pauliord

Det er populært med ”bucket lists” – sånne ting du bare MÅ få med deg en gang i løpet av livet før du tar kvelden. HVIS jeg hadde laget en sånn liste, og HVIS jeg ikke hadde vært der 30 ganger allerede, hadde en tur på Basketskolen stått ganske høyt på min bucket list.

Litt snodig kanskje, ikke minst fordi Basketskolen i hvert fall ikke er å velte seg i luksus: Basketskolen er en nokså ”nedpå” greie. Du bor ganske spartansk, på gulvet i et klasserom. Du spiser brødmåltider til alle døgnets tider. Middagene er ikke akkurat restaurantmåltider, men det er god mat og det er nok av den.

Jeg registrerer at ungdom anno 2015 har lagt seg til nye vaner. Brødmat holder visst ikke for alle. Veien til Meny er kort og pengene brenner i lommen.

Når 300 barn og unge velger dette frivillig som start på sommerferien må det være noe annet som trekker. For utøverne er det ganske opplagt hva som frister.

Basketskolen har alltid vært heldige som har fått de beste trenerne. Når for eksempel Mathias Eckhoff, Ståle Frey og Per Tøien er samlet på samme sted, på samme skole, er det vanskelig å finne bedre trenerkrefter. Og spillere i alle aldre responderer godt på det de får. De tar utfordringene på strak arm, de trener tre ganger om dagen, de er slitne, de har hjemlengsel, de har gnagsår, og de påstår ofte andre lidelser hvis de er for slitne til å holde det gående.

De siste par årene har Basketskolen flottet seg med et leid hus der trenerne blir innkvartert. Det er fint å kunne trekke seg unna ballsprett og dårlig akustikk. Det er fint med et sted der trenermøter kan avvikles uten forstyrrelser, og mange synes nok det er helt greit med en seng i stedet for madrass på et linoleumsgulv.

Jeg skal ikke skryte på meg å være tøff, men jeg har alltid likt å bo nær utøverne, gjerne i samme bygning. Jeg vil gjerne se dem, snakke med dem, oppleve dem på nært hold og høre hva de prater om. I år har jeg fått plass på kjøkkenet til skolens ungdomsklubb; et litt lurvete lokale i kjelleren. Det har funket helt fint, bortsett kanskje fra da U18-spillerne hadde stekt pizza i ovnen en meter fra hodeputen. Jeg luktet nok litt gatekjøkken av meg da jeg sto opp dagen etterpå.

Men så går det slag i slag, og nesten alt er like stas. I år har jeg fått ansvar for Wang Team sammen med Mathias. Arbeidsdelingen har vært bra så langt. Mathias er yngre enn meg, han er kunnskapsrik og dessuten svært godt trent. Derfor blir det han som demonstrerer øvelser og som guider deltagerne gjennom ulike driller og treningsmetoder. Jeg forsøker å forenkle litt av det som blir presentert og fornorsker det som for mange er litt uforståelige engelske termer. I morges lærte de litt av post-alfabetet, offensive våpen med ryggen mot kurven.

De lærte crab step. Og de lærte Jack Sikma moves. Ikke alt er like enkelt. Mye ser rart ut, og ikke minst er det helt uvant. Men de klarer det forbausende godt. Den første økten starter egentlig kl. 08.00, men vi møttes klokken 07.30 for en rolig løpetur først. Alle var der. For å få i gang kroppen som er ganske stiv og rar etter alt den var gjennom i går. 23 spillere som nok helst ville sove.

Så halvannen times trening. Med ting de aldri har forsøkt før.

Så frokost. Brødmåltid. Og prat.

Kanskje den viktigste tiden på dagen. Vi blir sittende ved frokostbordet. Vi prater skit med Stian Mjøs som alltid gir av seg selv og som alltid har tid til å prate med deltagere. Og som mer enn gjerne tar imot utfordringer til spill 1-mot-1. Vi deler gamle ”war stories” med unge spillere som lytter med store øyne og ditto ører.

Jeg rekker å slenge noen meldinger til Gunnar Nesbø fra Bergen. Jeg klemmer litt på Øivind Lundestad fra Kongbserg – som jeg ikke har sett på flere år. Jeg elsker å se Magnus Midvtedt med treningsgruppen sin; en sjelden pakke av intensitet og entusiasme.

Jeg setter meg i et hjørne av kafeteriaen for å skrive denne bloggen. Det er egentlig helt dødfødt: Det tar ikke mer enn et par minutter før jeg har fått gjester som gjerne vil slå av en prat.

Jeg tar med meg Macen inn i idrettshallen der wifi-dekningen er best. Setter meg på en stol alene, men i løpet av fem minutter er også det prosjektet ødelagt. Spillere kommer, spillere forsvinner og nye kommer til. De vil prate. De vil spørre, og de vil vise skills.

