pauliord

Jeg fikk et spørsmål fra en ung trener for et par dager siden.   Jeg lovet å svare, og tenkte at det burde være mulig å svare  kjapt, smart og utfyllende.  Men ganske snart fant jeg ut at det slett ikke var enkelt å gi entydige og gode  svar på dette.  Og kanskje nettopp derfor var spørsmålene både utfordrende og viktige.  Hans spørsmål var slik:

«Hvordan fordeler du spilletiden på spillere? Ser man det utifra viktigheten i kampen, eller tenker man på hvem som har hvert på trening osv.  Og hvordan gjør du med byttene, har du kalkulert før kampen hvem som skal spille så å så mye ? Er det noe spesielt minutt ut i første periode man burde begynne å bytte? Og hvor mange burde man bytte om gangen? Hvordan kommer du på plays ? Ser du dem i kamper til andre lag, fra NBA, Euroleague eller sånt?»

Kort sagt, problemstillinger trenere for unge lag står ovenfor i hver eneste kamp. Og hvis jeg velger å se bort fra seniorlag generelt og elitelag spesielt, så har jeg i hvert fall mine egne tanker å bidra med.

For et par sesonger siden fikk en av de utenlandske spillerne våre (i Bærum Basket) ansvaret for et yngre lag i en av samarbeidsklubbene.  Og han fortalte at blant beskjedene han hadde fått var at de ikke skulle ha noe av «sånn derre Pål Berg-coaching». Jeg tror det skulle bety noe sånt som at dette var et lag som først og fremst skulle vinne, og at det slett ikke var slik at alle nødvendigvis skulle få veldig mye spilletid.  Og i hvert fall ikke i jevne kamper.

Samtidig betød det vel også at jeg har fått et frynsete rykte for å ha prioritert nettopp slik; nemlig å ha gitt flere spillere kvalitetsminutter og muligheter som de kanskje ikke burde hatt.  Dersom det blir ettermælet mitt, skal jeg nok klare å leve med det, men samtidig finnes det nok av spillere som mener noe helt annet – at jeg aldri ga dem mulighetene de hadde fortjent.

Innbyttepolicy må uansett være forankret i en forståelse av prosjektet hos spillere, foreldre og støtteapparat, og det henger selvfølgelig også nøye sammen med hvor gamle spillerne er.  Jeg forsøker alltid å være tydelig på hvor vi vil med satsingen vår, og oftest klarer vi å få til et møte før sesongstart med foreldre og spillere.  Der  får jeg i hvert fll muligheten til å si litt om hva som forventes av den enkelte, men erfaringen er nok litt for ofte at det som blir sagt i september går i glemmeboken ganske kjapt. Jeg har alltid undret meg litt over hvordan foreldre med den største selvfølgelighet kan mene at spillere må få fri fra dette og hint selv om vi ble enige før sesongstart om at det slett ikke er OK.

Og før det er mulig å si noe meningsfullt om hvordan og hvorfor er det greit å være enige om enkelte sannheter.  Som for eksempel av basketball er en liten og svært inkluderende idrett der vi verken har råd eller lyst til å støte noen fra oss.  Treningsgruppene er sjelden store, og et av de største problemene for rekrutteringen i Norge er frafallet når spillerne er 16-17 år gamle.  Det er også da de beste søker større utfordringer, og det er da det er både viktig og riktig å spisse satsingen:  De beste vil bli så gode de kan, de vil vinne og de aksepterer ikke en altfor sosialdmokratisk tilnærming til fordeling av spilletid.

– Jeg har alltid menet at det er mindre interessant hvem som starter en kamp enn hvem som avslutter den.

– Derfor vil nok også mange mene at det er en svakhet ved mine disposisjoner at det aldri er noen fast starting five, mes jeg selv vil hevde at det er spennende og “rewarding” at alle kan få muligheten fra start.

– Jeg opplever at det som skjer de første minuttene i en kamp sjelden er ødeleggende for mulighetene senere i kampen.  Og om jeg ønsker å sikre en dyp rotasjon i laget søker jeg så ofte som mulig å plukke med med minst en “second string” fra start.  De første minuttene er jo utvilsomt kvalitetsminutter, og erfaringen er at de liker det og vokser på det.

– Det er håpløst å gi benkesliterne “makeup”-tid de par siste minuttene av en kamp som på det tidspunktet enten er tapt eller vunnet.  Det ødelegger kanskje selvtilliten og stoltheten enda mer enn om de ikke kommer innpå i det hele tatt. Jeg hater det egentlig på alle nivåer.

– Enda verre er det kanskje å bli kjepphøy for tidlig:  En tipoengs-ledelse i basketball er ingenting – selv om det bare er 4-5 minutter igjen av kampen, og jeg har sett altfor mange coacher hive innpå altfor mange av de nestbeste spillerne samtidig, for så å måtte ta dem ut etter et minutt eller to for å redde i land seieren.

– Jeg forsøker å mene noe med det jeg gjør, og når jeg setter inn en spiller som normalt ikke får spille mest er det et poeng for meg å la ham stå lenge nok til å kunne gjøre både bra og dårlige ting.  Jeg hater det selvfølgelig når det første han gjør på banen er noe hårresiende dårlig, men jeg er mest fortvilet på hans vegne.  Derfor må han også få lov til å stå lenge nok til å prestere.

– De seriøst satsende spillerne vil nesten alltid være på alle treninger, mens de nest beste oftest er dem som velger bort treninger av ulike grunner. Det må nødvendigvis få konsekvenser for spilletid.  Synes jeg.  På samme måte som

det ikke kan være noe klippekort for de som spiller mest de gangrene de har vært borte fra treninger.  Pussig nok er det ofte blant de beste spillerne forståelsen for dette er størst.

– Jeg har aldri kalkulert hvem som skal spille hvor mye før kampstart, og jeg har sjelden noen idé om hvor lang tid det skal ta før et innbytte; det må være et poeng å lese kampens gang, hvem som fungerer godt sammen, hvem som har dagen, hvem som blir sliten først osv., osv.  Jeg har nok en tanke om hvilke spillere som kanskje har litt kvalitetstid “til gode” hos meg fordi de kom dårlig ut i forrige kamp, men det er ikke alltid det faller slik likevel.

– Det vil neste alltid være dumt å kaste utpå for mange spillere som ikke er vant til å lede kamper.  De vil som regel oppleve at det meste går i stå, og derfor er det nesten et must at rutinerte spillere er der sammen med dem.  Selv mange minutter kan gi dårlige opplevelser når mestringsfølelsen uteblir.

– « Hvordan kommer du på plays ? Ser du dem i kamper til andre lag, fra NBA, Euroleague eller sånt?»  Svaret er vel at jeg synes gnålet om «gode plays» er utidig og dessuten lite utviklende for unge spillere.  Derfor er jeg også tilhenger av å lære bort de grunnleggende sammenhengene før jeg trer systemer ned over hodet på dem.  Det har hendt at jeg har sett ett og annet staselig play jeg har forsøkt å overføre til unge,norske lag – men sjeden med særlig hell.  Jeg synes for eksempel det er nokså meningsløst å skaffe spillere åpne skudd en halv meter fra kurven når de ikke klarer å treffe på skuddet.  Med det mener jeg altså at man ofte fokuserer på helt feil ting; når man bruker time etter time på et system med 6-7 trekk som skal ende i noe smart må det nødvendigvis gå på bekostning av noe.  For eksempel nærskudd.

