pauliord

Fredag morgen gikk programmet for BLNOs åpningshelg i trykken for å være klart til første kamp kl. 18.00.  Men etter en time haddee det allerede sneket seg inn en feil:  På Gimles lagoppstilling står det at Ninoslav Minic er lagets trener.  Det er han ikke; han fikk sparken i går.

Hva som er grunnen er det ingen som vil ut med, men ifølge bt.no skal det ikke være den faglige kompetansen det er noe i veien med. Dette er nødvendigvis en strek i regningen for Gimle som hadde ansatt Minic på en femårskontrakt med ansvar for både dame- og herrelaget. Mer interessant er det kanskje å dvele ved at norsk basketball er en nokså spesiell arbeidsplass for coacher som ønsker å gjøre det til et levebrød.

Det hører med til unntakene at utenlandske coacher «overlever» i Norge. Ron Billingslea er kanskje det aller hederligste unntaket, mens de uheldige ansettelsene er relativt mange etterhvert.  Flere av oss husker sikkert Manne Palmqvist som skulle ta Norge og Vålerenga Kings til nye høyder.  Men det ble mye skrik, lite ull og ganske mye tull.

I høst har det bøttet inn med mailer fra trenere som fallbyr sine tjenester.  Ganske mange av dem er fra Balkan, og de kan som regel slå i bordet med solide CV’er.  De er både «doktor» ditt og supercoach datt.  Men det står aldri noe om hvordan de vil fungere i et miljø og en tradisjon som den norske. Som er tuftet på dugnadsånd og vaffelsalg.  Der det for mange er uhørt at coacher skal betales, og i hvert fall ikke mye. Der coacher må leve med at spillere lever sine egne liv også utenfor basketballbanen. For de fleste vil det være uvant, og vanskelig å forstå, at selv elitespillere prioriterer både studier, jobber, fritid, kjærester og ferie foran basketball.

Kulturkollisjonene er mange og helt opplagte.  Derfor har jeg også alltid vært skeptisk til å ansette ultlendinger som ikke har annet å viser til enn fantastisk faglig kompetanse.  I Norge kommer også det godt med, men det handler først og fremst om å fornemme en stemning, et levesett og hvordan du skal behandle mennesker.

Jeg aner ingenting om hvorfor Minic fikk fyken, og har slett ikke noe med det heller.  I Norge er det vanskelig å få sparken som basketballtrener. Gode trenere er nemlig mangelvare, og det er ikke gjort i en håndvending å erstatte folk som ikke funker.  På mange måter skal vi prise oss lykkelig over at norsk basketball ikke er som norsk fotball.  Der trenere er forgjengelig vare som er heldige om de varer en sesong.   Jeg mente nok selv det var underlig at Gimle valgte å la Brent Hackman gå etter forrige sesong. Han er nå en av veldig få norske coacher som har gått FIBAs coacheskole, og i tillegg har han kunnskaper i bøtter og spann om menneskene som utgjør et lag.

I kveld sesongdebuterer Bærum. Der er jeg på benken, foreløpig i trygg forvissning om at jeg ikke kommer til å få sparken selv om vi skulle ryke på en smell.

Disse stadige små påminnelsene om hvor liten idretten vår er.  Jeg hater dem!

Like sikkert som den første frostnatten kommer serieåpningen i basketball.  Det er BLNO som leder vei inn i en ny sesong, og selv om vi har visst om denne datoen tidlig i oktober i et halvt år virker det alltid som serieåpningen kommer som julekvelden på kjerringa:

Bærum skal som arrangører lage program.  Det er fint, og snart er vel programmer som dette siste rest av noe som er trykket på papir.  Men for at vi skal kunne lage program må vi nesten ha litt input fra lagene som deltar.

Jeg husker tilbake til BLNO-møtet før sommeren.  Vi snakket litt om nettopp dette – programmet som skal lages. Jeg sa noe sånt som at jeg ikke er kravstor med hensyn til hva jeg får, men det hadde vært fint om jeg fikk nummer, navn, alder, høyde og nasjonalitet på spillerne.  Og gjerne systematisert i den rekkefølgen på excel-arket.  Det sparer litt tid om man slipper å klippe og lime hele tiden.

Det jeg får er selvfølgelig noe helt annet:  Opplysninger i hytt og pine og halvparten av lagene klarer ikke å trylle frem nummer på draktene.  Ei heller selve draktene.  En av klubbene sender sort/hvitt-bilde for på den måten å dekke til det faktum at de ikke ser helt like ut. En annen klubb beklager at de ikke klarer å bidra med bilde, selv ikke en iPhone-variant.  Jeg avslører med vilje ikke hvilke klubber som sliter med hva, annet enn å fortelle at Asker var best i klassen denne gangen.  Alt på stell, og på rekordtid (men jeg synes jo ikke gult er kult for det..).

Luer forresten på om de har det sånn i klubber som Manchester United også..?  At de venter på draktene som skal komme fra produsenten langtvekkistan som ikke klarer å levere i tide fordi det var tsunami i forgårs?  Har Real Madrid noen gang spilt med nr 151 der de har teipet på et 1-tall siden de hadde to like drakter?

