pauliord

Fire landslag har vært med i nordisk mesterskap i Solna.  Da spillerne satte seg på bussen tirsdag formiddag var det med en type yr forventning vi alle en eller annen gang har kjent for det ukjente.

Spillere lurer naturlig nok på «hvor gode er vi egentlig»? Er vi store nok? Er vi rutinerte nok?  Har vi spilt nok treningskamper?  Kan vi i hvert fall slå Danmark – eller kanskje til og med Sverige?  Eller kanskje er vi slett ikke gode nok til å vinne i det hele tatt…

Nå kjenner vi fasiten, og den er ikke videre pen:  De norske lagene har spilt 20 kamper siden onsdag; vi har vunnet to og tapt 18.  Det er faktisk ganske tynt «selv til Norge å være».  Jeg skriver det med vilje i anførsel fordi mange har gjort det til en vitenskap å snakke norsk basket ned, og vi er dessverre altfor vante til tap.  Det hederligste unntaket var i 2008 da U18-gutta gikk hele veien til gull i nordisk og fem av fem mulige seire. Sånn så det ut den gangen:

Sverige-Norge 46-60

Norge-Danmark 67-47

Norge-Finland 67-64

Island-Norge 67-84

Finale: Norge-Finland 50-43

Året etter slo Norge sverige U18 igjen og fikk to spillere på All Star Team! Det er ikke hverdagskost, men det er altså mulig.

Det er heldigvis slutt på den tiden da vi brukte tid på Forbundstingene til å diskutere om vi skulle ha landslag i det hele tatt.  Hvis du spør de 48 spillerne + coacher som var i Solna vil du sannsynligvis få et unisont JA på spørsmålet om landslagssatsingen er viktig og riktig. Selv om de har gått på ydmykende tap.  Selv om skuffelsene var mange.

For det var gode prestasjoner og høydepunkter innimellom likevel.  For alle som ikke har vært del av en pretasjonsgruppe, eller som ikke har vært med norske landslag utenlands, er det nok vanskelig å forstå:  Men den usigelige tlifredsstillelsen og gleden som kommer med en seier er vanskelig å beskrive.  De norske U18-gutta klarte det mot Danmark.  De norske U16-jentene klarte det mot Estland, og bare de som er involvert kan forklare hvorfor man der og da jubler som om man har vunnet VM. Selv om man altså bare har vunnet en enkelt kamp i et nordisk mesterskap…

Selv om norske spillere og norske landslag stort sett trener for lite og for dårlig, gjør vi likevel så godt vi kan.  Eller så godt som vi får anledning til og blir gitt mulighet til.

For samtlige spillere i turneringen finnes det gode «mentale bilder» å ta med seg – den lille detaljen som stemte, det vanskelige  skuddet som traff, den gode forsvarsprestasjonen, den viktige assisten, de sterke returene..   Eller kort og godt bare følelsen av samhørighet for de spillerne som ikke fikk mange minutter i mesterskapet.

Jeg antydet innledningsvis at vi tidligere alltid anså sjansene størst for seier mot Danmark, og kanskje Island.  For ikke mange år siden var det latterlig å tenke seg seire over Sverige og Finland.  Nå er historien en ganske annen, og det er nesten sånn at Sverige-kampene er de enkle oppgjørene; i hvert fall for gutta.  De svenske jentene er jo et kapittel for seg, og noen fikk kanskje med seg Frida Aili på Trenerhelgen i januar der hun fortalte om det svenske U19-landslaget som tok VM-sølv..!?

De to svenske guttelagene som var med i nordisk var rett og slett to svake årganger, mens særlig danskene har vært i stadig og imponerende utvikling.

Vår utvikling er det kanskje verre med, og det finnes sikkert mange grunner til det.  Historien om U16 gutter er jo nesten litt trist :  De er blitt velsignet med gode og svært entusiastiske trenere og et godt støtteapparat.

De sørget for å starte forberedelsene 6 måneder tidligere enn alle andre da de inviterte kandidatene til basketskolen sommeren for et år siden. Per og Ståle har nå sørget for at laget er blitt invitert til treningsleir med det greske landslaget i sommer. Det skal ikke koste mer enn 50 000 kroner når et av de aller beste U16-lagene inviterer det laget som pr nå er det svakeste i Norden.

Selvfølgelig bør man dra.  Men like selvøflgleig burde man slippe å gå på tiggerferd for å rasle sammen pengene som skal til.  Per Tøiens rop om hjelp på Facebook er forståelig, men burde vært unødvendig.

Kanskje holder vi oss med altfor mange landslag. Kanskje hadde det vært fornuftigere å gi 600 000 kroner hver til 3 landslag i stedet for 300 000 kroner hver til 6 lag.  Eller 1,8 mililoner kroner til ett lag for å se hva vi kunne fått til…

Men uansett hvordan vi velger å satse, så må det kunne gå an å få orden på noe.  Enkelte ting er det ikke mulig å gjøre noe med:  Vi har for eksempel ikke større spillere enn vi har, vi har ikke et bredere rekutteringsgrunnlag enn vi har, og vi har ikke alltid de beste fysiske forutsetningene.  Noe av dette kan løses over tid, men det finnes altså ingen omvendte hormonkurer som kan gi oss flere store spillere.

Men når vi ikke klarer å være best på alt, må vi kunne klare å være gode på noe.

La meg ta et dårlig eksempel som likevel er litt illustrerende:  Vi klarer ikke en gang å se ut som et lag når vi er sammen.  Ingen sivile klær som gir oss en identitet.  På banen spiller man med drakten noen andre hadde i fjor, eller for to år siden:  Noen navn har fått en hvit lapp over – andre navnelapper henger og slenger i sømmene fra i fjor.

Uniforme T-shirts eller piquet-skjorter til spillere og ledere finnes ikke, og mens U18-gutta hadde fikset shooting shirts fra en privat sponsor hadde ingen av de andre lagene fått det samme.  Pussig nok hadde de norske dommerne i mesterskapet fått fjonge og like piquet-skjorter… De norske supporterne på tribunen ser mer uniforme ut enn spillerne i sivil.

