pauliord

Hvorfor skal jeg som basketblogger være noe dårligere enn Dagbladet, Nettavisen og andre tvilsomme publikasjoner. Når de vil ha hits er det bare å finne en setning som kan inneholde sex, eller et kleint bilde med litt fyldige boobs – og vips! så kommer klikkene.

Men dette er både sant og selvopplevd, og det skjedde i parken i dag dit jeg hadde gått for å få litt ro og klarhet. Midt på dagen.

Han presenterte seg som Konstantin, var ganske ung og jeg var helt sikker på at han skulle be om penger. Men nei, han var mer rett på sak enn som så og spurte altså om vi skulle ha sex. Nå liksom… Han antydet at han hadde leilighet ikke langt unna.

Det passet egentlig ganske dårlig følte jeg, og da han la hånden litt for vennlig på underarmen min var det i grunnen helt greit å gå.

Som noen har fått med seg; vi er i Sofia, Bulgaria med U18-landslaget som spiller B-EM med 21 andre nasjoner. Disse turneringene er et maratonløp over 12 dager – med 8 eller 9 kamper – fantastisk mange kyllingvarianter til lunsj og middag, massevis av fritid og også mulighet for refleksjon.

Vi lever tett på hverandre, vi har treningstid hver dag, vi spiller kamp alle dager med unntak av to og vi kan velge å se de kampene vi selv finner interessante når andre lag er i aksjon.

Da tar vi drosje til en av arenaene, og blir lurt på prisen bare halvparten av gangene. Og når vi virkelig blir rundlurt betaler vi snaut 80 kroner for en 20 minutters drosjetur.

Vi gjør det vi kan for å forberede oss på mulig motstand, og i går var et par av oss på oppgjøret mellom Israel og Estland; to mulige motstandere onsdag. I dag har Israel spilt mot Island – også det en kamp som gikk til ekstraomgang.

Så må man fordøye inntrykkene, gjøre et forsøk på analyse og se om det er ting vi kan gjøre for å stikke nødvendige kjepper i hjulene for lagene vi møter. Det er ofte deilig å ha tankene for seg selv, og jeg har altså funnet en rolig park ikke langt fra hotellet der jeg stort sett får være alene. Bortsett altså fra Konstantin.

I morgen er det nok en fridag før vi møter Østerrike onsdag. Det var faktisk litt overraskende, og coaching staff har bestilt Østerrike-Island på DVD så vi vet eksakt hva vi går til.

Men det blir nok DVD-kveld uten Konstantin.

Idiotiske foreldre finnes overalt. Misforståtte ambisjoner på vegne av sønn eller datter kan føre til så mangt – ikke minst pinlig oppførsel på tribunen og idioti under dekke av å være supporter.

I dag satt jeg (nesten) ved siden av en nøtt fra Israel. Jeg valgte tribuneplass noen meter unna, men fikk med meg det meste av hva han forsøkte å uttrykke som tilskuer. Og det var jaggu ikke lite. Faktisk tror jeg bare jeg har opplevd ett menneske som har vært verre; i fjor med U18-laget i Strumica da en mor fra hjemmelaget satt ytterst på setet og rautet i 4×10 minutter pluss litt av pausene. Ettersom hun ikke hadde noe smart å si valgte hun å bruke hullet i hodet til å utstøte sireneaktige lyder som sikkert var ment å skulle få motstanderen i ubalanse. Det klarte hun nok ikke, men klarte dessverre å krype inn i hodet mitt.

Men i dag var det en sannsynlig pappa som klaget på absolutt alle dommeravgjørelser som ikke gikk Israels vei. Og dessuten på alle spillerprestasjoner han ikke fant gode nok. Det ble faktisk så ille at den ene dommeren truet med å kaste ham ut fra hallen. Det har jeg aldri opplevd i et EM før. Han hadde valgt å sette seg ganske langt unna resten av den israelske kolonien: De var på sin side relativt rolige og disiplinerte, og kanskje var det sånn at han forstod hvordan han ville fremstå under kampen; som en komplett idiot, slik at han kjente sin plass: Langt til siden og vekk fra den israelske delegasjonen.

På flyet til Sofia kjøpte jeg en blodtrykksmåler – litt for moro skyld, men også for å se om denne gamle kroppen er sånn noenlunde innenfor aksepterte verdier. Det apparatet burde jeg hatt med på kampen, og er sikker på at israeleren ville sprengt alle normer: Rød i ansiktet, stadig vekk halvveis oppe fra setet og med et lidende uttrykk gjennom samtlige 45 minutter (kampen gikk til ekstraomgang).

Jeg antar at dette er sånne foreldre man som spiller MÅ mislike sterkt, og jeg tipper også at lojalitetskonfliktene er ganske plagsomme: Man fornemmer at far eller mor driter seg ut – verken mer eller mindre- men må jo også være lojal mot opphavet.

Det norske laget har med seg en litt annen type supportergruppe, og det er jo egentlig ganske enstående at så mange har funnet veien til Bulgaria: Her er det fedre, mødre, søstre, bestemødre og familievenner. Coaching staff hadde en hyggelig middag med supportergruppen i går; vi var 18 til bords og bare 4 var fra coaching staff.

De har forstått hvordan man er supportere. Det er masse kompetanse i foreldregruppen, men ingen forsøk på å pushe meninger. Ingen upassende tilrop. Ingen med fokus utelukkende på egen sønn, men snarere et kollektiv som det er hyggelig være sammen med.

Derfor er også turene til EM og Nordisk en utrolig berikende opplevelse. Vi er der med ett mål for øyet; å støtte norske spillere i jakten på gode prestasjoner. Det er et miljø og en opplevelse man bare må elske, og som jeg unner alle å få oppleve minst én gang i livet.

