pauliord

Jeg ser at min gode venn Petter Sveen har kastet seg inn i debatten om OL i Oslo, og er stadig vekk ute på FB med små stikk.  OL vil han slett ikke ha, og det er lite som tyder på at avstemningen 9. september skal gi flertall for en ny folkefest.

Jeg er litt usikker selv på hva jeg mener, og heldigvis blir jeg ikke spurt; det er bare dem som stemmer i Oslo som blir tatt med på råd. Men prosessen rundt en eventuell OL-søknad er nesten rørende håpløs, og argumentene likeså.

De siste som har kastet seg inn i kampen er en så odde duo som byrådsleder Stian Berger Røsland og Aps Libe Rieber-Mohn.  Jeg vet ikke nok, verken om Berger Røsland eller Rieber-Mohn – de er sikkert flinke og velmenende begge to. Jeg vet bare at  hun for meg fremstår som sur, tverr, trompete og ganske furten. Jeg har aldri hørt henne ytre ett positivt ord om byrådet eller byrådslederen, men plutselig er de altså kjempeenige, og hun er superpositiv.  Det funker ikke, i hvert fall ikke for meg.

Plutselig får vi hele langrennseliten inn i TV-ruta fra en treningssamling; friske gutter og jenter med melkebarter og brede smil. Selvfølgelig er de veldig for.  Et par dager tidligere:  Et litt småpatetisk TV-innslag med Petter Stordalen som virkelig ikke er veldig veltalende denne gangen.  Han vil ha OL til Oslo.  Der forsvant det plutselig ganske mange ja-stemmer som umiddelbart vil mistenke ham for å snakke på vegne av belegget på Choice-hotellene.

Børre Rognlien er president i Norges Idrettsforbund, og jeg innbiller meg at det finnes  mange og gode grunner til at han sjelden fronter kampsaker i det offentlige rom.  Når han sier at «nordmenn ikke vet sitt eget beste» om et eventuelt nei til OL så er jo ikke det akkurat noe stemmfrieri.

Hvor er kommunikasjonsrådgiverne!?! Er det ingen som kan hviske en eller annen noe smart i øret? I juli visste for eksempel bare 4 av 10 Oslo-borgere at de skal stemme 9. september.

Hvis vi skal titte inn i vår egen lille andedam går det an å tenke at hvis det virkelig er noe norsk basketball ikke trenger så er det et OL.  Enda flere vinteridrettslanlegg, et skiskytterstadion i Lillomarka, påbygg av Holmenkollbakken (selvfølgelig er den utdatert og for liten allerede; det skulle tatt seg ut om den holdt i mer enn 10 år).

Men derfra til å tro på at pengene i stedet kommer til å gå til eldreomsorg er latterlig.  Jeg er skråsikker på at det IKKE komme til å «skinne av eldreomsorgen» som Jens Stoltenberg lover, verken i 2015, 2017 eller 2022.  Og det kommer ikke vann i svømmebassengene. Selvfølgelig gjør det ikke det. Og selvfølgelig blir ikke Groruddalen opprustet hvis det ikke blir OL i Oslo.

Jeg er så drittlei av de politiske TV-debattene nå. Løftene. Påstandene.  Pengesummene.

Jeg hadde ambisjoner om å gå inn i valgkampen med et åpent sinn, men nå orker jeg ikke mer.  En litt småarrogant og «smug» Stoltenberg, Erna som messer i vei med silkemyk røst i eksakt samme toneleie. Jeg tror kort og godt ikke på dem, og jeg synes ikke de er veldig flinke. Sorry.

Hvorfor kan jeg ikke få en politiker som Birgitte Nyborg i danske «Borgen»?  Er det ikke én som kan tre ut av mønsteret og gjøre noe annerledes, si noe overraskende?  Hvorfor kan ikke Erling Lae gjøre comeback i Oslo.  Da hadde jeg helt sikkert vært veldig for OL-søknad.

Nå er jeg bare sikker på at Jordal Amfi fortsatt kommer til å være «jordslag Amfi», et OL-anlegg fra 1952 som er et grelt eksempel på hvor dårlige vi er til å ta vare på verdier.

Oslo Kommune vil altså ha oss til å være med på OL-søknad, og vil ha din stemme 9. september.  Det har gått 8 måneder siden taket raste sammen i Vulkanhallen.  Centrum har ingen hjemmebane, ikke noe sted å trene.  De klarer altså ikke reparere et tak, men vil arrangere OL.  Det er så dumt at det er til å grine av.

Nå kjenner vi fasiten: Samtlige yngre landslag er ferdige med sine respektive EM-turneringer, og resultatene er mildt sagt ikke hyggelig lesning. U18-gutta åpnet ballet tidlig i juli med tap for Tyskland – U18-jentene avsluttet med kamp om å unngå sisteplassen i dag mot Skottland. Det klarte de ikke.

