pauliord

Tre kule karer fra vest – og en fra øst: Sebastian, Kristoffer og Jonas har tatt turen fra Svelgen til Tønsberg – Torgrim Sommerfeldt hadde behagelig kort reisevei fra Drammen.

Når de skal spille seriekamper setter de seg i 7-seteren, mamma eller pappa kjører de 4 timene det tar på dårlige veier før de er i Bergen der motstanderne venter. Men 02-spillerne fra Svelgen klager ikke. De er vant til lange avstander, men trøster seg med at de bor på den kuleste plassen i Norge. Det sier i hvert fall Sebastian Hatleset.

Han er en av tre spillere fra Svelgen på Basketskolen i Tønsberg. Skjønt, Jonas Hovden bor i Florø men kjører så ofte han kan timen det tar til treninger i Svelgen. Det er nemlig ikke noe tilbud på hjemstedet.

Jonas er på Basketskolen for første gang, Kristoffer Sætren har vært her en gang tidligere mens Sebastian Hatleset er «veteran» med sitt fjerde besøk. Og i år blir basketskolen arrangert for 37.gang! Større enn noen sinne. Flere deltagere enn noen sinne. Og flere dedikerte trener enn noen gang tidligere.

– Det er kjekt. Det er gøy, er de tre enige om.

Og de er enige om at det er basketball som gjelder. Når du kommer fra en bygd med 1500 innbyggere og bare 60 elever på ungdomsskoen er ikke tilbudene så mange. Sebastian skater på si, mens Kristoffer er innom både fotball og volleyball. For Jonas er det bare basketball som gjelder.

I Tønsberg får de mer basketball på få dager enn på flere uker hjemme. De har ingen å spille mot lokalt og må altså kjøre de fire timene det tar til Bergen når de skal spille seriekamper. Og så kommer Bergenslagene på sine bortekamper i Svelgen.

To av gutta har gått hele veien på Basketskolen og er en del av elitegruppen Wang Team. Det betyr flere treninger og bedre motstand. Og det er jo nettopp derfor de har resit fra SVelgen til Tønsberg. For å møte likesinnede. For å prøve ferdigheter og utvikle ferdigheter.

I likhet med over 300 andre talenter fra hele Norge.

Til samme bøttevis av erfaring blant trenerne på Basketskolen.

I slutten av mai skjer det noe i norsk basketball som 95% av basket-Norge ikke forholder seg til. Som de knapt har hørt om, og som de i hvert fall ikke gidder å bry seg med, eller om.

De fleste spillere «couldn’t care less».

Det er litt synd, for det er på «Tinget» det bestemmes hvordan norsk basketball skal se ut de neste to årene. Det er der maktmenneskene møtes for å avgjøre hvordan vår idrett skal drives videre.

«Tinget» er et møte som avholdes annet hvert år. Det som bestemmes der, kan ikke endres de neste to årene. I år er det sendt inn over 30 forslag som skal behandles, og stemmes over.

Maktmennesker, sier du? Hvem det er?

For deg som er en ung spiller, er treneren din det eneste maktmennesket du kjenner. Det er han eller hun som forteller deg hva og hvordan. Andre maktmennesker har du ikke hørt om. Hvis du spør et knippe tenåringer om hvem som er president i NBBF, er du heldig om du får ett riktig svar. Tror jeg.

Og det er fint. Sånn skal det være. For deg er det selvfølgelig helt uvesentlig at mannen på toppen heter Jan Hendrik Parmann.

Han er ett av flere maktmennesker i norsk basketball. Men det finnes flere, og for meg er dette listen over de mektigste i norsk basketball – fra 1 til 10:

1. Hanne Sogn.
   Hanne er generalsekretær i basketballforbundet, og det er hun som er daglig leder i norsk basketball. Hun har ideer, hun har vyer og hun har gjennomføringsevne. Hun er gitt ansvaret for den daglige driften, og er dessuten en driftig dame.

