pauliord

Det har vært interessant og morsomt å følge tråden/chaten på FB-gruppen «Norsk Basket»: Skjettens alltid like positive Odd Teigen dro i gang noe som har gått viralt, i hvert fall i basketballsammenheng.

Odd skriver:
«I mai skal Basketballtinget vedta ny visjon for sporten vår. Jeg tenker at skal man bygge noe stort, må det starte med en god visjon. Den forrige ble dessverre for komplisert og hadde en form som få husket. Kan vi sammen enes om en visjon som fenger den yngre generasjonen. En visjon som er så enkel at alle husker. En visjon som de unge får lyst til å være en del av. En visjon vi alle kan bygge rundt for å gi basketen den plassen det fortjener i samfunnet.»

Og Odd har fått svar. Mange svar fra mange som mener mye.
Fra noen som mener alternativene hans (forbundets) er slogans, ikke visjoner.
Andre som mener vi trenger visjoner.
Mange mener norsk basketball ikke har vært tydelige nok.
Det viktigste er at mange mener mye. Og at mange ønsker å bidra med synspunkter.
For moro skyld gjorde jeg en øvelse med laget mitt; som 14-åringer føler jeg de er ganske godt plantet midt i målgruppen for hvem vi ønsker å få med oss på laget. Jeg ga dem 20 alternative forslag til “slogans” der jeg drysset litt ymse, både norsk og engelsk. Det er jo lett å tro at dette må være kult – og følgelig engelsk.

• 1 «Basketball – verdens kuleste idrett»
• 2 «Mer enn en idrett»
• 3 «More than a game»
• 4 «Sammen er vi basketball»
• 5 «Sammen er vi norsk basketball»
• 6 «Glede for alle»
• 7 «Flest mulig – lengst mulig – best mulig»
• 8 «Basketball er livet»
• 9 «Basketball – sykt kult»
• 10 Basketball – sykt fett!
• 11 «Basketball: En venn for livet»
• 12 Basketball: «Venner for livet»
• 13 «Basketball -friends 4 life»
• 14 «Får kick av basketball»
• 15 «Gir meg et kick»
• 16 «Du. Jeg. Laget»
• 17 «Me. You. Team»
• 18 «Lek for livet»
• 19 «Game 4 life»
• 20 «Fast. Fun. Friends»

Av disse 20 alternativene under er det faktisk to som skilte seg ut fra de øvrige, i hvert fall hos spillerne på mitt lag:
«Mer enn en idrett» og «More than a game».

Og det er vel kanskje nettopp det vi er, eller ønsker å være. Mer enn bare 5 mot 5 på banen. Så lenge vi ikke er verdensmestre på banen kan vi i stedet være best på mye annet.
Tommy Gundersen pekte til Norwegians visjoner og mål. Her er en tilpasset versjon, for norsk basketball. Visjoner og mål behøver ikke være så innmari fint og flott og ordrikt. Det kan være enkelt og straight forward.
Er det noe her du liker?

VISJON OG VERDIER
Vi ønsker å gi alle muligheten til å finne glede i basketball enten du er gammel eller ung, utøver eller dommer, tillitsvalgt eller sponsor, tribunesliter eller førstegangs tilskuer.

VISJON

• Muligheter for alle
  
• Basketball skal alltid være et lavterskeltilbud med stor takhøyde.
• Vi vil være den billige idretten som gir deg uvurderlige opplevelser.
• Alle har råd til å begynne; ingen har råd til å slutte.

VERDIER  – vi er

• Engasjerende – opplevelser for livet
• Engasjerte – vi bryr oss
• Inkluderende  – alle skal med
• Spenstige – best der det gjelder, ikke bare når det gjelder

MÅLET VÅRT

• Vi vil være et naturlig valg for barn og unge
• Vi vil oppleves som trendsettende  
• Vi går foran, vi dilter ikke etter
• Vi vil gi alle kurven

Visjoner og mål er som regel ganske ulne greier. Lite konkret. Først når vi forsøker å fylle dette med innhold og konkrete tiltak blir det litt orden på det. Jeg har alltid ment at vi har vært for lite flinke på skolene. Det er alltid irriterende å høre om basketball i skolegymmen; lærere som ikke kan noe – som ikke kan lære bort noe, som ikke kan regler. Om kurver som henger på halv tolv, nett som er borte, baner som er mangelfullt merket.
Her er noen greier som enkelt lar seg gjennomføre:

BESTE OG DÅRLIGSTE SKOLEKURV
Dra i gang en nasjonal konkurranse om den fineste og dårligste skolekurven/skolebanen. Egen Facebook-gruppe, og også på Instagram. Få skoler/klasser/elever til å sende inn bilder og dokumentasjon på det fineste og også det dårligste utstyret:
En av de dårligste vinner nytt utstyr sponset av basketballforbundet og/eller en leverandør.
Den fineste/beste vinner besøk av ligaspillere/-trenere eller noe deromkring.

NASJONAL SKOLESTRAFFEKONKURRANSE
Dra i gang en nasjonal straffekonkurranse på barneskoler eller ungdomstrinnene. Definér såre enkle regler og sørg for å kåre klassevinnere og deretter skolevinnere lokalt og regionalt. Vinnerne møtes til dyst i forbindelse med NM-sluttspillet i BLNO/KL. De får betalt reise og opphold.

SKOLEFERDIGHETSMERKER
Jeg har selv vært med på å definere og utforme retningslinjene for NBBFs ferdighetsmerker, men jeg er usikker på om de blir brukt i særlig grad..? Sørg for å lage/definere to nye merker for bruk på skolene: Ett enkelt ferdighetsmerke for elever – og ett for lærere som går mer på basiskunnskap enn tekniske ferdigheter. Send infomateriell i bøttevis til skolene og sørg for å følge opp med gymlærere og rektorer!
Aftenposten har lenge brukt “det er godt å vite” som slogan. Dette kan hete “det er kult å kunne”.

BARNEBURSDAGER
Bursdager for mine to sønner har vært mest vellykket når vi har samlet gjestene i en idrettshall med basketball som fokus. Jeg tipper ganske mange foreldre begynner å bli grundig lei av å måtte betale i dyre dommer for bursdager på Megazone, bowlingbursdag, kino eller andre ting. For en mye lavere kostnad får de i stedet NBBFS “barnebursdagspakke” som i tillegg til ball og kule T-shirts inneholder feks jongleringsballer, en kortstokk med basketmotiver, en quiz, et sett av leker/konkurranser som er enkle å gjennomføre i bursdagen.

MIN DRØMMEWEEKEND
Vi inviterer alle aktive under 15 år til å bli med på en nasjonal ferdighetskonkurranse. De skal dokumentere basketballferdigheter med mobilen som videokamera. Resultatet skal lastes opp for å være med i konkurransen. De må beherske feks tre forhåndsdefinerte øvelser – pluss en selvvalgt.
En jury kårer vinneren som får en drømmeweekend. Kanskje en helg i USA med NBA-kamp – med en forelder. Burde være greit å få sponsor på noe sånt.

Det er vel nesten ingen som leser bøker lenger. Men HVIS du gjør det klarer du å svelge mellom 100 og 200 ord i minuttet. Og hvis du leser en bok, får vi tro at den er så interessant at det er ganske enkelt å få med seg sammenhengen i det du leser.

På basketballforbundets hjemmeside ligger det en peker til «Arbeid med revidert strategiplan 2016-2020». Der ligger det også lesestoff for deg som er interessert. Foreløpig er det lagt ut seks dokumenter som kan være nyttig lesning.

