pauliord

Det norske U18-landslaget (gutter) er i Makedonia akkurat nå, og noen er sikkert så interesserte i basket at de vet at laget har spilt seg inn i gruppen som skal gjøre opp om plassene 9-16.  Det høres kanskje ikke så sabla sexy ut, men i europeisk ungdomsbasket er vi ikke så veldig bortskjemt, og vi er i godt sleskap med basketnasjoner som Finland og Tyskland.

Faktisk må vi tilbake til 2007 for å finne et lag som har klart det samme – nemlig å unngå gruppe I og J:  Det er der de svakeste lagene blir plassert for å finne en rekkefølge fra 17 og utover.  Der har Norge vært altfor ofte.

Med seieren over Georgia i går sørget Norge for å legge disse nasjonene bak seg:  Vi blir uansett bedre enn Østerike, Georgia, Danmark, Skottland, Slovakia og Luxembourg.

Ganske rart er det for oss som er rundt laget at vi har tapt de to kampene der vi virkelig har vært gode:  Både mot Tyskland og Estland holdt vi nesten helt til sluttsignalet, men måtte altså gi tapt i de par-tre siste minuttene. Stårlende prestasjoner faktisk, og en fjær i hatten til Christer Elgmork og resten av coaching staff som har forberedt dem for oppgavene siden lenge før nordisk.  Det er fristende å tenke manglende kamptrening – i motsetning til de fleste motstanderene har ikke Norge spilt en eneste kamp siden Nordisk Mesterskap i mai.

I to kamper har vi vært nokså svake, men vi vant begge.  Og det sier nok litt om hva som bor i dette laget.  Seire over både Østerrike og Georgia var et slit fra ende til annen, men vi trakk de lengste strået til slutt. Og om noen skulle tro at Georgia og Østerrike er dårlige basketballag, så er det altså helt feil.

Det er her – i U18 – at gutter blir til menn.  Jeg vet det høres svulstig ut, men konkurransen er tøff, motstanderne er bedre enn mange kan forestille seg.

Nettopp derfor er det faktisk ganske suverent når Johannes (Dolven) konkurrerer om å bli beste returtager i turneringen . Kanskje blir han det ikke, men han er i realiteten en “dverg” i dette selskapet.  Likevel henter han ned imponerende 11.6 returer i snitt.

Jeg ser at noen svært yre mennekser på Facebook har antydet at vi kan bli historiske.  Joda, det er faktisk sant, men samtidig er det greit å være klarr over oddsene:  Forrige gang Norge møtte Ungarn endte det for eksempel med 49 poengs-seier til Ungarn (U16-EM i fjor)…  Jeg skal virkelig ikke være noen festbrems; bare fastslå at det er en solid jobb som skal gjøres.

Ingenting hadde vært morsommere og mer fortjent enn å søke mot en historisk plassering.  Men samtidig er det greit å vite at de bare har skjedd to ganger tidligere at Norge har spilt om plassene 9-16 i et EM.

Ønsk oss lykke til!

Her er norske EM-plasseringer med U18-lag:

2006: Norge spiller om plassene 9-16 og blir nr. 13 av 19 lag.  Det er 88/89-årgangen som representerer Norge med blant andre Stian Mjøs, Miilah Kombat og Christian Hinsch.

2007: Norge ender på 11.plass med den ågangen spillere som har vunnet mest: 89/90-spillerne har vunnet Scania Cup, Nordisk Mesterskap og var sist godt representert da Norge var med i Universiaden.  Blant spillerne var Stian Mjøs, Torgrim Sommerfeldt, Aksel Bolin og Anders Stien.

2008: Thomas Mjøs, Aksel Bolin, Magnus Midvedt og Mattia Bradascio er blant spillerne som ender på 19.plass av 20 lag.  Det er 90/91-årgangen som reprsenterer Norge, men bare Mattia er 91-spiller.

2009: Norge ende rpå 17.plass av 21 lg etter en god turnering med mange jevne kamper.  91/92-årgangen er dominert av spillere som Karamo Jawara, Stian Emil Berg, Øivind Lundestad, Fredrik Bøhn og Mattia Bradascio.

2011: Norge tar 16.plassen i en turnering med 18 lag.  93/93-årgangen er representert ved blant andre Espen Fjærestad, Marko Lepovic, Chris Ebou og Lar Harto.

2012: Vuk Krivokapic spilte for Norge også da – sammen med Espen Fjærestyad, Marko Lepovic, Peter Midtvedt og Nikola Blatancic. Norge endte på 20.plass av 22 lag.

Det har blitt mange basketballturer etter hvert, både med klubblag og landslag.  Reisene og turneringene har tatt oss til mange land i alle verdenshjørner. Der er det oftest det sportslige som har fokus, men litt for ofte blir det såpass mye fritid at man får anledning til å reflektere litt over stedet som besøkes.

Nå er vi altså i Makedonia.  Det er mitt andre besøk til F.Y.R.O.M., og jeg har bare vage og altfor varme minner om første gang vi var her.  Det var i U16-EM med 91-årgangen, og i løpet av de 11 dagene vi var i landet var gjennomsnittstemperaturen 42 grader.  Det var ikke air condition i noen av hallene, og bare et fåtall rom på hotellet hadde AC.

Denne gangen er det ikke så varmt.  «Bare» noen-og-tredve grader, men med en luftfuktighet som får svetten til å piple, alltid uansett.