Derfor sitter jeg nå i bilen med Macen i fanget for å få ferdig disse linjene. På P-plassen utenfor kirken er det helt rolig, og det er endelig mulig å sette navn på noe av det som gjør at Basketskolen ville vært på min bucket list. Samværet. 180 forventningsfulle deltagere som vil vite alt og oppleve alt og som alltid svermer rundt deg.

De gode kollegene fra et langt liv med basketball. Endelig er det tid nok til å sludre og slarve. Jeg skal jo ikke noe; jeg har tid til alt. Neste økt er om to timer, og jeg har tid til å prate.

”Husker du den kampen i den turneringen”? ”Hvor er det blitt av han som spilte for Sverresborg”? ”Hvor er det blitt av han som var så god den gangen?”

Vi har mye å prate om, og klokken blir plutselig mange når mørket senker seg ute selv om juninatten er lys. Plutselig er det bare noen få timer til jeg skal opp for å se morgenfrisk ut for deltagerne vi har presset til å ta en løpetur før første økt.

Noen timer på madrassen på kjøkkenet før vi er i gang igjen. Verdens beste havregrøt og et par brødskiver gir krefter til en ny dag. Med nye utøvere som har nye problemer og nye spørsmål. ”Hvem blir tatt ut på All Star Team”? ”Når får vi vite hvem det er”? ”Hvem kommer til finalen i skytekonkurransen”. Det er det som opptar unge spillere i Tønsberg i juni. Er det rart det er stas?

Jeg har hatt kontakt med mange amerikanske coacher de siste 10-15 årene. I ulike settinger, men ofte på «visningsturer» når jeg har vært med norske spillere som ønsker å vise seg frem i håp om å få napp i amerikanck college-ball.

Jeg var med Torbjørn Fritzen da han fikk tilbud fra flere skoler. Jeg har vært med Daniel Berg, Christer Elgmork og Nils-Paul Skåra, og ikke minst Stian Emil for noen år siden.

Ingen nevnt og ingen glemt når jeg sier at erfaringene med amerikanske coacher stort sett er at det aller meste som sies, fortelles og loves skal tas med en solid klype salt. Inntil en signatur på et papir bekrefter en avtale.

Men heller ikke da kan du være sikker på fire gode år. Av og til er det nesten som man tror historien om «Dr. Jekyll and Mr. Hyde» er hentet fra collegebasket. Det første møtet med coaching staff på en skole er alltid en hyggelig og smørblid opplevelse. Men det er de første treningene og kampene som avslører den egentlige identiteten, og den stemmer ikke alltid med førsteinntrykket.

I rekrutteringsarbeidet fremstår coachene som superhyggelige og superinteresserte inntil de plutselig ikke er det lenger. De er tilsynelatende kjernekarer hele gjengen, og de får deg til å føle deg helt spesiell og viktig – inntil de finner en annen spiller, en spiller som de mener er bedre. Det har alltid vært grenseløst irriterende å være i en setting der hodeløse amerikanske atleter drar gjennom hele registeret av patetiske, offensive unødvendigheter i et forsøk på å imponere.

Når dette er sagt skal det også tilføyes at jeg har funnet mange flotte folk på ulike skoler. Men de har ikke alltid vært faglig sterke, og de er litt for ofte offer for et system som i bunn og grunn er ganske kynisk.

Derfor var det også ekstra hyggelig å få mailen om at Anders Nymo har funnet et sted å spille sesongen som kommer, og forhåpentlig flere år fremover. Menlo College, et drøyt steinkast fra San Fransisco, har virkelig vært gjennom en ganske råtten sesong. Tapene har stått i kø for skolen som er et NAIA-lag (altså ikke NCAA).

Nå har de ansatt ny coach. Kaniela Aiona kommer fra St. Leo i Florida, en divisjon II-skole som blant annet har vært Stian Emils motstander i tre år. Aiona har lite å slå i bordet med, og lite å friste med. Annet enn dette:

Han ønsker Anders på laget for å hjelpe ham å bygge lagånd og samarbeid.

Det er en strålende bekreftelse på at han har skjønt hvem Anders er og hva han kan bidra med. Og det er jo såpass sjelden at amerikanske coacher evner å se mennesket bak spilleren at det er grunn til å gratulere, både Anders og Aiona. På alle visningsturer til USA har jeg ofte følt at argumentene har falt på steingrunn når jeg har snakket om en europeisk spillestil, en uegennyttig tilnærming til lagspill og kollektiv tankegang.