Systemet inneholder sannsynligvis å sette og bruke screens; det kan de sannsynligvis ikke godt nok.  De kan få en avslutning med “feil hånd” og mestrer det slett ikke.  Man har ingen idé om hva en pick’n’roll kan gi av options.  Tiden som har gått med til å trene på systemet har gjort at de aldri har trent på utblokkering.  Osv., osv.

Helt til slutt må det være lov å mene at det er de de dumme som har det godt. Hvis du er en type idiottrener som ikke har den minste forståelse for hva som rører seg i spillernes hoder, blottet for empati og og som aldri har reflektert over hva basketballen betyr for dem du trener – ja, da spiller du sikkert med de 5 beste alltid og uansett.  Og vil oppleve misfornøyde spillere, skuffede og irriterte foreldre, stort frafall i en gruppe som henger dårlig sammen som et fellesskap.  Du vil kanskje vinne flere kamper enn du taper på kort sikt, men du vinner aldri kampen om talentene på lang sikt.

Var det bare meg, eller er det også andre som stusset litt over det som ble kommunisert fra Mathias Eckhoff etter NM-triumfen i Tromsø? Kanskje var det ikke så mye det han sa, men snarere tidspunktet da han fastslo at han ikke kommer til å trene et lag i Norge igjen:

«Mathias Eckhoff orker ikke være trener lenger så lenge basketballen ikke hever sin profesjonalitet», kunne vi lese i avisen iTromsø.  Grunnen er at han mener satsingen i Norge ikke er seriøs og god nok – samt det faktum at han har fire barn som han ønsker seg mer tid sammen med.

Da Bærum Basket ble etablert som en ny klubb i 2009 lanserte vi også det som etter hvert ble Norges best besøkte og mest leste nettside. Vi inviterte sentrale personer til å si sin hjertens mening om BLNO.  Her er noe av det som ble sagt, med Mathias’ tanker helt til slutt.  (Hvis du vi lese flere meninger og BLNO, finner du alle artiklene publisert io sin helhet her.)

«Selv var jeg en av dem som ble fenget av dette konseptet høsten 2001 da jeg ved tilfeldigheter ble invitert med på kamp av ei venninne som hadde fått noen gratisbilletter fra Tromsø Storm via jobben. Aldri har jeg opplevd en slik spenning og så god underholdning på et idrettsarrangement som det jeg fikk servert av Tromsø Storm den gangen. Men så var sammenligningsgrunnlaget utallige kjipe fotballkamper ute på iskalde Alfheim Stadion med lunken pølse i kaldt brød som den varmeste delen av opplevelsen… Jeg savner at man går inn for å prøve å vekke til live deler av konseptet, nemlig underholdningsaspektet og det helhetlige rundt arrangementene.»

Magnus Grape Løvdahl

«En ting jeg derimot har vanskelig for å svelge når jeg ser tilbake, er at noen i ettertid ser ut til å mene at kvaliteten på produktet, altså basketballen som ble spilt, var for dårlig. Det har også blitt sagt at det norske folk i begynnelsen ble ”lurt” til å tro at dette var veldig bra, men så viste det seg at det bare var ”same shit, new wrapping”. Til det er det bare en ting å si: ”Pisspreik”.  Hvis man sammenligner med NBA var selvfølgelig norsk basketball ikke et flaggskip. Hvis man derimot sammenlignet seg med andre lagidretter i Norge, sto ikke norsk basket tilbake for noen, er min påstand. Jeg husker veldig godt at jeg den gang sammenlignet treningsmengden til forskjellige lagidretter, deriblant  Brann, Fyllingen Håndball og Ulriken Eagles.  Vi (Ulriken Eagles) var de som trente klart mest av disse tre for ti år siden. Det forteller i hvert fall meg at vi drev med tilnærmet toppidrett den gangen.»

Per Fedje

«En ting jeg har merket meg de siste årene er norske spilleres holdninger til rollen på lagene de spiller på. Det er utrolig mye klaging; mer eller mindre alle er misfornøyd med et eller annet. ”Treneren liker meg ikke”, eller ”Jeg får aldri sjansen”, er typiske unnskyldninger. Det hele vitner om en ”Hhva kan omgivelsene mine gjøre for meg holdning”, i stedet for å ta ansvar for sin egen utvikling som spiller. Her er det spillerne som har ansvar, ikke trenere eller klubber. Hvis du vil bli bedre som spiller må du nesten investere litt innsats selv for å faktisk bli det. Det er alltid en logisk grunn til at noen spillere får spille mer enn andre. Og min erfaring tilsier at den som spiller mest, også er den beste spilleren…»

Audun Eskeland

 Og, med frykt for å plage leserne med altfor mye tekst, her er en redigert versjon av hva Mathias Eckhoff sa i 2009, og som kanskje gir noe av forklaringen på hvorfor han ikke lenger ønsker å trene lag i Norge:

«Fort vekk får slike tiltak litt festtalepreg over seg og det gjør at jeg føler meg litt som hovedpersonen i filmen Festen når familien er samlet rundt middagen og hedersgjesten skal få sin tale!

Er det på sin plas med litt intetsigende ufarlig skvalder eller skal man tillate seg å mene noe…?  Skal jeg da ta den den korte hyggelige blå talen fylt med stikkordsmessig fløff og mer eller mindre festlige anekdoter, eller skal jeg ta den lange slemme røde hvor det snakkes om misbruk og overgrep som man i familien egentlig ikke vil forholde seg til eller i hvert fall ikke snakke høyt om…?
BLNO blåste liv i en nærmest død sport i Norge. Verdens nest største idrett ble plutselig aktuell her på berget. Blå Swix og beksøm ble byttet ut med innetid i hall, høy temperatur med musikk, båndtvang, importspillere og duskedamer uten dusk.

Man skulle være anneledes, våge å tenke utenfor de normative rammer og ta det store kollektive løftet vekk fra fotballens grilldress og terningkast på treninger. Ligahjulet skulle trille inn i hverdagen som et hippere alternativ til gutta på skauen og alt var en fest og store og små gledet seg til å gå på kamp…

Treningsmengdene ble økt, det sportslige nivået gikk opp, rekrutteringen blomstret, interessen blandt medier og samarbeidspartnere hevet seg slik at driften kunne nærme seg den ambisøse profesjonaliseringen man ønsket og følte man trengte.

Suverene tanker og gode intensjoner ble hausset opp og frelste mange!!! TV-dekningen og sponsortekket gikk forbi NRKs Iditarod og curling-satsinger. Alt var mulig! Mulighetene var der.

Faktum er at vi alle burde skamme oss over hvordan vi har forvaltet den fantastiske sjansen vi i utgangspunktet serverte oss selv. Mye handlet selvfølgelig om manglende erfaring og klassiske nybegynnerfeil, men den kulturen som har fått lov til å etablere seg i Norge hvor man leker konge på haugen, hegner om sin tue og prater skit i krokene var og er skammelig og det er blitt en oppskrift på vår undergang!

Vi er fremdeles annerledes-idretten men nå er vi i ferd med å bli annerledes-idretten for spesielt interesserte igjen, på lik linje med melkespannkasting og konebæring.

