pauliord

I kveld går startskuddet for den kanskje morsomste turneringen i norsk basketball. Og siden ingen andre føler seg kallet til å skrive om det, kaster jeg meg ut i det. Disse spillerne fortjener noen ord med på veien mot en plassering blant de beste i Norge.

Når 16 guttelag og 8 jentelag setter hverandre stevne i U19-NM denne helgen betyr det at godt over 200 talenter er i aktivitet. Selv om det er mange «underårige» med i denne NM-turneringen er det også mange spillere som med dette tar farvel med aldersbestemt basketball. Disse spillerne skal om litt ta over i BLNO, i KL og de skal dominere landslagene. Noen skal reise ut av landet til studier andre steder, noen skal jobbe et år før de bestemmer hvor og hva de vil med livet og atter andre skal spille videre i Norge.

Uansett er dagens gutter og jenter fremtidens menn og kvinner. Er det mulig å trekke en litt søkt parallell mellom BLNO/KL og junior-NM og NBA og March Madness? Ganske mange, kanskje de aller fleste, mener faktisk at NCAA-sluttspillet i USA er vesentlig morsommere, mer intenst og mer givende enn å følge proffene i NBA. I Norge har det riktignok vært mange gode og tette BLNO-oppgjør denne sesongen og sluttspillet i KL viste også utøvere med kvalitet.

Men for meg er det likevel noe helt spesielt med juniorer som spruter av talent og intensitet og hormoner, som så innmari gjerne vil vinne, som så veldig nødig vil gjøre altfor mange feil og som ufortrødent gyver løs på neste kamp etter et forsmedelig tap.

Og for oss som coacher på dette nivået: Det er aldri mulig å si hvordan det vil gå. Det eneste som er sikkert med juniorer i fri dressur er at alt er usikkert. Spillere på 17-18 år er egentlig ikke consistent på noe som helst.

Jeg skal ikke påberope meg å vite altfor mye om alle lagene, og i hvert fall ikke jentelagene. Men basert på hva jeg tror jeg vet kan jeg jo spekulere litt i hvilke lag som er gode nok tli å avansere fra gruppespillet:

 I pulje A møtes Centrum, Høybråten, Kjelsås og Kongsberg. Det er et ganske tøft beite der Høybråten nok må finnes seg i å få litt juling av de øvrige. Centrum bør være det sterkeste laget i denne puljen, mens det i realiteten er helt åpent om det er Kjelsås eller Kongsberg som kniper 2.plassen. Kongsberg knuste Kjelsås i den siste seriekampen, men det var et Kjelsås uten Harald Frey. Jeg tror på Centrum og Kjelsås videre til sluttspill, i den rekkefølgen.

I pulje B møtes Bøler, Frøya, Loddefjord og Sandvika. Vi stiftet bekjentskap med Loddefjord i NM i fjor – et lag som den gangen var litt for ferskt til å kunne markere seg. Et år senere er de kanskje på talefot med de øvrige, men jeg har vondt for å tro at de kan slå Frøya og Sandvika i kampen om de to plassene i kvartfinalerunden. Sandvika presterer alt fra det helt strålende til det uforståelig middelmådige, men er tent som aldri før. Bøler har ikke spilt i U19-serien og stiller med et U17-lag med forsterkninger – uten at jeg helt har troen på suksess..

I pulje C møtes Ammerud, Bærum, Lura/Sandnes og Varden. Gutta fra Tromsø var virkelig et friskt pust i fjorårets NM men stiller nok litt tynnere i år med mange 97-spillere. Lura/Sandnes er et solid lag med solide spillere, mens også Bærum bør klare en plass i en av kvartfinalene selv om en av lagets strateger Haakon Hellebust må finne seg i å følge med fra sidelinjen. Jeg tror Ammerud får det vanskelig, og tipper Lura/Sandnes og Bærum videre – kanskje med Lura/Sandnes som vinner av puljen.

I pulje D møtes Asker, Byåsen, Gimle og IL Express. Jeg vet virkelig ingenting om IL Express, annet enn at klubben hører hjemme i Grimstad. Det er uansett strålende at Agder-fylkene har med et lag i NM selv om de neppe kan hevde seg i kampen om sluttspillplasser. Byåsen blir også et nytt bekjentskap for meg, og for alt jeg vet kan de være glitrende gode. Men jeg velger å tro på Asker og Gimle som de to lagene videre. Gimle med Mikkel Kolstad blir en lei nøtt for de fleste andre lagene i NM.

Veien videre fra kvartfinalene tør jeg virkelig ikke tippe. Annet enn at det vil overraske meg om ikke Centrum og Gimle blir å finne i semifinalerunden også.

Så får vi se. Så langt om ting jeg ikke har mye greie på. Om jentelagene vet jeg om mulig enda mindre, og våger ikke å mene noe som helst. Men mange spillere var også med i Final Four i Rykkinnhallen for litt siden, og om det er representativt for nivået også i U19-NM er det grunn til å glede seg.

P.S. En utvidet turnering starter med kamper allerede i kveld (torsdag 24. april).

Vi spiller ball i utlandet og opplever litt for ofte å komme hjem med mange erfaringer og få triumfer. Og jeg er kanskje blant de aller beste til å pynte litt på virkeligheten. Man finkjemmer resultater og opplevelser, på jakt etter lyspunkter: Den ene kampen som er noe å ta med seg videre, den ene omgangen, den ene perioden eller for den saks skyld den ene gangen playet virket..