Derfor blir det ogå endel turer i dusjen på hotellet.  Der har nok interiørdesigneren hatt en vanskelig jobb.  Det virker som om han eller hun har gitt opp allerede i utgangspunktet og resultatet er blitt et «dusjpodium»:  Det er sannsynligvis bunnen av noe som burde vært et dusjkabinett, men det er verken vegger eller forheng, og det er så lavt under taket at det er nødvendig å gå i hockey for å få det til.  Det betyr at absolutt alt blir vått; det er kort og godt umulig å samle strålen fra dusjhodet.  Det er viktig å redde unna toalettrullen – fjerner du den ikke har du en våt klump kreppapir etter seansen.

Toalettet er forresten en annen skål, bokstavelig talt.  Etter en dusj ser det mer ut som om jeg har hatt store problemer med å treffe skålen i andre ærend.

Toalettet i seg selv er også en underlig designløsning.  Sånn umiddelbart reagerer du kanskje ikke på bildet, det ser ut som en hvilken som helst doskål, men om du tenker litt på hvor vannet er plassert skjønner du kanskje at det er rimelig vanskelig å treffe riktig der også.  Med mindre du entrer toalettet bak-fram.  Det har jeg ikke prøvd ennå.

Denne bordlampen er sannsynligvis et fint stykke makedonsk interiørdesign.  Den går i hvert fall igjen på hele hotellet – med orange kuler i plast og en pære som er gått…

Strumica er en relativt liten og søvnig by, og heldigvis ikke med voldsomt stor trafikkbelstning.  Det er nok en fordel for trafikksikkerhet er nok ikke en prioritert oppgave her.  To ganger har jeg møtt biler i trafikken der far kjører bilen med 5-åringen på fanget.  Det er 5-åringen som styrer.  Artig nok, en kanskje ikke helt etter boka.

Særlig mange stjerner hadde kanskje ikke disse motorsagkjøretøyene fått i Euro NCAP_test heller.  De er et vanlig syn i bybildet og i trafikken, og er vel i realiteten en ambulerende vedkappetjeneste.  Det slår meg uansett at det neppe er gunstig om du blir involvert i en kollisjon med disse rullende motorsagene.

Det har vært litt vanskelig å få tak på hva som er de primære næringsveiene i Strumica, men om jeg skulle gjette må det bli natteliv, melonsalg og vedkapping.

Jeg har lovet meg selv at jeg skal skrive minst mulig om det sportslige herfra; det fikser David Cox aldeles forbilledlig på forbundets FB-sider.

Men jeg registrerer i hvert fall at Norge og Tyskland velger ulike tilnærminger til forsmedelige tap.  Vi bor på samme hotell og følger hverandre ganske tett.  Tyskland gikk på et ydmykende og stort nederlag mot Estland i går; neppe noe tyskerne hadde regnet med.  Mens vi fikk så hatten passet av Nederland.

Da vi spiste forokost i dag morges møttes tyskerne i møterommet som ligger en halvetasje opp fra spisesalen.  Der ser vi DVD og der prater vi.  Men ikke tyskerne – og i hvert fall ikke i dag:  Det var i stedet en sammenhengende rekke av strafeeksersis; pushups, løping på stedet osv. – med hissoge kommandorop fra trenerne.

Jeg har ingen peiling på hva som funker best, men jeg er i hvert fall sikker på at samtlige norske spillere har hjertet på rett sted, at de gjør alt de evner for å oppnå resultater sammen og at de så godt det lar seg gjøre forholder seg lojalt til hva vi er blitt enige om.

Og da er jeg altså litt usikker på om pushups er løsningen.

Vi får se.  I kveld er det Østerrike i en skjebnekamp hvis vi skal ha noe håp om å spille om plassene 9-16.

Det er ganske nøyaktig et år siden vi møtte «the sock nazi» for første gang, både fenomenet og mannen.  Hvis du er interessert kan du jo titte på siste del av denne gamle bloggen fra i fjor.

Og «here we go again»:  I Strumica med U18-landslaget opplever vi nok en gang FIBA-regler, forbud og påbud.  I alle internasjonale turneringer som denne EM-runden i Makedonia avholdes det et såkalt «technical meeting» første kvelden. Der skal man dokumentere at papirene er i orden for alle spillerne; drakter og utstyr skal godkjennes og man får presisert og repetert regler av praktisk art.

Det betyr for eksempel at når man går fra møtet skal man føle seg sikker på at alle spillerne er kvalifisert, både i forhold til statsborgerskap og alder.  Derfor var det jo litt overraskende å høre i dag at noen hadde fersket en 20 år gammel spiller på det israelske laget.

Like overraskende var det egentlig å se at både Finland og Tyskland spiller i drakter som har firmalogoer på drakten:  I går ble nemlig Norge nektet å bruke shooting shirts som var «sponset» av en av foreldrene, og følgelig med firmalogo fra et norsk firma på ryggen.  Men Nokia på Finland og en nederlandsk bank på de tyske draktene er visst ikke så farlig.  Det hjelper sikkert å være en slags basketballstormakt.

Alt så også greit ut for Norge før den første kampen, mot Tyskland.  Det norske laget varmet opp i forskriftsmessig utstyr mot Tyskland, og det ble blåst 1 minutt til kampstart da kommisæren kommer over til oss.  Han kan fortelle at compression shortsen til Matz ikke kan brukes fordi den er for lang.  Han unnlot for sikkerhets skyld å nevne dette i de 30-40 minuttene oppvarmingen foregikk, og ventet altså til sekunder før kampstart.  Compression shortsen var hvit slik vi hadde fått vite den måtte være, men den var altså for lang.  Den gikk over kneet.