Nettopp derfor er det så tilfredsstillende å få en bekreftelse på at Anders, som så ofte har opptrådt i skyggen av Harald (Frey) og Stian (Mjøs), er sett for hvem han er. En tvers gjennom solid basketballspiller som også har kvaliteter det ikke finnes statistikkategorier for.

Gratulerer, og lykke til!

Man skal være veldig forsiktig med dårlige ordspill og kunstige paralleller. Men det må jo passe, dagen etter 17.mai, å skrive noen linjer om Harald. Kongen. I går sto den ene på slottsbalkongen, mens den andre satt på bussen hjem fra Sverige.

Akkurat nå er det vel ikke særlig diskusjon om hvem som er Kongen, med stor K, i norsk basketball. I hvert fall ikke hvis vi snakker om sesongen 2014/15.

Harald Frey har dominert omtrent alt han har vært med i. Han har vært helt sentral på Bærum Baskets BLNO-lag som gikk hele veien til NM-finale før de møtte overmakten i et heltent Asker-lag.

Harald var arkitekten bak Bærum Baskets triumf i Scania Cup, og det var selvfølgelig Harald som tok tak i kampen da Kjelsås snøt Bærum for seieren i U19-NM. Og nå altså: To helt suverene prestasjoner i avslutningen av Nordisk Mesterskap med statistikk som det er lov til å drømme om og håpe på, men ikke helt tro på.

Så må det være lov å undre seg over hva det er som får denne karen til å tikke. Hva er det som har gjort Harald til denne helt spesielle kombinasjonen av en lagkamerat med omsorg for de andre, og en helt unik spiller med intelligens og tekniske kvaliteter i særklasse?

Er det mest gener? Med foreldre som Ståle og Hege får man nok mye gratis, og slik jeg kjenner Ståle tipper jeg han har brorparten av æren for det vi ser. Og at Hege kanskje har æren for det Harald er. Jeg antar også at Per Tøien har bygget videre på et solid grunnlag, og at Per har evnet å gi stadige nye utfordringer. Jeg antar at det har vært avgjørende for Harald å få mengdetreningen gjennom Wang, og at årene som lekekameraten til Stian Mjøs har vært verdifulle. Jeg vet at Harald vil sette samholdet i Kjelsås-gjengen høyt, og det er lett å tro at han vil mene at kollektivet er en suksessfaktor. Derfor er det også ganske sikkert at de internasjonale erfaringene han har høstet med landslag og klubblag har gjort ham til den han er i dag.

Jeg husker veldig godt første gang jeg så Harald. Det er mange år siden nå, og jeg hadde bare hørt om ham da jeg fikk muligheten til å se ham i kamp. En kamp laget hans tapte. Der og da så jeg en sur og tverr kar som slett ikke så veldig smart og kollektiv ut. Da visste jeg ikke at det sannsynligvis bare handlet om vinnervilje, og irritasjon over ikke å ha prestert godt nok.

Haralds statistikk fra kampene denne sesongen er spennende og imponerende nok. BLNO-statistikken hans fra debutsesongen i BLNO, 2012/13, er mer kuriøs og forteller om en kar som har kommet ganske langt på kort tid: Da spilte Harald 21 minutter totalt på 6 kamper, og skjøt totalt 4 skudd i hele sesongen.

Det blir spennende å se hvilken vei Harald velger når han er ferdig med videregående. Inntil da – lykke til videre.

P.S.

Harald! Sørg for at dette ikke går til hodet på deg.  Det ville skuffe meg.

Av og til er det nesten så man har lyst tli å grine: Noen ganger er vi så grenseløst amatørmessige i idretten vår. Jeg har kjent på kombinasjonen av å være imponert og misunnelig mange ganger – når andre klubblag eller landslag får til ting vi burde klart selv.

For eksempel et yngre lag fra en eller annen klubb som kommer til kamp i splitter ny outfit, det ser smart ut!

Når et motstanderlandslag har et omfattende medisinsk støtteapparat, når de har flere personer i et videoanalyseteam.

Sånne ting.

Det er ikke alltid lett å være best når man er minst; når de økonomiske ressurtsene ikke strekker til. Men på noen områder koster det ikke en krone å være best – eller i det minste god.

Kommunikasjon er et sånt område. Det koster ingenting å klore ned noen linjer, og kommunikasjonsplattformene er etter hvert blitt så almene og lett tilgjengelige at hvem som helst kan klare det. Veien fra begivenhet til Facebook er kort, et bilde på Instagram eller Snapchat er et par tastetrykk unna.

Derfor blir jeg også både skuffet og irritert når jeg ikke finner noe å lese om norske basketballbegivenheter. Basketballforbundet var både kjappe og flinke fra Final Four i Rykkinhallen, og ikke minst fra U19-NM i Kongsberg med strålende streamingtjeneste og gode artikler på nett. Da blir kontrasten til Nordisk Mesterskap ganske grell. Det kommer sikkert noen greier på nett i dag – det er i så fall alt for sent.