MÅ man være godt utstyrt for å prestere?  MÅ draktene var nye, ut av plastposen for at spilleren skal være god?  Neida, men er det for mye å forlange at noen klarer å sprette av en navnelapp?  Er det for mye forlangt at resultater oppdateres på nett før det er gått tre år? MÅ vi alltid fremstå som amatører også utenfor banen?

Verdien av å irritere seg skal ikke undervurderes. Det er faktisk deilig å ha noe som er så plagsomt at det er mulig å kjenne blodtrykket – fysisk.  Den pågående reklamekampanjen til mobiltelefoniselskapet One Call er en sånn greie.  Og én ting er helt sikkert:  Jeg skal aldri – jeg gjentar ALDRI – bli One Call-kunde.

Jeg vet at dette er livsfarlig:  Vi er inne i en periode der det er viktig å posisjonere seg i forhold til mulige sponsorer, og for alt jeg vet har kanskje Bærum Basket sponsoransvarlige tatt kontakt med One Call allerede.  Men samtidig må det jo også være slik at vi som ER Bærum Basket må kunne føle oss komfortable med sponsorene våre. Og grensen går altså ved One Call.

De har nå teppebombet TV-skjermen med en reklamekampanje som går ut på å formidle vitnesbyrd fra et gjennomsnitt av befolkningen.  Og selv ordet «teppebombet» er nesten en betydelig underdrivelse i denne sammenhengen.  Jeg orker simpelt hen ikke flere av reklamefilmene deres, og merker at jeg skrur ned lyden eller zapper kanal inntil jeg håper den er ferdig.  Aller verst er vel de to snuttene som handler om å ha fått «full pakke»; der to patetisk overfladiske mannenisser som tilsynelatende har fått snøret i bånn hos damene, blunker på aller lureste og slueste vis.  Jeg hater det!

Reklamen sendes så ofte at man tar seg i å lure på om det ikke kunne vært gratis å være One Call-kunde hvis alle reklamekronene ble spart.  Men altså; selv med gratis kundeforhold ville det blitt nei fra meg. ALDRI!

Og når vi først er på sponsormarkedet:  Jeg hater at skisesongen er over!  Fordi det er da Petter Northug må tekkes sponsorene sine, og fordi det er da TV2 og andre kanaler legger seg siklende flate etter skikongen.  I går var det båtkjøring mot Marcus Hellner – med verdens største Vi Menn-logo i panna.  Petter slipper som vanlig til i forsøkene på å være både kjekk, morsom og brautende på en gang.  Og mens sportsankeret på TV2 smiler skjevt og underfundig i overgangen til neste innslag vet vi at det bare er et tidsspørsmål før Petter dukker opp igjen.  Denne gangen som pokerspiller. Petter er sannsynligvis en strålende kar, og jeg håper vel at han innerst inne hater å måtte tekkes sponsorer på denne måten.

Jeg hater Jon Arne Riise.  Ikke som menneske og ikke som fotballspiller; det har jeg ikke greie på.  Men jeg kjenner en blanding av grensesløs irritasjon og medfølelse med en kar som så til de grader mangler sosiale antenner; det er sannsynlig at de gror innover…

Og jeg kjenner samtidig at det er fantastisk tilfredsstillende å rå over en spillerstall som er kjemisk fri for nettopp sånne ting.  Bærum Basket er heldigvis en fin gjeng av karer som er ganske nedpå og jordnære.  Som jeg håper det vil være mulig å finne en sponsor eller to til.

Det er nesten umulig å skrive om sponsorer uten å repetere yndlingshistorien min (beklager til deres om har hørt den altfor mange ganger før).  Den illustrerer på en utmerket måte hvilken posisjon basketball har i sponsor-markedet.

Allerede da vi holdt på med 3B BASKET var Stabæk fotball den store og dominerende aktøren i Bærum.  De støvsuget sponsormarkedet og det ble bare smuler igjen til oss andre.  Jeg tenkte «if you can’t beat them, join them», og sendte mail til samlige 70-80 sponsorer i Stabæk der jeg berømmet Stabæk for framifrå og forbilledlig arbeid mens jeg samtidig ydmykt nok ba om 300 kroner fra hver sponsor i en slags «synes synd på»-kronerulling for basketball.  Og utrolig nok – det tok faktisk av, og det rant inn penger.  Noen ga 301  og 305 kroner for å være bedre enn andre, som så igjen la på til 310 kroner osv.

Også NSB var Stabæk-sponsor den gangen og ga gladelig 300 kroner.  Helt til sponsordamen i NSB skjønte at «Pål Berg» ikke var juniortreneren i Stabæk fotball (ja, han heter det), men snarere en frekk basket-kar med samme navn.  Da fikk vi brev fra NSB, gitt, der det sto at vi måtte tilbakebetale de 300 kronene på grunn av navneforvirring.

Joda, det er morsomt å jage rause sponsorer…

Det er mye annet deilig å hate også, forresten.  For eksempel amerikanske universiteter på pengejakt.  Av og til føler man seg som sponsor selv, til tross for at man er der med fullt scholarship.

Da Stian Emil i fjor høst byttet skole fra NIU i DeKalb til Nova i Fort Lauderdale kom det en faktura etter to måneder på $15:  De hadde funnet en eller annen uregelmessighet på dormen han hadde delt med 4 andre studenter.  Den regningen fikk vi faktisk 3 purringer på..!

Derimot elsker jeg nordisk mesterskap i basketball for yngre lag.  Og derfor drar jeg dit i morgen for å se de norske lagene i aksjon.  Jeg digger å se det, jeg håper det beste og frykter det verste.  Uansett kommer vi til å ha en fantastisk fin helg i den norske supporterjgengen!

Nordisk mesterskap i Solna?  Fantastisk morsomt!

Alle som en gang har tatt turen til Solna i mai for å se de aldersbestemt landslagene spille nordisk mesterskap, er skjønt enige:  Det finnes neppe noe morsommere og hyggeligere i norsk basketball.  Følelsen av samhørighet, den uendelige tilfredsstillelsen når norske lag vinner vanskelige kamper og den sosiale rammen i supportergruppen er ganske unik.

Derfor sitter jeg også her foran Mac’en for å finne ut om jeg bør ta turen også i år.  Siden jeg har to spillere på U18-landslaget vet jeg jo at turneringen skal arrangeres.  Men heller ikke mye mer.

