pauliord

I helgen opplevde jeg det forsmedelige at klubben jeg har viet mesteparten av fritiden til ble slått ut av sluttspillet.  Med 95% sikkerhet.  Det holder ikke å tro på julenissen for å håpe på plass i Final Four; man må i stedet tro på Sverresborg og det skal nok vise seg å være verre.

For bare et par uker siden var situasjonen denne:  Tromsø syntes å gå mot en sikkerplass i sluttspillet, mens Asker og Frøya så håpløst fortapte ut.  Bærum hadde på sin side skjebnen i egne hender og kunne tåle det meste. I dag vet vi bedre.  Tromsø var i realitetern langt nede og godt på vei ut av sluttspilldiskusjonen etter to middelmådige kamper i Oslo.  Tap for både Ammerud og Asker var IKKE det de trengte.  For Bærum var Askers overraskende seier over Gimle en strek i regningen, og det ble ikke bedre av at Asker slumpet til å slå Tromsø også.  Men Bærum hadde fortsatt kontroll på begivenhetene; de skulle jo «bare» slå Frøya som de hadde tuktet to ganger tidligere denne sesongen.

Og siden dette var en helg med en rekke helt avgjørende kamper om de gjeve Final Four-billettene, føltes det fornuftig å se Asker-Tromsø på lørdag – som en oppladning til Bærum mot Frøya dagen etter.

Med seieren over Gimle friskt i minnet forventet jeg en festforestilling, med Asker-spillere i fyr og flamme – med entusiasme, spilleglede og trøkk. Det fikk jeg ikke.  Snarere tvert imot, og i hvert fall før pause.

Jeg skal virkelig ikke felle noen dom over lagenes og spillets kvalitet. Men det går an å mene noe om spillernes mentalitet. Jeg husker godt Bærums første møte med Asker før årets sesong; i en treningskamp der man skulle tro det handlet mest om å finne seg sjæl og sin egen identitet som lag.  Men for Asker virket det som om de først og fremst var opptatt av å skremme vannet av motstanderen, i en treningskamp der også dommerne fikk gjennomgå.  Akkurat det hører med til sjeldenhetene – å høvle over dommere i en uviktig treningsmatch.

Men tilbake til Vollenhallen i helgen: Askers varemerke når de er på sitt beste, har vel nettopp vært trøkket og entusiasmen og intensiteten. For meg har det vært sånn de siste årene at Magnus Midtvedt har vært Asker-mentaliteten i en og samme pakke.  Energisk, uptempo og supportive.

Men verken det typiske Asker eller den typiske Magnus var å se lørdag. I stedet fremsto altfor mange som en sutrete gjeng som ikke så ut til å trives nevneverdig i hverandres selskap.  Jeg registrerte faktisk bare én aktør som klarte å beholde roen – og som i tillegg klarte å presse frem et smil:  PK Larsen håndterte vanskelige situasjoner og personligheter med klokskap og stil.

Hvorfor så mye om Asker? Akkurat nå fordi de er det lokale laget som vi tross alt må lene oss på her i vest. Og hvis de skal ha muligheter i sluttspillet kan de ikke fortsette som en gjeng individualister som bare tidvis klikker sammen. Jeg er neppe den rette til å mene noe om spillerdisposisjoner, men jeg innrømmer gjerne at jeg kvapp litt da Asker fant plass til Even Skjellaug i det øyeblikket de var i ferd med å gå forbi Tromsø.  Jeg har stor sans for å la yngre forsøke seg, og jeg har i tillegg stor sans for Even.  Men det finnes en tid og et sted for alt – og der og da kjentes det enten utrolig modig eller utrolig dumt. Det høre med til historien at Even var involvert i to defensive situasjoner som førte til Tromsø-turnovers men det var nok mer et resultat av flaks enn dyktighet.

Og hvis jeg selv skal velge meg en favoritt i sluttspillet må det bli Asker, og da velger jeg mer med hjertet enn hodet kanskje.  Men det hadde vært fint om de kunne fremstå som en litt mer sjarmerende og kollektiv gjeng enn de gjør akkurat nå.  Det renner jo ikke akkurat over av sjarmtroll blant de andre Final Four-kandidatene heller. Jeg noterer meg Gary Wallace på plussiden hos Tromsø og selvfølgelig Ron Timus på Ammerud.  På Gimle blir det vel å heie litt på Espen, Anders og Mikkel, i hvert fall inni meg.

Det skal skje mye rart om det ikke blir disse fire lagene som møtes i Rykkinnhallen første helg i april.

Så gjenstår det å se hvilket lag som treffer toppformen best. Blir det et litt forsterket Ammerud som under Kelvin Woods’ low-key ledelse tar seg hele vieen til finalen? Har de andre lagene klart å finne en slags resept mot Gimles tunge og store starting? Kan Askers mange gode spillere finne tonen sammen eller blir det prestasjoner en og en? Og om hele Tromsøs eksistens står og faller med en god kamp fra Gary Wallace kan det fort bli for tynt.

Hvis du ser her kan du lese litt om hvordan arrangørene av hengholdsvis Elite Basketball Camp i Bergen og Basketskolen i Tønsberg ikke helt klarer å enes om hvmer som kom først, hvem som bør vike og hvordan dete bør ordnes til beste for alle.

Og hvis du titter her ser du at NBBF selv bidrar til kaoset ved å legge sin egen Talent Camp for U15-spillere til samme periode, i Kongsberg.

Arrangørene av Eliter Basketball Camp i Bergen har altså gjort deg avhengige av instruktører som bare er tilgjengelige før 31. juni, mens Basketskolen i Tønsberg har institusjonalisert tiden rett etter feriestart som sin arrangementsperiode.

