pauliord

Jeg plukker litt videre her og der i bunken av tilbakemeldinger – før jeg om litt gjør et forsøk på å konkludere og oppsummere.  Men for meg høres det meste fornuftig ut selv om ikke alt er like relevant for alle og i alle miljøer.

Det hadde vært fantastisk nyttig og viktig om alle tok seg tid til å reflektere litt over det som skrives; spillere, klubbledere og coacher  Dette er synspunkter rett fra levra – selvopplevde historier om hvorfor luften plutselig går ut av ballongen for noen.

Om noen skulle være i tvil om at trenerens rolle er viktig – hør bare her om laget som gikk i oppløsning da det fikk ny trener:

«Jeg har ikke hatt så mye kontakt med de som slutte,t men jeg og andre på laget vet at de sluttet på grunn av den nye treneren. Han var alt for streng og sur. Treningene var veldig like og vi brukte masse trenings tid på plays som aldri funket i kamp i stedet for å bruke tid på å spille.»

For mange unge utøvere er det sannsynligvis ikke viktig at de driver med basketball.  Ambisjonene strekker seg ikke nødvendigvis lenger enn til moro og sosialt samvær:

«Spillerne likte å drive med trening. De likte treneren og de var sammen med venner på trening..  Det at de drev med basket var helt sekundært. Det var ikke basketball som idrett hjertet banket for men fritid med venner på laget i hallen som var viktig.»

Og altfor mange opplever sikkert at de renner hodet i veggen.  At det butter på kunnskaper og talent:

«De siste 8 årene har jeg trent i tre guttelag. De første to lagene gikk i oppløsning, mens det siste ser stabilt og lovende ut. De første lagene besto av spillere som startet relativt sent. Gjerne i 12-14 årsladeren. Flere kom fra andre idretter der de ikke hadde lyktes eller der lagene hadde gått i oppløsning. Det å sette av tilstrekkelig med tid for å bli bedre førte til en ubalanse mellom mine ambisjoner som trener, og spillernes vilje til å sette av tid. Det siste laget jeg nå er trener for har etter mitt syn hatt en selvforsterkende effekt. Vi startet tidlig, vi har talent, vi trener mye, og har stor progresjon fra måned til måned.De spillerne vi mister er de som ikke setter av nok tid, og derfor ikke har progresjon.»

«I ettertid ser jeg også at alle timene jeg brukte fra jeg var 15-19 (og det var et bra nivå på timer brukt) ble brukt veldig feil. Stort sett alene i en hall eller med en annen 15-åring. jeg trente ikke fysikk, noe jeg tror vi bør ha MYE mer fokus på fra ung alder, og jeg trente mye feil. Først da jeg var rundt 20 gikk dette også opp for meg.»

I Bærum Basket er en av de underliggende tankene våre at vi sammen  er mange nok til å kunne fange opp lagenheter med så få spillere at de står i ferde for å måtte avvikles.  Vi har heldigvis lyktes med å slå sammen lag på tvers av klubbtilhørighet selv om vi sikkert kan gjør een enda bedre jobb. Men dette er opplagt et poeng:

«Jeg tror at vi må samarbeide mer og bygge større klubber, der man har flere lag per aldersgruppe. Der spillere som har lyst å satse får det tibudet de ønsker og spillere som mer spiller for moro skyld får det tilbudet de ønsker.»

Spissing av satsingen med fokus på de beste vil alltid føre til gnisninger og slitasje.

«Etter hvert som det ble mindre og mindre trening, og mer og mer ståing på sidelinjen, forsvant både motivasjonen og gleden med å spille basket. Jeg begynte å skulke treninger, og de siste månedene dukket jeg kanskje opp to ganger i uken.»

«Jeg trivdes og trives masse med basketball, treningene og det sosiale er og var topp, men det kom ett punkt hvor jeg fant meg selv midt i mellom 2 grupper. Den ene gruppen var de som ville og endte opp med å sluttet helt for å prioritere det sosiale skolelivet (festing, kjæreste, popularitet), og den andre gruppen var de som ville satse og dedikere livet sitt til basketballen. Jeg ønsket jo ikke å slutte, så det endte opp at jeg, istedenfor å være i mellom 2 grupper, fant meg selv alene i en gruppe. Jeg innså jeg for sent at jeg ikke var god nok til å nå langt nok, og valgte altså å bli en «semi-pro». Det endte det opp med at jeg ble sett på som useriøs av trenere og medspillere på min sportslige arena, jeg ble sett på som «ditcher»  på min sosiale arena, og jeg endte opp med ett overraskende lavt akademisk grunnlag for videre studier. Samtidig har det gitt meg en enorm glede og ett bredt bekjentskap på mange forskjellige arenaer, samt hjulpet meg å komme i kontakt med studenter i utlandet hvor basketball er ett språk alle snakker.»

Tilbudene til de beste spillerne blir stadig bedre, og (altfor) mange spiller på flere lag i tillegg til treninger i skolesystemet.

