pauliord

Jeg tenker…

…at det skal bli usedvanlig morsomt å møte 40 landslagskandidater i januar.  Jeg er sikker på at det er flere som gjerne skulle vært der, men det er i hvert fall 40 spillere født i 1996 eller senere som er anbefalt av trenere eller andre.  Den Store Trenerhelgen (11. og 12. januar) har heldigvis blitt den viktigste møteplassen for basketballinteresserte.  Her kommer det som kan krype og gå av norske trenere, og de aller beste talentene møtes til landslagssamlinger.

Jeg tenker…

… at mange av spillerne som kommer til Oppsal Arena 11. og 12.januar kan ha litt ulikt fokus, og jeg tror jeg kjenner igjen det meste i de fleste:  noen er såre fornøyd med egen skills og sin egen fortreffelighet mens andre har en ydmyk approach til det de kanskje kan lære.  Denne gangen er jeg krystallklar på at jeg vil vektlegge mer av personligheten hos U18-kandidatene.  For noen uker siden fikk jeg en svært uventet, men desto hyggeligere mail fra en av mine tidligere spillere.  Han skriver blant annet:

« Jeg leser i disse dager en bok som heter «bli best» av mental trener Erik Bertrand Larssen. Jeg ble først veldig fascinert av hans tanker og filosofi om hvordan vinnere skiller seg fra andre. Hvordan du får frem det ekstra når det gjelder, og skape «god følelsen». Summen av de små valgene du tar som tilslutt avgjør om du lykkes eller ikke. Jeg følte at alt som ble skrevet i boken var ting jeg hadde hørt før, mange ganger.

– skal jeg sette av ti minutter til noen treningsøvelser før jeg går å dusjer?

– skal jeg spise en sunn frokost eller skal jeg ta et pizzastykket fra igår?

– skal jeg få i meg en sunn lunsj mellom kampene eller skal jeg kjøpe meg noe på mcdonalds?

– skal jeg bruke tiden etter kampen til å studere teknikk på video, eller skal jeg spille Playstation?

– skal jeg spise umiddelbart etter en treningsøkt, eller skal jeg vente til jeg kommer hjem og ta det etter hvert?

– når kvelden kommer, skal jeg sitte oppe og se på en middelmådig film på tv, eller skal jeg legge meg tidlig slik at jeg er utvilt neste dag?

Dette minner mye om det du for mange år siden prøvde å få inn i tankegangen vår som en rutine. Det handlet om å prøve å tre ut av komfortsonene og herregud så flink jeg kunne blitt på alle mulige områder om jeg hadde fulgt dine råd. Men det var jo mindre interessant å høre på sånt en å så på nyheter for døve på den tiden, synd. Du var på oss hele tiden i en alder av 16 år. 90% av oss gav jo blaffen og tenkte veien til college basket var en flybillett unna for vi hadde så sinnsykt «skills». Utrolig at du fortsatt hang over oss  hele tiden, før kamp, før trening, etter trening, på treningsleir, på turnering og på tur.»

Jeg tenker…

…at det er veldig, veldig tilfredsstillende å få sånne tilbakemeldinger; å få vite at man faktisk har klart å trenge inn til noen som kanskje får et litt annet perspektiv på ulike ting selv om det skjer senere i livet. Jeg har vært privilegert som har fått være med på så mange karrierer, og som har fått se så  mange spillere videre i livet.

Jeg tenker også…

…at det er moro når BLNO nå er proppfull av spennnede, jevne og helt uforutsigbare kamper.  Når Ammerud kom hjem fra Bergen som et delvis slakt understreket det bare at dette er helt åpent, og at det er 6 lag som aspirerer til plass i Final Four.  Ingen av lagene er på bakfot ennå, med unntak av Sverresborg og Centrum. Jeg synes selvfølgelig det er skikkelig moro hver gang en av de unge spillerne gjør sakene sine bra; enten det er i Tromsø, i Bergen, i Centrum eller hos oss i Bærum.  Jeg har med interesse fulgt en diskusjon på Facebook startet av Gimle-veteranen Frederik Gnatt.  Han skriver:

« At Gimle er Norges beste basketball-lag er noe jeg digger. Fantastisk klubb med herlig rekruttering. At fire importspillere spiller i 120 av de 200 minuttene Gimle har i en kamp som ender med en 23 poengs seier imponerer desverre lite. Og trist blir jeg når jeg ser hvor lite noen av gutta får. Særlig med tanke på at Gimle vant såpass mye. Da burde noen spillere få mer enn ett minutt. Alle lag kan kjøpe titler, ingen kan kjøpe Gimle-kulturen. Men, den kan kastes vekk.»