Totalt inneholder dokumentene 35 000 ord. Eller 225 000 tegn. Hvis jeg forutsetter at du leser kjapt, OG at det du leser er lettfattelig, kommer du til å bruke minst 3 timer på å pløye gjennom, sannsynligvis dobbelt så lang tid.

For dette er ikke enkelt. Temaet er interessant nok: Det handler jo om hvordan vi kan gjøre basketball større, bedre og mer interessant i Norge.

Men både ordvalg og setningsoppbygging i disse dokumentene gjør det slitsomt å henge med.

Jeg leter desperat etter noe å klamre meg til; en lesehjelp som lar meg slippe alle honnørord, fremmedord og for meg helt ukjente ord.

Men nei, her finnes ingen snarveier som kan hjelpe.

Som for eksempel når du kan se et «condensed game» fra NBA. 10-12 minutter med det aller beste og viktigste fra hver kamp. Det er ikke sikkert du har tid til nesten tre timer.

Jeg har jobbet med tekster i snart 30 år, og de fleste årene tilbragte jeg i VG: Hvis jeg ikke klarte å fatte meg i korthet ble teksten kappet, og som regel forbedret.

Det som ligger ut på basket.no, skriker etter å bli stusset og pusset på. Jeg er i overkant interessert i dette temaet, men jeg klarer ikke å henge med. Jeg sovner underveis, tankene flyr og jeg blir mer irritert enn interessert.

Jeg orker ikke ord som «prosessbeskrivelse», «prosesshjul», «planhierarki», «organisasjonsutviklingsprosess» og «reliabilitet».

Jeg fikser heller ikke at forfattere ikke evner å sette punktum. Men dette handler ikke om meg. Det er ikke jeg som skal frelses. Jeg så lyset for lenge siden.

Og det er ikke forfatterne eller likesinnede som skal dras med inn i basketballens verden. Det er ikke fire-fem solid voksne underskrivere av en lang utredning med masse fine ord som skal føre arven videre.

Nei, det er for eksempel de 14-åringene jeg trener nå. Eller de 10-åringene som har fått sitt aller første møte med basketball. Eller 15-åringene som står på terskelen til mulige representasjonsoppgaver.

Det er disse spillerne og disse gruppene som skal høres. Hva 40- og 50-åringer mener er uinteressant. Det er på alle mulige måter «yesterday’s news». Hva en 13-åring mener er ikke bare interessant; det er helt avgjørende.

For alt jeg vet er dette et arbeid som er godt i gang, men jeg tar sjansen og foreslår likevel:

Vi må etablere fokusgrupper. Det kan være på tvers av aldre, eller kanskje aller helst flere grupper av nokså jevnaldrende spillere. Sørg for å samle 8-10 jenter og gutter i samme rom. Prat om basketball. Sørg for en moderator som snakker deres språk. Spør om alt, la dem slippe til med sine meninger. Rett fra levra.

• Hvorfor begynte du med basketball?
• Hvorfor valgte du bort basketball?
• Hva er morsomst på treningene?
• Hva er minst morsomt på treninger
• Er det noe du gruer deg til?
• Er det viktigere å ha det moro sammen enn å vinne kamper?
• Hvordan opplevde du EasyBasket-helgen?
• Hva var det morsomste?
• Var det noe som var kjedelig?
• Hender det at noen er så svake at de ødelegger for de som er gode?
• Er noen så gode at det er vanskelig å henge med for de andre?
• Har du vært innom med andre idretter? Har det vært noe der som du savner i basketball?
• Spiller dere ofte basketball i gymtimene?
• Kan læreren din noe om basketball?
• Savner du å kunne trene på skolen?
• Hva er det kjipeste med basketball?
• Har du noen drømmer, noen mål? Forbilder?

Jeg jobber sammen med redaksjonen i Aftenposten Junior: Avisen for barn og unge som er blitt en kjempesuksess. Den mest opplagte årsaken til suksessen har garantert vært at de har snakket med målgruppen. Hele tiden. Hver uke. De drar på skolebesøk. De inviterer elever hit til redaksjonen. Journalistene spør og graver om hva som er interessene deres. Hva de liker å lese om. Hva de er opptatt av. Barna blir tatt på alvor.

Aftenposten Junior lages helt og holdent på barnas premisser.

Basketballens fremtid handler utelukkende om barn og unge. Jenter og gutter i alderen 6-18 år.

Mange av de 225 000 tegnene som utgjør 35 000 ord i 6 dokumenter beskriver hva vi vil og hva som er viktig. Men det står lite konkret om hvordan.

Snakk med målgruppen!

Det er 12 år siden jeg var i Lundaspelen for første gang. Og det ble nesten kjærlighet ved første blikk; eller snarere ved første kick: For det ble et kjempekick for 87-kretslaget som vi for anledningen hadde døpt om til Oslo Vikings. Vi gikk ubeseiret gjennom turneringen med en overbevisende finaleseier over favorittene fra Åbyhøj. Blant spillerne som IKKE var på banen var Christian Hinsch som hadde tråkket over.

Bra greier, altså. Og en uvanlig sterk prestasjon for et norsk lag i 2004. Derfor skriver jeg også disse linjene: Fordi jeg var på plass igjen i år. Denne gangen med en gjeng 13-åringer som spilte sin aller første internasjonale turnering. Og sammen med oss var det som vanlig mange norske lag.

Vi har hørt historiene før: Norske lag får litt for ofte så hatten passer når de spiller utenlands. Og litt for ofte snakker vi etterpå om «hederlige tap», og søker litt smådesperate etter (bort)forklaringer.

Men denne gangen var historien en helt annen. For en gangs skyld hørte det med til unntakene at norske lag ble tråkket på. Norge spilte seg til A-sluttspill og A–finaler og vant dessuten flere B-finaler. Den beste prestasjonen slo rullestolgjengen fra BHIL Titans for med finaleseier over Malmø.

Det må være lov å glede seg over at norske lag er blitt å regne med. Lundaspelen og Scania Cup er store turneringer. Det er ikke mer enn et drøyt halvt år siden Bærum Basket vant Scania Cup med Johannes Dolven som Scania King. Mens Scania Cup er en nordisk eliteturnering kommer det sterke lag fra Tyskland og Nederland til Lundaspelen. Eintracht Frankfurt var for eksempel en av klubbene som gjorde det sterkt i år.

Her er noen av prestasjonene, delvis fortalt av de involverte selv:

KONGSBERG MINERS GUTTER U16
(Finaletap i A-finalen mot Eintracht Frankfurt)

Startet turneringen med å gå ubeseiret gjennom puljespillet mot henholdsvis et dansk, et svensk og et tysk lag. Etter 44-40 over Malbas i kvartfinalen gikk semifinalen mot Horsens til ekstraomganger. 40–36 til Kongsberg ga finalebillett mot Eintracht Frankfurt. Og det er sånne opplevelser som huskes og som gir verdifull erfaring: Finalen ble spilt foran 1500 tilskuere. Tyskerne var favoritter, men Miners gikk ubeskjedent til verket og ledet tidlig.
Tobias Rotegård leverte 5 tre-poengere før sidebytte, men det holdt ikke helt inn. Likevel: Sølv til gutta fra sølvbyen!

Og det hører definitivt med til historien at også Sverresborg gikk ubeseiret gjennom gruppekampene før de fikk et ublidt møte med Eintracht Frankfurt i den første sluttspillkampen.

HOP JENTER U16
(B-finaleseier mot Amager)

Arild Buen forteller:
Dette laget har holdt på sammen i 5 år, og tatt nye steg hvert eneste år. Vi er totalt 13 spillere, men dro til Lundaspelen med 8.
Målet var å spille vårt spill og forhåpentligvis være konkurransedyktige.

