pauliord

Kanskje har jeg ledet mitt siste seniorlag som trener. Det er i så fall på tide. Og kanskje skal jeg ikke lenger krangle med BLNO-dommere, hisse meg opp over floppete elitespillere, mobbe motstandere på Facebook og gruglede meg til viktige kamper.  Men når jeg nå har byttet lag og ansvar med Mark DiGiacomo i Bærum Basket-systemet, passer det jo ganske godt å bidra med noen tanker om hvorfor basketball har styrt livet mitt i altfor mange år. Trenergjerningen begynte i 1981.

Jeg har etter hvert lest mange vitnesbyrd om hvorfor noen velger å hoppe av, men jeg gleder meg kanskje mer over de bidragene jeg får til bloggen min som handler om hvorfor lidenskapen fortsatt er til stede.  Og for meg er det sannsynlig at det egentlig aldri tar slutt; det tar bare andre veier.

Jeg forsøkte å si noe om det på Den Store Trenehelgen der jeg fikk lov til å snakke om hvordan å bygge et lag. I konkurranse med greske Manos tapte jeg forståelig nok kampen om tilhørere, men det ble likevel en time med et forsøk på å sette navn på hva som er viktig for meg.

Og jeg har lenge gått svanger med et foredrag med arbeidstittelen «NM uten X og O».  Fordi for meg har en prestasjonskultur flere fasetter enn bare de målbare resultatene.  Og for meg har det stort sett handlet mer om å bygge mennesker og personligheter enn å finne klurige veier til suksess.

Uansett hvordan man snur og vender på det, er en basketballkarriere en nokså forgjengelig affære.  Lang eller kort; det eneste som er helt sikkert er at resten av livet er lenger enn den aktive basketballkarrieren, i hvert fall som topputøver.

Derfor har det vært viktig for meg å trykke på noen knapper i spillernes personligheter.  Jeg har hatt et brennende ønske om å røre ved noen av de verdiene de bringer med seg inn i basketballkollektivet.

Hvis jeg kan klare å «levere» spillere videre fra basketballmiljøet til andre arenaer, med verdier de kan være stolte av – ja, da føler jeg det som en seier. Hvis vi i tillegg har oppnådd noe på basketballbanen sammen, opplever jeg det som en fantastisk bonus.

Jeg har vunnet nok NM-titler til å vite at suksess er kult. Men vissheten om at brorparten av spillerne som har vært med på NM-gull  på herrelag, damelag og juniorlag, har vært fine mennesker er enda kulere.

«There is no I in TEAM», «Ingen kjede er sterkere enn det svakeste ledd», «En for alle, alle for en».  Joda, selvfølgelighetene står i kø, men jeg tror noe av det fineste med lagidrettene er nettopp at de tvinger deg til å håndtere relasjoner, samhold og samhandling.

Jeg har alltid forsøkt å ha to målestokker på suksess. Og uansett hvilke lag jeg skulle finne på å få ansvar for i tiden som kommer vil jeg alltid mene at dette er viktig:

1. Det må være like stas å spille basketball i mars/april som i august/september.

2. Antall langvarige relasjoner og vennskap er en god indikator på om prosjektene har vært vellykkede.

Og heldigvis har jeg vennskap som har vart.  På bursdagen min i går ringte en av mine svært gode venner.  Han er født i 1970 og var en del av mitt første lagprosjekt – i EB85.  Det er altså 30 år siden vi hadde noe med hverandre å gjøre på basketballbanen.  Men vi er «still going».

Sånt er til å like! Og derfor tar det kanskje aldri slutt.

Så er vi i gang med det som er litt hyggeligere og kanskje litt mer konstruktivt og oppbyggende.  For selv om mange utøvere faller fra, er det fortsatt mange som blir – og som elsker å være en del av fellesskapet.  Frafallet oppleves selvfølgelig i alle idretter, men det oppleves som mere dramatisk i en idrett som ikke har alt for mange å ta av.

Derfor er det også hyggelig når det nå kommer mailer fra dere som har gode historier å bringe videre. I første omgang lar jeg noen avsnitt få stå ukommentert – så ser du hva andre mener og opplever.  Har du noe du ønsker å dele med andre?  Skriv til pal.berg.bb@gmail.com så skal jeg forsøke å sy det sammen i en helhet.

«Jeg står opp, går på skole, går på trening og legger meg. Jeg skulle ønske jeg hadde mye mer tid til vennene mine og andre sosiale happenings. Jeg er til tider umotivert og sliter med å komme meg ut av døren og inn i hallen. Det jeg hater mest av alt er å løpe suicide etter suicide fordi vi har tapt returstatistikken med 2. Men: Først og fremst så er å spille basketball er det aller gøyeste jeg vet om.  Jeg har rett og slett ikke samvittighet til å slutte. Noen av de beste minnene jeg har hatt har vært gjennom basketball. Noen av de beste menneskene jeg har møtt har vært gjennom basketball.  Jeg føler fremdeles at jeg «skylder» norsk basket noe for alle de gode minnene det har gitt meg. Selv om norsk basket er en liten idrett, så digger jeg det «alle kjenner alle»-miljøet denne lille store idretten skaper i hele Norge.  #denfølelsen. Det er ingenting som slår følelsen av å vinne, å spille en god kamp, å ha en god dag på trening eller den følelsen du har etter å ha utført en hard treningsøkt.»

«Jeg elsker der jeg er nå, lagånden hopper opp og ned, men vi er alltid venner av og på banen. Jeg har aldri vært toppscorer på et lag. Jeg er der, gjør det jeg må og har det dritgøy mens jeg gjør det. Hvis den morsomme delen forsvinner, så er det ikke spillet som er kjedelig lenger. Det er at jeg ikke er en del av laget, familien. Hvis jeg ikke er en del av et lag, så finner jeg det. Om jeg må dra 30 mil på treninger,  jeg er villig.  Jeg skal spille ball til jeg blir 60+.»