Jeg tror de alle fleste ser at dette er maks uheldig, og at bare de aller ivrigste velger å takke ha til begge tilbudene. Det betyr at både spillere og arrangører blir skadelidende, og at en av aktørene kan bli tvunget til å velge et tidspunkt de ikke ønsker.

Mer betenkelig synes jeg likevel det er at forbundet utviser total mangel på musikalitet.  Når de velge å dynge på med egen Talent Camp oppå de to andre arrangementene er det et realt tramp i klaveret.  Tre ting på én gang!?!  Det er jo Kinderegg det!  Men i denne godteposen er det få som orker alt på en gang.

NBBF vil vel nok en gang henvise til at Kongsberg-campen har stått på terminlisten hele tiden?  Joda, det er den samme terminlisten som ikke med et ord nevner verken Elite Basketball Camp eller Basketskolen; det siste et arrangement som har eksistert i over 30 år.  Du skal være ganske tungnem for å anta at den ikke skal arrangeres igjen.

Dette føyer seg pent inn i rekken av konkurrerende arrangementer. NBBF har altså valgt å sparke i gang kvalifiseringsturneringer til Scania Cup, på samme helg som Bærum Open. Bærum Open ble tildelt flere av klassene, og takker for det, men opplever samtidig at forbundets eget arrangement blir en direkte konkurrent i andre klasser.

Dette bør kunne håndteres smidigere og med større musikalitet.  Det er 52 helger i 2014, og det skulle ikke forundre meg om det er omrent det samme i 2015.   Nok å ta av med andre ord.

Jeg registrerer med en viss tilfredsstillelse at jeg foreløpig er «på track» med mine spådommer om de resterende kampene i BLNO.  Og hvis jeg er sannspådd vet vi altså hvilke lag som kommer til å slå følge med Gimle og Tromsø inn i Final Four.

Men fullt så enkelt er det nok ikke er jeg redd. Jeg innrømmer gjerne at jeg helst ser Asker og Bærum videre til sluttspillhelg.  Ikke bare fordi begge lag er lokale og bør være med i et Final Four på Østlandet om vi skal kunne trekke publikum til Rykkinnhallen.  Men selvfølgelig også fordi dissse lagene har en historie som kontinuitetsbærere av kvalitet og fordi kampene mellom Asker og Bærum alltid har temperatur.

Og pr i dag ser det ut som om det er Bærum som har «serven» – altså en slags fordel, men ikke større enn at både Frøya og Asker kan blande seg inn.  Bærums joker er først og fremst det faktum at de har innbyrdes fordel på begge lagene:  Bærum har slått Asker to ganger på hjemmebane, og har tapt den ene kampen i Vollenhallen.  Og Bærum har vunnet begge kamper mot Frøya, om enn med knappest mulig margin. Når også kampprogrammet og motstandere er omtrent identiske skulle det meste ligge til rette for en rekordspennende innspurt.

Frøya har ett tap mer enn de to andre lagene, og har dessuten et klart handikap med to tap for både Asker og Bærum.  Det betyr at de er avhengige av at enten Asker eller Bærum taper to kamper i serieinnspurten.  Og det kan jo faktisk godt skje:

I den grad det er mulig å snakke om formlag ser det ut til at Frøya er på vei opp av bølgedalen igjen – med Chris Ebou på laget og såvidt jeg skjønner med Calix Black Ndiaye som ikke-spillende coach.  Den siste kampen mot Asker endte med seier – en ganske trygg sådan.  Men det var også en kamp der Askers store mann, Loo Djo Yele, satt ute mesteparten av kampen.  Noe som ga Peter Bullock (altfor) gode arbeidssvilkår.

Asker har ikke prestert på det nivået de ønsker siden årsskiftet.  De har vunnet kun én kamp mot kvalitetslag (mot Frøya i januar), og det er en åpenbart mattere utgave av Asker vi ser nå. Og med Yele på skadelisten blir det kamper som må vinnes alle andre steder enn inside.

Heller ikke Bærum har sett veldig smarte ut i det siste. De underpresterte dramatisk offensivt i Bergen sist helg.  For oss som satt hjemme var det nesten så vi måtte riste i PC’en for å se om den hadde hengt seg opp på pauseresultatet: 46 poeng er nesten til å flire av.  Men bare nesten, og for Bærum var det en real vekker.

Det er som kjent vanskelig å spå; særlig om fremtiden. Men Asker og Bærum har altså kontroll på dette, i hvert fall i forhold til Frøya,  om ikke de ryker på stygge feilskjær mens Frøya går 5-0 i de siste kampene.  Å vippe Tromsø eller Ammerud ut av sluttspillet er en vanskeligere jobb.

Da er det på tide å legge hodet på blokka igjen, med tips for innspurten i BLNO. Det er stadig vekk 6 lag som kjemper om fire plasser i Final Four, og det meste er mulig.  Det for eksempel innenfor rekkevidde for Frøya å ta seg videre, men de har egentlig et håpløst utgangspunkt.  Av de øvrige lagene har Gimle skaffet seg en luke og går lett videre om de ikke ryker på et totalt sammenbrudd.

Hvis serien ender slik jeg har antydet under stikker Gimle av med seriemesterskapet, mens de tre lagene som følger Gimle til Final Four alle ender på 14-7. Og som om ikke det er nok; de vil i så fall stå helt jevnt også i innbyrdes møter – de vil ha vunnet og tapt 3 kamper mot de to andre lagene. Da snakker vi om målforskjell for å skille lagene.