Det hadde vært innmari greit å vite når kampene går; hvilke lag som spiller når og hvilke landskamper jeg får med meg om jeg drar for eksempel torsdag til lørdag.  Men jeg finner altså ingenting om mesterskapet.

Kanskje er jeg under gjennomsnittlig utstyrt med kunnskaper om hvordan jeg skal google dette, men programmet finnes ikke på basket.no.  Jeg finner ingenting på Solnas hjemmesider (som er teknisk arangør), og jeg finner bare en liten artikkel på basket.se – men der er bare Sveriges kamper listet opp.

Mesterskapet er altså foreløpig en hemmelighet – som så mye annet i norsk basketball.  Og nettopp informasjon og kommunikasjon har vært en kjepphest for meg i mange år, og derfor har også Bærum Basket tatt initiativ til at NBBFs kommunikasjonsstrategi skal diskuteres på Minitinget senere i mai (for dere som ikke vet hva Minitinget er: Det er et slags årsmøte der man møtes for å diskutere veien videre).

Vi ønsker kort og godt at alle aktører i norsk basketball må bli mer bevisst på hvordan vi informerer om, og kommuniserer idretten vår. Dette er ikke noe som er et menneskes ansvar alene.  Det er vårt ansvar.

Bare i løpet av de siste par ukene har vi fått noen eksempler på hvordan vi IKKE evner å være dyktige nok.

Når det arrangeres U19-NM og U16-NM er det én ting som er helt sikkert. Interessen er STOR – foreldre, foresatte og andre interesserte som ikke har anledning til å være til stede, er ekstremt opptatt av å få resultater.  Så fort som over hodet mulig.  Fra både Eidsvoll og Bergen tok det lang tid før oppdateringene kom den første spilledagen, før det plutselig løsnet litt. Da turneringene var ferdig spilt, var jeg i hvert fall selv svært nysgjerrig på finalekampene og på hvem som ble plukket til All Star-lag og hvem som ble kåret til MVP.  På forbundets sider dukket det ikke opp før utpå kvelden mandag (U19-NM), mens U16-NM fikk noen linjer på basket.no utpå dagen mandagen. Løsningen for meg ble å opprette SMS-kontakt med en av de som så kampene «live», men det er neppe alle som hadde den muligheten.

Fra U16-NM har jeg for øvrig ennå ikke lest noe om det som kanskje er en historisk kuriositet:  En spiller som har tatt NM-gull både i senior (BLNO) og U16 i samme sesong, og med få ukers mellomrom.  Harald Frey fikk gullmedalje med Bærum Basket i BLNO, og også gull med Kjelsås i U16-NM.  Det er om ikke annet verdt å nevne som et journalistisk poeng.  Kanskje har det skjedd før..?  I så fall skjedde det igjen og fortjener et par linjers omtale.

Vi er i det hele tatt ikke flinke til å kommunisere, og jeg håper virkelig en diskusjon på minitinget kan bidra til kollektiv skjerping.  Jeg har registrert ett hederlig og svært kreativt unntak; nemlig TNT som evnet å streame kampene fra regionsmesterskapet for litt siden.

«RM-arrangør TNT (Tønsberg Nøtterøy Tjøme) brukte nettjenesten ustream.tv til å streame alle kamper live fra Eikhallen. Gjennom helga ble det registrert over 700 views og ca 500 brukere.», leser jeg.  Kult! Og noe andre bør kopiere i sesongen som kommer.

Men siden jeg altså i denne omgang har søkt etter informasjon om de norske aldersbestemte landslagene, har det falt naturlig å titte innom forbudets landslagssider, i et forsøk på å bli oppdatert.  Der finner jeg følgende:

På forsiden står det utelukkende om forrige sesongs landslag – med trenere og aktivitetsprogram. Jeg leser at jeg fortsatt er trener for U18-landslaget.  Det er jeg ikke.  Ingenting om årets lag.

Om seniorlandslaget menn står det: «Vårt senior herrelandslag har ingen aktivitet i 2013. Det satses i stedet på et U23-lag som skal delta i Universiaden på sensommeren. Dette laget vil danne hovedgruppen rundt et framtidig seniorlandslag for menn. I 2014 arrangeres Nordisk mesterskap i Danmark.».  Ingenting om mesterskapet – når, hvor og hvem vi skal møte.  Selv om det for lengst er klart.

Om U18-landslaget menn som interesserer meg spesielt, ligger det ute informasjon om reisen til Litauen i mars.  Ingenting om nordisk.  Og i oversikten over resultater gjennom tidene er det siste registrerte resultatet fra nordisk mesterskap – i 2010!!  Nå er det mindre enn en uke til Nordisk 2013 starter…

En usikker dommer er som regel ingen god dommer, og en usikker dommer gjør det egentlig bare enda verre ved å stikke hodet i sanden og håpe det går over.

Vi var mange som koste oss på U19-NM i helgen, og jeg tror det er flere enn jeg som virkelig digger dette arrangementet.  Blant mange gode grunner til å elske junior-NM er ikke minst at alle er så inderlig seriøst opptatt av å prestere; spillerne, coachene og dommerne.

Nasjonale mesterskap er et slags utstillingsvindu:  spillerne vil vise seg for hverandre (og landslagstrenere), coachene vil så innmari gjerne bli husket for et genialt taktisk trekk og dommerne viser med all mulig tydelighet at de tar jobben seriøst.

Og stort sett er dommerne veldig bra. (Jeg likte veldig godt å se Viktor Schønning med fløyte i munnen og gelé i håret, med nesten like gode inside moves som da han spilte aktivt).

Men i likhet med oss andre begår de feil. Jeg er kommet dithen i karrieren at det ikke koster meg stort å medgi at jeg bommer, sikkert altfor ofte.  Men det er alltid fascinerende å se hvordan dommere takler sin egen feilbarlighet.

Tegningen til denne artikkelen illustrerer dommernes ansvarsområder; hvor de skal følge med på hva.  Og jeg har tegnet inn en episode fra kampen vi (Bærum) spilte mot Frøya i helgen; dvs hvor den skjedde.  Dommer B står altså omtrent sammen med meg, rett utenfor lagbenkområdet mitt.  Og en av mine spillere gjør et forsøk på å ta ballen til kurven, men blir stoppet ganske kontant og i overkant fysisk omtrent der jeg har markert med rødt kryss.  Jeg tror ikke noen er i tvil om at det er en foul, men «min mann» blåser ikke.  De to andre dommerne, derimot, de blåser begge to.