Vet ikke helt hvorfor jeg tenkte på det i dag, men for lenge, lenge siden, den gangen TV-apparatene så ut som gravide glassplater, hadde jeg en favoritt-TV-serie som het Flipper. Det var en over gjennomsnittlig smart og sjarmerende delfin som kom med rare lyder ved kontakt. I dag spilte vi mot Finland – blant annet mot en Flopper som var litt mindre sjarmerende og som kom med rare bevegelser ved kontakt…

Akkurat den karen var nok ikke hovedgrunnen til at vi tapte åpningskampen i B-EM selv om det var irriterende når Johannes Dolven fikk sin 5. foul på noe som bare var tøys. Til det var Finland for gode denne gangen.  Vi er også mange som mener at Finland er for gode til å holde på med sånt surr.  Vi derimot  slet i flere deler av spillet.

32 turnovers er for eksempel ikke noe å skrive hjem om, selv om det er akkurat det jeg gjør nå. Finland er aggressive og dyktige i defense, og stiller store krav til motstanderens nøyaktighet og oppfinnsomhet. Der var vi ikke i dag. Snarere ble mye av det som i tennisen går under navnet «unforced errors», mens det heldigvis var færre av de pressede feilene.

Vi har åpenbart mye å gå på. Det er jo ikke mer enn noen uker siden vi hadde Finland i kne i Nordisk. Og denne gangen er det nok mange av oss som mener at vi faktisk har noe her å gjøre. Denne gangen er vi ikke bare turister som er her for å se og lære. Vi er her fordi vi tror vi kan få til noe.

Samtidig skjønner man enda en gang at andre land er flinkere til å finne en optimal inngang til mesterskapene. Danskene kommer rett fra treningsopphold i Serbia med bra trening og bra motstand. Første kampen i dag, Danmark mot Irland, endte i et svært overraskende dansk tap men det har neppe noe med forberedelsene å gjøre. Sverige har spilt kamper mot kvalitetsmotstand i forkant av mesterskapet med Norgesvennen Åke Bärlin ved roret.

Vi har kjørt en litt mer typisk norsk oppladning: To litt slække kamper i Sverige helgen som var, pluss en kamp mot et svært sammensatt lag av BLNO-sommerferierende. Flyavgang kl. 06.10 i går – noe som betyr at vi måtte opp sånn litt etter 03.00. Bare en forsovelse denne gangen og bare to som hadde behov for nødpass…

Litt zombiepreget kveld i går der vi lengtet så sinnsykt etter sengen, og tidlig opp i dag for å spille mot Finland kl. 11.30.

22 nasjoner med i B-EM denne gangen. Det er et stort arrangement, stort hotell, mye logistikk som skal stemme. Og en stor spisesal der vi har fått fast plass ved siden av Israel. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker, men det er faktisk litt underlig å være med i samme turnering som Ukraina og Israel, i en kameratslig kappestrid langt borte fra det som foregår i respektive hjemland.

Fortsatt er alle muligheter åpne. Vi drar for å se Slovenia mot Makedonia i vår gruppe senere i ettermiddag. Vi møter Makedonia i morgen kl. 13.45 lokal tid (vi er en time fora norsk tid – dvs kampstart 12.45 norsk tid i morgen).

Kan det hende at spillere som blir kuttet er like viktige som dem som går videre?  Sånn er det for meg i hvert fall.  

Så er det bare litt over en uke igjen før det er U18-landslagets tur. Vi skal til Sofia, Bulgaria for å måle krefter mot 21 andre nasjoner – noen av dem svært gode, andre litt mer overkommelige. Blant annet er samtlige nordiske nasjoner på plass, og også Estland som jo er hyppig gjest i Nordisk Mesterskap.

Vi er plassert i gruppe C, og åpner mot Finland – laget vi spilte sensasjonelt godt mot i første periode i Nordisk. Så følger Makedonia, Sveits og Slovenia i gruppespillet. Litt rart er det å tenke på at vi egentlig skulle spilt mesterskapet i Donetsk, Ukraina. Men som de fleste har fått med seg – der er det helt andre kamper som utkjempes i disse dager, og de har helt andre ting enn basketball å tenke på.

Når vi drar i gang mot Finland 24.juli skal jeg forsøke å holde dere oppdatert på fremganger og eventuelle setbacks. Men før vi kommer så langt synes jeg det er viktig, og helt på sin plass, å ofre noen linjer på de spillerne som ikke klarte cut’en.

Og jeg gjentar meg gjerne: I årgangene 96 og 97 er det født noe sånt som drøyt 64 000 gutter i Norge. Det var de 17 beste basketballspillerne som var samlet til et siste uttak i Tønsberg, på Basketskolen for litt siden. Av de 17 var de altså bare 12 som ville få være med til Bulgaria.

Men det slår meg stadig vekk: De som blir valgt bort, de som av en eller annen grunn ikke når helt opp, er blant de viktigste bidragsyterne i fellesskapet. Ingen blir bedre uten god motstand, og det fikk de virkelig i Tønsberg. Og nå reiser vi altså til EM uten disse:

Mats Selboe: Han er kanskje selve definisjonen på et naturlig midtpunkt, et smågenialt sosialt kraftsentrum som gir bøttevis av seg selv – som tenker mer på andre enn seg selv – og som kunne vært en elendig basketballspiller og likevel vært en kandidat. Men han kan spille også, og jeg tror de fleste som har fått defensiv oppvartning av Mats i en kamp vil skrive under på at det ikke er kult. Det er kjipt, klamt og tett. Jeg ønsker meg flere sånne spiller på et lag. Som er så trygge på seg selv at de ikke har noen skrupler med å gi til fellesskapet.

