får sine tilmålte minutter på slutten. Og som nesten alltid leverer prikkfritt.

– Den mye omtalte trommen fra Kongsberg funket aldeles utmerket. Bortepublikummet var ikke til sjenanse for noen, snarere tvert om.

– Det er vanskelig ikke å sjarmeres av Robert McCarthy. Jøss, for en sabla fin klovn.

– Jeg liker dårlig når dommere i et 3-dommersystem dømmer i hverandres jurisdiksjon. Jeg liker dårlig dommere som ikke evner å levere noe annet enn «smug smiles». Derimot synes jeg Sturla Sand er blitt en svært god dommer, både faktiske calls og opptreden på banen.

– Hvis Kongsberg vinner på hjemmebane kan ingen si det ikke er fortjent. Hvis Asker vinner på Kongsberg er det svært imponerende.