Basketball er virkelig en nådeløs idrett som ubønnhørlig skiller klinten fra hveten. Det er en idrett der det helt ulikt fotball er umulig for et dårligere lag å slå et godt lag. De overraskende resultatene, oddsbombene, er sørgelig få i basketball. I tillegg er det verdens største idrett med verdens største utøvere. Det koker ned til ferdigheter og dyktighet og sjelden flaks.

Så når vi enda en gang kommer gjem fra Scania Cup med bagasjen full av sisteplasser, og to 8.plasser som bestenotering, skulle man tro det var håpløst. Men det er det heldigvis ikke.

Med de riktige forutsetningene, rammebetingelsene og treningsmengdene er det mulig å nå opp. Sandvika- og landslagsårgangen 89/90 er vel fortsatt den som har prestert best internasjonalt – med seier i Lundaspelen, Scania Cup og Nordisk Mesterskap. Karamo Jawara er et par år yngre og leverte solid i March Madness. Matz Stockman er enda yngre og er rekruttert av Louisville.

Vi skriver gjerne ting som « vi fikk verdifull erfaring», «viktig inspirasjon», «fin målestokk», «noe å strekke seg etter». Sånne ting. Floskler egentlig (som jeg ofte og gjerne bruker selv), men til syvende og sist vet jo alle at det handler om nedlagt arbeidsmengde. På parketten, i hallen, i vektrommet, alene og som lag. Kjedelige men nødvendige repetisjoner.

Jeg skrev i går at det er irriterende og litt pinlig at vi alltid kommer til kort på det fysiske mens vi egentlig henger godt med på de fleste andre områder. Det står jeg ved.

Det er interessant å se norske lag entre gulvet med de beste intensjoner, helt riktig taktikk og finslepen teknikk – for så å oppleve at motstanderens fysikk gjør at det er umulig å komme fra A til B. Det er nytteløst å bruke en screen fordi du blir beefet ut av kurs. Kutten som skal komme uteblir fordi kutteren sitter igjen i muskelmasse. En tur over midtlinjen er ensbetydende med et aggressivt double team i trynet uten at det er mulig på få øye på ledige medspillere.

Og nettopp på grunn av dette er det sabla fint at så mange norske lag søker ut for å finne god motstand.

Frøyas G98 gikk til finalen i IKW Basketball Ostercup i Berlin. Ullerns G97 vant en turnering i Lloret del Mar (Spania), og Lura G95/96 tok turen til Århus.

Gratulerer til alle dere!

Honnør også til alle som takket ja til invitasjonen fra Scania Cup. Det ble mange tap – javel – men for å søke i floskelhaugen så kom vi hjem noen erfaringer rikere. Og bak plasseringene under skjuler det seg mange gode prestasjoner. Noen skikkelige nesestyvere, men også kamper som var jevne hele veien. Kamper som vinnes ved neste korsvei.

Fortsett å søke ut!

Norske plasseringer i Scania:

Gutter 01: Lommedalen 14 av 14 lag

Gutter 00: Kongsberg og Asker henholdsvis 14 og 15 av 15 lag

Gutter 99: Haugesund 12 av 12 lag

Gutter 98: Sandvika og Bygdøy henholdsvis 15 og 16 av 16 lag

Gutter 97-95: Bærum og Centrum henholdsvis 8 og 12 av 13 lag

Jenter 01: Ullern 12 av 12 lag

Jenter 00: Hop 13 av 13 lag

Jenter 99: Ullern og Hop henholdsvis 9 og 10 av 10 lag

Jenter 98: Ytrebygda 10 av 12 lag

Jenter 97-95: Gimle 8 av 12 lag

Jeg kjenner ikke veldig mange i det norske basketballmiljøet som synes det er festlig med årsmøter, generalforsamlinger og forbundsting. Mens alle digger å være en del av det som skjer på banen er det forsvinnende få som ser frem til møter. Unntaket måtte være sånne som Tor Chr. Bakken; de våkner til liv når idrettspolitikk skal diskuteres.

Det er altså lite som er mindre sexy enn budsjetter opg regnskap, og jeg har vært på mer enn ett årsmøte i min basketballklubb der hele generalforsamlingen ble avviklet på parkeringplassen, med fire-fem stermmeberettigede til stede. At det ikke dukker opp flere har nok ikke minst sammenheng med at du risikerer å måtte takke ja til verv…

Snart er det forbundsting igjen. For deg som ikke vet noe som helst om hva dette er kan det jo være greit å vite at det er der man bestemmer det aller meste for de to neste årene. Det er der man kan endre lover og regler, og det er der det bestemmes hvor mye penger vi skal bruke på ulike ting. Skjønt «hvor mye penger» er litt lite presist. Det er riktigere å si «hvor lite penger».

Basketballforbundet disponerer omkring 10 millioner kroner hvert år der endel forsvinner til administrasjon og lønninger, men der det likevel er noen kroner igjen til fordeling. For moro skyld googlet jeg litt på håndballforbundet og volleyballforbundet, og ser at håndball bruker omkring 125 millioner hvert år, mens volleyballvennene våre nærmer seg 20 millioner.

I 2014 skal NBBF bruke penger blant annet på trenerutvikling (780 000 kroner), dommerutvikling (542 000 kroner), ungdom/talentutvikling (327 000 kroner).