Gaute Haugen: Gaute var uheldig i denne prosessen. Blant annet ved å måtte kaste inn håndkleet på grunn av sykdom på samlingen på Apalløkka. Men han nektet å gi seg før jeg ga ham ordre om å bli hjemme fra samling. Men han takket umiddelbart ja til å bli med på Basketskolen, uten noen som helst slags garantier for å gå videre i prosessen. Han er spilleren som er usynlig til stede – som når vi oppsummerer kamper og treninger ikke har gjort en eeste feil, men som er en slags katalysator og en garantist for at offense flyter selv om vi ikke nødvendigvis har sett ham utmerke seg. I tillegg en kar som tross ung alder har utviklet betydelig sosial intelligens.

August Volckmar: Av-og-på-mannen som på sitt beste er smart, «på» og vanskelig å stoppe. Men som også har perioder der han tar livet med ro, også på banen. August er slik jeg ser det usedvanlig komfortabel med seg selv og sine egne ambisjoner. Jeg tror sågar han vet inderlig vel at litt mer innsats og anstrengelser hadde gjort susen, men han klarer ikke helt å bestemme seg for om han vil gå «all in». Man må respektere sånne karer, med betydelig selvironi og lave skuldre.

Simen Rekdal: En spiller i den andre enden av skalaen – fullt trøkk hele veien, hele tiden. Og han har da også fått mye gode tilbakeneldinger på innstilling, oppofrende spillestil og kapasitet. Sånne spillere vokser ikke på trær, ikke minst fordi det koster mye slit å være så tøff hele tiden. Så kan man jo lure på hvordan og hvorfor sånne spillere ikke når opp når laget til syvende og sist skal tas ut. Jeg tar meg av og til i å lure på det samme. Men han har uansett gitt meg et helt nytt syn på hva som er mulig bare man vil det nok.

Jules Akvama: En rollespiller med en utrolig kul fysisk «ramme». Jules klarte på få minutter å få motstanderne helt ut av flyten den kampen han fikk tillit i Nordisk. Jules har vært et strålende hyggelig og morsomt bekjentskap, og vi fikk vel alle inntrykk av at han virkelig likte å være en del av dette også. DEt var gjensidig. Han lærte mye nytt, og var usedvanlig ydmyk og lydhør. Og absolutt alle lærte Jules å kjenne som en varm, morsom og mentalt tilstedeværende kollega og medspiller som vi gleder oss til å møte igjen i serien.

I tillegg til disse fem som ikke gikk videre fra leiren i Tønsberg var også Aksel Barkvoll tenkt å være en del av totalen. Men både sykdom og skade gjorde det umulig for ham å få vist seg frem slik han ønsket.

Vi har altså måttet kutte spillere vi aller helst ville hatt med oss. Nettopp derfor fortjener de omtale. Og jeg er faktisk helt sikker på at de unner oss suksess i EM selv om de aller helst skulle vært der selv. I et land hvor misunnelsen ofte er sterkere enn kjønnsdriften er det en verdi å ta med seg.

Takk gutter!

Jeg måtte visst på Basketskolen for å få tid til å se at det er lenge siden siste bloggpost. Kveldene er behagelig rolige når deltagerne har gått til sengs; helt ulikt det som skjer på dagtid.  Basketskolen er og blir noe av det aller morsomste og hyggeligste å være med på i norsk basketball.

I år er jeg her selv med U18-landslaget.  Det er ingen selvfølge at et norsk landslag tar turen til Tønsberg og Basketskolen, men det burde ha vært det.  Og det er lett å se at verdier utveksles begge veier: U18-spillerne får muligheten til å være sammen 24 timer i døgnet; vi lever sammen, sover sammen, spiser sammen og trener sammen.  Akkurat som vi kommer til å gjøre i EM i slutten av juli.  Og det er lett å se at mange av deltagerne liker at vi er her.

Det er nødvendigvis stas når Stian Mjøs (ass.coach på U18-landslaget og en av Norges aller beste spillere) setter seg ned ved et bord i lunsjen – midt i en gruppe med deltagere han slett ikke kjenner. Og når Stian litt senere bruker en time for å gi detaljert instruksjon til Sigurd fra Trondheim så stadig søker utfordringer for å bli bedre.

Det er kult når landslagskaptein Harald tar tre deltagere til side for å gi dem input og personlig oppfølging på detaljer.

Det må være usedvanlig inspirerende å bli trent av dyktige og meritterte coacher.  Det må være ganske unikt å være 13-14 år og få fire dager med Mathias Eckhoff som har trent alt som trenes kan – og enda litt til.

Basketskolen er 35 år gammel og fortsatt en unik institusjon i norsk basketball.  For en stund siden skrev jeg «Ikke kødd med Basketskolen».  Og jeg mener det mer nå enn noen gang tidligere.  Av en eller annen besynderlig grunn har man funnet at det er smart å arrangere konkurrerende tilbud:  Basketskolen, Elite Basket Camp og Talentcamp har tilbud til mange av de samme spillerne, i samme tidsrom. Det er så dumt at det er til å grine av. De gode, interesserte og ambisiøse spillerne må altså velge 1 av 3 arrangementer selv om de kanskje hadde hatt lyst til å være med på flere.

Selv befinner jeg meg i en selvpåført vanskelig situasjon.  U18-landslaget er her med 17 spillere som er gitt sjansen til å kjempe om 12 plasser i EM-troppen.  Det normale, og enkleste, ville vært å plukke de samme 12 som var med i Nordisk Mesterskap, men vi har altså mente at dette bør være en prosess der flere skal gis muligheten til å kvalifisere for laget.