Om vi velger å holde det litt spesielle U23-landslaget utenfor i denne omgang, står vi igjen med 31 spilte kamper denne sommeren. Norge vant 3 av dem, og vi tapte 28. Målforskjellen vår er heller ikke veldig hyggelig selv om det opplagt også er gode resultater om man ser «gjennom» sluttresultatet. Gjennomsnittet for 31 kamper, gutter og jenter, er 45-69.

Om en snau måned samles landslagstrenerne til oppsummering og diskusjon om inneværende sesong, men enda viktigere – om veien videre. Spørsmålene er mange, men svarene er kanskje ikke like opplagte. Her finnes det minst to skoler:

Noen vil hevde at alle matching er bra, at all internasjonal erfaring er viktig og nyttig i bestrebelsene på å ta de nødvendige skrittene fremover. Andre vil mene at det er å sløse med penger og ressurser å sende enkelte årsklasser i «krigen» uten nødvendige kvaliteter og midler.

Det er lett å la seg inspirere av våre nordiske venner. Svenske jenter presterer aldeles strålende internasjonalt. Mange av oss husker VM-sølv (!), mens Sverige gjør godt fra seg i A-gruppen både i U16 og U18. Danskene har vært overraskende gode i U16-årgangene i år med seier og opprykk fra B-gruppa for guttene og 3.plass og opprykk i B-gruppa for jentene. Finland er ikke mye dårligere.

For Norge betyr dette først og fremst at det faktisk nytter, men det store spørsmålet er hvordan vi kommer dit og også hvordan vi bør matches.

Det er nærliggende å mene at det ikke er særlig nyttig og motiverende å tape med 96 poeng for Litauen, eller når norske lag har spilt 7 kamper uten å score over 30 poeng.

Med egenandeler fra spillerne har hvert norsk landslag 300 000 kroner til disposisjon, og den største delen av potten går til EM-deltagelse. Det handler om kost og losji etter FIBA-satser, men ikke minst om svært dyre reiser til litt obskure spillesteder. Og det hører dessverre med til unntakene at norske landslag er godt forberedt. I den forbindelse er det lov å minne om U23-landslaget som gjennomførte en svært stram treningsperiode før Universiaden: 24 tøffe treningsdager i løpet av 6 uker, og i rapporten kan vi lese at laget ønsket seg minimum 5 gode treningskamper «så vi ikke gikk blindt nn i turneringen». Men det ble med bare 3 uformelle økter mot et samlingslag av tilgjengelige spillere.

U18 gutter er det eneste av de aldersbestemte landslagene som vant kamper denne sommeren. Men lagets 3 seire kunne faktisk vært både 4 og 5 og en plass i kvartfinalerunden. De var i realiteten ikke langt unna en historisk prestasjon, men reiste til EM i Makedonia uten treningskamper etter nordisk mesterskap.

U16 gutter er det laget som har sørget for de beste rammevilkårene før sommerens turnering. De startet allerede for over et år siden, og har blant annet vært i Litauen og Hellas på treningsleir; inkludert kamper mot god motstand. Allerede nå foreligger det invitasjoner til å komme tilbake på tilsvarende opplegg. Det er en god start!

Så må det være lov å spørre om det er fornuftig og riktig at alle landslag blir sendt til EM-turneringer? Eller er det sånn at enkelte lag og årganger vil ha større nytte av alternative kamptilbud. Deltagelse i klubbturneringer? Være med i EM gruppe C i stedet (dersom det fortsatt er mulig). Det var det i hvert fall den gangen A-landslaget deltok i gruppe C under Ron Billingsleas ledelse. Norge vant turneringen, og selv om motstanden i gruppe C er svak handler det jo også om mestring. Om følelsen av å kunne vinne.

Kanskje neste utenlandstur blir en studietur til Danmark eller Sverige?

U18 gutter nr. 14 av 22:
57-68 tap for Tyskland
54-59 tap for Estland
53-75 tap for Nederland
59-56 seier over Østerrike
80-67 seier over Georgia
56-66 tap for Ungarn
61-87 tap for Finland
76-56 seier over Romania
67-77 tap for Ungarn

Øvrige nordiske lag:
Danmark nr. 17 i B
Finland nr. 8 i B
Sverige nr 6 i B
U18 jenter, nr. 18 av 18:
19-115 tap for Litauen
36-59 tap for Estland
31-70 tap for Polen
29-61 tap for Israel
23-91 tap for Finland
37-44 tap for Sveits
59-73 tap for Skottland

Øvrige nordiske lag:
Sverige nr. 7 eller 8 i A
Danmark nr. 13 i B
Finland 11 eller 12 i B

U16 gutter, nr. 22 av 22:
55-82 tap for Makedonia
47-61 tap for Estland
38-59 tap for Bulgaria
36-71 tap for Finland
60-83 tap for Portugal
54-58 tap for Irland
52-62 tap for Luxembourg

Øvrige nordiske lag:
Sverige nr. 16 (sist) i A
Danmark nr 1 i B (opprykk)
Finland nr. 3 i B (opprykk)

