pauliord

Asker føler seg nok litt snytt etter to tette oppgjør mot Bærum, Tromsø følte seg snytt på målstreken mot Frøya i Bergen og Centrum slikker sårene etter et litt ydmykende tap for Ammerud.  Og når BLNO nå er en helt uforutsigbar liga på vei inn mot mål passer det fint å stikke hodet frem og kunne fortelle hvordan dette kommer til å ende.

Enkelte ting synes helt klare:  Tromsø vinner serien, men vinner heller ikke i år BLNO.  Gimle sniker seg foran Asker i sluttspurten og havner i kvalifiseringspulje med Frøya og Bergkameratene, mens Asker er litt heldige som skal spille mot Gimle og Persbråten.  Fyllingen følger Persbråten helt til døra i kampen om 2.plassen i 1.divisjon, mens Høybråtens tøffe kampprogram gjør at de ikke når helt opp.

Her er avslutningen på årets sesong (v og t foran lagene indikerer seier og tap i de resterende kampene, h og b er hjemme/borte)

Tromsø 15-4

v Asker (h)

t Ammerud (b)

v Bærum (b)

t Frøya (h)

v Frøya (h)

Tromsø vinner 3 av 5 og vinner serien med 18-6.  De kommer til å irritere seg over tapet for Ammerud, og deler seier og tap med Frøya.

Centrum 13-7

v Asker (h)

t Asker (h)

v Ammerud (b)

t Bærum (b)

Centrum er litt på gyngende grunn, men blir en god nummer to i seiren med 15-9.  Asker taper og vinner en kamp mot Centrum, mens Centrum får revansje mot Ammerud.

Bærum 12-9

t Tromsø (h)

v Centrum (h)

v Ammerud (h)

Bærum vinner 2 av 3 og ender på 14-10.  Tromsø blir igjen litt for tøffe for Bærum, mens kampene mot Centrum og Ammerud går i hjemmelagets fsvør.

Frøya 10-10

v Gimle (h)

v Tromsø (b)

t Tromsø (b)

v Asker (h)

Frøya vinner 3 av 4 og avslutter 13-11.  Frøya klarer nesten 3.plassen, men bare nesten.  De taper en av to kamper mot Tromsø, etter ekstraomgang.

Gimle 9-13

t Frøya (b)

v Asker (h)

Gimle vinner 1 og avslutter med 10-14.  De har brukbart tak på Asker i Djeles fravær, men taper igjen for kollega Frøya.

Asker 7-11

v Ammerud (b)

t Tromsø (b)

t Centrum (b)

v Centrum (b)

t Frøya (b)

t Gimle (b)

Asker sliter i serieavslutningen, men har vist storhet til tross for 9-15.  Livet uten Djele er vanskelig å takle, og det hjelper ikke at alle kamper går på bortebane, med to tøffe reiser i vente.

Ammerud 4-16

t Asker (H)

v Tromsø (H)

v Centrum (H)

t Bærum (B)

Ammerud kommer sent, men godt og går inn i kval-runden med 6-18.  Det gir dem plass i kval-runden mot Frøya og Bergkameratene.

BLNO kvalgruppe 1:

Frøya, Ammerud, Bergkameratene:

Frøya tar seg av denne gruppen; det blir for tungt for Ammerud og Bergkameratene mot Frøyas to store.

BLNO kvalgruppe 2:

Asker, Gimle og Persbråten:

Asker stiller igjen med Djele på laget – litt redusert, men det gir betydelig større pondus.  Altfor mye og for stort for Persbråten å takle, og Gimle må også til slutt bite i det sure eplet.  Frøya møter Asker i kampen om den siste plassen i Final Four og det blir Asker som trekker det lengste strået.

FINAL FOUR:

Entusiasmen er til å ta og føle på i Tromsø denne helgen, og Tromsø gjennomfører et prikkfritt arrangement med stort trøkk og masse mennesker på tribunene.  Men prestasjonspresset blir for mye i semifinalen Tromsø-Asker. Asker har desusten fordelen av å ha vært i aktivitet uken før, og spiller med entusiasme og glede og gir seg aldri selv om de ligger under ved pause.  Bærum får en lettere vei til finalen mot Centrum.  Bærum er heldige som møter et lag uten vesentlig size og får revansje for et forsmedelig nederlag forrige sesong. Finalen mellom Asker og Bærum blir en thriller av de sjeldne; mye følelser, mye hevnlyst, spiller esom kjernner hverandre ut og inn.  To ekstraomganger må til før BLNO-mesteren kåres. Det koker ned til et straffekast sekunder før slutt i andre ekstraomgang.

Sånn kan det gå…!

Hvilke lag tror DU møtes i Final Four; velg 4 av disse!

Da jeg spilte ball aktivt fantes bare NRK på TV, det skulle gå nesten 25 år før noen i det hele tatt hadde hørt om internett, Neil Armstrong hadde akkurat gått en liten tur på månen og nordmenn gikk mann av huse for å se skøyteløp. Og det hørte med til sjeldenhetene at noen kjørte oss til treninger og kamper med bil.

Per Ivar Moe i 65, Neil Armstrong i 69 og bilen til Helge som fikk kjørt seg fra 71 og utover. Det var da jeg begynte min «karriere».