Nåvel, alt dette er til å leve med.  Drakter kommer nok, og program blir det.

Vi er jo en artig liten gjeng, vi som driver med basketball på elitenivå.  Og en av våre virkelige forcer er kanskje at vi klarer å få hele eliten til samme sted, samme helg.  Det er faktisk ganske unikt.

Men kanskje sier det også litt om hvem vi er og hvor store vi er.  Jeg minnes min tidligere sjef i VG-sporten da han omtalte skøytesporten; han mente hele eliten fikk plass i en folkevognbuss og at de fikk ufortjent mye omtale og oppmerksomhet.

Ufortjent mye omtale får vi i hvert fall ikke. Det er altfor lenge siden vi var kommersielt interessante eller redaksjonelt relevante.  Derfor blir man også stadig vekk oppringt av frilansjournalsiter som har trukket det korteste strået; de har fått jobben å skrive om basketball.  Som de ikke kan noe som helst om. Det er ikke mange av dem som evner å skrive korrekt norsk heller, forresten.

I min tid som sportsjournalist var det en god tommelfingerregel at man leste seg litt opp på ting man ikke kunne nok om.  For meg var det ganske mye, og jeg slapp da også å dekke eliteserien i fotball etter at jeg hadde gitt poeng på VG-børsen til en kar som aldri var på banen.

I Rykkinnhallen denne helgen er det imidlertid bortimot 100 spillere som helt sikkert kommer på banen.  Men jeg aner virkelig ikke hvordan dette kommer til å gå, og når jeg blir spurt om hvem som er gode og hvem som sliter er jeg faktisk litt usikker.

Jeg merker at Asker-spillerne er proppfulle av adrenalin.  Vi spilte mot dem i går og det var omtrent som å møte en gjeng sjimpanser som slår seg veldig hardt på brystet og lager rare lyder.  Jeg er slett ikke skråsikker på at mitt eget lag er superdupert akkurat nå. Vi tapte for Asker i går, og kan fort tape mer om vi ikke leverer litt defensivt også.

Gimle er lenger enn noe lag har vært i BLNO på lenge.  Gimle-gutta var i sommer yre over utsiktene til å få mye spilletid, men plutselig forsvant 40 minutter til Audun Eskeland. Og plutselig er det alvor og slutt på festtalene.

Tromsø mener som vanlig at de har funnet verdens beste basketballimport, og jobber ufortrødent videre mot et nytt forsøk på gull.

Centrum har mistet taket både på veteranene og på Vulkanhallen, og det skal bli interessant å se Thomas Ble i en slags mentorrolle for de unge.

Ammerud satser på samhold og to amerikanske kjenninger, mens Sverresborg nok er litt usikre på hva som venter dem. Da de besøkte Jämtland fikk de så hatten passet.  Men så er da også svenske elitelag som regel et par nummer for store for norske kolleger.

Frøya blir jeg aldri helt klok på.  Ron Billingslea er ute, Edmunds Gabrans er slik jeg har forstått det sjef på Melkeplassen nå.  De har mye ungt, men det er blitt få minutter på dem de seneste årene. For meg er målestokken om superlojale Remy Svardal får mer enn de drøyt 4 minuttene han har snittet de siste sesongene.

BLNO-sesongen er altså i gang igjen, på godt og vondt.

Det er moro for de fleste av oss nerder.  Det er en sabla fin idrett, det er mange fantastisk fine mennesker og gode venner involvert i alle ledd.  Og selv om det jo i realiteten bare er en uskyldig lek med ball, blir det plutselig alvor.

Denne helgen.  I Rykkinnhallen. Det er lov å håpe på publikum selv om vi for n’te gang har klart å legge åpningshelgen til høstferien; den eneste helgen på høsten der det garantert er mange bortreist.

Velkommen til alle som er hjemme!

Etter at 87 lag har spilt 178 kamper for å finne ut hvilke lag som er best i 9 ulike klasser sitter man unektelig igjen med mange inntrykk.  KIA Bærum Open vegynte fredag kl. 18.00,  siste kamp ble spilt søndag kveld og i løpet av helgen stiftet vi bekjentskap med flere hundre spillere, enda flere hundre foreldre og interesserte og ikke minst et 20-talls dommere.

Når jeg har vært fraværende på denne bloggen i relativt lang tid er det ikke minst på grunn av forberedelsene til KIA Bærum Open – og også til BLNO-sesongen.  Om mindre enn to uker braker det løs igien, med det mange vli betegne som det virkelige alvoret.  Men for alle som var en del av turnertiongn ei helgen var dettrw alvorlig nok.

De første kampene, den første pekepinnen på hvor gode motstanderne er, eller hvor gode vårt eget lag er blitt.  En indikasjon på om det er lagene på Østlandet er som er best, eller om de gode lagene kommer fra sørvest-, vest-, midt- eller nord-Norge.

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at det er litt pes å arrangere noe som er så stort.  Joda, jeg vet at det finnes større idrettsarrangementer, og at vi for eksempel blekner i sammnenligning med Norway Cup.  Men vi er ikke mange i basket-Norge.  Verken spillere eller frivillige. Så når vi får til noe som dette, så er det faktisk ganske moro.