Vi eier altså knapt nåla i veggen, og for ca. 1 million kroner skal det driftes fire aldersbestemte landslag. Altfor mange kroner går selvfølgelig med til å sende spillere, trenere og støtteapparat til spillestedene. U18-landslaget skal for eksempel til Sofia i Bulgaria i juli med en delagsjon på 16-17 mennesker. Det skal betales reiser og opphold for alle. Slik er det, og det er lite å gjøre med. Men dermed er det lite igjen til selve aktiviteten. For å få dette til å gå rundt må spillerne betale egenandeler, og det er viktig å finne kreative treningsløsninger for å få mest mulig aktivitet for minst mulig penger.

Felles for alle som er involvert i landslagsvirksomheten er at de jobber mange og lange helger for knapper og glansbilder. Betalingen er knapt nok symbolsk.

Uansett: Vi er mange i basketball-Norge som får til mye med små midler. På forbundstinget i mai skal det bestemmes om vi får nye regler for parallell spilletillatelse, hvor mange lag som skal få være med i U16- og U19-NM, hvor mye penger som skal brukes på landslag og annen aktivitet. Blant annet.

Det er neppe sannsynlig å tro at aktive utøvere finner tid til å engasjere seg i ting som dette. Men vær i hvert fall klar over at det er nå saker og ting bestemmes. Hvis du har bittelitt interesse for det du driver med selv kan du jo titte her.

Litt for mange ganger har jeg irritert meg over at jeg glemmer å dokumentere de lagene jeg trener. Da tenker jeg først og fremst på yngre lag, og hvordan det nesten alltid blir slik at jeg etter en sesong tenker at det hadde vært moro å ha en video fra de første treningene for å kunne se en eventuell fremgang gjennom sesongen. Man glemmer jo ganske lett, og når du er sammen med de samme spillerne dag etter dag, uke etter uke er det vanskelig å se progresjonen.

Litt sånn følte jeg det Final Four-helgen. Av mange årsaker var det nemlig alt for lenge siden sist jeg så en damekamp. Man har jo ofte nok med seg selv, sitt eget lag og egne kamper. Derfor var det også en slags åpenbaring å se damekampene i helgen, både innledende kamper og ganske særlig finalen.

Jeg har selv trent damelag til NM-gull og sågar seniorlandslaget damer. Men det var i en annen tid, og når sant skal sies var nok mange spillere den gangen nokså begrensede teknisk sett. Men denne helgen var det lett å se at jentene har tatt mange og lange steg i riktig retning.

Finalen var en historie for seg; en kamp der spillerne til tider så ut til å treffe på alt de kastet mot kurven. Noen mener sikkert fortsatt at damer er keitete og lite teknisk gode. For egen del notererte jeg at det i noen kamper var så som så med eksplosivitet og spenst hos enkelte spillere; tyngekraften ser av og til til å være ekstra tyngende. (Her sitter jeg forresten i glasshus ettersom stolen jeg ble tildelt som mopper knelte under vekten min).

Men ingen kan mene annet enn at Gimles Taysha Pye og Ullerns Tina Stenerud Moen er strålende individualister på et lag; Taysha riktignok sånn ca. 90/10 individualist/lagspiller.

Tinas stats fra denne NM-finalen må være noe av det beste som noen gang er levert av en norsk jente. 32 poeng, 5 av 6 treere, 9 av 9 straffer, 10 returer, 4 assists og 3 steals. Etter OL er det jo blitt populært å «bøye seg i hatten». Og derfor gjør jeg nettopp det.

– Vi er likevel det beste laget i Norge på både herre- og kvinnesiden. Det har vi vist denne sesongen, sa Milos Gligorjevic til Bergens Tidende etter helgen. Mon det. Selv med et 100% intakt lag har jeg liten tro på at Gimle ville tuktet Ullern denne helgen. Til det var laget Ullern for godt, for lojalt mot konseptet og for smart.

Apropos smart. Av og til er det jo sånn at det lureste er ikke å si for mye.

– Jeg mener vi fikk ut det vi er gode for med det laget vi har. På papiret har vi kanskje ikke et topp fire-lag engang, sa Kenneth Webb etter 4.plassen. Underforstått – han har gjort en optimal jobb med spillere som ikke var bra nok. I I samme åndedrag sier han at han håper verken Gary Wallace eller Mike St. John kommer tilbake til norsk basketball. De er for gode for Norge, mener Webb. Det hørtes ikke helt ut som musikk i mine ører.

Det gjorde det heller ikke i en av kampene der jeg satt i sekretariatet, der en av coachene litt for ofte opererte i synsfeltet til sektretæren. Hun ba ham høflig om å flytte seg litt så hun kunne se det som skjedde og fikk et ganske kontant svar: «It is none of your business!»

På basket.no leser jeg at Ammerud-coach Kelvin Woods er ikke helt enig i påstanden om at Ammerud har hatt down-perioder i år. Vel, dette sa han før Final Four-helgen. Kanskje har han endret mening nå? Det så i hvert fall ikke helt stødig ut det som ble prestert i siste kamp søndag.

Dermed setter vi strek for sesongen 2013/14 og gleder oss allerede til sesongstart 10.oktober. Jeg føler meg ganske sikker på at flere av lagene vil se ganske annerledes ut.

P.S.