Min far var definitivt ikke i front når det gjaldt å prøve nye saker og ting, og han var helt uinteressert i både TV og bil.  Vi fikk ikke TV i hus før jeg truet med å flytte inn til naboen under OL i 1968.  Men bil fikk vi aldri.  Far var dessuten helt uinteressert i basketball, og jeg kommer fortsatt ikke helt over at han ALDRI så meg spille en kamp. Mor så én kamp, men var mest opptatt av «han lille festlige på det andre laget som løp så fort» (nei, det vart ikke Magnus Midtvedt!)

Uten snill far eller mor med bil (de var for så vidt snille, men altså uten bil og idrettsinteresse) var jeg overlatt til offentlig kommunikasjon, eller av og til faren til Helge.

Familien til Helge hadde bil; en råtten Ford Cortina som likevel var langt bedre enn å ta bussen til Sandvika for så å gå den litt kjipe veien til Jong skole.  Der trente vi i den gymsalen der ryktene vil ha det til at en Bærum-spiller som ikke evnet å ta øynene bort fra ballen endte dribleserien sin rett i glassruta og ut på gårdsplassen.  Noe forteller meg at den historien er blitt en smule bedre med årene…

Nåvel, før jeg fjerner meg helt fra utgangspunktet: Vi var ikke veldig bortskjemte den gangen.  De gangene faren til Helge kjørte til kamp var det selvfølgelig aldri snakk om å bli hentet hjemme; vi måtte gå et godt stykke og møte på avtalt sted. Og vi var selvfølgelig presise; noe annet var uhørt, dvs gjerne ti minutter for tidlig ute.

I bagen hadde vi de feteste skoene vi visste om (tror ikke de var så fete at de fortjener å bli omtalt som «kicks»); de billige het Tiger tror jeg, og hadde det særtrekket at sålene var like harde som asfalt; de var kort og godt utrolig vonde!  De flotteste av oss hadde Converse, ja nettopp tøymodellen som er en hit i dag. Det var mye dårlige knær den gangen, og vi var mange som tråkket over…

I dag er vi ikke helt der…  Spillere kommer gjerne i hver sin bil med hver sin forelder; det er jo egentlig flott fordi det betyr at moderne foreldre følger opp barna sine på en helt annen og mye bedre måte enn tidligere. Men spillerne blir altså båret på gullstol inn i hallen, de spiller, og setter seg rett i varm bil – uten garderoberitualet (som jeg har skrevet om tidligere).

Skoene varer ikke så lenge i dag, og det er IKKE fordi kvaliteten er blitt dårligere.  Men plutselig kommer det jo en modell som er litt fetere; den må vi selvfølgelig ha… Noe av det kuleste jeg har opplevd i moderne tid er han som på en landslagssamling for noen få år siden ble spurt om hvor han hadde kjøpt skoene sine.  «Europris», svarte han uten å blunke.  Kult!

På treningene er det mye som skal gjøres: Mange har et eller annet nytt på mobiltelefonen som må vises til de andre før vi kan komme skikkelig i gang.  Det skal svares på SMS’er, det skal  «snapchat»’es og det skal les mye og lenge av ting vi har opplevd.  Det går fint så lenge vi trener, men i vannpausene må vi helst bort til mobilen for å se om noen har svart på det vi sendte rett før treningsstart.

Den gangen det bare var en kanal på TV, var vi ikke så opptatt av mobilen; den var ikke funnet opp ennå.  Det var den gangen vi måtte vente måneder i kø for å få fasttelefon inn i huset.  Men den gangen var vi i stedet opptatt av å trene hardt og riktig og mye; ikke minst fordi det hadde kostet oss litt å komme dit.  Trenerne var stort sett virkelig ikke flinke den gangen, men vi – spillerne – var selvdrevne.

Det ble folk av oss også!

Ettersom denne bloggen har vært arena for meningsutveksling om den jobben dommerne gjør i våre eliteserier, er det ikke mer enn rett og riktig at jeg også er med på å avrunde debatten, i hvert fall foreløpig.  For det er vel liten tvil om at coacher, spillere og dommere kommer til å ha ulikt syn på situasjoner også i tiden som kommer.

 Men det kan kanskje være lov til å håpe at møtet mellom dommerkomiteen og noen av coachene tirsdag vil være med på å skape litt større forståelse begge veier. Jeg var dessverre ikke invitert som referent, men møtet slik det er beskrevet på basketballdommer.com, synes å ha vært en blanding av saklig, befriende og delvis oppklarende.

Det mest matnyttige og fornuftige fra møtet er slik jeg ser det at det skal etableres et nytt samarbeidsforum i forbindelse med åpningshelgen i BLNO og KL, og om jeg leser referatet rett, med fokus på samarbeid og kommunikasjon coach/dommer.

Dommerkomiteen presiserer nok en gang at det er FIBA som setter alle premisser i hvordan reglene skal anvendes, og at DK arbeider lojalt med dommerutvikling etter samme modell som det internasjonale forbundet. Inntil FIBA kunngjør at det er forbudt å bruke huet og fornuft, regner vi med at det er lov også for norske dommere.

Så er det å håpe at Kelvin har gjenfunnet lysten til å lede laget i de siste kampene denne sesongen, og at både coacher og dommere evner å besinne seg i situasjoner der temperaturen er høyere enn ønskelig.

