pauliord

Jeg er virkelig ikke noe glad i ski; verken å se på eller å gå selv. Jeg har aldri hatt gode ski. Det glipper oppover, det lugger nedover. Alltid. Uansett.

Jeg er sikkert for tung, og jeg har helt sikkert elendig utstyr. Dessuten får jeg aldri orden på temperaturen. Blir alltid for varm når jeg går og alltid for kald når jeg står.

Men likevel: Jeg har fått en ny favoritt. Jeg digger Heidi Weng. Sannsynligvis fordi hun er alt det jeg ikke er: Ung, impulsiv og positiv. Jeg elsker intervjuene hun gir, og jeg elsker at hun faktisk har klart å berike det norske språket med sitt uforglemmelige «bøye seg i hatten».

Det er umulig ikke å like Heidi Weng.

Men det er selvfølgelig mulig å krympe seg over at nesten 2 millioner nordmenn fulgt innspurten på 5-mila i går. (Joda, jeg så på, jeg også). Det gir litt dårlige kort på hånden hvis vi ønsker å krangle mer med Olympiatoppen om fordeling av midler.

Men altså sånne som Heidi Weng. Unge utøvere som har minst like mye sjarm som talent. På samme måte har det vært umulig for meg ikke å like Bærum Baskets unge lag denne sesongen. Jeg husker et møte før denne sesongen da det var klart at satsingen måtte ta utgangspunkt i de mange unge og svært lovende juniorene. Det bar bud om et spennende prosjekt der unge, norske talenter skulle få måle krefter med rutinerte importer.

Med Final Four like om hjørnet er det grunn til å gjøre opp status. Etter å ha sett Bærum i to kamper denne helgen er jeg ikke så sikker lenger. Ikke så sikker på om dette egentlig er blitt det utstillingsvinduet det kunne blitt. Og ikke så sikker på at det kan bli noen drømmefinale av det.

For jeg har sett Bærum på sitt beste. Det er når de leker ball, når balldistribusjonen går kjappere enn du klarer å tenke og når det nesten er vanskelig å velge det beste fra koldbordet av gode skuddmuligheter. I helgen så jeg mer ballbesittelse, mer “tråkling” og flere dårligere avlsutninger.

Og jeg så en rotasjon som har krympet til 6,5 spillere som deler på spilletiden. Heldigvis med Johannes Dolven og Harald Frey inne i varmen, og vel så det.

Det er lett å bli kynisk og småfeig når det hardner til. Og kanskje føles det både nødvendig og riktig. Men personlig sliter jeg voldsomt med å se en spiller som Anders Nymo bli avspist med henholdsvis 7 og 5 minutter. Jeg er blitt vant til at spillere som Jørgen (Henriksen), Fredrik (Haug), Magnus (Elgmork) og Sander (Rivø Aslesen) sitter godt plantet på benken.

Og jeg liker det dårlig.

Da disse gutta ikke fikk være med inn i garderoben i pausen fordi de måtte skyte om kapp med 10-åringer fra Lommedalen ble det nesten litt pinlig. Dagen før hadde Bærum-juniorene prestert kunststykket å ryke på et helt unødvenndig tap for Centrum i juniorserien – en kamp de burde og kunne vunnet i blinde om de hadde stilt fulltallige.

Jeg ser ikke bort fra at Bærum fortsatt kan gå hele veien i BLNO. Om de gjør det har det altså vært uten å involvere spillere fra en ganske unik talentbase. Jeg vet ingenting om hva disse gutta vil videre, men det vil ikke være noe sjokk om de teller både på knappene og mulighetene for en videre karriere.

Deri ligger også en av utfordringene for norsk elitebasket. De beste forsvinner til utlandet; Johannes har bare noen måneder igjen i Norge før han forsvinner minst fire år til USA. De som er igjen kan lett føle seg som second strings og reserveløsninger, og er plutselig å finne i lavere divisjoner.

Spillere som forsvinner til utlandet kommer sjelden tilbake til BLNO. Blant de svært hederlige unntakene finner vi spillere som Stian Mjøs, Anders Stien og Magne Fivelstad. All ære til dem. Men en titt på de statistiske “topp 10”-listene fra BLNO forteller med all mulig tydelighet at vi har et stykke vei å gå.

Så får vi heller glede oss over at det renner inn med sommertilbud til alle dere som virkelig har lyst til å bli bedre basketballspillere. Den tradisjonelle Basketskolen i Tønsberg, Elite Basketball Camp med NBA-profil, Skills camp med Frøya, basketballcamp i Hellas osv., osv.

Lykke til i Final Four til alle fire BLNO-lag og i kvartfinalene til alle KL-lagene!

Jeg leser at Tromsø Storm har et godt grep om serieledelsen i BLNO. Tja, det er virkelig en sannhet med modifikasjoner selv om det er helt riktig at Tromsø pr. i dag er serieleder. I BLNO nytter det ikke å lese tabellen ovenfra og ned; du må snarere se på antall spilte kamper og antall tap. Og gjør du det, ser du at det er tre lag som så langt har tapt fire kamper.

De fire topplagene er alle i posisjon til å stikke av med seriegullet. Inntil nylig kunne det se ut som Tromsø hadde en fodel av å ha igjen to kamper mot Centrum. Men så våknet plutselig Tigers fra dvalen. Centrum har virkelig hatt en tøff første sesonghalvdel, etter nyttår er de faktisk ubeseiret. Særlig seieren over Gimle var imponerende.

Centrum kan neppe blande seg inn i kampen om de fire første plassene, men de kan legge ut snubletråder for noen hver på oppløpet. Og plutselig er vi tilbake der vi liker å ha BLNO: Alle kan slå alle, alle kamper er åpne, ingen resultater er egentlig overraskende.

Likevel er det sannsynlig at de fire sluttspillagene allerede er klare selv om rekkefølgen er helt åpen. Jeg har skrevet det før, og gjentar det gjerne: Aller helst ser jeg en finale der Bærum møter enten Tromsø eller Asker. Og i så fall vil enkelte tidligere perioder, kamper og mesterskap sitte i bakhodet på finalelagene.