Enkelte ting er så åpenbare at det bør være overflødig å nevne det. Men likevel: Sørg for at det IKKE spilles kretskamper i den regionen Final Four arrangeres. Vi ønsker folk i hallene, vi ønsker at det ser smart og tett ut på TV, vi synes spillerne fortjener å spille for et stort publikum og vi vil at flest mulig får oppleve høydepunktet i norsk basketball.

Hvem skulle trodd det?  At Frøya skulle komme bakfra en slags basketballens Fugl Føniks. Det desiderte formlaget i BLNO. At de skulle kunne knipe den siste plassen i Final Four etter 6 strake seire. At Tromsø er bare ett tap unna å måtte stå utenfor sluttspillet? Noe sånt var det vanskelig å tro på for bare noen uker siden. 

Selv om det denne sesonen har vist seg umulig å være sikker på noe som helst, må det være lov å anta at Sverresborg ikke klarer å slå noen av topplagene.  Asker har pr i dag en sikker sluttspillplass, og kan falle utenfor bare hvis de selv taper for Sverresborg og Tromsø slår Gimle.  Men jeg tror altså ikke Asker går på noe feilskjær mot trønderne og i så fall er de sikkert med i Final Four.

Derimot kommer temperaturen til å være rimelig høy i Tromsøhallen kommende søndag. Med Gimle-seier er Tromsø ute av sluttspillet.  Men dersom Tromsø slår seriemesteren vil de snike seg foran på bedre målforskjell i en innbyrdes serie mellom Asker, Tromsø og Frøya.  I den serien står de nemlig slik:

– Asker er best med pluss 22 i målforskjell

– Tromsø blir stående med minus 7

– Frøya ligger dårligst an med minus 15.

Dermed har vi virkelig fått beviset for at dette har vært tidenes jevneste BLNO, og det kan være mange tilfeldigheter som vil avgjøre hvem som blir med Final Four-helgen:

– Kenneth Webb blir ikke å se på benken for Tromsø i den avgjørende kampen mot Gimle.  Han må sone en dom for trusler mot en dommer i en 2.divisjonskamp.

– Gimle kan tenkes å ville gi hyggelige minutter til yngre spillere i en kamp som for dem ikke betyr noe som helst annet enn enn stolthet.

– På den annen side: Dersom Gimle taper søndag blir det nettopp Tromsø som blir semifinalemotstander i Final Four fordi Storm sniker seg med på 4. plass.

Uansett utfall kommende helg fortjener Frøya all mulig kred for måten de har avsluttet serien på.  Mot alle odds har de gjort mye av jobben selv, men må likevel ha hjelp for å nå målet.  Hvorvidt det er Chris-Ebou Ndows inntreden eller Calix Black Ndiaye på benken som har gjort susen er vanskelig å si.  Litt av begge, får vi tro.

Og om Frøya går til sluttspill lever de andre lagene farlig.  Frøya har for eksempel slått Gimle to ganger denne sesongen.  Frøya matcher også Askers Loo Djo Yele på utmerket vis med Peter Bullock. Hvis Tromsø er med mangler de power inside. Michael St. John har fysikk til å stå imot det meste, men han har vist at han liker seg bedre fra distanse enn inside.

Når BLNO-innspurten skal avgjøres i Tromsøhallen søndag kommer vi helt sikkert til å oppleve arrangement og stemning i en klasse som forklarer hvorfor Tromsø også følte seg forbigått da basketballforbundet nylig kunngjorde arrangører for neste sesongs begivenheter.

Når Tromsø til helgen ganske sikkert får utmerkelsen som «Årets arrangør» i BLNO enda en gang, høres det unektelig ganske tåkete ut at Tromsø Storm ikke fikk noe som helst neste sesong. Ikke åpningshelgen, ikke Final Four og heller ikke sluttspillet i U19-NM. For å være ærlig har jeg stor forståelse for frustrasjonen.

Forrige sesongs Final Four var et arrangement helt utenom den vanlige i norsk basketball, og noen bedre søknad om å få lov en gang til kan vanskelig tenkes.

– Tromsø gjennomfører gode arrangementer, det viste de i fjor. Men økonomien var avgjørende nå. Det koster mer å sende flere lag og dommere oppover til Tromsø. Forskjellen er nok 100.000 kroner rundt et Final Four-sluttspill, og enda mer med de andre arrangementene, sa Eivind Jensen til Nordlys.

Det har han selvfølgelig rett i, men avgjørelsen blir vel ikke riktigere av den grunn.

For egen del hadde jeg gjerne sett U19-sluttspillet i Tromsø, og jeg føler meg overbevist om at deltagende lag ville funnet penger og anledning til å reise.

Langt større sans har jeg nok for at forbundet nå har utestengt Kenneth Webb fra all aktivitet i en uke. Det er mange underlige poenger i denne saken. For eksempel at det normalt tildeles match-straff og ikke tidsbestemt straff.  Men når Tromsø på aller behendigste vis evnet å omberamme en 2. divisjonskamp for minimere skaden, ble det for dumt. Provoserende dumt. Jeg hadde sikkert kunnet finne på å gjøre det samme selv i tilsvarende situasjon, men dumt er det lell.

Sånn sett har de bare seg selv å takke for at de må spille uten Kenneth Webb på benken søndag.

I helgen opplevde jeg det forsmedelige at klubben jeg har viet mesteparten av fritiden til ble slått ut av sluttspillet.  Med 95% sikkerhet.  Det holder ikke å tro på julenissen for å håpe på plass i Final Four; man må i stedet tro på Sverresborg og det skal nok vise seg å være verre.