Når Nordisk faller sammen med 17.mai er vi ekstra stolte i Solna. Den norske kolonien er ekstra sammensveiset og intens. Og når det i tillegg blir norske seire har vi fått enda en grunn til å feire.

Denne gangen tok det tre dager før det kom et pip fra Sverige – i form av en lang oppsummering av de 12 første kampene for fire lag. Dermed skar man akkurat klar av høydepunktene: U18-guttas seire over henholdsvis Finland og Estland.

Ikke et ord – verken på forbundets nettsider eller FB. Ingen som var stolt av laget som ikke ble funnet verdig å bli sendt til EM. Men kan kunne vel sendt en gratulasjon likevel..?

Jeg regner med at folk som landslagskoordinatoren og presidenten hadde nærvær nok til å sende personlige gratulasjons-SMSer til coaching staff, det skulle bare mangle. Presidenten hadde i hvert fall tid til å taste en hilsen; han var i et basketmøte på Malta som ble 3,5 timer langt i stedet for to døgn… Og hans FB-post var vel faktisk det eneste som kunne ligne noe offisielt denne helgen.

Forbundets nettsider har sett sånn ut hele helgen. Samme bilde x 3. Som om det ikke var mulig å ta bilde av andre landslag.

Jeg synes det er ganske kleint.

Er det bare meg?

Gærne Else Kåss Furuseth herjer på TV-skjermen med feel good-programmet «Det er lov å være blid!». Samtidig herjer basket-entusiastene på sosiale medier der det for noen er viktigere å bortforklare suksess snarere enn å unne seg et øyeblikks kollektiv glede.

Derfor en gladblogg i dag, sånn at vi sammen kan minnes og glede oss over fremganger. Arnstein Friling skriver:

«Det som en gang kanskje skal gjøre at vi kommer lenger enn vi har gjort hittil i norsk basket (for det vil vi vel?) er at vi har konkurrert utenlands, fått gode opplevelser, lært av dem og pluteslig en dag har vi fått fram 8-9 virkelig gode spillere samtidig, og plutselig gjør de de bra i turneringer og plutselig vil noen sende det på TV og skrive om det, og så er ballen i gang. Hurra for alle som lager gode lag og gjør det bra i turneringer, enten de lagene er sammensatt eller ikke.»

Nettopp! Og derfor, et lite knippe gode prestasjoner:

HURRA FOR NORGE U18 I EM
Norges beste plassering i et ungdoms-EM. 10.plass. Turneringens beste returtager i Johannes Dolven.   Harald Frey bare én middelmådig kamp unna å bli turneringens toppscorer.

HURRA FOR MATZ STOCKMAN
Nordmann på Lousville Cardinals. Seriøst!?! Go Matz! – selv om det ikke ble mange minutter i år.

HURRA FOR ULLERN I LUNDASPELEN!
7 seire, ingen tap for Ullerns G16-lag. Turneringens best kledde coach. Ny suksess i Scania Cup.

HURRA FOR BÆRUM I SCANIA CUP
Gikk ubeseiret gjennom turneringen med gladbasket – men også med et forsvar som viste seg å være nøkkelen til suksess. Det er 8 år siden Sandvika klarte det samme i 2007.

HURRA FOR KJELSÅS U19 I NM
Kjelsås tapte semifinalen mot Bærum for et år siden i U19-NM. Eller rettere sagt: Bærum stjal seieren etter at Kjelsås kanskje var det beste laget i akkurat den kampen. Derfor ingen grunn til altfor sure miner i år. Kjelsås har stått løpet i mange sesonger og har sågar et år igjen som juniorer, med ett unntak. Et herlig kollektiv!

HURRA FOR HOP U19 I NM
Finalen var tapt ved pause, men jentene ga seg ikke på tørre møkka og snudde kampen. Grattis!

HURRA FOR JOHANNES OG KARAMO
Johanens Dolven begynte sent med basketball, men han begynte godt. Johannes har virkelig alle forutsetninger for å bli den neste norske suksessen i USA. Karamo Jawara ble en hit i North Carolina; blir det Matz eller Johannes – eller begge?

HURRA FOR ULLERN OG TINA
Ullern igjen! Kult og fortjent… Men også masse kred til Tina Moen som er en fryd å se på. Flink dame!

Hvem har DU lyst til å hedre med noen godord? Kom igjen!