Når Krister Hoaas på samme tråd forsvarer Gimles policy med påstått flere spilleminutter på en del av der unge unnlater han samtidig å fortelle at nesten alle ungdomsminuttene har kommet mot Sverresborg og et Centrum uten Miilah Kombat; altså ikke akkurat kvalitetsminutter.  Og han tar raust nok med Stian Enge som eksempel på ung og lokal spiller.  Han er vel ingen av delene.

Jeg tenker…

…at sånne ting har jeg ikke noe med, og jeg står sikkert lagelig til for hugg med egne disposisjoner.  Snart er julen virkelig over oss, og av ting vi husker fra 2013 er for eksempel at det tok et år før kommunen klarte å utbedre taket i Vulkanhallen. Da lurer man uvegerlig litt på hvordan man skal klare å gjennomføre et OL.

Det var året da Norge ydmyket Kina, og da tenker jeg ikke på fredsprisen men på kampen i Universiaden.  At det senere viste seg at Kina stilte med et svært middelmådig lag hører sikkert med til historien, men er lett å glemme.  Og apropos ydmykelser, for så vidt:  Jeg synes personlig det er SVÆRT hyggelig at Sverresborg har tatt utfordringen i BLNO, og jeg håper veldig at de ikke synes dette er så tungt at de hopper av igjen. Jeg tror jeg har sett at ett og annet lag har benyttet anledningen til å peise på og hvis utklasningssifre bidrar til at gleden forsvinner i Trondheim er det synd.

Stå på videre!

God jul til alle! Jeg håper å se mange av dere på Den Store Trenerhelgen

Det er den tiden på året igjen.  Tid for avslutning, takksigelser og ønsker.  Men noen julekort blir nok aldri sendt.

Som en av Norges altfor få basketbloggere hender det titt og ofte at jeg får henvendelser fra folk som ønsker at jeg skal skrive om helt spesielle temaer.  Pauliord er nok først og fremst ment som et fristed for mine egne meninger, men noe unntak må det være lov å gjøre.

Med Matz Stockmans signering for Louisville er plutselig amerikansk collegebasket et hett tema igjen. Det er etter hvert mange norske spillere som bruker sine beste år i USA, og jeg er sikker på at det er mange, mange flere som har de samme ønskene.

Men av og til kan det være vanskelig å vite i hvilken ende man skal begynne.  Det er slett ikke bare å «melde seg på» og tro at dette ordner seg kjapt og smertefritt.  Det er mange som har fortvilt over det første møtet med det amerikanske systemet, over møtet med de rigide NCAA-reglene eller noe så «enkelt» som å finne et sted som kan tenkes å være interessert i en norsk spiller.

For Matz Stockman har det nok hjulpet godt å kunne skilte med 7 fot, men det er jo de færreste som kan skryte på seg såpass mye høyde.  Dermed er man prisgitt kontakter, eget initiativ og pågangsmot og mye kunnskaper om hvor og hovrdan. Cecilie Width har sendt meg linken til en tjeneste hun har startet sammen med Marianne Brøvik og Stephanie Spencer – her.

De presenterer seg selv slik:

« Vi tilbyr deg det du trenger for å kunne gjøre tankene og drømmene dine om til virkelighet. Flere og flere unge idrettsutøvere søker seg til USA for å kombinere skolegang med idrett, men det koster mye tid og penger å skulle reise fra skole til skole for å finne den riktige. Med SportsFuture i ryggen slipper du å forholde deg til alt dette. Vi vil med personlig erfaring, idrettsmessig bakgrunn, tett oppfølging og gode kontakter sørge for at nettopp du havner på den beste skolen for deg når det kommer til både det akademiske og sportslige.»

De ser ut til å ha plukket opp alle de viktige problemstillingene, og om jeg ikke kan anbefale dem på det varmeste (da må jeg nesten ha litt erfaring med tjenesten) kan jeg i  hvert fall si såpass at dette ser lovende ut.

Så om du leter etter veien videre i jungelen kan du begynne med en henvendelse hit.  Så får du selv finne ut om dette er noe for deg.

