pauliord

Coaching handler sannsynligvis vel så mye om pondus som om kunnskap og klurig plassering av x’er og o’er.  Jeg tenkte ganske mye på det forrige uke da jeg fulgte de siste NBA-finalene fra TV-stolen i USA.

Det var virkelig en prøvelse å følge finale 6 og 7, med mindre du var Heat-fan. Og selv da måtte du vel i anstendighetens navn ha fått med deg at det var en blanding av gavepakke, griseflaks og unnfallende dommere som gjorde at det i det hele tatt ble en finale 7.

Da det var 28.2 sekunder igjen av ordinær tid i kamp 6 ledet Spurs med 5 poeng, og vi var ganske yre i TV-stuen.  Skulle det virkelig gå veien? 28 sekunder tar all verdens tid i NBA … tid nok til å reflektere over ganske mye.  Som for eksempel de to coachene på banen:

Jeg husker jeg tenkte hvor lite det ble snakket om Erik Spoelstra og hvor mye det ble snakket om Gregg Popovich.  Og da snakker jeg om hele finaleserien.  Popovich er 64 år gammel og vant sin første NBA-tittel som 50-åring.  Erik Spoelstra er 42  år gammel og har allerede vunnet to.  Men likevel – jeg klarer liksom ikke å få den nødvendige respekten for den karen.

Med 23 sekunder igjen skjøt LeBron  skivebom fra 3-poengsland, men Miami fikk på mirakuløst vis ballen tilbake og neste 3-poengsforsøk fra han som ble finalens MVP var en fulltreff; to poeng opp til Spurs.

Jeg vet ikke helt hva det er med Erik Spoelstra; hvorfor jeg ikke helt klarer å respektere ham.  Han hadde sannsynligvis blitt en innmari fin Barbie-figur, som et supplement til Ken, kanskje.  Han er litt for pen, liksom.  Litt for barnslig oppsyn. De amerikanske TV-sendingene er forståelig nok prima vare, med kommentatorer i stjerneklassen og ditto ekspertpanel.  Og en fantastisk irriterende «på gulvet»-dame som stakk mikrofonen opp i trynet på coachene i hver eneste periodepause.  Popovich leverer alltid varene med korte, konsise og gjerne underfundige svar.  Spoelstra leverer også varene og svarene – men det er det samme hver gang. Uspennende selvfølgeligheter.

Det tok 4 sekunder for Miami å foule Kawhi Leonard som kunne sørget for 2-possessionledelse om han senket begge straffene.  Men det ble treff på bare én fra mannen som leverte en fantastisk finaleserie, og som virkelig hadde fortjent å sette et endelig punktum i finale nr 6.  Tro det eller ei, han spilte mest av samtlige Spurs-spillere i de 7 finalene og hentet ned smått imponerende 78 returer!

Jeg husker TV-kameraene fanget inn Pat Riley på tribunen.  Mannen som sørget for at Erik Spoelstra ble hans etterfølger på Heat-benken var tydelig bekymret.  Plaget.   Med bare 19 sekunder igjen å spille. Det er nok mange som mener at om Heat ikke hadde vunnet NBA-tittelen i fjor hadde Spoelstra  fått fyken.  Og det samme i år.  Riley så nesten ut som om han hadde bestemt seg for noe sånt, der og da.  Hans protegé var i ferd med å mislykkes, og det  med et lag ingen andre ville ha klart å tape med.

Spurs opp med 3, og 19 sekunder igjen:  Ny 3-poengsbom fra LeBron, men Bosh endte opp med finalenes viktigste offensive retur; pasning til Ray Allen i hjørnet som, selvfølgelig, hadde skoene plassert på riktig side av 3-poengslinjen – og svisj: 95-95 og ekstraomgang.