Tror nok aldri jeg kommer til å glemme det: Da jeg holdt på med 86-årgangen til det som den gangen het 3B hadde jeg flere talenter på laget.  Det var nok av dem som har fikk mye gratis med etternavn som for eksempel Stien, Elgmork og Berg (og da tenker jeg nok skillsmessig på Torill).  Men det var også mange som slett ikke hadde fått basketball med morsmelken eller hva man eventuelt får det med av far. 

Ikke minst hadde jeg en kar som het Thomas som også var arvelig belastet, eller snarere velsignet.  Ikke med basketball, men med musikk.  Han var kort og godt en enestående dyktig musiker, og først senere har det slått meg hvorfor han uten sammenligning har vært den spilleren jeg har hatt som lærte ting fortest. Og selv om han aldri forfulgte basketballkarrieren, ga han meg et av de mest uforglemmelige øyeblikkene som trener, ever:  Jeg tror det må ha vært en tirsdagstrening i Hoslehallen . Thomas var høy og egentlig altfor tynn, men det var naturlig å bruke ham litt inside også.  Denne tirsdagen gikk vi gjennom et par øvelser som ikke står i noen post-ABC, men som kanskje var såpass avanserte at de erenda litt lenger ut i alfabetet.  Thomas fikset øvelsene nesten umiddelbart, og rakk også å få med seg et par repetisjoner med feil hånd.  Den påfølgende lørdagen spilte vi kamp, og det var så jeg måtte klype meg i armen da han midt i kampen, med den største selvfølgelighet, trakk fram det vi hadde jobbet med på tirsdag.  Og med feil hånd! Sånt er ren og skjær trenerlykke.

Jeg har vel skjønt nå at kjedelige repetisjoner kanskje er det viktigste for en spiller på vei mot perfeksjon.  Og for Thomas var dette helt naturlig. Time etter time, uke etter uke, måned etter måned foran klaveret hadde lært ham en treningsdisiplin ingen andre helt forstår.

Derfor er nok også skoleprosjekter som Wang, NTG, Olsvikåsen og Kongsberg viktige for utviklingen av norske talenter. Og det er evnen til å stå det kjedelige løpet som gir resultater.

Men samtidig har de slått meg hvor håpløst det er at det viser seg umulig å få alt i én pakke. Hvis en spiller har individuelle skills i overflod kan du være sikker på at han enten er et head case eller en pingle.  Hvis han har høy basketball-IQ scorer han garantert lavt på andre kvaliteter.

Jeg vil ha hurtigheten til Magnus Midtvedt, humøret og skuddavviklingen til Stian Mjøs, basketball-IQ’en til Christer Elgmork, den positive galskapen til Nils-Paul Skåra, vinnerinstinktet til Rolf Halvorsen, de sosiale antennene til Erik Libæk, kroppen til Torgeir Bryn (nåja, i hvert fall størrelsen), spensten til Milah Kombat, lojaliteten til Øyvind Fritzen, arrogansen til Pål Vik, osv., osv.

Hvordan ser din drømmespiller ut?  Kommentarfeltet er åpent hvis du vil komme med dine forslag.  Hvilke egenskaper ville du for eksempel hentet fra hvilke NBA-spillere (du kommer ikke på trykk her uten å ta med minst en egenskap fra Larry Bird…)

I går var jeg en av 250 eller 300 eller kanskje 350 på tribunen i Vollenhallen. Og siden vi kom av gårde hjemmefra litt senere enn ønskelig, tenkte jeg er øyeblikk at det kanskje villke være litt vanskelig å få parkering, siden Asker mot Bærum er et oppgjør alle vil få med seg.  En kamp som hadde fått mye omtale og mye fokus.

Som man kan se; det er plass til en og annen her og der.

På vei utover i bilen tenkte jeg med litt vemodig glede (finnes det noe sånt..?) tilbake på de store oppgjørene for noen år siden.  Da det definitivt var fullt i Vollenhallen.  Da Geir Spiten stadig var ute i Budstikka for å fortelle hvor håpløst det var å spille der  ute i periferien fordi kommunen ikke hadde klart å tenke langt nok da de tegnet Leikvollhallen uten tribuneplasser.  Da vi ble møtt av gule parkeringsvakter.  Da dugnadsgjengen måtte snekre sammen tribuner på kortsidene – som også var fulle. Da hallen var proppfull av barn som slett ikke var veldig interessert i å se kampen, men heller løpe opp og ned langsiden (ja, det var j..la irriterende!) Da kampene ble markert med fyrverkeri når Asker vant. Og det gjorde de jo ganske ofte før.

Og om man først er i mimrehjørnet er det lov å smile litt tilfreds over at vi klarte å skvise inn 2700 tilskuere på Harlem Globetrotters.  Det er jo ikke så veldig lenge siden.  Og det er heller ikke så veldig lenge siden Blue Zone virkelig var blue zone på Bærums hjemmekamper:  Lette å se, enda lettere å høre – og alltid en faktor.

Så når Asker nå opplever et lite løft i interesse og entusiasme, og når Bærum endelig begynner å ligne et lag, kommer det altså likevel ikke flere enn noen få hundre til toppkampen. Og jeg skal ikke mene noe før jeg har sett det søndag som kommer, men det er lett å tro at det ikke blir flere når de to lagene møtes til returoppgjøret.

På denne bloggen spurte jeg for litt siden om hva som er viktig for å få folk å kampene igjen.  Og svarene er virkelig litt overraskende, i hvert fall for meg (trykk på «view results», så får du se tallene).