«Fra jeg var 13 til jeg var 20 prioriterte jeg basket foran alt annet. Foran alt sosialt liv, foran skole, foran jobb. De fleste vil si at det er helt vilt, men for meg var det en selvfølge. Det var de beste årene i mitt 25 år lange liv. Basket har gitt meg vanvittig mye glede og veldig mange gode venner. Jeg syns det er trist at kvinneligaen er sånn som den er nå, og skulle så gjerne ønske at alle kunne få oppleve det samme som meg. Mange gode kamper, spill i dansk serie, kretslag, landslag, hansacup på sitt beste. Det var tider det.»

Velkommen med din historie!

Sjelden har det vært vanskeligere å mene noe kvalifisert om utfallet av BLNO. Joda, det er smart å mene at Centrum og Sverresborg kommer til å gjøre opp om plassene 7 og 8, men så blir det vanskeligere. Derfor utfordrer jeg deg til å plukke de fire lagene DU mener går videre til sluttspillhelgen, så får vi i hvert fall vite hvem som er «folkets favoritter».

Det ser definitivit ut som Gimle er i rute mot noe stort, og i hvert fall den beste sesongen på lenge.  Men, det er også viktig å være klar over at de bare har spilt 12 kamper og fort kan ryke på noen blemmer.  Som for eksempel Ammerud som så utilnærmelige ut de første ukene før det rant på med dårlige resultater.  Og, Ammerud har gjort seg ferdig med 15 kamper, det samme som Sverresborg. Hvor mange tap er det mulig å bære med seg og likevel berge plassen i Final Four?  Tja, det vet jeg ikke, men du kan jo regne litt på kamper, motstandere og sannsynlige resultater så får vi i hvert fall en tabell på denne bloggen.

Vær så god, trykk i vei – pollen gir deg anledning til å plukke fire valg.

Det drypper stadig inn mailer og FB-meldinger i forlengelsen av debatten om frafall i norsk basketball.  En av de siste kommer fra en av mine tidligere spillere, som skriver:

«Jeg registrerer en fellesnevner i mange av kommentarene du har lest og som du gjenforteller, og det er en slags småbortskjemt og soft holdning. Om det handler om kultur, person, eller miljø, vet jeg ikke helt, men jeg klarer ikke å unngå bli  provosert av sånne folk som tar på seg landslagsdrakt og synes det er ufint av treneren og sette opp trening seks dager i uka. Min coach i USA sa noe som satt med meg – «your goals need to align up with your actions and values». Og der tror jeg norsk basketmiljø utdanner sine spillere helt feil. Det er ikke greit å misse trening hver uke, det er ikke greit ikke å gjøre hva som kreves av deg på trening. Det er ikke noen unnskyldning for ikke å gjøre hva som kreves. Jeg tror vi er blitt for softe på småtinga.»

Men med dette ensidige fokuset på frafallet glemmer vi kanskje de drøyt 10 000 som faktisk IKKE har falt fra.  Min gode kollega og venn Nils Kristoffersen mener det er all mulig grunn til å høre historier med positivt fortegn, og kanskje er det vel så mye å lære av alle som fortsatt føler at basketball er og vil være en viktig del av livet. 

Jeg sender med dette utfordringen videre til alle som fortsatt brenner for idretten sin:  Har du noen tanker om hva basketball betyr for deg og om hvorfor du fortsatt bruker mye tid på dette – send meg noen ord til pal.berg.bb@gmail.com.

Her er bidraget fra Nils Kristoffersen:

«Jeg savner en kommentar sett fra en som ikke sluttet. Her er min:

Begynte med basket i 5.klasse på midten av 70-tallet, i en nystartet og svært veldrevet klubb. Vi var mange gutter fra samme skole og vennemiljø som begynte samtidig. Felles for oss alle var at basket ble vår idrett. Vi levde, snakket og spilte basket året rundt. I gymsaler/ haller gjennom vintersesongen og på diverse utebaner i distriktet så fort snøen var borte. Som lag besto vi (noen frafall og noen tilvekster) gjennom aldersbestemte trinn helt frem til seniornivå. Grunnstammen i laget besto av 8-10 gutter som alle fikk prøve seg i det som den gang het Hovedserien utover 80 og 90-tallet. Mange fikk gutte-og juniorlandslagskamper, mens også en fikk seniorlandskamper. Mange av oss er i basketmiljøet fremdeles.

Jeg hevder det er tre forhold som må oppfylles for at man ikke skal slutte: MILJØ, TRENERE og SUKSESS. Frafall av en eller flere av disse vil garantert føre til at man vurderer sin tidsbruk og sin basketkarriere. Jeg var heldig – alle tre forhold var til stede gjennom (nesten) samtlige mine år som basketspiller.

MILJØET vi hadde frem til senioralder var knallsterkt. Klubb, trener og vi spillere klikket kort og godt  i hop. Hvordan dette gikk til er jeg neimen ikke sikker på. Ei heller vet jeg ikke om klubb og trener jobbet spesielt for å styrke miljøet på laget. Mulig det er mange tilfeldigheter her; at vi spillere var spesielt selvgående, at vi også var kompiser utenfor banen, at vi hadde en unik trener, at vi hadde kule forbilder på A-laget osv. Jeg aner ikke. Vet bare at jeg hadde det trygt og morsomt på basketbanen. Vurderte aldri å slutte.

Miljøet på seniornivå var selvsagt annerledes, med helt andre verdier som grunnlag. Prestasjoner, ferdigheter, samspill og seriøsitet ble naturlig nok bestemmende. Med et par unntak kan jeg aldri huske at jeg vurderte å slutte som elitespiller grunnet slett miljø.

Kan hende mine TRENERE opp gjennom årene har vært unike, og at jeg også her har vært uvanlig heldig. De første basketårene hadde jeg samme trener gjennom flere år. Verdens kuleste kar som vi idoliserte. Han hadde den helt unike egenskapen som gjorde at vi trivdes og blomstret. Ansvarsfull, seriøs og basketkyndig. Kort og godt enestående på alle måter. Så lenge han var min coach og trener, vurderte jeg aldri å slutte.

Som seniorspiller (11 år i Hovedserien) har jeg stort sett bare hatt to coacher. Begge helt unike mennesker og helt spesielle basketpersoner. De var og er, ganske forskjellige med ulike basketfilosofier . Begge har holdt på i en menneskealder og begge har hatt stor suksess. Felles for de begge var at de var ufattelig til stede og oppofrende, både for idretten generelt og meg spesielt. Det er umulig å si om jeg ville sluttet med andre trenere enn disse to, men jeg hevder bestemt at disse to førte til at jeg ble værende.   