2. Jan Hendrik Parmann
   Er det underlig at vår øverste valgte leder ikke er på toppen av listen? Kanskje det, men Jan Hendrik er mer enn mann for store anledninger, store ord og forsøksvis diplomati enn en premissleverandør for fremtidig politikk. Jeg mistenker ham for å ha vært særdeles ukomfortabel da U18-stormen blåste som verst, men han har lært seg å lytte. Kanskje litt sent.
   Litt søtt er det jo at NBBF i sin årsrapport har tatt inn en oversikt over alle reiser i forbundets regi. Når vi kan lese at Jan Hendrik har vært på 71 reiser med en kostnad på litt over 300 000 kroner, viser det i hvert fall at man lærer av andres feil.

3. Baard Stoller.
   Baard ble ansatt som landslagskooordinator, og de fleste tenkte nok at det skulle handle om nettopp å koordinere aktiviteten. Sånn som å sørge for treningstider, utstyr og reisearrangementer. Men det ble tidlig klart at han ble gitt anledning til å definere politikken også. Dermed er det blitt litt «bukken og havresekken». Mange mener mye om jobben som gjøres, men toppene i organisasjonen er fornøyd.

4. Marcela Bustos.
   Marcela er styremedlem i Norges Idrettsforbund OG hun har vært 1. viseformann i basketballforbundet. Det sier seg selv at hun har sittet strategisk plassert der beslutninger fattes. Med mange meninger og meningers mot har hun vært en del av makteliten, men nå overlater hun styrevervet i NBBF til andre på Tinget i mai.

5. Torkild Rødsand
   Torkild er tydelig, ryddig, sterk og systematisk. Men det er også et problem at han sjelden er til stede. I hvert fall fysisk. Hans status som internasjonal toppdommer gjør at han sjelden sitter bak kontorpulten. Men hans rolle som dommer- og trenerkoordinator gir ham mye makt i en organisasjon som skriker etter nye trenerkrefter.

6. Eivind Jensen
   Eivind er den trygge kontinuitetsbæreren i kontorene på Ullevål. En kar som kan alt og vet alt. Det er litt sånn «Javel, Statsråd» over Eivinds virke, men ettersom mye står og faller med Eivinds kompetanse og kapasitet besitter han en god porsjon makt.

7. Axel Langaker
   Som daglig leder i den største regionen har Axel kontroll på det meste som angår de fleste. Han gis relativt frie tøyler av nr. 8 på denne listen, og har en finger med i spillet når avgjørelser tar. Han har hendene på rattet i alle saker som angår din hverdag som spiller.

8. Marie Lyslid
   Marie er sterk, klar, ordrik og tydelig når hun mener noe. Og det gjør hun stadig vekk. Dermed er hun også en viktig meningsbærer for svært mange aktive utøvere.

9. Jeanette Haveland Antoniazzi
   Jeanette leder region Vest,og det gjør hun på en imponerende måte. Hun har tilhørighet i Frøya, men unnser seg ikke for å ta et tak for andre klubber når det er behov. Sist jeg så henne hjalp hun til i Gimlehallen. Sånne folk står det respekt av, og sånne folk har heldigvis makt.

10. Per Burud
    Per er ikke lenger lønnet av basketballforbundet, men han har et engasjement som leder av komiteen som skal dokumentere NBBFs 50 første år. Men selv om Per er ute av lokalene på Ullevål, er det til Per man ringer når man lurer på noe. Han kan alt, og han er det nærmeste du kommer et oppslagsverk, i levende live. Pers råd er uvurderlige, og derfor tilkjenner jeg ham en 10.plass på denne listen.

På venteliste:

Per Tøien, infosjef NIF og Kjelsås-veteran

Ståle Frey, Wang og Kjelsås/Ullern

Henning Bergh, NTG

Tor Chr. Bakken

Stein Erik Rotegård – sportslig leder Kongsberg

Fredrik Hannestad – mannen bak Bergen Elite

Frederik Gnatt – TV-personlighet og meningsbærer

Mads Støstad – NRK, journalist med kunnskaper

Geir Bangstad – trener med vyer

Mathias Eckhoff – Norges ledende trenerpersonlighet

Pål Berg – skribent og trener

Jan Korshavn – dommerkomiteen

Ørjan Hansen – sjef i nord

Terje Osland – Frøya

Det dumpet ned i postkassen her forleden. Det er vanskelig å skjule for omverdenen at du blir eldre, så det var ikke annet å vente: Jeg fikk magasinet VI OVER 60 gratis gratis levert. Meget mot min vilje.