Suverent flest har ment at markedsføringen må bli bedre og at aktiviteten på nettsider og sosalie medier må bli bedre.

Og om det nå er slik at dette faktisk er riktig, så er det i hvert fall det aller enkleste å gjøre noe med.  Når det for eksempel bare er 1% som mener at BLNO ikke er spennende før playoff, så må det jo bety at folk liker det de får se nå.  Og da er det vår jobb å piske opp stemningen.

Derfor har både Asker og vi brukt litt tid og krefter på å mobbe hverandre på aller vennlnigste vis.  Noen meldinger på Facebook, noen rare og manipulerte bilder, litt godmodig drittslenging.  Vi trenger sannsynligvis mer av det.  Og om du har flere meninger om hva vi sammen kan gjøre, så er kommentarfeltet åpent for deg her på denne bloggen.

Jeg ser av meningsmålingen at bare 2,5% er opptatt av gode parkeringsfasiliteter. Om jeg fikk parkeringsplass i Vollen?  Joda, jeg fikk parkert – men er kanskje også norsk basket parkert, som publikumsidrett?

Vi var et stykke inn i sesongen med (gamle) Bærum Basketballklubb, med ny amerikaner som også var en av de første i Norge. Også den gangen hadde vi unge talenter på laget, og en av dem var ikke eldre enn at han ikke helt ante rekkevidden av «practical jokes»:

Vår amerikaner var av det hårete slaget.  Ikke sånn å forstå at alt han gjorde på banen var «hårete».  Men han hadde altså kraftig hårvekst, og ganske særlig på kroppen.  For eksempel var  han ganske lodden fra midjen og ned – alle intimområder inkludert.  Og siden dette var i «gamle dager» brukte vi garderoben slik den var tenkt å brukes:  Vi skiftet før trening og kamp, og vi dusjet og skiftet sammen etter ferdig økt.

Vår amerikanske venn tok pussig nok alltid på seg sokkene først, og gjerne stående naken på gulvet med den ene foten på garderobebenken.  Og det er jo da man er mest eksponert, og med tilgang til det meste.  Og det var også da vårt unge talent fikk en briljant idé, syntes han – han fant ny anvendelse for sprayklisteret vi brukte til å tape ankler:  Han sprayet en solid dose klister opp i skrittet på lagkameratene som var hjelpeløs, kun iført sokker… Stor suksess, og total skandale!  Klister i skrittet er IKKE behagelig viste det seg, og dessuten nesten umulig å få bort.  Og jeg husker virkelig ikke hvordan han fikk orden på underlivet – om det endte i   intimbarbering eller å nedsenke stompen i en bøtte aceton.

Nåvel, for en drøy uke siden publiserte Aftenposten en kronikk som handlet om nettopp dusjvegring og garderobeskrekk. Wenche Bjørnebekk skrev blant annet at «unge jenter har sett Trekant, og mens de vet alt om analsex har de aldri sett klassevenninnene nakne.» Jeg har aldri sett Trekant (bortsett fra den episoden der Nils-Paul hadde en rolle som hunk), men jeg vet ganske mye om hvordan vi ikke bruker anledningen til samvær i garderoben. I moderne basketball er dette blitt til et slags taktikkrom der vi samles før kampene i et forsøk på å sette navn på hva vi skal gjøre.

Når trening og kamper er ferdig, forsvinner spillerne gjerne som dugg for solen. Det spiller ingen rolle om det er minus 20 ute; spillerne går de få metrene ut til bilen som kanskje henter om 5 minutter, gjerne i shorts og med Nike Free på føttene og istapper i håret (og så lurer vi på hvorfor vi har så mye treningsfravær på grunn av forkjølelse…)

Jeg har heller aldri skjønt det som synes å være et amerikansk konsept: Nemlig at man aldri dusjer.  Aldri, uansett.  Jeg husker turene til Bergen der vi ofte har litt snau tid fra kampslutt til flyet.  De norske spillerne skjønner i hvert fall der at det er viktig og ikke minst behagelig å dusje og skifte, mens amerikanere ofte strener rett ut i vestibylen i Gimlehallen.  Tjukk boblejakke over svett kropp funker tilsynelatende helt greit for dem – en liten dæsj deo så er de klare for turen hjem.

Hver sin smak, og hver sin hygieniske standard. Men jeg synes faktisk vi er i ferd med å gå glipp av en viktig dimensjon.  Garderobesamværet er viktig også for annet enn å vaske kroppen. Vi er jo ikke alltid veldig flinke til å betjene hverandre og være sammen med hverandre annet enn i hallen. De 15-20 minuttene etter trening har mange viktige funksjoner.  Bare spør Fredrik Vogt Jacobsen som gjorde dusj- og garderobesamværet til en vitenskap, og en lidenskap.

Motviljen mot å dusje sammen kan ha sammenheng med religiøst betinget bluferdighet, og det skal vi akseptere.  Og på det kretslaget som første gang vant Lundadspelen under navnet Oslo Vikings, utmerket vår beste spiller seg på banen – men også i dusjen der han alltid stilte i lange underbukser.  Snodig, men greit nok.  Eller kanskje er det tjenester som «snap chat» som etter hvert gjør det til en risikosport å ta av seg klærne..?

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, annet enn å minne meg selv om å gå i bresjen for «garderobelivets renessanse».