Vi har et sjokkerende lite raust miljø her i den lille basketfamilien Norge. I og for seg ikke spesielt unikt, men bakstreversk og idiotisk. Mottoet «konkurrenter på banen, partnere utenfor» var og er en parodi… Samlet sett unner vi ikke noen andre suksess…

Der man ellers i Europa og Statene kurser hverandre og diskuterer Xer og Oer og treningsprinsipper så kjører vi full strutsetaktikk med rævva i været og hodet i jorda og håper at ingen skal bry seg. Det er som om vi ikke skjønner at man sjelden blir bedre enn den motstanden/motstanderen man får. Vi fatter bare ikke at vi aktivt må hjelpe og stimulere andre til å bli bedre for å kunne utvikle oss selv.

Jeg mener at basketen som toppidrett her på berget holdes i live intravenøst og at resultatene som man tross alt har fått med yngre spillere ikke er et resultat av det lokomotivet BLNO skulle være. Snarere har det vært en konsekvens av tilfeldig kontinuitet, basketgymnasene og ivrige foreldre.
Det er mange måter å spille basket på, mange veier å gå!!! Men skal man snakke om fremtiden ligaen og norsk basket, så må man nødvendigvis snakke om de som skal spille. Hvordan tiltrekker vi oss talenter, utvikler dem, inspirerer og gir holdninger som består og som gir grunnlag for vekst. Alt i idrett handler om prioriteringer, hvilke valg man tar og hva man velger bort. Hvilke mål har vi for norsk basket og hva gjør vi for de norske spillerne?

Kan vi på den ene siden si at vi ønsker spillere ut av landet samtidig som vi svøper dem inn med skyldfølelse og ord som svik når de først får muligheten til å dra ut?

Er vi tjent med at spillerne tråkker rundt i våre haller i en liga med få lag og få kamper eller er det et ønske om at ligaen vår skal være et springbrett ut i verden og at vi gjennom spillereksport klarer å dra opp nivået generelt.

Er målet kortsiktig vinning eller langsiktig utvikling?

Det som er helt sikkert er at vi er mange i dette landet som trenger å ta en selvransakende titt i speilet og spørre oss selv om vi egentlig har vært så uskyldsrene i denne prosessen og kanskje rette søkelyset på hva våre motiver egentlig har vært og er…
Det er en klassisk sammenligning som brukes innen coachingen der man snakker om karpefisken Koi som i et akvarium vokser til den blir noen få centimeter stor, for så å kunne vokse til den blir opptil 30 centimeter om man skulle sette den ut i en vanlig karpedam.  Mens den kan vokse til nærmere 120 centimeter om man skulle finne på å sette den ut i en innsjø…

Ganske dramatiske forskjeller. Med andre ord så er det ikke fisken selv det står på, men omgivelsene og de vekstvilkårene den får som er avgjørende.
Det samme gjelder for norsk basket. Vi lever i det lille akvariet vårt hvor vi konsekvent ernærer oss på fattig fôr og vegrer oss for alternativ føde. Ikke tør vi tenke utenfor akvarietanken vår på en mulig dam… Og en stor innsjø er utenkelig…
På den måten holder vi hverandre tilbake. Spillere, coacher, dommere, klubber og liga/forbund, alle sammen.
Konkret kan man jo starte med å snakke sammen, utvikle ferdighetsstiger, bedre utdanningen og kompetansedelingen, aktivt samarbeide, ta ansvar og slutte med bortforklaringer om fravær av penger, ha strategi og handlingsplaner som er realistiske, som har troverdighet, som er gjennomførbare og som er bygget på kontinuitet og langsiktighet…
Kanskje er det på tide at vi turte å ta noen tøffe valg og rydde opp i reiret og feie bort all misforstått snillisme og bakstrebersk lojalitet.

Mathias Eckhoff

Det er et litt pussig sammenfall av to begivenheter med samme navn:  Vi er akkurat ferdig med elitesesongen 2012/13, og har vært gjennom et Final Four i Tromsø.  Og i går gikk startskuddet for March Madness i USA, som også munner ut i Final Four – uten sammenligning for øvrig.  NCAA-sluttspillet blir av mange oppfattet som den ultimate idrettsbegivenheten; kanskje bare overskygget av Super Bowl (som bare er én kamp).  Kanskje til og med større enn ski-VM 🙂

Vi har kåret to norgemestre, vi har spilt bronsefinaler og vi koste oss i Tromsø.  I kveld har vi valget melliom å se Norge-Albania i VM-kvalkamp på et latterlig kaldt Ullevål som er ryddet med snøfreser, ikke gressklipper. Eller vi kan kose oss med NCAA på ESPN. Litt morsomt er det jo at landskampen på Ullevål ikke kommer til å trekke særlig mange tilskuere, mens det ble satt publikumsrekord i Tromsø.  2700 tilskuere i Tromsøhallen tilsvarer vel noe sånt som 27 000 tilskuere på Ullevål.

I kveld blir det glissent på tribunen, og det snakkes om mindre enn halvfullt.  Drillo har virkelig ikke gjort stort for å bidra.

«Jeg gir blaffen i om det bare kommer 5 tilskuere», sier han og hevder i ettertid at hans forsøk på humor og kvikke bemerkninger ikke blir forstått.  Jeg er tilbøyelig til å være enig med Magnus Grape Løvdahl som skriver dette på sin FB-side:

«Idrett på proffnivå er underholdningsindustri. Har du ikke tilskuere kan du ikke drive proffidrett. De fem tilskuerne er de som direkte eller indirekte (via sponsorer) skal betale lønna di, og det er det på tide at flere innenfor idrett skjønner. Særlig tenker jeg på basketball i Norge, der tydeligvis de færreste skjønner hvordan dette henger sammen, nemlig at tilskuere er det viktigste man har. Om man som spiller eller trener ikke er villig til å ofre tid og energi på å gå ut og møte folk, snakke med folk, få folk engasjert, smile og være hyggelig, inkluderende og involverende og å gi av seg selv, for å få folk til å komme å betale for å se på det du driver med, så kan du like gjerne ta ballen med deg til nærmeste skolegård på kveldstid og stå der å skyte 3-poengere alene i mørket».

Nå kan det jo hevdes at hvis det virkelig er noe Tromsøs-spillerne burde gjøre, så er det å skyte 3-poengere i mørket.  Men Magnus har selvfølgelig rett, og Tromsøs publikumstekke er til ettertanke for oss andre. At publikum i Tromsø ikke har interesse for basketball får så være; det holder egentlig lenge at de er entusiaster.  For det er det de er:  Da Tromsø hadde spilt ferdig mot Frøya lørdag kveld (med 1500+ tilskuere), forsvant nesten alle som dugg for solen til kampen mellom Bærum og Centrum. Basketballinteresserte ville selvfølgelig blitt igjen i hallen.

Aftenpostens kommentator Robert Veiåker Johansen skriver dette:

«…for fanden, de er jo ekshibisjonister, disse fotballspillerne! Tror du at de stiller opp i bar overkropp over 110 sider i VG Helg eller jåler seg opp med hårvoks før kamper eller tatoverer seg på hvert ledige felt av huden fordi de ikke ønsker å bli sett? De elsker å bli sett. Hvis John Arne Riise ikke blir sett, visner han. «Fem tilskuere» er sånt som gjør at han må begynne med Viagra».