U16 jenter. nr. 17 av 17:
25-72 tap for Sveits
32-101 tap for Serbia
26-55 tap for Hviterussland
44-65 tap for Ukraina
25-77 tap for Slovenia
23-73 tap for Tyskland
41-51 tap for Estland
45-65 tap for Irland

Øvrige nordiske lag:
Sverige nr. 9 i A
Danmark nr. 3 i B (opprykk)
Finland nr. 4 i B

Det er noe helt eget og spesielt å være en del av FIBA-turneringer.  I går spilte U16-jentene sin første kamp i Portugal, få dager etter at U18-gutta returnerte fra Makedonia. Jeg har alltid undret meg over alle særegenhetene knyttet til disse arrangeentene, men i år opplevde jeg noe jeg aldri har vært borte i før – en humørfylt, høflig og impulsiv FIBA-kommisær.

Jeg har blogget om dette tidligere; de mange reglene og forordningene som følger med apparatet rundt kampene:

– De spesielle og svært rigide sokkereglene.

– Forbudet mot å coache i shorts, selv om gradestokken viser +40 i haller uten air condition.

– Forbudet mot jeans.

– Sleeves og tights i riktige farger og lengder.

– Påbudet om å være med på de to tekniske møtene (forsøk på å stille med stedfortreder blir blankt avvist).

– FIBA-representantens svært klossete håndtering av den smule kritikk som fremkom på møte nr 2 i Strumica.  Uansett hva landene fremførte av budskap klarte han å «return to sender» med dårlig tilslørte synpsunkter som gikk på at dette i bunn og grunn var vår feil. («Kald mat» = dere må møte presis, selv om man faktisk gjør det.  «Manglende internett» = slik er det over hele verden når så mange unge laster ned filmer samtidig.  «Mangelfull stats-føring» = vi gjør så godt vi kan og det er vel ikke så farlig med en liten glipp her og der).

– Forbudet mot reklame på drakter og shooting shirts: Vi ble nektet å bruke vår overdel med «Help Forsikring» på, mens det viste seg at rekamelogoene florerte både på shooting shirts og spilledrakter hos veldig mange land. Det ble ikke nevnt med et ord utover i turneringen; kanskje ikke minst fordi Makedonias drakter var ganske reklametunge..?

Innntrykket blir altfor ofte at disse turneringene styres og administeres av en godt innrøkt gjeng av eldre karer med tilårskomne ideer.  De får den aller beste forpleining og vil definitivt ha seg frabedt kritikk.

Derfor var det så usigelig velkomment å møte det jeg tror må ha vært den walisiske FIBA-kommisæren.  Vi hadde ham i flere av kampene; han hørte hva vi sa, han forstod hva vi sa og han smilte.  Mye.

Før vår siste kamp i turneringen – mot Ungarn om 13. plassen – fikk jeg plutselig to solide never plantet på skulderen – og massasje.  Jeg kunne bannet på at det måtte være Espen som ville sørge for lave skuldre før den sister kampen.

Men nei.  Det var Darren Bolt – FIBA-kommisæren – som ga meg et halvt minutt backrub.  Utrolig, og kult.  Sånne overraskelser må man bare digge!

Det var med en norsk dommer til U18-EM i Strumica. Men jeg så ham aldri – før på bussen hjemover litt over midnatt søndag, 11 dager etter at mesterskapet startet.

Det er litt synd, for når norske lag er på tur føler vi oss ganske alene. Og jeg tror vi har behov for litt fellesskap, kollektivitet og samhold.

Vi har nesten alltid den minste delegasjonen med færrest reisende.  Jeg talte 8 mann i det tyske støtteapparatet uten at jeg aner hva de gjorde for noe, alle sammen. En kar teipet spillere til absolutt alle kamper og treninger.  En annen var han som alltid kjøpte bananer.  En tysker var han som sørget for å varme opp laget mens han som alltid var morskest i ansiktet og brukte solbriller inne var reiseleder. To av tyskerne satt ofte på loftet der de kontinuerlig kjørte videoanalyser.

Norge reiste med 4 personer i tillegg til spillerne. Vi årner og fikser som best vi kan,  men vi er stort sett alene.  Bortsett fra de gangene foreldre tar turen.

I år var hr. og fru Vuk innom en avstikker fra ferie i Serbia, mens pappa Johannes i sedvanlig entusiastisk stil konverserte alt og alle mens han heiet på Norge.  I tillegg klarte vi (spillerne vel å merke) å sjarmere et par av de lokale guidene sånn at det var opptil 3-4 på tribunen som til enhver tid heiet på Norge.

Vi som spiller og coacher i disse mesterskapene skulle nok gjerne hatt en fagprat eller to med de norske medreisende dommerne.  Å få de andre dommerne i tale før, under eller etter en kamp er omtrent like lett som å få et intervju med Justin Bieber på Oslo-besøk.