Siden jeg sjelden takker nei til en god diskusjon, spør jeg jo hvorfor og hvordan man kan unngå å blåse såpass opplagte forseelser, men får ingen god forklaring.  Det hører med til historien at dommeren tidligere i kampen var rørende opptatt av ansvarsområder og at man ikke skal blåse inn i andres domener.  Dessuten sier han at «det ble jo en dobbelfoul», som for å trøste/berolige meg.  Han sikter selvfølgelig til at begge de to andre dommerne blåste utenfor sitt område, selv om jeg er litt usikker på om det heter «dobbelfoul» når to dommere blåser samtidig.

Dette er en fillesak som det ikke er noen grunn til å bruke veldig mye tid på.  Men det er verdt å merke seg to ting:

– 3-dommerystemet er bra, men litt for ofte forsvinner calls i grenselandet mellom ansvarsområder.  Det MÅ være et fornuftig prinsipp å blåse det man ser.

– Det er smart å innrømme feil, eller i hvert fall mulige feil.  Det blir faktisk helt uangripelig for coacher og spillere når dommere er bittelitt ydmyke.

Her er en litt underlig historie fra NM-helgen på Eidsvoll.  Vi (Bærum Basket) ble nummer 5 i turneringen, og er strålende fornøyd med det.  Og for egen del; da Kristian fra Tromsø pepret oss med treere i kvartfinalen, fant jeg glede i det også selv om vi røk ut, der og da.

Aller først er det riktig å si at junior-NM er den aller kuleste, morsomste,  og hyggeligste turneringen i løpet av et år.  Og jeg kjenner i hvert fall én seniorspiller som er kjempemisunnelig på alle som var født i 1994 og senere:  Årets MVP i BLNO, Stian Mjøs,  skulle så gjerne ha vært med selv, og i likhet med veldig mange andre spillere som har «falt for aldersgrensen», savner han turneringshelgene.  Og kanskje aller helst på tur:  Dødtiden på hotellet, ventingen, Playstation og kort, taktikkmøter som blir flere og lengre enn foran seriekamper hjemme, hotellfrokosten, uvissheten når man står overfor ukjente motstandere, scouting på tribunen, sitringen i magen når man ikke er helt sikker foran en viktig kamp.

Nøyaktig sånn er også junior-NM, og det er nesten en nedtur å spille på hjemmebane.  Men for Bærum Basket var dette som et eksperiment.  Laget er en gjeng gutter født i 1996 som altså er to år for unge og som egentlig ikke har noe i et U19-NM å gjøre.  Spenningen var stor foran første kamp mot NM-favoritt Centrum, men gleden desto større da vi holdt hele veien inn.

Jeg skal ikke plage utenforstående med vår vei gjennom NM; bare fastslå at vi likte hvert sekund av opplevelsen.

Og når du er, eller har vært landslagscoach har du nesten alltid noe å glede deg over.  Selv når du selv taper. Akkurat sånn var det mot Tromsø denne gangen. Endelig et lag fra Tromsø med kvalitetsspillere – en dedikert og godt skolert gjeng under ledelse av Miki Jackson. Et lag som har fått tøff og riktig motstand i 1.divisjon denne sesongen.

Bærum-Tromsø ble faktisk en jevn kamp nesten hele veien inn, men jeg registrerte at hver gang vi fikk heng på Tromsø så kom det en lang og tung treer fra Kristian. Kristian Norum.

For litt over et år siden bler han kappet i uttaket til U18-landslaget.  De var fire spillere som tok turen fra Tromsø til samling, og det var en svært oppegående gjeng.  Robin Lie Sørensen hang med lengst, mens Kristian måtte forlate troppen tidlig i mars.

Jeg har sjekket hva jeg skrev til ham – blant annet dette:

«Vi opplever deg som en innmari positiv kar som virkelig ser ut til å trives i dette selskapet, og på samlingene.  Jeg tror du har veldig godt av det, men slik vi oppfatter deg holder det likevel ikke til å gå videre. Du ser nok, som oss, at du skal kjempe om en posisjon på laget i konkurranse med litt for mange flinke 1’ere og 2’ere.  Dere har alle sammen kvaliteter som er viktige, og når vi skal velge bort må vi forsøke å «se dere» på banen mot tøff motstand, fysisk sterkere forsvarsspillere.»

Denne helgen på Eidsvoll var de der alle sammen – både de som ble kappet, og de som fikk være med U18-landslaget til nordisk og EM. Og sannsynligvis var det riktig at blant andre Nick Seach, Peter Midvedt, Espen Fjærestad ble foretrukket fremfor Kristian i fjor.  Men du verden for en fantastisk skytter han er blitt på et år; uanstrengt teknikk, kjapp skuddavvikling og gode skuddvalg.  Det var nesten en glede å bli slått ut av Tromsø.  (Men bare nesten… )

Og så Mikkel og Sondre.  Mikkel Kolstad og Sondre Tallaksen.  Gimle og Asker.  Finalen i U19-NM.  Jeg fikk ikke sett finalen selv, men hadde Stian Mjøs på tråden litt ut i 3. periode, og rapporten var helt klar:  «Det er Mikkel mot Sondre; jeg vet sannelig ikke hvem som vinner», sa Stian.

Gimle og Mikkel vant, mens Asker og Sondre leverte en turnering det står respekt av.  Og for en kar som har slitt ufortjent mye med skader innrømmer jeg gjerne at jeg gleder meg med Sondre. Jeg gleder meg over at han endleig var frekk og nådeløs.  Men selvfølgelig bare på banen.

På samme måte som jeg gleder meg med Mikkel. For et år siden kappet vi ham på U18-landslaget, og skrev til ham:

«Vi tror kort og godt at du vil være nesten selvskreven på neste års U18-landslag, og at enda et år med tøffe og gode treninger kommer til å gjøre deg til den spilleren vi ønsker oss:  Tydelig og tøff, og klar for tøffe tak.»

Nettopp!

QED som det heter i matematikken, quod erat demonstrandum:

«Hvilket skulle bevises».

Gratulerer alle!