Og sånn er det jo også for basketballspillere på toppnivå.  De elsker å bli sett, de elsker trøkk og de elsker stemning.  En kar som vikrelig vet å  skape stemning er Robert McCarthy som ble gjenstand for det jeg oppfattet som utidig mobbing i Tromsøhallen.  Han har skrevet et svar/kommentar til min dagbok fra Tromsø, men siden det ikke er alle som finner tilbake til dette synes jeg han fortjener å bli lest her:

«Först och främst vill jag uttrycka min stora kärlek til basketball! Och uttrycka min glädje över att ha lärt känna så många goda människor i det norska basketmiljöet! Att jag till tider kan “ta ut svängarna” och vara väldigt högröstad under matcher är något som de flesta har fått med sig! Men det är för att jag blir engagert och upprymd och älskar att heja fram mitt lag! Att detta uppfattas som RESPEKTLÖST (disrespect) av några människor tycker jag ät väldigt tråkigt! Det är absolut inte min mening att framtona som respektlös! Om någon har uppfattat att jag har FÖRNÄRMAT (insult) Justina så vill jag med detta be om ursäkt för detta!! Denna ENA gången i denna ENA matchen i höst reagerade jag kraftigt mot något väldigt osportsligt som blev utfört på banen. Något som faktiskt skulle kunna påverka matchutfallet och som i tillägg hade blivit satt i system! Jag gav uttryck för detta och det är jag inte speciellt stolt över idag! Vill med detta rikta min blick framåt och åter en gång be om ursäkt om det är så att någon har uppfattat mig som respektlös eller förnärmare. Hoppas på många goda stunder på norska basketbollarenor i tiden framöver! Och ni kommer nog att höra mig då också!!!»

En annen kontroversiell situasjonen i Tromsøhallen var forresten en T som ble gitt til Calix Black Ndiaye i ekstraomgangen mot Tromsø.  I dag publiserer dommerne blant annet dette på sin nettside:

«… senest i Final Four sist helg var det mye diskusjon rundt en spesiell situasjon i slutten av ekstraomgangen mellom Frøya og Tromsø. For de som fulgte kampene på TV2 Sumo, eller kanskje har sett dem i etterkant, var det vel også tydelig at heller ikke kommentatorene, i dette tilfellet Henning Bergh og Gimles BLNO-spiller Frederik Gnatt, var godt nok informerte om innholdet i FIBAs nye politikk på dette området.»

Jeg har verken sett eller hørt TV2 Sumo-overføringen, men jeg var på plass i Tromsøhallen.  Jeg mente da – og jeg mener fortsatt – at den avgjørelsen var umusikalsk og dessuten helt unødvendig.  For meg er det i hvert fall slik at det ikke alltid er viktig hva som er korrekt etter boka, men hva som er smart.

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne etter NM-helgen i Tromsø.  Skal jeg slå meg på brystet, og mene at Bærum er best, eller skal jeg heller skrive noen fordelaktige linjer om Tromsø som arrangør?  Er det den gufne avslutningen på damefinalen som fortjener å åpne showet, eller kanskje den ene hårreisende dommeravgjørelsen i semifinalen mellom Tromsø og Frøya? Sikkert er det i hvert fall at de siste kampene i KL og BLNO fortjener oppmerksomhet.  Her er noen glimt fra minneboka:

Bærum takker ordfører’n:  Tromsøs ordfører Jens Johan Hjort er av det utadvendte, pulbikumsvennlnige slaget – en mann som sannsynligvis elsker anledninger som den i helgen.  Vi har lest at Tromsø Kommune har bidratt med 100 000 kroner til Final Four-arrangementet; da skulle det jo bare mangle om ikke ordfører’n fikk lov til å opptre.  Sågar to ganger… Og selv om han utvilsomt har en god stemme, falt ikke stemmefisket i god jord hos de tilreisende damelagene:  Ordførerens tale i forkant av damefinalen handlet nemlig bare om Tromsø og Bærum – ikke et ord om jentene.  Og da han gjentok litt av talen og sangen før herrefinalen sørget han for å gi Bærum-gutta ekstra tenning.  For to år siden var det sportsredaktøren i avisen iTromsø som sørget for Bærum-tenning.  I år var det ordfører’n.

 Jesus, Gary og Calix:  Tromsø Storm var i hardt vær i semifinalen mot Frøya.  Men en strålende Gary Wallace ville det annerledes, og han hadde god hjelp:  «Jeg hadde Jesus ved min side og jeg be til ham om hjelp før ekstraomgangene», sa han til avisen Nordlys etter at seieren var et faktum.  Og om ikke Jesus var nok fikk han hjelp også av dommerne da det gjensto under to minutter av ekstraomgangen.  I en kamp som til da hadde vært fairspilt, velspilt, underholdende og preget av en en imponerende omgjengelig og tone til tross for alvoret kom T’en som lyn fra klar himmel.  Frøyas Calix Black Ndiaye fikk en call mot seg; hvorvidt avgjørelsen var god eller dårlig er underordnet. Calix slo oppgitt ut med hendene og slik jeg oppfattet det, mest i frustrasjon over seg selv. Det resulterte i en umiddelbar T.  En uforståelig og umusikalsk avgjørelse, og helt unødvendig.  Jeg tenker at når den regjerende norgesmesteren er i ferd med å måtte gi slipp på tittelen; i en tett semifinale som har gått til ekstraomgang – etter en call som var tøff å svelge – ja, da tillater man en reaksjon.

Mye godt i grått:  Når denne episoden er nevnt må jeg i rettferdighetens navn også legge til at dommerne gjorde en prima jobb gjennom hele turneringen, og spillere og coacher gjorde stort sett en tilsvarende god jobb med dommerne.

Grums og gufs fra Gimle: Damefinalen var ikke nødvendigvis velspilt, men den var tett, dramatisk og med lag som byttet på ledelsen.  Ullern hadde dette under kontroll i annen omgang; i hvert fall inntil Gimle våget å sende Sthefany (er det virkelig ritkgi stavemåte..?) Thomas på banen igjen, med fire fouls. Ekstraomgangen var så godt som sikret da Sthefany tryllet frem en buzzer beater og Gimle-seier.  Men det er ikke dette jeg vil huske fra damefinalen.  Det er dessverre Gimles to amerikanere som fant det for å oppsøke den siden av banen der Ullerns super-supporter Robert McCarthy oppholdt seg.  Og det var ikke for å takke, men snarere for å vise med all mulig tydelighet, og på eklest mulige vis, at det var svært viktig for dem å ydmyke Robert.  Det var oppsiktsvekkende ekkelt, det var grenseløst usportslig – og egentlig bare kleint og leit. Slik jeg ser det har Gimle har en ryddejobb å gjøre; det bør taes et kraftig oppgjør med hva man ønsker å stå for.  Jeg har i ettertid forstått at det er mye vondt blod i denne konflikten, og det er ikke mer enn noen uker siden Gimle på sin hjemmeside publiserte en artikkel som var så tendensiøs og ekkel at den heldigvis savner sidestykke i norsk basketball. Dypere enn dette bør det sannsynligvis ikke graves; i hvert fall ikke av meg.  Men konflikter som dette har vi virkelig ikke behov for, og sist jeg sjekket fantes det fornuftige folk i begge leire. Rydd opp!

De 6 som ikke vant:  Ammeruds jenter ble prügelknabe i dette selskapet, mens både Ullern og Ulriken bidro til at dette også ble en jentehelg å huske. Det må være lov å si at ikke all teknikk og tempo er like stas, men mange herrespillere har mye å lære av fornfutgie valg.  «Shot selection» handler for eksempel også om ikke å ta skudd…  BLNO-lagene som kom til kort har lite å skamme seg over. For Frøya glapp det i ekstraomgangen, for Tromsø glapp det i tredje periode mens Centrum sannsynligvis vil ha veldig godt av ferie nå.