En viss sportslig SUKSESS må være tilstede. Suksess er trøblete å definere og enda vanskeligere å oppnå Spesielt fordi det er så individuelt definert. Laget mitt opp gjennom aldersbestemte klasser hadde (stor) suksess. På elitenivå var lagsuksessen stusseligere, men likevel nok til at jeg aldri vurderte å slutte.

Gode TRENERE, et godt MILJØ og en viss SUKSESS: fjern enten det ene eller det andre, og vilkårene for å slutte er tilstede. Jeg var heldig! Alle tre forholdene ble oppfylt gjennom hele min spillerkarriere – jeg sluttet ikke. Snarere tvert imot, jeg er i miljøet fremdeles. Nå som trener.»

Hva er DIN historie?

Det er virkelig interessant og lærerikt å lese meninger og innspill om frafallet i norsk basketball.  Og dessverre er mange av historiene til å kjenne se igjen i, og litt for ofte kjenner jeg at også jeg kommer til kort på mange områder. Og når jeg selv nærmer meg en slags karriereslutt som trener (en eller annen gang må man jo finne andre ting å fylle livet med) er det godt å kunne formidle synspunkter og råd til en ny generasjon idrettsledere.  Håpet er at dere kan lære av feilene vi andre har gjort og forvalte arven på en god måte.

Det beste hadde selvfølgelig vært om det fantes én åpenbar og krystallklar grunn til frafallet.  Et eller annet vi kunne sette fingeren på og ta tak i.  Men sånn er det jo ikke.  Derimot synes det å være et sammensatt problem der utøverne som etter hvert hopper av oppgir helt ulike grunner.  Her er noen typer og trekk:

Den sosiale utøveren

De begynte med basketball som en morsom syssel i barneskolen.  Som regel med utgangspunkt i en eller flere klasser dyrket de kameratskapet i lek og moro.  En trening i uka – kanskje to – der alle øvelser og driller handlet om ballbehandling, stafetter og herlig kaos.  Ingen kamper den første tiden, men etter hvert det også.  Nå og da hoppet noen av fordi det ble for mye med bandy og skolekorps og basketball samtidig.  Noe måtte vike.  Men likevel var laget intakt, og vennskapet ble stadig tettere og bedre.

Basketball tok aldri for mye tid, men etter hvert ble treningene flere og alvoret litt større.  Noen opplevde også at de ble gode.  Bedre enn de andre. Og de ville gjerne lære mer.  Få til mer.  Men fortsatt var ikke forskjellene større enn at det var greit å trene sammen.

Gjennom ungdomsskolen og inn i videregående.  Tilbudene blir mange etter hvert, og fritiden blir et knapphetsgode.  De gode utøverne har sine beste år, og satsingen handler etter hvert også om å vinne.  Litt for ofte, kanskje.  Second strings opplever å sakke akterut og minuttene på banen i kamp blir stadig færre mens forsakelsene blir flere.  Kan ikke gå på kino.  Kan ikke være sammen med venner når de vil. Må på trening i stedet.  Kan ikke holde det gående med filmkveld utover natta en lørdag fordi kampen de likevel ikke får spille begynner tidlig søndag.

For den sosiale utøveren er snart grensen nådd. De vil egentlig bare henge sammen med andre og ha det moro.  Når de får tilbud om å bli med på et B-lag takker de frøst ja, men det blir aldri moro.  Det blir ikke det samme, og det blir ikke med de samme.

Den likegyldige utøveren

Han eller hun hopper av tidlig i karriereløpet.  De ble hanket inn i en aktivitet som de egentlig ikke var interessert i.  De brant aldri for basketball; de visste i hvert fall ikke at det er noe som heter BLNO og NBA.  De fulgte resten av flokken inn i en aktivitet som der og da var morsom.  Fordi alle andre gjorde det.

De hadde problemer med å tilegne seg kunnskap, og det var aldri viktig å bli god.  Bare å være sammen.  Det kunne like gjerne vært sjakk eller fotball eller håndball.  De hadde likevel hoppet av i ung alder.  De vil aldri savne idretten og idretten vil aldri savne dem. Det er neppe disse utøverne vi ønsker å redde.

 Den seriøse utøveren

Det begynte som for de fleste andre på skolen, og for en rutinert trener var de mulig å ane konturene av et talent allerede da.  En 10-åring med ballteft og balltekke er faktisk ganske enkelt å spotte. De er gode i flere idretter samtidig. Koordinasjon utover de vanlige.  Ballmottak, ballbehandling.

Disse blir fort bedre og stikker tidlig av fra de andre. Og ikke overraskende synes de derfor også at basketball er morsomt. Ekstremt morsomt.  Såpass mye at de er vanskelig å holde igjen.  De vil alltid mer.  De vil trene ekstra og de vil lære mer. Jeg husker fortsatt bussturen til Lundaspelen med kretslaget da Christian Hinsch bombarderte meg med spørsmål om basketball og om hvordan bli bedre; i nesten 6 timer.

Sånne utøvere.

De er fantastisk morsomme å holde på med.  De lytter, lærer og omsetter i praksis det du forsøker å formidle. Og på et eller annert tidspunkt begynner de å bli lei av slækkere.  Lei av folk som ikke kommer på trening, som ikke har nødvendig skills. Som ødelegger progresjon og driller. For disse utøverne handler det om å komme videre, og om å få nye utfordringer så raskt som mulig.

Noen slutter fordi basketball ikke er seriøst nok.  Miljøet er ikke stort nok til at de beste kan få tilbudet de fortjener.  Selv på idrettsgymnasene er listen lagt såpass lavt at det ikke alltid er noen «perfect fit» for de beste.  Fotball er stort nok og er helt ekstreme i sin talentjakt. Andre og mindre idretter har et ekstremt elitefokus – gjerne som et resultat av internasjonal suksess.  Basketball har i realiteten aldri hatt det.