Sokkene skal gå minst 3 centimeter over skoene og minst 3 centimeter under kneet.  Og de skal ikke ha logo fra konkurrerende turneringer.  Nytt av året er at de har erstattet «the sock nazi» med en automatisk bot som dele ut med rund hånd og som ligger i posthyllen neste morgen.

Coacher kan ikke stille i shorts, og de kan dessuten ikke stille i jeans.  Det skal bare drikkes vann fra FIBA-vannflaskene vi får utlevert.

Jeg har sikkert glemt noe fra møtet.  Det blir jo sagt så mye interesaant og viktig at der litt vanskelig å få med seg alt.

Jeg antar at det på andre møter med funksjonærer og dommere blir sagt ting som at speakerne skal snakke superfort og mumlende mens de forsøker å spise mikrofonen slik at ingen kan skjønne hva de sier.  Og at dommerne aller helst skal være så alvorlige og avvisende som overhodet mulig – et ekstra pluss hvis de er arrogante også.  Smile skal de i hvert fall ikke, og de bør helst storme ut av hallen og inn i en ventende drosje.  Dommerne har nok fulgt godt med på sitt møte, for dette fikser de fint.

Det gjør forresten vi også, og foreløpig har vi ikke fått noen uvenner. Men vi er ganske svette i lange bukser i over 30 grader.

Vi høres i en senere blogg!

Av mange årsaker har denne bloggen gått litt i dvale i sommerukene; i påvente av en ny sesong der det igjen kan være interessant å skrive og mene noe om det som skjer i Norge.  Men i et slags feriefravær tillatter jeg meg å hilse fra er helt annet sted i verden; nemlig Makedonia.

Det norske U18-landslaget er det første av de aldersbestemte landslagene som er i ilden denne sommeren, om vi velger å se bort fra U23-gutta som nettopp kom hjem fra Kazan.  Jeg er med på lasset som en slags sjuende far i huset, og om du har lyst er du hjertelig velkommen til å titte innom «Pauliord» i dagene som kommer.  Det blir altså noen bloggdager for helt spesielt interesserte; dere andre kan nyte sommeren videre…

Så må det være lov til å spørre seg hvorfor Makedonia, og hvorfor i all verden den lille byen Strumica som med sine drøyt 50 000 innbyggere ikke akkurat er verdens navle.  I det hele tatt, hvorfor arrangeres de fleste ungdomsmesterskapene i øst-Europa?  Svaret er såre enkelt:  Det er bare i disse landene prisnivået er slik at de har råd til å arrangere det.  Ikke bare har de råd, men jeg antar jo at de tjener en slant på de 12 dagene dette varer også. I disse turneringene er det nemlig bestemt av det internasjonale forbundet hvor mye hvert land skal betale pr.deltager for å være med:  For 40 euro pr.hode pr.dag skal arrangørene dekke alt – hotell, tre måltider hver dag, transport osv., osv. Og som du skjønner – for drøyt 350 kroner kommer man ikke langt for eksempel i Norge.

Det hadde selvfølgelig vært fantastisk morsomt å ha 22 ungdomslag på besøk i Norge en sommer:  Masse strålende god basketball å se for interesserte; og et gjennomført proft opplegg for neste generasjon storspillere.  Men det blir altså nesten alltid spilt i Makdeonia, Bosnia, Romania eller deromkring.

Bare for å illustrere:  I går tok vi med oss Mikkel (Kolstad) til frisøren her.  Han synes det var blitt mye hår, tjukt hår og i hvert fall ganske plagsomt i trykkende varme og høy luftfuktighet.

Vi bor litt utenfor bykjernen, så når vi skal et sted må vi ta taxi:  Uansett hvor du tar taxi innenfor bygrensen koster det 1 euro.  Med fire mennesker i bilen blir det altså et par kroner på hver; litt flaut billig for en nordmann.  Vi kjørte til og fra hallen i dag for å se motstandere; 15 minutter i taxi = 1 euro!

Og Mikkel hos frisøren.  Vi bestilte time, han fikk proff hårklipp og vi betalte litt over 2 euro..!  Altså 20 kroner for noe som ville kostet minst 350-400 hjemme.

David Cox kjøpte is til hele laget i dag.  50 kroner.

Denne bloggen skal handle lite om hva vi gjør på banen, men kanskje mer om det som skjer utenfor.  Men det må likevel være lov å være bittelitt stolte av hva laget fikk til i dag:

Åpningskamp mot stormakten Tyskland som nok er temmelig irritert over å ha rykket ned i B-puljen.  De vil altså opp for enhver pris, og er her med et stort og proft støtteapparat og ditto ambisjoner.

Men Norge presterte en nokså atypisk åpningskamp; det er jo dessverre sånn at norske lag ofte må ha en kamp eller to «under beltet» for å venne seg til nivået.  Men ikke i dag.

De norske gutta tok frekt nok ledelsen, og holdt den lenge.  Uavgjort til pause holdt til en jevn kamp til langt inn i sluttminuttene.  Jeg er sikker på at Tyskland var ørlite rystet.  De fikk riktignok opp et par-tre udekkede treere som reddet kampen for dem.  Men Norge var der, de var i kampen hele veien og Tyskland klarte aldri å åpne en for stor ledelse.

Morgen er det Estland.  Norge tapte for nettopp Estland i nordisk, i en kamp der Norge var i føringen nesten hele veien.  De norske U18-gutta er klare for revansj!