Ris til egen bak: Jeg synes litt synd på Tromsø som hvert år pisker stemningen til så store høyder at fallhøyden blir skummel.  Det er aldri snakk om at de skal prøve å ta gullet – neida, kongepokalen SKAL HJEM. Og speakeren som forøvrig er en ryddig og bra kar, peiser på i kjent stil – med bulgarske bjørner, Hani Banani, JJ og alle de andre.  Om jeg selv hadde spilt, hadde jeg vært livredd før jeg entret parketten.  Det er sannsynligvis Tromsøs-spillerne også, innerst inne.  Og det blir bare verre for hvert år som går. Tromsø er sikkert Norges beste arrangør, men de er jaggu også Norges dårligste finalelag.

10 000 meter frisbee:  Når skøyteløperne går en mil blir det 25 runder.  I Tromsøhallen er det søte småjenter med salgsappell som går rundene med frisbee-vogna.  Og jeg er sikker på at de går minst 25 runder; tett fulgt av loddselgerne.  De første par-tre gangene er det søtt, de neste 22 rundene er faktisk litt påtrengende og plagsomme.

I bøtta! Ikke drep med meg underholdning! Når Tromsø skrider til arrangørverket mener de alvor. Her er alt og alle på plass; det er latinodansere, stramme damer med trommestikker, feel good-band og en endeløs rekke av mer eller mindre synkron dans (jeg digget virkelig gjengen i relfeksvester – kult!).  Men når to finalelag, tre dommere og 2500 tilskuere må vente på  å få komme i gang –  når kampen er på sitt mest hektiske fordi vi trekker blå og gule lapper i bøtta – ja, da har noen mistet gangsynet.

Foreldre og funksjonærer:  Man kan tillate seg å mene hva man vil om arrangementet i Tromsøhallen, men nok en gang er jeg først og fremst mektig imponert over hjelperne som gjør dette mulig.  De svært hyggelige mødrene og fedrene som betjener utsalgene; det er nesten så jeg aksepterer å betale 55 kroner for kake og kaffe… (den derre jordbærkaken var virkelig god!!)  De svært mange som har fått parkettgulvet på plass, reklameseilene til topps, frukt i garderobene og bilene på tilviste parkeringsplasser.  Uten dere stopper selv Tromsø Storm.  Og dere imponerer i bunn og grunn med gjennomført profesjonalitet i det aller meste.

Dere er bare ikke så innmari flinke til å spille finaler…

Vi skriver onsdag 13. mars.  Fire BLNO-lag har fire dager igjen før de møtes i Final Four.  Fire dager som skal brukes til å repetere, finpusse og forberede.  Jeg tror ikke det er noen gitt å kunne tippe utfallet av helgens oppgjør med særlig overbevisning og skråsikkerhet.  Men det går an å stikke hodet fram og mene noe om lagene, spillerne og sjansene.

De eneste finaleoppgjørene vi ikke kan få er naturlig nok Bærum-Centrum og Tromsø-Frøya ettersom dette er semifinalene.  Men absolutt alle andre kombinasjoner av lag er mulige og ikke minst mer eller mindre sannsynlige. Jeg innbiller meg at det for Frøya har spilt liten rolle hvilket lag de møter.  De mener seg nok i stand til å takle det aller meste, de surfer på en medgangsbølge, og har vist stigende form etter hvert som stadig flere spillere har meldt seg på.  Denne sesongen har intet mindre enn 20 spillere fått minutter for laget som fortsatt er norgesmester, og rutinen er det i hvert fall ikke noe å si på. Frøya fremstår som det mest robuste laget i Final Four, og da tenker jeg size og tyngde.  Det skal dog tas med i regnestykket at det også er laget med flest skrøpelige kroppsdeler.

Jeg tipper også at om Tromsø hadde kunnet plukke fra øverste hylle av motstandere, hadde de valgt alt annet enn Frøya.  For meg ser semifinalen ut som Tromsø potensielle mareritt, og om de kommer seg videre derfra blir finalen en langt enklere affære å håndtere.

Bærum kunne vanskelig fått en bedre match i semifinalen enn Centrum, men samtidig vet de at Centrum er av det uforutsigbare slaget:  Møter de en Mustafa Mahnin i toppform; har han dagen, er det mulig å nekte ham det han ønsker?  Alle andre spillere synes enklere å håndtere.  Og dermed er også mye sagt om Centrum:  Nøkkelen er Mustafa, mens absolutt alle de fire andre starterne kan ta over kamper om det passer slik.

Statistikken fra årets BLNO forteller hvem som spiller mest og hvem som har startet oftest.  Basert på disse tallene er det mulig å vurdere de fem første, benken og coachene for hvert lag på en skala fra 1 til 10:

Tromsø

De fem første – 8 poeng:

Gary Wallace

Jonathan Jones

Galin Mihaylov

Hani Issalhi

Nikolas Phillip

For meg er fortsatt Gary Wallace den helt sentral spilleren for Tromsø, og den som har imponert meg mest denne sesongen.  Jonathan Jones er nok mer «on-and-off», og da jeg sa til Kenneth Webb tidligere i år at han umulig kan være misfornøyd med en kar som drar ned så mange returer, så repliserte han tørt at han burde klart langt flere. Tromsøs førstefemmer mangler størrelse.

Fra benken – 5 poeng:

La oss være ærlige nok til å å innrømme at benken er relativt tynn, men samtidig har enkeltspillere hatt overraskende gode innhopp.  Men om for eksempel en spiller som Adam Finstad skulle få lov til å senke fire-fem 3-poengere i en Final Four-turnering vil det si mer om motstanderens fokus enn Adams prestasjon.

Coach – 9 poeng:

Kenneth Webb har det viktigste, nemlig autoritet og respekt i spillergruppa. Hvorvidt det er Kenneth som eller sentrale spillere som skal ha mest av æren for seriemesteskapet er jeg litt usikker på, og denne helgen har han muligheten til å bevise en 9’er med smarte taktiske grep når det røyner på.

Centrum

De fem første – 8 poeng:

Marko Lepovic

Mustafa Mahnin

Thomas Ble

Frank Nyborg

Christian Hinsch

Da jeg for en stund siden kåret de beste norske guardene fikk Centrum med seg tre spillere på topp 5-listen.  Og den vurderingne står jeg på fortsatt selv om nok Stian Mjøs har tvunget seg inn i toppen etter returen fra Danmark.  Centrum har udiskutable kvaliteter, men de har også udiskutable mangler på size.  Med mindre Ronny Karlsen selv velger å legge bort dressen og finne frem drakten.

Fra benken – 5 poeng:

Jeg har litt større problemer med å drysse superlativer over benken til Centrum. Jeg aner ikke om Mads Austgulen blir å finne i Tromsø – det vil i så fall hjelpe, men forøvrig er det neppe mange fra benken som kan vinne kamper for dem.

Coach – 7 poeng:

Ronny Karlsen er neppe noen dårlig coach; han vet det meste som bør vites.  Men om han klarer å holde hodet kaldt nok og gjøre de riktige vurderingene når det virkelig er viktig – se det gjenstår å se.

Bærum

De fem første –8 poeng:

Ryan Ferranti

Stian Mjøs

Phillipp Holm

Lionel Green

Lars M Harto

Ingen kan ta fra Stian Mjøs at han er den mest sentrale spilleren for sitt lag denne helgen. Ingen kan på samme måte finne frem de spektakulære avslutningene 10 sekunder før slutt som ham, og det er neppe tilfeldig at Bærum vinner de jevne kampene.  Phillipp Holm er en rutinert liten rakker, Lionel Green produserer poeng uten at det egentlig merkes, og Ryan Ferranti har vist stigende form.  Men, som for de andre lagene – størrelse er mangelvare, og Bærum velger å spille smått.