«Snakket med noen i går som mente at en annen grunn kan være at mange blir lei når de kommer i voksen alder fordi de er med på så mye. I år har vi en spiller som kunne deltatt på  2000, 1998 og 1996, i tillegg til Regionslag. Det er mulig at mange får overload i ung alder, og da ikke orker mere når de blir eldre…»

«Jeg lot sjelden kropp få hvile, og når man feks. spiller for 3 lag på Langhus (86, junior, senior), landslag, kretslag, alt av fritid og Wang. Og ingen av disse lagene kommuniserer med hverandre så kan det bli tøfft for kroppen. Jeg har sloss og rehabilitert meg igjennom utallige operasjone både i kne og lysk, flere ankelbrudd, delevis røket akilles osv osv. Den gylnve middelvei er vel et eller annet sted i mellom der jeg har vært, og de som slutter å spille når de er 17 fordi de «merker» litt i kneet.»

Manglende profesjonalitet har vært nevnt tidligere, og på alle nivåer.  For eksempel i landslagssammenheng:

«Jeg er frustrert på hele opplegget rundt regionslagene,  regionslagtrenere, landslagtrenere og kommunikasjonen dem imellom. Jeg håper at det snart kan komme rene regionslag fra de forskjellige regionene slik at de kan møtes for rett og slett spille turneringer mot hverandre i stedet for slik det er i dag at de møtes for å trene en helg i Oslo. Det såkalte personlige brevet landslagstrenerene sender ut til spillerene som ikke kom med; dette brevet er helt likt til hele den håpefulle gjengen som ikke kom med – bare med forskjellige navn! Talentløst!»

«Vel, her sitter vi 20 år senere. Vi er fortsatt 10.000ish medlemmer. Vi sliter fortsatt med å få mer enn et håndfull damelag til å spille på et nasjonalt nivå. Nå sliter vi også med å få et tosifret antall lag til å spille i nasjonale serier på herresiden. Det som slår meg mest er vel kanskje som jeg sier at vi bruker all mulig unnskyldninger for å «rettferdiggjøre» at vi er så små. At det er vanskelig å bli større. Tror den holdningen må røskes virkelig opp i, hvis man noen gang skal bli noe større. Man må kanskje ta seg selv bittelitt mer på alvor, eller hva? Jeg mener, hvor proffe så vi egentlig ut, når vi hadde 13 lag til sammen, i to nasjonale herreserier? Ikke så veldig tror jeg.»

Men også:

«Til slutt vil jeg berømme trenerne som jeg har vært så heldig å spille under i løpet av min karrière. Synes de har vært flinke til å innse at de færreste kan leve av basketball i Norge, men samtidig greid å holde treningsprogrammene seriøse nok til at det har vært gøy å spille.»

Forsakelser synes å være en gjenganger fra flere som har svart på min utfordring.  Denne er egentlig typisk nok, som representant for en av mange som mener basketballen tok for mye av livet:

«Jeg sender deg min personlige erfaring av hvorfor jeg sluttet. For min del så var det ikke moro lenger. Jeg fikk aldri vært med venner, og de dagene jeg hadde fri, hadde jeg kun lyst til å sove og slappe av. Jeg følte at jeg misset ting som jeg hadde lyst til å være en del av, og at treningene kun ble tyngre og tyngre. Føltes som om jeg gikk fra skole til trening til sengs – HVER DAG.»

Mye å ta tak i her, for de aller fleste. Du kan fortsatt sende mail til paø.berg.bb@gmail.com hvis du har noe på hjertet og ønsker anonymitet.

Jeg er litt ør og overveldet nå. Over responsen på et tema som ble kastet ut i blogg-sfæren sånn litt på måfå.  Jeg har fått mange tilbakemeldinger, og den ene mer utfyllende enn den andre.  Dette er mitt første forsøk på å samle noen av tilbakemeldingene, men jeg innser at det kan bli viktig å gjøre et dypdykk i materialet.  Det lover jeg å gjøre.

Nedenfor finner du sitater fra mailene jeg har fått.  De er stort sett trukket ut av en sammenheng, men er representative for innholdet i brevene jeg har fått.

Utgangspunktet mitt var selvfølgelig det faktum at det virker som om det er flere som slutter med aktiv basketball enn det er som begynner.  Skjønt, det er nok ikke helt riktig.  Vi har jo faktisk stått på stedet hvil i flere år nå.  Eller som en skriver til meg:

«Etter å ha viet 20 år av livet mitt til idretten, begynte det å gå opp for meg, at vi kommer aldri til å komme noen vei. Nesten siden jeg startet, har jeg hørt at vi er ca 10 000 utøvere, og at NÅ skal vi virkelig eksplodere i antall. NÅ skal vi rekruttere, vi skal knekke kodene, og vi skal gjøre denne idretten til en stor idrett siden den tross alt er en av de største i verden, og den er jo så artig!»