Til tross for enkelte lag som hadde takket nei til å være med: Helgens regionmesterskap på Apalløkka ble en svett og vellykket affære for alle deltagerne.  43 kamper før det ble kåret regionmestre, All Star-lag og MVP. Jeg innrømmer at jeg sjelden har vært til stede på disse arrangementene tidligere, men jeg kommer gjerne tilbake. Det var rett og slett sabla gøy.

Kanskje føler noen det er eksperimentelt og på grensen til skummelt – at 12-/13-åringer premieres og sågar vurderes som verdige for All Star-lag og MVP-priser. Såvidt jeg kunne se er det ingen som risikerer varige mentale skader, og ingen som brast ut i krampegråt.

Såret stolthet? Joda. En liten tåre i øyekroken? Kanskje det. Men også spillere som var genuint glade, som viste sann glede og som også evnet å glede seg på andres vegne. Det ble kort og godt en helg til inspirasjon for både vinnere og tapere.

Marie Lyslid var også yr og glad og sedvanlig ordrik da hun forklarte meg hvorfor det er riktig å premiere også i de yngste klassene. Jeg har sjelden vært mer enig med henne.

Samtidig tror jeg alle vil være tjent med om vi tar et lite oppgjør med enkelte regelsett. Jeg har selv vært en del av G13-serien i år, og for å si det forsiktig; det blir litt for mange tilpasninger til at det føles naturlig og riktig.

En pussig situasjon i en av kampene denne helgen illustrerer mulige dilemmaer: Det ene laget leder med 2 poeng etter motstanders scoring, med mindre enn 8 sekunder igjen på klokka. Laget som ligger under har ikke lov å presse over hele banen, og lederlaget kan kort og godt la ballen ligge død på egen banehalvdel til tiden renner ut. Det var kanskje ikke helt sånn man hadde tenkt seg dette?

Camilla Birkevold skriver i en kommentar på denne bloggen om Nordstrands tur til Scania Cup:

«Nordstrand 02 gutter fikk mye bank i Scania. Dette var vi forberedt på og vet at forskjellen er aller størst i de yngste aldersklassene. En strek i regningen at en av våre sentrale og største spillere gikk ut i første kamp. Men resten av guttene kjempet som helter med det de hadde mot større, sterkere og mye bedre spillere. I alle kampene ble vi presset fullbane gjennom hele kampen. Dette uavhengig av hvor mye de ledet. Som du nevner et sjokk opp mot andre forutsetninger i Norge, både med tanke på motstand og regler for spill i denne aldersklassene. Uansett var vi fornøyd med å ha deltatt. Når våre gutter nå snakker om «vi må trene mye mer», «får vi styrkeprogram til sommeren?», » hvorfor presser ikke vi?» og opplever en fornyet motivasjon for egentrening etter turneringen, må noe riktig ha skjedd underveis i Scania til tross for stygge taps-sifre.»

 

 

Hvis vi velger å se bort fra enkelte turneringer som gjenstår av denne sesongen så er det faktisk 5 måneder til neste gang du skal spille en basketballkamp. Det er noe sånt som 150 mulige treningsdager som du kan bruke på å bli en bedre basketballspiller.

Jeg vet av erfaring at det er mange som akkurat nå er ekstra tente og motiverte for å gjøre en innsats i sommermånedene. Men det blir som regel litt annerledes når sommeren er her, solen skinner og venner skal på stranden. Det er kort og godt vanskelig å være strukturert, og det er vanskelig å velge trening fremfor moro.

Jeg er helt sikker på at mange spillere har gode trenere som hjelpe med anbefalt sommertrening. Jeg har selv snekret såpass mange sommertreningsprogrammer at det hele begynte å bli litt uoversiktelig.

Og når jeg nå har ansvar for en gjeng 13-åringer, syntes jeg det var greit å systematisere det hele for å gi alle en reell mulighet for å lage sitt eget program. Hvis du laster ned vedlegget finner du treningsprogrammet for EB85s gutter 13-lag. Noen hvisket meg i øret at dette kan flere ha god nytte av.

Kanskje det..? Uansett, jeg deler gjerne.

Det er ikke noe revolusjonerende eller helt nytt der, snarere tvert imot. Men om du skulle føle for å rappe det og kopiere det til deg selv eller til dine spillere så er du svært velkommen.

Og om det er noe du ikke helt forstår sender du meg en mail så skal jeg gjøre et forsøk på å forklare.

Her kan du laste ned: Sommertrening 2015

 

Vi er mange som var i Scania Cup denne påsken. For noen er påsketradisjonen de siste skiturene på fjellet – for andre er det et «must» å måle krefter med andre nordiske lag i den mest prestisjefylte turneringen i Norden. For noen blir likheten med påskebudskapet ganske slående, en lidelseshistorie.