Han stod der på parkeringsplassen, med bagen i hånda og kanskje med en liten tåre som presset på i øyekroken. Litt tårevått var det i hvert fall da mor og far tok farvel etter basketskolen på Tjøme i 1985.  Trygve hadde bestemt seg for å forfølge basketdrømmen, og ville flytte fra Skien til miljøet i Oslo og den nystartede satsingen i EB85.

Trygves historie forteller jeg ofte og gjerne: En dønn seriøs basketballspiller, en tvers gjennom solid person. Humoristisk, men seriøs.  Han ville noe med idretten, og han var villig til å ofre det trygge og kjente for noe som var helt nytt og ukjent.

Trygve skulle egentlig bo sammen med en av spillerne på laget, men tilfeldigheter og omstendigheter førte til at han flyttet inn hos oss i Lommedalen. Han gikk på Dønski VGS, og tok selv initiativet til å sørge for ekstratreninger.  Han ville se fremgang, fort!

Før alle vi andre hadde fått søvnen ut av øynene satt han allerede på bussen til skolen der han fikk kvalitetstid alene i gymsalen før skolestart.

Han trente hardt og han trente mye, og uten at NTG-apparat eller Wang-tilbud i ryggen.

Men Trygve ville videre.

Han var en av de mest solide EB-spillerne og fikk etter hvert napp på scholarship – hos Norges-vennen Willard Sims på Truman State i Missouri.  Suksessen var foreløpig et faktum, men det gikk ikke lang tid før det ble klart at det ble lite spilletid og delvis knuste drømmer.  Men Trygve ville ikke gi seg, og i hvert fall ikke gi opp.  Han beholdt stipendet men fokuserte mer og mer på skole, mindre på basketball.  Noen år senere hadde han truffet Jennifer, de giftet seg, de fikk barn, han besto advokateksamen, ble norsk-amerikansk og etter hvert amerikansk-norsk.

Da vi tidligere denne uken fikk beskjeden om at Trygve er død, var det uvirkelig. Tilfeldighetene ville det slik at han var i Norge da BLNO-lagene spilte åpningshelg. Han skulle egentlig til London i forbindelse med jobben, men det var Jennifer som sa at han måtte til Norge når han først var «over dammen».

Dermed fikk vi en strålende kveld sammen der det hele begynte.  Og alt var som om tiden hadde stått stille siden midt på 80-tallet:  Han var den samme gutten bortsett fra at MacGyver-sveisen var byttet ut med et ytre som sømmer seg en amerikansk advokat.  Den smittende latteren hans runget gjennom annenetasje på Frognerseteren. Den sitter sikkert i veggene fortsatt.

Vi snakket politikk og ble enige om å være uenige om mye.  Vi mintes gamle tider.

Vi snakket om den første landslagssamlingen hans da han ble innlosjert hos en av de lokale spillerne som var alene hjemme den helgen.  Jeg merket utpå lørdag i andre økt at han virket litt slapp, og spurte om han hadde spist nok.  Det var da han fortalte at det ene måltidet han hadde fått siden samlingen begynte var en ananasboks de to hadde hatt på deling.

Vi mintes årene i Lommedalen der Trygve ble en del av familien.  De krasse, men svært godmodige meldingene.  Vaflene etter trening. Trygve hadde sannsynligvis mer nærhet og kontakt med Daniel i hans første leveår enn jeg hadde.

Daniel sier at Trygve har vært som en bror for ham, og et helt naturlig forbilde.  De hadde jevnlig kontakt, og om noen dager hadde Trygve avtalt å møte Daniel i New York.  Slik ble det aldri.

Da Stian Emil ble født i 1991 var det ikke uten grunn at han ble oppkalt etter Trygve Emil, og at Trygve dessuten ble Stians fadder. Med Trygve i Denver og vi i Norge fikk vi ikke møtt hverandre ofte nok.  Han reflekterte over at han nå hadde bodd lenger i USA enn i Norge, og også at han aldri hadde hatt det bedre enn akkurat nå.  Med Jennifer og barna.