Det er meget mulig at jeg leser dommernes svar til Kelvin som fanden leser Bibelen, og at jeg kanskje tillegger Kelvin Woods meninger han ikke har.  Men med dette lille forbeholdet kan jeg likevel ikke helt fri meg fra følelsen av at dette er nokså umusikalsk i all sin skoleriktige tilnærming. For eksempel synes jeg vel svaret kunne hatt en enkel setning sånn helt i starten; noe i retning av «Det er synd og beklagelig om Kelvin virkelig føler det så tungt at han ikke ønsker å være kampcoach lenger.  Dette må vi sammen klare å finne ut av, og ingen ønsker det mer enn dommerne som selvfølgelig ønsker et godt samarbeid og en god tone».  Noe sånt.

Dommerkomiteen sier i sitt lite overraskende svar til Kelvin det som for de fleste er «bloody obvious»:

– Dommere synes også det er fint å være konsekvente

– FIBA bestemmer hva og hvordan det skal dømmes

– Kriteriene er sånn og slik.

– Vi må møtes og snakke sammen, men først og fremst for å lære snakke om regler og tolkninger og praksis.

Og det er der det stopper for meg.  Jeg tror nemlig ikke dette handler om regler, gamle eller nye. Tolkninger, gamle eller nye.  Eller pålagte FIBA-direktiver. Uansett hvilke regler, eller hvilken forståelse av dem, vi legger til grunn vil det eksistere subjektive og ulike oppfatninger av hver enkelt situasjon.  Så vi kommer garantert til å være uenige, og vi kommer helt sikkert til å diskutere friskt også i fremtiden.

Men jeg oppfatter Kelvin dithen at han nærmest trygler om andre måter å kommunisere på; dommere og coacher imellom.  Og da snakker han ikke om møter der vi ser DVD’er til krampa tar oss, men heller et møte der gjensidig respekt og forståelse i kampsituasjonen står på dagsorden.  Det er nemlig der, på gulvet, i løpet av 4×10 minutter det hele utspilles.  Det er der vi jubler og irriterer osss, elsker og hater og lar følelsene løpe av med oss.

« …a few “questionable” calls are not my concern. It is the stench of arrogance that concerns me. Arrogance on the floor, in the system, and in the whole process of the referee arena.» Sier Kelvin.

Så jeg er virkelig ikke sikker på om det er veldig matnyttig at han inviteres til DK-møte.  Jeg skulle for så vidt gjerne vært flue på veggen der, men enda bedre hadde det vært om det var 10-20 fluer til stede; nemlig de andre elitecoachene.

Kan det tenkes et møte der regler IKKE står på dagsorden. Jeg tror mange føler for det.  Og jeg tror mange vil være med på møtet, særlig hvis det ikke er møteplikt.

En av veteranene med grå trøye og fløyte har skrevet innsiktfullt og fornuftig om dette.  Kjell Løvolds blogg er verdt å lese, ikke minst for å få et litt mindre angstbiterks perspektiv på dette.

Frode Ramberg har sendt meg  følgende betraktninger om disklusjonen som på går:

«Føler behov for å støtte Kelvin sine argumenter. Ser ut som «pauliord» er det eneste forum. Tillater meg også være glimtvis småsarkastisk, og nesten usaklig, uten at jeg mener meningsmotstandere skal fokusere på det. Det er mer en personlig stil som bør respekteres. Forstår at DK ikke kan detaljbesvare alle Kelvins problemstillinger.De unngår det i allefall i denne sammenheng. At Kelvin er besluttet invitert til neste møte i DK, og at DK vil ha regelshow på neste års DST, virker ikke spesielt betryggende før avgjørende fase i nasjonale serier.

DK vil selvfølgelig unngå at aktive trenere påvirker dommeroppsett. Vanskelig å skjønne hvorfor de nevner dette. Har noen spurt om det?

DK svarer med en spesifikk situasjon der dommer i en annen posisjon kan overblåse den andre. Det høres ok ut, men er vel ikke akkurat denne ene situasjonen som er utfordringen, men situasjoner der en dommer faktisk har sett noe i den andres sone, men alikevel ikke blåser fordi det er utenfor hans felt. Blir jo selv avslørt for å ha sett feil sted, men dumt å samtidig kommunisere til coachene at han faktisk så det, men ikke kunne ta det. Hva synes dere om disse tilfellene?

Ellers er det jo ikke så mye DK responderer på fra Kelvins brev. Kan minne litt om en kampsituasjon.

Vil prøve å stille noen av Kelvins spørsmål igjen, om enn noe omformulert.

– Har DK forståelse for, eller forstått at trenere kan bli frustrert over dømmingen, og at faktisk mange er det? Jeg er ikke den mest sosiale treneren selv, men har pratet med noen blno og 1div -trenere denne sesongen, og konsekvens og kommunikasjon kommer som tema nr. 1. Ikke regelkunnskap. Altså, det er frustrerte trenere. Mener DK at dette er trenernes feil, eller har også dommerne noe med saken å gjøre? Spiller følelser og engasjement noen rolle i dommernes vurdering av spiller/trener-atferd?

