pauliord

(Gimle BBK-Kongsberg Miners 99-102 e.e.o.)

Gimle ledet med 14 poeng og det var mindre enn to minutter igjen å spille.  Kongsberg startet kampen best, men etter at Gimle fikk summet seg, tok de helt over. Til tider var hjemmelaget helt dominerende, og det var aldri noen tvil om at Gimle kunne cruise i mål. De var kort og godt bedre.

Men så bestemte Gimle-coachen seg for å la lagets «second strings» styre skuta trygt i havn. Spillerne som normalt er henvist til benken i avgjørende øyeblikk ble satt på banen.  Det var nå de skulle få verdifull erfaring. Det var nå de skulle vise at de kunne holde Kongsberg fra livet og trygge enda en Gimle-seier.

Men Kongsberg ga seg ikke.  Snarere været de muligheten for å legge press på en gjeng spillere som nødvendigvis var ørlite nervøse. 92-78 ble til 92-80 og 92-82, men med bare 60 sekunder igjen var det fortsatt Gimle opp med 10.

Men så.

Først et innkast som aldri kom inn på banen. Så en driblefeil.  Så en 8-sekunders overtredelse. Med et halvt minutt igjen er det plutselig bare 3 poeng som skiller lagene. Startingen kommer på banen igjen med 20 sekunder igjen, men stillingen er ikke til å redde. Kampen går til ekstraomgang og Gimle taper.  Skjønt, akkurat denne kampen er det nok coachene som taper. De gjør det mange av oss har gjort før dem, og som mange kommer til å gjøre senere også: De har samvittighet for en gjeng som normalt ikke spiller mye.  Som normalt ikke får muligheten til å bryne seg på tøffe situasjoner.  Og når det først går galt vil man dem ikke så vondt at de blir tatt ut igjen med en gang.  Det blir rett og slett for ydmykende og kan være ødeleggende for selvtilliten.

Dermed blir fasit en tapt kamp, et par ulykksalige avgjørelser av coachene og lærdom for alle parter.

Dette har jeg vært med på selv – altfor mange ganger.  Du føler deg sikker på at kampen er vunnet og du synes det er riktig og viktig at samtlige spillere får kvalitetsminutter. Så innser du plutselig at den tilsynelatende trygge ledelsen blir spist opp. Og dilemmaet er kjipt nok: Å nappe ut noen som nettopp ble satt inn. Hvis det går bra er det jo gull.  Går det gærn’t er det ødeleggende for alle.

«Det går fort i basketball», sies det.  Ja, virkelig!

Det er mye å lære av dette.  For eksempel at ingen ledelse er trygg i basketball. Eller at det er idiotisk å ansette coacher med samvittighet og tanke for alle..?

P.S. Har du noen tilsvarende opplevelser du kan tenke deg å dele med andre?

Mange av oss har daglige basketball-ritualer. Noen sitter oppe og får med seg de NBA-kampene de ønsker å se. Andre, som jeg, er mer opptatt av å få noen noen timer på puta – så sjekker jeg heller når jeg står opp: For meg handler det mest om Celtics, og dermed blir omtrent halvparten av morgensjekkene en skuffelse. Sånn som i dag. Akkurat nå suger de vel såpass defensivt at det ikke kan bli mange seire.

Men viktigere: På kampdager MÅ jeg innom sidene til Drake, Menlo og Montana. Jeg vil vite hvordan det går med mine college-helter, Johannes, Anders og Harald. Jeg er nok ikke så gæ’rn som andre foreldre. Jeg tipper Ståle (Frey) og kanskje Hege? sitter oppe foran skjermen når Harald spiller, og det har de virkelig grunn til. Masse minutter, sentral rolle, bra greier.

Da min egen sønn Stian Emil spilte div I-ball sammen med Aksel Bolin for NIU, satt pappa Åsmund oppe foran skjermen hver eneste kampdag, og kunne ikke forstå at ikke jeg gjorde det samme. Han ville ha med seg hvert sprett Aksel presterte. Jeg så gjerne kampene som gikk på fornuftige tider, men satt ikke oppe midtuke. Jeg følte ofte jeg ble skuffet – enten det handlet om dårlige prestasjoner eller manglende spilletid.

Da Stian flyttet til Florida og NSU i div II ble det omtrent på samme måte. Jeg hatet litt for ofte det laget presterte på banen, og det var av og til en lidelse hvis jeg følte Stian ikke fikk det til.