Og NEI, jeg skal IKKE abonnere på dette bladet selv om det kan friste med kule artikler som “tabletter på tur”, og enda kulere annonser – for oppladbart høreapparat og proteseoperasjoner, for faste nye tenner på 2 dager og krem for bleieutslett.

Jeg innrømmer å være nesten manisk opptatt av ikke å bli minnet om alder, og liker å tro at min mentale alder er ganske mye lavere enn den fysiske. Folk som kjenner meg kan heldigvis bekrefte at jeg er latterlig barnslig.

Og nettopp derfor har jeg en både utfordrende og spennende hverdag nå: Som trener for 14-åringer er jobben min for eksempel å få dem til å kommunisere så høyt og tydelig med hverandre på banen at jeg aldri kommer til å trenge høreapparatet.

Jeg trenger ikke lese om hvordan jeg skal få med meg tabletter på tur. Derimot vil jeg gjerne ha med gutta på tur. I første omgang kortreist moro i Ammerud Open. Dernest Basketfestivalen i Göteborg. Så Basketskolen i sommer. Og tur til Slovenia i høst. Med sånne opplevelser trenger man neppe tabletter.

Proteseoperasjoner? Joda, det kunne jeg sikkert trengt, men når jeg selv pisker disse gutta fra økt til økt hele sesongen skulle det bare mangle om jeg ikke først forsøker å ta tak i meg selv: Kanskje kan trening og aktivitet gjøre at protesene kan parkeres? Det begynner å bli pinlig svakt at jeg ikke klarer å ta meg selv i nakken.

Bleieutslett? Hah! Er vel ikke helt der ennå. Derimot er det sikkert mange som synes jeg er en hoven blei, men jeg er blitt mer ydmyk med årene. Vi hentet hjem seriemesterskapet i år, men ble klådd for RM-gullet i går. Asker var bedre enn oss denne helgen og vant helt fortjent. Derfor har vi ikke tid til å hvile. Det er helt OK å tape fortjent, men det har aldri vært moro.

Derfor har jeg ikke tid til å lese om hvor skrøpelig jeg er i magasiner som VI OVER 60. Derimot har jeg massevis av tid å bruke sammen med unge folk.

EB02 må nemlig videre med prosjektet: De skal bli bedre, jeg skal bli yngre.

Det gjør ingenting om det bare ble 12 norske seire på 42 kamper. Det gjør ingenting om det ikke ble finalespill på noen av de norske lagene. Og det spiller ingen rolle om ett av de norske lagene reiste hjem uten å ha vunnet en eneste kamp. Norge gjør det uansett stadig bedre i Scania Cup – Nordens mest prestisjefylte basketballturnering for yngre lag.

Glade jenter (som nok gjorde en betydelig bedre jobb en fotografen… 🙂 )

Og siden jeg synes det er viktig at det fortelles om alle norske fremganger skriver jeg noen linjer uten å vite noe som helst om hvordan dette så ut fra tribuneplass i Södertälje. I Norge går vi fra hytte til hytte i påsken. I Sverige går man fra hall til hall og koser seg med hverandre og over hverandres fremganger.

Jeg har lyst til å gjøre litt stas på Ulrikens 02-gutter som fightet seg til seier over Tureberg før luften gikk litt ut av ballongen. Sverresborgs 00-gutter endte med to seire, mens Ullerns 99-lag kommer til å huske ettpoengs-seieren over Östersund lenge. Jeg ser på FB at Kjelsås’ 97/98-lag fikk en verst mulig start på kampen mot finske PuHu, men hentet seg mesterlig inn, og vant til slutt kontrollert. To tap med knappest mulig margin mot slutten av turneringen forteller sitt om at Kjelsås i realiteten er helt på høyden!