For egen del ble helgen ganske variert.  Jeg var ansvarlig for at det var dommere på alle steder til riktig tid, og blant oppgavene er for eksempel å hente dommere på busstoppet fordi første buss til Rykkinnn og Lommedalen kommer for sent i forhold til kampstart.  Så må man klø seg litt i hodet for å finne ut hvorfor en av dommerne verken møter opp eller sier fra – og må derfor ta fløyten i egen munn før vi finner erstatningen.  Jeg skulle i kafeteriaen for å hente vaffel til hovedsekretariatet, men der var pågangen så stor at jeg i stedet ble stående som salgsmann i over en time.

Det er snodig å være sliten coach i en G19-finale, for så å ta mikrofonen for å forestå premieutdelingen der Bærum ble nummer to…

Men innimellom alle merkverdige gjøremål, får man tid til å se litt også.  Og ettersom en av mine vikaroppgaver som dommer var i G14-finaleserien mellom Kjelsås og Sverresborg er det helt naturlig å skrive noen linjer om nettopp den. Og – hvis han lover at han ikke lar det gå til hodet på seg – litt om Sigurd Lorange fra Sverresborg. Jeg lar ham være representant for noe av det mest løfterike jeg har sett på veldig lenge.  Vi er etter hvert vant til at 16, 17 og 18 år gamle spillere besitter kvaliteter det er grunn til å ta av seg hatten for. Noen blir kort og godt så gode og så komplette at mange av oss eldre ser på i imponert misunnelse. Vi husker vel alle hvor begrenset vår egen årgang var…

Men Sigurd er altså der allerede. Som 14-åring! Sverresborg tapte riktignok kampen jeg så deler av.  Men det er uvesentlig i denne sammenhengen.  Denne karen fra Trondheim er nemlig noe av det teknisk mest fullkomne jeg har sett på veldig lenge.  Og ikke bare har han et offensivt register som går utenpå veldig mange av langt eldre spillere.; han har også et ganske unikt blikk for spillet.

Mye av det han gjør er såpass avansert at det ofte nok går litt i hytt og pine.  En pasning som er så klurig uttenkt at medspillerne ikke helt skjønner hva som skjer.  En unøyaktig avslutning som blir bom.  Man makan til komplett type!!  Og alt ledet av unge Vegard Tøfte; sympatisk, low-key.

Jeg håper det er lov til å være imponert. Og bruke det som et eksempel på veldig mye annet jeg så denne helgen.  Den lange karen på Kjelsås i samme kamp; strålende!  Mange av jentene jeg så er veldig bra! (det går altfor lang tid mellom hver gang jeg ser jente-basket). Eldre lag som spiller med en autoritet og tilstedeværelse som lett kan overføres til seniorutfordringer.

I en tid da basketballsporten har fått mye bank i Norge finnes det altså miljøer som gjør mye riktig.  Jeg har selv skrevet mye kritisk om nord-norsk satsing – både i Harstad og Tromsø.  Men til KIA Bærum Open kommer det altså lag fra Tromsø som er helt på høyde med motstanden.  Det er innmari tilfredsstillende og løfterikt.

Kanskje er det håp likevel?

I den andre enden av tilfredshetsskalaen føler jeg behov for å ta med noen tegn om kjipingene.  Da vi begynte å ta inngangspenger på dette arrangementet for tre år siden ble det ramaskrik.  Siden har det roet seg, men det finnes dessverre alltid noen som synes det uhørt, frekt, unødvendig – og en masse andre greier – å ta penger for å se yngre spillere.  Som synes 50 kroner er med på å rasere den personlige økonomien.  Som «skal bare inn å levere noe», for så å bli observert på tribunen to timer senere.  Som «bare skal se én kamp». Som går inn på høye hæler og med en verdensvant mine uten å ense billettluka; eller snarere – som bevisst setter nesa i sky som for å fortelle at jeg er for god til å la meg bry med trivialiteter som inngangspenger.

For en dugnadsgjeng som jobber ræva av seg 24/7 blir sånt provoserende.  Kanskje mest provoserende at de ikke synes sin egen sønn eller datters kamper er verdt 50 kroner i en idrett som er blant de aller billigste å holde på med.

Jeg gremmes! Eller vemmes. Eller begge deler.

Sånn like før Stortingsvalget får jeg lyst til å minne om Per Borten – en mann jeg tipper 90% av bloggleserne aldri har hørt om, og som jeg selv ikke hart noe forhold til – annet enn at han har sagt noe av det smarteste jeg har hørt om politikk og samarbeid.  Kortversjonen er at han var stastminister i Norge, før det raknet i 1971.

Han forsøkte å få flere partier til å opptre samlet i regjering; omtrent som Erna Solberg må dersom hun blir vår neste statsminister.  Da Borten gikk av sa han

«Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.»

Jeg tror mange kjenner seg igjen i den situasjonen – en haug med lange stokker der du akkurat finner balansepunktet, og som så rauser ut av grepet ditt.