Fra benken – 6 poeng:

Litt mer å hente her enn for mange andre lag:  Ramme Haag er en bonus, Bjørnar Andreassen leverer akkurat det han skal, Anders Fjærestad er mer komfortabel enn før jul og ryktene vil også ha det til at Torgrim Sommerfeldt kan dukke opp i Tromsø. Benken kan være den beste i dette sluttspillet.

Coach – 9 poeng:

Mathias Eckhoff tenker basketball bedre enn de fleste, og er naturlig nok  arkitekten når Bærum vinner de jevne kampene.  Klarer han en turnering uten å surne har Bærum den beste tenketanken i duoen Eckhoff-Mjøs.

Frøya

De fem første – 8 poeng:

Reno Silavs

Edmunds Gabrans

Hamad Mostafa

Peter Bullock

Alain Nzeymana

Peter Bullock har spilt samtlige 40 minutter i de to siste kampene for Frøya.  Det er lett å forstå, for han er bokstavelig talt den store forskjellen på Frøya og de andre lagene.  Vi vet hva Silavs og Gabrans står for, mens Hamad Mostafa er den egentlige jokeren i dette spillet:  Smart, trygg og fornuftig og en spiller coacher elsker å ha på banen.

Fra benken – 6 poeng:

Jeg har ingen peiling på hvem Frøya reiser til Tromø med; her kan det dukke opp spillere som troll av eske.  Kanskje er det litt raust , eller kjipt, å gi en 6’er uten å vite helt hvem.

Coach – 9 poeng:

Om det virkelig er noen som vet hva avgjørende kamper i norsk basketball handler om, så er det Ron Billingslea.  Han elsker disse anledningene, og han lever for å outsmarte de andre lagene og coachene.

Og om du regner sammen poengene finner du at finalen skal spilles mellom Bærum og Frøya, men fullt så enkelt er det nok ikke.  Kanskje har du noen synspunkter, favoritter eller vurderinger du ønsker å dele med andre..? Hvor er jeg helt på jordet – og hvor har jeg eventuelt rett? Her er det fritt fram! Og her kan du i hvert fall stemme på din favoritt:

Om en uke avgjøres NM 2012/13.  Og om to dager runder landets første basketballklubb 50 år; Bærum Basketballklubb ble stiftet 13. mars 1963.  Dagens Bærum Basket har ingenting med Bærum BBK å gjøre annet enn navnelikheten. Men siden 50 er et rundt tall verdt en markering kan noen kanskje være interessert i å få vite hvordan basketball ble spilt for nesten 50 år siden.  Her er to historier fra henholdsvis 1970 og 1972:

Pål Vik forsøker å blokke venstrehåndsskuddet til Jostein Mundal – i den første NM-finalen som virkleig fikk folk til å gå mann av huse.

Den lille mannen i midten med en coach-vri som kanskje passet bedre på 70-tallet enn i dag.

Minneverdig NM-fest

Nadderudhallen ble åpnet høsten 1969, og var deretter fast NM-arena for basketball  i mange år. Den første NM-finalen ble spilt i mars 1970.

Bærum Basketballklubb sikret seg da sitt 2. av 10 strake NM ved å feie NTHI av banen 84-49, som fortsatt er finalerekord.

I 1971 var det oppkomlingene fra Sandvika Basketballkubb sin tur, – de tapte sin første NM-finale for Bærum i Nadderudhallen 45 – 62.

De to samme klubbene møttes igjen i 1972 – som Norges to klart beste lag.

I semifinalene hadde Bærum slått ut NTHI med solide 111 – 40, mens Sandvika hadde fjernet  Ullern BK (vinner av aller første NM i 1968) med klare 88 – 61.  Samtlige 12 spillere på Bærumlaget hadde vært eller kom senere på landslaget – en uslåelig rekord, selvsagt. Sandvika hadde 7 spillere av samme kategori.  Dette sier vel også litt om tyngdepunktet i Basket-Norge på 70-tallet!

Finalen ble minneverdig for alle som deltok, for alle som var så heldige å komme inn og være tilskuer – og ikke minst for norsk basketball, som efter dette endelig ble betraktet som voksen.

Hør bare:  Arrangementet av Nordisk mesterskap i 1970 og den intense rivaliseringen mellom toppklubbene Bærum og Sandvika hadde gjort Nadderudhallen til basketballens absolutte storstue. Den var hjemmebane for begge finalelagene, og svært publikumsvennlig.. Til dette sesonghøydepunktet strømmet de til – både klubbtilhengere og lokalbefolkning og resten av basketfolket forøvrig. Og de ankom i slikt antall at kampen rett og slett måtte utsettes i 15 minutter!  Til slutt fikk alle presset seg inn – mer enn 800 stykker på tribunen på den ene langsiden. Og dermed var det rett og slett stappfullt.

Finalen i 1972 skiller seg ut på mange måter:

– velspilt og (en god stund) spennende kamp.

– to lag fullbesatt med landslagsspillere

– ny rekord i publikumsinteresse og tilskuermengde

– ny rekord i mediadekning

– endelig aksept for at norsk basketball kunne være ”imponerende”

Svært viktig var at den nasjonale presse var godt representert og mandag morgen gav betydelig spalteplass til opplevelsen de fikk bivåne.

Dagbladet:

«Etter pause var det ikke lenger kamp men oppvisning og mer PR av Bærum. Når en tar med i betraktningen at norsk basketball ikke er mer enn 10 år gammel, var finalespillet intet mindre enn imponerende.»

Hazans genistrek

Hvor viktig er coachen for et lags prestasjoner? Tja, se det strides de lærde om og spillere vil nok ha ulike meninger om dette avhengig av hvordan resultatene er.

Men karen på bildet var en av de aller største i sin tid, selv om han fysisk sett var en av de aller minste.

Albert Léon Hazan  – coachen med «det lille ekstra»

Bærum BBK vant den første kongepokalen i basketball i 1970 – ved å utklasse NTHI 84-49. Dette er fortsatt den største marginen i noen NM-finale. Hjernen bak tilhørte en liten tyrker, som mente at basketball spilles ikke bare med fysikken, men også med hodet.

Hazan var ikke storvokst, men var kvikk nok til en plass på Tyrkias landslag på 50-tallet. Coaching hadde han lært i studietiden i USA.  NM 70 ble et spesielt høydepunktet.  Mest fordi det var langt fra opplagt at Bærum ville vinne. Både i åpningscupen (Coca -Cola Cup) i oktober og i første seriekamp i desember, tapte laget ganske klart for NTHI. Avisene mente det ville bli en jevn kamp.

Men jevnt ble det altså ikke: Med en voldsom intensitet fra første hoppball kjørte Bærumslaget fullstendig over Trondheimslaget. Efter 8 min stod det 18-4!  Dette startsjokket kom studentene seg aldri over. Ved halvtid var ledelsen blitt 45-18.  I 2. omgang var det bare å cruise inn for Hazans gutter.

Ikke rart at NTHI ikke skjønte hva som egentlig hadde skjedd – akkurat i finalen.  Flere syntes resultatet var så skuffende, at de lot sine sølvmedaljer gå vindusveien da nattoget tilbake til Trondheim passerte Dovre.