Her er de seks lagene – med vunnet/tapt og kampprogrammet:

Gimle 12-2

• Sverresborg (B)
• Bærum (H)
• Bærum (B)
• Asker (B)
• Ammerud (H)
• Frøya (H)
• Tromsø (B)

Gimle vinner 4 av 7 kamper og taper for Bærum, Asker og Tromsø.  Ender med 16-5 og seriemesterskap. Gimle har egentlig ingen opplagte svakheter, men fikk åpenbart et skudd for baugen da Delano Thomas ble langtidsskadet.  Trioen Audun Eskeland, Espen Fjærestad og Evan Matteson gjør det vanskelig å velge hva man skal ta bort – og hvordan.  Dejan Majstorovic er enten enestående eller også litt for (eller altfor) egenrådig i gitte kamper og situasjoner. 

Tromsø 10-5

• Centrum (H)
• Bærum (H)
• Ammerud (B)
• Asker (B)
• Sverresborg (B)
• Gimle (H)

Tromsø vinner 4 av sine siste 6 kamper og må se seg slått av Bærum og Asker.  Dermed går de ut av grunnserien med 14-7. Tromsø ser ut til å ha fått fasong på lag og spill, og stadig vekk er det Gary Wallace som fremstår som lederen og game winner. Det sier litt om aggressivitet, vilje og spillestil at han er nummer to på listen over spillere som skyter flest straffer. Tromsø får betalt for å ha sluppet til yngre krefter, og de som spiller annenfiolin spiller i hvert fall godt de minuttene de er innpå.

Ammerud 10-5                                  

• Bærum (H)
• Asker (H)
• Tromsø (H)
• Gimle (B)
• Frøya (B)
• Centrum (B)

Ammerud karrer til seg 3 seire på 6 kamper og ender med 13-8 etter en strålende start på sesongen. Ammerud taper for Asker, Tromsø og Gimle. Ammerud har etter hvert har fått stadig større problemer. Ron Timus har hatt enkelte «fantasikamper», men slike prestasjoner er jo sjelden consistent og mer å betrakte som kuriositeter.  Og når han har fyrt av gårde 463 skudd på 15 kamper blir det kanskje en smule stereotypt.  Litt mindre Møllers tran, kanskje… Jeg mener fortsatt at Marco Sanders er blant Norges mest begavede inside spillere men er litt for ofte litt for snill..?

Bærum 9-5

• Ammerud (B)
• Gimle (B)
• Centrum (B)
• Tromsø (B)
• Gimle (H)
• Frøya (H)
• Sverresborg (H)

Bærum taper for Gimle og Ammerud (!), men vinner sine siste 5 kamper og ender med 14-7.  Det holder til Final Four – igjen. Bærum leverte en overbevisende kamp mot Asker, og så bedre ut enn på lenge.  Men fortsatt har laget til gode å levere varene flere kamper på rad.  Austin Steed har vært god siden han kom tilbake fra juleferie, mens Stian Mjøs stadig vekk forvalter sine 40 minutter på en god måte. Så er det en utfordring for coaching staff å finne ut hvordan et jevnt lag for øvrig skal anvendes.  Lukas Roesch, Bjørnar Andreassen,  Lars Harto, Daniel Berg, Johannes Dolven og Sigurd Staver kjemper i realiteten om de samme minuttene.

Asker 9-6

• Centrum (H)
• Frøya (B)
• Ammerud (B)
• Gimle (H)
• Tromsø (H)
• Sverresborg (H)

Asker ryker på ett feilskjær, for eksempel mot Frøya, og går til sluttspill med 14-7. Ved inngangen til sesongen var Asker et fyrverkeri av innsats, glede, spillelyst og revansjelyst.  Nå har de sett påfallende tamme ut en stund, men jeg nekter å tro at de tillater prosjektet å falle sammen.  Og en av utfordringene er nok å finne en fornuftig fordeling og balanse i tiden som går til Thomas Mjøs, Martin Elgmork, Magnus Midvedt, Espen Stien – med Joachim Bøhn og Peter Midtvedt som utfordrere. Torgrim Sommerfeldt og Anders Stien synes nødvendige og selvfølgelige, mens Loo Djo Yele er stor, flink og sutrete.

Frøya 7-8

• Asker (H)
• Sverresborg (B)
• Centrum (B)
• Bærum (B)
• Ammerud (H)
• Gimle (B)

Frøya har alle odds mot seg i serieinnspurten, og taper de tre siste kampene i sesongen – mot Bærum, Ammerud og Gimle.  Dermed ender de med 10-11 og er ute av Final Four. Det var dramatisk for Frøya da Edmunds Gabrans måtte sitte ute med skade. Det er ingen takknemlig oppgave å ta med seg 8 tap inn i serieavslutningen og det spørs om ikke toget har gått.  Hvorvidt laget vil benytte anledningen til å gi yngre krefter muligheter gjenstår å se, men om de velger å stå løpet kan de opplagt skape vanskeligheter for de øvrige lagene. Som vi alle vet; egen suksess er bra, men andres fiasko er heller ikke å forakte… 

Her er forresten resultatet av pollen jeg la ut på denne bloggen for noen uker siden.  Altså ikke helt ulikt det jeg selv har tippet.  Har du synpsunkter kan du legge dem inn som kommentar på denne bloggen – eller send meg noen ord på pal.berg.bb@gmail.com

Gimle 23.8%

Asker 21.6%

Bærum 21.1%

Tromsø 16.2%

Ammerud 11.3%

Frøya 3.7%

Jeg skjønner ikke stort.

Jeg har for eksempel aldri skjønt hvorfor basketball ikke er blitt en større og viktigere sport i Norge. Det jobber jeg fortsatt med å forstå.

Og akkurat nå skjønner jeg ikke hvorfor det ikke skal være mulig å hegne om noen av institusjonene vi tross alt har.

Noen mener det er for lite aktivitet i basketball-Norge mens enkelte sikkert kan finne på å hevde at det er for mye også.  Sikkert er det i hvert fall at det har vært vanskelig å finne en suksess-formel; en hemmelig oppskrift på hvordan man skal få alle til å ha lyst til å være med.  Men vi er mange som prøver.

