pauliord

For noen dager siden forsøkte jeg å sette navn på en del irritasjoner coacher må leve med.  Når vi lever så tett på hverandre, og bruker så mye tid med hverandre, skulle det bare mangle om det ikke oppstod enkelte gnisninger mellom spillere og coacher. Og jeg kan villig forestille meg at irritasjonen er gjensidig.

Jeg tipper at spillere irriterer seg over

– coacher som selv kommer for sent til treninger og kamper; som kommer slengende tre minutter før kampstart.

– coacher som dukker opp til kamp søndag morgen med en umiskjennelig eim av gammel fest og fyll.

– coacher som setter i gang driller for så å sette seg med mobiltelefonen selv.

– coacher som bruker mesteparten av tiden på å prate med folk som tilfeldigvis er til stede på en trening, snarere enn å rettlede og coache.

– i den andre enden av skalaen: coacher som stopper trening og spill absolutt hele tiden; som sørger for at spillerne aldri får holde på i mer enn 20 sekunder sammenhengede av gangen.

– coacher som prater for mye – alltid de samme gudsjammerlig kjedelige talene før kamp.

– coacher som ALDRI gir kjeft til favorittspillerne, mens det er de samme som får kjeft hver gang, ofte uberettgiet.

– amerikanske coacher (flest av dem i denne kategorien) som bruker pregame-praten til å fortelle sin egen karrierehistorie; om hvor flinke de var til ditt og datt. Og siden de har hatt en lang aktiv karriere blir ofte historiene lange også.

– coacher som prater for lite; som aldri har noe smart å si til laget verken på trening eller i kamp. Eller som har så lite meningsfullt å si at det de egentlig sier er «hopp høyere og treff bedre».  Lettere sagt enn gjort, ja.

– coacher som er så høyrøstet kjeftete på dommere og funksjonærer at det blir litt flaut å være til stede.

– coacher som tror de er Guds gave til basketball generelt og laget spesielt, og som er mer opptatt av å være «en av gutta» enn å ta en oppdragerrolle.

Jeg aner ikke hvor mange av disse kategoriene jeg kvalifiserer til selv, men frykter det er en del.  Samtidig er det nok fortsatt sånn at det er vi coacher som må svelge mer enn spillerne.  Og det hadde vært morsomt å kunne lage en topp 10-liste over unnskyldninger for hvorfor folk ikke kan komme på treninger.

Det jeg har hørt oftest i løpet av 30 år er selvfølgelig lekser, og det er jo både fornuftig, uangripelig og seriøst.  Litt mindre overbevisende er det jo at det alltid må lese intenst til omtrent alle prøver kvelden før – aldri tidligere.

Bursdager har også vært en gjenganger, og det er virkelig ikke grenser for hvor lite runde tall som må markeres; eller hvor langt ut i slekten eller vennekretsen folk kan befinne seg før de er verdt en fest.  Eller hvor vanskelig det er å komme en halvtime for sent til et selskap så man rekker treningen først.

«Jeg forsov meg» til trening kl. 17.00 er en artig variant, og «jeg må bli med mamma på salg på Storsenteret» er nok noe i nærheten av en pallplassering. Det er også han som spilte BLNO for oss men som sjelden kunne være med på fredagstreningen fordi «kjæresten likte å ha ham hjemme».

En annen som var borte fra trening en hel uke uten å si fra kunne fortelle at han hadde sittet i varetekt; det må jo kunne telle som gyldig forfall kanskje.  Jeg vet ikke om det er sånn som på filmer; at man bare få en telefonsamtale..?  En annen kar var borte over litt lenger tid; det viste seg å være fordi han hadde levert en bil i Polen for en torpedo.

Et par av favoritthistoriene mine fra kampsituasjoner er nok også grunnen til at jeg ikke coacher jenter lenger: jentespilleren som hadde stjålet ballen fra motstander, og var på vei alene på fast break – to viktige poeng var nesten sikre da hun plutselig stoppet helt opp, litt over midtbanen: Hun måtte bare sette opp håret…

Og, i en kamp der jeg var vikarcoach og ville sette innpå en av jentene:  Det kunne hun slett ikke fordi hun måtte lakke neglene først…!

Tro det eller ei: Det nærmer seg jubileum i norsk basketball.  Vi er jo en såpass ung idrett i Norge at det ikke er hverdagskost å markere runde tall.  Men faktum er at gamle Bærum Basketballklubb fyller 50 den 13. mars.  Jeg synes det er et poeng at vi vet hvor vi kommer fra, og at fler eenn et knippe av oldtimerne kjenner til historien.  Derfor tillater jeg meg også å plage leserne av denne bloggen med en historietime.  Jeg bearbeidet og oversatte boka om basketball som ble gitt ut for noen år siden.  Her er et kapittel om norsk historie derfra:

Bærum Basketballklubbs første lag i 1963. De var sikkert skarpere på banen enn på bildet.

Ullern Basket i Oslo er riktignok den eldste norske klubb som har organisert basketball, og ble stiftet 1. desember 1956. Laget vant også det første NM i 1968. Men NM-grossisten Bærum Basketballklubb ble stiftet 13. mars 1963 og var den første spesialklubben for basketball som ble medlem av NIF. Initiativtager og fødselshjelper var Jan P. Hansen ved Valler Gymnas. Herrelaget tok 10 NM på rad i perioden 1969-78, mens kvinnene «ga seg» i 1977 og rakk ni NM-gull.