– Tromsø blir stadig minnet på at det er 18 år siden sist de tok NM-gull, og vil huske det igjen.

– Hvis de møter Bærum i en finale vil de bli minnet på finalen mot Bærum for to år siden: Den gangen tapte Tromsø 3.periode 16-37 og NM-finalen 65-81. Bærum lekte i stykker motstanderen.

– Hvis Asker og Bærum møtes i en finale vil serieoppgjøret før jul huskes av de fleste: Kampen var åpen og jevn helt til siste periode. Det var da Bærums lekestue åpnet og Asker ble blåst av banen med 33-5 i løpet av de siste 10 minuttene og 95-67 totalt.

Jeg har ikke sett Tromsøs nyervervelse, men det er tydelig at Kenneth Webb har skaffet seg redskapene som skal til for å vinne en tittel. Som om han ikke har hatt det tidligere. Men han skal ha seg frabedt at noen roter i verktøykassen hans:

iTromsøs sportsredaktør Rune Robertsen tillot seg for litt siden å skrive en kommentar der han blant annet hadde meninger om forrige sesongs disposisjoner:

«Forrige sesong mente jeg at Kenneth Webb var altfor lite kritisk i sin bruk av den daværende importspilleren Mike St. John. I deler av kamper der han ikke virket helt på nett, burde han vært benket. I stedet ødela han for laget med svake involveringer og unødvendige feil. Dersom Webb fortsetter å våge å benke stjernespillerne når de trenger å få hodet på rett plass i noen minutter, kommer dette til å være en suksessfaktor som tar laget helt til topps.»

Kommentaren fikk Webb til å tenne på alle pluggene, og mente underforstått at om ikke journalisten var til stede på alle treningene kunne han heller ikke tillate seg å mene noe. Seriøst!?! Jeg er faktisk helt enig med Robertsen, og selv om jeg ikke rakk å være på alle Tromsø-treningene fulgte jeg såpass godt med at det føles riktig å kunne mene noe.

Webb sier også at ligacoachene er takknemlige for oppgjøret med iTromsøs sportleder:

– Jeg har fått telefoner fra nesten hver eneste trener i ligaen som takket meg for det, sier Webb.

Jeg tillater meg å tvile på det, men er i hvert fall skråsikker på at Tromsø igjen er i posisjon. De har virkelig fortjent det, og jeg synes selv Kenneth Webb har vært flink tli å involvere hele laget i prosjektet sitt.

Men jeg håper altså fortsatt at de blir lekt i stykker av Bærum i Final Four.

Hei til alle dere som titter innom denne bloggen!

Og riktig godt nytt år.

Det er altfor lenge siden jeg rablet ned noen linjer, men egentlig hadde jeg tenkt å gå bittelitt i dvale: Konsentrere meg om mine egne greier uten å mene så altfor mye om andres.

Denne sesongen har jeg tatt et slags syvmils-steg i «feil» retning. Det vil nok i hvert fall de fleste mene når man går fra BLNO og landslag til G13-serien. Men på mange måter er det jo nettopp her utfordringene ligger. De aller yngste er de viktigste og mest spennende for en coach, og også for norsk basketball, tror jeg. Vaner som ikke læres i ung alder er vanskelige å tilegne seg. På samme måte som tidlige uvaner er nesten umulige å bli kvitt.

Det er altså over en måned siden siste post, og jeg var ganske komfortabel med å la bloggen hvile litt. Inntil Geir Bangstad fant ut at han skulle innlede jaktsesongen på meg, på det jeg har skrevet og det jeg står for.

Hvis noen skulle være i tvil om hvem Geir er, og om han har noe å fare med, så har han for sikkerhets skyld lagt ut en liste på bloggen sin over hva som er hans «skills & expertise». Han er blant mye annet «goal oriented», «creative» og har «good communication skills».

Geir er basketballens svar på Enok i Anno; også han fra Bergen og også han en kar som hevder å kunne det aller meste.

Geir har en egen blogg der han har funnet det formålstjenlig å kviste meg. Det lever jeg godt med og har ikke noe behov for å gå inn i en polemikk med en kar som vet og kan så mye.

Bare helt kort:

– Geir mener at jeg i bloggen min opptrer som en slags verbal IS–kriger – at jeg kapper huet av folk som har alternative meninger. Og at jeg legger et lokk på debatten i Norge fordi ingen tør å fronte egne meninger.

– Jeg synes det er større grunn til bekymring at mange holder kjeft av frykt for represalier fra NBBF.

– Geir etterlyser en arena for debatt. Hvorfor i all verden deltok ikke Geir i debatten om U18-landslagenes EM-deltagelse? Geir som tok nordisk gull med U18-gutta i 2008 vet bedre enn de fleste hva landslagene betyr for gutter og jenter. En del av oss følte det var viktig å si fra. Det følte ikke Geir. Og faktisk var det ikke verre enn dette: Å la et U18-lag få stå løpet og få være med på det de var lovet, og heller la U16-årgangen (som ikke var lovet EM-deltagelse) bli hjemme.

– Geir skriver 9000 tegn om Basketskolen der han på aller kleineste vis etterlater et inntrykk av at Basketskolens markedsføring er på grensen til løgnaktig, at Basketskolen er «yesterdays news». Han passer på å pakke det inn i en passe dose positive ord og vendinger, men det er ikke så innmari vanskelig å forstå hva han egentlig mener. Når han velger å illustrere blogginnlegget sitt med en ordsky av honnørord som «trustworthy, honest, reliable» er neppe for å antyde at Basketskolen og Pauliord er til å stole på.

– Han gjør et poeng ut av at Tom Stien i sin tid stuntet en invitasjon til Michael Jordan der han tilbød 10 000 kroner (av egen lomme) for å få Jordan til å være med. En kuriositet, et kult forsøk som i Geirs virkelighet blir til kritikkverdig markedsføring.