Den Store Trenerhelgen ble nettopp arrangert for femte gang, og bekreftet igjen at arrangementet har befestet sin posisjon som den viktigste møteplassen for trenere i Norge.

Hansa Cup har hatt mange navn, men har alltid vært den dominerende norske turneringen på vårparten  – i tøff konkurranse med turneringer i utlandet.  NM-status for yngre årsklasser har vært fortjent og viktig for arrangørene.

Basketskolen er klassikeren over alle.  I snart 35 år har spillere og trenere satt hverandre stevne på det blide Sørlandet.  Vennskap knyttes, relasjoner bygges, skills læres og inspirasjonen er uvurderlig.

Bærum Open er forlengelsen av tradisjonsrike Rykkinn Cup, og det åpenbare valget for yngre lag ved sesongstart. Bærum Basket har møysommelig bygget turneringen fra å være en enkel affære med få påmeldte lag til en massemønstring som får mange gode tilbakemeldinger; tilbakemeldinger vi tar på alvor for å bli enda bedre.

Disse fire arrangementene har klart å få fotfeste, og et omdømme som er med på å bygge kontinuitet og forutsigbarhet.  Og for en idrett der aktive deltager er en knapphetsressurs burde det være i alles interesse at i hvert fall disse fire sikres livets rett og gode arbeidsforhold.

Derfor blir det også idiotisk når NBBF velger å legge nyvinningen «Scania Cup-kvalifisering» til samme helg som Bærum Open.  Og like lite musikalsk lyder det i mine ører når Talentcampen i Bergen nok en gang kliner seg så tett opptil Basketskolen at det for mange blir uaktuelt å bli med på begge.  Jeg skrev om dette i fjor sommer og behøver ikke gjenta argumentasjonen.

Jeg er helt sikker på at Elite Basketball Camp er et strålende tiltak, men jeg er også helt sikker på at jeg ikke fatter hvorfor de må legge seg oppå Basketskolen. Dem om det.

Akkurat nå er jeg mer opptatt av det som handler om Bærum Open.  Fordi jeg har forøkt å bidra til at det skal bli et kvalitetsarrangement som stadig flere ønsker å være en del av.  Fordi vi bruker massevis av tid og krefter på å få det til å henge i hop.

Og så kommer altså forbundet med Scania Cup-kvalifisering.  Der skal de fire antatt beste lagene i alle de mest attraktive årsklassene inviteres til å bli med på en kappestrid om hvilke lag som bør inviteres til Scania Cup, vårens største og viktigste og mest prestisjefylte turnering for yngre lag.

Forbundet vil plukke vekk de beste lagene fra Bærum Open, og mener at vi får klare oss med lagene som blir igjen. Andre arrangører skal kunne søke om å arrangere dette parallellt med Bærum Open.

Jeg har veldig vondt for å se at dette er smart.  Jeg evner overhodet ikke å se hvordan dette skal kunne generere mer aktivitet, som jo er NBBFs store prosjekt. Jeg synes faktisk bare det er dumt, helt unødvendig og ganske provoserende.

Vi har tilbudt oss å tillempe spilletid og -regler slik at Bærum Open også vil kunne fungere som kvalifiseringsturnering for Scania Cup.  Men foreløpig har vi altså ikke fått napp på denne invitten.

For meg koker det ned til at man risikerer å ødelegge en norsk turnering for å finne ut hvem man bør sende til en svensk turnering. Snodig måte å generere aktivitet på.

Arrangørene av Elite Basketball Camp i Bergen vil påberope seg «ikke samme målgruppe», «ikke samme tidspunkt», «flere vil være med begge steder», «unikt tilbud til eliten» osv., osv.  Kanskje det.  Men det blir ikke bedre av den grunn.

I fjor skrev Fredrik Hannestad dette om konkurransen:

«…hvordan ser framtiden ut for norsk basket – hvis man skal beskytte velfungerende institusjoner mot sunn og skjerpende konkurranse – med begrunnelse om at de ikke må røres men må bevares som de er? Hvis Basketskolen er så god som du beskriver – hvorfor da frykte konkurransen fra en nykomling fra Bergen?»

Slike argumenter kan man kanskje anvende på svært sterke aktører og monopoler.  Men Basketskolen er jo ikke akkurat Vinmonopolet, og neppe i samme klasse som SAS, ICA-gruppen og andre som har måttet tåle konkurranse.

Og så lurer noen på hvorfor basketball ikke blir større i Norge..?

Kanskje har jeg ledet mitt siste seniorlag som trener. Det er i så fall på tide. Og kanskje skal jeg ikke lenger krangle med BLNO-dommere, hisse meg opp over floppete elitespillere, mobbe motstandere på Facebook og gruglede meg til viktige kamper.  Men når jeg nå har byttet lag og ansvar med Mark DiGiacomo i Bærum Basket-systemet, passer det jo ganske godt å bidra med noen tanker om hvorfor basketball har styrt livet mitt i altfor mange år. Trenergjerningen begynte i 1981.

Jeg har etter hvert lest mange vitnesbyrd om hvorfor noen velger å hoppe av, men jeg gleder meg kanskje mer over de bidragene jeg får til bloggen min som handler om hvorfor lidenskapen fortsatt er til stede.  Og for meg er det sannsynlig at det egentlig aldri tar slutt; det tar bare andre veier.

Jeg forsøkte å si noe om det på Den Store Trenehelgen der jeg fikk lov til å snakke om hvordan å bygge et lag. I konkurranse med greske Manos tapte jeg forståelig nok kampen om tilhørere, men det ble likevel en time med et forsøk på å sette navn på hva som er viktig for meg.