Når vi føler oss bortdømt og forlatt kan det ofte være gunstig å få satt det hele i perspektiv. Vi kan trenge å få en proff til å mene noe om det vi opplever. Hvordan tenker internasjonale dommere om fysisk kontakt?  Hvorfor er det greit å holde armene rundt post-spillere bakfra? Og hvorfor er det ikke greit å spørre om nettopp det i kampen? Hvorfor dømmes ikke eklatante skrittforseelser på vei inn i skuddbevegelser?

Sånn ting lurer man på, og det finnes sikkert gode svar på det – men ingen å spørre. Jeg synes det er fint om nordmenn er norske når vi representerer – at vi er et slags fellesskap med de samme interessene. At vi erkjenner hverandre og respekterer hverandres oppgaver.

Dere som reiser med de tre øvrige ungdomslandslagene som dommere i ukene som kommer:  Stikk innom de norske kampene på tribunen, da vel!  Snakk litt med norske spillere og ledere når dere ikke er sammen med kolleger.  Det er hyggelig!

Kommunikasjonsbyråer er den nye vekstbransjen.  Og kanskje særlig nå i ukene før stortingsvalget 9. september. Kanskje kunne vi som kom hjem fra Makedonia i går også hatt nytte av en samlet kommunikasjonsstrategi..?  Jeg mener, det er jo ikke supersexy å fortelle at vi ble nummer 14 i et B-EM!?!  Det er ikke akkurat noen WOW-faktor…

Men la oss ta dette i tur og orden, for før man får forklaringsproblemer på hjemmebane skal man jo faktisk hjem fra mesterskapet.  Og det skulle vise seg å være en drøy øvelse.

Reiseplanene til disse mesterskapene er alltid spennende.  Det handler både om tidspunktet for billettbestillingen, om det faktum at det gjerne er ett selskap som har et slags monopol på strekningen og også om Norge har råd til å reise ned en dag tidligere enn strengt nødvendig.

Til Skopje i Makedopnia er det Austrian Airlines som har monopolet, og dermed er vi prisgitt deres rutenett.  Deres flight til Skopje, via Wien, går kl. 06.40 fra Oslo.  Det betød altså for U18-landslaget at vi måtte opp kl. 04.00 dagen før første kamp i turneringen – med ankomst Strumica i 15-tiden.  Ikke akkurat veldig opplagte for å si det mildt.  På hotellet hadde tyskerne allerede installert seg og akklimatisert seg dagen før.  Og som mange vet, Norge-Tyskland var vår første kamp og motstanderne hadde fått en edge allerede før kampen.

Veien hjem var enda lenger.  Siste kveld i mesterskapet renner alltid ut i en nokså løssluppen forestilling der spillerne mingler til langt ut i de sene nattetimer.  Noen lands ledere er av det svært liberale slaget, og det betyr for eksempel nesten alltid at nederlandske spillere er ganske «slitne» allerede tidlig på kvelden.  Denne gangen hadde de tatt med ølboksene på tribunen i finalen; ikke akkurat lekkert.

Men denne gangen fikk ikke Norge vært med på den sosiale delen av arrangementet:  Bussavgang fra hotellet var kl. 00.05!  Drøyt to timers busstur senere var vi på flyplassen i Skopje der innsjekkingslukene ikke hadde rukket å  åpne ennå.  Innsjekk kl. 02.30 til flyet som gikk 04.30…  Vi landet i Wien litt før 06.00 – med over 4 timer til flyavgang til Oslo.  Tro meg, man er ikke veldig opplagt kl. 06.00 om morgenen – svett, klam, trøtt og lei.  På det bittelille Fokker-flyet hjem fra Wien; jeg dupper – hele tiden – rykker til idet kroppen detter fremover i setet, sikler litt. Lengter etter sengen.  På Gardermoen tok det til alt overmål en klokketime å få bagasjen.

Og så er man altså hjemme.  Og da kommer de første spørsmålene fra venner og kolleger.

– Hvor har du vært?

– I Makedonia.

– Hva i all verden har du gjort der? Makedonia er vel ikke akkurat ferieland nummer 1?

– Vært coach for et landslag.

– Hvordan gikk det?

Og det er akkurat da man burde hatt en kommunikasjonsstrategi, og det er akkurat da man tenker på hvor mye lettere det må være å ha ansvar for et bandylandslag, eller skøytelandslaget for den saks skyld.  Idretter ingen driver med.  Som bandycoach vil man vel alltid kunne svare at vi kom til bronsefinalen. Men dette er altså basketball, verdens største idrett, og utfordringen er å forklare at en 14.plass i et B-EM faktisk er ganske bra.

– Joda, vi spilte mange bra kamper!

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

– Du, det var innmari bra – vi spilte om plassene 9-16.

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

– Vi spilte helt jevnt med kjempegode nasjoner!

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

– Det var skikkelig close – vi klarte nesten å komme i gruppen som spilte om plassende 1-8!

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

– Vi hadde Tyskland i kne!  Vi var en hårbsredd fra seier over Estland…

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

– Vi ble bedre enn Danmark!