Det er virkelig ikke morsomt å måtte kutte 5 spillere som man i bunn og grunn mener fortjener en plass, de også.  Jeg har hatt en fantastisk lærerik og fin tid med flotte spillere siden vi startet jobben i januar. Det er som en lit kjip oppgave i Nytt på Nytt – hvem skal ut?

Er det mulitigeniale Harald, dominerende og godlynte Johannes, treningsdisiplinerte Fredrik, litt uforutsigbare men giftige Haakon, store og svært coachbare Sindre, presisjonsskytterne Sander eller Jørgen, sprudlende William, energibunten Simen, arbeidsjernet Simon, Anders L. som kan litt av alt, Anders N. som helst gir andre sjansen med en pasning, Jules som gjør maks ut av talentet, Dragisa som finner pasninger ingen andre ser, Mats som sprer glede nesten bare ved å være til stede, August med sin attitude som er både laidback og lærevillig på samme tid, Gaute som er nesten alt en coach ser etter.

Om to dager skal 5 plukkes bort.  Det blir kjipt!

«Bronse er til å kaste på stikka med, gutter!». Det er mange år siden nå, men minilaget var i Hansa Cup for første gang, og var fryktelig stolt av 3.plass i turneringen. Selv om det ikke var flere kamper igjen åsspille på søndagen ville gutta gjerne opp i hallen for å motta medaljene sine, men coachen den gangen var selv ganske bortskjemt med å vinne mye, og syntes ikke det var noe poeng. Det ble i stedet tur på McDonalds før de satte seg på toget hjemover til Oslo. Litt stolte, litt slukøret…

Da U18-landslaget dro hjem fra Solna i går var spillerne først og fremst stolte, og når vi ikke var til stede på premieutdelingen i går var det i hvert fall ikke fordi jeg mener bronse er til å kaste på stikka med. Bussen gikk to timer før den siste og avgjørende kampen var ferdigspilt. Vi var heldigvis representert med foreldre som hadde et sent fly hjem, og har fått med både pokal og medaljer hjem til Norge.

Bronse er stas!

Det skal mye til å kopiere den helt spesielle innsatsen fra 2008 da Norge tok nordisk gull, og senere års forsøk har ikke gitt uttelling. Forrige gang jeg var i Solna som coach var for to år siden. Espen Fjærestad sørget for å knipe seieren fra Sverige i åpningskampen, og det ga oss plass i bronsefinalen mot Danmark. Men der og da ble det bråstopp og vi henfalt til gamle synder. Jeg husker ikke helt hva jeg hadde sagt og til hvilken dommer i siste ordinære kamp, men det var neppe fordelaktig siden jeg fikk matchstraff og måtte tilbringe bronsefinalen på utsiden av Vasalundhallen. En ganske kjip opplevelse; både inne i hallen og utenfor.

Denne gangen føler vi alle å ha nærmet oss de øvrige nasjonene og de norske lagene hadde gode perioder, gode omganger og tidvis gode kamper. Utfordringene finnes på flere plan. Mens jentenes problem ofte er offensive, blir gutta ofte for veike defensivt. Vi blir kort og godt penetrert, most og skutt i filler om vi ikke er gode nok.

U16-gutta hadde en strålende god turnering helt til laget falt litt sammen mot slutten av mesterskapet. Jeg synes fortsatt det var kult, og på grensen til eksotisk, at U16-laget hadde spillere fra Tromsø, Harstad, Trondheim, Bergen og Stavanger på banen da avgjørelsen falt mot Island.

Hvis du titter i bånn her ser du at «Jerry» ikke helt kan forstå at regjerende norgesmester for U16 – Frøya – ikke er representert på laget. Han skriver også at «skal glasstaket fram til nordisk nivå i basketball brytes – må der aksepteres «skarrende R» og Nord-Norsk temperament.»

Det siste har han i hvert fall fått i fullt monn, og når landslagsspillere skal plukkes er det ikke alltid sånn at det beste LAGET har de beste spillerne. Et landslag skal settes sammen av spillere med spisskompetanse og evner gode nok til å kunne tre inn i roller og løse oppgaver.

Denne gangen følte jeg i hvert fall at vi på U18-laget hadde gode og riktige spillere med oss til Solna, og at vi dessuten leverte gode kamper hele veien. Motstanderene stakk aldri av. Hvis vi fikk ubesvarte poeng i trynet klart vi alltid å samle oss og foreta justeringer. Vi kom alltid tilbake og inn i kampen. Det er ikke hverdagskost for norske lag.

På samme måte som det er uhørt at Norge holder et finsk lag til 3 poeng i én periode, eller at Norge leder med 19 poeng mot det samme laget. Jeg kan ikke noe for det, men jeg elsker det når motstandercoachen tordner i nabogarderoben. Da vet jeg at vi er i ferd med å levere en godkjent forestilling.

Jeg håper det er bevist en gang for alle at veien frem til nordisk likeverdighet ikke er uoverkommelig lang. Og jeg håper virkelig vi kan bekrefte dette i Bulgaria senere i sommer.

Avslutningsvis – og på ekte Oscar-maner – en takk til alle som bidrar. Norge har få og små ressurser og vi må finne kreative løsninger for å gi spillerne optimale forberedelser. Takk til Baard for tilrettelegging av de praktiske detaljene, takk til Espen og Erik for strålende fysio-oppfølging – til Inge som lånte oss treningstid, til alle øvrige coachekolleger for småpludring, til Viola som godblunket et hyggelig «grattis» etter Estland-seieren. Og ikke minst – takk til alle dere som tok turen til Solna for å se og heie. Tribunesupport er digg! Dere er velkomne til Sofia i juli.