P.S. Takk til arrangøren; strålende fin turnering – godt gjennomført i alle ledd.  Synes nok det er underlig at semifinaler spilles kl. 09.00 en søndag morgen, mens vi som skulle spille om 5.plassen kunne sove uforstyrret lenge.  Og at semi jenter spilles sist, mens finale jenter spilles først.

Beklager også litt (ikke mye) at jeg beefet med sekretariatet i Frøya-kampen. Sees nok neste år!

Etter hvert er det blitt ganske mange som har spurt meg «hvordan begynte du å spille basketball»?  Og det er søren meg så lenge siden at jeg nesten har glemt det.  Og egentlig burde det vært enda lenger siden; jeg begynte altfor sent til å kunne bli en god spiller.

For å være ærlig – det var helt tilfeldig, og jeg har utelukkende en kreativ nabogutt å takke for det.  Han gikk et par klasser over meg på Eikeli gymnas – det som den gangen var å regne som «sjefs-skolen» for basketball i Norge. Det var der de virkelig gode spillere gikk, og det var kretsen rundt Eikeli som representerte tyngdepunktet for basketball i Norge.

Naboen min var ikke blant de beste og ivrigste, men han var fascinert av denne idretten, og mente vi burde ha en treningsbane på friarealet hjemme på Østerås.  Men han så neppe lyst på å skulle søke kommunen om tilskudd og hjelp til å bygge, så han tok saken i egne hender.  Godt hjulpet av kamerater; deriblant meg.

Vi skjønte at vi trengte to kurver på utestativ, men også et egnet banedekke å spille på.  Det måtte bli asfalt, og det får man jo ikke akkurat i løsvekt.  Derfor ble det til at vi stjal:  Vi rappet kort og godt asfaltbiter fra Griniveien som etter hvert ble ganske frynsete i kantene: Vi rev opp store flak som vi tok med oss opp på friarealet…

Asfalt er tungt, og når trillebårlassene skulle opp den bratte skråningen bak garasjen hadde min kreative nabovenn laget en vinsj av en gammel støvsugermotor; en svært sinnrik men også effektiv innretning. Sikringene i garasjeanlegget var ikke dimensjonert for store belastninger, så vi måtte erstatte dem med spiker for at de ikke skulle ryke på hver trillebærtur (OBS! OBS! Dette er IKKE å anbefale, og svært brannfarlig!!).

Trillebårlassene med stjålet asfalt ble så tømt over i en tønne som vi hadde tent et stort bål under:  Asfalten smeltet, og vi la den på nytt.  Mange trillebårlass senere hadde vi en flott basketballbane på 4×8 meter.

Der og da begynte min basketballkarriere – og som man skjønner også min forbryterkarriere….  Problemet var bare at jeg allerede hadde rukket å bli 16 år.  Jeg hadde ingen peiling, og jeg fikk ganske dårlig veiledning.

Ikke et vondt ord å si om trenerne den gangen, men de var verken interesserte eller interessante.  Av min første klubbtrener lærte jeg vel egentlig bare venstrehåndslayups. Og ettersom jeg allerede var kjeivhendt skjønner man at jeg ikke ble velsignet med så innmari mange skills det første året.

Senere har det slått meg at den vesentligste grunnen til at jeg valgte trenergjerningen nokså tidlig skyldtes nettopp dette; sen start og dårlige trenere.

Summen av dette ga meg nokså dårlige odds:

– Sen karrierestart

– Dårlige trenere som ung spiller

– Dårlig selvdisiplin; jeg var ikke flink til å piske meg selv

– Manglende mål og mening med det jeg gjorde

– En grenseløs utålmodighet som gjorde kjedelige repetisjoner håpløst.  Min karriere som aktiv skøyteløper i Oslo Skøyteklubb varte for eksempel bare én trening…

Men summen av dette har også gitt meg brukbar innsikt i hvordan talenter IKKE skal betjenes.  Håpet er at noe av det jeg lærte (og altså ikkke lærte) som ung har vært med på å forme meg som en bedre trener enn spiller.  For jeg må nok innrømme at noe veldig flink spiller, det var jeg definitivt ikke.  Når jeg i dag får spørsmålet fra spillere jeg trener  – «har du dunket i kamp»  – må jeg jo si som sant er:  Jeg dunket aldri.  Noen tror sikkert at det var fordi jeg synes en dunk er et oppskrytt skudd, men sannheten er jo at jeg aldri klarte det.  Dårlig spenst og små hender er en dårlig kombinasjon.

Lykke til på Eidsvoll alle dere som skal være med å kjempe om NM-tittelen for U19-lag til helgen.  Heldigvis vet jeg at de fleste av dere har hatt gode trenere!

Jeg tror det er første gang jeg har mottatt heder og ære, og samtidig hatt en litt flau smak i munnen.  Det var underlig å se to kapteiner heve pokalene for serie- og regionsmesterskap, men samtidig sitte igjen med følelsen av at det hele var litt flaut.

Utgangspunktet var rart nok:  Etter en sesong med mange og tøffe kamper i G96-serien har samtlige lag tapt kamper, og om ikke seriemesterskapet ble avgjort på målstreken var det i hvert fall åpent hele veien inn.  I BLNO er det slik at sluttspillet og kongepokalen er det gjeveste selv om nok Tromsø vil hevde at de egentlig var det beste laget i årets sesong. Og selvfølgelig er det slik at det også i yngre serier er knytttet ekstra spenning og forventning til Final Four om regionsmesterskapet.

Derfor var vi også flere som undret oss over at kretsen i år hadde funnet ut at det ikke skulle arrangeres RM for G96 – i den serien som av mange blir omtalt som den beste årgangen på lenge.

Årgangen som i fjor fikk et av de beste oppleggene som landslagsårgang på mange år, var altså ikke interessante nok for sluttspill i kretsserien.  Jeg vet at flere ytret ønske om å få til et playoff, men ettersom ingen syntes å ta innspillene på alvor fant vi i Bærum Basket ut at vi ville forsøke å tromme sammen til et sluttspill i egen regi.

Vi fikset spillested, og vi snakket med de øvrige kvalfiiserte lagene.  Med unntak av BK Miners om allerede hadde gjort andre avtaler, ville alle være med:  Centrum, Skjetten, Bærum og Asker som overtok BK Miners’ plass.