13 norske lag dro østover i håp om en opptur eller to. For mange spillere hadde de første påskedagene gått med til ekstratreninger med laget for å være best mulig forberedt til turneringen.

Strålende fine påskedager utendørs ble byttet ut med treninger i klamme haller. Det ble skutt og det ble trent på forsvar og angrep. Systemer som skulle knekke koder, forsvar som skulle sette motstandere ut av spill. For å være ærlig, resultatet ble ikke alltid like vellykket.

 

BAKOVERSVEIS:

Samtlige representanter i Scania Cup er blant de beste her hjemme. Middelmådige lag blir kort og godt ikke invitert. Noen har allerede spilt internasjonalt i andre turneringer mens det for de yngste blir et første og ublidt møte med tøff motstand. som for eksempel for de to representantene i gutter 02. Nordstrand vant Bærum Open i september og fikk følge av Ulriken til Södertälje. Men der ble det også bråstopp. Begge lag tapte alle kamper – med unntak av kampen der Ulriken slo Nordstrand. Nordstrand røk på et 10-80 tap, mens Ulriken fikk så hatten passet med 96 poeng bakover i en av kampene.

Ikke helt uventet, og med minst to gode forklaringer. For Nordstrands del handlet det først og fremst om at lagets strateg Georg Breen tråkket over, egentlig før turneringen hadde begynt for alvor.

Og det hjelper hjelper jo virkelikg ikke at Scania Cup spilles etter ordinære relger, mens vi her hjemme har laget en hybrid som sikkert er ment å være en snill overgang til vanlige regler. Det er i realiteten en bjørnetjeneste. En latterlighet med regler som ingen norske dommere kjenner godt nok til (de spør alltid før kampene som spilles i den klassen). Møtet med virkeligheten i Scania Cup er brutalt, og det var interessant å se at ALLE gode lag i yngre klasser (som jeg så ved selvsyn) spilte forsvar over hele banen. Knallhardt. Nådeløst. Lærerikt.

Her hjemme har vi selvfølgelig ikke lov til sånn styggedom, vi skal heller ikke skyte straffer og vi skal gå rett fra 5er-ball til 7er-ball.

Men med noen stygge unntak ble det faktisk levert mange svært løfterike prestasjoner i Scania Cup 2015. Det vil være veldig norsk å si «hederlige resultater». Jeg velger snarere «løfterikt» fordi det viser at arbeidet som gjøres i klubbene gir resultater.

Et kjapt og overfladisk blikk på resultater og plasseringer kan for eksempel gi inntrykk av at Askers 00-gutter gjorde en elendig turnering med 5 av 5 tap. Men titt litt bak resultatene så ser du at de leverte 5 gode kamper og tapte altså bare med 12 poeng i snitt i hver kamp.

Haugesunds 00 gutter ble «bare» nummer 9, men var ikke langt unna langt bedre resultater. Det er lett å bli fascinert og imponert av spillere som Mikael Gjerde og Øystein Søndenå. Når Haugesund får kaoskontroll på enkelte andre blir dette veldig bra!

Ullerns 99 gutter røk på det de nok ser på som et unødvendig og forsmedelig tap for Sverresborg. Det gjelder å vinne de riktige kampene: Sverresborg vant bare en kamp i turneringen, men passerte dermed Ullern som faktisk vant 3 av 6 kamper.

Også på jentesiden er vi tilsynelatende i fremgang. For et år siden tapte Ullerns 01-jenter 105-21 i en av kampene. For ikke veldig lenge siden måtte norske lag til stadighet svelge sånne ydmykelser.

Men ikke i år.

Jentelagene kryper stadig nærmere nordiske motstandere.

 

BÆRUMS BEDRIFT:

For å være ærlig: Det var ingen overraskelse at Bærum gikk hele veien. Det høres kanskje bråkjekt ut, men jeg kjenner denne gjengen såpass godt, og har sett de fleste av spillerne i internasjonale kamper med landslag. Jegt VET hva de er gode for.

Men etter å ha sett enkelte av mostanderne i Scania Cup ble det nesten litt uforståelig av og til hvor enkelt det skulle være å sette motstanderne ut av spill. For eksempel Luleå som i likhet med Bærum har spillerne på basketgymnas. Svenskene var fysisk sterke, kjappe og teknisk gode.

Men de kom altså til kort mot et Bærum-lag som var velspillende, på grensen til underholdende..! Og dessuten med svært solid forsvarsjobbing.

En av Bærum-kampene ble dømt av Viola Györgyi. Hun har virkelig lagt seg til en stil og en fremtoning det er grunn til å være stolt av. Til og med et skjevt lite smil i ny og ne!

Om mange av de andre norske lag fikk så hatten passet, så er det bare å ta den av seg for Bærum – og eventuelt bøye seg i den også.