– For et år siden skrev jeg at «basketskolen er klassikeren over alle.  I snart 35 år har spillere og trenere satt hverandre stevne på det blide Sørlandet.  Vennskap knyttes, relasjoner bygges, skills læres og inspirasjonen er uvurderlig… Viktigst av alle arrangementer, tradisjoner og institusjoner er Basketskolen. Ingen over, ingen ved siden.» Jeg har, for ordens skyld, ingenting med Basketskolen å gjøre annet enn at jeg har vært invitert coach der flere ganger. Og på bakgrunn av det jeg opplever der mener jeg fortsatt at Basketskolen er viktig. Geir mener det er Hansa Cup som er viktigst. Ham om det, greit nok.

– Jeg er helt sikker på at Elite Basketball Camp er et flott tilbud. Da jeg i sin tid skrev om den første utgaven mente jeg det var dumt og uheldig at de tidsmessig la seg oppå Basketskolen. På samme måte synes jeg et er uforståelig når NBBF legger Talentcamp på samme datoer som Basketskolen.

Verre enn det er det ikke.

Alle som mener at norsk basketball har massevis av gode tilbud til unge spillere og at det er fint at tilbudene kolliderer– rekk opp hånden NÅ! Jeg er tilhenger av mangfold og et bredt tilbud.

– Av og til, eller ganske ofte, blir det litt for tydelig at Geir har personlige interesser i bball.no og Elite Basketball Camp. Det vil ikke være noe sjokk om det snart lanseres et diskusjonsforum der du må logge deg inn gjennom bball.no for å bidra. Aktørene bak denne tjenesten har allerede festet et ganske klamt grep om mye av det som skjer i norsk basket.

Det kommer kanskje mer fra Geir eller andre hvis de finner mer de ikke liker i Pauliord. Jeg tipper det klør litt i fingene til Fredrik Hannestad i hvert fall… Det får man tåle når man som jeg stikker hodet frem, men det hadde vært moro om det var flere som evner å ta bladet fra munnen.

Velkommen skal dere i så fall være. Bloggen min er åpen for alle som måtte ha noe på hjertet.

P.S.

Det siste avsnittet i bloggen din, om markedsføringsloven, kunne du med fordel ha spart deg, Geir. Det ser bare dumt ut.

Jeg har blogget mye siden jeg åpnet slusene for et par år siden. Det er blitt godt over 100 bloggposter og ca 115 000 visninger. Det er jeg ganske godt fornøyd med – det er tross alt en sær blogg om en, etter norske forhold, sær sport.

Men det er få bloggeinnlegg jeg har fått så mange tilbakemeldinger på som når jeg har anbefalt «tynne bøker».

«Hvor har det blitt av tynne bøker? Var mye moro der!»

Sånne kommentarer hører jeg stadig.

«Bok-anbefalinger» er bøker som har det til felles at de er svært lite omfangsrike. Noen har tilnærmet 0 innhold. Og siden det er populært å gi bort bøker til jul kan det sikkert være nyttig å være oppdatert på «faglitteratur»:

Enkelte boktitler står seg så godt at det er duket for nye opplag. Her er noen gamle travere, og også enkelte nye spennende titler:

Elitedommerne: «Macron-klær vi elsker å gå i; en grå og glinsende moteguide»
Dommerne kaster om ikke annet glans over kampene.

Charles Janson: «Fire fine fyrer»
En biografi over Per Tøien, Ståle Frey, Mathias Eckhoff og Pål Berg

Importene i BLNO har mye fritid mellom treningsøkter og kamper (som ikke er så mange), og har begått flere bøker:
«Bargains we’ve found in Norwegian stores»
Prisnivået i Norge synes å være høyere enn nivået i BLNO

«Travel calls we’ve understood and accepted»
Europeiske regler og norske tolkninger sett med amerikanske øyne

Nidaros Jets: «Lagspill»
Trønderne dyrker sin helt egen forståelse av å dele ballen.

U18-landslagene: «Spennende utfordringer i 2015»
97-årgangen kunne nok tenkt seg andre steder enn bare til Solna.

Jan Hendrik Parmann: «Fleksibel krisehåndtering»
NBBF-presidenten har nok hatt bedre dager.

Basketballdommer.com: «Sitat-highlights 2014/15»
Etter at Pål Berg la ordene på hylla ble det skrint med quotables på nettsiden.

Charles Janson: «Modige meninger og meningers mot»
Det er vanlig å skrive bøker under pseudonym, men her ble det vel bare feigt

Noen husker kanskje at det ble forberedt og skrevet julekort for et år siden.  Disse ble aldri sendt:

Det var ikke nødvendigvis det året det var så bratt. Norske lag gjorde det for eksempel bra i B-EM. Men det var i hvert fall det året vi kranglet så busta føk, og krangelen handlet jo nettopp om aldersbestemte landslag. U18-lagene for å være mer presis. Men det skjedde mer i 2014, og på alle nivåer. Her er mitt helt subjektive og personlige tilbakeblikk på året som er i ferd med å ta kvelden.

Det begynte egentlig ganske bra for litt over et år siden, altså på slutten av 2013. Jeg hadde ansvaret for Bærum Baskets BLNO-lag og juniorlag, med mange spennende unge spillere i en tilsynelatende fin miks med eldre og mer rutinerte. Vi hadde med oss to amerikanere på A-laget som i hvert fall var fine karer, om de ikke akkurat var fantastisk gode. Vi supplerte med en svenske som mer eller mindre tryglet om å få være en del av laget, og vi hadde levert relativt godt med 7-3 inn i juleoppholdet.