– Hvordan brukes trusselen om T? Opplever at «T-blikket» brukes aktivt både mot meg og spillerne mine. Litt banalt, men hvorfor hører dommere så mye bedre når det hviskes frustrasjon, enn når det ropes gode spørsmål. Altså ignorering av saklighet, men straff av følelser. Personlig regner jeg inn noen T til spillerne mine, man må være god nok til å vinne kamper med 3-4 T imot. Vil ikke drepe følelser og engasjement hos spillerne, eller meg selv. Idrett uten følelser blir uinteressant idrett. Men DK, jeg er en rolig fyr, jeg ser det sånn, at når dere gir meg en T, innrømmer dere å ha gjort en feil i forkant. Gjelder for 90% av spillerne mine også.

-Holder dommere et høyere internasjonalt nivå enn spillerne? Har noen dommere uttalt dette? Har selv vært ute av sporten 10 år før denne sesongen, og ser at det er høyere hyppighet av angrepsspillere som kommer temmelig ubalansert, etter å ha snublet, og ligger på grensen til vannrett mot sin forsvarsspiller, som på sin side lurer på hva som blir riktig forsvarsposisjon mot toppen av et hode. Hvis han ikke rekker å slenge seg unna, eller bli 10 cm bred, kan han fort få feil imot seg, tilogmed bli utvist på tilsvarende situasjoner. Føles alltid feil når god forsvarsposisjon straffes av dårlig angrepsposisjon. Ser at det i enkelte situasjoner kan være vanskelig, selv for dommere med spilleforståelse. Selvfølgelig forskjell på Barcelona-Real Madrid, Sundsvall-Upssala og Sverresborg-Varden. Vet ikke, men tenker det er dommerens oppgave å dømme på det nivået han er på. Så DK. Er det et argument at spiller/trenernivået er for lavt ?

Når kan trenerne kritisere dommerne? Synes dommerne er tydelig i år på at treneren kan snakke til dem, altså møter treneren et mer imøtekommende ansiktsuttrykk enn spillerne. Prøver å benytte meg av dette. Opplever i liten grad å bli hørt. (jeg har snakket til dommerne omtrent 5 ganger på 13 kamper) Jeg blir møtt med jattevarianten, alt er fryd og gammen og ordner seg. Eller motstand, jeg har ikke skjønt reglene. Det henvises til en regel, gjerne en regel som slo inn i forkant av den situasjonen jeg tar opp, og ingen har sett. (hvorfor ble det ikke dømt i den første situasjonen?) Mange dommere er mottagelige for kritikk, og noen totalt uimottagelige. Hvordan skal vi vite hvem vi kan snakke med, og når? Hei DK. Dere svarer ofte med regelboka, men vi kritiserte aldri den, vi kritiserte tolkningen. Forstår dere forskjellen?

Kelvin tar opp dette med følelser som vi alle har,men viser forskjellig. Har selv og vil at mine spillere skal ha et emosjonelt forhold til basketball. For spillere og trenere er ikke dommerne det viktigste faktum for utvikling. Svært få trenere (håper jeg) som legger opp treningsuka i forhold til dommerne kommende helg. Har selv valgt en linje der dommerne ikke finnes. Begynner jeg å tenke på dommerne , mister jeg fokus på laget mitt, og beveger meg i et uforutsigbart landskap. Altså mener jeg at det er ganske stor forskjell på de enkelte dommerne i Norge, fra topp til bunn. Noe jeg lett akspeterer, men DK bør også akseptere det. Dårlig kommunikasjon hvis DK signaliserer det motsatte av hva alle ser. Det stilles også spørsmål om dommernes relasjonelle ferdigheter. Det skrives også at disse kan være viktigere enn regelheftet. Husker dette særlig fra spillertiden. Det var mye lettere å forstå en feil call fra en dommer du hadde tonen med. Egentlig ble vel callen rett. Må vel inrømme at økt dommermedgjørlighet vokste etter mange år i gamle eliteserien. Har DK noen kommentar til stjernespillerdømming?. Hvordan takler dere at noen av dere er bedre enn andre pr. idag? Aksepteres dette dommerne imellom?

-Er det DK-strategi når dommere kommer til kamp med «her-bestemmer-vi-mest-av alle-uansett-holdning»? Dere skal selvfølgelig kontrollere at spillet foregår innenfor reglementet. Spillerne mine, og jeg er aktive tre-fire ganger, snart fire-fem ganger i uka. Men vi forventer at dommerne skal klare å takle en enkelt situasjon som ikke allerede er redegjort for på fiba-video. Mulig at «vi-bestemmer-uansett-hva-som-skjer-attituden» er et dårlig utgangspunkt for gjensidig respekt. Hva tror dere? Mulig dere er opptatt av å ikke ha her-bestemmer-vi-mest-av-alle-holdning. Men hva om de dere møter, oppfatter dere slik?

Vet ikke hvor ofte DK møtes, og hva de snakker om. Uviktig for min trenergjerning, men føler det er mye av de samme problemene som for 10-20 år siden. Reglene er fortsatt inkonsekvente på den måten at du kan spille i Trondheim med mye tillatt off-the-ball-kontakt. Så kan du dra til Tromsø neste uke og bli blåst ihjel på lillefinger-som-kommer-borti-en-skulder-på-en-person-som-tok-retur. Får høre i pausen at dommerne (eller den ene) skulle være ekstra strenge på dette fordi det han hadde sett så mye av det forrige helg). Vet DK at sånn inkonsekvens finnes? (Tror det ble sendt video i 1988, men det gjentok seg i 2012).