Bærum leverte ikke over evne. De leverte omtrent som forventet! Norge har nå fostret tre Scania Kings: Øystein Back; den ensomme haldenseren som bar hele Haldens juniorsatsing på sine skuldre. Stian Mjøs som lekte seg til kongetittelen sammen med Sandvikas 89 gutter. Og nå altså Johannes Dolven.

Fine karer, alle sammen!

 

BØSE BØLLER:

Av alle idiotiske coacher jeg har sett og møtt tar nok coachen til Blackebergs 01 guttelag kaka. Sammen med Sandvika 01-lag ankom vi hallen første spilledag og opplevde coachen som en mitraljøse av dritt slengt etter 13-åringer som virkelig ikke så ut til å ha det gøy. De smilte aldri og hadde heller ingen grunn til det. De fikk pes av treneren sin absolutt hele tiden.

Også etter kampen da spillerne jogget ned i samlet flokk, i sokkelestedn. En av dem mente å være ferdig etter et par minuttrer og begynte å ta på seg skoene igjen. Det skulle han virkelig ikke gjort: Coachen var over ham som en hauk og tok ham kraftig. Verbalt, og opp i ansiktet hans. At han i de neste kampene stilnet helt hører med til historien, og det er lett å tenke seg at enkelte foreldre som satt på tribunen har hatt et ganske heftig møte med coach etter kampen.

På den annen side, og i den andre enden av skalaen: Her er det mange flinke coacher, flinke pedagoger. Folk som sannsynligvis gjør glitrende jobber med spillere som er uhyre dedikerte og mottagelige for mye trening.

Det er lett å bli inspirert i Scania Cup.

Uansett resultater. Her er de norske:

 

GUTTER 02:

Nordstrand (14)

Tapte 6 av 6 kamper med 25-73 som snitt i målforskjell

 

Ulriken (13)

Vant 1 av 6 kamper med 38-64 som snitt i målforskjell

 

GUTTER 01:

Lommedalen (12)

Vant 2 og tapte 5 kamper med 45-60 som snitt i målforskjell

 

Sandvika (13)

Tapte 6 av 6 kamper med 35-59 som snitt i målforskjell

 

GUTTER 00:

Haugesund (9)

Vant 3 og tapte 3 kamper. 58-65 som snitt i målforskjell.

 

Asker (14)

Tapte 5 av 5 kamper med 44-56 som snitt i målforskjell

 

GUTTER 99:

Sverresborg (8)

Vant 1 av 6 kamper med 49-64 som snitt i målforskjell

 

Ullern (9)

Ullern vant 3 og tapte 2 kamper med 47-50 i snitt i målforskjell.

 

GUTTER 98-96:

Bærum (1)

Bærum vant alle 5 kamper i turnering med 65-52 i snitt i målforskjell

 

JENTER 03:

Ulriken (8)

Vant 1 og tapte 4 kamper med 29-45 i snitt i målforskjell

 

JENTER 00:

Kjelsås (10)

Vant 1 og tapte 5 kamper med 37-49 som snitt i målforskjell

 

JENTER 99:

Ytrebygda (9)

Tapte alle 6 kamper med 29-62 som snitt i målforskjell

 

JENTER 98-96:

Hop (12)

Tapte 5 av 5 kamper med 35-57 som snitt i målforskjell

Noen vil kunne mene at jeg er nesten sykelig opptatt av spillerne i 96-årgangen; gutta som nå har vunnet G19-serien suverent, mange av de samme spillerne som herjer i BNO. Jeg har skrevet side og og side ned om en strålende gjeng som virkelig har beriket flere år av livet mitt.

Da er det kanskje på tide å dvele litt ved skuffelsene også. Men med disse gutta kom nedturene sjelden på banen. Det måtte i så fall være NM-finalen mot Centrum i fjor. Nei, den største skuffelsen var snarere at jeg aldri fikk dem med på tur. I løpet av en lang basketballkarriere har jeg hatt gleden av å ha med mange årganger på lange turer. Mange til USA, men også til Kina, Nederland og Luxembourg – i tillegg til landslagsturene østover.

Med 96-gjengen fikk jeg det aldri til. Vi ville så gjerne, alle sammen. Men de to gangene jeg forsøkte strandet det på “har vært der før”, “har andre planer med familien” osv.

Kjipt, fordi den optimale formen for lagbygging er nettopp å reise på tur. Det behøver egentlig ikke være lenger enn til bortkamper på Kongsberg og i Tønsberg, men det blir selvfølgelig mer orden på det når man drar langt av gårde.

Når man har jobbet dugnader i forkant. Når man har hatt et felles mål som blir nådd. Når man har noe å glede seg til. Sammen.