Høydepunkter:
– Vi taper med 1 poeng mot Hørsholm BBK som fikk bronse i Scania cup i 2015.
– Laget var det som hadde nest høyest snittscore av alle lag i U16 klassen.
– Vi taper to puljekamper marginalt, med henholdsvis  4 og 1 poeng.
– Jentene holder hodet kaldt og vinner B-finalen etter ekstraomganger.

Slik jeg ser det har vi nærmet oss de andre nordiske lagene. Vi spilte selv i Scania cup i 2014 og fikk stort sett bank.

HOP JENTER U18/U20
(B-finaletap i U18 mot Basketball Academy Zwolle,
B-semifinaletap mot Værløse i U20)

Yngvild Skåtun Hannestad forteller:
Vi dro med 11 spillere; to jenter født i 97, fire 98, fire 99 og en i 00. Laget stilte i to årsklasser for å få mye kamper og god motstand – og det ble full uttelling; 12 kamper på 4 dager for de 9 som kunne spille begge klassene.
Vi visste det skulle bli tøft i U20 med denne unge gjengen, men de klarte seg bra; 1 seier og største tap med 12 poeng i gruppespillet.
I U18-klassen ble det en nervøs start med tap mot Hjemly. Tøffere og bedre spill neste dag, og da var det kjipt å tape med 1 poeng etter ekstraomgang mot Amager. Enda kjipere å bli fratatt 3 poengsseieren mot Høgsbo 2 etter protest fordi Høgsbo ved en feil i sekretariatet ikke ble tildelt straffe ved lagfouls 11 sekunder før slutt.
Vi hadde ikke tid og krefter til å stille på omkamp samme kveld kl 22 (ville blitt dagens 5.kamp) så da ble det tap på walk over. Kvartfinalen i B-sluttspillet mot Virum Vipers gikk til ekstraomgang, men vi vant med 3 poeng. Semifinalen mot Ali basket var grei skuring mens en knalltøff B-finale mot nederlandske Zwolle endte med 1-poengs tap.

Coach Tanja Licina sa blant annet dette om finalen:
«The atmosphere was awesome with the huge crowd of boys from the opposing team – fans are always welcome even of the opposing team 😉 Games like this one is truly won by both teams, being close the entire time!! It was so much fun coaching it!»

HAUGESUND GUTTER U18
(Semifinaletap i A-sluttspillet mot Værløse)

Bjørn Breivik forteller:
Laget vårt består av tre 99-spillere og fire 2000-spillere, så prestasjonen var god. Jeg synes vi gjorde en heroisk jobb mot Værløse. Vi scoret ganske greit i halvbane men løste halvbane sonepresset litt dårlig, og løp dårlig hjem ved et par anledninger.
Vi hadde et stygt tap i puljen for Uball som også hadde et ganske ungt lag. De kom fra treningskamper mot blant annet Panathinaikos i Hellas, og hadde litt for godt ballpress til at vi klarte å beholde roen.
Turneringen svinger veldig i nivå. De 4-5 beste lagene var veldig solide, og jeg innrømmer vel at vi var heldige med trekningen; spesielt i kvartfinalen. Der møtte vi Berlin som hadde 4 seire fra puljen, men med bare 13 pluss i målforskjell.

SANDVIKA GUTTER U15
(Kvartfinaletap i A-sluttspillet for Eintracht Frankfurt)

Nils Kristoffersen forteller:
Vi reiste med 15 spillere fordelt på 1. og 2.lag. For inneværende sesong har vi nivåinndelt en stor spillergruppe (riktignok med en del «bevegelser» mellom gruppene underveis), så vi meldte på til Lundaspelen i henhold til den inndelingen.
Vi var i Lundspelen for to år siden også – møtte da en del av de samme lagene fra syd-Sverige og Danmark. Samt også flere fra Tyskland. Da, som nå, manglet en del klubber fra midt-Sverige/ nord-Sverige og Finland. Mitt inntrykk er at Lundaspelen er en eliteturnering der det generelle nivået ligger rett under de andre store nordiske turneringene (Scania Cup, Spirare, Gøteborgfestivalen og Ricoh).
Som forventet fikk vårt 2.lag en tøff reise, men ikke verre enn at jeg synes utbytte og innsats var gledelig. I U15 klassen er forskjellene i størrelse og fysikk veldig tydelig.
Sandvikas 1.lag ble nr 2 i innledende pulje. Vant enkelt åttedels-finalen før reisen stoppet med et knepent tap i kvarten. Vi har tidligere slitt mot helbanepress, høyt tempo og intensitet i møte med de samme lagene.
Ikke så nå. Forskjellene var utlignet, og i enkelte faser av spillet var det vi som «styrte» premissene. Aller mest gledelig var vårt helbane sonepress og vårt transition-angrep. Som coach er det alltid en «seier» å se motstander-coachen ta timeout etter 3 minutter av førsteomgang for å justere laget sitt etter hva vi presterer.

LOMMEDALEN GUTTER U15
(Kvartfinaletap i A-sluttspillet mot Værløse)

Harald Grevskott forteller:
Vi reiste til Lund for å få tøff motstand, men havnet i en gruppe med to ganske dårlige lag, Amager 2 og Lobas. Selv om motstanden ikke var all verden, ble vi det G15-laget som var aller gjerrigst blant de 23 lagene i gruppespillet i årets turnering, med totalt 33 innslupne poeng på tre kamper.
Etter dårlig motstand i puljespillet møtte vi et meget sterkt Værløse fra Danmark i kvartfinalen. De hadde to spillere på godt over 190. Den ene er visst nok landslagsspiller og trener med Værløses eliteserielag. De hadde også en meget god pointguard på 185.
Værløse gikk etter hvert opp i en ledelse på 10-12 poeng, men med 5-6 minutter igjen av kampen, ble vi enige om å gjøre en siste innsats, med helbanepress og tidlige 3-poengskudd. Vi lyktes med det første 3-poengs-playet, og deretter hadde gutta full tenning.
Arne Marius våknet, som han gjerne gjør når det tetner seg til, og scoret de 17 (!) siste poengene. Derav fire 3-poengere (egentlig fem). Værløse var rystet, de mistet og kastet bort ballen, og vi hadde definitivt det psykologiske overtaket i kampen.
Men danskene var rutinerte og klarte, på tross av presset, å få lagt inn tilstrekkelig med poeng til at vi aldri kom hel ajour.
I fjorårets turnering ble vi slått ut i kvartfinalen i B-sluttspillet; i år hadde vi altså avansert til A-sluttspillet.

EB85 GUTTER U14
(B-finaleseier mot Onsala Pirates)

Når du møter deg selv i døra kan det ofte være ubehagelig, men når du møter deg selv i en semifinale er du i hvert fall sikker på seier. EB851 møtte EB852 i B-semifinalen, og var både nervøse og gira før finalen.
Når du er 13 år gammel og spiller utenlands for første gang er alt nytt. Rammen rundt, bo på hotell, taktikkmøter, dødtid, gode motstandere, god frokost, dårlige motstandere, dårlig søvn. Det er summen av alt dette som gir erfaring og rutine, og kanskje den eneste veien til utvikling.
Våre to lag havnet nok i nokså tøffe puljer og fikk solid bakoversveis av noen av turneringens beste lag. Nyttig! Og etter to tap hver vant vi resten av kampene (riktignok med tap for oss selv i semifinalen).
Vi kommer tilbake, og vi SKAL i A før eller senere.