Januar 2014. Det var i januar 2014 mitt liv med basketballen endret karakter for godt. DST-helgen i januar var som vanlig en strålende opptur. Denne gangen hadde jeg treneransvar for stallen til U18-landslaget: Sånn cirka 40 spillere som har alle kvaliteter en trener kan ønske seg: De kan mye, men ønsker å lære mer. De tror ikke de kan mer enn de faktisk gjør, og er følgelig ydmyke. Men samtidig er de så sabla på hugget – ivrige, treningsvillige og lydhøre at det er en fryd å være blant dem. En slags energi-boost.

Og kanskje var det nettopp denne helgen som fikk meg til å se mitt eget elitelag i et annet perspektiv. Jeg innså at det jeg holdt på med var helt på tvers av min egen overbevisning. Og virkelig i utakt med det jeg ønsker å stå for: En definert satsing på yngre, et lag der de får alle mulige sjanser til å vise seg fram. Var jeg virkelig blitt en sånn som bare leverer i festtaler, men som feiger unna når det står om poeng og seier eller tap? Der og da hatet jeg meg selv.

For å gjøre en lang historie veldig kort; på et møte med spillerne gjorde jeg det klart at jeg ikke kunne fortsette prosjektet i samme spor og at vi kom til å endre policy: Jeg ville gi tiden til spillerne som faktisk var på treninger uten unnskyldninger og forklaringer på hvorfor de sjelden var til stede.

Ny tid. Ny policy. Ny satsing.

Byttet. Men dagen etter var jeg faktisk byttet ut som trener for elitelaget og var tilbake som ansvarlig for juniorene.

Det er riktig å si at jeg ikke savnet det. Jeg savnet aldri alt som følger med spillere som har sterke meninger og litt pussige forestillinger om egne kvaliteter. Jeg kunne i stedet konsentrere meg om spillerne som er fremtiden.

Årets store mål for juniorene til Bærum var naturlig nok junior-NM. Året før hadde vi, to år for unge, tatt 5.plass i NM, og ville så innmari gjerne i hvert fall til finalen dette året.

Finaletapet. Da vi gikk hele veien, for så å tape finalen mot Centrum, var det selvfølgelig en nedtur, men et tap det var mulig å svelge: Jarl Jespersens arbeid med 95/96-årgangen til Centrum fortjente virkelig å bli kronet med hell. Og vissheten om at vi også dette året var for unge gjorde det enklere å gå fra Apalløkka med hevet hode. Neste år – det vil si denne sesongen – ville det ikke være noe eller noen som kunne nekte Bærum et NM-gull som juniorer.

Lite visste jeg da om at jeg ikke skulle få muligheten til å følge dem hele veien ut junioråret. Og like lite visste jeg da om at disse unggutta like gjerne kan komme til å ta NM-gull i BLNO.

U18 i Europa. Men først skulle det handle om B-EM i Bulgaria. U18-stallen hadde fantastisk fine dager på Basketskolen i Tønsberg. Da vi var ferdige sto vi igjen med 12 utvalgte, men jeg husker minst like godt spillerne vi kappet. Det var ikke lett å kvitte seg med sånne som Mats, Jules, Simen, Gaute og August. Men de tok det alle som forventet; med stil!

Og da vi klarte å levere tidenes beste innsats av et U-lag i EM er det lett å skjønne at det var en fornøyd gjeng som kom hjem fra Sofia. Vi klarte sågar å riste av oss en aldeles grusom siste kamp mot Island. Men vi ble altså nummer 10 i mesterskapet, og for en gangs skyld var vi best når det gjelder.  I kampen mot Danmark. Hvorvidt det er bra eller dårlig får andre vurdere, selv om noen mener at det ikke er godt nok.

Men vi var stolte.

Krangelen. Og etter å ha vært med på noe så kult ble vi nok alle både forbauset og forbannet over det som ble høstens store sak her hjemme: Nemlig at U18-lagene ikke skal få være med i EM neste år.

Det er blitt skrevet altfor mye om dette allerede til at jeg skal bruke mye plass på det her. Annet enn å fastslå at dette er skuffende på så mange måter:

– At vi har folk som styrer norsk basket som ikke klarte eller som ikke ville finne løsninger alle kunne leve med.

– At vi har folk i systemet som forsøkte å stoppe et TV-innslag om saken.

– At vi har aktører i norsk basketball som er så feige at de må gjemme seg bak pseudonymer og falske adresser når de slenger dritt om andre.

Jeg er pussig nok ganske avslappet på dette. I hvert fall nå. Det er for sent, og det er for dumt. Så får vi håpe og tro at forbundet i hvert fall sørger for å gjenopprette en slags ro og orden ved å la trenere som har vært med i systemet få overta ansvaret for nysatsingene.

For meg er Brent Hackman fortsatt en fornuftig koseklump som forhåpentlig kan være et korrektiv til all dårskapen. Og Gunnar Næsbø som på kort tid har evnet å bli en trener alle respekterer.

Det er lov å håpe på bedre tider.

Høsten med 12-åringer. Denne høstsesongen har da også høydepunktene stått i kø, sammen med et knippe utfordringer. Treningshverdagen min består nå av en gjeng 12-åringer på EB85s 02-lag. Så har jeg i hvert fall fått en utfordring jeg kan måles på. Og jeg har forbannet meg på at opplegget skal være minst like godt som det jeg serverte elitespillere og U18-spillere.  Jeg har fått spillere som er like ivrige og ambisiøse som U18-gjengen i sommer.  Forskjellen er blant annet at disse gutta bommer på layups.. 🙂 Men det er til å leve med. Og leve for…

Samtidig er jeg innom Rykkinnhallen så ofte jeg kan, for å se Bærums BLNO-lag med de spillerne jeg så innmari gjerne skulle fulgt helt ut.

Jeg kjenner at jeg synes det er fantastisk tilfredsstillende å se at Johannes sannsynligvis er spilleren med det største offensive insideregisteret i BLNO. Der andre aktører bare er power er Johannes teknikk i tillegg. Det er en fryd å se Harald og Anders leke seg sammen med Stian. På samme måte som det er kleint å se at noen av «mine gutter» fortsatt sitter på benken.