Og kanskje det var nettopp her at Spoelstea fortjener kreditt og respekt.  Mens Popovich hadde Tim Duncan på benken satte Spoelstra innpå Bosh igjen.  Som endte opp med returen som kanskje Duncan kunne fått hendene på, hvis han hadde vært på gulvet og ikke på benken.  Men som altså ble Miamis ball og et siste desperat skudd – fra Ray Allen i hjørnet.  Men ingen har egentlig snakket om det som noen genistrek.  Den eneste spilleren som ganske konsekvent har snakket om «coach» som en autoritet i laget er Dwayne Wade som faktisk nevnte ham flere ganger på pressekonferanser.  Coach ditt og coach datt.

Slutten av ekstraomgangen da Ginobili tar ballen til kurven, med Ray Allen hengende i armene.  På stillingen 101-100 til Heat burde foulen vært dømt, og finaleseriens skjebne overlatt til Ginobilis to straffer.  Men nei; no-call og foul andre veien i stedet.  Klart for kamp 7.  Vi vet alle hvordan det gikk.

Gregg Popovich gjør ikke no-callen til noe stort poeng etter kampen, mens vi som heiet på Spurs er opprørt, rasende, forbannet og skuffet.

NBA-finalene er historie, Heat vant igjen. Som de skulle.  Og ALLE snakker om LeBron James, og litt om Dwayne Wade.  Og enda litt mindre om Chris Bosh som kanskje er på vei ut.  Men ingen snakker om Erik Spoelstra.

Det handler nemlig om pondus, og fortjent respekt.  Det har han ikke ennå.  Han har fått et gull-lag servert på sølvfat og har bare såvidt klart å hale mesterskapet i land.

I dag snakket alle i stedet om Doc Rivers som forlater Celtics til fordel for Clippers.  De fleste mener han er den beste coachen i NBA akkurat nå, men laget hans ble altså eliminert tidlig i playoff i år.  Det handler om respekt og pondus; ikke utelukkende resultater.

Da Pat Riley ga jobben som head coach til mannen som tidligere jobbet med videoanalyse, sa han blant annet dette:

«This game is now about younger coaches who are technologically skilled, innovative, and bring fresh new ideas. That’s what we feel we are getting with Erik Spoelstra. He’s a man that was born to coach».

Det er heldigvis mange norske «up-and-coming» coacher nå. Som foreløpig har det til felles at de så vidt er tørre bak øra. De har en glødende interesse for spillet og spillerne, og hungrer etter mer kunnskap og mer erfaring – og etter hvert respekt.

Det er kanskje snart det eneste fortrinnet vi gamlegutta har igjen.

Pondus, på alle mulige måter…

Jeg burde vært på basketskolen i år.  Jeg skulle vært på Basketskolen, men i år er det ikke behov for så mange instruktører som tidligere.  Hvorfor?  Jo, fordi antall deltagere ikke er så mange som i fjor.  Og året før, og året før det.

Og da snakker vi ikke om et tilfeldig dip, vi snakker ikke om avvik på noen titalls utøvere.  Antall deltagere på Basketskolen er plutselig mer enn halvert siden 2012.  Det er dramatisk, og det er synd men det er sannsynligvis nokså enkelt å finne forklaringen.

For n’te gang skriver jeg dette:  Basketball er en liten idrett i Norge, og vi har ikke rukket å få veldig mange tradisjoner og institusjoner.  Men noen har vi:

Med litt ulike navn har Hansa Cup i Bergen bokstavelig talt vært på banen i mange år.  Den Store Trenerhelgen har en kort historie, men er i ferd med å få skikkelig fotfeste.  Bærum Open (tidligere Rykkinn Cup) har lenge vært er fast holdepunkt for yngre lag ved sesongstart.  Veteran-NM ser ut til å kunne bli en tradisjon.

Men viktigst av alle arrangementer, tradisjoner og institusjoner er Basketskolen. Ingen over, ingen ved siden.