Om en noen få uker ville han blitt 43 år gammel, og klar for å ta fatt på resten av livet.  Etter besøket i Norge for noen uker siden skrev han til meg:

«Det var bare fantastisk koselig å være sammen med dere igjen.  Se huset, kjøre Citroën akkurat som i gamle dager, se norsk basketball igjen, diverse oppdateringer fra Torill om spillere og klubber, Mathias Eckhoff, Torgeir Bryn, Hege Eika, dommer Oscar, Rykkinnhallen, Salkjelsvik, den godeste Nils K, syting fra spillere (jeg virkelig gremmes når jeg tenker tilbake på hvor håpløs til tider mitt hodet var/er.  For en liten, simpel gutt fra Skien var ettermiddag/kveld og middag uforglemmelig.»

Livet vårt hadde ikke vært det samme uten Trygve som en del av det.  Han var kvalitet, tvers gjennom.  Trygve og jeg hadde vært eget ord som bare var vårt:  Klidøl!  Ingen av oss visste helt hva det betydde, men vi mente det nok som noe mildt og vennlig irettesettende.

Kjære Trygve!  Du gikk fra oss så altfor tidlig.

Klidøl!

Før sesongen vet vi ingenting.  Etter åpningshelgen mener vi å vite litt mer.  Men etter 22 spilte kamper i BLNO må det være lov å mene noe med krav på å bli tatt på alvor.

For egen del tror jeg at jeg mener dette:

Tromsø blir ikke mester i år heller. De første fem er solide, mens lokale talenter har utviklet deg til å bli habile «vedlikeholdssspillere», men heller ikke mer.  De er fortsatt ikke i stand til å holde liv i tette kamper. Og dem blir det mange av utover.

Uten flere forsterkninger kommer Centrum til å vinne 4 kamper; tre mot Sverresborg, pluss en overraskelse – aner ikke mot hvem og det kan godt bli mot Bærum. Det kommer til å bli skrevet mye om Milah Kombats atletiske dunker, men de gir stadig vekk bare to poeng og et kort øyeblikks orgastisk lykkerus på Centrum-benken.

Sverresborg kommer kanskje til å innfri målet om ikke å supplere laget med utlendinger. Josh Garlepp kommer i mål denne sesongen blant topp 5 på scoringslisten, men har egentlig ikke skills nok til at han bør være der. Med litt mer fornuft og rutine på guardplass kan det bli stadig hyggeligere for trønderne.  Men ikke hyggelig nok er jeg redd.

Ammerud er et helt sikkert Final Four-lag. Marco Sanders er kanskje den aller viktigste signeringen noe lag har gjort i år. I mine øyene er han uten sammenligning den smarteste inside-spilleren i ligaen; i hvert fall om han ikke har mistet touchen helt siden han var innpå for Centrum.  Og når Ron Timus i år har trent og spilt gjennom sommeren i stedet for å «hang out» har det gitt resultater; han er stadig vekk et fyrverkeri av mer eller mindre smarte avslutninger.

Frøyas unge guarder kommer til å ha godt av Edmunds Gabrans’ skadefravær, nen det er ikke sikkert at Frøyas tabellposisjon har godt av det. Det er ikke lett å være Peter Bullock når ballen sjelden kommer dit han er, og han er dessuten ikke så skarp som han har vært tidligere.

Asker er en homogen og fin gruppe, men noen kommer etter hvert til å irritere seg stadig mer over at andre står for veldig mange avslutninger. Det er et interessant knippe spillere og egoer i Midtvedt (x3), Mjøs, Elgmork, Sommerfeldt og Stien (x2).  Når det klikker vinner Asker mot hvem-som-helst, men når NOEN klikker blir det verre.

Bærum skulle så gjerne hatt minst ett power house. En svale gjør ingen sommer er det noe som heter, og Austin Steed har definitivt behov for hjelp inside. Bærum er foreløpig et svært ustabilt lag som spiller alt fra den beste basketen i ligaen til noe i nærheten av den andre enden på skalaen.

Gimle blir en lei nøtt å knekke når med BLNOs største lineup inside, en av de kvikkeste pointene outside og med noen av BLNOs beste og mest talentfulle skyttere. Gimles nye coach har fortsatt ikke fått vist seg frem for andre enn egne spillere. Det skal bli spennende å se hva serbisk coache-stil gjør med norsk humør. Tapet for Frøya var overraskende og bittelitt illevarslende.

Nåvel, vi skriver 5.november, og klubbene har godt over en måned til å gå på shopping hvis de ønsker.  Endelige og gode svar får vi neppe før 16.desember.