Hvorfor skrive det her; på en blogg som handler om basketball?  Tja, for eksempel fordi også vi som forsøker å bygge lag og klubber holder på med litt av det samme.  Nemlig å finne en felles plattform som alle kan enes om.  De samme verdiene, de samme ambisjonene, de samme forsakelsene.

Jeg skal ikke gjøre denne bloggen lenger enn den behøver å være, annet enn å ytre et lite hjertesukk nå som sesongen er i gang igjen.  I Norge kan man jo ikke tvinge folk til å følge regler og normer.  Basketball er noe vi gjør på fritiden, uten betaling og det går dessuten på bekostning av andre interesser, kjærester, skole, studier og familie.

Men av og til hadde det vært så utrolig tilfredsstillende og kult om alle trakk i samme retning, gjorde det samme, tenkte likt og jobbet mot samme mål.  I norsk basketball spriker staurene litt for ofte ganske mye – på alle plan.

Det var bare det!

Så sitter vi her og lurer, alle vi som har en finger med i et eller annet BLNO-lag.  Hvordan blir denne utgaven av den norske eliteserien?  Blir den bra nok til å forsvare ordet «elite» foran «serie»?  Hvem spiller hvor, hvorfor tappes alltid NM-vinnerne for spillere, når kommer USA-studentene hjem, vil publikum se dette når det blåses i gang? Og, dukker det opp dommere på kampene?

Sånne ting lurer vi på.

Dette er først og fremst tiden for rykter, men etter hvert som oktober ubønnhørlig rykker nærmere, må folk hoppe ned fra gjerdet og velge side.  Omtrent som i Stortingsvalget.  Heller ikke i BLNO teller sofavelgerne, og heldigvis er det ikke så mange aktive spillere som går over i de inaktives rekker.

På ryktebørsen har jeg hørt følgende:

At både Thomas Mjøs og Martin Elgmork velger gult foran lyseblått.  Martin har vendt hjem fra Gimle, sammen med Anders Stien, og han som var opphavsmannen til Blue Zone har altså trukket i gult…

Jeg har vel også hørt at Asker har hentet to svensker, angivelig uten at balansen i BLNO forrykkes vesentlig av den grunn.

Hva som skjer i Centrum aner jeg faktisk ikke, annet enn at de fortsatt sliter med Vulkanhallen. Skammelig!

Men om det er ett lag i BLNO jeg virkelig lurer på må det være Centrum.  Den aller ivrigste og mest lovende, Marko Lepovic, forsvinner til USA, og såvidt jeg vet er Frank Nyborg uaktuell.  Det høres kort og godt tynt ut.

Ammerud var maksimalt uheldige i treningsstarten; Gerald January skal ha klart å ryke achillesscenen på første trening!  Det er jo ikke akkurat det man ønsker seg, og jeg vet lite om hvordan Ammerud søker å erstatte ham.

Om vi beveger oss vestover har jeg hørt at Gimle har fått en ny primus motor på trenersiden, en serber som skal satse ungt.  Alle yngre guarder i Gimle (og det er ganske mange…,) gleder seg naturlig nok, men så får vi se hva det blir til når alvoret starter. Litt for ofte har det vist seg å sprike litt mellom liv og lære. På listen over registrerte overgangssøknader hos NBBF ser jeg at Karl Otabor blir Gimle-spiller neste år, sammen med Anders Fjærestad (fra Bærum).

I Frøya blir Edmunds Gabrans spillende trener etter at Ron Billingslea forsvant til Trondheim. Etter flere sesonger der fokus ser ut til å ha vært vinne for envher pris hadde det vært hyggelig om noen av de loake, unge fikk sjansen igjen.  Men kanskje er det for sent å finne tilbake til kollektivet som sendte Frøya fra 1. divisjon til toppserien?

Da jeg snakket med Ron Billingslea i sommer bedyret han at han slett ikke skulle ha noe med BLNO-laget tli Sverrsborg å gjøre.  Om jeg skal være helt ærlig vet jeg altfor lite om Sverresborg, annet enn at det er veldig hyggelig å få med bartebyen igjen.  Jeg har sett ett og annet bilde på FB-siden og skimter Adam Finstad (Tromsø) med treningstøy og joggesko, men utover det må jeg nok smøre meg med tålmodighet.

Helt i nord snakkes det allerede om en av de beste importene – ever! Mike St. John skal være en sånn en, i hvert fall hvis vi skal tro Kenneth Webb.  Når Tromsø snakker om «den beste» er det all mulig grunn til ikke å lytte, men Gary Wallace borger jo uansett for kvalitet.  Det er litt vanskelig å skjønne hvorfor de alltid snakker opp forventningene så voldsomt.  Nedturene har vært litt for mange til at det nødvendigvis er lurt.

Etter at klubben også har hentet bulgareren Kiril Raykov er det foreløpig slik at Galin Mihaylov ikke kan brukes sammen med Raykov hvis kvoten av norske spillere skal opprettholdes.  Tromsø-avisene forteller at klubben har fått avslag på søknaden om å betrakte Mihaylov som nordmann i BLNO.

Jeg vet naturlig nok mest om Bærum, og som interesserte vil ha sett, forsvinner mange av forrige sesongs norgesmestere. Men allerede denne uken kommer Lukas Roesch til Norge.  Han er Bærum første virkelige signering denne sesongen.  Lukas kan du lese mer om på denne siden senere denne uken.