Den skuffede utøveren

Disse kommer fra gruppen over. Dette er seriøse uøvere som har jobbet ræva av seg over lang tid.  De har hele tiden hatt et mål og en mening med det de har gjort, og når de som 17-/18-åringer blir hentet opp i en elitestall er det for å spille.  Men opplever altfor ofte å bli stittende.  Idet de er for gamle til juniorspill handler det utelukkende om seniortilbud:  BLNO og Kvinneligaen, eller å dytte på gamle, svette has-beens i en eller annen lavere divisjon.

Opplevelsen av å slite benken i stedet for å være den ledende aktøren på et juniorlag er ikke lett å takle for noen.  Det er ikke alle gitt å se mildt på at klubben tauer inn utlendinger i stedet for å satse ungt.  Tro meg, jeg vet veldig godt hvordan det er å sitte nederst på benken som tilskuer til det jeg gjerne ville vært en del av selv.  Jeg vant flere NM-gull på den måten, som «aktiv utøver».

Men det er likevel forventet at du stiller opp på alle treninger.  4 ganger i uken.   5 gange ri uken. Ekstratreninger i helger og tidlige morgener hvis treneren er av det ambisiøse slaget.  Kan ikke ta ekstrajobben i kassa på Merny; det kolliderer med treningen.  Kan ikke møte venner fredag.  Det kolliderer med treningen.  Inviterer de samme vennene til kamp, de får aldri se deg annet enn nederst på benken.  Eller, vennene kan ikke komme fordi de skal på hyttetur som du ikke kan være med på fordi du skal sitte nederst på benken.

Alternativet er fristende:  Ta en jobb. Ha det gøy i helgene. Dyrk kameratskapet.  Jobb dugnad for å kunne være med på russebussen. Lev livet.  Ha en normal ungdomstid.  Ha tid til å gjøre leksder elle rstudere. Få en utdannelse på normaltid.

Det skal «baller» til for å stå imot.

De små miljøene

Basketball er en liten idrett.  Så små er vi at det er umulig å gi alle et tilbud.  Og kanskje skal vi ikke redde alle.  Kanskje er det ikke vår jobb å ta vare på alle. Kanskje bør vi si nei oftere; når vi ser at en helt fersk utøver vil ødelegge for et helt lag når han eller hun kommer som nybegynner uten å vite hva en totaktsrytme er. Men av og til hadde det vært fint å kunne ha velfungerende lageneheter på flere nivåer. Ikke bare det ene laget i årsklassen, men et par-tre lag i samme årgang.  Og siden det ikke er mulig må det være mulig å samarbeide litt på tvers av klubbgrensene.  Det beste med Bærum Basket-satsingen har kanskje vært nettopp dette.  At vi har evnet å slå sammen lagennehter for å redde årganger fra full stopp. Det høres latterlig ut å si at vi må bli større for å bli større.  Men omtrent sånn er det altså.  Og om vi ikke kan lage noe som er stort nok sammen må vi samarbeide.

 De ureflekterte trenerne

«Jeg orket ikke mer da vi fikk ny trener».  «Kjedelige treninger, de samme drillene om og om igjen».  «Sur og sint trener ødela miljøet». «Ble stående og se på de beste spillerne trene systemer mens vi aldri fikk vært med.  Systemene virket forresten aldri i kamp».  Noen som er i tvil om hvem som er den viktigste for et lags suksess?  Ikke fordi han eller hun er fantastisk kunnskapsrik, men først og fremst fordi gode trenere evner å se spillerne for den de er.  Sosiale antenner.  Empati. Hvordan tar jeg best vare på denne gruppen?  Trenger de en pause nå?  Bør vi gjøre noe annet neste uke.  En sosial greie for alle? Har alle det bra med seg selv?  Har det skjedd noe hjemme eller på skolen som gjør at noen bør betjenes spesielt? Trenger de flere utfordringer på trening og i kamper?

Xer og Oer er fint.  Men x-faktoren er kanskje like mye hver enkelt spiller og hans eller hennes velbefinnende.

 De mange småkongene

Jeg har alltid hevdet at det verste med norsk basketball ikke er at vi er små, men at vi er smålige.  Og jeg har ikke vært bedre enn andre. Mathias Eckhoff beskrev dette både spissformulert og godt i 2009 da jeg ba ham mene noe om BLNO til nettsidene være.  Han skrev blant annet:

«Vi har et sjokkerende lite raust miljø her i den lille basketfamilien Norge. I og for seg ikke spesielt unikt, men bakstreversk og idiotisk likefullt. Mottoet «konkurrenter på banen, partnere utenfor» var og er en parodi…

Østlandsklubbene vil ikke spille treningskamper mot hverandre og bakvasker sine naboer på måter Machiavelli ville vært stolt av. Bergensklubbene eser seg opp, maser, krangler og spenner beina på de lokale rivalene alt hva de kan og klubbene i nord koker opp stadig nye konspirasjonsteorier om hvordan alle søringan er ute etter dem. Og samlet unner vi ikke noen andre suksess…

I steden for å invitere hverandre på besøk på treninger og melde oss på de trenerkursene som arrangeres bolter vi dører og hiver nøkkelen. Det finnes et kollektivt korttidsminne som gjør at oppegående, ressurssterke og i utgangspunktet flotte mennesker tar rennafart og møter seg selv i døra hvor uttalelser og motsigende handlinger kommer med en slik frekvens at vi ikke kommer oss av flekken.»

En ting er i hvert fall helt sikkert:  Om vi som en av de minste idrettene i Norge ikke har hverandre, har vi ingenting. Hvis vi motarbeider hverandre heller enn å samarbeide om å bli bedre kommer vi ikke av flekken.

Og vi kommer til å miste enda flere.

Det er nok nå, er det ikke?

(Har du noe på hjertet?  Send meg noen ord på pal.berg.bb@gmail.com)

Jeg plukker litt videre her og der i bunken av tilbakemeldinger – før jeg om litt gjør et forsøk på å konkludere og oppsummere.  Men for meg høres det meste fornuftig ut selv om ikke alt er like relevant for alle og i alle miljøer.

Det hadde vært fantastisk nyttig og viktig om alle tok seg tid til å reflektere litt over det som skrives; spillere, klubbledere og coacher  Dette er synspunkter rett fra levra – selvopplevde historier om hvorfor luften plutselig går ut av ballongen for noen.