2-2 mot Sverige, 0-4 mot Island.  Resultatene lyver ikke, men det var bedre enn det kan se ut.  Dag 2 i Nordisk mesterskap bød på et par neglebitere på guttesiden, og dessverre tap i siste sekund for U16-laget.

Vi var en solid norsk koloni i Solna 2 i går da U16-gutta møtte Island.  Det så lenge bra ut, svært bra. Komfortabelt i tet, og det så lekende lett ut da Norge gikk opp i en tilsynelatende trygg ledelse.  Men islendinger er seg selv like.  De gir seg ikke på tørre møkka, og kommer tilbake igjen og igjen.  Denne gangen i kraft av blant annet et sonepress der Norge var i det gavmilde hjørnet og ga bort ballen.

Dermed kokte det ned til de siste minuttene, og ikke minst sekundene, av kampen. Avgjørelsen falt sannsynligvis etter at signalet hadde gått.  Det mente i hvert fall 100% av de med norsk pass i hallen, det mente den kvinnelige dommeren som viste tegnet for å annullere Islands siste scoring og mannen som styrte videokameraet for arrangørene viste også tegn til at tiden var ute.

Men dommerne ville det annerledes. Når tre dommere møtes for konferanse skjønner vi alle at de i hvert fall ikke er sikre på hva som er riktig.  Og da de valgte å godkjenne scoringen som ga islandsk seier var det uten å konferere med tidtageren; han som bare har én oppgave – nemlig å passe på sekunder og minutter.

Sånt er surt, og vi skulle så gjerne sett et norsk lag i ledelsen i et Nordisk mesterskap etter dag 2.

Men midt i skuffelsen fant i hvert fall jeg glede i noe som sannsynligvis aldri har forekommet tidligere i norsk basketball.  Nemlig fem spillere på banen i de avgjørende minuttene som kom fra alle andre steder enn Oslo: Tromsø, Harstad, Trondheim, Bergen og Stavanger:

Lars Fredrik fra Gimle; en teknisk begavelse i en spinkel pakke som håndterte en vanskelig kamp med autoritet og tøffe valg.

Aron fra Griffen: Beklager å måtte si det, Adam, men broren din er bedre enn du var på samme alder.  Mye bedre.

Christian fra Sverresborg: Enda en kar som kan ha godt av å få noen kilo på kroppen etter hvert, men også en spiller som holder seg til basic skills – uten å forsøke seg på flashy moves og dårlige valg.

Audun fra Tromsø: Sterk kar, tøff i trynet, masse pondus i alt han gjør.

Ken-Babou fra Stavanger: Enkelte hårete moves og jeg er usikker på om det er flaks eller skills når det går oppi.  Men en av få med muilghet til å stå imot mostandere med size.

Med Peder fra Sandvika til å komplettere det hele leverte de en innsats det står respekt av.  Og de var altså et tidels sekund fra å få kampen til ekstraomgang.

U18-gutta kom også til kort mot Island i går, og også det i en kamp som var innen rekkevidde.  Men islendingene var heite, vi var det ikke.  Vi fikk faktisk fire forsøk i løpet av det siste halve minuttet til å kutte ledelsen til 1 poeng.  Men typisk nojk ville altså ingenting i kurven.

Slik lagene og turneringen ser ut kan det gå alle veier.  Estland har for eksempel til gode å vinne, men kan fortsatt vinne mesterskapet.  Så jevnt er det.

Følg oss gjerne på live stats på basket.se

Det skjer jo ikke SÅ ofte at vi åpner et nordisk mesterskap med seier over Sverige, selv om det har skjedd før.  Og det hører definititivt med til sjeldenhetene at Norge vinner to åpningskamper mot Sverige i et nordisk mesterskap.  Det skjedde i går, og faktisk også for to år siden.

Dagens U18-årgang slo Sverige på overbevisende måte i 2012, den gangen som U16-lag.  Men da var det med spillere som Dragisa Azanjac og Sjur Dyb Berg som de ledende profilene.  I år er Dragisa og Sjur i USA når nordisk spilles. Samme år vant Norges U18-gutter med ett poeng over svenskene.

Årets U16-årgang spiller sitt første nordiske mesterskap, og sørget like godt for å ydmyke svenskene i åpningskampen.

For jentene ble det en vanskeligere første dag i mesterskapet, og både U16 og U18 måtte se seg slått med nokså klare sifre. Men for U16-jentene var det faktisk ikke verre enn at de hadde heng på vei inn i siste periode. De hadde sluppet inn få poeng, men slet også med uttellingen selv til tross for mange forsøk og gode skuddvalg.

Det er selvfølgelig altfor tidlig å mene noe om hva dette betyr. Det ville jo være hyggelig å kunne påstå at vi har tatt noen skritt i riktig retning.  De fire kampene som gjenstår vil gi oss noen svar, og jeg skal være forsiktig med å påstå noe skråsikkert.