Og han har jo rett.  Vi har vært flinke til å sette oss mål i norsk basketball, mer eller mindre hårete. Og vi har også vært flinke til ikke å nå dem. For meg har de største tankekorsene vært 1) at det, satt litt på spissen,  nesten ikke finnes seriøst satsende elitespillere over 25 år og 2) at vi taper kampen i de yngre aldersgruppene.  Gutter og jenter velger andre idretter og andre interesser, og de som likevel spiller basketball gjennom tenårene hopper av foruroligende tidlig.  Det er lett å forstå at unge mennesker i en etableringsfase følere seg tvunget til å velge utdanning, jobb og livspartnere.

 «Jeg flytta ut, fikk jobb og kjæreste. For meg var det aldri noe problem å motivere meg for å gå på trening, men da jeg begynte å jobbe 07-16 hver dag gikk det utvover egentreningen.  Det var vel også her jeg innså hva som måtte til. Jeg var 194 (med litt godvilje) og ikke superatletisk (med litt mer godvilje). Jeg forsto likevel bedre som 20-åring hvor listen ligger for å nå langt internasjonalt. Skulle jeg gått for det måtte det bety at jeg gikk «all in» i min satsing og likevel ville sjansene for å virkelig nå ut vært liten.»

Det finnes omtrent ikke penger i norsk basketball, og vekslepengene går heller til å brødfø utenlandske spillere enn å legge forholdene til rette for norske.  Det vet jeg fordi jeg har vært, og er med på det selv.

 «Da jeg var ung og kjekk og «proff» hadde vi 3 amerikanere. De spilte selvfølgelig 39 minutter og 59 sekunder hver kamp, vi fylte på med to norske her og der fordi man desverre må ha fem spillere på banen. Jeg ble så lei av å spille ett minutt her og der så jeg slutta etter tre år. Jeg var også lei av å stå opp fem om morran for å være med på varetelling, være hallvakt en hel lørdag og det at jeg ikke ble bedre spiller selv om jeg trente blodhardt hver dag.»

 « Vi unge ble sakte men sikkert «degradert» til sidelinjen.»

 Fortsatt  er det jo slik at utdanning koster penger – og tid.  Basketballen stjeler både tid og penger, og nekter deg muligheten for å ta en ekstrajobb som kunne gitt kroner til livsopphold, tli mat, til leilighet.  En ond sirkel. Samtidig: Norske spillere som gjør dette utelukkende fordi de elsker idretten kan ikke kontraktpiskes til noe som helst.

 «Treningstidene passet ikke inn med skoletiden, og jeg fikk  aldri lest nok. Det resulterte i at jeg ble mer og mer stresset for eksamen – begynte å føle eksamenspresset allerede i november og jeg har kun eksamen på våren!!  Skippet jeg en trening, fikk jeg mindre spilletid – og skole var ikke en god nok grunn til å skippe trening.»

 «Jeg tror folk slutter fordi de ikke føler det går noen vei og at det er på tide og tjene penger.»

 «Da jeg måtte ta et valg, var det ikke tvil om hva jeg skulle velge. For resten av livet til en 183 cm høy spiller som aldri slo ordentlig igjennom, var det enkelt å falle på den konklusjon at utdannelse og økonomiske utsikter veide tyngst.»

For Matz Stockman er situasjonen en helt annen. Hva som skjer videre i hans karriere er umulig å si noe sikkert om, annet enn at han er en av veldig få som får en helt unik mulighet.  Og han har alle forutsetninger til å nå langt selv om det er mange hindre som skal passeres.  Om du ønsker å nå langt internasjonalt og om du ønsker resultater å briefe med er det ikke smart å begynne med basketball. Såpass ærlige får vi være.   Men disse to valgte basketball og trente knallhardt og målbevisst inntil selvinnsikt og realisme slo inn med full tyngde:

«Når man er 15-16 ser man for seg en utvikling som vil ta deg til et nivå på på høyde med de beste i landet, man ser for seg collegespill osv. Det er demotiverende for spillere i 18-årsalderen å se at gode, norske spillere – forbilder her hjemme – ikke har suksess i USA.  Når man selv får smake på BLNO-nivået og ser hvor langt unna man er enker man vel kanskje at college i hvert fall ikke er vits for meg om ikke de beste norske klarte det.»

 «Jeg innså fort at jeg aldri kom til å bli en NBA-spiller, og senere, heller ikke en god spiller i utlandet. Så den eneste og siste muligheten var da å dedikere masse tid og krefter for å bli en god basketballspiller i BLNO.. Uheldigvis er det slik at det er en veldig lite lukrativ karriere, samt at karrieren som idrettsutøver i de fleste tilfeller en kort en.»