Vi er mange som har undret oss over hvordan og hvorfor Jan og Dag (Stien) hvert eneste år siden 1980 har brukt altfor store deler av livet sitt på å arrangere sommerens vakreste basketeventyr.  Og etter hvert er vi veldig mange som har vært der som instruktører, og det er enda mange flere som har vært der som spillere.  Det morsomste er kanskje at mange kommer igjen, år etter år.  Men altså ikke i 2013.

Den mest nærliggende forklaringen finner vi i Bergen.  Nyskapningen Elite Basketball Camp med Hop som teknisk arrangør inviterer bortimot 100 deltagere til det de selv omtaler som «eliteundervisning overfor norske, ambisiøse basket-talenter».  Frontet av blant andre Greg Minor som angivelig er Slam Dunk-ekspert, skal altså norske håpefulle lære basketball av de beste.  Elite Basketball Camp har lagt arrangementet sitt til dagene før startskuddet går for Basketskolen i Tønsberg (29.juni).  Det er ikke veldig vanskelig å tenke seg at deltagerne har måttet foreta et valg, og at mange av de 96 deltagerne i Bergen har valgt bort Basketskolen i år.  For alt jeg vet, kan det vise seg å være et godt valg – vel å merke dersom amerikanerne i Bergen viser seg å være så dyktige pedagoger som lovet.

Selv sier arrangørene: «Elite Basketball Camp er … ikke i konkurranse med … Basketskolen(Tønsberg) som er et breddearrangement».  Mon det.

Selvfølgelig er de i konkurranse med Basketskolen.  Og selvfølgelig har de rappet deltagere som ellers ville dratt til Tønsberg.

Jeg skjønner at det er kulere med forhenværende NBA-spillere enn nåværende BLNO-spillere.  Jeg forstår at «slam dunk champion fra NBA» klinger bedre enn «flink skytter fra BLNO». Men hvis noen mener Wang Team på Basketskolen ikke er et spisset treningstlbud har de kanskje ikke vært der.

Arrangøren i Bergen sier at de har «ingen økonomiske ambisjoner».  Det betyr vel i så fall at det koster sånn cirka 280 000 kroner å gjennomføre campen.  Det er lov til å tvile på det, på samme måte som det er en helt ærlig sak å ville tjene penger på arrangementer som dette.

Mitt poeng er at institusjonene i norsk basketball er få, altfor få.  Og vi som holder på med basketball i Norge er også så få at det er viktig å hegne om det vi har.  Jeg har selv mange ganger tenkt tanken på å arrangere et alternativ til Basketskolen.  Kanskje et litt annet format ogen litt annen målgruppe.  Men jeg har latt det være av respekt for veteranene.  Og om jeg skulle gjort det ville jeg selvfølgelig ikke valgt starten av sommerferien.

På samme måte ville det være både dumt og ufint å legge seg oppå Hansa Cup, eller å tilby et gamlis-alternativ til Veteran-NM.

Elite Basketball Camp er hjertelig velkommen til Norge.  Men ikke i månedsskiftet juni/juli.  Det er det dårligst tenkelige tidspunktet å arrangere noe sånt.  Og det har altså langt på vei ødelagt Basketskolen 2013, tror jeg.

I tillegg til konkurransen fra Bergen virker det dessverre som  Basketballskolen også har fått «konkurranse» fra tjenesten bball.no. Nytt i år har det altså vært at påmeldingene har skullet gå gjennom nettopp bball.nos system, men litt for mange synes å ha møtt veggen. Problemer med å opprette profil, problemer med registrering – irritasjonen har vært stor hos mange, og det minner mistenkelig om problemene vi erfarte i forbindelse med Den Store Trenrhelgen.

Kanskje er norsk basketball moden for en tjeneste som bball.no forsøker å tilby, men vi fortjener i så fall at systemet er modent.  I denne bloggen har jeg tidligere forsøkt å si litt om hvor jeg mener skoen trykker:  Tjenesten fremstår som visuelt litte tiltalende, rotete, tilsynelatende uten mål og mening – og det  første møte med nettsiden er altså en bøtte resultater fra Hansa Cup.  Og på engelsk..!!  Hvorfor det?  Hva er galt med norsk?  Hva er galt med å forklare hva denne nettsiden ønsker å være.  Hva er galt med å ha en logo for Basketskolen som peker på forsiden?  Pussig nok er den eneste logoen på forsiden Elite Basketball Camp, og litt påfallende er det vel at de samme personene står bak både bball.no og Elite Basketball Camp.