Trønder-basket. Jeg så dem mot Nidaros her forleden. En dårlig Bærum-kamp, og sannsynligvis en bra Jets-kamp. Nidaros er jo alt det jeg misliker med et ligalag: Importer som leker på bekostning av nordmenn. Importer som tar så mange og dumme avslutninger at det nesten bare er komisk. Importer som gjør at basketballen i Trondheim om kort tid kommer til å slite økonomisk med mindre de har Reitan-gruppen med seg som dum og villig sponsor.

Jeg ser på ingen måte bort fra at lavprofil-prosjektet til Bærum kan ende i Final Four og like gjerne en finale. Og at de kan klare å leke motstanderne i senk, enten de heter Asker eller Tromsø.

DET hadde vært kult det.

Rob og Ryan. I mellomtiden skal jeg jobbe for at det finnes norske spillere i BLNO også om 5-6 år. Forrige uke hadde vi Rob Fodor og Ryan Ferranti på besøk med en slags omreisende skyteskole. De var på morgentreningene hos Wang og NTG. De var i Tønsberg og på Hønefoss med massevis av forventningsfulle spillere i alle aldre. De var på min 02-trening, og de hadde 3 sessions i BIP søndag der 50 spillere fikk «hands on»-instruksjon. På fem dager var de i kontakt med over 200 spillere!

Veldig moro. Veldig nyttig, og noe jeg opplagt kommer til å gjøre igjen.

I mellomtiden kan du få massevis av tips, instruksjon og videoer på nettsiden theshootingguy.com. Det er bra saker!

God jul og godt nytt basket-år til alle!

I går kveld ble jeg oppringt av en journalist som ville høre om jeg visste noe mer om Charles Janson.

– Charles hvem, sier du? Da har du fulgt såpass dårlig med i det siste at du like gjerne kan hoppe av bloggen her.

Men altså – vet jeg noe mer om hvem dette er?

Både ja og nei. Jeg kjenner at det er litt interessant, og litt trist, at vi nå er ganske mange som forsøker å finne mannen eller kvinnen bak pseudonymet. Og det er kanskje det verste – jeg har singlet ut 3-4 mennesker jeg mener det kan være; tre menn og en kvinne. Jeg er altså aktivt mistenksom, og har funnet personer i miljøet rundt norsk basketball det meget vel kan være.

Jeg har sågar funnet et par som er svært sannsynlige. Men jeg forsøker å holde kortene litt tett til brystet. Jeg har jo ingenting med å slenge ut av meg ting jeg ikke er 100% sikker på.

Litt rart er det også at jeg innbiller meg å kjenne sånn bortimot alle i norsk basketball. Det gjør jeg selvfølgelig ikke, men nettopp derfor stusser jeg over sånne navn som for eksempel Anne Berit. Hun skriver i en kommentar på bloggen min at hun spilte basketball på 70-tallet en gang – altså da jeg var coach for Bærums A-damer. Men jeg er ikke kar om å huske henne. Send meg gjerne noen ord, Anne Berit, hvis du finnes.

Det virker i det hele tatt som om oppstusset om forbundets landslagsvedtak er i ferd med å blåse litt over. Det er synd, og sikkert litt dumt for mange et det er halvannet år til muligheten byr seg til å si hva man mener. På Tinget.

I kveld/i natt er det mellomvalg i USA. Dersom det hadde vært presidentvalg hadde Obama tapt rimelig klart er de fleste enige om. Hvis det hadde vært forbundsting i norsk basketball i dag, hadde det sittende styret blitt kastet. Tror jeg.

Fortsatt er jeg ikke i stand til å forstå hvordan man kunne unngå å gjøre det aller enkleste, det mest fornuftige og det minst kontroversielle; nemlig å sende U18-lagene i år og la U16 sitte over et EM denne gangen.

Så får man heller finne trøst i å se enkelte elitekamper der de unge spillerne virkelig dominerer. Av og til er det nesten så jeg mener det må være pinlig for importene å registrere at norske 17- og 18-åringer har vesentlig bedre stats.

Jeg har sett de fleste lagene i år, og det er moro å kunne være 100% sikker når jeg mener at Johannes Dolven er den beste inside-spillerne i BLNO, uansett alder og nasjonalitet. Jeg er helt sikker på at det vrimler av gode, norske, unge guarder som får mye spilletid: Harald og Anders på Bærum, Mikkel for Gimle. Og det imponererer litt at Inge Kristiansen våger å disponere laget som han gjør – med flere 97-spillere i stallen. Han taper nok kamper, men Centrum kan få godt betalt senere.

Neida, jeg skal ikke plage dere med mer om U18-krangelen i dag. Bare konstatere at overraskende mange nå har fått med seg at ikke alt er på stell i basket-Norge. Kollegaer som ikke har filla peiling spør om nettopp dette.  Men altså – ingenting om U18 i dag.  Derimot om U13.

Jeg har holdt det gående som basketballtrener i over 30 år, men har omsider kommet til kort. Jeg har coachet lag på alle nivåer, trodde jeg, men har endelig møte mine overmenn. Eller har jeg?

Sesongen 2013/14 var en nokså typisk sesong for min del. Ansvar for Bærum Basket i BLNO deler av sesongen, ansvar for Bærum Basket U18 herrer og også for U18-landslaget.

Noen måneder senere sitter jeg her med en gjeng 12-åringer – og bare det. Og lurer på hvordan jeg skal gripe det an. De er født i 2002, og det verste er jo at jeg faktisk kunne vært bestefaren deres selv om jeg fortsatt føler meg meningsløst og deilig barnslig.

Kanskje det kan hjelpe. At jeg er barnslig mener jeg.

Det er flere grunner til at jeg har overtatt EB85s G13 gutter, men når jeg først har gjort det vil jeg så innmari gjerne at det skal bli vellykket.

Men jeg kan virkelig ikke noe om dette – å trene mindreårige, mener jeg. Det har ikke manglet på advarsler:

– Du må ikke finne på det. Du finnes jo ikke tålmodig.