Vi er likevel mange som gjør det vi kan for at norske spillere skal bli stadig bedre, for at forholdene skal være optimale for utvikling.  Men vi er neppe flinke nok, og akkurat dette sitatet fra Christian Hinsch tar jeg sjansen på å publisere med fullt navn. Det er nemlig sabla godt sagt, synes jeg:

 «Jeg er en slags ekspert på området – jeg har tross alt «slutta» i alle fall 3 ganger. Jeg har vært både «overtrent» og «utbrent», mista glød, lyst og interesse, slutta ved frustrasjon over norsk basket, slutta ved agenter som ikke holder ord eller medspillere som ikke sentrer.  For meg er dette et mangehodet troll, men de gangene jeg har bestemt meg for at «nei, dette gidder jeg ikke mer» så er det en overordnet grunn til, eller forklaring på, at jeg gang på gang har havnet i nettopp denne situasjonen. For meg har det handlet om en mangel på profesjonalitet i klubbene og miljøene jeg har vært i. Det samme gjelder i landslagssammenheng. En opplevelse av at man kjemper mot, og ikke med, resten av basketmiljøet.  Det er ikke bare penger, utstyr, fancy driller eller tilskuere som er viktig når jeg sier dette. Like mye handler det for meg om at man er nøye og grundig i arbeidet som uansett legges ned. Det er gratis. Det er også gratis å strekke seg for å legge til rette for enkeltmennesker og individer. Å snakke sammen og dele kunnskap er gratis. Å få lov til å låne nøkkelen til hallen når man vil trene er gratis. Det er til og med gratis å høre på hverandres forslag til hva som kan bli bedre.»

Her pirker Christian borti noe som er overraskende og dessverre altfor typisk i vår lille andedam. Og når Christian sier at han er ekspert på å slutte,  påberoper jeg meg selv ekspertise på ikke å være nysgjerrig nok; ikke flink nok til å dele – jeg har vært en «loner» med sære ideer.  Men kanskje er jeg blitt eldre og klokere – i hvert fall eldre.  Jeg har forsøkt å bli bedre, mer ydmyk og mer lyttende og tror det er eneste farbare vei mot bedre resultater.

 «Jeg tror at vi ødelegger for oss selv når vi som er en relativt lite sport i Norge begynner med å kutte vekk nesten 40-50 spillere etter første helg på regionssamling for gutter 13.»

En annen skriver:

«Når jeg ser tilbake på dette, så virker det for meg at det har vært viktigere for trenere å vinne kamper på gutter og junior nivå, en det det var å utvikle fremtidige basketballspillere.»

Dette var altså bare en liten flik av de mange tilbakemeldingene jeg har fått.  Det er mer, og jeg ønsker flere på banen.  Har noe av dette inspirert deg til å mene noe?  Du kan kommentere direkte på denne bloggen, eller du kan sende meg en mail på pal.berg.bb@gmail.com.

For et par dager siden inviterte jeg til å mene noe om frafallet i idretten generelt og basketball spesielt; du kan lese det her.  Jeg føler veldig sterkt at dette er kanskje det viktigste vi kan diskutere om vi ønsker basketballen vel; om vi ønsker oss flere talenter og utøvere som blir i idretten vår lenger. Selvfølgelig er det sånn at folk skal få lov til å slutte.  Men det bør helst ikke være av årsaker som det er mulig å gjøre noe med.  Derfor ønsker jeg altså å høre mest mulig fra flest mulig som har befatning med basketball.  Enten du er trener eller spiller.  Om du har sluttet, eller av og til har møtt veggen – eller like gjerne om du stortrives med idretten.

Reaksjonene og tilbakemeldingene har vært overraskende mange – og lange.  Derfor vil jeg bruke litt tid på å bearbeide dette så jeg kan presentere noe på forståelig og gjennomarbeidet vis.  I mellomtiden oppfordrer jeg flere til å sende meg noen ord.  Du kan for eksempel bruke denne mailadressen når du har noe på hjertet: pal.berg.bb@gmail.com

Vi er akkurat ferdige med Den Store Trenerhelgen, og nok en gang var vi massevis av mennesker som vimet rundt på forleesninger, i lobbyen, i prat med kolleger og kjente mens vi gikk fra hall til hall for å se på bøttevis av yre landslagskandidater som kastet seg etter baller og sprutet av energi og pågangsmot – og en greker uten tekstemaskin som viste strålende krative og morsomme øvelser.

Etter en litt slækk start ble vel også All Star-kampen en bra forestilling med akkurat så lite defense som det bør være.  Og på kvelden lørdag fikk Mathias Eckhoff en svært fortjent pris sammen med de tre øvrige.

Så kan man jo lure på hvorfor ikke flere enn ca 10 000 ønsker å være en del av dette fellesskapet vårt. Vi har det jo så innmari stas sammen!  Vårt felles mål nå er å bli 25 000 medlemmer i 2022 (jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor man ikke adopterte idéen om 20 000 medlemmer i 2020 – ganske mye mer catchy og lett å lage greier av «20 i 2020»).