Fredrik Hannestad skrev for en stund siden på denne siden:

«Jeg savner (i årskvalkaden over store begivenheter) de to viktigste tingene som skjedde i norsk basket i 2012; Easy Basket og BBall.»

Jeg er  fortsatt litt usikker på det, gitt.

Jeg ser på hjemmesiden til Basketskolen at de har opprettet en nødløsning for spillere som fortsatt ønsker å være med:  En mail til basket@basketskolen.no gjør susen!

Helt til slutt:  Ikke kødd med Basketskolen!!

Det var sluttspillkamp, og jeg var en av 12 utvalgte.  Det må være lov å si at jeg ikke hadde noen sentral rolle på laget.  Det hadde derimot en av lagkameratene mine som dominerte de fleste kampene vi spilte den gangen. Vi kom tidlig til hallen, og satt i garderoben for å skifte da motstanderlaget tittet inn døra: Det var deres hjemmekamp og jeg tror vi hadde «tatt» deres garderobe.

Det ble utvekslet noen få og litt anstrengte høflighetsfraser, og vår beste spiller var akkurat i ferd med å ta på seg sokkene.  I det motstanderen strøk på dør rakk han akkurat å si at «dette er 40-poengssokkene mine».

Vi vant kampen – lett.  Og vår toppscorer?  Joda, han scoret over 40 poeng i den kampen.  Det minner meg om Larry Bird, en av spillerne gjennom tidene jeg har mest sans for, av mange grunner.  Historien om hans arrogante og «cocky» attitude er mange – og gode.  Denne er god på originalspråket:

«During the three-point shooting contest on All-Star Weekend 1986, Bird entered the locker room, looked around without saying a word, then finally said, «I want all of you to know I am winning this thing. I’m just looking around to see who’s gonna finish up second.» He won the shooting contest.»

Ta en titt innom Wikipedia her, og se flere gode historier mot slutten av denne artikkelen.

Jeg ble ganske nylig minnet om mine første basketballår, og en tone på laget som var mestere verdig.  Mange vil sikkert mene at det var uverdig, men jeg kjenner at jeg selv er ganske tydelig preget av menneskene jeg var sammen med på 70- og 80-tallet.

I den grad jeg selv blir oppfattet som utålelig arrogant og litt småkjekk i tonen, så lærte jeg av de beste – både på basketballbanen og i mine første år i VG-sporten:  VG var størst og best og vi oppførte oss litt deretter.  Og jeg hadde en sjef som ikke på noen måte klarte å holde kjeft hvis han hadde en eller annen kvikk kommentar.  Og det hadde han absolutt hele tiden, og gjerne på andres bekostning.  Men likevel helt uten ondskap.  Det bare datt ut av ham.

Det er ganske stor avstand mellom Aksel Sandemose og Petter Northug.  Aksel Sandemose skrev Janteloven for ganske nøyaktig 80 år siden – du vet der det blant annet heter « Du skal ikke tro at du er noe.»  Petter Northug hadde en litt annen «take» på dette da han hadde knust konkurrentene i 2007: «Barneskirenn»!  Det er blitt stående som et slags varemerke på noe svært unorsk.

Jeg tror nordmenn flest har litt problemer med å plassere Petter Northug, og enda større problemer med å finne ut om han er arrogant, uspiselig, ertelysten, skøyeraktig – eller alt på samme tid.

«Northug bryter med idealet om den stillferdige og pliktoppfyllende idrettshelten med ekte norsk granbar i sveisen, han som egentlig er litt flau fordi han vant.», skriver Eskil Skjeldal her.