Ullerns jenter 01 hentet hjem to klare siere i tøft selskap, mens 00-jentene til Kjelsås vant én kamp, mens de også spilte jevnt med finske HNMKY. Ytrebygdas 97/98-jenter tapte riktignok alle kampene, men var langt fra å bli ydmyket. Mot Södertälje holdt det nesten.

Så er det umulig ikke å dvele litt ekstra ved Ulrikens 03-jenter. Mange vil nok hevde at det er for tidlig å matche så unge spillere i så tøffe turneringer. Men Ulriken var med også i fjor og leverte en 8.plass. I år gikk de til semifinalerunden og endte som nummer 4 med 4 seire. Og de fikk for sikkerhets skyld med en spiller på All Star-laget etter å ha blitt nummer 8 i turneringen!

Det hører selvfølgelig med til sjeldenhetene å finne All Star-kandidater fra lag som ikke er med i semifinalerunden, men i år bekreftet Karyn Sanford at det ikke var noen tilfeldighet: Hun ble kåret til Scania Queen – turneringens beste spiller i sin klasse. Det er en prestasjon bare tre nordmenn har klart før henne: Johannes Dolven (for Bærum Basket i 2015), Stian Mjøs (for Sandvika i 2007) og Øystein Back (for Halden i 1987).

Det er såpass imponerende at jeg gjerne hører mer fra 03-gjengen i Ulriken om hvordan de trener, hvor ofte og hvor lenge de har holdt på.

Absolutt alle norske prestasjoner internasjonalt selskap er verdt oppmerksomhet. Gratulerer til alle som har vært involvert. Neste stopp for mange er basketfestivalen i Göteborg. Blir kult!

Gutter 02
BMS Herlev- Ulriken Eagles 59-38
Ulriken Eagles-SBBK 45-69
Hammarby Basket- Ulriken Eagles 61-36
Tureberg Basket- Ulriken Eagles 43-46
Skuru IK- Ulriken Eagles 74-16

1 seier
10 av 12

Gutter 00
Hørsholm BBK- Sverresborg 87-58
Sverresborg-Tureberg Basket 46-78
KR-Sverresborg 81-58
Helsingborg BBK- Sverresborg 62-72
PuHu-Sverresborg 53-73

2 seire
9 av 12

Gutter 99
EVN Basket- Ullern 56’ers 59-37
Ullern 56’ers- KFUM Fryshuset 29-48
Östersund Basket-Ullern 56’ers 60-61
KFUM Fryshuset- Ullern 56’ers 66-33
Ullern 56’ers- IR 69-79

1 seier
4 av 7

Gutter 97/98
Kjelsås-Vaerlöse 28-62
Malbas-Kjelsås 59-47
Kjelsås- PuHu 77-58
KFUM Fryshuset-Kjelsås 79-78
Kjelsås-SBBK 61-64

1 seier
8 av 10

Jenter 03
Ulriken Eagles-BK Amager 57 – 55
SBBK- Ulriken Eagles 32-44
Ulriken Eagles-TikS 57-19
Ulriken Eagles-Solna Vikings 48-38
Ulriken EaglesTapiolan Honka 34-65
Ulriken Eagles-HNMKY 39-48

4 seire
4 av 15

Jenter 01
SBBK-Ullern-Basket 51-29
Ullern Basket-Spånga Basket 43-28
Ullern Basket-Åbyhöj 30-51
Skuru IK-Ullern Basket 54-31
Ullern Basket-Spånga Basket 51-41
Ullern Basket-Køge Bugt Basket 32-62

2 seire
6 av 8

Jenter 00
Kjelsås-Åbyhöj 36-46
HNMKY-Kjelsås 49-45
EOS-Kjelsås 56-32
Kjelsås-Hørsholm BBK 60-47
BMS Herlev-Kjelsås 40-20

1 seier
12 av 14

Jenter 97-98
KFUM Blackeberg-Ytrebygda basket 61-31
Ytrebygda basket-SBBK 44-47
Ytrebygda basket-Værløse 44-53
Tapiolan Honka-Ytrebygda basket 63-46
Ytrebygda basket-BMS Herlev 39-51

0 seire
10 av 10

Hva gjør du fredagen når påskeferien starter. Når alle drar tidlig fra jobb for å fylle bilen med familie og pikkpakk før de setter seg i sneglekø. Når det er 10 dager til neste trening med spillerne dine som kanskje allerede har satt seg i bilene som skal ut av byen.