Nåvel, mitt anliggende nå er i den andre enden av historien.  Frafallet.  Hvorfor slutter spillere når de er som best, når de står på terskelen til å oppnå nettopp det de har trent lenge for?  Hvilke mekanismer påvirker valgene som blir tatt?  Hvilke «konkurrenter» har basketball.  Hvorfor er vi ikke interessante nok,  Hva er det vi ikke kan tilby?

Før hver sesong forsøker jeg å snakke seriøst til mine spillere og foreldrene om at vi er et kollektiv, avhengige av hverandre.  Vi må ofre noe og gjøre noen forsakelser for å få til noe sammen.

Jeg får stadige påminnelser om at ikke alle synes basketball alltid er lik morsomt. Og nettopp nå oppleve jeg altså at enda en spiller hoppet av laget og ville prioritere annerledes; en av disse spillerne som man innmari gjerne vil ha på et lag og som betyr som mye mere enn poeng og statistikk. Han var en sånn spiller man bare gledet seg til å møte på trening fordi han ga av seg selv; sprudlende opplagt, positiv, kreativ, impulsiv og sprø.  Noen er jo sånn, at de gir så mye av seg selv at de blir et sosialt midtpunkt, et lim i laget.

Dette er jo noe man opplever flere ganger i løpet av en sesong og en trenerkarriere, men jeg synes det er like sårt hver gang – samtidig som jeg veldig godt forstår at man etter hvet får et annet fokus og andre interesser.  Dette er helt sikkert et problem i flere idretter, og jeg har for eksempel lest mye om frafallet i håndball.  Selv synes jeg det hadde vært spennende, interessant og viktig å få vite litt mer om hva grunnene er, og hvordan man opplever det å være en del av et lag.  Derfor gjør jeg dette som min egen lille «frafallsundersøkelse».  Et forsøk på å få svar på hvilke mekanismer som gjør at folk elsker å være en del av et lag, men også hva man mener å måtte forsake og som man savner midt i alt det seriøse rundt idretten.  Jeg har ikke laget noe spørreskjemaer du kan klikke deg gjennom svar, men håper du gidder å sende meg noen linjer om dine egne  meninger.  For å hjelpe litt på vei – her er noen temaer som kanskje kan trigge noen tanker.  Og selv om du fortsatt er en del av et lag, og selv om du synes det er givende, viktig  og morsomt fortsatt har du kanskje noen tanker om dette..?:

• Det blir altfor seriøst, for lite lek.
• For lite seriøst, altfor mye lek og tøys.
• Rekker ikke å lese lekser.
• Får aldri vært sammen med venner.
• Kjæreste.  Familie.
• For lite tid til meg selv, kvalitetstid alene.
• Russetid og russebuss selv om det ligger langt frem i tid.
• For liten fleksibilitet; det bør være enklere å få lov til å droppe en trening i ny og ne for å gjøre andre ting – deilig å få litt fri også.
• For lite spilletid, får lite igjen for all treningen.
• For lite sosialt i og med laget.
• Kjipt å MÅTTE på trening de gangene man egentlig er sliten og har lyst til å være hjemme.
• En trener uten sosiale antenner.

Har du tanker om dette er du svært velkommen til å mene noe her på siden, og om det er andre som helst ikke vli på trykk kan dere gjerne sende meg en e-mail til meg på denne adressen: pal.berg.bb@gmail.com

Det er lov å drømme, og av og til er man sanndrømt.  Etter hvert finnes det mange basketballeventyr å fortelle; om unge norske talenter som forfølger en drøm og som til slutt lykkes i å nå målet.

Det er ingenting som skulle tilsi at norske gutter og jenter skal kunne oppnå noe som helst i verdens største idrett.  Norske gutter og jenter som utøver en av de aller minste norske idrettene, med treningsmuligheter som ofte er svært begrensede.

Når de til syvende og sist kommer dit at de får spilletid og muligheter i utlandet er det som regel fordi de i tillegg til skills også har karakter, og en god porsjon europeisk tankegang i bagasjen. Listen over norske spillere i ultandet, og ganske særlig på amerikanske universiteter, er etter hvert lang som et godt år.  Og den foreløpig siste i rekken av spennende historier er altså Matz Stockman som har trådt sine svært store barnesko i miljøet rundt Sandvika og Bærum.

Ingen har noen gang vært i tvil om at Matz har hatt det som skal til for å nå langt, men svært få hadde våget å sette penger på det som nå faktisk har skjedd. Hans kontakt og kontrakt med Louisville er virkelig en Cinderella-historie (uten noen som helst slags sammenligningf forøvrig…).