Jeg tilstår at jeg i 2012 mente at svenskenes 96-årgang for gutter så overraskende svake ut – uten å ville ta noe av æren fra gutta som slo dem i åpningskampen.  Men de så uferdige og rådville ut mot Norge den gangen. Senere samme året ble Sverige nummer 3 og Norge nummer 20 i B-EM.  De som kjenner svensk basket vet at Sverige med og uten Ludvig Håkanson er to helt forskjellige lag…

Svenskene har i forhåndsomtalene gjort det til et poeng at de tidligere i år ble nummer 5 i Albert Schweitzr-turneringen – et slags uoffisielt VM. Og de har faktisk imponerende resultater fre den turneringen.  Men det betyr vel i så fall at vi er omtrent nr. 4 i verden, gjør det ikke..?  🙂

I går følte jeg ganske sterkt at det var vi som evnet å gjøre Sverige dårlige.  Sveriges store mann, Mattias Markusson på 213  cm,  kunne opplagt ha skapt store problemer for oss og i perioder var det nesten komisk så lett man kommer til returer når man er over 210 og strekker armene i været. Men bortsett fra i korte perioder hadde vi rimelig bra kontroll på ham, og faktisk vant vi også returstatistikken.

Jeg synes ikke det er veldig viktig eller riktig å plukke enkeltspillere fra et kollektiv.  Men det er ekstra spennende at dette laget er en miks av 96 og 97 – og neste års U18-coacher må kunne glede seg stort over at 97-gutta gjør en strålende figur OG at de får viktig matching i år.

Dette er dagen da Norge spiller mot Island, og om du vil henge med på livestats finner du linken på basket.se.

Vi spiller kl. 19.00 i kveld,og jeg VET jo allerede nå at Norge kommer til å dominere på tribunen. Det er blitt en fantastisk fin tradisjon for mange nordmenn å ta turen til Solna Kristi Himmelfartshelgen og det finnes kanskje ikke noe sted du kan se så mye morsom basket på samme sted i løpet av en helg: Fire norske lag i aksjon hver dag – tidlig og sent!

Jeg har dårlig samvittighet.  For damer.  Og damebasket.  Så lenge jeg har holdt liv i denne bloggen har jeg klamret meg til temaer som har handlet om alt annet enn damer.  Det har jeg nemlig ikke greie på.

Man burde opplagt følge bedre med, men tiden strekker ikke alltid til.  Så når noen har noe på hjertet, og lurer på om de kan «låne» plass på bloggen min – ja, da har jeg ikke hjerte til å si annet enn ja.  Kanskje særlig fordi norsk basketball mangler arenaer for innspill og diskusjoner.

Gunnar Voigt Nesbø har meninger om damebasket, manglende bredde og kvalitet og ganske særlig om jakten på blant annet «hans» spillere:

«Sesongen er slutt.

Alle seriekamper og sluttspillkamper er spilt, NM for U19 og U16 er avviklet, og klubbene har for lengst begynt å tenke på neste sesong.

Spesielt klubbene som skal delta i Kvinneligaen er tidlig ute med å planlegge. Noen tidligere enn andre, riktignok. Bergen Elite begynte å planlegge for deltakelse i Kvinneligaen allerede for et år siden. Det skulle ikke minst være en løsning på Hops løfte til sine spillere om kvinneligaspill. Hop sto nemlig i fare for å miste sine beste og eldste spillere til KL-klubbene Gimle og Ulriken til tross for at spillerne ikke var eldre enn U16.

Henvendelsene fra Gimle og Ulriken kom for et år siden, da det bare skulle være med fire lag i KL. Nå planlegges en ny sesong med så mye som syv lag(!) i den øverste serien for kvinner.

Har nivået hevet seg betraktelig på jentesiden den siste sesongen, eller har man bare begynt å lete etter stadig yngre spillere som kan spille på det øverste nivået for kvinner i Norge?

Forbundet ønsker seg flere lag i Kvinneligaen. Selvfølgelig er det viktig å ha en eliteserie med mange lag.

Asker stilte i år med et veldig ungt mannskap, Gimle hadde to importer med et U19-lag (+ Rannveig og Ingrid) og Ulriken gikk en hel sesong uten å vinne en eneste kamp med en spillerstall som hadde flere U17-spillere uten regions- og landslagserfaring.

Og nå skal vi altså utvide Kvinneligaen med tre klubber!?!

Jentebasketen i Bergen har hatt for dårlig rekruttering de siste årene til å kunne fø de to kvinneligaklubbene vi allerede hadde, men nå skal altså enda et lag fra Bergen inn i det gjeveste selskap.

Så er spørsmålet hvorvidt en utvidet Kvinneliga neste sesong er den viktigste og riktgiste veien å gå for å utvikle norsk jentebasket. Er utvidelsen av KL et ledd i en langsiktig nivå– og kompetanseheving på jentesiden, eller er det en kortsiktig og forhastet løsning?

Hvorfor er det egentlig så få spillere og så få lag?

Jeg tror, uten å være skråsikker, at den svake Kvinneligaen er et direkte resultat av dårlig rekruttering over tid.

Hvor er alle spillerne født i 1985-1993? (Ullerns KL-lag er et unntak her…)

Hva er strategien for å få flere jenter til å drive med basketball?

I Region Vest var det i U19-serien i år to klubber (Hop og Gimle), i U17-serien var det fire klubber (Hop, Ytrebygda, Gimle og Ulriken), i U16-serien var det to klubber (Hop og Ytrebygda) og i U15-serien var det fire klubber (Hop, Ytrebygda, Ulriken og Loddefjord).

Jeg er ikke kjent med hvordan situasjonen er i de andre regionene, men jeg har en følelse av at det ikke renner over av spillere der heller. Vi trenger flere utøvere, og gjerne flere utøvere som holder høyt nivå. Vi får ikke flere spillere mellom 10 og 16 år av å ha syv lag i KL, og spillerne holder ikke et høyere nivå om de har på seg en KL-drakt i stedet for drakten til U16-laget sitt.