For bare et par uker siden var situasjonen denne:  Tromsø syntes å gå mot en sikkerplass i sluttspillet, mens Asker og Frøya så håpløst fortapte ut.  Bærum hadde på sin side skjebnen i egne hender og kunne tåle det meste. I dag vet vi bedre.  Tromsø var i realitetern langt nede og godt på vei ut av sluttspilldiskusjonen etter to middelmådige kamper i Oslo.  Tap for både Ammerud og Asker var IKKE det de trengte.  For Bærum var Askers overraskende seier over Gimle en strek i regningen, og det ble ikke bedre av at Asker slumpet til å slå Tromsø også.  Men Bærum hadde fortsatt kontroll på begivenhetene; de skulle jo «bare» slå Frøya som de hadde tuktet to ganger tidligere denne sesongen.

Og siden dette var en helg med en rekke helt avgjørende kamper om de gjeve Final Four-billettene, føltes det fornuftig å se Asker-Tromsø på lørdag – som en oppladning til Bærum mot Frøya dagen etter.

Med seieren over Gimle friskt i minnet forventet jeg en festforestilling, med Asker-spillere i fyr og flamme – med entusiasme, spilleglede og trøkk. Det fikk jeg ikke.  Snarere tvert imot, og i hvert fall før pause.

Jeg skal virkelig ikke felle noen dom over lagenes og spillets kvalitet. Men det går an å mene noe om spillernes mentalitet. Jeg husker godt Bærums første møte med Asker før årets sesong; i en treningskamp der man skulle tro det handlet mest om å finne seg sjæl og sin egen identitet som lag.  Men for Asker virket det som om de først og fremst var opptatt av å skremme vannet av motstanderen, i en treningskamp der også dommerne fikk gjennomgå.  Akkurat det hører med til sjeldenhetene – å høvle over dommere i en uviktig treningsmatch.

Men tilbake til Vollenhallen i helgen: Askers varemerke når de er på sitt beste, har vel nettopp vært trøkket og entusiasmen og intensiteten. For meg har det vært sånn de siste årene at Magnus Midtvedt har vært Asker-mentaliteten i en og samme pakke.  Energisk, uptempo og supportive.

Men verken det typiske Asker eller den typiske Magnus var å se lørdag. I stedet fremsto altfor mange som en sutrete gjeng som ikke så ut til å trives nevneverdig i hverandres selskap.  Jeg registrerte faktisk bare én aktør som klarte å beholde roen – og som i tillegg klarte å presse frem et smil:  PK Larsen håndterte vanskelige situasjoner og personligheter med klokskap og stil.

Hvorfor så mye om Asker? Akkurat nå fordi de er det lokale laget som vi tross alt må lene oss på her i vest. Og hvis de skal ha muligheter i sluttspillet kan de ikke fortsette som en gjeng individualister som bare tidvis klikker sammen. Jeg er neppe den rette til å mene noe om spillerdisposisjoner, men jeg innrømmer gjerne at jeg kvapp litt da Asker fant plass til Even Skjellaug i det øyeblikket de var i ferd med å gå forbi Tromsø.  Jeg har stor sans for å la yngre forsøke seg, og jeg har i tillegg stor sans for Even.  Men det finnes en tid og et sted for alt – og der og da kjentes det enten utrolig modig eller utrolig dumt. Det høre med til historien at Even var involvert i to defensive situasjoner som førte til Tromsø-turnovers men det var nok mer et resultat av flaks enn dyktighet.

Og hvis jeg selv skal velge meg en favoritt i sluttspillet må det bli Asker, og da velger jeg mer med hjertet enn hodet kanskje.  Men det hadde vært fint om de kunne fremstå som en litt mer sjarmerende og kollektiv gjeng enn de gjør akkurat nå.  Det renner jo ikke akkurat over av sjarmtroll blant de andre Final Four-kandidatene heller. Jeg noterer meg Gary Wallace på plussiden hos Tromsø og selvfølgelig Ron Timus på Ammerud.  På Gimle blir det vel å heie litt på Espen, Anders og Mikkel, i hvert fall inni meg.

Det skal skje mye rart om det ikke blir disse fire lagene som møtes i Rykkinnhallen første helg i april.

Så gjenstår det å se hvilket lag som treffer toppformen best. Blir det et litt forsterket Ammerud som under Kelvin Woods’ low-key ledelse tar seg hele vieen til finalen? Har de andre lagene klart å finne en slags resept mot Gimles tunge og store starting? Kan Askers mange gode spillere finne tonen sammen eller blir det prestasjoner en og en? Og om hele Tromsøs eksistens står og faller med en god kamp fra Gary Wallace kan det fort bli for tynt.

Hvis du ser her kan du lese litt om hvordan arrangørene av hengholdsvis Elite Basketball Camp i Bergen og Basketskolen i Tønsberg ikke helt klarer å enes om hvmer som kom først, hvem som bør vike og hvordan dete bør ordnes til beste for alle.

Og hvis du titter her ser du at NBBF selv bidrar til kaoset ved å legge sin egen Talent Camp for U15-spillere til samme periode, i Kongsberg.

Arrangørene av Eliter Basketball Camp i Bergen har altså gjort deg avhengige av instruktører som bare er tilgjengelige før 31. juni, mens Basketskolen i Tønsberg har institusjonalisert tiden rett etter feriestart som sin arrangementsperiode.