Ryktene forteller forøvrig at dommerne og NBBF har problemer med å bli enige om vilkårene for kommende elitesesong. Slik krangler har en tendens til å løse seg i minnelighet når det nærmer seg sesongstart, men jeg registrerer i hvert fall at forbundet strammer til i et forsøk på å få økonomien på rett kjøl.

Om en måned vet vi det meste.  Første kamp går i Rykkinnhallen 4. oktober!

Jeg ser at min gode venn Petter Sveen har kastet seg inn i debatten om OL i Oslo, og er stadig vekk ute på FB med små stikk.  OL vil han slett ikke ha, og det er lite som tyder på at avstemningen 9. september skal gi flertall for en ny folkefest.

Jeg er litt usikker selv på hva jeg mener, og heldigvis blir jeg ikke spurt; det er bare dem som stemmer i Oslo som blir tatt med på råd. Men prosessen rundt en eventuell OL-søknad er nesten rørende håpløs, og argumentene likeså.

De siste som har kastet seg inn i kampen er en så odde duo som byrådsleder Stian Berger Røsland og Aps Libe Rieber-Mohn.  Jeg vet ikke nok, verken om Berger Røsland eller Rieber-Mohn – de er sikkert flinke og velmenende begge to. Jeg vet bare at  hun for meg fremstår som sur, tverr, trompete og ganske furten. Jeg har aldri hørt henne ytre ett positivt ord om byrådet eller byrådslederen, men plutselig er de altså kjempeenige, og hun er superpositiv.  Det funker ikke, i hvert fall ikke for meg.

Plutselig får vi hele langrennseliten inn i TV-ruta fra en treningssamling; friske gutter og jenter med melkebarter og brede smil. Selvfølgelig er de veldig for.  Et par dager tidligere:  Et litt småpatetisk TV-innslag med Petter Stordalen som virkelig ikke er veldig veltalende denne gangen.  Han vil ha OL til Oslo.  Der forsvant det plutselig ganske mange ja-stemmer som umiddelbart vil mistenke ham for å snakke på vegne av belegget på Choice-hotellene.

Børre Rognlien er president i Norges Idrettsforbund, og jeg innbiller meg at det finnes  mange og gode grunner til at han sjelden fronter kampsaker i det offentlige rom.  Når han sier at «nordmenn ikke vet sitt eget beste» om et eventuelt nei til OL så er jo ikke det akkurat noe stemmfrieri.

Hvor er kommunikasjonsrådgiverne!?! Er det ingen som kan hviske en eller annen noe smart i øret? I juli visste for eksempel bare 4 av 10 Oslo-borgere at de skal stemme 9. september.

Hvis vi skal titte inn i vår egen lille andedam går det an å tenke at hvis det virkelig er noe norsk basketball ikke trenger så er det et OL.  Enda flere vinteridrettslanlegg, et skiskytterstadion i Lillomarka, påbygg av Holmenkollbakken (selvfølgelig er den utdatert og for liten allerede; det skulle tatt seg ut om den holdt i mer enn 10 år).

Men derfra til å tro på at pengene i stedet kommer til å gå til eldreomsorg er latterlig.  Jeg er skråsikker på at det IKKE komme til å «skinne av eldreomsorgen» som Jens Stoltenberg lover, verken i 2015, 2017 eller 2022.  Og det kommer ikke vann i svømmebassengene. Selvfølgelig gjør det ikke det. Og selvfølgelig blir ikke Groruddalen opprustet hvis det ikke blir OL i Oslo.

Jeg er så drittlei av de politiske TV-debattene nå. Løftene. Påstandene.  Pengesummene.

Jeg hadde ambisjoner om å gå inn i valgkampen med et åpent sinn, men nå orker jeg ikke mer.  En litt småarrogant og «smug» Stoltenberg, Erna som messer i vei med silkemyk røst i eksakt samme toneleie. Jeg tror kort og godt ikke på dem, og jeg synes ikke de er veldig flinke. Sorry.

Hvorfor kan jeg ikke få en politiker som Birgitte Nyborg i danske «Borgen»?  Er det ikke én som kan tre ut av mønsteret og gjøre noe annerledes, si noe overraskende?  Hvorfor kan ikke Erling Lae gjøre comeback i Oslo.  Da hadde jeg helt sikkert vært veldig for OL-søknad.

Nå er jeg bare sikker på at Jordal Amfi fortsatt kommer til å være «jordslag Amfi», et OL-anlegg fra 1952 som er et grelt eksempel på hvor dårlige vi er til å ta vare på verdier.

Oslo Kommune vil altså ha oss til å være med på OL-søknad, og vil ha din stemme 9. september.  Det har gått 8 måneder siden taket raste sammen i Vulkanhallen.  Centrum har ingen hjemmebane, ikke noe sted å trene.  De klarer altså ikke reparere et tak, men vil arrangere OL.  Det er så dumt at det er til å grine av.