Vi som har vokst opp med «du skal ikke tro at du duger til noe» kan kanskje trenge en helt annen approach, i hvert fall til idrett.  Da Gro Harlem Brundtland sa «Det er typisk norsk å være god » i 1992 ante hun ikke at Lillehammer-OL skulle bekrefte påstanden så ettertrykkelig.  Den gangen brukte hun nettopp håndballjentene og skigutta som eksempler på hva Norge kunne og burde klare internasjonalt.  Mange mener nok snarere at det er typisk norsk å være ydmyk og å stå bakerst i køen uten å mukke.

Det er i det hele tatt interessant å se hvor norsk det er å ta avstand fra folk som er litt unorske, John Arne Riise inkludert.  Jeg liker ham egentlig ikke, men det handler nok mest om hans fravær av evner til å se seg selv slik han fremstår.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har stor sans for ydmyke spillere, men gjerne i kombinasjon med vinnerinstinkt, hvis det er mulig.  Rolf Halvorsen er stadig vekk en svært god venn, og han har klart kunststykket; å være en usedvanlig trivelig kar privat, men gjerne ganske motsatt på banen (og det oppfatter jeg altså utelukkende som et positivt trekk, bare så det er sagt).

Det har vært morsomt å følge de norske U21-fotballgutta i EM, og det skal bli usedvanlig spennende å se hva U23-gutta kan få til i Kazan, og da snakker vi om basketball.  Skal man dømme etter intervjuene på basket.no er det ikke noe i veien med ambisjonene til spillerne som reiser til Universiaden:  USA i finalen, nothing less!

Det er nok en fordel om de legger igjen nisselua og inntar en tøff-i-trynet attitude, selv om det neppe blir noe barneskirenn.

Det finnes journalister i Norge med peiling på basketball. Problemet er bare at de ikke skriver lenger. Men også, at avisene ikke mener basketball er så mye å skrive om. 

Dermed er det nesten alltid sånn at basketballstoff i riks- og regionavisene blir mer eller mindre innsiktsfulle historier om NBA-stjerner. Det er nemlig verdt trykksverte, mener man.

Litt om lønningsposen til LeBron, kuriøse artigheter om bøter på størrelse med en norsk industriarbeiderlønn, om Jason Collins som kom ut av skapet, om Kobe som setter scoringsrekord, om Kevin Wares dramatiske beinbrudd.

Sånne ting.

Nå sist om «NBA-veteran blir trener i Norge». Aftenpostens meget ivrige og yre grand old lady, Mette Bugge,  har lånt pennen sin til en historie om Hop som med Fredrik Hannestad og Jeff Christensen i spissen har hentet inn mer eller mindre kjente trenerkrefter til Elite-camp i Bergen.

Det er både fortjenstfullt, fint og flott, men det ser ikke så veldig bra ut – i hvert fall journalistisk sett – når omtrent den samme historien dukker opp på basket.no.  Med Fredrik Hannestad som forfatter..!

Det blir omtrent som å invitere markedssjefen for Audi til å skrive på redaksjonell plass om en ny bilmodell. Det er ikke helt A4-journalistikk for å si det sånn.

Nåvel, det er kanskje smålig å henge seg opp i sånne filleting.  Men for meg er det nesten alltid en nedtur å lese om basketball i aviser og på norske nettsteder.  Artiklene oser av journalistisk uvitenhet.  Siden basketball faktisk er en liten idrett i Norge, og siden avisenes budsjetter er nesten like små, overlates vår idrett til frilansere.  Som ofte ikke kan noe som helst.  Det merkes, men de fleste unge skribenter reddes av en solid porsjon entusiasme og ditto tro på seg selv.