Da kretsen forstod at dette ville bli gjennnomført uansett var de rause nok til å overta forpliktelsene i form av halleie, dommere og premiering.  Premiene ble levert på døra hjemme hos en av spillerne forrige uke, og alt syntes i orden.

I regionsmestersakpene er det vanlig å premiere med medaljer og pokal til de tre beste i regionsmesterskapet, og også pokal til fjerdelaget, leser jeg på kretsens hjemmeside.  I tillegg kåres det All Star team og finalens beste spiller.  Slik skulle det ikke gå i Bærum Idrettspark der G96 spilte i går:

I esken med premier lå det store flotte pokaler til serie- og regionsmester – og 12 gullmedaljer x 2.  Ingen pokaler eller medaljer til nummer to og tre – ingen bestemannmspremier og altså ikke en gang nok medlajer til at alle spillere og lagledere  på vinnerlaget kunne få hver sin.

Det ble litt pinlig; i hvert fall for meg.  Det virket jo nesten som om Bærum hadde stelt i stand hele seansen for å gjøre stas på seg selv.  Premieutdelingen ble en litt platt affære der de øvrige lagene på aller høfligste vis måtte se på at Bærum ble premiert.

Det som derimot var usedvanlig hyggelig var at samtlige fire lag  – med foreldre – samlet seg på Dolly Dimples i Sandvika der vi virkelig gjorde rent bord. Pizzabakerne har vel fortsatt ikke kommet seg etter at over 50 personer var ferdige med sin «all-you-can-eat-«deal…

Jeg er fortsatt overbevist om at morgendagens helter skapes i yngre årsklasser, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å se flere av spillerne fra G96-sluttspillet i neste års BLNO.  I en idrett der vi ikke er bortskjemt med å bli båret på gullstol gjennom karrieren, bør vi i hvert fall ha vett nok til å markere de høydepunktene som finnes.

Alle ære til Skjetten, Asker og Centrum som var med på noe som egentlig var et forsøk å å forlenge sesongen med flere meningsfulle kamper. Hvis kretsen kjenner sin besøkelsestid sørger de for at disse tre lagene får som fortjent – så får det heller være at vi ikke klarte å kåre et All Star-lag og en MVP.

Jeg er ikke kjendis nok, eller interessant nok, til å komme på trykk i A-magasinet.  Men hver uke må en person til pers i et standardintervju der ett av spørsmålene er «hva er det rareste du har gjort for kjærligheten».  I et forsøk på å ta et oppgjør med hva jeg har vært de første 57 årene av livet mitt – her er min historie:

Jeg har bare hatt én forelskelse og én kjærlighet, og det var mange som antydet «barnerov» da jeg som 20-åring fattet interesse for en 16-åring på laget jeg trente. Det er neppe noen idealsituasjon at trener og spiller innleder et forhold, men jeg har sett at det er nokså hyppig forekommende.

Det var i den tiden jeg var ferdig på videregående, og årene etter skoleslutt gikk med til å surre. Masse rare strøjobber, fra å være spesiallærer for vanskelige elever på Bjørnegård til å kjøre drosje i halvannet år. Det er en helt ideell og fleksibel jobb når du skal kombinere med idrett.

Og det rareste jeg har gjort for kjærligheten handler nettopp om drosjekjøringen, og avslører samtidig et litt håpløst forhold til penger.  Det ble nemlig altfor fristende å parkere drosjen hjemme hos Torill i stedet for å jakte kunder.  Så når bilen skulle leveres tilbake til drosjeeieren sammen med oppgjøret var det omtrent ikke kjørt inn en eneste krone,. Løsningen var like dum som enkel:  Jeg satte på taksameteret ,og kjørte en drøy tur med tom bil inntil jeg hadde fått en omsetning som ikke var flaut lav. Som man skjønner; jeg ble aldri rik av å kjøre drosje…

Så vil nok mange mene at min kjærlighet ikke har begrenset seg til Torill, men at den i enda større grad har handlet om basketball. Og om noen hadde spurt meg om hva det dummeste jeg har gjort for kjærligheten til basketball – ja, da er det trangt om plassen på pallen.

De to verste skjemmes jeg over den dag i dag, og i ettertid er det lett å se at dette var håpløst. For da Daniel ble født i april 1986 var jeg også trener for det som var et svært godt juniorlag. Vi hadde levert en strålende seriesesong og skulle toppe det hele med tur til Bergen og det som den gangen het Champion Cup.  Men Daniel timet dette dårlig, og ble født på en onsdag.  Jeg etterlot en sliten kone og min førstefødte på Bærum Sykehus før jeg satte meg på toget til Bergen fredagen.

Det hører med til historien at vi vant turneringen, men samtidig er det også den av mine triumfer jeg ikke på noen måte klarer å glede meg over.

20 år senere går jeg i baret igjen og også denne gangen er det en merkedag, nemlig Stian Emils konfirmasjon.  Det er såpass flaut at jeg helt har fortrengt hva som foregikk i Rykkinnhallen den søndagen, men jeg tror storfamilien ble nokså paff da jeg tok med meg konfirmanten på kamp før desserten var fortært.

Jeg blir heldigvis stadig minnet på disse episodene, det skulle bare mangle.  Og det finnes flere historier som jeg ikke har behov for å dele med noen.

Kanskje er jeg bittelitt stolt over at jeg aldri fikk vært med på repetisjonsøvelse i militæret, forresten. Også det hadde med basketball å gjøre.  Av en eller annen idiotisk årsak ble jeg nemlig alltid innkalt til rep.øvelse i basketballhalvåret; aldri når det passet meg.  Dermed ble det et poeng å søke om utsettelse og fritak.  Og etter hvert ble det verre og verre å finne utflukter:

Den første gangen kolliderte det med en jobbtur i VG – jeg skulle få dekke US Masters i tennis i New York.  Som man skjønner, litt mer fristende enn å krabbe i gjørma på Sessvollmoen.  Jeg skrev en lang og detaljert søknad om hvor viktig det var for en hel nasjon av tennisinteresserte at nettopp jeg fikk dra til USA.  Søknaden ble innvilget selv om det var helt tydelig at jeg var gjennomskuet.  Det var lett å lese mellom linjene at jeg ikke burde forsøke meg med tilsvarende piss en gang til…

Den andre gangen giftet jeg med, den tredje gangen ble Daniel født – før jeg måtte gå over til medisinske grunner: Akkurat da var det greit å ha et råttent kne.