B.H.I.L. TITANS
(Finaleseier over Malmø)

Bergen Handicapidrettslag er faktisk Norges mestvinnende lag i Lundaspelen med tre gull og ett sølv. I årets turnering vant de kampene mot Göteborg, Akropol, FIFH Malmö Women og Nacka i gruppespillet. Dermed ble det semifinale der de gjorde turneringens beste kamp da de vant over FIFH Women med 32-21.
I finalen var FIFH Malmö igjen motstander. BHIL viste at de har evnen til å være best når det gjelder, og kapret gullet fra lokalfavorittene med finaleresultat 20-16.

Man kan bli religiøs av mindre.
Når norske håndballjenter er i stand til å få 1,6 millioner nordmenn til å sitte klistret foran TV-skjermen for å se en åttedelsfinale i VM – ja, da kan jeg tro på jomfrufødsel, og jeg var til og med villig til å tro at Per Sandberg skulle bli ny innvandringsminister. Undrenes tid er neppe forbi.

Men håndball-VM altså.
Samme dag som jeg ser oversikten over tilskuere i BLNO offentliggjøres seeretallene fra Norge-Tyskland i håndball-VM: 1,4 millioner på det meste.
I en åttedelsfinale…
I kvartfinalen mot Montenegro var tallet økt til 1,6 millioner.
Fullt så mange var det ikke som så Frode Scheie ta seg en dukkert i Frederikshavn, men noen hundre tusen var det vel. Litt patetisk, men svært forståelig at TV2 gjør det til en happening.

Samme dag får vi altså vite at Gimle snitter på 15 tilskuere pr. kamp i BLNO. Norgesmester Asker klasker til med 75..!
Jeg tør ikke tenke på hvor dette kan ende når Norge spiller håndballfinale i helgen. For det gjør vi vel. Romania må være som en parantes å regne i en idrett som virkelig ikke er stor i internasjonal sammenheng.

Det er vanskelig å finne tall som forteller hvor mange som driver med dette, men på sportsknowhow.com antyder de 7 millioner aktive utøvere.
I verden.
Hvor mange av disse som er damer aner jeg ikke. Men de fleste av dem finner du i Norge virker det som.

David Swan (Ulriken-trener på 2000-tallet) sa i sin tid at det er flere som spiller basketball i Litauen enn det er damer som spiller håndball i verden. David Swan sa mye rart, men akkurat det tror jeg er helt presist. Det tror jeg er riktig.

Det forteller litt om håndballens standing internasjonalt når arenareklamen i VM utelukkende er norske firmaer; bortsett fra i kampene arrangørnasjonen Danmark spiller.
Da Angola spilte kamper i puljespillet var Glava-reklamen stadig vekk dominerende i arenahjørnet. Tipper Glava booster salget der.
På tribunen sitter 80% nordmenn i 100% Posten-skjorter.
Gjerne med en vikinghjelm.
Og hører du lyden av bjelleklang vet du hvor du er.

Mine assosiasjoner til håndball er
…ødelagte, stygge parkettgulv
…kubjeller
…stygge Posten-skjorter
…advent
…spillere med medie-/TV-tekke
…regler som ikke forstås og i hvert fall ikke praktiseres, av..
…oppsiktsvekkende ræva dommere
…et latterlig internasjonalt forbund
…balletak på norske TV-seere.

God jul!

Det er bare en uke igjen til julekvelden, og de fleste av oss håper på en oppmerksomhet. Kanskje til og med en gave. Tidligere har jeg vært innom tynne bøker; bøker som nesten ikke har innhold. Noen er faktisk like aktuelle i dag som for noen år siden:

Pål Berg:
«Et meningsfylt liv uten sarkasmer»
Bøker om selvrealisering er fortsatt populære.

Asker Aliens og Bærum Basket:
«Disse tilskuerne er ikke spillernes foreldre»
En komplett biografi over samtlige BLNO-tilskuere som ikke er i slekt med spillerne.

Anders Stien og Frederik Gnatt:
«Smarte ting vi har sagt til dommere»
Morsom liten trykksak som ikke ser ut til å bli mer omfangsrik med det første. Heldigvis sier Frederik smartere ting på TV-skjermen enn han gjorde til dommerne.

Men i år synes jeg det kan være minst like matnyttig å anbefale litteratur som er relevant og nyttig for mottageren. Her er noen highlights fra bokhyllen:

HOW TO BE A WINNER
Dette må være den perfekte gaven til BLNO-gutta fra Eidsvoll. De har gjort mye riktig, både i sponsorjakt, markedsføring og gimmicks. Men foreløpig har de ikke helt funnet ut av det på banen. Et alternativ er en utgave av ”No cigar”.

THE BOOK OF SECRETS
Kanskje det er her vi finner nyheter fra basketball-Norge som aldri finner veien til basket.no. For en som har gått fra elitebasket til å jobbe med yngre spillere har det vært en blanding av irriterende og provoserende at viktig nytt aldri ofres noen linjer.

NORSKE SKRIVEREGLER
Gutta i Crossover, nettmagasinet for basketballinteresserte, går til oppgaven med entusiasme, men uten norskkunskaper ­ eller norsk kunnskaper som de ville skrevet. Denne boka kan være nyttig i fortsettelsen hvis de har ambisjoner om å skrive mer.

DET VAR IKKE MIN SKYLD
Den perfekte gaven til Jan Hendrik Parmann. Skjønt, han mestrer vel allerede kunsten å plassere skyld. Responstiden er alltid kort, men svaret er alltid det samme: Noen (andre) har ikke gjort jobben sin.

CREATING WEB PAGES
basket.no er relansert. Kanskje burde noen ha tatt en titt i denne boka først. Jeg har med vilje tenkt at den nye siden må få tid til å sette seg, og jeg fortjener litt tid til tilvenning. Men jeg har gitt opp. Knappene er bælsvære og tar absolutt all oppmerksomhet fra eventuelle nyheter. Det samme bildet som bokstavelig talt skriker motr deg selv om det må være ganske enkelt å bytte bilder i karusellen. Det er unødvendig kronglete å komme til resultatsider, og selv om det neppe har noe med den nye nettsiden å gjør er det påfallende at live updates sjelden funker.

SPECTATORS
Tja, akkurat denne boken er ganske tynn men kan likevel være noe å bla i for Asker, Bærum, Gimle og Fyllingen. Oversikten over anttall tilskuere pr kamp er forstemmende lesning – ca. 75 for Asker, Bærum og Fyllingen – 15 (!) for Gimle.

STYLE FOR SHORT GUYS, STYLE FOR FAT GUYS, THE ULTIMATE GUIDE TO MEN’S STYLE:
En godbit for dommere som er ferdig med ”50 shades of grey”. De har endelig fått av seg sølvtøyet de fikk fra Macron, og har nå fått overdeler som faktisk ER 50 nyanser i grått. Noen dommere har mye å hente her: En av årets elitedommere er en ener i klesveien – alltid perfekt i tøyet – men han er dessverre ikke like god med fløyten. Andre sagger, noen gasser og noen snubler i for lange benklær mens de snubler i dårlige calls.

HOW TO RETIRE HAPPY
Det er mange i basket-Norge som kunne trengt denne; både dommere, spillere, trenere og ledere. Det er i hvert fall noen som burde tenke i de baner. (Jada, jeg skal skaffe meg et eksemplar).

Mange vil mene at jubileer og store markeringer i utgangspunktet er usigelig kjedelige greier. At organisasjoner eller personer runder milepæler er liksom ikke så innmari oppsiktsvekkende. Og særlig imponerende er det jo heller ikke: Tiden går og plutselig er man blitt eldre, uten å ha løftet en finger.