– Hvordan skal det gå med deg og barn? 12-åringer skjønner ikke sarkasmene dine. Ironi er ikke pensum på barneskolen…

Joda, jeg ser at jeg har oddsene mot meg, men jeg må forsøke å lære selv mens jeg lærer bort.

Her er noen spørsmål som foreløpig mangler gode svar:

– Hvordan får jeg 12-åringer til å holde kjeft?

–Hvordan kan jeg unngå at de heller følger med på andre ting i hallen enn på meg?

– Hvordan er det mulig at de ikke kan telle til 2; en totakter har jo 2 takter!!!

– Hvorfor MÅ de i bursdager i stedet for treninger fredag kl. 17.00?

– Hvorfor bøyer de ikke beina og kaster seg på gulvet etter løse baller?

– Hvorfor klarer jeg ikke å la dem spille litt uavbrutt i stedet for å stoppe dem og forklare ting hele tiden?

Sånne spørsmål.

Jeg vet ikke ennå.

Men samtidig vet jeg at ting blir bra etter hvert. Jeg kan allerede nå se at enkelte får til ting nå som de ikke hadde nubbesjans på for 3-4 uker siden.

Jeg aner ikke om vi kommer til å bli veldig flinke. Men jeg er helt sikker på at det er mange som har lyst.

Jeg vet at konkurransen om de yngste er knallhard. Selvfølgelig er flere av dem allerede involvert i fotball, og noen av dem er blant de bedre i sin aldersgruppe. Kampen mot etablerte idretter synes litt håpløs i utgangspunktet men det er lov å prøve.

Prøve å gjøre basketball litt morsommere. Litt kulere. Litt annerledes.

Skal forsøke så godt jeg kan.  Da hjelper det ikke stort med NM-gull og tidligere suksesser.  Jeg tar gjerne imot gode råd fra andre som vet hvordan dette kan gjøres. Det er vel dette som er viktig, er det ikke?

Jeg undrer meg fortsatt over hvem som skjuler seg bak pseudonymet Charles Janson, og hvem som fôrer ham med så mye informasjon som bare et fåtall i basket-Norge kjenner til. I en kommentar til min blogg om «Det Norske Hus» har «Charles Janson» levert en tekst som har tre særtrekk:

– I sin iver etter å gå i rette med kritikken mot forbundets prosesser og avgjørelser kommer han i skade for å begå et par karakterdrap på veien. Skjønt, det er sannsynligvis gjennomtenkt og tilsiktet.

– «Charles Janson» har begått en tekst som er usedvanlig velformulert, og man kan ikke annet enn å akseptere at dette er bra saker sett fra en tekstforfatters ståsted.

– Men også: Han er usedvanlig velinformert. Han har såpass detaljert kunnskap og innsikt at det er mer enn påfallende.

Dette bildet prydet FB-profilen til Charles Janson den korte tiden den fikk leve. Noen som kjenner denne karen?

Det blir ikke mindre besynderlig av at «Charles Janson» selvfølgelig ikke er Charles Janson. Han har sannsynligvis har opprettet en falsk Facebook-profil den dagen han offentliggjorde sine innspill, for så å slette FB-profilen og sin egen kommentar på FB-siden «Norsk Basket». På profilen var det ikke mye informasjon å hente, annet enn at han i løpet av et døgn klarte å få Terje Osland som FB-venn, og at han angivelig jobbet i «Direktoratet for Nødkommunikasjon». Der er det selvfølgelig ingen som har hørt om ham, og det er vel ment som en artig «finte». Hele denne saken handler jo på et vis om nødkommunikasjon den ene eller andre veien.

Men falsk eller ikke, «Charles Janson» har visst saker og ting nesten ingen har hatt kjennskap til, annet enn helt sentrale personer i styre og stell.

Han har visst at Per Tøien ble intervjuet av NRK forrige uke.   Det var det svært få som hadde kjennskap til. «Charles Janson» skriver:

«Når NRK nå har filmet et TV-innslag om saken, som er forespeilet en mulig visning på NRK-sporten, begynner det hele å bli ganske absurd og en ganske tydelig indikasjon på medieregi og spill i kulissene.»

Han har lagt ut sin kommentar kl. 12.50; tre timer etter at Per forlot NRK.

«Janson» skriver videre:

«Som NIF og NBBFs utvalgte kandidat til FIBAs høyeste trenerutdanning, biter Mathias Eckhoff uaffisert hånden som matet ham. Han viser en flerdimensjonert umusikalitet der han håner og raljerer mot NBBF fra FIBA-sponset USA-eksil i så svulstige og tåkete vendinger at det er en prøvelse å finne en sammenheng.»

Joda, Mathias har vært på studietur i Delaware, men det er ytterst få som har kjent til dette annet en helt sentrale personer i forbundet og noen av hans aller nærmeste. Jeg mener selv å være mer en gjennomsnittlig godt orientert om det meste i norsk basketball, men har aldri hørt om det. Før nå. Før «Charles Janson» omtaler studieturen som noe de fleste bør vite om.

 «Virker det ikke relativt umusikalsk at Tøien og Frey mottok 20 000 kr i støtte fra breddeklubben Kjelsås, for å dra på luksuriøst treningsopphold i Hellas med «eget» landslag i 2013?»

«Charles» vet også om dette som ikke har vært almen viten i basketballmiljøet (skjønt adjektivet «luksuriøst» er hans eget). I tillegg er han jo fascinerende oppdatert på deltakelser, resultater og plasseringer for yngre landslag i forbundet gjennom de siste årene.