Jeg tror de alle fleste ser at dette er maks uheldig, og at bare de aller ivrigste velger å takke ha til begge tilbudene. Det betyr at både spillere og arrangører blir skadelidende, og at en av aktørene kan bli tvunget til å velge et tidspunkt de ikke ønsker.

Mer betenkelig synes jeg likevel det er at forbundet utviser total mangel på musikalitet.  Når de velge å dynge på med egen Talent Camp oppå de to andre arrangementene er det et realt tramp i klaveret.  Tre ting på én gang!?!  Det er jo Kinderegg det!  Men i denne godteposen er det få som orker alt på en gang.

NBBF vil vel nok en gang henvise til at Kongsberg-campen har stått på terminlisten hele tiden?  Joda, det er den samme terminlisten som ikke med et ord nevner verken Elite Basketball Camp eller Basketskolen; det siste et arrangement som har eksistert i over 30 år.  Du skal være ganske tungnem for å anta at den ikke skal arrangeres igjen.

Dette føyer seg pent inn i rekken av konkurrerende arrangementer. NBBF har altså valgt å sparke i gang kvalifiseringsturneringer til Scania Cup, på samme helg som Bærum Open. Bærum Open ble tildelt flere av klassene, og takker for det, men opplever samtidig at forbundets eget arrangement blir en direkte konkurrent i andre klasser.

Dette bør kunne håndteres smidigere og med større musikalitet.  Det er 52 helger i 2014, og det skulle ikke forundre meg om det er omrent det samme i 2015.   Nok å ta av med andre ord.

Jeg registrerer med en viss tilfredsstillelse at jeg foreløpig er «på track» med mine spådommer om de resterende kampene i BLNO.  Og hvis jeg er sannspådd vet vi altså hvilke lag som kommer til å slå følge med Gimle og Tromsø inn i Final Four.

Men fullt så enkelt er det nok ikke er jeg redd. Jeg innrømmer gjerne at jeg helst ser Asker og Bærum videre til sluttspillhelg.  Ikke bare fordi begge lag er lokale og bør være med i et Final Four på Østlandet om vi skal kunne trekke publikum til Rykkinnhallen.  Men selvfølgelig også fordi dissse lagene har en historie som kontinuitetsbærere av kvalitet og fordi kampene mellom Asker og Bærum alltid har temperatur.

Og pr i dag ser det ut som om det er Bærum som har «serven» – altså en slags fordel, men ikke større enn at både Frøya og Asker kan blande seg inn.  Bærums joker er først og fremst det faktum at de har innbyrdes fordel på begge lagene:  Bærum har slått Asker to ganger på hjemmebane, og har tapt den ene kampen i Vollenhallen.  Og Bærum har vunnet begge kamper mot Frøya, om enn med knappest mulig margin. Når også kampprogrammet og motstandere er omtrent identiske skulle det meste ligge til rette for en rekordspennende innspurt.

Frøya har ett tap mer enn de to andre lagene, og har dessuten et klart handikap med to tap for både Asker og Bærum.  Det betyr at de er avhengige av at enten Asker eller Bærum taper to kamper i serieinnspurten.  Og det kan jo faktisk godt skje:

I den grad det er mulig å snakke om formlag ser det ut til at Frøya er på vei opp av bølgedalen igjen – med Chris Ebou på laget og såvidt jeg skjønner med Calix Black Ndiaye som ikke-spillende coach.  Den siste kampen mot Asker endte med seier – en ganske trygg sådan.  Men det var også en kamp der Askers store mann, Loo Djo Yele, satt ute mesteparten av kampen.  Noe som ga Peter Bullock (altfor) gode arbeidssvilkår.

Asker har ikke prestert på det nivået de ønsker siden årsskiftet.  De har vunnet kun én kamp mot kvalitetslag (mot Frøya i januar), og det er en åpenbart mattere utgave av Asker vi ser nå. Og med Yele på skadelisten blir det kamper som må vinnes alle andre steder enn inside.

Heller ikke Bærum har sett veldig smarte ut i det siste. De underpresterte dramatisk offensivt i Bergen sist helg.  For oss som satt hjemme var det nesten så vi måtte riste i PC’en for å se om den hadde hengt seg opp på pauseresultatet: 46 poeng er nesten til å flire av.  Men bare nesten, og for Bærum var det en real vekker.

Det er som kjent vanskelig å spå; særlig om fremtiden. Men Asker og Bærum har altså kontroll på dette, i hvert fall i forhold til Frøya,  om ikke de ryker på stygge feilskjær mens Frøya går 5-0 i de siste kampene.  Å vippe Tromsø eller Ammerud ut av sluttspillet er en vanskeligere jobb.

Da er det på tide å legge hodet på blokka igjen, med tips for innspurten i BLNO. Det er stadig vekk 6 lag som kjemper om fire plasser i Final Four, og det meste er mulig.  Det for eksempel innenfor rekkevidde for Frøya å ta seg videre, men de har egentlig et håpløst utgangspunkt.  Av de øvrige lagene har Gimle skaffet seg en luke og går lett videre om de ikke ryker på et totalt sammenbrudd.

Hvis serien ender slik jeg har antydet under stikker Gimle av med seriemesterskapet, mens de tre lagene som følger Gimle til Final Four alle ender på 14-7. Og som om ikke det er nok; de vil i så fall stå helt jevnt også i innbyrdes møter – de vil ha vunnet og tapt 3 kamper mot de to andre lagene. Da snakker vi om målforskjell for å skille lagene.