Så når jeg i moden alder fortsatt er relativt nazi på treningsfremmøte og forsakelser, har det altså en forklaring.  Jeg har forsaket mye og helt sikkert fornærmet mange i løpet av 30 år. Jeg har vært sneversynt på grensen til det meningsløse, og jeg har vel i realiteten satt egne interesser foran andres altfor ofte.

Utrolig nok er jeg fortsatt gift (all mulig kred til en svært tålmodig kone), og jeg har fortsatt et lidendskapelig forhold til basketball, men det er lov å håpe at jeg er på bedringens vei.

Om det finnes noen moral i dette?  Tja, det måtte vel være at det finnes ting som er viktigere enn en basketballkamp.  Men ikke veldig mye…  Liverpool-legenden Bill Shankly sa det slik: «Noen tror fotball dreier seg om liv og død. Jeg er veldig skuffet over den holdningen. Jeg kan forsikre dere om at fotball er mye viktigere enn som så.»

Enkelte statuser er hyggeligere enn andre på Facebook.  I det siste har jeg registrert flere av dagens toppspillere som en etter en «står fram» med vitnesbyrd om Basketskolen. Jeg regner vel med at ikke alle helt plutselig har følt en slags «sudden urge» til å mene noe hyggelig om sommerukene i juni og juli, men at de muligens kan ha blitt anmodet om å skrive noen linjer om sine opplevelser.  Og siden jeg er ikke er blant dem som er blitt oppfordret til å si noe fordelaktig, er dette altså noe jeg gjør helt frivillig – og svært gjerne.

Jeg føler meg ganske sikker på at Basketskolen i regi av Jan og Dag Stien er noe helt unikt.  Ja, det finnes selvfølgelig andre basketskoler og clinics både i inn- og utland.  Og ja, det finnes helt sikkert både fotballskoler og håndballskoler som er helt supre.  Men jeg føler meg overbevist om at det ikke er mange steder der topptrenere og topputøvere samles på samme måte.

Jeg kan vanskelig forestille meg «hot shots« i andre og mer profilerte idretter som tar til takke med luftmadrass, sovepose og Spaghetti A La Capri til middag.  Eller ledere og instruktører som til tross for å være etablerte familiefedre og –mødre bruker feriedager for å leve kummerlig.

Men slik er det altså, og listen er lang som et godt år over kjente navn som enten har vært deltagere eller instruktører – eller gjerne begge deler. Det høres ut som en litt platt frase, men faktum er at vi er som en stor familie sommerdagene i Vestfold – selv vi som ikke bærer etternavnet Stien, for det gjør jo de fleste virker det som.

Mine egne minner er mange og utelukkende hyggelige, og jeg synes det har vært innmari synd at jeg de siste fire årene bare har hatt anledning til å være med en gang (det har riktignok kollidert med annen basket).

Jeg husker nok spesielt de første par-tre gangene med Daniel.  Den gangen var han ennå ikke fylt 10 år, men skulle debutere som deltager på Basketskolen.  Heldigvis var det ikke lang vei fra skolen i Risør til hytta vår utenfor Arendal, og de første forsøkene på å overnatte på bortebane ble ikke helt vellykket.  Men etter hvert gikk det seg til; som det alltid gjør for de fleste på Basketskolen.  Og siden den gangen har både Daniel og Stian Emil vært der flere ganger, mens jeg nok er den som har besøkt skolen aller flest ganger som instruktør.

Det er sannsynligvis umulig å peke på én ting som gjør dette til en «must»-opplevelse.  Det er en herlig blanding av møte med nye venner, sosial omgang med vennene du allerede har, instruksjon og coaching av de beste, kampene på kvelden, besøkene på stranden, rusleturene til butikken. Men først og fresmt handler det nok og dyktig og menneskelig ledelse.

Jan og Dag sørger for at dette henger i hop; de sørger for at ingenting sklir ut, og selv om de kan være strenge i trynet kjenner alle deltagerne at de blir sett, at de blir tatt på alvor, og at eventuelle problemer og hjemlengsel blir håndtert på aller beste vis.

Det er ikke få spillere og ledere som har vært innom i årenes løp, og fortsatt finner du størrelser som Ron Billingslea, Mathias Eckhoff og Baard Stoller på luftmadrass i et klasserom.  Der finner du også toppspillere som Anders Stien, Magnus Midtvedt og Christer Elgmork.

Men den mest uforglemmelige av alle var kanskje Robert Hoff fra Nattland i Bergen.  Han døde dessverre altfor tidlig, men rakk å sette varige spor i norsk basketball.  Kanskje han som amerikaner var vant til å opptre og gi av seg selv; han var i hvert fall alltid den helt naturlige lederen da instruktørene skulle finne på et egnet innslag til underholdniongen på kvelden.  Han hadde med seg en egen koffert full av rekvisitter – masker, forkledninger og klær.  Og det var i hans tid instruktørene ALLTID tok rotta på deltagerne med beste underholdningsinnslag den siste kvelden.

Sistekveldsunderholdningen har heldigvis måttet vike, har jeg hørt.  Litt synd, men litt deilig også.  Det ble etter hvert begrenset moro for instruktørene å skulle ta 50 pushups etter å ha drukket gugge, gå rundt seg selv 50 ganger eller lete etter en 50-åring med munnen i en bolle med hvetemel.

Så når Basketskolen arrangeres for 33. gang i månedsskiftet juni/juli kan jeg vnaskjelig si annet enn BLI MED!

Jeg unner ingen å gå glipp av Basketskolen.

Jeg kom nettopp hjem fra en langhelg i New York; en helg fylt av mye og interessant basketball.  Sweet Sixteen, Elite Eight, en motbydelig dramatisk skade, et skadeskutt Celtics-lag, en latterlig kontrakt med coach Steve Alford og et fantastisk første «møte» med ESPNs radiosendinger. Og ikke før har jeg satt beina på norsk jord leser vi om Rutger-coach Mike Rice og hans enestående råtne stil.