Jeg burde kanskje ikke si noe, jeg som selv fikk jobb i VG-sporten i 1978.  Med ansvar for en hel rekke idretter jeg ikke hadde filla peiling på:  Kajakk, roing, curling – og ikke minst tennis.  Jeg forsøkte meg også på fotball, men ble ganske raskt fjernet da jeg klarte å gi poeng på spillerbørsen til en spiller som ikke var på banen…

Disse journalistene kan sin basketball, og det hadde vært moro å se dem i spaltene oftere: Nils-Jarle Sætre i Tromsø, Knut Godø og Øyvind Kaarbø i Harstad, Arild Sandven som dessverre har sluttet i Aftenposten, Stein Halvorsen i Budstikka, Mads Nyborg Støstad i NRK og Krister Hoaas i Bergen.  Det finnes flere, og jeg ber om unnskyldning til dere som er utelatt.

Det mest interessante med «Kobe Bryants kollega» som skal trene ungdommer i Bergen er kanskje at det sannsyligvis har startet med en telefon til journalisten for å plante enn annerledes, norsk basketballhistorie.  Som et resultat av samarbeidet mellom regionsavisene og Aftenposten i Norge har den nå gått sin seiersgang på nettet omtrent i hele Norge.  Sånn sett har man i hvert fall lykkes med ”mediestrategien”.

Den eneste informasjonskilden for kontinuerlig og kunnskapsrik basketballdekning i disse dager er vel TV2-sporten der ikke minst Fin Gnatt vet hva han snakker om. Men det skulle jo bare mangle også; stammen er sjelden langt fra eplet.

Relativt romslige sendeflater på TV2 gjør at man får med seg annet enn de medieledende idrettene også. Jeg må vel innrømme at jeg virkelig kan styre meg for de mange mer eller mindre latterlige feature-reportasjene som serveres fra den kanten der sportsankerne med yndige knis i overgangene hjelper deg å skjønne at det du nettopp har sett var innmari morsomme greier.

Akkurat det slipper vi heldigvis i basketball, men jeg er sannsynligvis ikke mer prinsipiell enn at jeg sikkert synes det er fint om noen skulle finne på å gjøre noe tilsvarende meningsløst, men severdig, med en basketballspiller.

Det var nettopp sånne ting jeg lærte de første årene i VG:  Nemlig at de småidrettene jeg hadde ansvaret for fortjente trykksverte, men at historien måtte være spesiell i seg selv.  For å få til det måtte vi stille forberedt på mandagsmøtene.  Hva var en god historie om curling?  Om kajakk?

Historiene finnes.  Også i basketball.

Du som spiller basketball vet sikkert veldig lite – sannsynligvis skremmende lite – om hvordan vi er organisert, vi som er fascinert av leken med den orange ballen. For deg holder det sikkert å vite at du er medlem av en klubb, og at du trener og spiller kamper.  Men det er altså mer som skal til for at du skal kunne holde på.

Norges Basketballforbund er «vårt» forbund, og tidligere var det slik at representanter for alle klubber møttes en gang i året for å bestemme saker og ting.  Som for eksempel hvem som skal være sjefen over alle sjefer.  Eller om vi skal ha landslag, og i så fall hvor mange. Og hvilke turneringer de skal være med i.  Vi diskuterer og bestemmer om vi skal ha lisens og hvor mye den i så fall skal koste.  Sånne ting hadde vi årsmøter for tidligere.

Men det ble jo veldig dyrt og veldig ofte. Derfor er det nå blitt slik at vi møtes hvert annet år for å mene og bestemme.  Og mellom disse årsmøtene arrangerer vi noe som kalles «Miniting».  Man synes vel at nesten 750 dager blir litt lenge mellom hver gang.

Minitinget er en litt rar greie.  Rar fordi vi ikke kan bestemme noe som helst:  Minitinget er faktisk et møte for representanter fra hele landet der vi skal bli informert.  Om hvordan det går med økonomi, med landslag, med rekruttering og strategi.

Strategi er et fint ord, og NBBF har laget strategiplaner for mange år fremover.  Der står det hva vi skal gjøre for å bli flere og bedre, og når vi skal gjøre det.