Det går mange historier fra basketballens barndom i Norge: Det var på alle mulige måter en ung idrett der det var mangel på både spillere, ledere, trenere og dommere. Dermed opplevde man til stadighet nokså improviserte løsninger – som for eksempel denne:

I en kamp mellom Persbråten og Drammen tidlig på 70-tallet stilte Drammen med kun fire mann; de øvrige var utsatt for et trafikkuhell. Dommerne nektet å starte kampen da det korrekt i henhold til reglemenet måtte være fem mann til stede når kampen startet. Heldigvis var det én tilskuer i hallen. Han ble spurt om han kunne være med på å starte for Drammen, med beskjed om at han kunne forlate banen etter første dommeravblåsning. Han sa seg villig til det. Han stilte i midtsirkelen i boblejakke og støvletter. Av en eller annen grunn godtok dommerne dette. Av frykt for mer kluss ble han bedt om å ta av seg støvlettene slik at det ikke ble trøbbel med vaktmesteren, hvorpå han svarte: «Ikkeno’ problem, jeg er vaktmesteren!» Dette var en lørdagskveld, så han ville sannsynligvis hjem fortest mulig.

De store oppgjørene i norsk basketball på 70-tallet stod mellom Bærum og Sandvika i det som den gangen het hovedserien for menn. På spinnesiden var både Sandvika, Ullern og studentlaget KSI utfordrere til Bærum BBK. Interessen for basketball var først og fremst et fenomen i Oslo og omegn, men også i Trondheim der NTHI var et topplag. Etter hvert ble Bergen en region å regne med, og det var Ulriken som sørget for distriktets første topplassering med en 2. plass for menn i 1979.

Interessen for basketball var stor, men svært lokalt betinget på 70-tallet, mens stadig flere regioner fikk på plass et basketballmiljø på 80- og 90-tallet. Lag som Sverresborg, Bakklandet, Tromsø, Harstad og Kristiansand var innom eliten, og i dag er det fortsatt sterke organisasjoner i Kristiansand, Bergen, Trondheim, Tromsø og Harstad. Stavanger der den eneste av de store byene som ennå har til gode å ha et lag i toppdivisjonene.

Norske basketballentusiaster har alltid visst at de har tapt hjertet til en av verdens største idretter, og ikke minst at basketball har alle muligheter til å vokse seg stor også i Norge. Små krav til utstyr, og det faktum at alle norske skoler har basketballkurver har ført til mange forsøk på å få fotfeste som en stor skoleidrett. Mange har ment at basketball har fått ufortjent liten oppmerksomhet i norske medier. Det endret seg da BLNO var et faktum. 7. oktober 2000 var 4000 tilskuere til stede i Oslo Spektrum da kampen Oslo Kings-Ulriken Eagles markerte starten på en ny æra i norsk basketball. BLNO skulle være en liga etter NBA-modell: En serie uten opprykk og nedrykk, men der klubbene måtte innfri en rekke kriterier – blant andre organisasjon, økonomi, arrangement og selvfølgelig det sportslige.

Den første sesongen var BLNO en mediehit. En millionavtale med TV2 ga basketball TV-sendte kamper, et eget ungdomsprogram og massiv dekning i både lokalaviser og riksaviser. Blant de kuriøse historiene var da statsminister Jens Stoltenberg ble avvist av dørvaktene fordi det var fullsatt i Domus Athletica.

BLNO hadde altså langt på vei skapt det hysteriet basketball-Norge ønsket og trengte, men det fantes fortsatt ikke noe apparat som kunne håndtere barn og unge som ville begynne. Etter hvert som nyhetens interesse hadde lagt seg, ble det også klart at det ikke var alle klubber som hadde menneskelige eller økonomiske ressurser til å stå løpet. Klubber som Vålerenga Kings, Bergen Bulldogs, Frøya Ambasssadors, Centrum Tigers, Njård Giants, Kongsberg Penguins, Kristiansand Pirates og Bærums Verk Jets har alle måttet kaste kortene. I dag består BLNO av 7 lag, ligaern administeres av NBBF og klubbene opplever manglende TV-interesse og kamp om sponsorkroner. Likevel er det et faktum at publikumstallene har stabilisert seg på et langt høyere nivå enn hva som var tilfellet før BLNO. Arrangementene er gjennomgående bedre, og interessen for basketball var nesten eksplosiv i Nord-Norge der både Tromsø og Harstad leverte sportslige resultater og mange tilskuere. Det var et slag i trynet for hele basket-Norge da Harstad Vikings måtte gi seg, men desto hyggeligere da entusiastene klarte å fylle Harstadhallen igjen for en uke siden, uten å ha et eget BLNO-lag..!

I kjølvannet av det som var BLNOs suksess fra starten, opplevde eliten for kvinner store problemer. Mange mente BLNO stjal både oppmerksomhet og penger, og eliteserien for kvinner manglet både spillere, lag og fokus. Satsing på det norske kvinnelandslaget ble et plaster på såret for de beste spillerne, og fra sesongen 2007/2008 ble KvinneLigaen etablert med 7 deltagende lag den første sesongen.

Medlemsutviklingen i norsk basketball har ikke vært så sterk som mange hadde håpet da BLNO-eventyret startet. Antall klubber og spillere har vært relativt stabilt, men med enkelte klubber som helt dominerende og sentrale for utviklingen.

Bærum BBK var nestoren blant norske klubber på 70-tallet, men var i realiteten utelukkende en klubb rundt de to elitelagene. Det har vært viktigere for norsk basketballs utvikling at flere klubber har hatt fokus på talentutvikling. Høybråten var blant de store klubbene på 80-tallet; med elite damer som drivkraften bak interessen også fra yngre spillere. Bergens-klubben Gimle har vært en av de virkelig store leverandørene av talenter gjennom alle år – både jenter og gutter. Ulriken var en av de sterkeste foregangsklubbene da norsk basketball tok steget inn i en mer profesjonalisert utgave av idretten med BLNO. 3B viste seg å være et interessant samarbeidsprosjekt i Bærum som ga gode resultater, mens den gamle storheten Sandvika satset seriøst og målrettet på et juniorlag for menn. Det ga imponerende resultater i sesongen 2007/08.

Asker er blitt en dominerende klubb i norsk basketball med en tilnærmet profesjonell organisasjon og med lag på alle nivåer, mens Ammerud i alle år har levert gode resultater i alle årsklasser.