Her er de seks lagene – med vunnet/tapt og kampprogrammet:

Gimle 12-2

• Sverresborg (B)
• Bærum (H)
• Bærum (B)
• Asker (B)
• Ammerud (H)
• Frøya (H)
• Tromsø (B)

Gimle vinner 4 av 7 kamper og taper for Bærum, Asker og Tromsø.  Ender med 16-5 og seriemesterskap. Gimle har egentlig ingen opplagte svakheter, men fikk åpenbart et skudd for baugen da Delano Thomas ble langtidsskadet.  Trioen Audun Eskeland, Espen Fjærestad og Evan Matteson gjør det vanskelig å velge hva man skal ta bort – og hvordan.  Dejan Majstorovic er enten enestående eller også litt for (eller altfor) egenrådig i gitte kamper og situasjoner. 

Tromsø 10-5

• Centrum (H)
• Bærum (H)
• Ammerud (B)
• Asker (B)
• Sverresborg (B)
• Gimle (H)

Tromsø vinner 4 av sine siste 6 kamper og må se seg slått av Bærum og Asker.  Dermed går de ut av grunnserien med 14-7. Tromsø ser ut til å ha fått fasong på lag og spill, og stadig vekk er det Gary Wallace som fremstår som lederen og game winner. Det sier litt om aggressivitet, vilje og spillestil at han er nummer to på listen over spillere som skyter flest straffer. Tromsø får betalt for å ha sluppet til yngre krefter, og de som spiller annenfiolin spiller i hvert fall godt de minuttene de er innpå.

Ammerud 10-5                                  

• Bærum (H)
• Asker (H)
• Tromsø (H)
• Gimle (B)
• Frøya (B)
• Centrum (B)

Ammerud karrer til seg 3 seire på 6 kamper og ender med 13-8 etter en strålende start på sesongen. Ammerud taper for Asker, Tromsø og Gimle. Ammerud har etter hvert har fått stadig større problemer. Ron Timus har hatt enkelte «fantasikamper», men slike prestasjoner er jo sjelden consistent og mer å betrakte som kuriositeter.  Og når han har fyrt av gårde 463 skudd på 15 kamper blir det kanskje en smule stereotypt.  Litt mindre Møllers tran, kanskje… Jeg mener fortsatt at Marco Sanders er blant Norges mest begavede inside spillere men er litt for ofte litt for snill..?

Bærum 9-5

• Ammerud (B)
• Gimle (B)
• Centrum (B)
• Tromsø (B)
• Gimle (H)
• Frøya (H)
• Sverresborg (H)

Bærum taper for Gimle og Ammerud (!), men vinner sine siste 5 kamper og ender med 14-7.  Det holder til Final Four – igjen. Bærum leverte en overbevisende kamp mot Asker, og så bedre ut enn på lenge.  Men fortsatt har laget til gode å levere varene flere kamper på rad.  Austin Steed har vært god siden han kom tilbake fra juleferie, mens Stian Mjøs stadig vekk forvalter sine 40 minutter på en god måte. Så er det en utfordring for coaching staff å finne ut hvordan et jevnt lag for øvrig skal anvendes.  Lukas Roesch, Bjørnar Andreassen,  Lars Harto, Daniel Berg, Johannes Dolven og Sigurd Staver kjemper i realiteten om de samme minuttene.

Asker 9-6

• Centrum (H)
• Frøya (B)
• Ammerud (B)
• Gimle (H)
• Tromsø (H)
• Sverresborg (H)

Asker ryker på ett feilskjær, for eksempel mot Frøya, og går til sluttspill med 14-7. Ved inngangen til sesongen var Asker et fyrverkeri av innsats, glede, spillelyst og revansjelyst.  Nå har de sett påfallende tamme ut en stund, men jeg nekter å tro at de tillater prosjektet å falle sammen.  Og en av utfordringene er nok å finne en fornuftig fordeling og balanse i tiden som går til Thomas Mjøs, Martin Elgmork, Magnus Midvedt, Espen Stien – med Joachim Bøhn og Peter Midtvedt som utfordrere. Torgrim Sommerfeldt og Anders Stien synes nødvendige og selvfølgelige, mens Loo Djo Yele er stor, flink og sutrete.

Frøya 7-8

• Asker (H)
• Sverresborg (B)
• Centrum (B)
• Bærum (B)
• Ammerud (H)
• Gimle (B)

Frøya har alle odds mot seg i serieinnspurten, og taper de tre siste kampene i sesongen – mot Bærum, Ammerud og Gimle.  Dermed ender de med 10-11 og er ute av Final Four. Det var dramatisk for Frøya da Edmunds Gabrans måtte sitte ute med skade. Det er ingen takknemlig oppgave å ta med seg 8 tap inn i serieavslutningen og det spørs om ikke toget har gått.  Hvorvidt laget vil benytte anledningen til å gi yngre krefter muligheter gjenstår å se, men om de velger å stå løpet kan de opplagt skape vanskeligheter for de øvrige lagene. Som vi alle vet; egen suksess er bra, men andres fiasko er heller ikke å forakte… 

Her er forresten resultatet av pollen jeg la ut på denne bloggen for noen uker siden.  Altså ikke helt ulikt det jeg selv har tippet.  Har du synpsunkter kan du legge dem inn som kommentar på denne bloggen – eller send meg noen ord på pal.berg.bb@gmail.com

Gimle 23.8%

Asker 21.6%

Bærum 21.1%

Tromsø 16.2%

Ammerud 11.3%

Frøya 3.7%

Jeg skjønner ikke stort.