Også nå er skuffelsen og irritasjonen til å ta og føle på. Jeg hater det virkelig at Johannes og Anders ikke blir tilgodesett med spilletid. I presentasjonen av Johannes på Drakes hjemmesider har de fått med seg det meste:

«In 2014-15 he averaged 17.3 points, 10.6 rebounds and 1.1 assists per game for Baerum Basket, in Norway’s top league, as both the senior and junior teams reached the national championship final with the junior squad winning the Scania Cup … he was also named the Scania Cup Finals MVP … in 2013-14, he helped the Norwegian U18 national team to its highest ranking ever and at the European Championship and served as team captain as he averaged 16.5 points and 12.4 rebounds per game … was named to the Nordic Championship all-star team … at the European Championships, he was the tournament’s top rebounder … for Baerum Basket, he averaged 3.8 points and 1.8 rebounds per game that season … in 2012-13, he averaged 13 points and nine rebounds per game as part of Norway’s U18 national team in the European Championship.»

Det er relativt tydelig at de har en ganske sjelden vinnertype på laget. Men han slipper altså ikke til. Jeg husker godt da Drake rekrutterte Johannes. Skolene er, for å si det mildt, ganske flinke til å si de riktige tingene når prosjektet skal selges inn. Da det kom til stykket, har det vel vist seg at det var litt sprik mellom det som ble sagt og det som er virkelighet akkurat nå.

Det er ikke akkurat noe ukjent fenomen. Nils-Paul Skåra er et godt eksempel, Christer Elgmork et annet. Og enda lenger tilbake i tid – Torbjørn Fritzen.

Johannes er nå den minste av de store spillerne, og det har ganske sikkert sitt å si. Coach mener åpenbart at «size matters», og at det er den eneste måten han kan beskytte sitt eget prosjekt på. For ham handler det om en ganske solid årslønn, og han må levere resultater for å beholde jobben. Dermed blir det kynisme satt i system. Jeg er sikkert litt for opptatt av at spillere føler seg sett og verdsatt. Amerikanske coacher har sjelden forståelse for den filosofien.

Det verste er nok uvissheten. Du trener ræva av deg, du synes selv du gjør en bra jobb og at du presterer og leverer som forventet. Men medarbeidersamtaler er jo ikke akkurat satt i system, og du er prisgitt å gjette hvor du står, hva som mangler, hva som er din rolle – hva som er din plass på laget.

Hvis jeg bli bedt om å gi råd til neste generasjon college-håpefulle skal jeg være krystallklar på hva jeg anbefaler. Og det blir neppe å forfølge div I-drømmen for enhver pris. Harald hører med til unntakene heldigvis!

Lykke til videre!

Er du en av de godt over 300 som har likt FB-siden EB85 02 2020? I så fall – takk for at du følger oss!  Det hører nok med til sjeldenhetene at et lag av 14-åringer har en åpen FB-side der de deler det meste av det som foregår internt i laget.  Og om jeg skal være helt ærlig, så er det min skyld.

Ingen av spillerne på EBs 02-lag har noe stort eksponeringsbehov. Den norske Janteloven dikterer jo at «du skal ikke tro du er noe».  Og det tror de virkelig ikke.

Hadde det vært opp til spillerne, hadde vi nok holdt på som de fleste andre norske basketballag: I en egen lukket FB-gruppe der vi surrer med vårt bak lukkede dører.  Det skulle tatt seg ut om noen fikk vite hva vi driver med..!

Og det er vel akkurat dette jeg har sett meg så grundig lei på.  Mangelen på informasjon og kommunikasjon i norsk basketball.

basket.no er ikke rare greiene.  Der står det i realiteten ingenting utover det helt nødvendige.  Og knapt nok det. Denne bloggen føres i pennen mandag kveld, og det er ennå ikke lagt ut noe fra helgens kamper i BLNO.  En helg der Kongsberg Miners tapte sin første kamp!  Ei heller fra Scania Cup-kvalifiseringene som forbundet selv har tatt initiativet til.  Kvalifisering i BIP i Bærum der alle impliserte roser arrangementet.  Og kampene.  Det samme i Leikvollhallen: 02-årgangen spilte intense og jevne kamper mot lag som nesten ikke har sett hverandre før. Det er over et døgn siden alt var ferdigspilt.  Sånn tar man livet av interessen for en idrett. (Asker vant forresten…)

BLNO-lagene varierer i prestasjoner, både på banen og på nett. Kongsberg er blant de ledende på sosiale medier, men etter helgen i Bergen der de fikk sitt første tap er det helt tyst.  Akkurat det er ganske klassisk; det er kult så lenge det går bra men helt stille når det butter litt. Og kampen mot Gimle der Kongsberg ble servert seieren etter ekstraomgang hadde virkelig fortjent noen linjer. BLNOs to beste lag?

Tromsø er flinke, og består den virkelige testen: De skriver også om tap.  Det har aldri vært morsomt å skrive om tapte kamper, men det er nyhetsformidling det også. Cred til Tromsø!

Crossover Online startet bra med nettmagasin, og kurvball.no er virkelig et friskt pust: Morsomt med en tjeneste som følger med, og som gjør journalistikk av en liten idrett.  Bra!