Minst like viktig for talentutviklingen i Norge har vært de såkalte idrettsgymnasene. NTG (norsk Toppidrettsgymnas), Wang og Olsvik har gitt tilbud som har muliggjort kombinasjonen skole og basketball. Det har også betydd en helt annen treningshverdag for mange ambisiøse ungdommer.

Amerikanske mormonere var fødselshjelpere for norsk basketball på 60-tallet, og også siden har utenlandske spillere gjort seg bemerket i norske klubber.  De aller fleste blir i Norge en kort periode før de prøver lykken i andre land, mens enkelte vil bli husket lenge for sitt virke i Norge:

Etter mange års nomadetilværelse i andre land valgte Ron Billingslea i bli i Norge.  Han har trent flere norske topplag i tillegg til mange av de norske landslagene og er i pr. februar 2013 regjerende norgesmester med Frøya. Så gjenstår å se hva som skjer de neste to ukene.

Kelvin Woods har gjort suksess i Ammerud som coach etter at han la opp som spiller.  David Swan revolusjonerte i realiteten basketballens anseelse både i Bergen og Norge med sin svært engasjerte stil og profesjonelle tilnærming.  Perry Bromwells periode i Kristiansand var med på å vekke interessen for basketball på Sørlandet, mens Jeff Rogers i Harstad i 2008 signerte en toårskontrakt med klubben etter å ha spilt for Vikings i seks sesonger.

Trenere har alltid vært manglevare i Norge, kanskje først og fremst fordi basketball ikke har kunnet dra nytte av en foreldregenerasjon som selv har spilt. Derfor er det også en håndfull trenere som har utgjort stammen av trenere med norsk bakgrunn: Johan Salkjelsvik har trent flere lag i Ulriken og Gimle og har alltid vært en sikker leverandør av talenter. Jan Erik Price var mannen bak Gimles dominans på spinnesiden, mens Martin Raz sørget for at Høybråtens kvinnelag vant utrolige 15 NM-titler på rad (1981-95). Baard Stoller har levert en rekke mesterskap og NM-titler til Asker Aliens, men har nå tatt med seg kompetansen til Kongsberg.  Han har også vært landlagscoach både for herrelandslaget og kvinnelandslaget.  Mathias Eckhoff overtok herrelandslaget etter Stoller, og har hatt suksess med å bygge opp slagkraftige yngre landslag. Mathias Eckhoff har vunnet NM-gull med Bærums Verk Jets, og var også coach for Etzella Ettelbruck i Luxembourg og Jämtland i Sverige.  Per Tøien var ansvarlig for det beste norske herrelandslaget på 80-tallet, og var dessuten coach for Ullern, Bergkameratene og Asker.  Pål Berg har coachet flere landslag og klubblag, og var arkitekten bak samarbeidslaget 3B BASKET som senere ble til nye Bærum Basket.

Og dermed er ringen forleøpig sluttet – fra Bærum BBK som ble stiftet 13. mars 1963 til Bærum Basket som spiller Final Four 50 år senere.

Spillere kommer i mange forskjellige utgaver; de kan være ryddige, prektige, høflige, surrete, frekke, etterettelige og en masse andre ting.  En klassiker var for eksempel landslagssamling for et par år siden der vi hadde fått plass i Nadderudhallen; en kjempfin treningshall.  Og alle som har vært i Nadderduhallen vet at den er lett tilgjengelig, med inngang rett fra veien utenfor – umulig å misforstå for noen.  Bortsett fra denne landslagsspilleren som ikke var til stede ved treningsstart.  5 minutter ut i treningen ringer han og spør «hvor er inngangen til hallen»?

Det finnes heldigvis flest spillere som gleder coachene sine, men det er dessverre altfor mange spiller på et lag som irriterer.  Her er en liste over noe av det som nesten ikke er til å bære.

 Spillere…

– som kommer for sent til trening.

– som kommer 40 minutter før kamp når de har fått beskjed om fremmøte 45 minutter før.

– som kommer tidsnok, men som surrer rundt så lenge at de likevel ikke kan starte treningen presis – de må enten tape ankelen eller knyte skolissene eller noe annet døvt.

– som aldri gir beskjed når de ikke kommer på trening.

– som gir beskjed om treningsforfall en halvtime før treningen begynner; etter at alle andre – cocachen inkludert -har dratt hjemmefra.  Og alltid pr. sms – aldri telefon selv om den ble funnet opp allerede i 1876.

– som alltid melder forfall for bursdager og merkedager; uansett om det er egen bursdag, mormors 81-årsdag eller venners navnedag.

– som drar på alle ferier det er mulig å dra på.

– som alltid må på do 5 minutter etter at oppvarmingen har startet.

– som alltid må på do midt i treningen (har de ikke do hjemme, eller har de bare et eller annet problem med fordøyelsen?).

– som ikke klarer å være en del av et lag – som alltid må varme opp for seg selv, med sine egne greier. (Må liksom alltid gjøre de derre stretche-øvelsene for seg selv, og akkurat når de andre begynner å varme opp sammen).

– som har glemt skoene eller drakten hjemme (men mobiltelefonen er alltid med).

– som alltid glemmer igjen et eller annet etter kamp; som regel oppvarmingsoverdelen.  Og den er selvfølgelig ikke navnet.

– som alltid MÅ prate med en medspiller når de blir forklart en øvelse – og som derfor alltid spør hva vi egentlig skal gjøre 1 minutt senere. Og som i tillegg småkødder med sidemannen selv når vi må stoppe drillen for å forklare den en gang til.

– som nesten alltid er litt småskadet og må stå over driller som involverer løping, men som pussig nok alltid er klare nåre det skal spilles.

– som får konstruktive tilbakemeldinger og ALLTID begynner svaret med «ja, men…» – som om de har en eller annen genial forklaring på hvorfor de suger.