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

14. plass.  I B-EM… 

13. plass i Universiaden for U23-laget.

Folk skulle bare visst.

Det er ikke takknemlig å drive med verdens største idrett.

De norske U18-spillerne har gitt oss feedback på hva de selv oppfatter som gode og dårlige øyblikk fra EM.  Svarene er ganske ulike, men noe er alle enige om:  At kampen mot Østerrike representerte et vendepunkt og at det å komme tilbake fra minus var en prestasjon å være stolt av.

Og – vi er nok alle enige om at tapet for Estland var det sureste, og kamskje vår beste kamp alt i alt.  Mot et av turneringens bedre lag klarte vi å spille med dem helt til vi fikk en heldig 3er i trynet mot slutten av kampen.

– Det hyggeligste jeg har opplevd her nede i EM er å være med gutta og kjøre gocart, sier Magnus.

– Jeg synes lagets beste kamp var den mot Romania, mener Sjur.  – Vi har en ganske dårlig førsteomgang, men stepper opp skikkelig i andreomgang, noe som ikke er typisk oss. Noe vi også gjorde mot Georgia.

I likhet med de andre mener Franck at tapet for Estland var vondt å svelge:

– Det kjipeste tapet var uten tvil mot Estland, små marginer som gjorde at vi tapte den kampen. Kunne lett gått vår vei.

Anders oppsummerer det mange tenker – og sin egen innsats slik:

– Beste minne fra kampene var da vi spilte mot Østerrike. Det var etter en time-out i 4. periode så hadde de som var på banen en liten team huddle. Det var Franck som ledet huddlen og sa at vi er bedre enn Østerrike, selvom vi ligger under nå. Alt handler om fokus, hvis vi klarer å fokusere nå så vinner vi denne kampen her. Kampen endte med at vi hadde en comeback og vant kampen. Jeg var fornøyd med meg selv på både Georgia og Østerrike kampen, fordi jeg fikk mange assister på begge kampene, da vet jeg at jeg har hjulpet de andre. Også vant vi i tillegg!

Johannes har i hvert fall tatt med seg hjem at de fleste basketballkamper kan vinnes:

– Jeg har lært at det ikke har noe å si at man ligger under med 10-15-20 poeng. Gode lag kan ta igjen så mye poeng på få minutter. Det har vi bevist i nesten alle våre kamper

For oss som har bidratt rundt laget har det også vært lett å finne stolte øyeblikk, og kanskje er det aller mest tilfredsstillende at samtlige 12 har tatt med seg gode øyeblikk hjemover. For eksempel disse:

– Da Sjur endelig fikk til det vi vet han kan.  Etter altfor mange kamper med uforklarlig svake offensive prestasjoner løsnet det endelig mot Romania.  Men kanskje har hans viktigste egenskap vært at han aldri gir seg – han lar seg aldri påvirke, i hvert fall synlig, av nedturer.  Han biter tenna sammen og står på videre.  Og hans største bidrag var sannsynligvis da han utraderte Østerrikes big man.

–  Fredrik gjør oss stadig stolt, først og fremst fordi han alltid forsøker å gjøre det han blir fortalt.  Dermed har det også løsnet for ham offensivt i enkelte kamper.  Som når han var toppscorer etter få minutter mot Ungarn i den første kampen:  5 poeng kom helt naturlig og som et resultat av å omsette beskjeder i praksis.

– Anders er blitt kjent som en slags menneskelig perpetuum mobile – evighetsmaskinen fra Skjetten.  Etter en litt ruskete vårsesong har han fått mye tillit her i Strumica og har båret laget gjennom tøffe tak.  Alltid uten å kny.  Aldri kritikk mot lagkamerater:  Han har tatt turnovers på egen kappe, og har i stedet evnet å gi positiv feedback til andre når de har gjort det bra.  For en type..!

– Man blir stolt når Mikkel plutselig finner ut at han skal bruke det han kan.  Når han lekende lett danser gjennom motstandernes forsvar med en imponerende touch og finesse.  Når han endelig finner veien til nettmaskene fra 3 poengs-distanse, og når han smiler det litt skjeve og lure smilet som for å fortelle at «dette klarer vi», selv om vi ligger under.

– Johannes har steppet opp som lagets klippe, og har levert varene i et sånt omfang at alle har latt seg imponere. En av de amerikanske collegescoutene som var her omtalte Johannes som limet i laget.  Han knivet lenge om returtittelen i hele turneringen, han var vår helt dominerende spiller i alle de tidlige kampene, og han har funnet nye løsninger offensivt etter hvert som motstanderne har vist seg frem.

– Nick er en sprudlende kar; helt ukomplisert og alltid positiv.  I kraft av bevegelighet og hurtighet har han ved flere anledninger drevet motstanderne til vanvidd; de har kort og godt ikke fått til noe som helst fordi de har hatt en klegg fra Centrum i trynet – hele tiden.  Det er øyeblikk å ta med seg videre!