Men altså: Jeg har irritert meg lenge over udugelighet som dette, og bestemte meg for å ta med 02-laget mitt på en kommunikasjonsreise.  De har måttet finne seg i å spille hovedrollene i et eksperiment: Er det mulig å være best på kommunikasjon i norsk basketball, selv som 14-åringer.  Går det an å få folk til å følge en FB-side som handler om ting du i utgangspunktet ikke er interessert i?

Og svaret er ja!

Vi har gjort det til et poeng å legge ut det meste.  Vi forteller om seire, og vi skriver så fort vi kan når vi taper.

Vi har gjort det til et poeng å informere.  Vi forsøker å være litt lite selvhøytidelige, og jeg synes virkelig disse gutta innfrir.  De byr på seg selv, og de legger ingen begrensninger på hva jeg får lov til å skrive om.

Mange synes det er ganske morsomt.  Ta en titt på siden og se om du kan finne videoer, billedalbum eller artikler som kan gi deg et lite kick.  Vi ber ikke om mer, men synes det er innmari fint om du liker siden vår!  Kanskje klarer vi 500 likes før jul? Lik oss, da vel! Vær med på et statement!

Poenget har snarere vært å vise at det er mulig å bedrive journalistikk og formidling om det meste.  At det burde gå an for de mest «profesjonelle» lagene og klubbene i Norge å skrive mer enn nitriste referater uten andre poenger enn hvem som har scoret hvor mye.

At det burde å an for et forbund å være i front på nyhetsformidling.  Ingenting av dette er på stell nå.  Uten kurvball.no og sider som EB85 02 2020 ville det vært ganske grått.

Så kan du selvfølgelig innbille deg at vi tror vi er noe.  Det er helt feil.  Vi forsøker å vise vei.  At det er mulig å sette seg til tastaturet og lire av seg noen linjer.  Det er mange de ute som synes det er kult å lese om basketball.  Men de finner altså ingenting.  Enten er det selvfølgeligheter, eller så befinner det seg bak en lukket FB-side.

Idioti!

Prøv selv, da vel! Skriv – og del!

Det er lett å være ivrig og klar for trening når det er sommer. Det er lyst ute, det er behagelig temperatur – akkurat passe til en treningsøkt. Og du våkner tidlig uansett fordi det er vanskelig å sove når sola titter inn i soverommet.

Det er verre i november. Sånn som i dag, da gradestokken viste 8 minus. Det var bekmørkt ute, bilrutene var dekket av is og sola hadde ikke en gang rukket å tenke på morgenstellet.
I går pakket vi sammen etter trening kl. 21.30 og tuslet hjemover. Da en av spillerne nappet meg i ermet og sa: «Det er kvart på åtte i morgen tidlig, ikke sant?»

Jeg hadde ikke tenkt så mye på det siden jeg kom hjem fra to dager i USA bare noen timer tidligere. Men vi har altså dratt i gang morgentreninger med 02-laget mitt. Det er for all del svært frivillig, men på en av skolene begynner ikke skoledagen frø 09.30 torsdager, og dermed er det en fin anledning til å smette inn en times treningsøkt før skolestart. På naboskolen går tre andre spillere, men der er skolestart 08.45 og dermed må vi teene enda litt tidligere for å få det til å gå opp.

Som i dag. Dermed ble det masse repetisjoner på tre spillere som er dønn seriøse på å bli litt bedre, litt skarpere – på små detaljer.
Vi gjør det så ofte det er praktisk mulig, og erfaringen er at ingen skillstrening er mer effektiv enn 60 minutter med et fåtall spillere.

I tillegg til at det varmer.

8 minus ute? Ikke noe stort problem så lenge du har spillere som har SÅÅ innmari lyst. «Det varmer» som det pleier å hete på Facebook når du skal takke for bursdagsgratulasjoner i en samlepost…

Men seriøst – det ER faktisk ganske kult når folk står opp frivillig en time før de må for å trene. Om det gir resultater? Tja, det vil jo vise seg over tid, men hvis commitment er viktig så er dette en god start.

For over 30 år siden opplevde jeg en annen kar med en ufattelig drive og vilje. Trygve fra Skien flyttet til Bærum for å bli en bedre basketballspiller, og bodde hjemme hos oss i Lommedalen. Hver eneste dag skvatt han opp før sola – han tok bussen til skolen for å jobbe med skills alene. Han oppnådde det han ville, og sannsynligvis la han grunnlaget for alt annet enn basketball også, der og da: Selvdisiplin, ryddighet, vilje.

Du kommer langt med det.
Både i basketball og livet for øvrig.

Over to måneder siden siste bloggpost? Er du blitt syk? Slapp? Neida, og på en måte er det helt greit at iikke altfor mange har etterlyst den jevne ordflommen på pauliord. Men nå er sesongen godt i gang – både regionserier og elite – og da er det kanskje greit med noen ord igjen.