Når jeg satt pal foran TV-skjermen i New York kunne jeg i hvert fall unnskylde meg med at det foregikk på fornuftige tidspunkter, lokal tid.  Jeg vet om mange nordmenn som har fulgt store deler av March Madness til langt ut i de små timer. Og det er til å forstå: Dette er morsomt, spennende, velspilt og intenst.  Det som ikke er så lett å forstå er kanskje hvor stort dette er i USA; for eksempel er det så stort at det kaster om på hvilken TV-stasjon som er den mest sette i USA:  CBS er plutselig på topp igjen.  Det er så stort at president Obama tok turen for å se Duke møte Louisville.

En sammensatt samling mennesker – ovenfra og ned: Supermannen Trey Burke som egenhendig sørget for en fantastisk avslutning – og ekstraomganger. Steve Alford som nå har til salt på maten etter å ha signert en 18 millioner dollars-kontrakt med UCLA. Bobby Knight i en av de mest omtalte episodene i karrieren hans; da han kastet stol etter dommeren. Vi tipper at FIBA-reglene sier noe om det… Mike Rice med knyttet neve. Etter å ha sett videoklippet som ble offentliggjort nylig er det grunn til å lure på hva han bruker knyttneven til. Og til slutt Trefilov som slett ikke gikk av veien for å fike opp jentene sine, men som Marti Breivik senere i diplomatiske ordelag har omtalt som en koselig fyr.

Det er vanskelig å si hva som har vært den mest interessant kampen.  Jeg hadde ikke sett «Cinderella»-laget Florida Gulf Coast før de falt for naboen Florida Gators, men før FGCU ble slått ut av turneringen hadde de klart å sette en hel by på hodet med ekstrem basketballfeber. Louisville-Duke, med toppmøte mellom Coach K og Rick Pitino, hadde potensiale, men ble egentlig ingen minneverdig forestilling, annet enn for det hårreisende ekle benbruddet til Kevin Ware. Derimot må nok sluttminuttene av Kansas-Michigan være noe av det mest spennende som er servert hittil.  Trey Burkes avslutning var i særklasse, men han viste kanskje enda mer klasse i TV-intervjuet etter kampen.  Jeg klarer dessverre ikke å finne en link til intervjuet som ble gjort i tumultene rett etter at seieren var et faktum, men Trey Bruke fremsto som smart, ydmyk og med beina så godt plantet på jorda som det er mulig etter en sånn seier.

Litt morsomt er det jo også at NBA-kampene kommer helt i skyggen av college-sluttspillet.  Det gjør det også litt lettere for et Celtics-fan å svelge at laget virkelig sliter akkurat nå – med Rondo, Garnett og Pierce ute.  Ingen snakker lenger om Celtics og Lakers som farlige i sluttspillet; Lakers sliter jo sågar nok med å komme dit.  Derimot er det Knicks og Heat som er virkelig heite nå, og det ble vel neppe bedre etter Melos 50 poengs-kamp i natt.

Jeg har fulgt massevis av interessante diskusjoner på ESPN radio som virkelig må være noe av det beste som serveres av sportssendinger, uansett medium.  Husk det neste gang du er i USA; du finner sendingene på FM 98.7 i NY-området. Der diskuterte man blant annet hva de ville lønningene i proffseriene betyr i en tid da folk generelt har dårlig råd.  Man snakket også om hvordan det oppfattes av mannen i gata som har spinket og spart for å se superstjerne som Lebron James én gang i livet; bare for å finne ut at i den kampen du har skrapt sammen penger til så spiller han ikke.  Han hviler…

Og når man vet hvordan norske coacher honoreres for jobben de gjør ,blir det jo litt spesielt å høre om Steve Alfords kontrakt med UCLA:  18,2 millioner dollar i for 7 år fremover.  Og som om ikke det var nok; han fikk med seg en bonus på $ 200 000 for på signere.  For å sette det i et slags perspektiv tjener han altså 42 000 kroner hver dag i 7 år…!

Du kan lese mer om ansettelsen her

Steve Alford var forresten en av de første college-spillerne jeg fattet interesse for; kanskje først og fremst fordi jeg alltid har vært fascinert av av det svært sammensatte fenomenet Bobby Knight.  Alford spilte for Knight – en tilsynelatende helt håpløs komnbinasjon av en religiøs, svært stille og ydmyk spiller og en superautoritær coach.  Alford har skrevet bok om årene med Bobby Knight; den er verdt å lese uansett hvilke interesser og favoritter du måtte ha.  Hvis du er interessert kan du kjøpe den her.

I boka finner du noen av de klassiske meldingene som haglet over Alford fra Knight:

«I don’t think you could lead a whore to bed.»»

…om Steve Alfords lederegenskaper

 «God couldn’t care less if we win or not. He is not going to parachute in through the roof of this building and score when we need points.»

…om religiøsitet og basketball

«Steve, you can’t stand there like a @#%$ statue. That’s what they’ve got in the harbor in New York: a @#%$ statue. I don’t need that bullshit in here. If any of you pass Steve Alford on campus, I want you to stop him and ask him if he can spell defense.»

…om defensive skills

Da er det jo også lett å huske hvorfor  Bobby Knight i sin tid fikk sparken i Indiana.  Det var blant annet fordi han gikk fysisk til angrep på en (eller flere) av spillerne sine.  Derfor blir det også ekstra interessant å følge med på hva de kommer til å gjøre med skandalen Mark Rice.  Om du ikke har sett skandaleklippet finner du det her.

Ekstra oppsiktsvekkende er det jo å lese at dette har skolen vært klar over lenge uten å gjøre noe med det.  Gad vite hvor mange idiotcoacher det finnes i Norge og andre steder.  Minner litt om den russiske damehåndballcoachen Jevgenij Trefilov, gjør det ikke..?  Det påstås at han egentlig er en kosebamse.  Noe sier meg at Mike Rice ikke er det…

P.S.  Jeg skjønner at jeg er blitt en skikkelig dinosaur.  Jeg ble ganske kjapt gjort oppmerksom på at det er mulig å få følge ESPN radio også andre steder i verden – for eksempel på denne lenken.

P.S2.  Det tok ikke så veldig lang tid før Rutger forstod a de bare hadde ett valg i «Mike Rice»-saken.  Nå har han fått sparken.