Nå kjenner vi fasiten: Samtlige yngre landslag er ferdige med sine respektive EM-turneringer, og resultatene er mildt sagt ikke hyggelig lesning. U18-gutta åpnet ballet tidlig i juli med tap for Tyskland – U18-jentene avsluttet med kamp om å unngå sisteplassen i dag mot Skottland. Det klarte de ikke.

Om vi velger å holde det litt spesielle U23-landslaget utenfor i denne omgang, står vi igjen med 31 spilte kamper denne sommeren. Norge vant 3 av dem, og vi tapte 28. Målforskjellen vår er heller ikke veldig hyggelig selv om det opplagt også er gode resultater om man ser «gjennom» sluttresultatet. Gjennomsnittet for 31 kamper, gutter og jenter, er 45-69.

Om en snau måned samles landslagstrenerne til oppsummering og diskusjon om inneværende sesong, men enda viktigere – om veien videre. Spørsmålene er mange, men svarene er kanskje ikke like opplagte. Her finnes det minst to skoler:

Noen vil hevde at alle matching er bra, at all internasjonal erfaring er viktig og nyttig i bestrebelsene på å ta de nødvendige skrittene fremover. Andre vil mene at det er å sløse med penger og ressurser å sende enkelte årsklasser i «krigen» uten nødvendige kvaliteter og midler.

Det er lett å la seg inspirere av våre nordiske venner. Svenske jenter presterer aldeles strålende internasjonalt. Mange av oss husker VM-sølv (!), mens Sverige gjør godt fra seg i A-gruppen både i U16 og U18. Danskene har vært overraskende gode i U16-årgangene i år med seier og opprykk fra B-gruppa for guttene og 3.plass og opprykk i B-gruppa for jentene. Finland er ikke mye dårligere.

For Norge betyr dette først og fremst at det faktisk nytter, men det store spørsmålet er hvordan vi kommer dit og også hvordan vi bør matches.

Det er nærliggende å mene at det ikke er særlig nyttig og motiverende å tape med 96 poeng for Litauen, eller når norske lag har spilt 7 kamper uten å score over 30 poeng.

Med egenandeler fra spillerne har hvert norsk landslag 300 000 kroner til disposisjon, og den største delen av potten går til EM-deltagelse. Det handler om kost og losji etter FIBA-satser, men ikke minst om svært dyre reiser til litt obskure spillesteder. Og det hører dessverre med til unntakene at norske landslag er godt forberedt. I den forbindelse er det lov å minne om U23-landslaget som gjennomførte en svært stram treningsperiode før Universiaden: 24 tøffe treningsdager i løpet av 6 uker, og i rapporten kan vi lese at laget ønsket seg minimum 5 gode treningskamper «så vi ikke gikk blindt nn i turneringen». Men det ble med bare 3 uformelle økter mot et samlingslag av tilgjengelige spillere.

U18 gutter er det eneste av de aldersbestemte landslagene som vant kamper denne sommeren. Men lagets 3 seire kunne faktisk vært både 4 og 5 og en plass i kvartfinalerunden. De var i realiteten ikke langt unna en historisk prestasjon, men reiste til EM i Makedonia uten treningskamper etter nordisk mesterskap.

U16 gutter er det laget som har sørget for de beste rammevilkårene før sommerens turnering. De startet allerede for over et år siden, og har blant annet vært i Litauen og Hellas på treningsleir; inkludert kamper mot god motstand. Allerede nå foreligger det invitasjoner til å komme tilbake på tilsvarende opplegg. Det er en god start!

Så må det være lov å spørre om det er fornuftig og riktig at alle landslag blir sendt til EM-turneringer? Eller er det sånn at enkelte lag og årganger vil ha større nytte av alternative kamptilbud. Deltagelse i klubbturneringer? Være med i EM gruppe C i stedet (dersom det fortsatt er mulig). Det var det i hvert fall den gangen A-landslaget deltok i gruppe C under Ron Billingsleas ledelse. Norge vant turneringen, og selv om motstanden i gruppe C er svak handler det jo også om mestring. Om følelsen av å kunne vinne.

Kanskje neste utenlandstur blir en studietur til Danmark eller Sverige?

U18 gutter nr. 14 av 22:
57-68 tap for Tyskland
54-59 tap for Estland
53-75 tap for Nederland
59-56 seier over Østerrike
80-67 seier over Georgia
56-66 tap for Ungarn
61-87 tap for Finland
76-56 seier over Romania
67-77 tap for Ungarn

Øvrige nordiske lag:
Danmark nr. 17 i B
Finland nr. 8 i B
Sverige nr 6 i B
U18 jenter, nr. 18 av 18:
19-115 tap for Litauen
36-59 tap for Estland
31-70 tap for Polen
29-61 tap for Israel
23-91 tap for Finland
37-44 tap for Sveits
59-73 tap for Skottland

Øvrige nordiske lag:
Sverige nr. 7 eller 8 i A
Danmark nr. 13 i B
Finland 11 eller 12 i B

U16 gutter, nr. 22 av 22:
55-82 tap for Makedonia
47-61 tap for Estland
38-59 tap for Bulgaria
36-71 tap for Finland
60-83 tap for Portugal
54-58 tap for Irland
52-62 tap for Luxembourg