På SUP-brett – Lake Bled i Slovenia.

Inatt var jeg i kontakt med både Johannes Dolven og Anders Nymo. Begge er i full gang med tøffe treninger foran sin andre sesong i amerikansk collegebasket. Jeg innrømmer at en av drivkreftene nå er å forberede flere for et liv etter norsk skolegang og et liv som basketballspiller der de behersker de som er viktig. For spillerne på EB85 02 betyr det fokus på detaljer og fundamentale ferdigheter. Jeg har sett litt for mange som nærmer seg slutten av juniorkarrieren uten å beherske basics. Så får det heller være at vi av og til spiller sammen som en saueflokk uten mål og mening.

Det kommer tidsnok.

Noe av det morsomste med denne gjengen har vært å utfordre dem på det personlige plan. Det er spennende å kaste nye ting etter dem, for å se hvordan de takler uvante situasjoner. Og det har ikke manglet på utfordringer.

Vi har vært litt som Harald Rønneberg i «Senkveld»; gjort ting vi ikke kan. Men svaret har nesten alltid vært en Pippi Langstrømpe-tilnærming: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert».

Det har vært magedans, Taekwondo, samba, SUP, break dance, parkour. Og det har vært lip sync som er behørig dokumentert i denne videoen.

Blir de bedre basketballspillere av det? Neppe. Blir de tryggere av det? Sannsynligvis. Mer komfortable med seg selv, og tryggere sammen med andre. Derfor er det ikke slutt ennå. På mange måter har det såvidt begynt, men det vet de ikke så ikke si noe.. 🙂

Jeg har hørt mange elitespillere si at de lengter tilbake til tiden som junior. Det var DA det var moro. Det var da man reiste på turneringer i Norge og utlandet. Det var da man var på spennende turer med laget. Når senioralderen innhenter deg, er du enten en del av et lag på toppnivå, eller en av mange som nesten nådde opp. Seniorbasket i lavere divisjoner er ikke alltid et vakkert syn; ei heller noe for dem som faktisk har hatt, og kanskje fortsatt har, ambisjoner.

Når det er sagt, ser det i det minste ut som om BLNO er på bedringens vei. Tromsø har tatt det imponerende (og kanskje helt nødvendige) valget å satse utelukkende på lokale helter og talenter. I den andre enden av tabellen (i hvert fall foreløpig) har Kongsberg virkelig vist vei på kommunikasjon, markedsføring og arrangementer. Det forsøker også vi å få til. Det er ikke nødvendigvis sånn at vi MÅ være dårlige på informasjon om det vi driver med bare fordi vi tilfeldigvis er et lag av 14-åringer. Fortsatt er det sånn at forskjellen på TAFATT og TA FATT bare er et tastetrykk.  Derfor opprettet vi nylig en åpen FB-side for EBs 02-lag.

Der skal det være mulig å lese om det vi gjør og det vi tenker. Der skal det skrives like mye om tap som om seire. Så får det heller være at 9 av 10 lag i Norge skjuler seg bak lukkede FB-sider. Fint det! Vi har også en lukket gruppe, men vi ønsker altså å operere i det åpne også.

Velkommen inn på siden vår – og velkommen etter!

Samba – rare greier…

Parkour på Furuset.

Det begynner med Basketskolen i Tønsberg uken etter skoleslutt. Så går det slag i slag gjennom sommeren og frem mot sesongstart. Når de første seriekampene spilles i oktober, har yngre spillere kunnet velge og vrake i bøttevis av sommerskoler/basketcamper.

Jeg har hørt mye bra om sommerskolen til Bøler, men jeg har aldri vært der så jeg vet ikke hva den inneholder.  Noen som vet..?

Noen har ikke rotet seg til å være med på noe som helst, mens andre har fråtset i tilbudene og vært med på 2-3 arrangementer før sesongen starter. Basketskolen i Tønsberg er fortsatt den dominerende aktøren – i år med 360 deltagere! I den andre enden av sommeren finner du Elite Basketball Camp i Bergen, med instruktører som er tilknyttet NBA-lag.

Og innimellom: Sommerbasket i regi av Bøler, Asker Basketcamp, Ulriken Eagles basketskole og Høybråtens preseason camp. De som følger med på FB-siden «Norsk Basket» kan ikke ha unngått å se at det arrangeres «Yes, I can» i Arendal, og Rintch’ «Norway International Summer Basketball Festival 2016». Faktisk har det vært vanskelig å finne andre poster på Norsk Basket, de har druknet i markedsføringen av disse to…

Det er flott med så mange tilbud til treningslystne, og arrangementene har ganske sikkert sine særtrekk. Men det vet jeg altfor lite om.

Jeg har alltid hatt lyst til å reise litt rundt for å være flue på veggen – for å se ved selvsyn hva sommeraktivitetene tilbyr. Men foreløpig er det blitt med tanken.