Og jeg har lenge gått svanger med et foredrag med arbeidstittelen «NM uten X og O».  Fordi for meg har en prestasjonskultur flere fasetter enn bare de målbare resultatene.  Og for meg har det stort sett handlet mer om å bygge mennesker og personligheter enn å finne klurige veier til suksess.

Uansett hvordan man snur og vender på det, er en basketballkarriere en nokså forgjengelig affære.  Lang eller kort; det eneste som er helt sikkert er at resten av livet er lenger enn den aktive basketballkarrieren, i hvert fall som topputøver.

Derfor har det vært viktig for meg å trykke på noen knapper i spillernes personligheter.  Jeg har hatt et brennende ønske om å røre ved noen av de verdiene de bringer med seg inn i basketballkollektivet.

Hvis jeg kan klare å «levere» spillere videre fra basketballmiljøet til andre arenaer, med verdier de kan være stolte av – ja, da føler jeg det som en seier. Hvis vi i tillegg har oppnådd noe på basketballbanen sammen, opplever jeg det som en fantastisk bonus.

Jeg har vunnet nok NM-titler til å vite at suksess er kult. Men vissheten om at brorparten av spillerne som har vært med på NM-gull  på herrelag, damelag og juniorlag, har vært fine mennesker er enda kulere.

«There is no I in TEAM», «Ingen kjede er sterkere enn det svakeste ledd», «En for alle, alle for en».  Joda, selvfølgelighetene står i kø, men jeg tror noe av det fineste med lagidrettene er nettopp at de tvinger deg til å håndtere relasjoner, samhold og samhandling.

Jeg har alltid forsøkt å ha to målestokker på suksess. Og uansett hvilke lag jeg skulle finne på å få ansvar for i tiden som kommer vil jeg alltid mene at dette er viktig:

1. Det må være like stas å spille basketball i mars/april som i august/september.

2. Antall langvarige relasjoner og vennskap er en god indikator på om prosjektene har vært vellykkede.

Og heldigvis har jeg vennskap som har vart.  På bursdagen min i går ringte en av mine svært gode venner.  Han er født i 1970 og var en del av mitt første lagprosjekt – i EB85.  Det er altså 30 år siden vi hadde noe med hverandre å gjøre på basketballbanen.  Men vi er «still going».

Sånt er til å like! Og derfor tar det kanskje aldri slutt.

Så er vi i gang med det som er litt hyggeligere og kanskje litt mer konstruktivt og oppbyggende.  For selv om mange utøvere faller fra, er det fortsatt mange som blir – og som elsker å være en del av fellesskapet.  Frafallet oppleves selvfølgelig i alle idretter, men det oppleves som mere dramatisk i en idrett som ikke har alt for mange å ta av.

Derfor er det også hyggelig når det nå kommer mailer fra dere som har gode historier å bringe videre. I første omgang lar jeg noen avsnitt få stå ukommentert – så ser du hva andre mener og opplever.  Har du noe du ønsker å dele med andre?  Skriv til pal.berg.bb@gmail.com så skal jeg forsøke å sy det sammen i en helhet.

«Jeg står opp, går på skole, går på trening og legger meg. Jeg skulle ønske jeg hadde mye mer tid til vennene mine og andre sosiale happenings. Jeg er til tider umotivert og sliter med å komme meg ut av døren og inn i hallen. Det jeg hater mest av alt er å løpe suicide etter suicide fordi vi har tapt returstatistikken med 2. Men: Først og fremst så er å spille basketball er det aller gøyeste jeg vet om.  Jeg har rett og slett ikke samvittighet til å slutte. Noen av de beste minnene jeg har hatt har vært gjennom basketball. Noen av de beste menneskene jeg har møtt har vært gjennom basketball.  Jeg føler fremdeles at jeg «skylder» norsk basket noe for alle de gode minnene det har gitt meg. Selv om norsk basket er en liten idrett, så digger jeg det «alle kjenner alle»-miljøet denne lille store idretten skaper i hele Norge.  #denfølelsen. Det er ingenting som slår følelsen av å vinne, å spille en god kamp, å ha en god dag på trening eller den følelsen du har etter å ha utført en hard treningsøkt.»

«Jeg elsker der jeg er nå, lagånden hopper opp og ned, men vi er alltid venner av og på banen. Jeg har aldri vært toppscorer på et lag. Jeg er der, gjør det jeg må og har det dritgøy mens jeg gjør det. Hvis den morsomme delen forsvinner, så er det ikke spillet som er kjedelig lenger. Det er at jeg ikke er en del av laget, familien. Hvis jeg ikke er en del av et lag, så finner jeg det. Om jeg må dra 30 mil på treninger,  jeg er villig.  Jeg skal spille ball til jeg blir 60+.»

«Fra jeg var 13 til jeg var 20 prioriterte jeg basket foran alt annet. Foran alt sosialt liv, foran skole, foran jobb. De fleste vil si at det er helt vilt, men for meg var det en selvfølge. Det var de beste årene i mitt 25 år lange liv. Basket har gitt meg vanvittig mye glede og veldig mange gode venner. Jeg syns det er trist at kvinneligaen er sånn som den er nå, og skulle så gjerne ønske at alle kunne få oppleve det samme som meg. Mange gode kamper, spill i dansk serie, kretslag, landslag, hansacup på sitt beste. Det var tider det.»

Velkommen med din historie!

Sjelden har det vært vanskeligere å mene noe kvalifisert om utfallet av BLNO. Joda, det er smart å mene at Centrum og Sverresborg kommer til å gjøre opp om plassene 7 og 8, men så blir det vanskeligere. Derfor utfordrer jeg deg til å plukke de fire lagene DU mener går videre til sluttspillhelgen, så får vi i hvert fall vite hvem som er «folkets favoritter».