I mellomtiden foreslår jeg at Gimle går til innkjøp av kurver som passer i festene, at riksanlegget i Rykkinnhallen ser seg tjent med å ha to like kurver på hovedbanen og at Bærum Idrettspark som kostet bortimot en halv milliard kroner, tar seg råd til nett som ikke fliser opp etter få uker.

La oss være enige om én ting først: Dette er IKKE det viktigste å være opptatt av.  Det finnes så mye trist og leit ellers i verden.  Men, det må være lov å reflektere enda litt mer over reglene for hva som er lov å ha på seg, og hva som ikke er tillatt.  På basketballbanen altså.

Foran hver eneste kamp vi spiller denne sesongen observerer jeg dommere i passiar med en og annen spiller.  Det handler oftest om lengden på kompresjons-shortsen eller knestøtten. Og fargen.  Man blir enige om hva som må tildekkes for å få lov til å være på banen.

For noen uker siden skrev jeg litt om denne besynderligheten her, og jeg tillater meg fortsatt å mene at det er rart.

Jan Korshavn kommenterte bloggen min slik – jeg tror det er med en liten dose ironi:

«Det er jo rett og slett uhørt at vi er nødt til å forholde oss til spilleregler som krever at spillerne ser ut som spillere og at det ikke er fritt fram å benytte alle mulige fargerike varianter av «tilleggsplagg».

Og da kommer jeg nettopp til poenget mitt denne gangen.  Vi setter altså alle kluter for å få alle til å se like ut på banen.  Drakter og «tilleggsplagg» må se ut som om man spiller på samme lag. Men skoene sies det ingenting om.  Og hvis det virkelig er noe som ødelegger helhetsinntrykket så er det vel nettopp det spillerne har på beina.

Jeg mer enn aner at dette har noe med nokså fete skoavtaler å gjøre.  At både NBA og andre store internasjonale serier sikkert har de samme kleskodene som vi har, men at ingen tør å røre ved det som genererer millioner i inntekter for enkeltspillere som markedsfører sine signatursko.

Et lite blikk på dette tilfeldige utvalget av sko illustrerer forhåpentlig poenget mitt.  Hvorvidt det er pent eller kult skal forbli usagt, men enkelte av disse fargene i kombinasjon med klubbenes draktfarger er kort og godt noe du må være svaksynt for å like.

Jeg har forsøkt å oppdra mine egne spillere, men til ingen nytte.  Verken godmodig eller aggressiv mobbing gir ønsket resultat, og så lenge ikke FIBA sier at gult ikke er kult i kombinasjon med lyseblått taper jeg altså den kampen. Og jeg skjønner at smaken er som baken, og vel så det.

Men så lenge lagene ser ut som vandrende neonskilt er det kanskje ikke superviktig å pese spillerne for å få den hvite kompresjonsstrømpen over kanten på shortsen?

Det er ingen takknemlig oppgave å være dommer.  Jeg antar det kan være like surt og vanskelig i alle idretter, og basketball er selvfølgelig ikke noe unntak.  Snarere tvert imot.  Det er ikke mange idretter som har så mange regler, og som har så mange situasjoner med rom for subjektive oppfatninger.

Derfor finnes neppe den ideelle dommer.  Den ufeilbarlige dommer – han eller hun som får alt riktig. Det er kort og godt ikke mulig.  Og kanskje nettopp derfor besitter de beste dommerne en god porsjon menneskekunnskap i tillegg til at de kan regelboken på rams. Når det faktisk oppstår bøttevis av tvilsomme situasjoner i løpet av en kamp som skal vurderes på en brøkdel av et sekund, må det nødvendigvis gå gærn’t av og til. For noen dommere oftere enn for andre.

Det er til å leve med for alle, eller burde i hvert fall være det.  Verken spillere eller coacher har «rent rulleblad».  Coacher tenker og disponerer feil, spillere gjør feil og de begår fouls.