Jeg spurte Matz hvordan denne prosessen har vært, og her er hans egen oppsummering:

«Måten jeg kom i kontakt med Louisville på var i løpet av de første tre månedene her på akademiet (på Gran Canaria). Da kom det coacher fra masse universiteter for å se på big men. En trener fra USAom jobbet her i CBA de siste månedene har kontakter hos Louisville og var villig til å be dem ta en titt på meg. Vi snakket litt og en av assistenttrenerne til Louisville kom ned hit i tre dager for å se meg spille og trene. Han likte det han så veldig og fortalte meg at Coach Pitino var i ekstase etter å ha sett videoene assistenttreneren sendte han. Jeg snakket mye med treneren som var her, Mike Balado, og han sa at Louisville ville elske å ha meg som en del av familien og at jeg kommer til å ha stor suksess hos dem. Uken etter ringte Pitino på telefon og vi snakket litt. Også da jeg var i USA møtte jeg Pitino etter første kampen og fikk snakket med han. Var også og så på kampen deres i en arena i Connecticut kalt «Mohegan Sun». Var utrolig gøy å være i USA. Gleder meg sinnsykt til neste sesong!!!!!»

Hvordan er det med deg?  Gleder DU deg til neste sesong?  Har DU en drøm?  Go for it!

Jeg tenker…

…at det skal bli usedvanlig morsomt å møte 40 landslagskandidater i januar.  Jeg er sikker på at det er flere som gjerne skulle vært der, men det er i hvert fall 40 spillere født i 1996 eller senere som er anbefalt av trenere eller andre.  Den Store Trenerhelgen (11. og 12. januar) har heldigvis blitt den viktigste møteplassen for basketballinteresserte.  Her kommer det som kan krype og gå av norske trenere, og de aller beste talentene møtes til landslagssamlinger.

Jeg tenker…

… at mange av spillerne som kommer til Oppsal Arena 11. og 12.januar kan ha litt ulikt fokus, og jeg tror jeg kjenner igjen det meste i de fleste:  noen er såre fornøyd med egen skills og sin egen fortreffelighet mens andre har en ydmyk approach til det de kanskje kan lære.  Denne gangen er jeg krystallklar på at jeg vil vektlegge mer av personligheten hos U18-kandidatene.  For noen uker siden fikk jeg en svært uventet, men desto hyggeligere mail fra en av mine tidligere spillere.  Han skriver blant annet:

« Jeg leser i disse dager en bok som heter «bli best» av mental trener Erik Bertrand Larssen. Jeg ble først veldig fascinert av hans tanker og filosofi om hvordan vinnere skiller seg fra andre. Hvordan du får frem det ekstra når det gjelder, og skape «god følelsen». Summen av de små valgene du tar som tilslutt avgjør om du lykkes eller ikke. Jeg følte at alt som ble skrevet i boken var ting jeg hadde hørt før, mange ganger.

– skal jeg sette av ti minutter til noen treningsøvelser før jeg går å dusjer?

– skal jeg spise en sunn frokost eller skal jeg ta et pizzastykket fra igår?

– skal jeg få i meg en sunn lunsj mellom kampene eller skal jeg kjøpe meg noe på mcdonalds?

– skal jeg bruke tiden etter kampen til å studere teknikk på video, eller skal jeg spille Playstation?

– skal jeg spise umiddelbart etter en treningsøkt, eller skal jeg vente til jeg kommer hjem og ta det etter hvert?

– når kvelden kommer, skal jeg sitte oppe og se på en middelmådig film på tv, eller skal jeg legge meg tidlig slik at jeg er utvilt neste dag?

Dette minner mye om det du for mange år siden prøvde å få inn i tankegangen vår som en rutine. Det handlet om å prøve å tre ut av komfortsonene og herregud så flink jeg kunne blitt på alle mulige områder om jeg hadde fulgt dine råd. Men det var jo mindre interessant å høre på sånt en å så på nyheter for døve på den tiden, synd. Du var på oss hele tiden i en alder av 16 år. 90% av oss gav jo blaffen og tenkte veien til college basket var en flybillett unna for vi hadde så sinnsykt «skills». Utrolig at du fortsatt hang over oss  hele tiden, før kamp, før trening, etter trening, på treningsleir, på turnering og på tur.»

Jeg tenker…

…at det er veldig, veldig tilfredsstillende å få sånne tilbakemeldinger; å få vite at man faktisk har klart å trenge inn til noen som kanskje får et litt annet perspektiv på ulike ting selv om det skjer senere i livet. Jeg har vært privilegert som har fått være med på så mange karrierer, og som har fått se så  mange spillere videre i livet.

Jeg tenker også…

…at det er moro når BLNO nå er proppfull av spennnede, jevne og helt uforutsigbare kamper.  Når Ammerud kom hjem fra Bergen som et delvis slakt understreket det bare at dette er helt åpent, og at det er 6 lag som aspirerer til plass i Final Four.  Ingen av lagene er på bakfot ennå, med unntak av Sverresborg og Centrum. Jeg synes selvfølgelig det er skikkelig moro hver gang en av de unge spillerne gjør sakene sine bra; enten det er i Tromsø, i Bergen, i Centrum eller hos oss i Bærum.  Jeg har med interesse fulgt en diskusjon på Facebook startet av Gimle-veteranen Frederik Gnatt.  Han skriver:

« At Gimle er Norges beste basketball-lag er noe jeg digger. Fantastisk klubb med herlig rekruttering. At fire importspillere spiller i 120 av de 200 minuttene Gimle har i en kamp som ender med en 23 poengs seier imponerer desverre lite. Og trist blir jeg når jeg ser hvor lite noen av gutta får. Særlig med tanke på at Gimle vant såpass mye. Da burde noen spillere få mer enn ett minutt. Alle lag kan kjøpe titler, ingen kan kjøpe Gimle-kulturen. Men, den kan kastes vekk.»