Derfor ber jeg om hjelp til å kartlegge tilbudene. Jeg inviterer alle som har deltatt på ett eller flere arrangementer om å sende meg noen linjer om hva de har opplevd.

• Hva synes du om det du var med på?
• Gode instruktører?
• Bra opplegg, nok trening eller for mye trening?
• Mat?
• Overnatting?
• Noe du savnet?
• Noe som var kjedelig eller ekstra kult?

Jeg tar imot alt du kan fortelle, og for å få deg i gang kommer jeg til å trekke ut to stykker som får en fritt valgt cap fra Snapback.

Send meg en mail til pal.berg.bb@gmail.com, eller en melding på Messenger.

For litt siden fikk jeg sommerhilsen fra banken min der de minner meg på at kredittkortet er sperret i noen land hvis jeg ikke gjør noe med det. For meg har det vært verre at jeg er blitt minnet på regionsperre i Norge, fem ganger forrige sesong. Jeg kom til kort alle fem ganger, og kan ikke gjøre noe med det.

Vi erkjenner vel alle at basketball fortsatt er en liten idrett i Norge. Med potensiale? Javisst, men da må vi være flinke i vårt daglige arbeid. Jeg tror det er fint og smart om vi streber etter smidige og pragmatiske løsninger snarere enn å sprengri prinsipper.
Regelryttere hører kanskje snarere hjemme i Rytterforbundet (som forresten har 36 000 medlemmer i Norge…).
Kanskje fremstår dette som i overkant sytete. Men jeg tar sjansen. Hvis det kan bidra til en litt annen approach i sesongen som kommer er det verdt det.

 Regionsperre, episode 1:
Det begynte uken etter høstferien 2015. Det var klart for første seriekamp, mot Nordstrand.
Vi hadde fått en ny spiller fra en av naboklubbene, og både forholdet til den gamle klubben og overgangssøknaden var fikset for lenge siden. Trodde jeg.
Men det er viktig ikke å tro – man må vite. Derfor forsøkte jeg normal prosedyre for å finne ut av det:
Man sjekker på nettet – det er jo der all info ligger i 2015/16. Men siden med overganger i regionen ekisisterte ikke. Jeg får vite at «oversikt over overganger vil bli lagt ut så snart vår nye nettsideløsning er operativ».
Tilsvarende side har alltid ligget også på basket.no. Men heller ikke der var det noe som var a jourført. En SMS fra forbundet forteller at siden er «ikke oppdatert på en uke grunnet sykdom».
Der og da var altså gode råd dyre, og vi valgte å la vår nye spiller få tid på gulvet. Når du er 13 år gammel føles det nok viktigere å få spille enn å bli offer for rot i papirer og mangefulle nettsider.
Vi vant kampen. Ganske overbevisende også. Men for ordens skyld sender jeg en mail til regionen der jeg gjør oppmerksom på at vi har latt ham spille. For å gjør en lang historie kort: Regionen dømmer oss til å tape kampen på w.o. Enkelte Nordstrand-foreldre blir opprørt og forbannet: «Vi vil ikke vinne kamper på den måten».
Det nærmeste regionen kommer beklagelse er dette: « At informasjonsbehovet fra klubbens side ikke er dekket tilfredsstillende av oss beklager vi selvsagt, men her må klubben ta innover seg de faktiske forhold.»
Vel, de faktiske forhold er at informasjonen suger.
Det var min første erfaring med regionen forrige sesong. Men det skulle ikke bli den siste.

Regionsperre, episode 2:
I november opplever jeg at spillere er blanke i øynene av tårer under en kamp. Det viser seg at en av motspillerne ikke bare har slengt med leppa under kampen, men han har nok slengt med mye annet rart også. Jeg opplever det som såpass grovt at vi rapporter det til regionen.
Det går som det må gå i sånne saker: Man sjekker med begge parter, og det ender med påstand mot påstand. Det er ikke stort å gjøre med det. Men regionen skriver:

«Det du beskriver her er meget alvorlig og må følges opp videre. Oppførsel som dette skal absolutt ikke forekomme på en basketballbane eller i forbindelse med et arrangement i regi av NBBF.»

Så skulle man tro dette bar bud om at sånne henvedelser ville bli tatt på alvor. Men etter noen mailer fram og tilbake i systemet blir det ikke noe mer av det. Og videre – problemløsing på høyt nivå:

«Dersom du ønsker en prat med lagkontakt fra xxx ang. erfaringene fra kampen i Nadderudhallen er du velkommen til å ringe ham».