– som ALLTID må sjekke sms eller Facebook når det er drikkepause på trening.

– som prater på seg T’er selv om de har null peiling på regler.

– som går fra trening i shorts og T-skjorte selv når det er minus 15 ute – og som er syke neste dag.

Og så lurer du på hvorfor du ikke blir bedre eller ikke får spille mer? Tenk på dette til neste trening eller kamp.

Om snaut tre uker er det over.  Sesongen 2012/13 avsluttes i  Tromsø, og i dagene etterpå sjansene store for at du treffer utenlandske BLNO-spillere på Gardermoen.  De er på vei tilbake til sine hjemland etter at de er ferdige med sin norske gjesteopptreden.  Noen er fort glemt; andre vil vi huske lenge og noen igjen forblir venner i årene som kommer.

Ryan Ferranti er en sånn en.  Han var i Norge for første gang som følge for Rob Fodor til Den Store Trenerhelgen i 2011.  Da fikk han sitt første møte med normdenn, norsk vær, norske skikker og norske spesialiteter. Høsten 2011 var han tilbake til sin første sesong i BLNO, og vi er mange som husker Ryans oppturer og nedturer.

Ryan er sannsynligvis en av de aller høfligste, snilleste og mest beskjedne amerikanerne som har spilt i Norge.  Derofr har det også vært vanskelig å få ut av ham hvordan han egentlig har det; hva han synes har vært vanskelig å hanskes med og hva han skulle ønsket seg annerledes.

Men over tid har han tødd opp og vi kjenner ham, bedre nå enn vi gjorde i januar 2011.  Vi vet for eksempel at for en kar som har bodd i Miami hele sitt liv, så er det nokså overveldende å komme til Norge senhøstes:  Når landet er i ferd med å gå i hi, når vi krøller oss sammen føran peisen og andre varmekilder. Når naturen fryser til is og alle trekker innendørs.

Ryan er ikke vant til mørketid.  Han er ikke vant til minusgrader, og gjennom hele sesongen i fjor var fottøyet hans et par Nike Free; da er du ikke akkurat godt skodd for norske vinterdager…  Vi har lært ham at det er noe som heter skjerf – og votter.

Vi vet mer nå om hvordan han oppfattet nordmenn som nokså mutte og tilknappede.  Han sluttet aldri å undre seg over hvor sjelden han fikk et vennlig nikk fra noen som helst, og til tross for mine forsikringer om at mange av oss egentlig er ganske hyggelige, så trodde han det nok ikke.

Nå går altså Ryans andre sesong i Norge mot slutten, og det er en «norskere» amerikaner som drar hjem til USA om noen uker.  Når det nå går mot stadig løysere dager – med sol og plussgrader på dagtid – er det nesten så han trives med klimaet også.

Det er en kar som liker nesten alle norske matvarer.  Han digger geitost, makrell i tomat, røkelaks, kjøttkaker og selvfølgelig norske vafler. Han tar gjerne bussen til treninger og til yngre lags kamper, og han handler sine egne matvarer på Kiwi.

Og det er på Kiwi Eiksmarka han er oftest; nesten daglig.  Han kjenner nødvendigvis både andre kunder og betjeningen – og de må nødvendigvis kjenne igjen ham også.  Og de vet nok inderlig godt at han er amerikaner.  Og som amerikanere flest hilser Ryan på de fleste; kanskje i håp om å få en hyggelig hilsen i retur.  I hvert fall én fang før han reiser hjem..?

Men nei, nordmenn er seg selv like, og det hele blir nesten som en slags moderne «Goddag mann – økseskaft!»-eventyr:

Ryans mange forsøk på småprat ender alltid i det samme hos butikkmedarbeideren ved kassa; et blygt blikk ned på rullebåndet og det samme spørsmålet uansett hva Ryan sier:

– How are you doin’?

– Pose!?!

– How are you?

– Kvittering!?!

Det har vært taust på bloggen noen dager nå.  Det beklager jeg, samtidig som jeg ser at kommentarer til for eksempel festforstillingen i Harstad etterlyses fra flere hold.  Der har jeg virkelig ikke mye å bidra med, annet enn at jeg gjerne skulle vært til stede.  Jeg har bestilt reise og opphold til Final Four i Tromsø – ukuelig optimistisk på Bærums vegne, men også for å se de øvrige lagene i aksjon.

Om fredagskvelden i Harstad tenker jeg dette:

– Jeg skulle virkelig ønsket at Ken Rune Berg var en del av apparatet rundt Bærum.

– Jeg hadde hatt godt av en liten porsjon av Ken Runes optimisme, positivitet og pågangsmot.

– Jeg har all mulig respekt for det faktum at man klarte å lokke/true/invitere 901 sjeler inn i Harstadhallen. (True!?!  Tja, jeg fikk vel inntrykk av at Anja Helen Fagerli ikke var helt frivillig: «Ken Rune maste og maste, å til slutt sa jeg bare ja..») Litt pussig forresten med en artist som ikke tåler lyd.

– På den annen side synes jeg det er litt ille når vi kollektivt jubler for en publikumsrekord på 901 tilskuere.  Det er virkelig skandaløst dårlig om vi tenker norsk basketball som helhet – men fantastisk om vi ser Harstad isolert.

– Jeg registrerer også at kvelden forløp i fordragelighet og forbrødringens tegn: Alle klemte visst på alle, og mange var lei seg for at de ikke fikk klemt på nok venner og bekjente.

Jeg ser at da jeg tippet resten av kampene i årets BLNO tok jeg helt feil.  I hele 9 kamper.  Men samtidig har jeg tippet riktig vinner i 11 av kampene, og mine tips for Challenge Round og Final Four står seg likevel godt.  Tror jeg.