Flere KL-lag kan også komme til å gå på bekostning av noe. Kan det hende at dette vil gå utover rekruttering i klubbene; at en elitesatsing tar tid og ressurser fra klubbene?

Og gjør dette at spillere fra breddeklubbene blir hentet inn til KL-spill tidligere enn nødvendig fordi man trenger å fylle opp spillerstallen på et kvinneligalag som allerede holdt lavt nivå?

Mye er sagt om Gimles og Ulrikens jakt på yngre jentespillere. Hop var ikke fornøyd på slutten av forrige sesong da en av deres tre spillere på U16-landslaget valgte å forlate Hop til fordel for kvinneligaspill i Ulriken.

Styreleder i Hop foreslo sågar at det ikke burde være lov for kvinneligaklubbene å kontakte yngre spillere i andre klubber. Når Bergen Elite nå er et faktum ser det ut til at samme person har glemt sitt eget forslag: Nå går de aktivt ut for å hente spillere fra andre klubber.

Når vi nå skal planlegge neste sesong i Ytrebygda er det forstyrrende med henvendelsene vi mottar fra kvinneligaklubbene Ulriken, og – ja, tro det eller ei – fra Bergen Elite.

De har nok registrert at det er spillere i vår gruppe som etter deres mening er modne for spill i Kvinneligaen. Og de mener kanskje samtidig at vi i Ytrebygda har et dårligere tilbud til disse spillerne.

Foreløpig har ikke Gimle antydet at de ønsker å kontakte noen av våre spillere, og jeg tror at årsaken til dette er en konstruktiv prat jeg hadde med Jan Erik Price denne sesongen. Han var enig i at spillerne spillerne bør bli i moderklubben og at kvinneligaspill bør vente til spillerne er modne.

Bergen Elites frontfigurer ga Ytrebygda et ultimatum foran kommende sesong. De ville starte klubben, enten med oss eller uten oss. Men også: De kom til å være på utkikk etter spillerne våre uansett. Underforstått ville vi være tjent med et samarbeid slik at vi til en viss grad kunne kontrollere håndteringen av våre egne spillere.

Vi takket nei, og for flere uker siden fikk vi derfor en hyggelig e-post om at Bergen Elite kom til å kontakte spillere fra Ytrebygda (hverken navn eller antall spillere ble nevnt), og jakten deres på spillere hadde begynt.

At også Ulriken kom til å kontakte spillere fra Ytrebygda fikk vi vite for noen uker siden, og tilbudet deres om å trene med kvinneligalaget en gang i blant høres uskyldig nok ut, men jeg er redd det var akkurat dette Hop ble forespeilet for et år siden også.

Ulriken uttalte den gangen at de på ingen måte ønsket å ødelegge for Hops jentelag, men jeg husker godt at sentrale personer i Hop mente at det var akkurat det Ulriken gjorde.
At 15- og 16-åringer blir kontaktet av en veletablert kvinneligaklubb for spill kommende sesong oppfatter jeg forøvrig som et signal om at man sliter med å få nok spillere, eventuelt at man ikke er fornøyd med nivået på de spillerne man allerede har.

Høres jeg sutrete ut? Kanskje det, og jeg har jo egentlig ingen sak. Klubbene forholder seg til et reglement når det gjelder å henvende seg til spillerne, og Ytrebygda kom aldri med forslag om endring av dette reglementet på forbundstinget som nettopp ble avholdt.

Reglementet som foreligger er helt fint, og jeg mener slett ikke at eksplisitt må stå at det ikke er lov å kontakte U16-spillere. Men å ta kontakt med yngre spillere i andre klubber burde være unntaket, og definitivt ikke regelen. I hvert fall ikke hvis spillerne har gode muligheter til å utvikle seg i klubbene de er i.

Jeg undrer meg over at dette ikke har vært et tema når forbundet har hatt møter med potensielle KL-klubber:

«Har dere nok spillere til å stille lag?»

«Har dere bærekraftige yngre årganger som kan supplere laget deres over tid?» «Vil dere unngå å hente yngre spillere fra andre klubber, eller er dette en nødvendighet for å kunne delta i toppserien?»

Hvis en (potensiell) KL-klubb svarer «nei» på et eller flere av disse spørsmålene mener jeg at det ville vært fornuftig å evaluere satsingen sin en gang til. Og her burde NBBF veilede klubbene til å ta kloke valg, til jentebasketens beste.

Er vi virkelig tjent med at de beste spillerne fra for eksempel Ytrebygda drar til kvinneligaklubber, og at 97/98-gruppen til Ytrebygda blir oppløst pga spillerflukt til Kvinneligaen?

Hvis jeg hadde trodd at en spiller i Ytrebygda ville hatt større utbytte av å spille i en kvinneligaklubb ville jeg sendt henne dit med en gang. Ihvertfall forklart henne at det ville være det beste valget for henne å ta hvis hun trengte å utvikle seg som spiller. Men foreløpig har jeg mer tro på opplegget vi kan tilby i Ytrebygda.

Jeg er fullt klar over problemstillingene man sto overfor på begynnelsen av denne sesongen. Da var det såvidt det ble noen Kvinneliga i det hele tatt. Og jeg har veldig stor forståelse for de spillerne som har spilt sitt siste ungdoms-NM ønsker et tilbud som matcher deres nivå. Men dette må ikke gå på bekostning av rekrutteringen.

Neste sesong tror jeg det er mye viktigere at mine beste spillere deltar i en U19-serie og et U19-NM for Ytrebygda, enn at de skal spille mot Tina Moen i Kvinneligaen. Muligheten til å spille i Kvinneligaen får de senere, og Tina blir ikke stort bedre av å spille mange kamper mot lag som ikke holder nivået.