Når Krister Hoaas på samme tråd forsvarer Gimles policy med påstått flere spilleminutter på en del av der unge unnlater han samtidig å fortelle at nesten alle ungdomsminuttene har kommet mot Sverresborg og et Centrum uten Miilah Kombat; altså ikke akkurat kvalitetsminutter.  Og han tar raust nok med Stian Enge som eksempel på ung og lokal spiller.  Han er vel ingen av delene.

Jeg tenker…

…at sånne ting har jeg ikke noe med, og jeg står sikkert lagelig til for hugg med egne disposisjoner.  Snart er julen virkelig over oss, og av ting vi husker fra 2013 er for eksempel at det tok et år før kommunen klarte å utbedre taket i Vulkanhallen. Da lurer man uvegerlig litt på hvordan man skal klare å gjennomføre et OL.

Det var året da Norge ydmyket Kina, og da tenker jeg ikke på fredsprisen men på kampen i Universiaden.  At det senere viste seg at Kina stilte med et svært middelmådig lag hører sikkert med til historien, men er lett å glemme.  Og apropos ydmykelser, for så vidt:  Jeg synes personlig det er SVÆRT hyggelig at Sverresborg har tatt utfordringen i BLNO, og jeg håper veldig at de ikke synes dette er så tungt at de hopper av igjen. Jeg tror jeg har sett at ett og annet lag har benyttet anledningen til å peise på og hvis utklasningssifre bidrar til at gleden forsvinner i Trondheim er det synd.

Stå på videre!

God jul til alle! Jeg håper å se mange av dere på Den Store Trenerhelgen

Det er den tiden på året igjen.  Tid for avslutning, takksigelser og ønsker.  Men noen julekort blir nok aldri sendt.

Som en av Norges altfor få basketbloggere hender det titt og ofte at jeg får henvendelser fra folk som ønsker at jeg skal skrive om helt spesielle temaer.  Pauliord er nok først og fremst ment som et fristed for mine egne meninger, men noe unntak må det være lov å gjøre.

Med Matz Stockmans signering for Louisville er plutselig amerikansk collegebasket et hett tema igjen. Det er etter hvert mange norske spillere som bruker sine beste år i USA, og jeg er sikker på at det er mange, mange flere som har de samme ønskene.

Men av og til kan det være vanskelig å vite i hvilken ende man skal begynne.  Det er slett ikke bare å «melde seg på» og tro at dette ordner seg kjapt og smertefritt.  Det er mange som har fortvilt over det første møtet med det amerikanske systemet, over møtet med de rigide NCAA-reglene eller noe så «enkelt» som å finne et sted som kan tenkes å være interessert i en norsk spiller.

For Matz Stockman har det nok hjulpet godt å kunne skilte med 7 fot, men det er jo de færreste som kan skryte på seg såpass mye høyde.  Dermed er man prisgitt kontakter, eget initiativ og pågangsmot og mye kunnskaper om hvor og hovrdan. Cecilie Width har sendt meg linken til en tjeneste hun har startet sammen med Marianne Brøvik og Stephanie Spencer – her.

De presenterer seg selv slik:

« Vi tilbyr deg det du trenger for å kunne gjøre tankene og drømmene dine om til virkelighet. Flere og flere unge idrettsutøvere søker seg til USA for å kombinere skolegang med idrett, men det koster mye tid og penger å skulle reise fra skole til skole for å finne den riktige. Med SportsFuture i ryggen slipper du å forholde deg til alt dette. Vi vil med personlig erfaring, idrettsmessig bakgrunn, tett oppfølging og gode kontakter sørge for at nettopp du havner på den beste skolen for deg når det kommer til både det akademiske og sportslige.»

De ser ut til å ha plukket opp alle de viktige problemstillingene, og om jeg ikke kan anbefale dem på det varmeste (da må jeg nesten ha litt erfaring med tjenesten) kan jeg i  hvert fall si såpass at dette ser lovende ut.

Så om du leter etter veien videre i jungelen kan du begynne med en henvendelse hit.  Så får du selv finne ut om dette er noe for deg.

Han stod der på parkeringsplassen, med bagen i hånda og kanskje med en liten tåre som presset på i øyekroken. Litt tårevått var det i hvert fall da mor og far tok farvel etter basketskolen på Tjøme i 1985.  Trygve hadde bestemt seg for å forfølge basketdrømmen, og ville flytte fra Skien til miljøet i Oslo og den nystartede satsingen i EB85.