Øvrige nordiske lag:
Sverige nr. 16 (sist) i A
Danmark nr 1 i B (opprykk)
Finland nr. 3 i B (opprykk)

U16 jenter. nr. 17 av 17:
25-72 tap for Sveits
32-101 tap for Serbia
26-55 tap for Hviterussland
44-65 tap for Ukraina
25-77 tap for Slovenia
23-73 tap for Tyskland
41-51 tap for Estland
45-65 tap for Irland

Øvrige nordiske lag:
Sverige nr. 9 i A
Danmark nr. 3 i B (opprykk)
Finland nr. 4 i B

Det er noe helt eget og spesielt å være en del av FIBA-turneringer.  I går spilte U16-jentene sin første kamp i Portugal, få dager etter at U18-gutta returnerte fra Makedonia. Jeg har alltid undret meg over alle særegenhetene knyttet til disse arrangeentene, men i år opplevde jeg noe jeg aldri har vært borte i før – en humørfylt, høflig og impulsiv FIBA-kommisær.

Jeg har blogget om dette tidligere; de mange reglene og forordningene som følger med apparatet rundt kampene:

– De spesielle og svært rigide sokkereglene.

– Forbudet mot å coache i shorts, selv om gradestokken viser +40 i haller uten air condition.

– Forbudet mot jeans.

– Sleeves og tights i riktige farger og lengder.

– Påbudet om å være med på de to tekniske møtene (forsøk på å stille med stedfortreder blir blankt avvist).

– FIBA-representantens svært klossete håndtering av den smule kritikk som fremkom på møte nr 2 i Strumica.  Uansett hva landene fremførte av budskap klarte han å «return to sender» med dårlig tilslørte synpsunkter som gikk på at dette i bunn og grunn var vår feil. («Kald mat» = dere må møte presis, selv om man faktisk gjør det.  «Manglende internett» = slik er det over hele verden når så mange unge laster ned filmer samtidig.  «Mangelfull stats-føring» = vi gjør så godt vi kan og det er vel ikke så farlig med en liten glipp her og der).

– Forbudet mot reklame på drakter og shooting shirts: Vi ble nektet å bruke vår overdel med «Help Forsikring» på, mens det viste seg at rekamelogoene florerte både på shooting shirts og spilledrakter hos veldig mange land. Det ble ikke nevnt med et ord utover i turneringen; kanskje ikke minst fordi Makedonias drakter var ganske reklametunge..?

Innntrykket blir altfor ofte at disse turneringene styres og administeres av en godt innrøkt gjeng av eldre karer med tilårskomne ideer.  De får den aller beste forpleining og vil definitivt ha seg frabedt kritikk.

Derfor var det så usigelig velkomment å møte det jeg tror må ha vært den walisiske FIBA-kommisæren.  Vi hadde ham i flere av kampene; han hørte hva vi sa, han forstod hva vi sa og han smilte.  Mye.

Før vår siste kamp i turneringen – mot Ungarn om 13. plassen – fikk jeg plutselig to solide never plantet på skulderen – og massasje.  Jeg kunne bannet på at det måtte være Espen som ville sørge for lave skuldre før den sister kampen.

Men nei.  Det var Darren Bolt – FIBA-kommisæren – som ga meg et halvt minutt backrub.  Utrolig, og kult.  Sånne overraskelser må man bare digge!

Det var med en norsk dommer til U18-EM i Strumica. Men jeg så ham aldri – før på bussen hjemover litt over midnatt søndag, 11 dager etter at mesterskapet startet.

Det er litt synd, for når norske lag er på tur føler vi oss ganske alene. Og jeg tror vi har behov for litt fellesskap, kollektivitet og samhold.

Vi har nesten alltid den minste delegasjonen med færrest reisende.  Jeg talte 8 mann i det tyske støtteapparatet uten at jeg aner hva de gjorde for noe, alle sammen. En kar teipet spillere til absolutt alle kamper og treninger.  En annen var han som alltid kjøpte bananer.  En tysker var han som sørget for å varme opp laget mens han som alltid var morskest i ansiktet og brukte solbriller inne var reiseleder. To av tyskerne satt ofte på loftet der de kontinuerlig kjørte videoanalyser.

Norge reiste med 4 personer i tillegg til spillerne. Vi årner og fikser som best vi kan,  men vi er stort sett alene.  Bortsett fra de gangene foreldre tar turen.

I år var hr. og fru Vuk innom en avstikker fra ferie i Serbia, mens pappa Johannes i sedvanlig entusiastisk stil konverserte alt og alle mens han heiet på Norge.  I tillegg klarte vi (spillerne vel å merke) å sjarmere et par av de lokale guidene sånn at det var opptil 3-4 på tribunen som til enhver tid heiet på Norge.

Vi som spiller og coacher i disse mesterskapene skulle nok gjerne hatt en fagprat eller to med de norske medreisende dommerne.  Å få de andre dommerne i tale før, under eller etter en kamp er omtrent like lett som å få et intervju med Justin Bieber på Oslo-besøk.