Noe refleksjoner rundt dette:

– Hvorfor i all verden skulle noen velge å fremstå anonymt med synspunkter som dette? Det er ikke injurierende, det er kurante meninger og det hadde gitt mer substans og tyngde med et kjent fjes å henge det på. Nå fremstår det mer som anonym skittkasting. Kanskje er grunnen at vedkommende ikke vil avsløre sin egentlige bakgrunn, sitt egentlige tillitsverv, sitt egentlige arbeidssted eller sin egentlige tilknytning til norsk basketball. Er han eller hun journalist? Profesjonell kommunikasjonsrådgiver? Jurist kanskje?

– Jeg skriver mye, og tror jeg vet litt om hvordan man effektivt kommuniserer. «Charles» skriver godt – såpass bra at jeg bare kjenner en håndfull tilknyttet norsk basket som kunne begått dette. På samme måte som jeg vet hvem som kanskje har identiske meninger, men som helt opplagt IKKE kunne formulert dette.

– Og siden de faktiske opplysningene i Jansons kommentar er såpass detaljerte, er det fristende å tenke at det kan være et bestillingsverk. Noen har verket etter å få ut disse meningene men har ikke sett seg i stand til å formulere noe som ville kommunisert effektivt nok.

– Dersom forbundsansatte eller -tillitsvalgte hadde ønsket å komme på banen med noe i nærheten av «Charles Janson»s kommentarer kunne de selvfølgelig ikke ha gjort det ustraffet. Meningene og tonen i det han (hun?) har skrevet er såpass giftig at det hadde tatt seg dårlig ut.

Det påstås at forbundet har forsøkt å stoppe NRK-innslaget om denne saken. Hvis det er riktig, er det rimelig spesielt. Det hadde vært moro å få Charles Janson frem i lyset. Jeg vet hvor i Oslo han har sendt innlegget fra, men jeg vil vite mer!

Hvem skulle trodd at en så liten idrett kunne avstedkomme så mange og så sterke reaksjoner. Vi kan jo velge å se det som et sunnhetstegn at vi som lever og ånder for norsk basketball er så levende opptatt av hva vi er, hva vi ikke er og hvor vi skal.

I varierende grad har vi alle latt oss hisse opp over det faktum at U18-landslagene ikke skal få delta i EM kommende sommer. Jeg tror det er opplest og vedtatt at det er ufornuftig, uklokt, umusikalsk og unødvendig.

Men det synes også som om de fleste aksepterer at programmet med rekordtidlig inntreden i landslagsarbeidet er fornuftig og riktig.

Mon det.

Jeg er ikke helt overbevist, og innrømmer gjerne at jeg altfor ofte har tenkt at vi burde stått over U16-deltagelse i EM. Nordisk, privatlandskamper og eventuelt spill i C-EM hadde vært riktig matching for mange av disse lagene. Jeg har alltid trodd at mestringsfølelse er en viktig del av sportslig utvikling. Og jeg har vært usikker på om 60-poengstap har vært veldig gunstig.

Jeg har hatt ansvaret for mange årganger av U16-landslag og sett at det handler aller mest om fysikk. Jeg har forsøkt å google på aldersmessige forskjeller på når puberteten gjør seg gjeldende uten å finne det. Men vi har som regel latt oss fascinere og irritere over at vi møter spillere med drøy skjeggvekst og definerte muskler, mens vi så vidt har fått antydning til fjon under armen. Vi har følt oss teknisk og taktisk oppegående, men blir ”spist” av insidespillere på 100+ kilo og guarder med eksplosivitet og muskelmasse vi foreløpig bare har kunnet drømme om.

To år senere, som U18-landslag, er det meste utlignet. Da har også vi vokst oss ferdig. Også vi har trent på oss pondus og kropp. Som U18-landslag har vi alltid levert de beste resultatene, og når vi kom hjem fra Bulgaria i sommer med en 10.plass var det hårfint unna å få spille om plassene 1-8. Det hadde virkelig vært oppsiktsvekkende, og derfor blir det litt forstemmende og provoserende når Baard Stoller sier til Aftenposten i dag at «det holder ikke med 10. plass i B-EM, som betyr at Norge er nummer 26 i Europa».

Kanskje kan det nye programmet gi oss bedre og og mer strukturerte treningsopplegg, men det kan sannsynligvis ikke gjøre noe med pubertet og utvikling. Kanskje kan et nytt regime gå i dialog med helsevesenet for å bli en sparring partner når pur unge gutter og jenter skal få råd om veksthemmende hormoner.

– Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd dette var en av Torbjørn Jaglands fikse ideer, sier Lars Kolstad i kommentarfeltet under Aftenposten-artikkelen.

Og kanskje er det sånn at også NBBF ønsker å bygge ”Det Norske Hus” – stein på stein fra bånn.

Jagland starter statsministergjerningen i 1996 med å lansere prosjektet «Det norske hus». Det var hans strategiplan, og huset raste sammen.

– Jeg vil være visjonær, sa Jagland i 1996

– Vi vil være visjonære sier NBBF i 2014 når de klamrer seg til strategiplanen.

– «Det norske hus» kunne nok ha vært bedre planlagt og utredet, men jeg hadde ikke tid. Jeg tok en sjanse, sa Jagland i et tilbakeskuende intervju i 2008.

Så gjenstår det å se hvordan NBBF vil måtte oppsummere sitt Norske Hus.

Vi får svaret om noen år, men først skal vi sende U18-landslagene til EM. For å innfri et løfte. For å vise at det går an å ta fornuften fangen og fordi det er det eneste anstendige å gjøre. For å vise at det ikke har gått prestisje i dette, og for å leve opp til målsettingen om en åpen dialog.

Om det betyr at den norske modellen, Det Norske Huset, får byggestart et år senere så skal vi nok klare å leve med det.

For akkurat nå er det opprør blant arbeiderne på byggeplassen.

Mens vi venter på at det nye U15-landslaget skal ta medaljer i Nordisk og finne lyset, og veien til A-gruppa i EM:

Det er nå en uke siden styremøtet i NBBF. Det var på dette møtet man bestemte at U18-landslagene ikke skal få delta i EM, og det var dette vedtaket som har satt sinnene i kok Norge Rundt. Både president og generalsekretær har forsøkt å dempe gemyttene ved å forklare sammenhenger. Det har de ikke klart.