Jeg har for eksempel aldri skjønt hvorfor basketball ikke er blitt en større og viktigere sport i Norge. Det jobber jeg fortsatt med å forstå.

Og akkurat nå skjønner jeg ikke hvorfor det ikke skal være mulig å hegne om noen av institusjonene vi tross alt har.

Noen mener det er for lite aktivitet i basketball-Norge mens enkelte sikkert kan finne på å hevde at det er for mye også.  Sikkert er det i hvert fall at det har vært vanskelig å finne en suksess-formel; en hemmelig oppskrift på hvordan man skal få alle til å ha lyst til å være med.  Men vi er mange som prøver.

Den Store Trenerhelgen ble nettopp arrangert for femte gang, og bekreftet igjen at arrangementet har befestet sin posisjon som den viktigste møteplassen for trenere i Norge.

Hansa Cup har hatt mange navn, men har alltid vært den dominerende norske turneringen på vårparten  – i tøff konkurranse med turneringer i utlandet.  NM-status for yngre årsklasser har vært fortjent og viktig for arrangørene.

Basketskolen er klassikeren over alle.  I snart 35 år har spillere og trenere satt hverandre stevne på det blide Sørlandet.  Vennskap knyttes, relasjoner bygges, skills læres og inspirasjonen er uvurderlig.

Bærum Open er forlengelsen av tradisjonsrike Rykkinn Cup, og det åpenbare valget for yngre lag ved sesongstart. Bærum Basket har møysommelig bygget turneringen fra å være en enkel affære med få påmeldte lag til en massemønstring som får mange gode tilbakemeldinger; tilbakemeldinger vi tar på alvor for å bli enda bedre.

Disse fire arrangementene har klart å få fotfeste, og et omdømme som er med på å bygge kontinuitet og forutsigbarhet.  Og for en idrett der aktive deltager er en knapphetsressurs burde det være i alles interesse at i hvert fall disse fire sikres livets rett og gode arbeidsforhold.

Derfor blir det også idiotisk når NBBF velger å legge nyvinningen «Scania Cup-kvalifisering» til samme helg som Bærum Open.  Og like lite musikalsk lyder det i mine ører når Talentcampen i Bergen nok en gang kliner seg så tett opptil Basketskolen at det for mange blir uaktuelt å bli med på begge.  Jeg skrev om dette i fjor sommer og behøver ikke gjenta argumentasjonen.

Jeg er helt sikker på at Elite Basketball Camp er et strålende tiltak, men jeg er også helt sikker på at jeg ikke fatter hvorfor de må legge seg oppå Basketskolen. Dem om det.

Akkurat nå er jeg mer opptatt av det som handler om Bærum Open.  Fordi jeg har forøkt å bidra til at det skal bli et kvalitetsarrangement som stadig flere ønsker å være en del av.  Fordi vi bruker massevis av tid og krefter på å få det til å henge i hop.

Og så kommer altså forbundet med Scania Cup-kvalifisering.  Der skal de fire antatt beste lagene i alle de mest attraktive årsklassene inviteres til å bli med på en kappestrid om hvilke lag som bør inviteres til Scania Cup, vårens største og viktigste og mest prestisjefylte turnering for yngre lag.

Forbundet vil plukke vekk de beste lagene fra Bærum Open, og mener at vi får klare oss med lagene som blir igjen. Andre arrangører skal kunne søke om å arrangere dette parallellt med Bærum Open.

Jeg har veldig vondt for å se at dette er smart.  Jeg evner overhodet ikke å se hvordan dette skal kunne generere mer aktivitet, som jo er NBBFs store prosjekt. Jeg synes faktisk bare det er dumt, helt unødvendig og ganske provoserende.

Vi har tilbudt oss å tillempe spilletid og -regler slik at Bærum Open også vil kunne fungere som kvalifiseringsturnering for Scania Cup.  Men foreløpig har vi altså ikke fått napp på denne invitten.

For meg koker det ned til at man risikerer å ødelegge en norsk turnering for å finne ut hvem man bør sende til en svensk turnering. Snodig måte å generere aktivitet på.

Arrangørene av Elite Basketball Camp i Bergen vil påberope seg «ikke samme målgruppe», «ikke samme tidspunkt», «flere vil være med begge steder», «unikt tilbud til eliten» osv., osv.  Kanskje det.  Men det blir ikke bedre av den grunn.

I fjor skrev Fredrik Hannestad dette om konkurransen:

«…hvordan ser framtiden ut for norsk basket – hvis man skal beskytte velfungerende institusjoner mot sunn og skjerpende konkurranse – med begrunnelse om at de ikke må røres men må bevares som de er? Hvis Basketskolen er så god som du beskriver – hvorfor da frykte konkurransen fra en nykomling fra Bergen?»

Slike argumenter kan man kanskje anvende på svært sterke aktører og monopoler.  Men Basketskolen er jo ikke akkurat Vinmonopolet, og neppe i samme klasse som SAS, ICA-gruppen og andre som har måttet tåle konkurranse.

Og så lurer noen på hvorfor basketball ikke blir større i Norge..?