Sånn sett kunne vel 30-årsmarkeringen til EB85 blitt en litt traurig affære. Bare navnet kan jo få deg til å fortvile: Eikeli-Bærum-Basketballklubb-Nittenhundreogåttifem…

Men ikke helt – for i Nadderudhallen i går var det lagt opp til løs snipp, lav sigarføring og yrende liv.

EB85 er nå en klubb for de helt unge. Kanskje er det mest spennende som skjer nå et helt nytt lag med jenter født i 2004. Sirkelen er dermed sluttet for Henning Bergh som var blant de første spillerne i EB85, han var elitetrener for damelaget og er nå er tilbake med ansvar for rekrutteringen.

Det er mange som bør nevnes og ingen bør helst glemmes. Men det er uansett riktig å si at uten Stein Evjus faste hånd de første årene hadde ikke EB85 vært det vi er i dag. Og uten Erik Sandsdalens enestående engasjement i en lang periode som leder hadde vi kanskje visnet helt.

Men nå er vi altså flere og mer motiverte enn noen gang. Massevis av kule, unge håpefulle som synes basketball er det morsomste akkurat nå. Og jeg håper virkelig at treningene er litt hyggeligere enn denne som jeg husker spesielt godt:

Suicides på Valler:
Det er heldigvis lenge siden nå, men illustrerer i hvert fall at det er mulig å endre adferd. Jeg trente en fin gjeng EB-gutter som blant annet hadde treninger på Valler skole, et godt stykke unna nærmiljøet i Bærum øst. Men denne treningen var spesiell fordi vi hadde vært på turnering i Bergen. Jeg husker ikke alle detaljene, men i hvert fall såpass mye at jeg var forbannet på hvordan vi hadde oppført oss utenfor banen. Jeg er ikke skråsikker, men mener å erindre at en brannslokker på hotellet ble brukt på en måte som ikke var helt forenlig med instruksen…

Og jeg var altså sint. Såpass forbannet at treningen nesten utelukkende bestod av løping. Når Morten Fraas gjenforteller dette ynder han å påstå at vi løp suicides i 2 timer sammenhengende. Jeg håper ikke det er helt korrekt, men treningen ble i hvert fall en kraftig og anstrengende påminnelse om at man oppfører seg skikkelig når man er på tur. Dette var før noen av spillerne var gamle nok til å kjøre bil selv, og mange satt på med meg til trening. Det er ganske langt fra Eiksmarka til Valler. Og jeg dro fra treningen uten å ta med noen tilbake i bilen.

Det var usedvanlig kjipt gjort, men heldigvis er jeg ferdig med den slags håpløse avstraffelser. Med noen flere år på baken har jeg kommet til at det ikke er interessant å betjene andre spillere enn dem som synes dette er morsomt nok til å bruke flere kvelder i uka på trening. Fremtidige brannmenn får finne seg annet å gjøre, og jeg slipper stort sett å heve stemmen på treninger nå.

Baywatch i San Diego:
På festen i går fortalte Erik Libæk innsiktsfullt om vårt møte med Baywatch i San Diego. Vi var altså på USA-tur og vi var på stranden i San Diego. Det var bare oss der – og badevaktene i et vakttårn et par hundre meter unna. Vi badet, og vi syntes livet var bra. Helt til en av gutta ropte fortvilet om hjelp: Han klarte kort og godt ikke å komme seg til land, og ble trukket lenger og lenger ut. Han var tatt av understrømmer i vannet. Og så, som ved et trylleslag; på rekordtid kom Baywatch-gutta løpende, og plutselig var det et kamerateam der også. Forklaringen var slik: Badevaktene var rammet av kutt i bevilgningene. De skjønte hva som kom til å skje i det øyeblikket vi ankom stranden, men de holdt kjeft. De hadde allerede tipset en lokal TV-stasjon om ”drama på stranden”. Så da vi trodde drukningsdøden var nær, kom både badevakter og TV-team til unnsetning. Nyhetsinnslaget på TV ga forhåpentlig såpass mye god PR at de fikk penger til driften.

Nyhetsinnslag på TV, og dramatisk historie i Los Angeles Times.

De nakne fakta:
Når basketballklubber går på sponsorjakt er det viktig å være kreativ. Jeg ønsket å lage en sponsorbrosjyre som MÅTTE leses, og funderte mye på hvordan vi skulle få nødvendig oppmerksomhet. Resultatet ser du her. En VG-kollega var med oss i Nadderudhallen for å ta nakenbildene, og jeg husker at spillerne var veldig opptatt av at alle dører var låst forsvarlig. Der sto de, kliss nakne midt på gulvet, og vi tok bilder både med baller foran ballene, og et bilde der alle holdt basketballene over hodet. Forsiden på brosjyren var bildet med skjult utstyr, mens når du bladde om fikk du se det andre bildet – MEN med en lapp festet over midtpartiet. Lappen kunne løftes opp for å se hva som gjemte seg under, og det var jo såpass pirrende at det var umulig ikke å bli med hele veien. Og under fliken var det altså ikke resten av bildet, men en tekst som fortalte den nakne sannhet om EB85s satsing. Brosjyren fikk mye og fortjent oppmerksomhet, men det ble lite penger av det. Og litt morsomt er det jo å se at veldig mange har kopiert stuntet på sitt vis senere.

Forsiden var spennende nok – antydning om prostitusjon, nakne unge menn…

Innsiden var uimotståelig for mange.

Amerikaneren med telefon:
Vi har hatt mange amerikanere i Norge, og noen var også i EB85. En av dem husker jeg spesielt godt fordi han slett ikke ønsket å være her. Han ville bare hjem til sin gravide kjæreste, og hjemlengselen var stor. Hele tiden. Det var den gangen alle hadde fasttelefon og mange år før Steve Jobs sjokkerte verden med iPhone. De færreste amerikanske spillere har vært veldig flinke til å få mer ut av Norges-oppholdet enn å trene og å sitte for seg selv i leiligheten. Sånn var det også med denne karen som brukte mesteparten av tiden på telefonen med kjæresten i USA. Men det visste vi ikke da. Og det ble en lite hyggelig overraskelse da han hadde reist fra en telefonregning på 30 000 kroner!! Hvordan det var mulig? Jo, for eksempel ved at han bare la av røret for å gå på trening, mens linjen ble holdt åpen til kjæresten i den andre enden. Det forteller i hvert fall historien, og den er for god til å bli sjekket grundigere.

Amerikaner med bilbelte:
Den første amerikanerne vi hentet til klubben var en kar fra New York. Ung, uerfaren og han hadde aldri satt sine ben utenfor staten New York. Jeg hentet ham på Fornebu (ja, det var flyplass den gangen), og han satte seg i bilen. Jeg ba ham ta på bilbeltet, og han så spørrende på meg. Det hadde han aldri vært med på før. Da han forsøkte å ta beltet en gang rundt halsen før han klipset det på plass skjønte jeg at vi hadde en utfordring…

Historiene er mange, og mange er gode. Og om vi forvalter arven godt nok kan vi komme til å glede oss over nye og gode historier i tiden som kommer. Både på og utenfor banen.

Gratulerer med dagen til EB85!

Mange nedturer, men også suksess – som for eksempel i kvalifiseringsturneringen i Bergen. Det er vel den eneste gangen jeg har brukt min oransje silkedress i en seriøs kamp

Glade gutter etter opprykk!

Vi som har holdt på med norsk basketball en stund, vet selvfølgelig at dette er en idrett for spesielt interesserte. Men jeg trodde og håpet kanskje at vi var på rett vei tross alt.