Wow! Det gjør nok susen etter at lagkontakten allerede hadde benektet at det fant sted.
Derfor var det jo lov å håpe og tro at regionen ville stille med observatør neste gang disse to lagene møttes.
Men nei.
Ingen kom, og dommerne var heller ikke orientert om at dette hadde vært litt betent første gang lagene møttes.
Ikke overraskende skjedde det samme igjen og to spillere bryter ut i gråt.
«… meget alvorlig…» skrev regionen, og fulgte ikke opp.

Regionsperre, episode 3:
Vi drar med laget til Lundaspelen nyttårshelgen, og har meldt på to lag i turneringen. Men vi er egentlig litt for få til å betjene to lag, og har invitert med oss en spiller fra annen klubb.
Jeg spør regionen om vi kan få en slags tidsbegrenset spilletillatelse for denne spilleren – sånn i tilfelle det skulle bli spørsmål om klubbtilhørighet i Lundaspelen. Det ville jo være litt dumt om vår gjestespiller skulle reise 60 mil for å få spillenekt.
Men henvendelsen fører ikke frem. Regionen verken kan eller vil hjelpe.
Jeg foreslår en uangripelig formulering som hadde gjort susen for oss. Jeg spør om vi kan få med oss noe sånt som dette:

«Det norske basketballmiljøet er lite, og i noen årsklasser er det få gode lag. Derfor synes vi prinsipielt at det er fint når spillere og lag søker nye utfordringer – som for eksempel deltagelse i Lundaspelen. NN er et stort talent som spiller for XX i den norske serien., Men han ønsker seg nye utfordringer og har takket ja til å bli med EB85 til Lundaspelen. Dette er et samarbeid på tvers av klubbtilhørighet som vi i Region Øst ser positivt på. NN har ikke mulighet til å spille for EB85 i den norske serien, men vi har ingen innvendinger mot hans deltagelse for EB85 i Lundaspelen dersom turneringsledelsen er komfortable med det.»

Men svaret er fortsatt nei. Vi reiser, og det går heldigvis bra.

Regionsperre, episode 4:
Vi har behov for å få omberammet en seriekamp. Vi har problemer med å stille et fornuftig lag til kampen. Jeg sender for sikkerhets skyld en SMS ettersom det nærmer seg tidsfristen: Omberamming må meldes inn senest 72 timer før kampstart. Det er litt mer enn 73 timer igjen når jeg sender forespørselen.
Dagen etter får vi svar:

«Beklager at du ikke har fått svar på din sms. Det er dessverre ikke mulig å omberamme onsdagens kamp. Kamper omberammes ikke mindre enn 72 timer før kampstart.»

Regionsperre, episode 5:
Vi har aller mest lyst til å spille ball – og helst på et så riktig nivå som mulig. Derfor har vi ønsket oss lag både i G15 VEST og i G15 ELITE kommende sesong. Men nye regler har gjort det umulig. For oss handlet det om ca. 5-6 spillere som vlile hatt godt av å spille G15 VEST snarere enn i eliteserien. Men de er altså såpass få at vi av og til ville vært avhengig av å låne med oss en G15 ELITE-spiller – dersom sykdom eller fravær gjorde det umulig å stille lag.
Derfor søkte vi om dispensasjon der vi presiserte at det utelukkende handlet om påfyll hvis vi ellers ikke kunne stille lag. Hva tror du svaret ble?
Ja, nettopp – det ble nei.

Jeg forteller av og til om disse opplevelsene i miljøet, og blir møtt med vantro hoderysting. Og får historier i retur. For eksempel om da en sentral skikkelse i styre og stell dømmer i en 13-års-serie. En forelder har hatt ansvaret for å lagoppstillingen på skjema, men har glemt å føre opp en av spillerne. Det er jo ikke verre enn å få ham på skjemaet når feilen oppdages. Men nei: Han får ikke spille, og lagleder får i stedet teknisk foul. En 13-åring som nektes spilletid fordi en ubetydelig feil blir avdekket!?!
Det er altså sånn noen tror norsk basketball skal bli større, og det er sånn vi skal få unge spillere til å kjenne på gleden og entusiasmen.
Det kommer til å ta lang tid å få flere medlemmer enn Rytterforbundet, men hvis vi fortsetter å ri prinsipper er vi der snart.
Et eller annet sted i regelverket står det kanskje at det er forbudt å bruke huet, men jeg tviler.

Dette er en svært annerledes blogg. Den handler om én eneste person, og om hvordan andre oppfatter ham.

Mats til venstre: Glad, gærn godgutt.  Dette er din blogg.

På Basketskolen treffer vi ham hver dag – som trener, som ablegøyemaker, som venn. Og på kvelden som forsvarskjempe når coachene spiller mot hverandre.

Av og til møter man mennesker som gjør inntrykk. I basketballmiljøet treffer jeg dem hele tiden. Og jeg synes det er fint å kunne framsnakke enkelte.

Mats Selboe er en sånn kar. En kar å bli glad av, og en kar å bli glad i.