Før kveldens oppgjør Bærum-Centrum har hjemmelaget et behagelig utagangspunkt for resten av seriespillet; Bærum trenger bare en seier for å klare den gjeve 3.plassen i serien.  Men et behagelig utgangspunkt kan fort bli litt kleint og klamt med tap i kveld:  For jeg er ikke sikker på hvor kult det blir å MÅTTE slå Ammerud søndag.  Det burde snarere bli en transportetappe der de yngste Bærum-spillerne får minutter igjen for det som har vært mye trening og lite spilletid hittil.

Når Tromsø nå har tatt et suverent seriegull med 6 eller 8 poengs margin til Centrum regner jeg med at de er klar over hvor dette bærer:  Lukt inn i forventningspress, prestasjonsangst og neglebiting.  De har vært der før, og har slett ikke klart seg så bra.  Samtidig har de Gary Wallace som synes å  være dne beste, viktigste og mest fornuftige spillrerne i BLNO ved månedsskiftet februar/mars.  Jeg har sjelden sett en spiller som så elegant veksler mellom å være en kollektiv og samlende figur for et lag bestående av mange unge talenter, til å være den som scorer de viktige poengene når det er behov.  Hans evne til å være av og på er kort og godt imponerende.

Det nærmer seg serieslutt og sluttspill, og dermed også kåringer.  BLNO-coachene skal avgi stemme i ymse kategorier, mens dommerne har invitert til å stemme på hvem som skal motta Shut Up&Play-utmerkelsene.  Dommerkomiteen har til det kjedsommelige skrevet og twitret at de håper mottagerne vil sette pris på utmerkelsen – de ble nok litt snurte over Kelvin Woods som forsøkte å sette navn på at dette er en pris coacher burde betakke seg for å få.  Hans poeng var nok først og fremst at det bør ligge i coache-gjerningens natur å leve ut hele registeret av følelser, noe som ikke alltid faller i god jord hos dommerkollegiet.

Nåvel, av kandidatene som er nominert i BLNO i år mener jeg ubeskjedent nok at det ville være en skandale on ikke Stian Mjøs fikk med seg den prisen før han er frdig som spiller. Gjerne i år.  Og jeg har oppholdt meg nok i området rundt sekretariat og lagbenker til å vite hvem av de to nominerte coachene som ikke bør få prisen.

Her er forresten tipsene mine for en stund siden (rødt der jeg tok feil, grønt der jeg hadde rett)

Tromsø

v Asker (h)

t Ammerud (b)

v Bærum (b)

t Frøya (h)

v Frøya (h)

Centrum

v Asker (h)

t Asker (h)

v Ammerud (b)

t Bærum (b)

Bærum

t Tromsø (h)

v Centrum (h)

v Ammerud (h)

Frøya

v Gimle (h)

v Tromsø (b)

t Tromsø (b)

v Asker (h)

Gimle

t Frøya (b)

v Asker (h)

Asker

v Ammerud (b)

t Tromsø (b)

t Centrum (b)

v Centrum (b)

t Frøya (b)

t Gimle (b)

Ammerud

t Asker (H)

v Tromsø (H)

v Centrum (H)

t Bærum (B)

Og dere som har stemt på Final Four-favoritter har sendt disse fire lagene til sluttspillet i Tromsø:

Tromsø  23 %

Bærum  19 %

Centrum 18%

Frøya 17%

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det blir tilskuerrekord i Harstad neste fredag.  Såvidt jeg vet er det «bare» 888 interesserte som skal til. Og jeg er overbevist om at det blir vanskelig å få plass på Mezzo både før og etter kampen Tromsø-Frøya, og at det selges et røslig antall halvlitere den kvelden. Harstadværingene kommer garantert til å ønske seg et BLNO-lag igjen, og Frøya-spillerne reiser hjem til Bergen dønn misunnelige på hva det er mulig å få til av fest, moro og stemning.

Christer Falck og Ken Rune Berg, fra Robinson-innspillingen.

Facebook går varm en uke før det kal spilles BLNO-kamp i en by som ikke har BLNO-lag:  Det rapporteres om underholdning, forhåndskjøp av billetter, priser med og uten grønne stoler, pizza etter kampen osv., osv.  Om Ken Rune Berg på en vanlig dag er boblende full av entusiasme, tipper jeg at hvilepulsen sjelden er under 100 nå, og at de kreative ideene ståre i kø for å slippe ut.  Som for eksempel å få Christian Paasche til å hylle byen og prosjektet.

De fleste som har vært borti Ken Rune, forstår at han er et unikum – som person, som idémaker, som impulsiv gærning. Jeg kjenner ikke mange med flere enn 3200 venner på Facebook, og kjenner jeg Ken Rune rett er det reelle venner… Det er neppe alle alenefedre som ville finne på å melde seg på Robinson. Og det er neppe alle som ville stilt opp som på denne videoen for klubben sin…

For alle oss andre er det bare å se og lære.  Der de øvrige BLNO-arrangørene sliter med å få folk inn i hallene har både Tromsø og Harstad klart å fascinere en lokalbefolkning som i utgangspunktet ikke har filla peiling på basketball.  Og der Tromsø er så skoleflinke at de er blitt Årets arrangør flere år på rad, evner Harstad å ta det enda et steg videre:  De gjør det med sjarm og smittende entusiasme.

Det skal riktignok nevnes at de i sin tid tok i overkant mye Møllers tran på vegne av prosjektet, og at kreativiteten etter hvert også fant veien til regnskapsførsel mens optimismen preget budsjettene.  Men spist er spist og brukt er brukt, og akkurat nå er det grunn til å glede seg over hva de helt sikkert kommer til å få til.

Vi er mange som har vært heldige nok til å få være med på BLNO-kamper i Harstad.  Allerede på flybussen inn til byen ble man minnet om kveldens oppgjør på store reklameseil.  Vi husker selvfølgelig også Mjødberget som i all sin festlige usaklighet kunne «Pål sine høner» på rams.  Og jeg husker hvor deilig det var å irritere på seg harstadværingene.