Jo, du drar for eksempel til Skjetten der åtte 02-gutter er klare for å høre deg fortelle om hva du synes de bør trene på for å bli bedre basketballspillere. Disse gutta er fremtiden i norsk basketball, og for alt jeg vet kan de komme til å slå mitt lag i regionsmesterskapet etter påske. De spiller i samme serie. Men det føles likevel helt riktig å bruke tid på folk som vil lære.

Dette handler om noe så tidsriktig som å dele.

«Delingsøkonomi» er et moteord. Delingsøkonomi er basert på ideen om å dele tjenester. Modellen utnytter at nettsider og mobilapper gjør det lettere å koble tilbydere og å finne hverandre.

I basketball har vi virkelig behov for å omfavne dette konseptet. Vi er altfor få trenere i Norge. Og, alle trenere kan ikke alt.

Det finnes egentlig ingen fasit i basketball. Det ene kan være like riktig som noe annet. Jeg har trent lag i mange år, og etter hvert har jeg sortert bort ideer og øvelser jeg ikke tror særlig på. Som i hvert fall ikke funker for meg. Så står jeg igjen med mine egne ideer og driller.

Derfor er det ekstra kult både for meg og spillerne mine når andre trenere bruker litt tid sammen med oss. Når Nils Kristoffersen viser oss det han gjør med sine 01-gutter. Når Stian Mjøs kjører skuddtrening med mine 16 spillere. Når Stian Emil Berg gir en amerikansk ”touch” på det hele.

All input er verdifull.

Ved sesongstart i fjor hadde vi besøk av Rob Fodor fra USA. Treningene vi hadde med ham sitter fortsatt godt igjen i et sett av grunnleggende teknikk.

Fortsatt bruker jeg driller jeg lærte på coach clinic med Norm Sloan for 100 år siden, sånn cirka. Jeg har jobbet mye med Johan Salkjelsvik som er en svært kreativ kar. Han har øvelser og ideer om basketball og trening som fortsatt er gangbart for meg.

Jeg har helt sikkert vært altfor sær i mange år. Litt for stolt.

Nå er jeg heldigvis forbi det, og hvis Skjetten spør igjen så kommer jeg.

God påske til alle!

Jeg fikk en SMS for litt siden – fra Arnstein Friling. Han er ingen hvem-som-helst, og en kar verdt å lytte på. Mange mener nok at han er flinkere til å mene noe om sport i dag enn han var til å spille basketball for ganske mange år siden. Men han mener sikkert noe om det også…

Arnstein skriver:
«Har ikke ment noe om norsk basket på en stund, men jeg kan fortelle deg én ganske klar mening jeg har: norske herrelag spiller, inkludert sluttspill, 20 kamper i året, eller noe. De burde spilt 50. Minst.»