Først mange år senere kom Hazans lille motivasjonstrick for dagen – for flere enn de involverte Bærumspillerne: Da det ble blåst for 3 min. tok han laget med ned i garderoben. De som forventet noen siste inspirerende ord, fikk noe helt annet: Hazan grep til innerlommen – og trakk frem en frekk liten lerke.  Opp i den lille korken helte han 12 små slurker – én til hver av spillerne i orange drakt. Det var alt som skulle til for å stille litt om på de 12 hodene.  På et øyeblikk var de overbevist om at de gikk langt utenpå de grønnkledte NTHI-gutta.  Og når hodet er overbevist, kan kroppen gjøre resten.

Dagbladet hadde denne lakoniske kommentaren neste dag:

«Det hevdes fra eksperthold at det ikke er lett å lure bæringene på det taktiske planet. De har en smart tyrkisk trener i Albert L. Hazan, ansatt ved ambassaden i Oslo.»

Taktikk og taktikk, fru Blom.  Men ganske smart.  Dagbladet skulle bare visst.

Tore Vik

(som spilte finalen –for NTHI. Det var ikke så moro, nei).

BLNO Challenge denne helgen ble en heftig og tett affære der Frøya klarte å forlenge sesongen med en uke.  Og med et nødskrik.  For det så lenge ut til at Gimle skulle klare det umulige i den siste og avgjørende kampen på Kongsberg.

Jeg antar at man fulgte godt med nordpå, for slik jeg ser det var dette et dårligst mulig resultat for Tromsø.  Her er noen observasjoner etter helgen:

– Det vil ikke være noe sjokk om Tromsø må ta til takke med bronsefinalen i år også.  Plutselig ser Frøya litt mer ut som norgesmester-materiale.  Og ulikt de andre lagene i Final Four har Frøya pondus.

– På den annen side; dersom Tromsø kommer seg helskinnet gjennom semifinalen er det vanskelig å se hvordan de skal kunne nektes NM-tittelen.

– Det er helt sikkert spillere og coacher i Bærum og Centrum som mener noe helt annet om dette, og akkurat nå tror jeg Tromsø-Bærum i finalen er like sannsynlig som Frøya-Centrum – eller vice versa og helt omvendt.

– Mens Gimle og BK Miners overrasket positivt var Ammerud og Asker skuffelsene denne gangen.  Asker gjorde for så vidt en god figur og hadde kanskje ikke lov til å vente noe mer etter at lagets helt sentrale spiller kom rett fra gips til viktige kamper. Men de fleste hadde nok håpet å se en jevnere kamp Ammerud-Frøya.

– Helgen i Kongsberg avslørte at 1. divisjonslagene slett ikke ligger å langt etter kollegene i BLNO.  BK Miners imponerte i sine kamper, og Persbråten hang overraskende godt med til de måtte slippe halvveis i siner møter med BLNO-lag.  Det betyr blant annet at vi nå bør være klare for å slå sammen BLNO og 1. divisjon til en større nasjonal liga som både vil gi flere kamper, et bedre produkt og med et oversiktelig sluttspillsystem som kanskje får lov til å overleve minst én sesong.

– Final Four er virkelig et håpløst konsept som riktignok helt sikkert kommer til å bli en festlig helg i Tromsø i år.  Men når en hel sesong koker ned til to tilfeldige kamper om kongepokalen er det nesten som en hån mot lagene og spillerne.  Kvartfinaler, semifinaler og finaler er det eneste som er mulig å forsvare.  Noen vil mene at Final Four er en tøff kopi av amerikansk college-sluttspill.  Men da glemmer man nok at Match Madness inneholder en nokså lang vei til finalehelgen.

– Er det noen i Norge som kan klare å gi meg oversikten over hvor mange sluttspillvarianter vi har hatt de årene BLNO har eksistert?  Vi har hatt Final Four, Final Four med BLNO challenge, normale sluttspill med kvartfinaler, semifinaler og finaler, vi har hatt «mellomspill» før finalerundene.  Noen som kommer på flere?  Noen som har forslag til hvordan vi bør markedsføre denne Forrest Gump-modellen: «You never know what you’re gonna get…»?

– Arrangementsansvarlig for Final Four i Tromsø mener nå at også åpningshelgen i BLNO og KL bør legges nordover.  Jeg forstår ønsket, men det er selvfølgelig helt meningsløst.  Sølvi Bangsund sier at «her i byen ville åpningshelgen vært en folkefest», og jeg antar at hun mener at tilsukerinntektene vil kompensere for utgfitene og vel så det.  Jeg er riktignok ganske sikker på at kommende helg blir nettopp en folkefest, men jeg har ikke helt troen på at tromsøværinger kommer til å gå mann av huse for å se for eksempel Asker-BK Miners  eller Bærum-Gimle i en eventuelt ny og større liga.  Det eneste fornuftige argumentet for å gjennomføre Final Four de siste to årene har vært å spare utgifter. Og svaret på det skal altså være å skysse samtlige lag nordover med flyreiser og hotellutgifter.  Jeg vet at mange i Tromsø vil mene jeg er bakstreversk, sur og negativ.  Et annet ord på det er «realistisk».

Lykke til alle som skal nordover kommende helg!

Om en uke blir det garantert en festlig helg i Tromsø. Når klubben som er kåret til «Årets arrangør» flere år på rad skal avvikle Final Four, føler jeg meg ganske sikker på at det ikke skal mangle noe; faktisk er jeg litt redd for at vi kan komme til å bli påtvunget så mye underholdning og fjas at det kan bli litt slitsomt.  Men det skal vi sikkert klare å holde ut vi som er vant til bare en håndfull tilskuere på Østlandet.

Sikkert er det i hvert fall at man i Tromsø kommer så nær BLNO-konseptet som mulig, slik det var ment å være i de gode årene vi hadde rett etter årtusenskiftet: Hver kamp en fest!

Da Vålerenga Kings debuterte i BLNO tok det helt av. Med Klanen på tribunen i Rykkinnhallen ble det ganske «livat», og med svenske Manne Palmqvist som trener ble det også mye liv i media.

Jeg har ikke tall på de gangene jeg har fått spørsmål om hva som gikk galt, hvorfor BLNO-drømmen brast og hvorfor basketball ikke er en større idrett i Norge.  Det var mange entusiaster som var med å dra det i gang, men én var mer sentrtal enn andre:  Åge Damsgaard ble BLNOs første daglige leder, og levde med og for BLNO i flere sesonger.  Han var med på den store oppturen, men også nedtuen som kom.  Derfor har jeg også utfordret Åge til å sette navn på hva som gikk galt, og hvorfor. I sin tid var det nyhetsredaktør Bjarne Berg i TV2 som ble overtalt til å være med på leken.  Men Åge trekker frem et helt annet TV2-navn som hovedårsak til begynnelsen på slutten:

BLNOs første leder og entusiast var Åge Damsgaard

– Hvis jeg skal peke på en enkelt faktor som hovedårsak til BLNOs tilbakefall, så vil det være Kåre Valebrokk. Da han kom inn som konsernsjef i TV2, så endret strategien fra TV2 sin side fra å «leke med litt ulike konsepter», der BLNO var et slikt, til å fokusere beinhardt på seertall pr sendeminutt, sier Åge som også kommentarer en del andre faktorer:

1) Netcom

– Bytte av sponsorsjef i Netcom var en stor nedtur, vi mistet den største avtalen noensinne i norsk basket rett etterpå.