Det er ganske nøyaktig 7 år siden et norsk lag spilte mot Kina for første gang.  I juni 2006 spilte 3B Basket fire kamper i Kina, og i den andre kampen møtte vi kinesernes beste U20-spillere.  Det var en blandet fornøyelse, av mange grunner…

Fredrik Bryne var en av våre største spillere med på turen til Kina. Men det fantes altså store kinesere også…

– Vi var en redusert gjeng; både fordi en 11 timers flytur og jet lag’en preget oss, men også fordi enkelte norske mager ikke hadde taklet overgangen til lokale mattradiasjoner.

– Selv om man burde fortrengt sånne ting er det lett å huske resultatet:  vi tapte 100-60.

– Jeg tipper kineserne hadde en snitthøyde på to meter, og i hvert fall ikke mindre.

– Spillerne smilte aldri; det gjorde ikke coachene heller.  De kom, spilte, vant og forsvant.

7 år senere er situasjonen altså snudd på hodet; de norske U23-gutta høvler over det kinesiske laget i Universiaden.  Uansett hvordan det går senere i turneringen vil gårsdagen være en milepæl for norsk basketball.  Og uansett hva slags lag kineserne har sendt, så er dette noe helt nytt.

Da må det være lov å leke litt med tall.

Det er snart 1,4 milliarder kinesere, mens vi nærmer oss 5 millioner nordmenn.  Sånne tall er som regel helt umulig å fatte, men for hver nordmann som tråkker rundt på kloden er det altså 280 kinesere.

Etter at Yao Ming sørget for at basketball virkelig tok av i Kina skal det være noe sånt som 300 millioner av dem som spiller basketball.  I Norge er vi fortsatt 10 000 som holder på.  Det betyr (svært) grovt sett at for hver norske basketballspiller finnes det 30 000 kinesere som spiller ball.

Om ikke annet kan det bidra til å sette det hele i et slags perspektiv.  Og om du innbiller deg at alle kinesere er bittesmå, så fikk vi altså drept den myten i møtet med det kinesiske U20-laget allerede for 7 år siden.

Når du har 300 millioner å ta av må man jo regne med at det finnes en og annen over to meter…

Jeg ser at Åge Damsgard skriver«300 millioner kinesere spiller basketball. De aller, aller beste (under 23 år) er nå i Universiaden i Russland.»

Akkurat det er jeg litt usikker på; jeg har i hvert fall ikke så inngående kunnskap om kinesisk basketball at jeg vet om de har reist med de beste til Kazan.

Men det spiller da også mindre rolle.

La oss heller glede oss over at det norske laget har bevist at alt er mulig.  Og det er ingen tlifeldighet at det er en gjeng 89/90-spillere som sto for bragden.  Den samme årgangen som har herjet i Scania Cup, Lundaspelen og Nordisk mesterskap.

Grattis til laget; til spillere og coacher!  Og lykke til mot Finland i morgen.

Coaching handler sannsynligvis vel så mye om pondus som om kunnskap og klurig plassering av x’er og o’er.  Jeg tenkte ganske mye på det forrige uke da jeg fulgte de siste NBA-finalene fra TV-stolen i USA.

Det var virkelig en prøvelse å følge finale 6 og 7, med mindre du var Heat-fan. Og selv da måtte du vel i anstendighetens navn ha fått med deg at det var en blanding av gavepakke, griseflaks og unnfallende dommere som gjorde at det i det hele tatt ble en finale 7.

Da det var 28.2 sekunder igjen av ordinær tid i kamp 6 ledet Spurs med 5 poeng, og vi var ganske yre i TV-stuen.  Skulle det virkelig gå veien? 28 sekunder tar all verdens tid i NBA … tid nok til å reflektere over ganske mye.  Som for eksempel de to coachene på banen:

Jeg husker jeg tenkte hvor lite det ble snakket om Erik Spoelstra og hvor mye det ble snakket om Gregg Popovich.  Og da snakker jeg om hele finaleserien.  Popovich er 64 år gammel og vant sin første NBA-tittel som 50-åring.  Erik Spoelstra er 42  år gammel og har allerede vunnet to.  Men likevel – jeg klarer liksom ikke å få den nødvendige respekten for den karen.

Med 23 sekunder igjen skjøt LeBron  skivebom fra 3-poengsland, men Miami fikk på mirakuløst vis ballen tilbake og neste 3-poengsforsøk fra han som ble finalens MVP var en fulltreff; to poeng opp til Spurs.

Jeg vet ikke helt hva det er med Erik Spoelstra; hvorfor jeg ikke helt klarer å respektere ham.  Han hadde sannsynligvis blitt en innmari fin Barbie-figur, som et supplement til Ken, kanskje.  Han er litt for pen, liksom.  Litt for barnslig oppsyn. De amerikanske TV-sendingene er forståelig nok prima vare, med kommentatorer i stjerneklassen og ditto ekspertpanel.  Og en fantastisk irriterende «på gulvet»-dame som stakk mikrofonen opp i trynet på coachene i hver eneste periodepause.  Popovich leverer alltid varene med korte, konsise og gjerne underfundige svar.  Spoelstra leverer også varene og svarene – men det er det samme hver gang. Uspennende selvfølgeligheter.

Det tok 4 sekunder for Miami å foule Kawhi Leonard som kunne sørget for 2-possessionledelse om han senket begge straffene.  Men det ble treff på bare én fra mannen som leverte en fantastisk finaleserie, og som virkelig hadde fortjent å sette et endelig punktum i finale nr 6.  Tro det eller ei, han spilte mest av samtlige Spurs-spillere i de 7 finalene og hentet ned smått imponerende 78 returer!