Det ser definitivit ut som Gimle er i rute mot noe stort, og i hvert fall den beste sesongen på lenge.  Men, det er også viktig å være klar over at de bare har spilt 12 kamper og fort kan ryke på noen blemmer.  Som for eksempel Ammerud som så utilnærmelige ut de første ukene før det rant på med dårlige resultater.  Og, Ammerud har gjort seg ferdig med 15 kamper, det samme som Sverresborg. Hvor mange tap er det mulig å bære med seg og likevel berge plassen i Final Four?  Tja, det vet jeg ikke, men du kan jo regne litt på kamper, motstandere og sannsynlige resultater så får vi i hvert fall en tabell på denne bloggen.

Vær så god, trykk i vei – pollen gir deg anledning til å plukke fire valg.

Det drypper stadig inn mailer og FB-meldinger i forlengelsen av debatten om frafall i norsk basketball.  En av de siste kommer fra en av mine tidligere spillere, som skriver:

«Jeg registrerer en fellesnevner i mange av kommentarene du har lest og som du gjenforteller, og det er en slags småbortskjemt og soft holdning. Om det handler om kultur, person, eller miljø, vet jeg ikke helt, men jeg klarer ikke å unngå bli  provosert av sånne folk som tar på seg landslagsdrakt og synes det er ufint av treneren og sette opp trening seks dager i uka. Min coach i USA sa noe som satt med meg – «your goals need to align up with your actions and values». Og der tror jeg norsk basketmiljø utdanner sine spillere helt feil. Det er ikke greit å misse trening hver uke, det er ikke greit ikke å gjøre hva som kreves av deg på trening. Det er ikke noen unnskyldning for ikke å gjøre hva som kreves. Jeg tror vi er blitt for softe på småtinga.»

Men med dette ensidige fokuset på frafallet glemmer vi kanskje de drøyt 10 000 som faktisk IKKE har falt fra.  Min gode kollega og venn Nils Kristoffersen mener det er all mulig grunn til å høre historier med positivt fortegn, og kanskje er det vel så mye å lære av alle som fortsatt føler at basketball er og vil være en viktig del av livet. 

Jeg sender med dette utfordringen videre til alle som fortsatt brenner for idretten sin:  Har du noen tanker om hva basketball betyr for deg og om hvorfor du fortsatt bruker mye tid på dette – send meg noen ord til pal.berg.bb@gmail.com.

Her er bidraget fra Nils Kristoffersen:

«Jeg savner en kommentar sett fra en som ikke sluttet. Her er min:

Begynte med basket i 5.klasse på midten av 70-tallet, i en nystartet og svært veldrevet klubb. Vi var mange gutter fra samme skole og vennemiljø som begynte samtidig. Felles for oss alle var at basket ble vår idrett. Vi levde, snakket og spilte basket året rundt. I gymsaler/ haller gjennom vintersesongen og på diverse utebaner i distriktet så fort snøen var borte. Som lag besto vi (noen frafall og noen tilvekster) gjennom aldersbestemte trinn helt frem til seniornivå. Grunnstammen i laget besto av 8-10 gutter som alle fikk prøve seg i det som den gang het Hovedserien utover 80 og 90-tallet. Mange fikk gutte-og juniorlandslagskamper, mens også en fikk seniorlandskamper. Mange av oss er i basketmiljøet fremdeles.

Jeg hevder det er tre forhold som må oppfylles for at man ikke skal slutte: MILJØ, TRENERE og SUKSESS. Frafall av en eller flere av disse vil garantert føre til at man vurderer sin tidsbruk og sin basketkarriere. Jeg var heldig – alle tre forhold var til stede gjennom (nesten) samtlige mine år som basketspiller.

MILJØET vi hadde frem til senioralder var knallsterkt. Klubb, trener og vi spillere klikket kort og godt  i hop. Hvordan dette gikk til er jeg neimen ikke sikker på. Ei heller vet jeg ikke om klubb og trener jobbet spesielt for å styrke miljøet på laget. Mulig det er mange tilfeldigheter her; at vi spillere var spesielt selvgående, at vi også var kompiser utenfor banen, at vi hadde en unik trener, at vi hadde kule forbilder på A-laget osv. Jeg aner ikke. Vet bare at jeg hadde det trygt og morsomt på basketbanen. Vurderte aldri å slutte.

Miljøet på seniornivå var selvsagt annerledes, med helt andre verdier som grunnlag. Prestasjoner, ferdigheter, samspill og seriøsitet ble naturlig nok bestemmende. Med et par unntak kan jeg aldri huske at jeg vurderte å slutte som elitespiller grunnet slett miljø.

Kan hende mine TRENERE opp gjennom årene har vært unike, og at jeg også her har vært uvanlig heldig. De første basketårene hadde jeg samme trener gjennom flere år. Verdens kuleste kar som vi idoliserte. Han hadde den helt unike egenskapen som gjorde at vi trivdes og blomstret. Ansvarsfull, seriøs og basketkyndig. Kort og godt enestående på alle måter. Så lenge han var min coach og trener, vurderte jeg aldri å slutte.

Som seniorspiller (11 år i Hovedserien) har jeg stort sett bare hatt to coacher. Begge helt unike mennesker og helt spesielle basketpersoner. De var og er, ganske forskjellige med ulike basketfilosofier . Begge har holdt på i en menneskealder og begge har hatt stor suksess. Felles for de begge var at de var ufattelig til stede og oppofrende, både for idretten generelt og meg spesielt. Det er umulig å si om jeg ville sluttet med andre trenere enn disse to, men jeg hevder bestemt at disse to førte til at jeg ble værende.   

En viss sportslig SUKSESS må være tilstede. Suksess er trøblete å definere og enda vanskeligere å oppnå Spesielt fordi det er så individuelt definert. Laget mitt opp gjennom aldersbestemte klasser hadde (stor) suksess. På elitenivå var lagsuksessen stusseligere, men likevel nok til at jeg aldri vurderte å slutte.