Jeg tror kort og godt at det er viktig å ha noen å spille mot i de aldersbestemte klassene. Tråling etter U15, U16, U17, U18 og U19-spillere i breddeklubbene er ikke veien å gå.  La de yngre spillerne være nettopp det; yngre spillere.

Muligheten til å spille i U16-U19-serier får de kun nå, og ikke om fem år.»

Gunnar Voigt Nesbø,

Trener i Ytrebygda

Så lenge jeg har holdt på som basketballcoach har jeg også forsøkt å være så god som overhodet mulig på å gi tilbakemeldinger. Det har jo lite for seg å operere som veileder dersom man ikke er i stand til å formidle korrektiver, ros og konstruktive tilbakemeldinger. Og man lykkes ikke alltid. I hvert fall ikke jeg.

Jeg har vel lenge merket at jeg kanskje er litt spesielt skrudd sammen, og at jeg er helt avhengig av gode relasjoner for å nå frem med et budskap. For egen del har jeg vært gjennom mange faser og ikledd meg mange roller som coach. «Back in the days», da jeg var ung, uerfaren og kunnskapsløs, fremsto jeg nok som en nokså autoritær hobby-Satan. Det ble mye løping, lite kunnskapformidling. Litt pussig hvordan maktutøvelse skal dekke over det faktum at man selv av og til kommer til kort…

Etter hvert har jeg lært å leve med det faktum at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Også i basketball. Og det finnes ikke alltid noen fasit. Den ene innfallsvinkelen kan være like god som en annen.

Men jeg er i hvert fall helt sikker på at jeg ikke trives veldig godt i det amerikanske hierarkitet der «yes Coach» er det viktigste i terminologien. Jeg innrømmer gjerne at jeg hater det – å bli tiltalt som «coach» i norsk basketball. Jeg vil helst være Pål i de fleste sammenhenger, og sliter sågar med å lystre etternavnet mitt.

«Coach» blir for meg fremmedgjørende, avstandsskapende og upersonlig.

Jeg har trodd at dersom jeg klarer å nå frem til spillere med et nokså utilslørt ønske om at jeg faktisk vil spillerne vel, så kan jeg også nokså fritt gi tilbakemeldinger som er litt spissere og krassere enn mange ønsker.

Jeg vet virkelig ikke hvor mange feedbacks jeg har forfattet i løpet av en karriere. Det er blitt relativt mange etter hvert. Jeg forsøker uansett å være dønn ærlig, og oppfatter dette som en sak mellom spillerne og meg; tilbakemeldingene er aldri tilgjengelige for andre enn spillerne det gjelder.

Og det som er helt sikkert er at spillere reagerer forskjellig. Det store tause flertall sier ingenting og svarer aldri på det de får høre. Annet kanskje enn at de forsøker å plukke opp det som blir sagt i et forsøk på å omsette det i praksis på banen.

Noen svært få velger i gå i rette med det som jo er et ærlig forsøk på å korrigere en kurs og peke på svakheter.

Det er mange år siden nå, men jeg husker spesielt godt en seniorlandslagsspiller som fikk tilbakemelding etter fullført mesterskap. Det var en dyktig kar som hadde åpenbare kvaliteter. Men jeg husker også at han ikke fungerte veldig godt i det som var lagets soneforsvar. Det synes jeg han fortjente å få vite. Litt overrasket ble jeg vel da tilbakemeldingen to dager senere ble til en helside i en av de større avisene der han sto frem som forurettet og misbrukt. Han fratok meg all ære og kunngjorde at han aldri kom til å spille for meg igjen.

En av de første og sterkeste oppevelsene som seniorcoach var forresten da jeg fikk drapstrussel fra en kar som var satt ut av laget i siste kamp før sluttspillet.

En opplevelse fra nyere tid var en skriftlig reaksjon på en av mine tilbakemeldinger. Spilleren var nok ikke helt fornøyd med innholdet, og skrev blant annet:

«Først vil jeg påpeke at en dyktig coach gir ikke feedback på en såpass ubrukelig og uprofesjonell måte. Feedback bør gis kontinuerlig, enten på treninger, i kamper, eller i et møte ansikt til ansikt…. En ting er at jeg ikke er i nærheten av å være fornøyd med antall minutter, men for meg er ikke mine egne minutter det viktigste… Den generelle feedbacken du kommer med er for det meste negativt fokusert, uten en løsning eller hvordan vi skal gjøre det istedenfor måten vi har gjort det dårlig på.»

Det er i hvert fall rene ord for pengene, og gir opplagt grunn til refleksjon og selvransakelse. Når jeg nå skal skrive tilbakemeldinger til spillerne på U18-landslaget skal jeg velge mine ord med omhu. Men synes uansett det er viktig å gi konkret feedback.

For to år siden kappet jeg en svært god spiller fra U18-gruppen. Han var ett år for ung og ville jo uansett få anledning året etter. Det var en tøff og tight kamp om landslagsplass og han kunne like gjerne gått videre til de siste 12: En strålende skytter, en teknisk begavelse som året etter (i fjor) ble den opplagte lederen på landslaget.

Jeg tipper at det var usedvanlig sårt å bli kappet den gangen for to år siden, og jeg antar at han syntes det var urettferdig. Men hans svar på feedbacken han fikk var kort og godt:

«Greit. Bra det negative er noe jeg vet jeg kan jobbe med fremover. Skal jobbe med fysikken frem til neste sesong/landslagssesong. Men var gøy å være med så langt, og vi snakkes vel under NM om en mnd».

Sånne karer må man bare elske – og ønske alt godt!