– Franck leverte varene så det holdt i en dominerende forestilling mot Romania.  Med mye ansvar og mye spilletid tok han tak i kampen og bar oss gjennom vanskelige perioder.  Og han har fremstått som en av de aller mest positive også fra benken når det har buttet. Det er viktig når kampene er mange og motgangen blir tøff å bære.

– Magnus blir nok av mange oppfattet som tydelig, og tøff i trynet.  Men Magnus har først og fremst vist seg frem som en lagspiller som ikke har hatt noe problem med å spille en slags annenfiolin.  Men den rollen har han også løst på strålende vis og har tatt overbevisende godt vare på minuttene han har fått.  Det har aldri vært tryggere å sette Magnus på banen enn i dette mesterskapet.

– Even har hatt ulempen med å komme sist med på laget etter oppholdet i USA.  Men han har glidd innpå utmerket vis, og har spilt feilfritt i de innhoppene han har hatt.  Som en nokså rendyrket skytter har han tatt for seg av åpne og gode skudd, og er alltid en positiv force for laget.

– Ingen bestrider at Matz har talent og size, og vi har ventet på kampen der han skulle slå til.  Det var i går mot Romania der alt han gjorde i forsvar var riktig.  8 blokker er nesten uhørt, og handler vel så mye om at han evner å stå på bakken i stedet for å oppsøke blokkene.  Romania ble drevet til fortvilelse da Norge gikk fra.

– Vuk på sitt beste er inspirert, uredd og med vilje til å blø for drakta..! I svake øyeblikk er valgene tidvis uheldige, men en skjerpet Vuk har vært en fryd å ha på banen.  Mot Romania var ikke minuttene mange, men Vuk inspirerte de andre til innsats da vi satte inn støtet etter pause.

– Håvard har vært et nytt bekjentskap for meg, men har åpenbart seg som en av de aller mest kollektive på dette laget.  Aldri et vondt ord fra Håvard som innretter seg etter de beskjedene han får – og som bærer laget frem selv om han ikke alltid har fått spilletiden han har ønsket seg.  Et defensivt midtpunkt når han er på banen.

Takk til dere som har fulgt oss på reisen! Følg de andre norske ungdomslandslagene i ukene som kommer; U18 og !6 jenter og U16 gutter skal alle i ilden!

Noen dager i Strumica er bedre enn andre, noen kamper vinner vi uansett.  Her er et lite knippe fra dagens volleyballkamper.

Det er hyggelig å lese Facebook-meldinger hjemmefra.  Sosiale medier har gitt oss en helt annen og intuitiv mulighet til å respondere på ting vi liker og ikke liker.  Og 100% av kommentarene som har vært postet om de norske innsatsen i Strumica har vært positive.  Det er kanskje ikke så rart all den stund kommentarfeltene domineres av ivrige og stolte foreldre.

Men hvor positive har vi egentlig lov til å være?  Og, ville det kanskje vært riktigere om de hyggelige tilbakemeldingene også var blandet med irritasjon – ikke over guttas innsats nødvendigvis, men over et system som gir norske landslag relativt små sjanser til å hevde seg.

Blant tilbakemeldingene hjemmefra er at «disse gutta er norsk basketballs fremtid», «bare det å ta føringen mot Finland er en prestasjon i seg selv», «fantastisk laginnsats, dere har det som skal til».  Og så videre.

Vi som er med norske landslag internasjonalt må ha lov til å spørre oss selv om det er riktig norske landslag faktisk har det som skal til.  Det er kanskje å banne i kjerka, men er mye vi ikke har.

Vi har ikke et bredt nok rekrutteringsgrunnlag. Med bare 10 000 utøvere i Norge er det ikke overflod av talenter i noen av årsklassene.  Store utøvere spiller heller håndball og volleyball.  Vi har ikke spillere med treningsgrunnlag godt nok.  Der motstanderne har beef inside og power guarder har vi tynne slintrer.  Der gode motstandere er automatiske på riktige taktiske valg sliter vi med å få automatikk i noe som helst.  Der andre lag har spilt tøffe kamper internasjonalt har vi vendt oss til et nivå der skyttere alltid har altfor god tid til å finstille siktet, der store spillere dominerer utelukkende i kraft av å være to meter høye og der mange spillere er så dårlig trent at et helt lag kan kollapse etter én omgang. Norske dommere får kritikk om de dømmer for lite, de får kritikk om de dømmer for mye og vi i hylekoret rundt er kanskje vel så mye en del av problemet som dommerne selv.

Alt dette er spillernes og klubbenes ansvar. Når spillerne kommer inn under radaren for regionslag og landslag skal mye, om ikke alt av det grunnleggende allerede være gjort.