Tror DK er like opptatt av å løse dette som alle andre, og en viss konflikt mellom dommere spillere og trenere er vel naturlig. Men vi kan ikke la det gå utover gleden over å holde på med basketball.

Tror det er lurt, kanskje absolutt nødvendig med samlinger og gjennomganger av regelpraksis på DST, men løsningen på dette problemet er neppe at en av DKs gode retorikere gjennomgår årets nyheter på fortreffelig vis, sålenge det ikke er det samme som møtes i hallene gjennom sesongen.»

Frode Ramberg

Coach Sverresborg, på vegne av seg selv.

Dommerkomiteen i NBBF (DK) har følgende kommentarer til Kelvin Woods’ brev om dommersituasjonen i norsk basketball, publisert bl.a. på Pål Bergs blogg «Pauli ord»:

Kelvin er opptatt av consistency. Det er også DK. Consistency er det viktigste for alle som er involvert i basketball; spillere, trenere og dommere. Men det er også det vanskeligste. Dommerne er mennesker, ikke maskiner. Til hjelp for spillere, trenere og dommere fastsetter FIBA hvilke kriterier som til enhver tid gjelder for dømming. Før sesongen 2012/13 sendte DK ut grundig informasjon (skriftlig materiale og dvd med eksempler fra FIBA) om gjeldende kriterier til alle klubber i nasjonale serier. Det er viktig at alle spillere og trenere setter seg inn i dette materialet, som blir gjennomgått på den obligatoriske samlingen for elitedommergruppen før hver sesong.

Når dømmingen avviker fra kriteriene, tar selvsagt DK opp dette direkte med de aktuelle dommerne. Av naturlige årsaker blir ikke denne kommunikasjonen publisert. Ettersom vi ikke har observatører på samtlige kamper, og klubbene i BLNO ikke lenger er pålagt å filme kampene, er det en stor utfordring å fange opp enkelthendelser eller tendenser som forplanter seg over tid. Klubbene er godt kjent med at vi ønsker tilbakemelding ved avvik fra kriteriene. Av klubbene i BLNO, er det denne sesongen bare Ammerud og Kelvin som har kontaktet DK med kommentarer til dømmingen. DK har vurdert de aktuelle klippene og dommerne har fått beskjed om nødvendige endringer.

Mangel på dommerobservatører er en annen utfordring. I øyeblikket disponerer DK bare én dommerobservatør som ser et visst antall kamper, og i tillegg blir enkelte kamper også vurdert via video der disse finnes. I en tid med knapp økonomi blant klubbene er det neppe realistisk å se for seg at norsk basket skal bruke vesentlige ressurser på å rekruttere nye observatører. DK har i en årrekke invitert klubbene til å foreslå nye, nøytrale observatører, gjerne med trenerbakgrunn. Så langt med null respons. At aktive trenere ikke evaluerer dommere eller har innflytelse på dommeroppsettet i egen serie, er for DK et selvsagt og helt overordnet prinsipp. Så langt vi er kjent med, er dette også et anerkjent prinsipp i alle andre land, i hvert fall i Europa.

Kommunikasjon og samarbeid er andre stikkord. DK har lenge ønsket en felles samling for dommere og trenere i nasjonale serier før hver sesong. Her ville gjennomgang av kommende sesongs kriterier være et naturlig hovedtema. Vi utfordrer herved NBBF sentralt til å gjennomføre dette med virkning fra kommende sesongstart. Samlingen må være obligatorisk for både trenere og dommere.

Dommerkomiteen kommer også til å ta initiativ til at dømming/regelpraksis blir tema under neste års DST (Den Store Trenersamlingen). Dette er en arena som samler mange trenere (og dommere), og hvor vi f.eks. kan hente inn folk fra FIBA til å gjennomgå og forklare hvilke kriterier som faktisk gjelder for dømming internasjonalt. Dette vil kunne skape en bedre felles forståelse for hvor listen skal ligge for fouls, overtredelser, adferd etc.

Kelvin nevner spesielt kommunikasjonen dommerne imellom under kampene, og spør hvorfor dommerne ikke har anledning til å treffe avgjørelser utenfor eget ansvarsområde. Dommerne har – selvsagt – anledning til å hjelpe hverandre ved å ta avgjørelser utenfor eget område, men dette skal være unntaket, ikke regelen. Eksempelvis hender det at fremre dommer (på baseline) er blokkert av andre spillere og ikke har mulighet til å se skrittovertredelser, foul i hoftehøyde eller over-the-back i reboundsituasjoner. I slike tilfeller ønsker vi at en meddommer (fortrinnsvis Center; dommeren på motsatt side ved straffelinjens forlengelse) tar avgjørelsen. Utgangspunktet er likevel at de tre dommerne har hvert sitt ansvarsområde, primært for å hindre at alle ser på ballen til enhver tid.

Kelvin tar opp viktige ting. Vi ønsker selvsagt en åpen dialog om disse, og har besluttet å invitere ham til neste møte i DK.

Med hilsen

Dommerkomiteen (Knut Myhre, Tor Christian Bakken, Jan Korshavn)

Når siste seriehalvdel i BLNO er i gang, er det nesten så man må gni seg litt i øynene: Lagene som møter til kampstart nå minner lite om det vi så i åpningshelgen, og det er så jeg er litt usikker på om serie- og sluttspillsystemet i år er særlig smart, eller fornuftig.