Men skråsikkerheten kommer jeg aldri til å takle. Jeg føler selv at jo eldre jeg blir, jo mindre overbevist blir jeg om at jeg har alle svarene. Mer kunnskap og mer erfaring kan sikkert slå begge veier, og de mest kjepphøye vil sikkert mene at de kan det som er verdt å vite. For meg har det vært en litt annen reise, og jeg får stadige påminnelser om at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Men enkelte ganger er jeg sikker, på grensen til skråsikker.  Også i basketballkamper.  Jeg føler selv å ha inntatt en roligere og mer avdempet holdning til alt som skjer i løpet av 4×10 minutter.  Men når jeg ser det jeg mener er kystallklare forgåelser og feilvurderinger forbeholder jeg meg retten til å si fra.  Og gjerne ganske kraftig. Jeg forventer ikke at et dommmer skal reversere en avgjørelse, eller en no-call. Jeg vet at det ikke kommer til å skje.

Men jeg forventer en slags innrømmelse av at dette KANSKJE kan ha vært en feilvurdering.  Jeg vil kort og godt høre en dommer si at det KAN hende at dette var en tvilsom situasjon og at jeg MULIGENS kan ha et poeng.

I BLNO hender dette gheldigvis nokså ofte.  Det har tatt tid, men stadig flere dommere har en behagelig distanse til sin egen ufeilbarlighet.  Så gjenstår altså kretsseriene, og det er jo et relativt lang lerret å bleke.  Der dømmer de ymseste mennesker i alle aldre, og helt sikkert med svært forskjellig motivasjon. Og netopp der er sannsynligvis usikkerheten såpass stor at de som en forsvarsmekanisme tar på seg et skråsikkert ytre. Det kan jeg skjønne, men det blir ikke noe bedre av den grunn.

For litt siden var jeg coach på sidelinjen med en dommer som hadde én «kvalitet» som overskygget alle andre:  Han var aldri på rett sted til riktig tid; det var i så fall en ren tilfeldighet.  Han var aldri på høyde med situasjoner, han rakk aldri fram til avslutningen på fast breaks og etter hvert ble det ganske plagsomt.  Men der og da fant jeg ingen grunn til å gjøre noe stort poeng av det.  Vi tapte kampen, og egentlig var det fortjent.

Derfor ventet jeg også til etter kampen med å nevne for ham at det ville være gunstig om han forsøkte å bevege seg med spillet; at han av og til klarte å følge spillet for å være i stand til å se.

Og det var da jeg ble litt satt ut da han sa at han ALLTID hadde vært på riktig plass, han hadde ALLTID klart å løpet med alt som skjedde, og at ALT han hadde dømt var riktig. Ingen rom for diskusjoner, ingen antydning til selvinnsikt og ydmykhet.

Sånne folk trenger vi kort og godt ikke.

Og – bare så det er klart: Jeg tar høyde for at jeg kan ha tatt feil.

Jeg tror spillere kan lever med dårlige calls, de forstår at det ikke alltid er mulig å få alt riktig og de akspeterer at kamper må styres etter regler de kanskje ikke alltid liker.  Men om det er én ting spillere IKKE forstår, så er det basketballens underlige kleskode. 

Jeg innrømmer å ha skrevet om dette tidligere, men når seriene nå er i gang blir man stadig minnet om vår litt underlige tilnærming til spesielt benklær.

Vi er mange som mener noe om dette, og det er like kuriøst og irriterende hver gang en spiller får beskjed om å ta av seg tightsen som stikker litt uskyldig og tilfeldig frem under shortsen.  Dette er et rituale som gjerne inntreffer når det er mindre enn et minutt igjen til kampstart.

Jeg har aldri blitt klok på hvorfor det må være sånn.  Hvorfor er det dramatisk at et lag som har lyseblå drakter med endel hvite detaljer har spillere med en hvit tights som er litt lenger enn shortsen?

– Er det potensiell fare for å bli hengende igjen med en finger i stretch-stoffet?

– Er det for å fremstå som 100% uniforme når TV-stasjonene kommer for å dekke kampene våre?

– Ser det litt for «lassis»-aktig ut med lårvarmere i en alternativ farge?

Hva er greia liksom?

I spillereglene heter det at dette IKKE ER TILLATT:

Denne karen blir helt sikkert ikke stoppet av dommerne.

– Gjenstander som kan kutte/skjære eller forårsake skrubbsår (fingerneglene må være kortklipte).

 DK har bestemt at vanlige hårstrikker, ofte i stoff/mykt materiale med innvendig strikk og med en liten skjøt i metall, likevel skal tillates brukt.

Det som ER TILLATT er blant annet:

– Beskyttelsesutstyr på skulder, overarm, lår eller legg, hvis det er tilstrekkelig polstret.