Men rammebetingelsene for norske landslag er forbundets ansvar, og det er NBBF sentralt som legger premisser og budsjetter for satsingen. Tommelfingerregelen for norske landslag er 300 000 kroner til disposisjon, inkludert egenandeler fra spillerne. Det rekker ikke særlig langt.  Reise og opphold i EM koster oss ca 160 000 kroner.  Nordisk tar en god slump penger, og dermed er det ikke stort igjen.  Derfor  har vi heller ikke spilt internasjonale kamper før første hoppball i et EM, og derfor blir hvert lag sin egen lykkes smed.  U16-gutta har fått til mer enn andre i år.  De møttes første gang på basketskolen i fjor, og har altså jobbet sammen i over et år nå.  Det er ganske unikt i norsk basketball.  I tillegg gjennomfører de treningsleir med det greske U16-landslaget i Hellas, så vidt jeg vet delvis finansiert gjennom eksterne bidrag og egenandeler.

Det norske U23-landslaget som deltok i Universiaden hadde definert en intens 6 ukers periode som treningsgrunnlag før avreise.  Også det ganske atypisk norsk og store treningsdoser etter norsk målestokk. U18-laget har vært på en tidlig treningsleir i Litauen, men ingenting mellom nordisk og EM.

Det typiske er at norske landslag begynner med en bruttosatsing tidlig i januar på Den store Trenerhelgen.  Der samles smitt og smule av kandidater som enten ER gode nok eller som i egen øyne mener seg klare for å spille med flagget på brystet.  I januar er det bare drøyt fire måneder til Nordisk Mesterskap, og den første samlingshelgen forsvinner i altfor mange kandidater og altfor lite konkret jobbing med de som til slutt skal representere.

Vi må begynne tidligere.  Det er altfor mange treningsmuligheter i løpet av høsten, i hvert fall regionalt, til at vi kan la disse sjansene gå fra oss.

Så når U18-laget i Strumica følger Estland og Tyskland til døra her i EM – for spå å tape på bitrest mulige vis i sluttminuttene er det kanskje lov til å være stolt.  Men det er også lov til å være irritert. Det er ikke gitt at utfallet ville blitt annerledes med bedre forberedelser.  Men det hadde garantert ikke blitt dårligere. Hvis bedre rammebetingelser hadde gitt oss muligheten til å spille om plassene 1 til 8 i stedet for 9 til 16 (vi var virkelig ikke langt unna), ville det vært en bitteliten sensasjon.  Jeg er den først etil å medgi at om vi hadde havne ti det selskapet hadde vi fått bank i et par av kampene.  Det vi har sett av de beste lagene er faktisk veldig bra.

Men vi er altså ikke så himla langt unna sensasjoner. Neste års U18-lag har 96-årgangen som basis for satsingen.  Der er det mange kjente størrelser, og det er unødvendig å dra spillerne gjennom nye bruttosamlinger.  Den beste veien videre må våre å starte jobben.  Nå – ved inngangen til sesongen.

Vi er på dag 9 i Strumica, og det begynner å tære litt på.  Ikke fysisk, men kanskje mentalt. Espen (Stien) har gjort en strålende jobb med småskader og forebygging, men selv ikke han klarer å bøte på tilløp til brakkesyke.

Fokus er kamper, trening, motstanderanalyser og tre måltider.  Men døgnet har fortsatt 24 timer, og det er mye ledig tid som skal fylles.

Derfor er vi nok mange som synes det skal bli godt å komme hjem til en norsk sommer som sikkert har «gjort fra seg» når vi lander på Gardermoen.  Det er fint med sol fra skyfri himmel, men temperaturer på rundt 40 grader er i overkant for mange av oss. Og for en litt overvektig senior som meg selv er det kort og godt en ganske svett opplevelse.

Det er mye i Makedonia med potensiale for forbedring, men stort sett blir selve mesterskapet knirkefritt avviklet, i slitne haller som likevel bærer preg av at basketball er den viktige sporten: Det er utelukkende merket opp for basketball og håndball, men basketball dominerer.

De lokale er vennlige, til og med svært vennlige og hjelpsomme, og vår aller beste venn i Strumica heter Daria.

Hun er 18 år gammel, og er vår guide gjennom hele mesterskapet.  Hun er en av mange unge jenter som har ansvar for hvert sitt lag eller som har vakter ved informasjonsskranken på hotellene.  På vårt hotell bor altså bare Norge og Tyskland, og det er som man kan skjønne et nokså oversiktelig prosjekt.

Etter hvert er vi nokså selvhjulpne med det meste, men likevel er guider og hjelpere på plass fra 08.00 om morgenen og fram til midnatt. Hver dag. Alltid smilende, alltid velvillige.

Det må være en drepende kjedelig jobb, men de er altså frivillige i et mesterskap – sannsynligvis ubetalt eller i beste fall underbetalt.

Daria ordner alt vi ønsker oss, og selv om ikke alle anmodninger er like morsomme tar hun tak umiddelbart:  Drosjer, ekstra mat, gjøremål på fridagene – som for eksempel å sørge for at gocart-banen bare var vår her forleden.