Minitinget 2013 ble arrangert for et par uker siden på Gardermoen.  Jeg var der som BLNO-representant, og aller først var alle eliteserieklubbene samlet for å snakke sammen.  Og da skulle man jo tro at vi hadde litt av hvert å prate om. Og diskutere – og utveksle erfarniger om.  Men sånn ble det faktisk ikke.

Ettersom Tromsø Storm var der med to representanter tenkte jeg at det hadde vært interessant å få høre litt om hvordan de gikk frem da de arrangerte Final Four som jo av de aller fleste ble oppfattet som den beste norske basketball-eventen på lang tid.  Men vi brukte så lang tid på å gå gjennom håndboken for eliteseriene at vi ikke rakk å høre fra dem.  Vi tok oss ikke tid til suksesshistorien fra Tromsø, og vi burde fått høre enda mer om EasyBasket-suksessen senere på Minitinget.  Så får vi heller snakke om hvilken farge det skal være på sekretærens kulepenner en annen gang.

Da Kurt og Sølvi måtte stikke for å rekke et fly hadde vi fortsatt noen punkter igjen i håndboken. Men vi rakk i hvert fall å bli enige om at Bærum skal ta kontakt for å få noe råd med på veien slik at vi kanskje kan lage et bra arrangement også i 2014.

Vi brukte altså veldig lang tid på det som i realiteten burde vært gjort på 15 minutter.

Og det samme etter lunsj: I time etter time får vi høre om handlingsplaner for dommere, spillerutvikling, landslag, rekruttering og trenerutvikling.

Fint, men unødvendig.

Flott, men overflødig.

Jeg beklager å måtte men at jeg synes Miniting er en uting. Det koster penger og det har lite for seg. Når potensielt smarte mennesker en sjelden gang samles bør vi være helt konkrete, svært kreative og veldig nysgjerrige.

Kan vi få til det i 2015?

 De færreste av dere som leser dette kjente Håvar.  På kvelden for to dager siden avsluttet han en siste mail til sine venner med disse ordene: «Lev vel og utsett ikke for mye til senere».  Noen timer senerer sovnet han stille inn, og er ikke blant oss lenger.

Håvar Poulsson var før min tid.  Da dette bildet ble tatt – i 1963 – var Håvard på vei mot høyden av sin basketballkarriere.  Jeg var såvidt fylt 7 år.

Håvar var en av de første av de første, i det som den gangen var Bærum Basketballklubb. Og han var alt det var mulig å være: Aktiv spiller på klubblag og landslag, formann i Bærum BBK, tillitsverv i forbundet – og dommer:  Han dømte den første herrelandskampen som ble spilt i Norge.

Og selv om jeg ikke fikk gleden av å være en av de samtidige spillerne i Håvars karriere, rakk jeg heldigvis å lære ham å kjenne.

Heldigvis, fordi han representerte en ganske annen stil enn mange av de andre og litt yngre spillerne på Bærums A-lag. Jeg var selv en usikker førstereisgutt i denne sammenheng og måtte søke råd og trøst der den fantes:

Uten å ville såre noen må det nemlig være lov å si at enkelte av spillerne på det laget som etter hvert tok 10 strake NM-titler fremsto med en blanding av eplekjekk attitude og påtatt arroganse som falt mange tungt for brystet.  Men aldri Håvar.

Han var kort og godt et menneske som gikk utenpå det meste og de fleste. Jeg velger å låne Tore Viks ord:

Håvar var en mann av unikt format, og ble et forbilde for god oppførsel både på og utenfor banen – både for oss Bærums-spillere og for mange andre i norsk basketball.

Det fine med så gode forbilder er at de aldri blir borte – selv om de forlater oss.