Trygves historie forteller jeg ofte og gjerne: En dønn seriøs basketballspiller, en tvers gjennom solid person. Humoristisk, men seriøs.  Han ville noe med idretten, og han var villig til å ofre det trygge og kjente for noe som var helt nytt og ukjent.

Trygve skulle egentlig bo sammen med en av spillerne på laget, men tilfeldigheter og omstendigheter førte til at han flyttet inn hos oss i Lommedalen. Han gikk på Dønski VGS, og tok selv initiativet til å sørge for ekstratreninger.  Han ville se fremgang, fort!

Før alle vi andre hadde fått søvnen ut av øynene satt han allerede på bussen til skolen der han fikk kvalitetstid alene i gymsalen før skolestart.

Han trente hardt og han trente mye, og uten at NTG-apparat eller Wang-tilbud i ryggen.

Men Trygve ville videre.

Han var en av de mest solide EB-spillerne og fikk etter hvert napp på scholarship – hos Norges-vennen Willard Sims på Truman State i Missouri.  Suksessen var foreløpig et faktum, men det gikk ikke lang tid før det ble klart at det ble lite spilletid og delvis knuste drømmer.  Men Trygve ville ikke gi seg, og i hvert fall ikke gi opp.  Han beholdt stipendet men fokuserte mer og mer på skole, mindre på basketball.  Noen år senere hadde han truffet Jennifer, de giftet seg, de fikk barn, han besto advokateksamen, ble norsk-amerikansk og etter hvert amerikansk-norsk.

Da vi tidligere denne uken fikk beskjeden om at Trygve er død, var det uvirkelig. Tilfeldighetene ville det slik at han var i Norge da BLNO-lagene spilte åpningshelg. Han skulle egentlig til London i forbindelse med jobben, men det var Jennifer som sa at han måtte til Norge når han først var «over dammen».

Dermed fikk vi en strålende kveld sammen der det hele begynte.  Og alt var som om tiden hadde stått stille siden midt på 80-tallet:  Han var den samme gutten bortsett fra at MacGyver-sveisen var byttet ut med et ytre som sømmer seg en amerikansk advokat.  Den smittende latteren hans runget gjennom annenetasje på Frognerseteren. Den sitter sikkert i veggene fortsatt.

Vi snakket politikk og ble enige om å være uenige om mye.  Vi mintes gamle tider.

Vi snakket om den første landslagssamlingen hans da han ble innlosjert hos en av de lokale spillerne som var alene hjemme den helgen.  Jeg merket utpå lørdag i andre økt at han virket litt slapp, og spurte om han hadde spist nok.  Det var da han fortalte at det ene måltidet han hadde fått siden samlingen begynte var en ananasboks de to hadde hatt på deling.

Vi mintes årene i Lommedalen der Trygve ble en del av familien.  De krasse, men svært godmodige meldingene.  Vaflene etter trening. Trygve hadde sannsynligvis mer nærhet og kontakt med Daniel i hans første leveår enn jeg hadde.

Daniel sier at Trygve har vært som en bror for ham, og et helt naturlig forbilde.  De hadde jevnlig kontakt, og om noen dager hadde Trygve avtalt å møte Daniel i New York.  Slik ble det aldri.

Da Stian Emil ble født i 1991 var det ikke uten grunn at han ble oppkalt etter Trygve Emil, og at Trygve dessuten ble Stians fadder. Med Trygve i Denver og vi i Norge fikk vi ikke møtt hverandre ofte nok.  Han reflekterte over at han nå hadde bodd lenger i USA enn i Norge, og også at han aldri hadde hatt det bedre enn akkurat nå.  Med Jennifer og barna.

Om en noen få uker ville han blitt 43 år gammel, og klar for å ta fatt på resten av livet.  Etter besøket i Norge for noen uker siden skrev han til meg:

«Det var bare fantastisk koselig å være sammen med dere igjen.  Se huset, kjøre Citroën akkurat som i gamle dager, se norsk basketball igjen, diverse oppdateringer fra Torill om spillere og klubber, Mathias Eckhoff, Torgeir Bryn, Hege Eika, dommer Oscar, Rykkinnhallen, Salkjelsvik, den godeste Nils K, syting fra spillere (jeg virkelig gremmes når jeg tenker tilbake på hvor håpløs til tider mitt hodet var/er.  For en liten, simpel gutt fra Skien var ettermiddag/kveld og middag uforglemmelig.»

Livet vårt hadde ikke vært det samme uten Trygve som en del av det.  Han var kvalitet, tvers gjennom.  Trygve og jeg hadde vært eget ord som bare var vårt:  Klidøl!  Ingen av oss visste helt hva det betydde, men vi mente det nok som noe mildt og vennlig irettesettende.

Kjære Trygve!  Du gikk fra oss så altfor tidlig.

Klidøl!