For dere som ikke kjenner han: Han er en av landets aller beste individuelle forsvarsspillere med hele karrieren bygget i Kjelsås. Eventyret endte med ett U16-gull og to U19-gull. Nå spiller han for Centrum, og sannelig – det ble gull av det også selv om han neppe vil påstå å ha vært helt sentral i BLNO-gullet.

Så kan du spørre hvorfor i all verden jeg ønsker å forgylle en av mange. Tja, egentlig ingen annen grunn enn at det er gull å være rundt ham. Jeg blir kort og godt glad av Mats. Det er mange bra folk i norsk basletball.

Her er resultatet av en liten enquete på Basketskolen i går. Oppgaven var enkel: Beskriv Mats med få ord.

Øivind sier:
En distré kjernekar som er glad hele tiden. En inkluderende energibunt med et smil på lur. Imøtekommende og stiller alltid opp.

Rolf sier:
En humørspreder; en god gutt som tar vare på alle rundt seg
Basketskolen uten Mats ville vært en glad gutt mindre.

Ron sier:
Mats is a hyggelig kar, good with the kids, no complaints!
Energetic, positive og med glimt i øyet. (Ja, en blanding norsk og engelsk…)

Stian sier:
Full av energi. Flink med unger, flink med meg. Ryddig, men distré. På banen?
Flink i forsvar og en «jævel» på offensive returer. Arbeidsjern av de sjeldne.

Djo Loo Yele sier:
Great kid, has basketball knowledge, good leader

Jakob sier:
Åpen for alle, ikke mye slemt i ham. Gærn på banen. Gærn uansett
Arbeidsmoral som gjør at han aldri gir seg før han er ferdig med det han skal

Torgrim sier:
Entusiastisk, vimsete, alltid godt humør

Dag sier:
Oppegående gutt, samvittighetsfull, pliktoppfyllende, ekstremt varmt og med stort fang

Falk sier:
Positiv, utadvendt, halvgal.

Skoledeltagere sier:
Spontan, energisk, stor i kjeften, sprudlende, blid, gir F i hva andre tenker, humørspreder, veldig kul, underholdende, kjernekar, snill. Hyggelig, gærn og full av dansetrinn og danselyst.

Keep up the good work, Mats!

Den siste bestemannsprisen er nettopp delt ut: Klokken har såvidt passert 14.00, og 175 deltagere på Basketskolen i Tønsberg er på vei hjem, eller på vei inn i en ny periode. I forrige århundre utvekslet man telefonnumre eller adresser. Nå «adder» deltagerne hverandre på Facebook. Nye vennskap er etablert.

Den neste gruppen er allerede i ferd med å innta Slagenhallen og Presterød ungdomsskole. Om snaut to timer braker det løs i gjen. Denne gangen med 180 deltagere.

For Jan og Dag Stien er dagene i juni og juli knallhard jobbing, men fantastisk moro. De to dro i gang Basketskolen i 1980 sammen med andre entusiaster. Siden den gangen har Basketskolen vært arrangert 37 ganger.

Opprinnelig i Grimstad. Men også i Risør, på Tjøme og Nøtterøy – og nå altså i Tønsberg. Dette er Stien opp og i mente: Det er Tom, Audun, Henning, Marit, Anders, Espen. Rene Stienerskolen.

Men det er mer: Hit kommer landslagsspillere og meritterte trenere tilbake hvert år. Dersom Basketskolen hadde stilt med landslag for Norge hadde det vært et av de sterkeste noen sinne: Anders og Espen Stien, Torgrim Sommerfeldt, Magnus Midtvedt, Stian Emil Berg, Stian Mjøs og Øivind Lundestad. Nå er de trenere for 180 talenter. Sammen med svært gamle folk i gamet – som Per Tøien, Ron Billengslea og undertegnede.

Så er det et betimelig spørsmål: Hvorfor i all verden gjør Jan og Dag dette. Hvert år. Hvorfor stjeler de tid av egen sommerferie for å betjene starten på andres ferie?

Hva er det fascinerende ved å få telefoner fra foreldre. Hele tiden. Fra morgen til kveld. Foreldre som er bekymret for sin sønn eller datter. Som har ringt hjem og fortalt at det er bråk på rommet. Som ikke har kommet på gruppe med sine venner eller venninner. Som har mistet lommeboken eller mobiltelefonen.

I forgårs var dagens siste gjøremål å dra på leting etter en telefon som var sporet via “Find My iPhone”. Den skulle befinne seg på en skogsvei noen hundre meter fra hallen. Etter 45 minutters resultatløs leting kunne Jan og Dag legge seg nedpå. (Telefonne ble funnet i en kkonvolutt i kiosken. Deltagerne hadde glemt at han la den der…)

– Vi burde skrevet bok om alt som har skjedd gjennom 37 år, smiler Dag.

– Det hadde blitt morsom lesning.