Om noen skulle være i tvil om at trenerens rolle er viktig – hør bare her om laget som gikk i oppløsning da det fikk ny trener:

«Jeg har ikke hatt så mye kontakt med de som slutte,t men jeg og andre på laget vet at de sluttet på grunn av den nye treneren. Han var alt for streng og sur. Treningene var veldig like og vi brukte masse trenings tid på plays som aldri funket i kamp i stedet for å bruke tid på å spille.»

For mange unge utøvere er det sannsynligvis ikke viktig at de driver med basketball.  Ambisjonene strekker seg ikke nødvendigvis lenger enn til moro og sosialt samvær:

«Spillerne likte å drive med trening. De likte treneren og de var sammen med venner på trening..  Det at de drev med basket var helt sekundært. Det var ikke basketball som idrett hjertet banket for men fritid med venner på laget i hallen som var viktig.»

Og altfor mange opplever sikkert at de renner hodet i veggen.  At det butter på kunnskaper og talent:

«De siste 8 årene har jeg trent i tre guttelag. De første to lagene gikk i oppløsning, mens det siste ser stabilt og lovende ut. De første lagene besto av spillere som startet relativt sent. Gjerne i 12-14 årsladeren. Flere kom fra andre idretter der de ikke hadde lyktes eller der lagene hadde gått i oppløsning. Det å sette av tilstrekkelig med tid for å bli bedre førte til en ubalanse mellom mine ambisjoner som trener, og spillernes vilje til å sette av tid. Det siste laget jeg nå er trener for har etter mitt syn hatt en selvforsterkende effekt. Vi startet tidlig, vi har talent, vi trener mye, og har stor progresjon fra måned til måned.De spillerne vi mister er de som ikke setter av nok tid, og derfor ikke har progresjon.»

«I ettertid ser jeg også at alle timene jeg brukte fra jeg var 15-19 (og det var et bra nivå på timer brukt) ble brukt veldig feil. Stort sett alene i en hall eller med en annen 15-åring. jeg trente ikke fysikk, noe jeg tror vi bør ha MYE mer fokus på fra ung alder, og jeg trente mye feil. Først da jeg var rundt 20 gikk dette også opp for meg.»

I Bærum Basket er en av de underliggende tankene våre at vi sammen  er mange nok til å kunne fange opp lagenheter med så få spillere at de står i ferde for å måtte avvikles.  Vi har heldigvis lyktes med å slå sammen lag på tvers av klubbtilhørighet selv om vi sikkert kan gjør een enda bedre jobb. Men dette er opplagt et poeng:

«Jeg tror at vi må samarbeide mer og bygge større klubber, der man har flere lag per aldersgruppe. Der spillere som har lyst å satse får det tibudet de ønsker og spillere som mer spiller for moro skyld får det tilbudet de ønsker.»

Spissing av satsingen med fokus på de beste vil alltid føre til gnisninger og slitasje.

«Etter hvert som det ble mindre og mindre trening, og mer og mer ståing på sidelinjen, forsvant både motivasjonen og gleden med å spille basket. Jeg begynte å skulke treninger, og de siste månedene dukket jeg kanskje opp to ganger i uken.»

«Jeg trivdes og trives masse med basketball, treningene og det sosiale er og var topp, men det kom ett punkt hvor jeg fant meg selv midt i mellom 2 grupper. Den ene gruppen var de som ville og endte opp med å sluttet helt for å prioritere det sosiale skolelivet (festing, kjæreste, popularitet), og den andre gruppen var de som ville satse og dedikere livet sitt til basketballen. Jeg ønsket jo ikke å slutte, så det endte opp at jeg, istedenfor å være i mellom 2 grupper, fant meg selv alene i en gruppe. Jeg innså jeg for sent at jeg ikke var god nok til å nå langt nok, og valgte altså å bli en «semi-pro». Det endte det opp med at jeg ble sett på som useriøs av trenere og medspillere på min sportslige arena, jeg ble sett på som «ditcher»  på min sosiale arena, og jeg endte opp med ett overraskende lavt akademisk grunnlag for videre studier. Samtidig har det gitt meg en enorm glede og ett bredt bekjentskap på mange forskjellige arenaer, samt hjulpet meg å komme i kontakt med studenter i utlandet hvor basketball er ett språk alle snakker.»

Tilbudene til de beste spillerne blir stadig bedre, og (altfor) mange spiller på flere lag i tillegg til treninger i skolesystemet.

«Snakket med noen i går som mente at en annen grunn kan være at mange blir lei når de kommer i voksen alder fordi de er med på så mye. I år har vi en spiller som kunne deltatt på  2000, 1998 og 1996, i tillegg til Regionslag. Det er mulig at mange får overload i ung alder, og da ikke orker mere når de blir eldre…»

«Jeg lot sjelden kropp få hvile, og når man feks. spiller for 3 lag på Langhus (86, junior, senior), landslag, kretslag, alt av fritid og Wang. Og ingen av disse lagene kommuniserer med hverandre så kan det bli tøfft for kroppen. Jeg har sloss og rehabilitert meg igjennom utallige operasjone både i kne og lysk, flere ankelbrudd, delevis røket akilles osv osv. Den gylnve middelvei er vel et eller annet sted i mellom der jeg har vært, og de som slutter å spille når de er 17 fordi de «merker» litt i kneet.»

Manglende profesjonalitet har vært nevnt tidligere, og på alle nivåer.  For eksempel i landslagssammenheng:

«Jeg er frustrert på hele opplegget rundt regionslagene,  regionslagtrenere, landslagtrenere og kommunikasjonen dem imellom. Jeg håper at det snart kan komme rene regionslag fra de forskjellige regionene slik at de kan møtes for rett og slett spille turneringer mot hverandre i stedet for slik det er i dag at de møtes for å trene en helg i Oslo. Det såkalte personlige brevet landslagstrenerene sender ut til spillerene som ikke kom med; dette brevet er helt likt til hele den håpefulle gjengen som ikke kom med – bare med forskjellige navn! Talentløst!»