Jentebasketen har fått mye oppmerksomhet og pleie fra sentralt hold. De har fått sitt eget prosjekt og det har vært jobbet kreativt og målrettet for å få på plass en Kvinneliga vi kan være bekjent av. Denne sesongen har vi klart å stable på beina 7 lag, og jeg skriver med vilje ”stable på beina”. For dette er skjøre greier. Flinke og seriøse utøvere, men et syltynt prosjekt.

I dag ble det klart at KL-kampen mellom Ullern og Asker utsettes fordi Asker har for mange spillere på skadelisten. De kunne angivelig bare stille med 6 spillere – med 3+1 skadet. Reglene krever 8 spillere ved kampstart.

Avgjørelsen ble så vidt jeg skjønner tatt 5 timer før kamp, og Ullern var ikke informert underveis. Man regnet vel med at det bare var familie og venner som ville se kampen likevel så det var vel ikke så farlig om noen dro til Ørakerhallen forgjeves.

I en diskusjonstråd på Norsk Basket forsøker noen å rettferdiggjøre og bagatellisere dette. Det de ikke skjønner er at norsk kvinnebasket mister enhver kredibilitet. Finnes det gode grunner til å ta dette på alvor?

Som vanlig rykker NBBF-president Jan Hendrik Parmann ut for å roe gemyttene. Og som vanlig legger han underforstått skylden på andre: ”Jeg beklager dette, og ber ydmykt om arbeidsro i saken for at vi internt kan få ryddet opp «på kammerset».”

Det er ikke så lenge siden han lovet tilsvarende opprydning på kammerset i andre anledninger. Parmann er i det hele tatt en mester i å pakke inn blødmer og tabber i en slags administrativ ansvarsfraskrivelse. Det kan ikke være innmari morsomt å jobbe på et kontor der man stadig skal ha oppgjør på kammerset; enda verre er det at det kommuniseres til alle.

Spør du meg står det ganske dårlig til både her og der. Og jeg kan bare snakke for meg selv, og hva jeg selv har vært på jakt etter:

• Det har vært svært viktig for NBBF å gjennomføre kvalifiseringsturneringer til Scania Cup. Så viktig at de konsekvent har takket nei til å arrangere det som en del av Bærum Open. Men det er fortsatt ikke kommunisert hvem som vant turneringen(e), og ikke hvilke lag som kan regne seg som Scania Cup-klare. Jeg har etterlyst det tidligere, men null respons.
• Denne helgen har jeg forsøkt å finne ut hvilke spillere som er klarert med overganger fra en klubb til en annen. Region Øst har ingen liste liggende ute – NBBF har ikke klart å oppdatere den på en uke på grunn av sykdom.
• Jeg er involvert i både 01- og 02-seriene denne sesongen og ble plutselig nysgjerrig på hvilke regler som egentlig gjelder. Vi møtte et usedvanlig storvokst og robust Holmlia-lag denne helgen i 01-serien. De sto dønn stille i en 2-1-2-sone hele kampen; svært effektivt når kubikken blir røslig nok. Da jeg kom hjem kunne jeg lese meg frem til at dette ikke var lov i G15; i hvert fall ikke i fjor. Det ligger ikke noe som helst oppdatert på nettsidene til Region Øst.
• Jeg er blitt interessert i Regionslagene 02 denne sesongen ettersom jeg har flere spillere som er aktuelle. På Regionslag-pekeren på oslo.basket.no ligger ingenting. Det vil si, det ligger to faner – henholdsvis ”G01” og ”J01”. Men begge er uten innhold og det ligger ingenting om 02 på nett.
• I forbindelse med EB85s 30 årsjubileum har jeg ønsket å få en oversikt over hvilke klubber som har vunnet junior-NM så lenge turneringen har eksistert. Jeg er ganske sikker på at jeg har vært med på å vinne noen for EB85. Men hos NBBF eksisterer ikke oversikten og de har ikke tid til å gå i papirarkivene for å sjekke.

Alt dette er for så vidt greit nok. Vi har lært oss å leve med det, og det har vært sånn i alle år. Men ikke forsøk å få meg til å overbevise andre om at jeg driver med noe som bør tas seriøst av andre enn menigheten.

P.S. Jeg var på kamp i dag, den som ikke ble avlyst: I BLNO møttes Bærum og Ammerud. Bærum har en interessant starting five, men islandske Sigurtor ble ganske ordinær på en dårlig dag, og amerikaner-Mike fikk såvidt jeg kunne se absolutt ingenting av dommerne. No-calls er den nye greia.
Men Ammerud er gode i år – de er samspilte, velspillende, og aggressive. Ammeruds svært tøffe forsvarsstil kommer til å bli et problem for flere lag. Thomas Vangen, Orji Okoroafor, Ron Timus – joda det er nok av spillere som vet hvordan de skal flytte beina og hvordan de skal krype innunder huden på deg.  Men jeg lot meg fascinere mest av Zaki Ise Mohamed. Jeg har aldri sett en spiller som så gjennomført har forsøkt å floppe/spille/jukse seg til fouls på motstanderen.  Han later som han henger igjen, han later som han er i ubalanse, han later som han får en dytt – og han gjør alt dette som en naturlig del av en helt personlig spillestil han ganske sikkert har utviklet over år.  At rutinerte dommere kjøper det er om mulig enda verre.

Åpningshelgen med samtlige elitelag i aksjon er helt spesielt for norsk basketball, og en strålende happening. Både sportslig og som mulighet for å bli kjent på tvers av lag og klubber.  Her er noen inntrykk:

GIMLE
«Selv ikke basketnorges svar på Martin Ødegaard kunne hindre Gimle-tap i sesongåpningen. Lars Fredrik Espe er i basketmiljøet regnet som et kjempetalent. Den unge bergenseren, født i 1998, spås en stor fremtid av både trener og medspillere. Stemmer på tribunen gir ham også samme talentstatus som Martin Ødegaard har i fotballverdenen».
Bergensavisen

Nåja, parallellen til Martin Ødegaard er såpass meningsløs at det greieste er å forbigå den i stillhet. Når det er sagt er det lett å være enig i at Lars er en mann for fremtiden. Foreløpig er han en gutt av flere. Audun Eskelands norske mannskap leverte aldri helt patent denne helgen. Det er bortimot håpløst å innfri når det skal spilles tre kamper i tillegg til alle oppgavene som skal løses av spillerne i forbindelse med arrangementet. Gimle burde sluppet med to kamper. Samtidig tror jeg på at Gimle blir et lag som kan stikke kjepper i hjulene for flere potensielt sterkere motstandere selv om det ble med én seier denne gangen. Bonus: Endelig fikk jeg se hva som bor i Anders Fjærestad.

TROMSØ
«Tromsø Storms to nye amerikanere, Casiem Drummond (26) og Charlie Lee (23) er vidt forskjellige både høydemessig og som spillere, men på ett punkt er de helt like. Begge kommer til klubben som totalavholdende. På det punktet har Storms importspillere opp gjennom årene hatt ulike holdninger, men også tidligere har man hatt spillere som Gary Wallace som har avstått helt fra alkohol»
Nordlys

Hehe, det er virkelig et understatement når man skriver at Storms importspillere har hatt ulike holdninger til alternative stimuli, men for en gangs skyld kan det se ut som amerikanerne er bedre enn mange har trodd. Jeg er helt overbevist om at Casiem Drummond kommer til å bli en helt dominerende spiller i BLNO, og at han kanskje blir den leieste nøtten å knekke for motstanderne. Og for en gangs skyld føler jeg meg ganske sikkerpå at Tromsø blir ett av to lag i NM-finalen. Kanskje det eneste laget som presterte på en overbevisende måte selv om verken Fyllingen eller Nidaros er en målestokk i denne sammenhengen.