Gode TRENERE, et godt MILJØ og en viss SUKSESS: fjern enten det ene eller det andre, og vilkårene for å slutte er tilstede. Jeg var heldig! Alle tre forholdene ble oppfylt gjennom hele min spillerkarriere – jeg sluttet ikke. Snarere tvert imot, jeg er i miljøet fremdeles. Nå som trener.»

Hva er DIN historie?

Det er virkelig interessant og lærerikt å lese meninger og innspill om frafallet i norsk basketball.  Og dessverre er mange av historiene til å kjenne se igjen i, og litt for ofte kjenner jeg at også jeg kommer til kort på mange områder. Og når jeg selv nærmer meg en slags karriereslutt som trener (en eller annen gang må man jo finne andre ting å fylle livet med) er det godt å kunne formidle synspunkter og råd til en ny generasjon idrettsledere.  Håpet er at dere kan lære av feilene vi andre har gjort og forvalte arven på en god måte.

Det beste hadde selvfølgelig vært om det fantes én åpenbar og krystallklar grunn til frafallet.  Et eller annet vi kunne sette fingeren på og ta tak i.  Men sånn er det jo ikke.  Derimot synes det å være et sammensatt problem der utøverne som etter hvert hopper av oppgir helt ulike grunner.  Her er noen typer og trekk:

Den sosiale utøveren

De begynte med basketball som en morsom syssel i barneskolen.  Som regel med utgangspunkt i en eller flere klasser dyrket de kameratskapet i lek og moro.  En trening i uka – kanskje to – der alle øvelser og driller handlet om ballbehandling, stafetter og herlig kaos.  Ingen kamper den første tiden, men etter hvert det også.  Nå og da hoppet noen av fordi det ble for mye med bandy og skolekorps og basketball samtidig.  Noe måtte vike.  Men likevel var laget intakt, og vennskapet ble stadig tettere og bedre.

Basketball tok aldri for mye tid, men etter hvert ble treningene flere og alvoret litt større.  Noen opplevde også at de ble gode.  Bedre enn de andre. Og de ville gjerne lære mer.  Få til mer.  Men fortsatt var ikke forskjellene større enn at det var greit å trene sammen.

Gjennom ungdomsskolen og inn i videregående.  Tilbudene blir mange etter hvert, og fritiden blir et knapphetsgode.  De gode utøverne har sine beste år, og satsingen handler etter hvert også om å vinne.  Litt for ofte, kanskje.  Second strings opplever å sakke akterut og minuttene på banen i kamp blir stadig færre mens forsakelsene blir flere.  Kan ikke gå på kino.  Kan ikke være sammen med venner når de vil. Må på trening i stedet.  Kan ikke holde det gående med filmkveld utover natta en lørdag fordi kampen de likevel ikke får spille begynner tidlig søndag.

For den sosiale utøveren er snart grensen nådd. De vil egentlig bare henge sammen med andre og ha det moro.  Når de får tilbud om å bli med på et B-lag takker de frøst ja, men det blir aldri moro.  Det blir ikke det samme, og det blir ikke med de samme.

Den likegyldige utøveren

Han eller hun hopper av tidlig i karriereløpet.  De ble hanket inn i en aktivitet som de egentlig ikke var interessert i.  De brant aldri for basketball; de visste i hvert fall ikke at det er noe som heter BLNO og NBA.  De fulgte resten av flokken inn i en aktivitet som der og da var morsom.  Fordi alle andre gjorde det.

De hadde problemer med å tilegne seg kunnskap, og det var aldri viktig å bli god.  Bare å være sammen.  Det kunne like gjerne vært sjakk eller fotball eller håndball.  De hadde likevel hoppet av i ung alder.  De vil aldri savne idretten og idretten vil aldri savne dem. Det er neppe disse utøverne vi ønsker å redde.

 Den seriøse utøveren

Det begynte som for de fleste andre på skolen, og for en rutinert trener var de mulig å ane konturene av et talent allerede da.  En 10-åring med ballteft og balltekke er faktisk ganske enkelt å spotte. De er gode i flere idretter samtidig. Koordinasjon utover de vanlige.  Ballmottak, ballbehandling.

Disse blir fort bedre og stikker tidlig av fra de andre. Og ikke overraskende synes de derfor også at basketball er morsomt. Ekstremt morsomt.  Såpass mye at de er vanskelig å holde igjen.  De vil alltid mer.  De vil trene ekstra og de vil lære mer. Jeg husker fortsatt bussturen til Lundaspelen med kretslaget da Christian Hinsch bombarderte meg med spørsmål om basketball og om hvordan bli bedre; i nesten 6 timer.

Sånne utøvere.

De er fantastisk morsomme å holde på med.  De lytter, lærer og omsetter i praksis det du forsøker å formidle. Og på et eller annert tidspunkt begynner de å bli lei av slækkere.  Lei av folk som ikke kommer på trening, som ikke har nødvendig skills. Som ødelegger progresjon og driller. For disse utøverne handler det om å komme videre, og om å få nye utfordringer så raskt som mulig.

Noen slutter fordi basketball ikke er seriøst nok.  Miljøet er ikke stort nok til at de beste kan få tilbudet de fortjener.  Selv på idrettsgymnasene er listen lagt såpass lavt at det ikke alltid er noen «perfect fit» for de beste.  Fotball er stort nok og er helt ekstreme i sin talentjakt. Andre og mindre idretter har et ekstremt elitefokus – gjerne som et resultat av internasjonal suksess.  Basketball har i realiteten aldri hatt det.