Da jeg i år overtok ansvaret for et lag av 12-åringer, slo det meg at her er det viktig å være tidlig ute.

Erfaringene har vist at vi (nordmenn) er blitt så rike og så blaserte at alle har “been there, done that”. Familier har allerede vært i USA flere ganger før barna går ut av tenårene.

Derfor hadde jeg ikke trent laget mer enn noen få uker da jeg foreslo en USA-tur. De kjente ikke meg, jeg kjente ikke dem. Men anledningen var egentlig helt unik: Stian Emil (Berg) startet dette prosjektet for flere år siden på SFO og var den første treneren for mange av spillerne. Han går sitt siste år på Nova Southeastern i Fort Lauderdale. Simon (Sætre Borchgrevink) hadde treneransvar i flere år før han før denne sesongen flyttet til New York.

Dermed kunne vi få med oss besøk hos begge på samme tur.

Og overraskende og gledelig nok: I løpet av et par hektiske uker var det klart at vi kom til å bli over 30 mennesker som ville dra. Og da vi endelig kom av gårde var gruppen blitt til 11 spillere og 37 mennesker totalt!

Vi jobbet dugnader. Vi solgte kakelodder. Vi tjente penger. Vi var virkelig reiseklare.

Under denne teksten kan du se litt av det vi opplevde. Fra bitende kulde i New York til svært behagelige dager i Florida. Fra en lurvete kamp i kjelleren på baptistkirken på Manhattan til heftige morgentreninger på en utrolig fin utebane.

Jeg synes alltid sånne turer er litt scary; vanskelig å vite om alt kommer til å gå bra og om det er noe som ikke er planlagt godt nok. Denne gangen var det vel basketballdelen som gikk litt skeis, men det var egentlig utenfor vår kontroll.

Men basketball ble det jo likevel, og jeg vet ikke helt hva jeg var mest tilfreds med. Jo, for eksempel å foreslå morgentreninger med 12-åringer på en ferietur – med fullt lag av spillere klare som tente lys kl 07.30 om morgenen. Man blir litt glad av sånt. Og glad blir man hver gang man ser et lykkelig fjes som åpenbart synes det vi gjør er kult og morsomt.

Voldsomme fellesmåltider – 37 mennesker på rekke og rad. Pannekakefrokoster med skyhøy GI-verdi, henrykt lek på stranden, hektisk ”skosafari”-shopping fra butikk til butikk. Sokkeshopping.

Ringside i Madison Square Garden til All Star-trening. Selve kampen på storskjerm(er) i en gigantisk sportsbar.

Sendinger fra ski-VM på hotellet kl. 07.00. 
Petter Northugs første VM-gull, innfanget på South Beach av alle steder.

Allsang i bilen, så høyt at blaserte lokale stirret med en blanding av nysgjerrighet og forferdelse på barn i fri dressur. En fantastisk rap-låt siste kvelden fremført av 11 yre spillere i møterommet på hotellet.

Vi pleier å si at Norge er et land for spesielt interesserte. Og det tror jeg fortsatt holder vann. Men sannelig er amerikanere ganske spesielle også. Fatastisk positive og imøtekommende inntil det viser seg at det de lover ikke holder vann. Som for eksempel kampene vi skulle spille. Bortsett fra en kamp rant de ut i sanden – bokstavelig talt. Men 12-åringer lar seg ikke stoppe av tilfeldig motgang.

Som for eksempel amerikaneres nærmest paranoide frykt for søksmål:

– Da vi skulle få til en kamp mot en barneskole i Florida var det første spørsmålet om vi hadde forsikringen i orden.

– Da vi møtte til morgenøkt på utebanen i Central Park (!) i Fort Lauderdale kom en myndig og livstrett parkdame ut og fortalte at vi måtte kunne vise et forsikringsbevis med dekning på minst $ 1 000 000 – en million dollar!! – for å kunne trene der.

– Da vi besøkte et trampolinesenter måtte alle skrive under på et papir som fritok stedet for alt ansvar.

– Da noen av gutta ville prøve seg på en kurv inne i Niketown, New york, måtte de først skrive under på ansvarsfraskrivende papirer før de kunne kaste ball i kurv.

– Da Stian Emil tok oss med i hallen til NSU Sharks for en uøytidelig kveldsøkt: En eller annen vaktmester-dude stoppet treningen fordi vi ikke hadde forsikringen i orden.

Alt i alt ganske sprøtt.

Like sprøtt som at bilutleiefirmaene såvidt kaster et blikk på det norske sertifikatet før de lar oss kjøre av gårde med 3 15-setere.

Men kult? Ja, veldig!

Og om det skulle være noen tvil: Vi sysler allerede med planer om ny tur til neste år!