Det har han selvfølgelig helt rett i. 20 kamper i grunnserien drysset jevnt ut over 6 måneder er ikke rare greiene. Eller kanskje er det nettopp ganske rart..? I Sverige spiller 11 lag tredobbel serie (30 kamper) før et langt sluttspill: Best av 5 kamper i kvartfinalen, best av 7 kamper i både semifinaler og finaler.
I Danmark spiller 8 lag firedobbel serie (28 kamper) før sluttspillet som avvikles best av 5 i kvartfinaler og semifinaler – best av 7 i finalene.
Jeg har snakket med mange spillere opp gjennom årene – også om hvorfor så mange av de beste søker andre løsninger enn å spille i Norge. «For få kamper» og «for dårlig sportslig nivå» er en gjenganger. En av amerikanerne som reiser hjem fra BLNO nå sier det samme: Han elsker Norge, men de sportslige utfordringene er større andre steder, og han håper å kunne tjene mer penger andre steder.
De sportslige utfordringene kan vi kanskje jobbe med, for lite penger er det ikke så lett å gjøre noe med. Men det er neppe veien å gå å spille få kamper.
Men det er ikke sikkert alt behøver å koste så innmari mye. Jeg er for eksempel fascinert av åpningshelgen i BLNO og KL. Det er fortsatt gansker unikt at en idrett klarer å samle alle utøvenre på samme sted, samme helg. Og i løpet av den helgen svelger vi unna en del av reisekostandene fordi de dyreste kampene spilles der og da. Det ligger dessuten et enormt potensiale i det faktum at samtlige utøvere er samlet; både sosialt og markedsføringsmessig.
Åpningsghelgen bør kopieres senere i sesongen: Legg den ved halvgått løp i desember eller januar. Gjerne sammen med Den Store Trenerhelgen. Så blir oppvisningskampene i Oppsal Arena «the real thing» i stedet for en litt klam All Star-greie. Og, ikke minst – så forsvinner enda flere drøye reiseutgifter.
Eller – legg gjerne en ligahelg i Bergen eller Trondheim eller Kongsberg. Eller i Tromsø for den saks skyld, selv om det koster. Final Four i Tromsø for noen år siden er fortsatt blant de overlegent lekreste arrangementene vi har hatt.
Jeg har forresten aldri skjønt hvorfor eliteseriene må være ferdig spilt før påske. Da går altså ligalagene i dvale fra tidlig i mars til oktober. Og alle de yngre lagene som har hatt utennladske spillere som trenere må se coach forsvinne hjem før sesongen i kretsseriene på langt nær er ferdig spilt. Håpløst!

Arnstein skriver til meg:
«Logikken er og har alltid vært: Hvis vi skal bli bedre i Norge, må vi spille mange, mange flere kamper. Hvorfor? Fordi det gjør spillere og lag mye bedre. Hva er en av grunnene til at norske hockeyspillere tok massive steg? De spiller 45 grunnseriekamper og opptil 21 sluttspillkamper. Basket på nivå over 15-åringer bør spille to kamper i uka. Matchintensitet bør sitte i ryggmargen til spillere. Hensynet til «hvor interessant det er for tilskuere» bør glemmes. Vi er ikke tilskuervinnere uansett. Tilskuerne kommer når vi er bra nok. Sesong fra 20. september til 20. april. To kamper i uka. Ca 60 kamper totalt, inkludert sluttspill.»
I forbundet har man lenge vært opptatt av «hjul»: I sin tid lanserte man «ligahjulet», og nå er planene for fremtiden definert i et «prosesshjul». Her er et helt annet hjul:
Få kamper = dårligere nivå = gode spillere søker ut = mindre interesse = færre tilskuere = mindre penger = har ikke råd til å reise i serien = få kamper.

Hva mener du?

Det er mandag, og norsk basket har kåret to lag som årets beste. Ullern og Centrum har fått hver sin Kongepokal; fortjent på alle mulige måter. Inntrykkene er mange etter en helg med veldig mye bra basket, veldig mange lykkelige folk og enda flere skuffede ansikter. Og streaming fra kampene som bør bli obligatorisk i BLNO og KL selv om det er lite sannsynlig at noen kommer til å ta ordspill-rekorden fra Stig Erik Omland.. 

– Det var mange lag som kollapset denne helgen. Ytrebygda bør fortest mulig glemme dagene i Rykkinnhallen. Gimles herrer møtte veggen på uforklarlig vis mot Centrum i semifinalen, mens Ammerud røk på en like uforståelig ydmykelse mot Tromsø – før Stormen stilnet helt i finalen. Det bekrefter i hvert fall at basketball har mye felles med skiskyting – det er ikke gitt at alt treffer innenfor en radius på et par-og-tjue centimeter.