«Vel, her sitter vi 20 år senere. Vi er fortsatt 10.000ish medlemmer. Vi sliter fortsatt med å få mer enn et håndfull damelag til å spille på et nasjonalt nivå. Nå sliter vi også med å få et tosifret antall lag til å spille i nasjonale serier på herresiden. Det som slår meg mest er vel kanskje som jeg sier at vi bruker all mulig unnskyldninger for å «rettferdiggjøre» at vi er så små. At det er vanskelig å bli større. Tror den holdningen må røskes virkelig opp i, hvis man noen gang skal bli noe større. Man må kanskje ta seg selv bittelitt mer på alvor, eller hva? Jeg mener, hvor proffe så vi egentlig ut, når vi hadde 13 lag til sammen, i to nasjonale herreserier? Ikke så veldig tror jeg.»

Men også:

«Til slutt vil jeg berømme trenerne som jeg har vært så heldig å spille under i løpet av min karrière. Synes de har vært flinke til å innse at de færreste kan leve av basketball i Norge, men samtidig greid å holde treningsprogrammene seriøse nok til at det har vært gøy å spille.»

Forsakelser synes å være en gjenganger fra flere som har svart på min utfordring.  Denne er egentlig typisk nok, som representant for en av mange som mener basketballen tok for mye av livet:

«Jeg sender deg min personlige erfaring av hvorfor jeg sluttet. For min del så var det ikke moro lenger. Jeg fikk aldri vært med venner, og de dagene jeg hadde fri, hadde jeg kun lyst til å sove og slappe av. Jeg følte at jeg misset ting som jeg hadde lyst til å være en del av, og at treningene kun ble tyngre og tyngre. Føltes som om jeg gikk fra skole til trening til sengs – HVER DAG.»

Mye å ta tak i her, for de aller fleste. Du kan fortsatt sende mail til paø.berg.bb@gmail.com hvis du har noe på hjertet og ønsker anonymitet.

Jeg er litt ør og overveldet nå. Over responsen på et tema som ble kastet ut i blogg-sfæren sånn litt på måfå.  Jeg har fått mange tilbakemeldinger, og den ene mer utfyllende enn den andre.  Dette er mitt første forsøk på å samle noen av tilbakemeldingene, men jeg innser at det kan bli viktig å gjøre et dypdykk i materialet.  Det lover jeg å gjøre.

Nedenfor finner du sitater fra mailene jeg har fått.  De er stort sett trukket ut av en sammenheng, men er representative for innholdet i brevene jeg har fått.

Utgangspunktet mitt var selvfølgelig det faktum at det virker som om det er flere som slutter med aktiv basketball enn det er som begynner.  Skjønt, det er nok ikke helt riktig.  Vi har jo faktisk stått på stedet hvil i flere år nå.  Eller som en skriver til meg:

«Etter å ha viet 20 år av livet mitt til idretten, begynte det å gå opp for meg, at vi kommer aldri til å komme noen vei. Nesten siden jeg startet, har jeg hørt at vi er ca 10 000 utøvere, og at NÅ skal vi virkelig eksplodere i antall. NÅ skal vi rekruttere, vi skal knekke kodene, og vi skal gjøre denne idretten til en stor idrett siden den tross alt er en av de største i verden, og den er jo så artig!»

Og han har jo rett.  Vi har vært flinke til å sette oss mål i norsk basketball, mer eller mindre hårete. Og vi har også vært flinke til ikke å nå dem. For meg har de største tankekorsene vært 1) at det, satt litt på spissen,  nesten ikke finnes seriøst satsende elitespillere over 25 år og 2) at vi taper kampen i de yngre aldersgruppene.  Gutter og jenter velger andre idretter og andre interesser, og de som likevel spiller basketball gjennom tenårene hopper av foruroligende tidlig.  Det er lett å forstå at unge mennesker i en etableringsfase følere seg tvunget til å velge utdanning, jobb og livspartnere.

 «Jeg flytta ut, fikk jobb og kjæreste. For meg var det aldri noe problem å motivere meg for å gå på trening, men da jeg begynte å jobbe 07-16 hver dag gikk det utvover egentreningen.  Det var vel også her jeg innså hva som måtte til. Jeg var 194 (med litt godvilje) og ikke superatletisk (med litt mer godvilje). Jeg forsto likevel bedre som 20-åring hvor listen ligger for å nå langt internasjonalt. Skulle jeg gått for det måtte det bety at jeg gikk «all in» i min satsing og likevel ville sjansene for å virkelig nå ut vært liten.»

Det finnes omtrent ikke penger i norsk basketball, og vekslepengene går heller til å brødfø utenlandske spillere enn å legge forholdene til rette for norske.  Det vet jeg fordi jeg har vært, og er med på det selv.

 «Da jeg var ung og kjekk og «proff» hadde vi 3 amerikanere. De spilte selvfølgelig 39 minutter og 59 sekunder hver kamp, vi fylte på med to norske her og der fordi man desverre må ha fem spillere på banen. Jeg ble så lei av å spille ett minutt her og der så jeg slutta etter tre år. Jeg var også lei av å stå opp fem om morran for å være med på varetelling, være hallvakt en hel lørdag og det at jeg ikke ble bedre spiller selv om jeg trente blodhardt hver dag.»

 « Vi unge ble sakte men sikkert «degradert» til sidelinjen.»

 Fortsatt  er det jo slik at utdanning koster penger – og tid.  Basketballen stjeler både tid og penger, og nekter deg muligheten for å ta en ekstrajobb som kunne gitt kroner til livsopphold, tli mat, til leilighet.  En ond sirkel. Samtidig: Norske spillere som gjør dette utelukkende fordi de elsker idretten kan ikke kontraktpiskes til noe som helst.

 «Treningstidene passet ikke inn med skoletiden, og jeg fikk  aldri lest nok. Det resulterte i at jeg ble mer og mer stresset for eksamen – begynte å føle eksamenspresset allerede i november og jeg har kun eksamen på våren!!  Skippet jeg en trening, fikk jeg mindre spilletid – og skole var ikke en god nok grunn til å skippe trening.»

 «Jeg tror folk slutter fordi de ikke føler det går noen vei og at det er på tide og tjene penger.»

 «Da jeg måtte ta et valg, var det ikke tvil om hva jeg skulle velge. For resten av livet til en 183 cm høy spiller som aldri slo ordentlig igjennom, var det enkelt å falle på den konklusjon at utdannelse og økonomiske utsikter veide tyngst.»