Den skuffede utøveren

Disse kommer fra gruppen over. Dette er seriøse uøvere som har jobbet ræva av seg over lang tid.  De har hele tiden hatt et mål og en mening med det de har gjort, og når de som 17-/18-åringer blir hentet opp i en elitestall er det for å spille.  Men opplever altfor ofte å bli stittende.  Idet de er for gamle til juniorspill handler det utelukkende om seniortilbud:  BLNO og Kvinneligaen, eller å dytte på gamle, svette has-beens i en eller annen lavere divisjon.

Opplevelsen av å slite benken i stedet for å være den ledende aktøren på et juniorlag er ikke lett å takle for noen.  Det er ikke alle gitt å se mildt på at klubben tauer inn utlendinger i stedet for å satse ungt.  Tro meg, jeg vet veldig godt hvordan det er å sitte nederst på benken som tilskuer til det jeg gjerne ville vært en del av selv.  Jeg vant flere NM-gull på den måten, som «aktiv utøver».

Men det er likevel forventet at du stiller opp på alle treninger.  4 ganger i uken.   5 gange ri uken. Ekstratreninger i helger og tidlige morgener hvis treneren er av det ambisiøse slaget.  Kan ikke ta ekstrajobben i kassa på Merny; det kolliderer med treningen.  Kan ikke møte venner fredag.  Det kolliderer med treningen.  Inviterer de samme vennene til kamp, de får aldri se deg annet enn nederst på benken.  Eller, vennene kan ikke komme fordi de skal på hyttetur som du ikke kan være med på fordi du skal sitte nederst på benken.

Alternativet er fristende:  Ta en jobb. Ha det gøy i helgene. Dyrk kameratskapet.  Jobb dugnad for å kunne være med på russebussen. Lev livet.  Ha en normal ungdomstid.  Ha tid til å gjøre leksder elle rstudere. Få en utdannelse på normaltid.

Det skal «baller» til for å stå imot.

De små miljøene

Basketball er en liten idrett.  Så små er vi at det er umulig å gi alle et tilbud.  Og kanskje skal vi ikke redde alle.  Kanskje er det ikke vår jobb å ta vare på alle. Kanskje bør vi si nei oftere; når vi ser at en helt fersk utøver vil ødelegge for et helt lag når han eller hun kommer som nybegynner uten å vite hva en totaktsrytme er. Men av og til hadde det vært fint å kunne ha velfungerende lageneheter på flere nivåer. Ikke bare det ene laget i årsklassen, men et par-tre lag i samme årgang.  Og siden det ikke er mulig må det være mulig å samarbeide litt på tvers av klubbgrensene.  Det beste med Bærum Basket-satsingen har kanskje vært nettopp dette.  At vi har evnet å slå sammen lagennehter for å redde årganger fra full stopp. Det høres latterlig ut å si at vi må bli større for å bli større.  Men omtrent sånn er det altså.  Og om vi ikke kan lage noe som er stort nok sammen må vi samarbeide.

 De ureflekterte trenerne

«Jeg orket ikke mer da vi fikk ny trener».  «Kjedelige treninger, de samme drillene om og om igjen».  «Sur og sint trener ødela miljøet». «Ble stående og se på de beste spillerne trene systemer mens vi aldri fikk vært med.  Systemene virket forresten aldri i kamp».  Noen som er i tvil om hvem som er den viktigste for et lags suksess?  Ikke fordi han eller hun er fantastisk kunnskapsrik, men først og fremst fordi gode trenere evner å se spillerne for den de er.  Sosiale antenner.  Empati. Hvordan tar jeg best vare på denne gruppen?  Trenger de en pause nå?  Bør vi gjøre noe annet neste uke.  En sosial greie for alle? Har alle det bra med seg selv?  Har det skjedd noe hjemme eller på skolen som gjør at noen bør betjenes spesielt? Trenger de flere utfordringer på trening og i kamper?

Xer og Oer er fint.  Men x-faktoren er kanskje like mye hver enkelt spiller og hans eller hennes velbefinnende.

 De mange småkongene

Jeg har alltid hevdet at det verste med norsk basketball ikke er at vi er små, men at vi er smålige.  Og jeg har ikke vært bedre enn andre. Mathias Eckhoff beskrev dette både spissformulert og godt i 2009 da jeg ba ham mene noe om BLNO til nettsidene være.  Han skrev blant annet:

«Vi har et sjokkerende lite raust miljø her i den lille basketfamilien Norge. I og for seg ikke spesielt unikt, men bakstreversk og idiotisk likefullt. Mottoet «konkurrenter på banen, partnere utenfor» var og er en parodi…

Østlandsklubbene vil ikke spille treningskamper mot hverandre og bakvasker sine naboer på måter Machiavelli ville vært stolt av. Bergensklubbene eser seg opp, maser, krangler og spenner beina på de lokale rivalene alt hva de kan og klubbene i nord koker opp stadig nye konspirasjonsteorier om hvordan alle søringan er ute etter dem. Og samlet unner vi ikke noen andre suksess…

I steden for å invitere hverandre på besøk på treninger og melde oss på de trenerkursene som arrangeres bolter vi dører og hiver nøkkelen. Det finnes et kollektivt korttidsminne som gjør at oppegående, ressurssterke og i utgangspunktet flotte mennesker tar rennafart og møter seg selv i døra hvor uttalelser og motsigende handlinger kommer med en slik frekvens at vi ikke kommer oss av flekken.»

En ting er i hvert fall helt sikkert:  Om vi som en av de minste idrettene i Norge ikke har hverandre, har vi ingenting. Hvis vi motarbeider hverandre heller enn å samarbeide om å bli bedre kommer vi ikke av flekken.

Og vi kommer til å miste enda flere.

Det er nok nå, er det ikke?

(Har du noe på hjertet?  Send meg noen ord på pal.berg.bb@gmail.com)