Jeg husker TV-kameraene fanget inn Pat Riley på tribunen.  Mannen som sørget for at Erik Spoelstra ble hans etterfølger på Heat-benken var tydelig bekymret.  Plaget.   Med bare 19 sekunder igjen å spille. Det er nok mange som mener at om Heat ikke hadde vunnet NBA-tittelen i fjor hadde Spoelstra  fått fyken.  Og det samme i år.  Riley så nesten ut som om han hadde bestemt seg for noe sånt, der og da.  Hans protegé var i ferd med å mislykkes, og det  med et lag ingen andre ville ha klart å tape med.

Spurs opp med 3, og 19 sekunder igjen:  Ny 3-poengsbom fra LeBron, men Bosh endte opp med finalenes viktigste offensive retur; pasning til Ray Allen i hjørnet som, selvfølgelig, hadde skoene plassert på riktig side av 3-poengslinjen – og svisj: 95-95 og ekstraomgang.

Og kanskje det var nettopp her at Spoelstea fortjener kreditt og respekt.  Mens Popovich hadde Tim Duncan på benken satte Spoelstra innpå Bosh igjen.  Som endte opp med returen som kanskje Duncan kunne fått hendene på, hvis han hadde vært på gulvet og ikke på benken.  Men som altså ble Miamis ball og et siste desperat skudd – fra Ray Allen i hjørnet.  Men ingen har egentlig snakket om det som noen genistrek.  Den eneste spilleren som ganske konsekvent har snakket om «coach» som en autoritet i laget er Dwayne Wade som faktisk nevnte ham flere ganger på pressekonferanser.  Coach ditt og coach datt.

Slutten av ekstraomgangen da Ginobili tar ballen til kurven, med Ray Allen hengende i armene.  På stillingen 101-100 til Heat burde foulen vært dømt, og finaleseriens skjebne overlatt til Ginobilis to straffer.  Men nei; no-call og foul andre veien i stedet.  Klart for kamp 7.  Vi vet alle hvordan det gikk.

Gregg Popovich gjør ikke no-callen til noe stort poeng etter kampen, mens vi som heiet på Spurs er opprørt, rasende, forbannet og skuffet.

NBA-finalene er historie, Heat vant igjen. Som de skulle.  Og ALLE snakker om LeBron James, og litt om Dwayne Wade.  Og enda litt mindre om Chris Bosh som kanskje er på vei ut.  Men ingen snakker om Erik Spoelstra.

Det handler nemlig om pondus, og fortjent respekt.  Det har han ikke ennå.  Han har fått et gull-lag servert på sølvfat og har bare såvidt klart å hale mesterskapet i land.

I dag snakket alle i stedet om Doc Rivers som forlater Celtics til fordel for Clippers.  De fleste mener han er den beste coachen i NBA akkurat nå, men laget hans ble altså eliminert tidlig i playoff i år.  Det handler om respekt og pondus; ikke utelukkende resultater.

Da Pat Riley ga jobben som head coach til mannen som tidligere jobbet med videoanalyse, sa han blant annet dette:

«This game is now about younger coaches who are technologically skilled, innovative, and bring fresh new ideas. That’s what we feel we are getting with Erik Spoelstra. He’s a man that was born to coach».

Det er heldigvis mange norske «up-and-coming» coacher nå. Som foreløpig har det til felles at de så vidt er tørre bak øra. De har en glødende interesse for spillet og spillerne, og hungrer etter mer kunnskap og mer erfaring – og etter hvert respekt.

Det er kanskje snart det eneste fortrinnet vi gamlegutta har igjen.

Pondus, på alle mulige måter…

Jeg burde vært på basketskolen i år.  Jeg skulle vært på Basketskolen, men i år er det ikke behov for så mange instruktører som tidligere.  Hvorfor?  Jo, fordi antall deltagere ikke er så mange som i fjor.  Og året før, og året før det.

Og da snakker vi ikke om et tilfeldig dip, vi snakker ikke om avvik på noen titalls utøvere.  Antall deltagere på Basketskolen er plutselig mer enn halvert siden 2012.  Det er dramatisk, og det er synd men det er sannsynligvis nokså enkelt å finne forklaringen.

For n’te gang skriver jeg dette:  Basketball er en liten idrett i Norge, og vi har ikke rukket å få veldig mange tradisjoner og institusjoner.  Men noen har vi:

Med litt ulike navn har Hansa Cup i Bergen bokstavelig talt vært på banen i mange år.  Den Store Trenerhelgen har en kort historie, men er i ferd med å få skikkelig fotfeste.  Bærum Open (tidligere Rykkinn Cup) har lenge vært er fast holdepunkt for yngre lag ved sesongstart.  Veteran-NM ser ut til å kunne bli en tradisjon.

Men viktigst av alle arrangementer, tradisjoner og institusjoner er Basketskolen. Ingen over, ingen ved siden.

Vi er mange som har undret oss over hvordan og hvorfor Jan og Dag (Stien) hvert eneste år siden 1980 har brukt altfor store deler av livet sitt på å arrangere sommerens vakreste basketeventyr.  Og etter hvert er vi veldig mange som har vært der som instruktører, og det er enda mange flere som har vært der som spillere.  Det morsomste er kanskje at mange kommer igjen, år etter år.  Men altså ikke i 2013.

Den mest nærliggende forklaringen finner vi i Bergen.  Nyskapningen Elite Basketball Camp med Hop som teknisk arrangør inviterer bortimot 100 deltagere til det de selv omtaler som «eliteundervisning overfor norske, ambisiøse basket-talenter».  Frontet av blant andre Greg Minor som angivelig er Slam Dunk-ekspert, skal altså norske håpefulle lære basketball av de beste.  Elite Basketball Camp har lagt arrangementet sitt til dagene før startskuddet går for Basketskolen i Tønsberg (29.juni).  Det er ikke veldig vanskelig å tenke seg at deltagerne har måttet foreta et valg, og at mange av de 96 deltagerne i Bergen har valgt bort Basketskolen i år.  For alt jeg vet, kan det vise seg å være et godt valg – vel å merke dersom amerikanerne i Bergen viser seg å være så dyktige pedagoger som lovet.