FYLLINGEN
«Nyopprykkede Fyllingen Basket har skaffet seg amerikansk trener og stjålet poengplukker Brede Raa Ellingsen fra nabo Gimle. –Jeg er sikker på at vi skal bite godt fra oss i årets sesong, sier Marshall Williams.»
Bergensavisen

Tja, jeg er virkelig ikke sikker på at det er mulig å bite særlig fra seg med dette mannskapet. Det er nok mulig å finne positive ting fra kampen mot Eidsvoll, men det spørs om det er smart å suge veldig lenge på karamellen. Spillere med size, som Igor Sedlar, er i utgangspunktet alltid et pluss, men han virker merkelig malplassert på et lag med kjappe teknikere som Karl Otabor og Bede Raae Ellingsen. Her skal det en dyktig coach til for å få bitene til å henge i hop.

KONGSBERG
«Miners-spillerne hang med hodet da de gikk av parketten i Haukelandshallen lørdag ettermiddag. Ute av det grått og trist vær med regn, typisk Bergen. De fikk erfare at det ikke er lett å spille på det øverste nivået. Mens de stort sett har spasert fra seier til seier i 1. divisjon i årevis, så ble de nå smertelig klar over at det er ikke godt nok på toppnivået.»
Ole John Hostvedt i Laagendalsposten

Det har vært en god porsjon pauker og basuner i forbindeles med Kongsbergs gjeinntreden i BLNO. Forventningene har nødvendigvis vært skyhøye, og ingen hadde nok sett for seg 0 poeng i Bergen. Nå skal det slikkes sår og puses med egoer, og man bør nok finne andre forklaringer enn at Baard Stoller ikke var på benken. Likevel har jeg tro på at Kongsberg blir et lag å regne med selv om den dominerende amerikaneren verken er fugl eller fisk: Ingen genial point guard, ingen big man. Han kommer til å få problemer når motstanderne lærer ham å kjenne, og da blir de andre spillerne viktigere.

BÆRUM
«Han stortrives med å reise jorden rundt på ettårskontrakter, men Bærum Baskets nye spiller vet godt hvilke utfordringer han kan møte på ukjente steder. – Usikkerheten er det verste. Etter en sesong vet man aldri hvor man har jobb neste år. Det er mange om beinet, og jeg er klar over at jeg alltid bare er en skade unna arbeidsledighet, og presterer man ikke er man den første treneren kaster ut døren, sier (Mike) Bruesewitz.»
Budstikka

Mange har skrevet mye fortjent pent om Bærums nye amerikaner: En tvers gjennom solid, no-nonsense kar som bidrar både på og utenfor banen. Men helgens virkelig sensasjon var nok islendingen Sigurtor Ingi Sigurtorsson . Jeg hadde hørt om ham, men hadde vondt for å tro at en kar som har oppholdt seg et par år i Halden kunne være så strålende god. All mulig kred til islandsk talentutvikling, for dette var virkelig en komplett pakke.

ASKER
«Erik Ford (25) har de siste sesongene vært blant profilene på det amerikanske fotballaget Oslo Vikings. Nå har Asker Alienstrener Rob Knight lokket ham til Asker for å styre basketlaget til en ny mesterskapstittel. – Vi henter ham ikke for å være en superstjerne, vi henter ham for å lede laget, sier Asker-trener Rob Knight. – Vi har tre plays med Rob, og jeg har minst 40 plays med Vikings, så det er veldig mye lettere å spille for Asker, sier Erik».
Budstikka

Som tittelforsvarer må Asker tåle å bli gått etter i sømmene, og det er lite som tyder på at dette skal bi en dårlig sesong. Men samtidig er ikke dette laget dypt nok til å gå problemfritt gjennom sesongen. Mens Erik Ford er opptatt av å go’blunke til dommerne er Espen Stiens nye stil å (over)kommunisere med dem. Det trenge rhan ikke; det han leverte i helgen holder i massevis. Loo Djo Yele er som vanlig en kraftpakke mens Askers viktigste spiller i helgen var Alvis Eglitis: På jobb hele tiden – smart spiller, sterk returtager.

FRØYA
«Etter å ha vært så langt nede etter fjoråret er det så sykt deilig å komme i gang med to seire. Vi har i helgen vist at vi er en av Norges beste, sier Marius Berntsen.

–Vi har 18 spillere som er motivert og jobber steinhardt. Det gjør jobben min sykt mye lettere, sier sjefen, som også roser veteran Edmunds Gabrans.»
Bergensavisen

Som man skjønner, det er mye som er sykt bra i Frøya og vi ante vel konturene av noe helt nytt og bedre da Brent Hackman takket ja til jobben. Jeg hadde forventet å se et lag bekrefte inntrykket av at de er finalekandidater, men helt der er nok ikke de gule ennå. Til det presteres det for ujevnt, og Bærum fulgte dem altså helt til døra; inntil Bærums amerikaner fikk den i trynet så å si. Uten Peter Bullock forsvinner en drøss med returer, men gir samtidig andre scoringsmuligheter enn å dumpe ballen inside til en eldre herre.

EIDSVOLL
«Ikke en eneste spiller har et eneste minutts erfaring fra spill i basketens eliteserie. Ikke snodig at alle i Eidsvoll Basket er spent. Ikke minst gjelder det Chriss Brohaug som har hatt sentrale verv og posisjoner i Eidsvoll Basket siden klubben ble stiftet av han og hans far. Når årets basketsesong starter denne helga, er Chriss hovedtrener for sitt eget lag. Det har han aldri vært før. Han har hatt mange posisjoner både som dommer og som administrator, både lokalt og sentralt, men å lede et lag i en BLNO-kamp har han aldri gjort før.»
Eidsvold Ullensaker Blad

Jeg vet ikke helt hva Chriss hadde sett for seg, men han er vel realist nok til å innse at dette kan bli ganske tøft. Og etter helgen har de virkelig fått litt å tenke på. Eidsvoll-gjengen har gjort en kanonbra markedsføringsjobb, de har tatt det beste lagbildet av alle (laget for Edisvold-bygningen), de har engasjert det lokale næringslivet og de har fått plass i Østlandssendingen. Men på banen har det stokket seg litt. Slik jeg ser det har ikke laget amerikanere med kvaliteter som gjør det mulig for dem å bære dette prosjektet. Men tøff satsing – javisst!

NIDAROS
«Decorey has big shoes to fill as an import player to the Jets. We have recruited Decorey for both his on and off the court attitude, he really loves and respects the game and he will be a great ambassador to the club. He is a scorer, an exciting player that will cause a lot of problems for the opposition as he can spread the floor with his shooting range, while attacking the basket with his athleticism. He also enjoys playing defense and has great energy on both ends.»
jetsbasket.no

Er det allerede opplest og vedtatt at Nidaros, Fyllingen og Eidsvoll blir de tre lagene som ikke kommer til kvartfinaler? Mange vil nok mene det, men det er selvfølgelig altfor tidlig å felle noen dom etter en helg der svært mange spillere møter BLNO-nivået for første gang. I Nidaros rapporteres det uansett om entusiasme og god stemning hos fornøyde spillere. Det er et godt utgangspunkt før møter med flere lag som kan synes for sterke. Men trønderne skal få en tøff sesong nr. 2 også.