– Kompresjonsermer (støttebind for armer) i samme dominerende farge som spilledrakten.

– Kompresjonsstrømper (støttebind for ben) i samme dominerende farge som spillebuksen. Dersom dette benyttes på øvre del av benet må plagget ende over kneet, dersom det benyttes på nedre del av benet må plagget ende under kneet.

– Knestøtter hvis de er tilstrekkelig tildekket.

– Gjennomsiktig fargeløs (hudfarget) tape på armer, skuldre, ben etc.

Drakter/utstyr: Dommerne er pålagt å håndheve reglene for drakter og utstyr konsekvent. Vi nevner spesielt at det fra nå ikke er tillatt med noen form for underbenklær – uansett farge – som stikker utenfor spilledrakten.

Medisinsk fornuftig, men ulovlig. Tror jeg

Jeg var faktisk ikke klar over at det var forbudt med lange negler i basketball, og det er da heller ikke presisert i reglene hvor korte de må være.  Dessuten skjønner jeg nå at såkalt kinesiotape ikke er tillatt; den finnes nemlig ikke å få kjøpt som fargeløs variant.

Bare for å presisere; ingenting av dette plager meg.  Men jeg ser at det irriterer spillerne, og at det tilsynelatende er helt unødvendig.

Noe som kan regler og skjønner fornuft kan sikker svare..?

Det er nok ikke riktig alle som hadde tippet denne tabellen etter åpningshelgen:  Med Ammerud og Gimle på topp har mange av oss  fått noe å tenke på. Litt mer forutsigbart er det at Centrum og Sverrsborg måtte slite seg gjennom tre kamper hver, men det så slett ikke håpløst ut.

Det mest interessante var faktisk ikke hvem som var flinke for de åtte lagene, men snarere hvem som ikke var der:

Torgrim Sommerfeldt (Asker), Loo Djo Yele (Asker), Frank Nyborg (Frøya), Peter Bullock (Frøya), Miilah Kombat (Centrum), Evan Matteson (Gimle), Kiril Raykov (Tromsø).  Litt småskader her, en karantene der, en barnefødsel og en utenlandstur + en trener som får sparken.  Det er sånne saker som forrykker balansen.

Med disse spillerne på parketten hadde vi også sett andre resultater, skjønt Peter Bullock hadde neppe endret noe; Frøya tapte den ene kampen han rakk å spille denne helgen, men vant uten mot Sverresborg og Tromsø.

Derfor skal vi også ta helgen for det den er, de første nølende skrittene inn i en ny sesong.

Sverresborg ble som ventet en slags prügelknabe denne helgen.  Uten erfaring, uten den sentrale spilleren som kan løs noen av de mange flokene, nen opplagt med en god porsjon selvinnsikt og pågangsmot.  For de andre lagene er Sverrsvorg foreløpig en kjærkommen anledning til å dele ut hyggelige minutter til egne talenter, men putselig har nok også trønderne funnet plass til en import.

Centrum venter på Miilah Kombat, og så vidt jeg skjønner er en litt kilen overgangssak i ferd med å få en løsning. Med ham på laget kan de virkelig stelle i stand ugang for flere av de antatte topplagene.  Det er nemlig en uredd gjeng unge karer, totalt blottet for respekt, som går løs på 2013/14. På sitt beste er de smarte, fikse og kjappe – i de svakeste øyeblikkene stuper de inn i håpløse turnovers.

Det er mye lyd i Asker i år, og det er liten tvil om at der mye gul vilje.  På guardplass står kvalitetsspillere i kø, og skuddene som eventuelt ikke ble tatt i helgen skal nok Torgrim Sommerfeldt ta seg av når karantene er ferdig sonet i dag.

Men det er jo først og fremst size som er viktig for Asker nå. Helgen som kommer kan det bli livlig i Tromsøhallen når to lag som gikk 1-2 i åpningshelgen skal rette opp inntrykket.

Tromsø er jo fortsatt flinke til å fremsnakke seg selv før sesongstart. Kenneth Webb har fortsatt kullsviertro på Mike St. John, men trenger definitivt at også Kiril Raykov leverer varene når han er skadefri.  De unge Tromsø-talentene er fortsatt i utvikling, men det er for mye forlangt at de skal ta betydelig ansvar i tunge kamper.  Personlig likte jeg Henrik Lange denne helgen.