Selv sier arrangørene: «Elite Basketball Camp er … ikke i konkurranse med … Basketskolen(Tønsberg) som er et breddearrangement».  Mon det.

Selvfølgelig er de i konkurranse med Basketskolen.  Og selvfølgelig har de rappet deltagere som ellers ville dratt til Tønsberg.

Jeg skjønner at det er kulere med forhenværende NBA-spillere enn nåværende BLNO-spillere.  Jeg forstår at «slam dunk champion fra NBA» klinger bedre enn «flink skytter fra BLNO». Men hvis noen mener Wang Team på Basketskolen ikke er et spisset treningstlbud har de kanskje ikke vært der.

Arrangøren i Bergen sier at de har «ingen økonomiske ambisjoner».  Det betyr vel i så fall at det koster sånn cirka 280 000 kroner å gjennomføre campen.  Det er lov til å tvile på det, på samme måte som det er en helt ærlig sak å ville tjene penger på arrangementer som dette.

Mitt poeng er at institusjonene i norsk basketball er få, altfor få.  Og vi som holder på med basketball i Norge er også så få at det er viktig å hegne om det vi har.  Jeg har selv mange ganger tenkt tanken på å arrangere et alternativ til Basketskolen.  Kanskje et litt annet format ogen litt annen målgruppe.  Men jeg har latt det være av respekt for veteranene.  Og om jeg skulle gjort det ville jeg selvfølgelig ikke valgt starten av sommerferien.

På samme måte ville det være både dumt og ufint å legge seg oppå Hansa Cup, eller å tilby et gamlis-alternativ til Veteran-NM.

Elite Basketball Camp er hjertelig velkommen til Norge.  Men ikke i månedsskiftet juni/juli.  Det er det dårligst tenkelige tidspunktet å arrangere noe sånt.  Og det har altså langt på vei ødelagt Basketskolen 2013, tror jeg.

I tillegg til konkurransen fra Bergen virker det dessverre som  Basketballskolen også har fått «konkurranse» fra tjenesten bball.no. Nytt i år har det altså vært at påmeldingene har skullet gå gjennom nettopp bball.nos system, men litt for mange synes å ha møtt veggen. Problemer med å opprette profil, problemer med registrering – irritasjonen har vært stor hos mange, og det minner mistenkelig om problemene vi erfarte i forbindelse med Den Store Trenrhelgen.

Kanskje er norsk basketball moden for en tjeneste som bball.no forsøker å tilby, men vi fortjener i så fall at systemet er modent.  I denne bloggen har jeg tidligere forsøkt å si litt om hvor jeg mener skoen trykker:  Tjenesten fremstår som visuelt litte tiltalende, rotete, tilsynelatende uten mål og mening – og det  første møte med nettsiden er altså en bøtte resultater fra Hansa Cup.  Og på engelsk..!!  Hvorfor det?  Hva er galt med norsk?  Hva er galt med å forklare hva denne nettsiden ønsker å være.  Hva er galt med å ha en logo for Basketskolen som peker på forsiden?  Pussig nok er den eneste logoen på forsiden Elite Basketball Camp, og litt påfallende er det vel at de samme personene står bak både bball.no og Elite Basketball Camp.

Fredrik Hannestad skrev for en stund siden på denne siden:

«Jeg savner (i årskvalkaden over store begivenheter) de to viktigste tingene som skjedde i norsk basket i 2012; Easy Basket og BBall.»

Jeg er  fortsatt litt usikker på det, gitt.

Jeg ser på hjemmesiden til Basketskolen at de har opprettet en nødløsning for spillere som fortsatt ønsker å være med:  En mail til basket@basketskolen.no gjør susen!

Helt til slutt:  Ikke kødd med Basketskolen!!

Det var sluttspillkamp, og jeg var en av 12 utvalgte.  Det må være lov å si at jeg ikke hadde noen sentral rolle på laget.  Det hadde derimot en av lagkameratene mine som dominerte de fleste kampene vi spilte den gangen. Vi kom tidlig til hallen, og satt i garderoben for å skifte da motstanderlaget tittet inn døra: Det var deres hjemmekamp og jeg tror vi hadde «tatt» deres garderobe.

Det ble utvekslet noen få og litt anstrengte høflighetsfraser, og vår beste spiller var akkurat i ferd med å ta på seg sokkene.  I det motstanderen strøk på dør rakk han akkurat å si at «dette er 40-poengssokkene mine».

Vi vant kampen – lett.  Og vår toppscorer?  Joda, han scoret over 40 poeng i den kampen.  Det minner meg om Larry Bird, en av spillerne gjennom tidene jeg har mest sans for, av mange grunner.  Historien om hans arrogante og «cocky» attitude er mange – og gode.  Denne er god på originalspråket:

«During the three-point shooting contest on All-Star Weekend 1986, Bird entered the locker room, looked around without saying a word, then finally said, «I want all of you to know I am winning this thing. I’m just looking around to see who’s gonna finish up second.» He won the shooting contest.»

Ta en titt innom Wikipedia her, og se flere gode historier mot slutten av denne artikkelen.