Jeg kan skjønne det om man tenker seg veldig godt om før det lanseres nye planer om BLNO-satsing i Harstad.  Men om noen evner å holde hodet kaldt i planlegging og gjennomføring av en eventuell ny søknad er det liten tvil om at vi trenger dem igjen.

Have fun neste fredag!

Ringerikshallen en gang for mange år siden: Det var første gang jeg hørte ham. Vi var på Hønefoss med vårt 91-lag.  Høyt oppe på den altfor bratte tribunen satt det en kar som totalt dominerte tribunen, hallen, kampen og rammen rundt.  Og det begynte med en gang etter hoppball.  Jeg husker jeg tenkte «hva i h..vete er dette»?  Det viste seg å være faren til Henry Mc Carthy på motstanderlaget.

Solna 2009:  De som var til stede vil huske kampen lenge.  Det var da 91-årgangen slo det svenske U18-landslaget i nordisk mesterskap.  Og som vanlig i Solna i mai; Norge var der med en stor kontingent foreldre og andre supportere.  Det var lurveleven i hallen, det var jo egentlig Sveriges hjemmebane, men Norge dominerte totalt på tribunen.  Selvfølgelig anført av en svenske – Robert Mc Carthy. Norge vant både på banen og på tribunen.

Bergen 2013: For kort tid siden kunne jeg lese dette på Gimles hjemmesider:

«Vi er mer bekymret for den tilhengerskare Ullern drar med seg til kamper. De gjør det rett og slett utrivelig å være på basket kamp for småbarn og småbarnsfamilier. Dette burde Ullern rydde opp i.»

Hvis – og jeg presiserer hvis – dette handler om Robert Mc Carthy har Gimle et problem.  Det er nemlig ikke mulig å bli muggen på Robban.  Jeg skal medgi at tilvenningen kan ta litt tid, men så er det bare å hengi seg:  Mannen er til å spise opp, selv om det er en drøy munnfull.

Jeg er selv en versting, men med motsatt fortegn:  Jeg er altfor rolig som tilskuer.  Jeg heier ikke – annet enn inni meg.  Jeg lar meg sjelden rive med, jeg er sjelden henrykt.  Jeg er kanskje altfor norsk.  Men for meg henger det også litt sammen med mange år som landslagstrener.  Nesten alle kamper jeg ser har en eller annen landslagsspiller med, og jeg vil nødig fremstå som annet enn nøytral.  Kanskje en dårlig unnskyldning, men det er blitt sånn.

Espen Hildrup er etter hvert blitt fast inventar på mange av kampene i Asker og Bærum – og takk for det.  Men han har sitt egentlige utgangspunkt i ishockey, og er nok vant til vesentlig friskere tak på tribunen.  Det må være rart å se to så ulike idretter med ditto ulik oppførsel på tribunen.  I basketball klapper vi høflig, og knapt nok det; i ishockey er det litt røffere.

Håkon Halvorsen har vært speaker for Bærums Verk og Bærum Basket så lenge jeg kan huske, men har på sine eldre dager lånt bort litt av kapasiteren og godviljen sin til håndball også (fy deg, Håkon!!).  På siste Bærum-kamp var han litt sjokkskadd:  Han følte det helt umulig å få igang publikum; lite engasjement, lite stemning – og det i en kamp som faktisk var både viktig og spennende (Bærum Basket-Asker Aliens).  Men på basketballtribunen lar vi oss ikke rive med.

Robert Mc Carthy forteller selv om en kamp han var på nylig:

«Jag blir lite frustrerad när jag för ett par veckor sedan såg Frøya-Tromsø i en helt fantastiskt spännande match med massor av bra basketboll. Det pendlar fram och tillbaka och det fullständigt kokar i mig! 3,8 sekunder kvar, Tromsø upp 1 poeng Frøya har bollen!! Då skall det ju vara ett vanvettigt brøl från Frøya-supportrarna (Det var faktisk ett hyggelig stort publikum) Men det jag hör är några Tromsøværingar som faktiskt dominerar tribunen. Jag kunde inte hålla mig så jag tog i av all min kraft och hejade på Frøya! Så skall det ikke vara!! En svenske som bor i Hønefoss försöker att pumpa upp adrenalinet hos en Bergenspublik?»

Av skikkelige tribuneplagere som i realiteten er det vi ønsker oss var for eksempel moren til Lisbeth Jansen på Høybråten; alltid til stede med kubjelle.  Jeg mistenker henne for å være forløperen til bjelletyrraniet på håndballandskampene.  Tor Christian Bakken var håpløst usaklig og høylydt den gangen han var ung og uredd.  Faren til Jonas Solem på det som var Sandvikas 96 guttelag, var en annen relativt høylydt kar – BRA (og veldig irriterende).  Knut Osvik med stortromma.  Og altså Robert Mc Carthy.

Jeg er helt sikker på at vi trenger flere som Robban på tribunene, og færre som meg. Derfor spurte jeg også Robert om han har noen tanker omkring norsk tribunertradisjon.  Han sier:

«Det nordiska tempramentet är nu där en gång för alla; vi skall inte sticka oss ut, vi skall vara tysta och stilla och inte ställa till bråk – «just blend in». Jag tror att det är en adferd som vi har lärt oss i vår uppväxt!  Var det inte de tysta och stilla som fick de beste betygene i skolan? Vilka var det som fick gå upp till rektorn och som fick 1’or, 2’or i sitt betyg? Jo;bråkmakarna! (Läs Robert)

Men jag tror att man kan LÄRA upp en publik till att ändra lite på detta! Att klubbarna runt omkring i landet utser en ansvarlig «cheerleader» som tar detta seriöst! Enkla ramsor med rytme och snärt. Kanske trumma och ropert som hjälpande attribut!