Frøya presterte kunststykket å tape en kamp (mot Bærum) der Peter Bullock dominerte, for så å slå Tromsø på overraskende og imponerende vis så snart Peter hadde forlatt riksanlegget.  Forstå det den som kan.  Når Frank Nyborg er med, og Peter tilbake under kurven skal det bli tungt å møte Frøya. Edmunds Gabrans tok seg selv ut av kampen mot Sverresborg, og var kanskje litt tammere og litt mindre giftig enn vi er vant med i det i kampene han spilte. Det er for øvrig ingenting å si på skuddlysten til Arne Ingebrigtsen; 22 forsøk fra 3-poengslinjen er ganske heftig.

Bærum er fortstt norgesmester inntil noen vipper dem av tronen.  Og skal vi dømme etter helgens kamper skal de få særdeles tøff kamp om tittelen.  Det er neppe noen overraskelse at Stian Mjøs kommer til å bli fotfulgt av motstanderene i samtlige 4×10 minutter i kampene som kommer, og han hadde da også nærkontakt med mange denne helgen. Det betyr at andre må ta ansvar og på guardplass er det svenske Joe Leguia som representerer rutinen mens Anders Nymo, Harald Frey og Magnus Elgmork kan få mange morsomme utfordringer. Austin Steed er ganske sikkert fornøyd med 7 blokker mot Centrum, men det er nok andre kvaliteter som må til for å vinne kamper.

Ammerud mistet Gerald January på første trening, men har kvalitetsspillere igjen så det holder.  Det holdt faktisk til overbevisende seire i samtlige tre kamper, og de er fortsatt på jakt etter et supplement fra utlandet. Ron Timus var i det riktig sprelske hjørnet denne helgen, og det har opplagt vært fornuftig av ham å spille ball gjennom hele sommeren.  Ammerud hevder å være mest opptatt av å ha det moro, og skulle ikke by på problemer om de fortsetter i samme spor.

Audun Eskeland er tilbake for Gimle – det utgjør nødvendigvis en stor forskjell.  – Vi spiller uten amerikanere, sier han til ba.no som om det skulle være nok til å gi dem flinkis-stempel. Han unnlater betimelig å nevne at de to serbiske importene er helt dominerende og helt avgjørende. At coach Ninoslav Minic forsvant ser ut til å kunne bli surt for de unge gutta i stallen.  Jeg skulle gjerne ha sett Mikkel Kolstads, Nick Seach og Simon Egaas mer på gulvet – men det er sikkert bare meg…

Også ellers er det litt småtteri å ta med seg fra helgen:

– Bærum arrangerte igjen uten vesentlige mangler eller glipper. Vi skulle nok gjerne hatt mer orden på noen av detaljene; som for eksempel løpende kampfakta på videoskjermen.  Det hadde også vært fint om Rykkinnhallen snart kunne finne en løsning som gjør det mulig å lese hva som står på skjermvisningen; kamplyset er kort og godt så kraftig at det forstyrrer inntrykkene.

– Det hadde vært flott om vi kan unngå høstferien som arrangementsdato for denne turneringen. Med så mange kamper spres publikum tynt, men det hadde hjulpet å arrangere dette en helg der folk fortsatt er hjemme.

– Sølvtøy er noe man gjerne får i dåpsgave, men nå har også samtlige dommere fått utdelt en trøye i noe som ligner sølvlamé.  Er litt usikker på hvor stilig det er, men for minst en av dommerne fulgte det røntgensyn med det nye tøyet; i hvert fall om jeg skal tro et par av avgjørelsene hans.  Det er i så all en fin bonus.

– Jeg registrerer at flere av de tilreisende lagene og enkelte dommere kastet inn håndkleet i helgen: Jeg plukket opp et 20-talls hvite frottéhåndklær fra garderobene, og de minnet mistenkelig om noe Thon ville være interessert i å få tilbake.  Derfor kjørte vi ens ærend til Sandvika for å returnere.  Her er topp 10-listen over hva folk tar med seg fra hotellerommet, skal vi tro hotellsjefers egen statistikk:

1. Håndklær

2. Kosmetikk (såpe, sjampo og balsam)

3. Penner

4. Bestikk og middagsservise.

5. Slippers

6. Badekåper

7. Fjernkontroller

8. Puter, tepper og madrasser

9. Aviser og magasiner

10. Kleshengere