Når vi føler oss bortdømt og forlatt kan det ofte være gunstig å få satt det hele i perspektiv. Vi kan trenge å få en proff til å mene noe om det vi opplever. Hvordan tenker internasjonale dommere om fysisk kontakt?  Hvorfor er det greit å holde armene rundt post-spillere bakfra? Og hvorfor er det ikke greit å spørre om nettopp det i kampen? Hvorfor dømmes ikke eklatante skrittforseelser på vei inn i skuddbevegelser?

Sånn ting lurer man på, og det finnes sikkert gode svar på det – men ingen å spørre. Jeg synes det er fint om nordmenn er norske når vi representerer – at vi er et slags fellesskap med de samme interessene. At vi erkjenner hverandre og respekterer hverandres oppgaver.

Dere som reiser med de tre øvrige ungdomslandslagene som dommere i ukene som kommer:  Stikk innom de norske kampene på tribunen, da vel!  Snakk litt med norske spillere og ledere når dere ikke er sammen med kolleger.  Det er hyggelig!

Kommunikasjonsbyråer er den nye vekstbransjen.  Og kanskje særlig nå i ukene før stortingsvalget 9. september. Kanskje kunne vi som kom hjem fra Makedonia i går også hatt nytte av en samlet kommunikasjonsstrategi..?  Jeg mener, det er jo ikke supersexy å fortelle at vi ble nummer 14 i et B-EM!?!  Det er ikke akkurat noen WOW-faktor…

Men la oss ta dette i tur og orden, for før man får forklaringsproblemer på hjemmebane skal man jo faktisk hjem fra mesterskapet.  Og det skulle vise seg å være en drøy øvelse.

Reiseplanene til disse mesterskapene er alltid spennende.  Det handler både om tidspunktet for billettbestillingen, om det faktum at det gjerne er ett selskap som har et slags monopol på strekningen og også om Norge har råd til å reise ned en dag tidligere enn strengt nødvendig.

Til Skopje i Makedopnia er det Austrian Airlines som har monopolet, og dermed er vi prisgitt deres rutenett.  Deres flight til Skopje, via Wien, går kl. 06.40 fra Oslo.  Det betød altså for U18-landslaget at vi måtte opp kl. 04.00 dagen før første kamp i turneringen – med ankomst Strumica i 15-tiden.  Ikke akkurat veldig opplagte for å si det mildt.  På hotellet hadde tyskerne allerede installert seg og akklimatisert seg dagen før.  Og som mange vet, Norge-Tyskland var vår første kamp og motstanderne hadde fått en edge allerede før kampen.

Veien hjem var enda lenger.  Siste kveld i mesterskapet renner alltid ut i en nokså løssluppen forestilling der spillerne mingler til langt ut i de sene nattetimer.  Noen lands ledere er av det svært liberale slaget, og det betyr for eksempel nesten alltid at nederlandske spillere er ganske «slitne» allerede tidlig på kvelden.  Denne gangen hadde de tatt med ølboksene på tribunen i finalen; ikke akkurat lekkert.

Men denne gangen fikk ikke Norge vært med på den sosiale delen av arrangementet:  Bussavgang fra hotellet var kl. 00.05!  Drøyt to timers busstur senere var vi på flyplassen i Skopje der innsjekkingslukene ikke hadde rukket å  åpne ennå.  Innsjekk kl. 02.30 til flyet som gikk 04.30…  Vi landet i Wien litt før 06.00 – med over 4 timer til flyavgang til Oslo.  Tro meg, man er ikke veldig opplagt kl. 06.00 om morgenen – svett, klam, trøtt og lei.  På det bittelille Fokker-flyet hjem fra Wien; jeg dupper – hele tiden – rykker til idet kroppen detter fremover i setet, sikler litt. Lengter etter sengen.  På Gardermoen tok det til alt overmål en klokketime å få bagasjen.

Og så er man altså hjemme.  Og da kommer de første spørsmålene fra venner og kolleger.

– Hvor har du vært?

– I Makedonia.

– Hva i all verden har du gjort der? Makedonia er vel ikke akkurat ferieland nummer 1?

– Vært coach for et landslag.

– Hvordan gikk det?

Og det er akkurat da man burde hatt en kommunikasjonsstrategi, og det er akkurat da man tenker på hvor mye lettere det må være å ha ansvar for et bandylandslag, eller skøytelandslaget for den saks skyld.  Idretter ingen driver med.  Som bandycoach vil man vel alltid kunne svare at vi kom til bronsefinalen. Men dette er altså basketball, verdens største idrett, og utfordringen er å forklare at en 14.plass i et B-EM faktisk er ganske bra.

– Joda, vi spilte mange bra kamper!

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

– Du, det var innmari bra – vi spilte om plassene 9-16.

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

– Vi spilte helt jevnt med kjempegode nasjoner!

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

– Det var skikkelig close – vi klarte nesten å komme i gruppen som spilte om plassende 1-8!

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

– Vi hadde Tyskland i kne!  Vi var en hårbsredd fra seier over Estland…

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

– Vi ble bedre enn Danmark!

– Ja men hvilken plass kom dere på da?

14. plass.  I B-EM… 

13. plass i Universiaden for U23-laget.

Folk skulle bare visst.

Det er ikke takknemlig å drive med verdens største idrett.