2) Konkurser

– At Centrum, Oslo Kings og Vålerenga alle gikk konkurs/ røk ut av ligaen var utrolig ødeleggende for den nasjonale interessen.  Alle sentrale medier måler idretter ut fra oppslutning i hovedstaden.

3) Utbrenthet.

– Vi klarte ikke å etablere en tilstrekkelig sterk nyrekruttering til de sentrale vervene og jobbene i ligaklubbene (og ligaen). Alt for mye hang på noen veldig få sentrale personer. Disse jobbet døgnet rundt i flere år og mange ble utbrent eller orket ikke å opprettholde trykket etter hvert.

4) Profesjonalitet

–Ikke alle frivillige og spillere forsto hva som skulle til for å løfte basket inn som et nasjonalt produkt, ikke alle kamper var like mye fest, for å si det slik

5) Tradisjon

– Et siste moment jeg vil ta med er tradisjon. Sportsinteresse er noe som sitter veldig dypt i folk, den blir gjerne formet i alderen 10-18 årene. Å endre voksne menneskers sportspreferanser er veldig krevende, så selv om vi lyktes med å fange mange barn og unge, tror jeg vi i forholdsvis liten grad fanget voksne. Dette var forsåvidt en bevisst strategi, men barn er avhengig av voksne til logistikk etc., slik at engasjementet nok var litt skjørt når det begynte å butte litt mot.

Så er det nærliggende å spørre Åge om han har tro på en slags relansering; at vi kan gjenooppstå som en attraktiv sport i Norge.

– Ja, sier Åge.

– Jeg tror definitivt det er mulig å gjøre. Dog tror jeg at det kanskje vil kreve systematisk jobbing over tid. For å få til det må man ha noen «crazy people» som er villige til å jobbe hardt over tid, og en omforent strategi for hvordan produktet skal se ut og utvikles. Hvis man skal gjøre det, tror jeg det ville være lurt å finne en del uttrykk som viser en viss annerledeshet enn det vi gjorde den gangen for å vise at man ikke blindt kopierer det som en gang var. For øvrig er det i dag en del kule muligheter både med tanke på statistikk, webcasts, twitring og annen interaksjon som bare så vidt var tilgjengelig da vi holdt på som mest. Dette tror jeg er noe man kunne tatt fatt i for å skille seg litt ut fra andre idretter.

Men Åge er realistisk nok til å se at det er en del skjær i sjøen.  Ikke minst mener han det er grunn til å tro at man vil møte en del motstand, eller kanskje verre – likegyldighet, samtidig som man har «spøkelset BLNO» i en del menneskers bevissthet.

– Fra mitt perspektiv, fra hornet på veggen, trenger norsk basketball først og fremst selvtillit og stolthet. Den enkleste og beste strategien bør bygges rundt målet om å doble medlemsantallet i løpet av for eksempel fem år. Det burde være mulig å få til både fordi satsingen i stor grad vil være selvfinansierende (flere medlemmer er flere lisenspenger etc.), etterspørselen er der og vi kontrollerer (nesten) alle innsatsfaktorer (minus kanskje halltid). Hvordan dette kan legges opp får kanskje bli en annen bloggpost, avslutter Åge som fikk med seg festen i Harstad.

– Synes det var kanonkult, og det er jo et eksempel på at det fremdeles er mulig å få til events som trekker folk hvis man bare tenker litt «utenfor boksen» og jobber med markedsføringen og gjennomføringen.

Kåre Valebrokk (t.v.) som konsernsjef i TV2 betød også en mer kynisk tilnærming til seertall og økonomi etter at nyhetsredaktør Bjarne Berg (t.h.) noen år tidligere hadde latt seg overtale til å bli med på BLNO som et eksperiment.

Jeg har faktisk ingen illusjoner om egen fortreffelighet.  Med dette lille oppgulpet nærmer jeg meg 70 bloggposter om norsk basketball generelt, men svært mye om BLNO spesielt. Mange følger med på det jeg lirer av meg, og mange mener noe om det. 

Dette er en mulighet til å la seg irritere eller inspirere, og i hvert fall er det et av de få stedene i Norge det jevnlig skrives noe om basketball.  Sånn sett skulle man tro at de fleste burde være interessert i å henge med, ikke minst for å se om det skrives noe om de spillerne, dommerne eller lagene du selv sympatiserer med.  Jeg kjenner denne bransjen godt nok til å vite at vi alle er sulterfôret på det som handler om det vi selv er opptatt av.

Derfor er vi også skuffet og irritert over aviser og TV-kanaler som forbigår basketball i stillhet.  Innsiktsfulle artikler om vår idrett er mangelvare.  Noen lokalaviser er flinkere enn andre, men i det stor og hele er det latterlig dårlig stell.  Og ekstra ille blir det jo når amatører og tilfeldige frilansere skal skrive om det vi driver med; det skal ikke mange setninger til før de avslører seg som totalt uvitende.  Om en riksavis skriver om basketball er det fordi en eller annen NBA-stjerne tjener oppsitksvekkende mye penger, eller at en publikummer har truffet på et skudd fra midtbanen og stikker av med en bil i premie.

Vi går samtidig inn i de siste ukene av sesongen for alle lag i seriesystemet.  Da er interessen størst, spenningen på topp og de fleste med hjerte for basketball følger meg på det som skjer og laget de heier på.  Derfor synes jeg også det er oppsiktsvekkende at de som styrer FB-sider og nettsider rundt om i basket-Norge så suverent unnlater å være nysgjerrige.  Mye av aktiviteten på Facebook handler om å peke og dele.  Og noen peker da også jevnlig til det jeg skriver om deres hjertebarn.

Axel Langaker i Asker har vært flink til å henge med.  Han har sikkert ikke alltid likt det han har lest på bloggen min, men han har sørget for å dele det med Asker-folket.  Jan Korshavn er den som siterer meg mest, og selv om han har relativt snevre interesser i gråsonen gjør han en forbilledlig jobb med å holde liv i interessen omkring dommerne og dommergjerningen. Kjartan på basket.no peker litt nå og da.  Og Ken Rune Berg var selvfølgelig «på» med en gang da jeg blogget om fredagskampen i Harstad.  Men forøvrig er det ganske dødt.

Tromsø har en oppegående nettside og dessuten FB-siden med flest «likes» i Norge. De synes å være så enestående fornøyd med å lese det de selv produserer at de ikke ser seg tjent med å informere leserne om andre tilgjengelige kilder.  Når jeg har skrevet mye og fordelaktig om Tromsø og spillerne tipper jeg de fleste tromsøværinger ville likt å lese det.  Jeg har til gode å møte noen som ikke liker å lese hyggelige ting om det de liker.

For meg spiller det egentlig liten rolle.  Jeg har ikke en blogg som er avhengig av mange hits.  Jeg tjener ikke penger på dette, jeg skriver ikke betalte artikler om produkter og tjenester slik de latterlige rosabloggerne gjør.  Men jeg forholder meg til det dere mente var viktigst for BLNO på denne pollen.

Suverent flest mente informasjon og markedsføring må bli bedre.  Jeg har alltid ment at informasjon er roten til alt godt.  Og nettopp derfor synes jeg det er arrogant mot egne medlemmer når man ikke følger med i timen; ikke nødvendigvis på min blogg, men på alt som handler om relevante ting.

Så dårlige som vi er på dette har vi ikke lov til å klage på andre!