Jan og Dag kan sannsynligvis mer om norsk ungdom enn de fleste andre. Og de kan ett og annet om en utvikling vi alle har vært med på, men som vi kanskje ikke reflekterer over.

– Tidligere sendte foreldre barna sine på sommerleir – enten det var til Hudøy eller idrettsleir et annet sted. Barna ble vinket av gårde, og ingen hørte fram dem før de var vel hjemme igjen, sier Dag.

– Da hadde de historie å fortelle, og inntrykk å formidle. Nesten alltid positivt. Nå er foreldrene med hele tiden. Mobiltelefonen er med overalt og mor og far får vite alt . Umiddelbart. Og på godt og vondt. Og kanskje særlig hvis noe er galt. Det har vært en ny virkelighet å måtte forholde seg til, sier Dag men legger til at det er fantastisk morsomt og givende. Og legger til at generasjonen spillere som er på Basketskolen nå er flott å ha med å gjøre. Noen av oss som har vært med lenge husker godt episoder fra Risør-tiden da enkelte deltragere så sitt snitt til å stikke på by’n. Det skjedde litt for ofte til at det var morsomt.

Men nå går dette overraskende smooth for seg. Når 350 unge er samlet på ett sted over en uke skulle det bare mangel om det ikke skjedde ett og annet. Et uhell her, litt hjemlengsel der. En vond finger. Et overtråkk.

Det er umulig å få kvalitetstid med arrangørene før den siste deltageren er i seng og det siste rommet har falt til ro. Det er sjelden før midnatt.

Da blir det kanskje noe sårt tiltrengte timer på øyet før en ny dag venter. Med mindre alarmen går i hallen. Det gjør den titt og ofte. Eller lokale jyplinger vil lage kvalm for deltagerne som forsøker å sove .

Sånne ting er en del av Basketkolen i Tønsberg. Det har vært sånn i 37 år og det stopper neppe her: Deltagerne vil tilbake og trenerne vil tilbake. Vi vil være sammen, spise sammen, sove sammen sludre og sladre sammen.

Det er norsk basketball på sitt aller beste.

Takk Jan og Dag!

Bra gjeng, bare trenere – den eneste gangen de klarte å holde munn: 2 x Herman, Thomas, Vegard, Fredrik, Nicolai, Tage, Alexander og Morten.  Og selvfølgelig verdens beste trener, Stian Emil (bak til venstre) og verdens kuleste trener Mats.

Her er et seriøst forsøk på å skrive en blogg i intervjuform fra Basketskolen 2016. Dag 2 skal vise seg å være vrien.

Jeg gjør et hederlig forsøk på å presentere et lite tverrsnitt av deltagerne på Basketskolen. Fra de aller yngste til de eldste. I første periode har jeg 175 å velge mellom, og dag 2 har jeg sett meg ut 9 yre karer fra EB85. Det blir blir en krevende, men underholdende, øvelse:

Det er en opprømt gjeng av 03 og 04-gutter som har reist sammen til Tønsberg. Uten voksent følge: Og akkurat det synes å være populært: De er røde i kinnene og heite i toppen. Og alle 9 har diaré etter to dager. Munndiaré…

Om de har lært noe på Basketskolen?

– Ja, masse! Vi har lært forsvar og skudd!

– Vi har lært om screen og om å finne rom. Spacing heter det visst.

– Vi har lært alt som er bra med basketball, oppsummerer tredjemann

Jeg får vite at den som lærer bort alt er en dritgod trener, den beste skjønner jeg. Stian Emil får bra skussmål av 9er-banden som gjør intervjuet litt utfordrende ettersom de stadig forsvinner ut i kafeteraien for å finne mer mat. Til slutt vet jeg egentlig ikke hvem jeg snakker med, men praten går kontinuerlig likevel. Som en slags stafett.

– Neste sesong skal vi spille serie for første gang, får jeg vite. To serier til og med.

Dette er en blanding av 03 og 04 gutter og de deltar i begge serier. Og de trenes av foreldre: Jon Halvor og Svein har delt treneransvaret denne sesongen, og tilbudet har vært populært. Så vellykket at laget har holdt det gående med sommertreninger helt frem til avreise til Tønsberg.

Morten er den ferskeste og har spilt basketball i bare noen uker. Men på Basketskolen skulle han. Fredrik er “veteranen” i laget, allerede med fire år som aktiv utøver. Og det er selvfølgleig ikke bare basketball: Tage trener fotball opp til 5 ganger i uken i tillegg til basketballen. Men han digger basket også.

Intervjuet burde vært lenger og mer meningsfullt. Men de har ikke tid: De må av gårde for å sjekke inn på klasserommene før de skal tilbake og se oppvisningskamp med elitegruppene.

Det er hektisk på Basketskole. Det er mye å gjøre. Og det er litt deilig når mamma og pappa ikke er med…