Detta är en inlärning som självklart tar tid och som kräver tålamod! Men när publiken får känna på den faktiskt terapeutiska effekten av att använda sin stämma djupt innifrån magen tillsammans med andra, så tror jag att vi kan komma någonstans. (Alla som har sjungit i kor vet vad jag pratar om)

Jag tror på SERIÖS uppläring av vårt publikum. Dom har det i sig, det kan vi vara trygga på!! Det måste bara fram!

Noe som vil prøve?  Allerede denne helgen har du sjansen i flere spennende oppgjør i BLNO, KL og 1. divisjon.

Jeg er ikke veldig opptatt av NBA, men innrømmer likevel å ha hatt en «crush» på Boston Celtics siden storhetstiden med Kevin McHale, Robert Parish og Larry Bird. I den grad jeg har fattet interesse for NBA-sirkuset har det stort sett handlet om å sjekke innom nba.com når jeg står opp, for å se hva Celtics har stelt i stand.  Og det har virkelig vært dårlig stell.  Helt til nå.

Magikeren Rondo er ute, og plutselig er magien tilbake i Celtics.

Da sesongen virkelig så ut til å gå i dass, fikk vi (Celtics-fans) sjokkbeskjeden om at Rajon Rondo er ute for resten av sesongen.  Den eneste virkelig gode, og ofte fantastiske, spilleren det var verdt å se på var altså borte fra laget som allerede slet i motbakke.  Da var det også lett å avskrive sesongen 2012/13 – med Ray Allen i Miami, to stjerneveteraner i Paul Pierce og Kevin Garnett som opplagt er overmiddsagshøyden i sine karrierer – og nå altså med geniet Rondo ute med seriøs skade.

Det har vært lett å elske Rondo for det han presterte, selv om mange mener det er minst like lett å hate ham for å være en ganske sær karakter.  Bøttevis av fantastisk regisserte plays, en endeløs rekke av assists, double-doubles og triple-doubles.  Men samtidig var det nok lett å glemme at han hadde ballen i hånda 90% av tidnen, og at omtrent 100% av det offensive i Celtics foregikk i hodet til Rondo.  Ganske fantastisk egentlig, men også sårbart.

Så da de aller fleste belaget seg på et favel til playoff-muligheter, begynte plutselig noe helt annet.  Boston har nå vunnet 6 kamper på rad uten Rondo.  Siste offer ble Lakers som ble ydmyket med et +20 poengstap i natt.  Det er som manna fra himmelen for oss sulteforede fans.  Og vi tror egentlig ikke det vi ser.

Men forklaringen er både enkel og fascinerende.  Celtics spiller en annen type basketball; litt slik vi kjente dem fra noen år tilbake.  Flere spillere bidrar, flere spillere blir kreative og plutselig er navn som Bradley og Barbosa og Green på alles lepper.  Plutrseliog er Paul Pierce en alt-i-ett ptakke; avslutter og tilrettelegger.  Kevin Garnett nekter å gi seg på tørre møkka. Det hører jo også med til historien at unggutten Jared Sulinger var på vei mot en stor sesong da også han ble skadet.

Det er slett ikke gitt at dette går hele veien, enn si halve veien.  Men det har vært en tankevekkende påminnelse om at basketball er et lagspill, og at ingen spiller er uunnværlig, at ingen spiller er et helt lag alene slik man msitenker at Kobe vil det skal være.  Og det kan kanskje være til inspirasjon for oss som forsøker å lære bort basketball som kollektiv samhandling mellm 5 spillere på banen.

Du kan like eller mislike Celtics, men du kan jo bruke forvandlingen som et eksempel på treninger fremover.

«There are lies, damned lies, and statistics»  Det var Mark Twain som udødeliggjorde utsagnet i 1906, men for alle som spiller i BLNO er det ofte en sørgelig sannhet.

Men før jeg skriver noen linjer om statistikken her hjemme, må jeg få lov til å dele litt av statistikken fra en av de merkeligste kampene som er spilt hittil denne seosngen.  Som mange vil vite er Aksel Bolin en av de ledende spillerne for Northern Illinois, der også Stian Emil Berg spilte i fjor. Laget er svært ungt, og med ny coach forrige sesong kjemper de en knallhard kamp for å finne en rytme, en stil og aller helst flere seire. Hittil denne sesongen er de ørlite bedre enn i fjor, men ikke veldig mye og de får stadig tøffe slag i trynet.

Som for eksempel her forleden mot naboskolen Eastern Michigan.  Jeg skal ikke dvele altfor mye ved utfall og kampbildet – annet enn å gi litt trøst til deg som river deg i håret når laget ditt skyter dårligere enn 30%:

– NIU tapte kampen 25-42

– NIU scoret 2 poeng (+ 2 straffer) i første omgang (i løpet av 20 minutter, ja)

– De traff på 1 av 31 skudd før pause

– De traff på 0 av 17 tre-poengere før pause

– De skjøt 3% fra tre-poengslinjen i kampen totalt (1 av 33)

Du finner resten av tallene her om du er interessert.

«Unfortunately, we just couldn’t make a shot. We had makeable, open shots, they just wouldn’t go in», sa coach Montgomery etter kampen som jo uansett var en strålende forsvarskamp.

Jeg har skrevet det før, men gjentar det gjerne:  For mange spillere er statistikken den viktigste delen av CV’en når de ser etter jobb i utlandet.  Og da tenker jeg altså på muligheten til å spille basketball for andre lag i andre land.  Når vi selv henter spillere til Norge ser vi ofte og gjerne på statistikken; ikke fullt så mye på DVD’ene.  Filmene har nemlig en lei tendens til å være redigert til det ugjenkjennelige: En bøtte med highlights er sjelden representativt for hva spilleren står for gjennom en lang sesong.  Og den ene kampen de velger å sende med et lengre klipp fra, er selvfølgelig den ene kampen de var ekstra flinke i.

Noe helt annet er det med statistikk. Vi har lært oss til å stole på det vi får for eksempel fra amerikansk college-basket.  Der slurves det ikke med statistikk, og de som gjør jobben kan håndverket. Dessuten vil god stats fra amerikansk basket være ekstra imponerende sett i lys av at de spiller med 35-sekunders klokke og at motstanden som regel er svært mye tøffere enn her.