Jeg ble ganske nylig minnet om mine første basketballår, og en tone på laget som var mestere verdig.  Mange vil sikkert mene at det var uverdig, men jeg kjenner at jeg selv er ganske tydelig preget av menneskene jeg var sammen med på 70- og 80-tallet.

I den grad jeg selv blir oppfattet som utålelig arrogant og litt småkjekk i tonen, så lærte jeg av de beste – både på basketballbanen og i mine første år i VG-sporten:  VG var størst og best og vi oppførte oss litt deretter.  Og jeg hadde en sjef som ikke på noen måte klarte å holde kjeft hvis han hadde en eller annen kvikk kommentar.  Og det hadde han absolutt hele tiden, og gjerne på andres bekostning.  Men likevel helt uten ondskap.  Det bare datt ut av ham.

Det er ganske stor avstand mellom Aksel Sandemose og Petter Northug.  Aksel Sandemose skrev Janteloven for ganske nøyaktig 80 år siden – du vet der det blant annet heter « Du skal ikke tro at du er noe.»  Petter Northug hadde en litt annen «take» på dette da han hadde knust konkurrentene i 2007: «Barneskirenn»!  Det er blitt stående som et slags varemerke på noe svært unorsk.

Jeg tror nordmenn flest har litt problemer med å plassere Petter Northug, og enda større problemer med å finne ut om han er arrogant, uspiselig, ertelysten, skøyeraktig – eller alt på samme tid.

«Northug bryter med idealet om den stillferdige og pliktoppfyllende idrettshelten med ekte norsk granbar i sveisen, han som egentlig er litt flau fordi han vant.», skriver Eskil Skjeldal her.

Vi som har vokst opp med «du skal ikke tro at du duger til noe» kan kanskje trenge en helt annen approach, i hvert fall til idrett.  Da Gro Harlem Brundtland sa «Det er typisk norsk å være god » i 1992 ante hun ikke at Lillehammer-OL skulle bekrefte påstanden så ettertrykkelig.  Den gangen brukte hun nettopp håndballjentene og skigutta som eksempler på hva Norge kunne og burde klare internasjonalt.  Mange mener nok snarere at det er typisk norsk å være ydmyk og å stå bakerst i køen uten å mukke.

Det er i det hele tatt interessant å se hvor norsk det er å ta avstand fra folk som er litt unorske, John Arne Riise inkludert.  Jeg liker ham egentlig ikke, men det handler nok mest om hans fravær av evner til å se seg selv slik han fremstår.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har stor sans for ydmyke spillere, men gjerne i kombinasjon med vinnerinstinkt, hvis det er mulig.  Rolf Halvorsen er stadig vekk en svært god venn, og han har klart kunststykket; å være en usedvanlig trivelig kar privat, men gjerne ganske motsatt på banen (og det oppfatter jeg altså utelukkende som et positivt trekk, bare så det er sagt).

Det har vært morsomt å følge de norske U21-fotballgutta i EM, og det skal bli usedvanlig spennende å se hva U23-gutta kan få til i Kazan, og da snakker vi om basketball.  Skal man dømme etter intervjuene på basket.no er det ikke noe i veien med ambisjonene til spillerne som reiser til Universiaden:  USA i finalen, nothing less!

Det er nok en fordel om de legger igjen nisselua og inntar en tøff-i-trynet attitude, selv om det neppe blir noe barneskirenn.

Det finnes journalister i Norge med peiling på basketball. Problemet er bare at de ikke skriver lenger. Men også, at avisene ikke mener basketball er så mye å skrive om. 

Dermed er det nesten alltid sånn at basketballstoff i riks- og regionavisene blir mer eller mindre innsiktsfulle historier om NBA-stjerner. Det er nemlig verdt trykksverte, mener man.

Litt om lønningsposen til LeBron, kuriøse artigheter om bøter på størrelse med en norsk industriarbeiderlønn, om Jason Collins som kom ut av skapet, om Kobe som setter scoringsrekord, om Kevin Wares dramatiske beinbrudd.

Sånne ting.

Nå sist om «NBA-veteran blir trener i Norge». Aftenpostens meget ivrige og yre grand old lady, Mette Bugge,  har lånt pennen sin til en historie om Hop som med Fredrik Hannestad og Jeff Christensen i spissen har hentet inn mer eller mindre kjente trenerkrefter til Elite-camp i Bergen.

Det er både fortjenstfullt, fint og flott, men det ser ikke så veldig bra ut – i hvert fall journalistisk sett – når omtrent den samme historien dukker opp på basket.no.  Med Fredrik Hannestad som forfatter..!

Det blir omtrent som å invitere markedssjefen for Audi til å skrive på redaksjonell plass om en ny bilmodell. Det er ikke helt A4-journalistikk for å si det sånn.

Nåvel, det er kanskje smålig å henge seg opp i sånne filleting.  Men for meg er det nesten alltid en nedtur å lese om basketball i aviser og på norske nettsteder.  Artiklene oser av journalistisk uvitenhet.  Siden basketball faktisk er en liten idrett i Norge, og siden avisenes budsjetter er nesten like små, overlates vår idrett til frilansere.  Som ofte ikke kan noe som helst.  Det merkes, men de fleste unge skribenter reddes av en solid porsjon entusiasme og ditto tro på seg selv.