For Matz Stockman er situasjonen en helt annen. Hva som skjer videre i hans karriere er umulig å si noe sikkert om, annet enn at han er en av veldig få som får en helt unik mulighet.  Og han har alle forutsetninger til å nå langt selv om det er mange hindre som skal passeres.  Om du ønsker å nå langt internasjonalt og om du ønsker resultater å briefe med er det ikke smart å begynne med basketball. Såpass ærlige får vi være.   Men disse to valgte basketball og trente knallhardt og målbevisst inntil selvinnsikt og realisme slo inn med full tyngde:

«Når man er 15-16 ser man for seg en utvikling som vil ta deg til et nivå på på høyde med de beste i landet, man ser for seg collegespill osv. Det er demotiverende for spillere i 18-årsalderen å se at gode, norske spillere – forbilder her hjemme – ikke har suksess i USA.  Når man selv får smake på BLNO-nivået og ser hvor langt unna man er enker man vel kanskje at college i hvert fall ikke er vits for meg om ikke de beste norske klarte det.»

 «Jeg innså fort at jeg aldri kom til å bli en NBA-spiller, og senere, heller ikke en god spiller i utlandet. Så den eneste og siste muligheten var da å dedikere masse tid og krefter for å bli en god basketballspiller i BLNO.. Uheldigvis er det slik at det er en veldig lite lukrativ karriere, samt at karrieren som idrettsutøver i de fleste tilfeller en kort en.»

Vi er likevel mange som gjør det vi kan for at norske spillere skal bli stadig bedre, for at forholdene skal være optimale for utvikling.  Men vi er neppe flinke nok, og akkurat dette sitatet fra Christian Hinsch tar jeg sjansen på å publisere med fullt navn. Det er nemlig sabla godt sagt, synes jeg:

 «Jeg er en slags ekspert på området – jeg har tross alt «slutta» i alle fall 3 ganger. Jeg har vært både «overtrent» og «utbrent», mista glød, lyst og interesse, slutta ved frustrasjon over norsk basket, slutta ved agenter som ikke holder ord eller medspillere som ikke sentrer.  For meg er dette et mangehodet troll, men de gangene jeg har bestemt meg for at «nei, dette gidder jeg ikke mer» så er det en overordnet grunn til, eller forklaring på, at jeg gang på gang har havnet i nettopp denne situasjonen. For meg har det handlet om en mangel på profesjonalitet i klubbene og miljøene jeg har vært i. Det samme gjelder i landslagssammenheng. En opplevelse av at man kjemper mot, og ikke med, resten av basketmiljøet.  Det er ikke bare penger, utstyr, fancy driller eller tilskuere som er viktig når jeg sier dette. Like mye handler det for meg om at man er nøye og grundig i arbeidet som uansett legges ned. Det er gratis. Det er også gratis å strekke seg for å legge til rette for enkeltmennesker og individer. Å snakke sammen og dele kunnskap er gratis. Å få lov til å låne nøkkelen til hallen når man vil trene er gratis. Det er til og med gratis å høre på hverandres forslag til hva som kan bli bedre.»

Her pirker Christian borti noe som er overraskende og dessverre altfor typisk i vår lille andedam. Og når Christian sier at han er ekspert på å slutte,  påberoper jeg meg selv ekspertise på ikke å være nysgjerrig nok; ikke flink nok til å dele – jeg har vært en «loner» med sære ideer.  Men kanskje er jeg blitt eldre og klokere – i hvert fall eldre.  Jeg har forsøkt å bli bedre, mer ydmyk og mer lyttende og tror det er eneste farbare vei mot bedre resultater.

 «Jeg tror at vi ødelegger for oss selv når vi som er en relativt lite sport i Norge begynner med å kutte vekk nesten 40-50 spillere etter første helg på regionssamling for gutter 13.»

En annen skriver:

«Når jeg ser tilbake på dette, så virker det for meg at det har vært viktigere for trenere å vinne kamper på gutter og junior nivå, en det det var å utvikle fremtidige basketballspillere.»

Dette var altså bare en liten flik av de mange tilbakemeldingene jeg har fått.  Det er mer, og jeg ønsker flere på banen.  Har noe av dette inspirert deg til å mene noe?  Du kan kommentere direkte på denne bloggen, eller du kan sende meg en mail på pal.berg.bb@gmail.com.

For et par dager siden inviterte jeg til å mene noe om frafallet i idretten generelt og basketball spesielt; du kan lese det her.  Jeg føler veldig sterkt at dette er kanskje det viktigste vi kan diskutere om vi ønsker basketballen vel; om vi ønsker oss flere talenter og utøvere som blir i idretten vår lenger. Selvfølgelig er det sånn at folk skal få lov til å slutte.  Men det bør helst ikke være av årsaker som det er mulig å gjøre noe med.  Derfor ønsker jeg altså å høre mest mulig fra flest mulig som har befatning med basketball.  Enten du er trener eller spiller.  Om du har sluttet, eller av og til har møtt veggen – eller like gjerne om du stortrives med idretten.

Reaksjonene og tilbakemeldingene har vært overraskende mange – og lange.  Derfor vil jeg bruke litt tid på å bearbeide dette så jeg kan presentere noe på forståelig og gjennomarbeidet vis.  I mellomtiden oppfordrer jeg flere til å sende meg noen ord.  Du kan for eksempel bruke denne mailadressen når du har noe på hjertet: pal.berg.bb@gmail.com

Vi er akkurat ferdige med Den Store Trenerhelgen, og nok en gang var vi massevis av mennesker som vimet rundt på forleesninger, i lobbyen, i prat med kolleger og kjente mens vi gikk fra hall til hall for å se på bøttevis av yre landslagskandidater som kastet seg etter baller og sprutet av energi og pågangsmot – og en greker uten tekstemaskin som viste strålende krative og morsomme øvelser.

Etter en litt slækk start ble vel også All Star-kampen en bra forestilling med akkurat så lite defense som det bør være.  Og på kvelden lørdag fikk Mathias Eckhoff en svært fortjent pris sammen med de tre øvrige.