Derimot har de klart å hisse på seg enda flere. Såpass mange at det nå begynner å ligne en massiv grasrotbevegelse. Men i møte med hverdagen er det lett å glemme, og vi har alle ansvar for at dette ikke går i glemmeboken. Dersom dette renner ut i sanden og blåse over har vi ikke oppnådd noe som helst. Dersom U18-landslagene blir sittende hjemme i sommer mens 20 andre nasjoner gjør opp seg imellom er det uklokt, umusikalsk, uhørt og en hel masse andre ord som begynner på U.

Derfor en liten kavalkade av synspunkter fra den siste uken (det er mer der det kommer fra…):

STÅLE FREY: «HVORFOR KAN DERE IKKE VENTE I 2 ÅR MED Å IMPLEMENTERE DENNE TOPPIDRETTS-SATSNINGEN PÅ 14 ÅRINGENE? Da kunne man gradvis trappet opp den yngre satsningen på en billigere måte på klubb- og regions-nivå, og ingen hadde blitt fratatt noe.»

SØLVI BANGSUND: «Beklager, Hanne, jeg er enig med Ståle. Vi har hele tiden vært enige om at klubbene er ganske gode på nyrekruttering av unge spillere, samtidig som vi lekker som en sil i aldersgruppen 16-18 år, spesielt på jentesiden. De ungdommene dette vedtaket rammer har ikke vært forberedt, og føler seg svært skuffet.»

ROAR REMSETH PEDERSEN: «Et forbund eksisterer på grunn av medlemmene, et forbund kan ikke leve sitt eget liv. Når et styre tar en avgjørelse som er på tvers av hva medlemsmassens meninger må det tenke seg om en gang til.»

INGVILD PAUR: «Takk til alle landslagsjentene jeg har trent for massevis av flotte opplevelser, for herlige seire og hederlige tap, og for alt dere har lært meg. Beklager (spesielt til Vilde som våget der jeg var feig, og til de som nå ikke får reise til EM) for at jeg ikke var tøff nok da vi var i mye av samme situasjon for under et år siden. Kanskje det kunne vi endret noe der, kanskje ikke. Mest sannsynlig ikke. Og til slutt, dere kommer neppe til å gråte over dette eller i det hele tatt merke noe til det, men uansett: takk for meg også, NBBF.»

PER TØIEN: «Nå takker jeg for meg som trener, tillitsvalgt og bidragsyter i Norges Basketballforbund. Etter å ha vært trener for sju landslag, sittet i utdanningskomiteen, turneringskomiteen, landslagskomiteen, dommerkomiteen og nå appellkomiteen har jeg ikke lyst til at min manglende inspirasjon og store skuffelse skal skinne gjennom på gutta som skal prestere i Nordisk mesterskap.»

ELFRID LISLEVATN: «Utrolig trist at disse guttene ikke får lov til å fullføre det de har jobbet så målrettet mot siden U16 EM i fjor. Mange av spillerne går på NTG og Wang og trener mer enn de fleste innen norsk basket. Fire av spillerne var med på U18-laget som i år ble tidenes beste norske lag med en 10. Plass. Når skal egentlig NBBF begynne å tenke langsiktig og ikke bare starte på nytt om igjen og om igjen….!!!»

GEIR SPITEN: «Jeg har alltid hatt et forbilde som trener og det er Per Tøien. Jeg er ikke inne i dette men traff mange opprørte menesker i hallen på fredag.»

MORTEN JAKOBSEN: «Har det kommet noe fra NBBF omkring denne avgjørelsen, etter avskykronikkene? Det er nesten et eventyr som må tas på alvor når nøkkelpersoner i vår idrett reagerer såpass med rettferdig harme og trekker seg.»

TORE ANDRE SOLHEIM: «Helt på trynet å svikte et lag som både har prestert (eller overprestert) og har potensiale til å bli kjernen i et «voksenlag» som kan tillate seg å ha ambisjoner om noen år. Å ofre et lag som har prestert for et som «kanskje kan bli» viser særdeles dårlig vurderingsevne på alle områder – og hvordan skal disse guttene som det plutselig skal «satses» på kunne stole på at om de når de målene som de har blitt enige om ikke i neste omgang blir dolket i ryggen?»

En annen kar som er opprørt er iTromsøs sportsredaktør Rune Robertsen. I en kommentar om åpningshelgen i BLNO og KL skriver han blant annet:

«Basketballforbundets arrangementer er i ferd med å gjøre eliteserien i basketball til en gymsalidrett. Da undertegnede ankom hallen, som glatt kunne gått for å vært i en hvilken som helst mellomstor by i en tidligere Sovjet-republikk, en time før kampstart var det kun Storm-gutta som varmet opp.»

Hvis jeg tolker ham rett synes han det er ugreit at det ble spilt kamper i gamle Rykkinnhallen. Han likte ikke at han ikke ble møtt av parkeringsvakter og hornorkester. Arrangøren hadde glemt å sette frem stol og bord, og han fant ikke nettverket i hallen. Han synes Nidaros burde begynt oppvarmingen tidligere. Og han synes det var kleint med tilskuere når et lag fra Trondheim møtte et lag fra Tromsø, i Bærum. Sånn for kuriositetens skyld: Da Bærum spilte semifinale mot Centrum i Final Four i 2013 var det pussig nok ikke en kjeft i Tromsøhallen. De bortimot 2000 som hadde sett Tromsø-Frøya i kampen før var hadde gått hjem. Tenk det!

«Nå har det kommet så langt at dersom basketballen skal tilbake til gamle høyder, bør forbundet sterkt vurdere å legge ned BLNO, finne et annet navn, og lage et konsept både spillere, publikum, sponsorer og media kan finne attraktivt», skriver Robertsen.

Jeg gleder meg til å høre hva han foreslår; han synes å vite mye om det meste.