Hun betror oss at hun ikke har noen kjæreste, men om jeg skal tolke blikket hennes av og til har hun nok et godt øye til enkelte av de norske spillerne. Noen makedonsk kjæreste skal hun slett ikke ha – og i hvert fall ikke fra Strumica.  Hun skal studere i Skopje fra høsten av, og ser nok seg selv helt andre steder enn nettopp her i fremtiden.

Det er til å forstå.  Strumica er en liten by, det er en doven by og det er lite puls, kanskje annet enn om kvelden og inn i nattetimene.

Vi nærmer oss de avgjørende kampene.  I skrivende stund er det få timer igjen før vi møter Finland.  Deretter møter vi to lag i kamper som skal avgjøre hvilken plassering vi til syvende og sist får.  I enda noen timer er det liv i håpet om å kunne kvalifisere for plassene 9-12, men det er en vanskelig oppgave.  Og om Finland-kampen ikke går vår vei er det fokus på plassene 13 til 16. Selv det er respektabelt i et mesterskap der ingen av lagene er virkelig svake.  Kanskje med et lite unntak for Skottland.  De ser i hvert fall ikke veldig imponerende ut – men har om ikke annet en imponerende stor heiagjeng med seg.  Det sitter bøttevis av skotter på tribunene, og kjenner vi dem rett bøtter de innpå på kveldstid.  Den skotske coachen er sannsynligvis den hyggeligste coach-kollegaen jeg har møtt, og han tar tapene med stoisk ro og en solid porsjon selvironi.

Norge er ikke overrepresentert på tribunen i egne kamper, men vi har hatt hyggelig besøk av faren til Johannes – og nå foreldrene til Vuk som er på ferie «borti her».  Johan Dolven var verdt inngangspengene alene i kampen mot Østerrike; han var i konstant bevegelse opp og ned langs sidelinjen; først på fast breaks, først hjem i forsvar… Et eksempel til etterfølgelse for spillerne. Torkild Rødsand er norsk dommer i Strumica, og om han skulle finne på å dukke opp på en av kampene våre har vi i hvert fall Daria, Torkild og foreldrene til Vuk.

Om en snau uke er vi på norks jord igjen, noen erfaringer rikere.  Snart begynner den norske sesongen, og fra Strumica kommer i hvert fall 12 spillere som har lyst på mer!

Når 12 spillere og et støtteapprat på 4 er sammen 12 dager uten annet fokus enn trening og kamper blir det nødvendigvis dødtid og tidvis tilløp til brakkesyke.

Det foreløpig mest dramatiske eksempelet på at 288 timer i Strumica tærer på kom i går kveld da Sjur og Vuk var hellig overbevist om at de hadde en dame på rommet som hvisket «sov, sov».  Og selv om de ikke fant henne – verken under sengen, i garderobeskapet eller i dusjen – skal det ha vært en spooky opplevelse.

Nesten like spooky er det når vi forsøker å fylle fritiden med alternative gjøremål.  Som for eksempel gocart-session i går.  Eller den daglige quizen som omfatter det aller meste:  skills, basketballaktiviteter og ikke minst teori.

Med U18-landslaget i Bosnia i fjor var et av spørsmålene:

«Fire hunder, en sau, tre kjøttmeiser og en huggorm − hvor mange bein har de til sammen?» Vi fikk mange riktige svar, bortsett fra gruppen som svarte 20: «Ka faen er kjøttmeis, e’kje det en blomst?»

Som man skjønner; kunnskapene varierer og imponerer kanskje ikke alltid like mye.  I Strumica har vi blant annet fått vite at Fremskrittspartiet allerede har sittet i regjering 6 ganger, og at stortingsvalget ikke er før 21.september. Det er sånne ting som er greie å vite.

Politisk innsikt synes i det hele tatt å være et litt forsømt fag, og jer er blitt veldig skeptisk til å gi 16-åringer stemmerett.  I fjor ba jeg gutta navngi tre statsråder i den norske regjeringen. Ett av svarene var «Domstolene, Stortinget og Regjeringen»

Her forleden omfattet quizen her i Makedonia 12 norske ordtak der gutta fikk første halvdel av ordtaket for så å fullføre setningen.

Og selv om de aller fleste visste at musene danser på bordet når katten er borte, fikk vi nye innfallsvinkler på andre:

«Brent barn smaker ikke særlig digg»

«Den som kommer først til mølla får den aller beste kølla»

«Det er aldri så galt at det er for sent å snu»

«En svale gjør ingen loop»

«Det er bedre med en fugl i hånden enn fem fjær i hatten»

«Den er aldri så galt at ingenting er rett»

«Den skal tidlig krøkes som har dårlig rygg»

«Brent barn smaker pølse»

«En svale gjør ingen svalestup»

«Det er ikke gull alt som vokser»

«Brent barn ler best»

«Jo flere kokker jo mer mat»

«En svale gjør ingen skade»

Følg med på denne bloggen så kommer kanskje nye highlights fra konkurransene…