Så kan man jo lure på hvorfor ikke flere enn ca 10 000 ønsker å være en del av dette fellesskapet vårt. Vi har det jo så innmari stas sammen!  Vårt felles mål nå er å bli 25 000 medlemmer i 2022 (jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor man ikke adopterte idéen om 20 000 medlemmer i 2020 – ganske mye mer catchy og lett å lage greier av «20 i 2020»).

Nåvel, mitt anliggende nå er i den andre enden av historien.  Frafallet.  Hvorfor slutter spillere når de er som best, når de står på terskelen til å oppnå nettopp det de har trent lenge for?  Hvilke mekanismer påvirker valgene som blir tatt?  Hvilke «konkurrenter» har basketball.  Hvorfor er vi ikke interessante nok,  Hva er det vi ikke kan tilby?

Før hver sesong forsøker jeg å snakke seriøst til mine spillere og foreldrene om at vi er et kollektiv, avhengige av hverandre.  Vi må ofre noe og gjøre noen forsakelser for å få til noe sammen.

Jeg får stadige påminnelser om at ikke alle synes basketball alltid er lik morsomt. Og nettopp nå oppleve jeg altså at enda en spiller hoppet av laget og ville prioritere annerledes; en av disse spillerne som man innmari gjerne vil ha på et lag og som betyr som mye mere enn poeng og statistikk. Han var en sånn spiller man bare gledet seg til å møte på trening fordi han ga av seg selv; sprudlende opplagt, positiv, kreativ, impulsiv og sprø.  Noen er jo sånn, at de gir så mye av seg selv at de blir et sosialt midtpunkt, et lim i laget.

Dette er jo noe man opplever flere ganger i løpet av en sesong og en trenerkarriere, men jeg synes det er like sårt hver gang – samtidig som jeg veldig godt forstår at man etter hvet får et annet fokus og andre interesser.  Dette er helt sikkert et problem i flere idretter, og jeg har for eksempel lest mye om frafallet i håndball.  Selv synes jeg det hadde vært spennende, interessant og viktig å få vite litt mer om hva grunnene er, og hvordan man opplever det å være en del av et lag.  Derfor gjør jeg dette som min egen lille «frafallsundersøkelse».  Et forsøk på å få svar på hvilke mekanismer som gjør at folk elsker å være en del av et lag, men også hva man mener å måtte forsake og som man savner midt i alt det seriøse rundt idretten.  Jeg har ikke laget noe spørreskjemaer du kan klikke deg gjennom svar, men håper du gidder å sende meg noen linjer om dine egne  meninger.  For å hjelpe litt på vei – her er noen temaer som kanskje kan trigge noen tanker.  Og selv om du fortsatt er en del av et lag, og selv om du synes det er givende, viktig  og morsomt fortsatt har du kanskje noen tanker om dette..?:

• Det blir altfor seriøst, for lite lek.
• For lite seriøst, altfor mye lek og tøys.
• Rekker ikke å lese lekser.
• Får aldri vært sammen med venner.
• Kjæreste.  Familie.
• For lite tid til meg selv, kvalitetstid alene.
• Russetid og russebuss selv om det ligger langt frem i tid.
• For liten fleksibilitet; det bør være enklere å få lov til å droppe en trening i ny og ne for å gjøre andre ting – deilig å få litt fri også.
• For lite spilletid, får lite igjen for all treningen.
• For lite sosialt i og med laget.
• Kjipt å MÅTTE på trening de gangene man egentlig er sliten og har lyst til å være hjemme.
• En trener uten sosiale antenner.

Har du tanker om dette er du svært velkommen til å mene noe her på siden, og om det er andre som helst ikke vli på trykk kan dere gjerne sende meg en e-mail til meg på denne adressen: pal.berg.bb@gmail.com

Det er lov å drømme, og av og til er man sanndrømt.  Etter hvert finnes det mange basketballeventyr å fortelle; om unge norske talenter som forfølger en drøm og som til slutt lykkes i å nå målet.

Det er ingenting som skulle tilsi at norske gutter og jenter skal kunne oppnå noe som helst i verdens største idrett.  Norske gutter og jenter som utøver en av de aller minste norske idrettene, med treningsmuligheter som ofte er svært begrensede.

Når de til syvende og sist kommer dit at de får spilletid og muligheter i utlandet er det som regel fordi de i tillegg til skills også har karakter, og en god porsjon europeisk tankegang i bagasjen. Listen over norske spillere i ultandet, og ganske særlig på amerikanske universiteter, er etter hvert lang som et godt år.  Og den foreløpig siste i rekken av spennende historier er altså Matz Stockman som har trådt sine svært store barnesko i miljøet rundt Sandvika og Bærum.

Ingen har noen gang vært i tvil om at Matz har hatt det som skal til for å nå langt, men svært få hadde våget å sette penger på det som nå faktisk har skjedd. Hans kontakt og kontrakt med Louisville er virkelig en Cinderella-historie (uten noen som helst slags sammenligningf forøvrig…).

Jeg spurte Matz hvordan denne prosessen har vært, og her er hans egen oppsummering:

«Måten jeg kom i kontakt med Louisville på var i løpet av de første tre månedene her på akademiet (på Gran Canaria). Da kom det coacher fra masse universiteter for å se på big men. En trener fra USAom jobbet her i CBA de siste månedene har kontakter hos Louisville og var villig til å be dem ta en titt på meg. Vi snakket litt og en av assistenttrenerne til Louisville kom ned hit i tre dager for å se meg spille og trene. Han likte det han så veldig og fortalte meg at Coach Pitino var i ekstase etter å ha sett videoene assistenttreneren sendte han. Jeg snakket mye med treneren som var her, Mike Balado, og han sa at Louisville ville elske å ha meg som en del av familien og at jeg kommer til å ha stor suksess hos dem. Uken etter ringte Pitino på telefon og vi snakket litt. Også da jeg var i USA møtte jeg Pitino etter første kampen og fikk snakket med han. Var også og så på kampen deres i en arena i Connecticut kalt «Mohegan Sun». Var utrolig gøy å være i USA. Gleder meg sinnsykt til neste sesong!!!!!»

Hvordan er det med deg?  Gleder DU deg til neste sesong?  Har DU en drøm?  Go for it!