Et «selling point» når vi henter amerikanere er ikke minst at Norge er et fint sted å «booste» egen statistikk på veien til en karriere i en bedre liga et annet sted i verden.  Kanskje er det derfor vi får en og annen svært god spiller også i BLNO.

Jeg vet om flere spillere som irriterer seg kraftig over elendig statistikkføring i norsk basketball.  Kanskje er det særlig assist-kategorien som blir skadelidende, og det er altså ikke utelukkende fordi pasningsmottagerne bommer på det han gjør…

Det finnes sikkert mange tanker om hva som skal til for å  gjøre BLNO og KL bedre.  Et fornuftig sted å begynne er det sportslige.  La oss sørge for at alt er på stell, og at vi er etterettelige i alt vi gjør.  At det ikke er et krav om at alle klubber skal filmen kampene, er kort og godt en skandale – for spillere, coacher, dommere og for muligheten til å ettergå statistikk.

Jeg husker mange deilige krangler i norsk basketball, men felles for nesten alle er at de er i ferd med å gå ut på dato. Da BLNO ble dratt i gang rundt årtusenskiftet var den preget av høy sigarføring, mye entusiasme, stor oppmerksomhet, stort pengeforbruk og folk som var store i kjeften.  Meg selv inkludert.

Det er vel på tide å innrømme at jeg ikke var så veldig opptatt av bekledning og utstyr som jeg kanskje ga inntrykk av i 2001. Jeg ble oppfattet som en slags enfant terrible i norsk basketball som hadde alternative meninger om alt og alle; blant annet kravet om at coacher måte stille i dress. I Bergens Tidende sto det i 2007:

«Trenerne i BLNO er pålagt å gå med dress. Det gir 3B-trener Pål Berg blanke i. –Det er ikke fest hver gang vi spiller. Slik kommenterer Berg hvorfor han ikke stiller i dress under kampene i basketligaen. I går møtte han i dongeribukse og joggesko i Haukelandshallen. Det fikk flere av Ulrikens representanter til å se rødt. – Det handler om å vise respekt for dem som møter opp her. Berg representerer ikke bare klubben sin, men også hele ligaen og hele idretten. Da blir det feil å vise en slik holdning, sier Trond Gullaksen.»

Det var faktisk ganske mye oppmerksomhet og bråk om denne saken; såpass mye at VG stilte med journalist og fotograf i garderoben før en kamp.  Det er ikke hverdagskost å ha med seg reportasjeteam når man skifter…

Men slik var det i BLNOs første hektiske og litt gale år.  Og etter hvert ble det slik at noen av oss «tok ansvar».

Jeg tror vel både Ulrikens David Swan og jeg skjønte verdien av å få oppslag i mediene.  Derfor var David Swan/Pål Berg-kranglene mange de få årene vi orket å holde de gående.  Blant mange høydepunkter var det for eksempel disse:

«Tidligere har David Swans erkefiende Pål Berg, gitt uttrykk for at det er et problem at Ulrikens publikum tror «fuck» er det engelske ordet for dommer». Ulriken-formann Hans Brundtland, sa derimot tidligere denne uken at David Swan er et godt forbilde.»

«Jeg har mange gode trenervenner i Norge. Pål Berg er ikke en av dem» (Ulriken-trener David Swan)

 «- Jeg skjønner at kranglene oss imellom er godt stoff for både TV og aviser. Men det er veldig hauset opp, sier Pål Berg.  Men David Swan er ikke interessert i å gjøre seg til venns med Pål Berg. – Jeg liker ham ikke, jeg har ingen respekt for ham, så det skjer nok aldri.»

 Og for å være ærlig – jeg vet fortsatt ikke helt hvordan vi har det med hverandre, men jeg håper og tror at vi begge oppfattet dette som en del av markedsføringen. Det virket i hvert fall upåklagelig.  Aldri har norsk basketball hatt større oppmerksomhet enn da David Swan åpnet munnen, da Milan Borojevic var forbannet på vegne av Centrum, da Geir Spiten hudflettet Asker kommune.  Og så videre og så videre..

Det jeg selv oppfatter som en mine mest vellykkede utspill var da vi spilte 1. og 2. NM-finale mot Tromsø Storm i Bærums gullsesong.  En helg i Tromsø er hyggelig nok, men med 24 timer mellom kampene blir det også mye dødtid.  Derfor mente jeg det var en god idé å blogge litt fra hotellet.  Og Tromsø-supportere og -ledere viste seg som et hårsårt og takknemlig «publikum».  Avisoppslagene vart mange, temperaturen høy og det jo en bonus at vi vant en av kampene der oppe. Det satte også en ekstra spiss på finalerunden at den lokale sportsredaktøren hadde skrevet at Tromsø skulle fortære Bærum som en 3-retters; altså 3-0 i kamper.  Jeg tror faktisk det var den betydeligste motivasjonsfaktoren for oss den helgen.

I dag er vi snillere – sannsynligvis altfor snille.  Asker og Bærum har forsøkt å trigge hverandre til litt godslig mobbing på nettet før de to kampene nylig – med filmplakater, manipulerte blekksprutbilder og gule fargekart. Asker er som vanlig på en annen planet, og tror de eier Bærum.

Vi trenger mer av dette.  Vi trenger mer «drittslenging», mer fantasi, mer liv og mer følelser.

Er det noen som tar utfordringen!?!

For noen år siden så det sånn ut før oppgjøret mellom Tromsø og Bærum.

Det var drøy kost som møtte oss da vi landet i Tromsø 1. april. Og det var slett ikke aprilsnarr…

Gult er kult, mener Asker.

Asker tror pussig nok fortsatt at de eier Bærum

Ikke så langt unna det jeg ser i speilet hver morgen