CENTRUM
«Anders Stien ble kåret til finalens MVP for Asker forrige sesong, Torgrim Sommerfeldt har verdifull erfaring fra både inn- og utland og Harald Eika Frey slo gjennom i fjorårets BLNO-sesong for Bærum samtidig som han vant G19-NM med Kjelsås.»
oslo.centrumtigers.no

Joda, toppnavnene står i kø for Centrum og for mange var de selvskrevne favoritter. Men så møtte de Asker i en kamp som nok var så atypisk som en kamp kan være. Det var nok mange følelser i sving hos begge lag da Asker møtte Anders Stien på «feil side» sammen med 2xMidtvedt. (Bort)forklaringene går selvfølgelig i retning av «mange nye spillere, ikke samspilte» osv. Kanskje var det kjipeste og dummeste at det ble så mye som 16 poengs-serier til Asker. Den kan bli vond å hente inn igjen hvis det koker ned til innbyrdes oppgjør. Inge Kristiansen har i hvert fall pådratt seg en utfordring med mange interessante personligheter

AMMERUD
Typisk nok for Oslo-lag som Ammerud så er det foreløpig umulig å finne lokalaviser som skriver om laget. Og hos Ammerud kan man jo heller ikke klippe særlig substans fra hjemmesiden.
Så lenge spillet ruller og går i stort tempo og med høyt defensivt trykk er det neppe mange som kan tukte Ammerud. Men det skal ikke mer enn en litt særere dommer, eller en dårlig dag for Ron Timus, til før dette stokker seg litt. Det var interessant å se hvordan de klarte å få Gimle til å snuble inn i en dårlig sesongpremiere. Det går fort med Ammerud på fast breaks, men motstanderne som klarer å få dette inn i et konsekvent spor 5 mot 5 vil nok også ta med seg poengene.

ARRANGEMENTET
Jeg vet veldig godt hvor tøft det er for en lite organisasjon å dra i land dette som faktisk er et ganske omfattende arrangement. Derfor synes jeg det heller enn å pirke på småting må være lov å si at det først og fremst ble et hyggelig arrangement: Positive arrangører, mye smil og smidighet. Det aller meste syntes å gå på skinner. Til neste gang (og gjerne hjemmekampene i sesongen) anbefaler jeg likevel at speaker sørger for å skaffe seg fornavn på alle han/hun skal presentere. Og ekstra imponerende blir det først når speaker snakket med lagene før kampen for å sikre riktig uttale av navn; det er jo ikke bare Hansen og Jensen i norske eliteserier…

DOMMERNE
Vi har fått en oppegående og seriøs gjeng av dommere som utfyller hverandre på en bra måte; rutinerte og eldre folk sammen med up and coming. Og stort sett går dette uten at noen har grunn til å gnåle. Jeg så ikke situasjonen i kampen Frøya-Bærum i går og kan vanskelig mene noe skråsikkert om hva som var rett og galt. Uansett er det kjipt når et lag blir vingeklippet rett før slutt.
Men – dette så jeg ved selvsyn, og det plager meg. Noe spillere er faktisk rasende dyktige teknikere. De har brukt uker, måneder og år på øvelser som gjør at de til enhver tid er i balanse – uten ball, i ballmottak, med ballen i hånden og i særdeleshet når de blir foulet. Harald Frey er en sånn spiller. Mikke Kolstad er en annen, og jeg vet nok om Mikkels treningsvaner til å vite at det ikke er tilfeldig at han alltid lander på beina. Derfor blir det så håpløst nå dommerne honorerer det med ”no-calls”, nesten alltid: Fordi spillere som Mikkel klarer seg, får han ingenting. Dårligere (og mer spekulative) spillere mister balansen eller later som de mister kontroll og får foulen. Det er meningsløst dårlig vurdert, og viser at mange dommere helt mangler forståelse og feel for spillet. ”Flow of the game”? Nei, det blir totalt misforstått – og urettferdig.

«Skal du ikke skrive noe om damene». »«Vi spiller jo basketball, vi også». Joda, jeg får mange meldinger og henvendelser og lurer jo på om damer er utpreget masochistiske – jeg har jo så veldig skarp penn, skjønner jeg.

Når jeg skal til Bergen kommende helg er det faktisk først og fremst en slags dugnad for Gimle som er grunnen. Eller kan man kanskje ikke kalle barnevakt for dugnad?

Vi skal passe en liten prinsesse mens mor og far spiller åpningshelg for Gimle. Pussig hvordan ting henger sammen. Hadde jeg ikke vært trener for Bærum Basketballklubbs damer (som tok 9 NM-gull på rad), hadde jeg ikke møtt Torill. Om om jeg ikke hadde blitt på tuppa etter Torill, hadde vel ikke Daniel og Stian Emil sett dagens lys. Og i så fall hadde jeg neppe dratt til Bergen denne helgen…

Da skal jeg også forsøke å bli flinkere og mer oppegående på kvinneligaen. Jeg er pinlig dårlig på det, annet enn at jeg fortsatt husker damefinalen for nesten to år siden da jeg så et svært velspillende Ullern ta NM-gullet. Og da mener jeg også svært velspillende. Kødder ikke.

Det var smart, det var consistent og de traff på det de gjorde. Kult å se, og ganske mye bedre enn det vi holdt på med på 70-tallet selv om det ble NM-gull av det da også. Såpass ærlig får man være.

Kvinneligaen…? Er ikke det den derre tøyseserien med bare 4 lag? Nei, det er jo ikke det i år. Det er snarere 7 dønn seriøse lag med massevis av talent som skal fighte knallhardt om NM-tittel og Kongepokal.

Jeg kan navn, jeg kjenner noen av fjesene men lover å bli bedre og mer kunnskapsrik. Hvis jeg skal velge med én favorittdamespiller må det nok bli Emma Hergot på Ullern. Skjønt, Ullern har henne bare på lån. Hun er et ekte EB-produkt og hun har skills i tillegg til den udefinerbare evnen til å være på rett sted når returene detter ned. Og i tillegg har hun jo ”it”.

Jeg kan spillere, styrker og svakheter hos Asker. Fordi jeg ble invitert med som en slags mentor. Det ble foreløpig med én trening, men det var lærerikt å se dem i treningssituasjonen.

Jeg kan selvfølgelig mye om Gimle siden tre av spillerne snart blir familie. Og uansett er det jo ganske spesielt med tre søstre på samme lag. Julie, Josefin og Jennifer er ganske like, men likevel dønn forskjellige. I hvert fall på basketballbanen. Josefin gjør grovarbeidet, tar seg av poeng og returer – de to andre supplerer med forsvar og assists. Fin blanding.

For første gang så jeg Sigrid Male Davidsen spille ball i fjor, og det var faktisk innmari underholdende. Høybråten tapte så det sang, men hun blokket alt og alle som kom i nærheten. Virkelig en spiller for fremtiden. Og så vet jeg selvfølgelig at datteren til en av mine favorittspiller gjennom alle tider spiller for Høybråten. Jenny Fraas er datteren til Morten.

Jeg gleder meg veldig til å lære mer om Bergen Elite og Ulriken. Noen av Bergen Elite-jentene så jeg nok i Bærum Open for noen år siden. Allerede da var de suverene og høvlet over det som var av Østlandslag. Bortsett fra Høybråten. Det ble en bra tvekamp!

Ulriken er utenfor min kunnskapssfære, men et hvilket som helst lag som har en eller flere Austgulener på laget bør man ofre tid på. Prøver å få med meg det også.

Så gjenstår Ytrebygda. Jeg vet det jeg behøver å vite fordi jeg kjenner Gunnar Nesbø – en kar med meninger og ikke minst meningers mot. De jentene er heldige som har en trener som går 100% opp i jobben. Blir kult å se hva han har fått til. Eller rettere sagt – hva jentene hans får til.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette blir en veldig jevn kvinneliga. Tidligere har det vært irriterende mye kalassifre i KL, men når jeg snakker med folk som har greie på det skjønner jeg at damene jobber knallhardt for å bli bedre.

Lykke til i helgen!