Jeg burde kanskje ikke si noe, jeg som selv fikk jobb i VG-sporten i 1978.  Med ansvar for en hel rekke idretter jeg ikke hadde filla peiling på:  Kajakk, roing, curling – og ikke minst tennis.  Jeg forsøkte meg også på fotball, men ble ganske raskt fjernet da jeg klarte å gi poeng på spillerbørsen til en spiller som ikke var på banen…

Disse journalistene kan sin basketball, og det hadde vært moro å se dem i spaltene oftere: Nils-Jarle Sætre i Tromsø, Knut Godø og Øyvind Kaarbø i Harstad, Arild Sandven som dessverre har sluttet i Aftenposten, Stein Halvorsen i Budstikka, Mads Nyborg Støstad i NRK og Krister Hoaas i Bergen.  Det finnes flere, og jeg ber om unnskyldning til dere som er utelatt.

Det mest interessante med «Kobe Bryants kollega» som skal trene ungdommer i Bergen er kanskje at det sannsyligvis har startet med en telefon til journalisten for å plante enn annerledes, norsk basketballhistorie.  Som et resultat av samarbeidet mellom regionsavisene og Aftenposten i Norge har den nå gått sin seiersgang på nettet omtrent i hele Norge.  Sånn sett har man i hvert fall lykkes med ”mediestrategien”.

Den eneste informasjonskilden for kontinuerlig og kunnskapsrik basketballdekning i disse dager er vel TV2-sporten der ikke minst Fin Gnatt vet hva han snakker om. Men det skulle jo bare mangle også; stammen er sjelden langt fra eplet.

Relativt romslige sendeflater på TV2 gjør at man får med seg annet enn de medieledende idrettene også. Jeg må vel innrømme at jeg virkelig kan styre meg for de mange mer eller mindre latterlige feature-reportasjene som serveres fra den kanten der sportsankerne med yndige knis i overgangene hjelper deg å skjønne at det du nettopp har sett var innmari morsomme greier.

Akkurat det slipper vi heldigvis i basketball, men jeg er sannsynligvis ikke mer prinsipiell enn at jeg sikkert synes det er fint om noen skulle finne på å gjøre noe tilsvarende meningsløst, men severdig, med en basketballspiller.

Det var nettopp sånne ting jeg lærte de første årene i VG:  Nemlig at de småidrettene jeg hadde ansvaret for fortjente trykksverte, men at historien måtte være spesiell i seg selv.  For å få til det måtte vi stille forberedt på mandagsmøtene.  Hva var en god historie om curling?  Om kajakk?

Historiene finnes.  Også i basketball.

Du som spiller basketball vet sikkert veldig lite – sannsynligvis skremmende lite – om hvordan vi er organisert, vi som er fascinert av leken med den orange ballen. For deg holder det sikkert å vite at du er medlem av en klubb, og at du trener og spiller kamper.  Men det er altså mer som skal til for at du skal kunne holde på.

Norges Basketballforbund er «vårt» forbund, og tidligere var det slik at representanter for alle klubber møttes en gang i året for å bestemme saker og ting.  Som for eksempel hvem som skal være sjefen over alle sjefer.  Eller om vi skal ha landslag, og i så fall hvor mange. Og hvilke turneringer de skal være med i.  Vi diskuterer og bestemmer om vi skal ha lisens og hvor mye den i så fall skal koste.  Sånne ting hadde vi årsmøter for tidligere.

Men det ble jo veldig dyrt og veldig ofte. Derfor er det nå blitt slik at vi møtes hvert annet år for å mene og bestemme.  Og mellom disse årsmøtene arrangerer vi noe som kalles «Miniting».  Man synes vel at nesten 750 dager blir litt lenge mellom hver gang.

Minitinget er en litt rar greie.  Rar fordi vi ikke kan bestemme noe som helst:  Minitinget er faktisk et møte for representanter fra hele landet der vi skal bli informert.  Om hvordan det går med økonomi, med landslag, med rekruttering og strategi.

Strategi er et fint ord, og NBBF har laget strategiplaner for mange år fremover.  Der står det hva vi skal gjøre for å bli flere og bedre, og når vi skal gjøre det.

Minitinget 2013 ble arrangert for et par uker siden på Gardermoen.  Jeg var der som BLNO-representant, og aller først var alle eliteserieklubbene samlet for å snakke sammen.  Og da skulle man jo tro at vi hadde litt av hvert å prate om. Og diskutere – og utveksle erfarniger om.  Men sånn ble det faktisk ikke.

Ettersom Tromsø Storm var der med to representanter tenkte jeg at det hadde vært interessant å få høre litt om hvordan de gikk frem da de arrangerte Final Four som jo av de aller fleste ble oppfattet som den beste norske basketball-eventen på lang tid.  Men vi brukte så lang tid på å gå gjennom håndboken for eliteseriene at vi ikke rakk å høre fra dem.  Vi tok oss ikke tid til suksesshistorien fra Tromsø, og vi burde fått høre enda mer om EasyBasket-suksessen senere på Minitinget.  Så får vi heller snakke om hvilken farge det skal være på sekretærens kulepenner en annen gang.

Da Kurt og Sølvi måtte stikke for å rekke et fly hadde vi fortsatt noen punkter igjen i håndboken. Men vi rakk i hvert fall å bli enige om at Bærum skal ta kontakt for å få noe råd med på veien slik at vi kanskje kan lage et bra arrangement også i 2014.

Vi brukte altså veldig lang tid på det som i realiteten burde vært gjort på 15 minutter.

Og det samme etter lunsj: I time etter time får vi høre om handlingsplaner for dommere, spillerutvikling, landslag, rekruttering og trenerutvikling.

Fint, men unødvendig.

Flott, men overflødig.

Jeg beklager å måtte men at jeg synes Miniting er en uting. Det koster penger og det har lite for seg. Når potensielt smarte mennesker en sjelden gang samles bør vi være helt konkrete, svært kreative og veldig nysgjerrige.

Kan vi få til det i 2015?