Askers styreleder Fredrik Messel har mye på hjertet. Så mye at han har sendt brev til alle klubbene i BLNO og Kvinneligaen der han informerer om at Asker er på jakt etter samtlige elitespillere i Norge. I tillegg har han formidlet en slags bruksanvisning på hvordan man bør forholde seg ved overgang mellom to klubber. Brukermanualen kan jeg like; det første brevet burde han spart seg. Det har han sendt utelukkende fordi han er provosert, og for å provosere.

Sesongstarten i fjor ble trøblete både for Ammerud og Asker, og foruten kampene på parketten foregikk en minst like intens kamp om Elias Westerlund; svensken som ville ut av Ammerud og inn i Asker.  Jeg vet ikke nok om detaljene i saken til å kunne felle noen dom over dette – annet enn å fastslå at ingen av klubbene hadde glede av krangelen.

Uenigheten har satt såpass dype spor at Fredrik Messel velger å blåse liv i glørne, nesten et år senere.  Anledningen er sannsynligvis NBBFs Miniting på Gardermoen i morgen der eliteklubbene møtes tidlig for å diskutere sesongen som kommer.  Det er satt av drøyt to og en halv time til saker som angår oss alle, og personlig håper jeg alle ser at «Messel-saken» er såpass uinteressant og irrelevant på dette møtet at vi kan konsentrere oss om det som virkelig er viktig: Hvordan får vi til to sportslig forsvarlige og arrangementsmessig interessante ligaer.

Overgangsproblematikken er uinteressant av mange årsaker; ikke minst det faktum at Minitinget ikke har beslutningsmyndighet.  Det betyr altså at vi er «stuck» med overgangsreglene slik de foreligger inntil neste ordinære Forbundsting.  Kortversjonen er at overgang for en spiller som ikke er bundet av kontrakt er kurant før 30. juni.  Etter denne datoen kan gammel klubb velge å sette seg på bakbeina, og også sette en prislapp på en eventuell overgang. Dette er ikke minst for å sikre forutsigbarhet for klubbene – på et eller annet tidspunkt må det altså være mulig for en klubb og en coach å vite hvilke spillere de rår over.

For å være ærlig synes jeg forresten det er helt greit at det betales en godtgjørelse til gammel klubb når en spiller ønsker å søke seg bort, og egentlig uansett om spilleren velger å gå før eller etter 30. juni.

Da Christer Elgmork valgte å gå til dansk basket for noen år siden, og da Stian Mjøs valgte samme liga for et år siden, ville det vært helt riktig om det ramlet noen danske kroner inn på kontoen til Bærum Basket.  I en slags erkjennelse av at det er nettopp miljøet rundt Sandvika og Bærum som har gjort dem til det de er i dag. Alle skjønner nok at klubbenes økonomi er såpass presset at vi ikke kan kaste oss på en overgangskarusell med idiotiske summer.  Men 10 000 kroner her og 20 000 kroner der hadde vært en vakker og helt riktig gest.

Inntil videre får vi leve med degt reglementet og de rutinene vi tross alt har. Så kan vi jo håpe at Fredrik Messel tar ordet ved møtestart i morgen tidlig der han beklager at han har hisset på seg de andre klubbene, men hvor han samtidig lover at Asker vli komme tilbake med gjennomtenkte forslag på Forbundstinget om et år.  Så kan vi heller diskutere det som opptar oss alle; hvordan sesongen 2013/14 skal bli enda mye bedre enn den vi nettopp har avsluttet.

P.S.

Her er NBBFs kjøreregler for kontakt mellom klubber:

– Kommer det en «fremmed» spiller på trening i klubben skal «gammel» klubb varsles umiddelbart (til offisiell mailadresse/telefonisk) selv om spilleren kommer på eget initiativ.

– Har man som klubb planer om å kontakte en spiller må «gammel» klubb varsles før man inviterer spilleren til trening eller samtale.

– Ved varsling til «gammel» klubb skal spiller(e) som ønskes kontaktet oppgis spesielt.

– Generelle varsler om at man forbeholder seg muligheten til å kontakt alle spillere på et lag regnes ikke som godkjent varsling.