– Er Centrums mesterskap en bekreftelse på at du kan få til mye med «kos og klemz»..? Denne meldingen fra en av aktørene forteller i hvert fall om en glad gjeng: « Spilt lenge i Centrum, men ALDRI har vi før hatt et så bra lag og så mye kos innad i laget!».

– Jeg savnet mange spillere på banen: Jeg synes nok Stian Mjøs tar seg bedre ut PÅ banen enn som stats-fører. På den annen side kan spillerne være sikre på at de har fått tall som fortjent denne gangen.

– Man skulle tro at et Final Four uten lokale lag ville bety glisne tribuner. Men nei, her var det ganske godt besatt helgen gjennom. Og tett og god stemning. Men dem jeg virkelig savner er alle spillere, dommere og ledere som HAR VÆRT en del av denne idretten tidlgiere. Det er greit å legge sko, fløyter og styrepapirer på hylla, men det er egentlig ikke greit med «no show» når vi spiller om NM-gullet.

– Det er visstnok slutt for Final Four som konkurranseform. FF ble kritisert da finalehelgen ble innført, men nå har jeg lært meg å leve med det. Ganske kult faktisk. Når vi nå skal over i best av 3 kvartfinaler, best av 3 semifinaler og bare ÉN finale – ja, da synes jeg det blir en underlig hybrid. 5 finaler er et must i denne konkurranseformen.

– Sånne litt billige journalistiske poenger som at søsken er blitt norgesmestre med hvert sitt lag med 3 timers mellomrom overlater jeg til journalister.

Så er det bare litt over 6 måneder til seriestart…

Det er søndag morgen, og jeg aner ikke hvordan det går i de siste kampene i «Final Four». Ulrikens jenter har tidvis levert så imponerende saker at de fort kan gå hele veien. Men kanskje har det vært lett å se seg blind på kamper der motstanden ikke har vært helt på topp. Ullern har fortsatt et bittelite faovrittstempel. Tror jeg.
I BLNO sier nok hodet at Centrum stikker av med dette, men en liten flik av hjertet sier Tromsø; kanskje ikke mer enn et forkammer, men det de har vist etter Raykov-sortien har vært kvalitet.

Her er noen inntrykk:
– Centrums benk er helgens beste aktør, uten sammenligning. En yr gjeng full av backing og motivasjon. Glade folk som ikke er redde for å vise det.

– Det er lett å bli fascinert av Ammeruds Zaki Ise Mohamed, og det er lærerikt å se hvordan han har klart å bli ligaens desiderte steals-vinner. Alltid på lur, alltid kalkulerende – som en gjedde i sivet (det høres ikke bra ut, men i mangel av noe bedre).

– Audun Eskelands fantastiske sinnsro. Etter en semifinale som må ha vært hjerteskjærende å være vitne til henfaller han aldri til skrik og fakter. Der andre coacher ville tatt det ut over dommere og spillere svelger han skuffelsen med klasse. Der har jeg noe å lære.

– Harald Freys nye dimensjon: Jeg har hatt mye med Harald å gjøre og kvalitetene er mange. Nå handler det om ”full speed ahead”: Farten med ballen i hånden på fast breaks er imponerende – og nesten umulig å stoppe med lovlige midler. En slags parallell finnes i Ammeruds Ahmed Diomande: Når han løper det du tror er maks hastighet, har han enda et gir og rykker fra. Strålende!

– Jeg følger spent med på hvorden dommerne håndterer kampene, og foreløpig er det fint å se at de lar følelser få utløp uten at det reageres. Men, du verden – i går tenkte jeg at 3-dommersystemet må ha en opplagt svakhet: Noen må da ha ansvaret for å se litt på bein og føtter. Når et forsvar står overraskende og godt plassert og får mannen med ball til å snuble inn i en åpenbar skrittovertredelse – ja, da bør det vel tas..? Og en eller annen gang lærte jeg at roterende, spisse albuer i ansiktshøyde gjerne er automatisk disk; ikke en vissen advarsel.

God søndag i Rykkinnhallen!