Joda, det er kult og spennende at alle får være med – sågar 1. divisjonslag kan gå helt til topps i kampen om Kongepokalen.  Men det er samtidig litt underlig at grunnserien tilsynelatende er noe nær en litt overflødig transportetappe.

Asker har på tre måneder gått fra å være et gjennomsnittlig U20-lag til å bli en seriøs utfordrer med spilleklar svenske, robust afrikaner og hjemvendt sønn.  Askers største nedtur etter nyttår kan vise seg å være at de ikke har flere hjemmekamper igjen – nå som de begynner å få publikumstekke også.

Frøya har børstet støvet av gamle helter, og jobber febrilsk med å pusse bort rustskader, mens Gimle plutselig er blitt ett topplag med spillere som måler 2xHackman.

Centrum er virkelig inne i en vanskelig periode, ikke minst fordi de mangler treningsfasiliteter.  Og om det stemmer at veteranene i Centrum har søkt deg dit blant annet for å  kunne trene litt mindre, hadde de kanskje ikke tenkt seg at det skulle bli så lite som det er nå..?

Når Bærum tar turen til Tromsø i helgen er det uten toppscorer Keith Thompson og Thomas Mjøs, men med nye spillere i svenske Ramme Haag og amerikanske Lionel Green.  Ingen vet hvor bra dette kan bli, aller minst coach Mathias Eckhoff som har funnet det for godt å bruke mesteparten av tiden i Jämtland i stedet for i Rykkinnhallen.

For første gang opplever jeg å tro litt på Tromsø, og selv om jeg både håper og tror på Bærum-seier i helgen kan jeg ikke fri meg fra å mene at Tromsø i år fremstår som mer komplett, og med større kontinuitet, enn de fleste. Det bør kunne gi resultater – og om Tromsø skulle tape i helgen har de likevel et strålende utgangspunkt foran serieavslutningen, og etter hvert Final Four.

I en snodig liga registrerer jeg at Asker og Tromsø ser bra ut, at Mathias Eckhoff og Ron Billingslea opplagt har planer om å ødelegge for de andre og at Brent Hackman ser muligheten til fortjent suksess. Ammerud er detg eneste laget som synes akterutseilt, men bli ikke sjokkert om de stiller til sluttspill med forsterkninger.  Da er det plutselig 7 lag som kan gå hele veien – i tillegg til Bergkameratene som en kuriøs outsider.

Denne bloggen er riktignok ikke veldig gammel; jeg har bare holdt på i litt over to måneder.  Og jeg var usikker på om noen i det hele tatt ville gidde å titte innom for å lese meningsytringer om noe så sært som basketball. Jeg kan vanskelig konkurrere med for eksempel rosabloggerne Andrea som jeg leste om i Aftenposten i dag; hun har noe sånt som 40 000 hits på å fortelle om hva hun har på seg og hvilken sminke hun bruker. Litt usikker å om veldig mange vil høre om mine slitte jeans og hvilken deostick jeg bruker…

Men!  Jeg har aldri hatt så mange lesere som da jeg la ut Kelvin Woods’ beskrivelse av sitt forhold til dommere og dømming. Dette har opplagt vært noe som engasjerer mange. Jeg synes selv at han serverte ganske drøy kost, men han evnet samtidig å formulere seg på uangripelig saklig vis, fritt for personangrep og navns nevnelse.

Derfor synes jeg også det er litt leit, men kanskje ikke overraskende, å lese Dommerkomiteens to umiddelbare reaksjoner på det han skriver:

1) « …litt underlig at brevet ikke har kommet til oss (dommerkomiteen) i forkant av en slik offentliggjøring».

2) «…det er flere momenter i dette svært «vridde» brevet som krever en klargjøring».

Jeg synes vel at begge reaksjoner vitner om at DK bør søke hjelp hos en kommunikasjonsrådgiver. Det ser jo unektelig litt teit ut å pirke på at man ikke har fått brevet all den stund det ligge ute på nett.  Og, svarene antyder også at man kommer til å gå i rette med Kelvin snarere enn å komme ham i møte.  Hvis det er noe vi virkelig ikke trenger nå, er det en litt smålig stillingskrig der vi kaster argumenter på hverandre.  En diskusjon om formalia er helt uinteressant:  «Vi har invitert til samarbeid i alle år», «vi har aldri sett brevet», «jeg har aldri fått svar» osv., osv.  Herregud, for en ørkesløs debattform!

Det er ikke veldig vanskelig å lese seg til at vi har et kommunikasjonsproblem, på grensen til en tillitskrise. Jo snarere vi erkjenner dette uten å fordele skyld, jo kjappere kan vi komme oss videre.

Jeg kan bare huske ett møte mellom dommere og coacher der vi alle stilte som likemenn.  Møtet var interessant, meningsfullt og ga oss alle litt bedre forståelse for hverandres hverdag og utfordringer.  Men det er lenge siden vi møttes på nøytral grunn i Aftenpostens lokaler nå.

Utover dette har det blitt med dommernes årlige invitasjon til elitecoachene på dommernes høstseminar.  De første årene ble coachene truet med represalier om vi ikke møtte; det skaper jo ikke nødvendigvis det beste samarbeidsklimaet… Og jeg tror virkelig ikke vi trenger flere møter med videoklipp av litt sære situasjoner der vi kan diskutere marginale avgjørelser.  Interessant nok – for all del -men kanskje trenger vi et møte der vi røsker litt opp fra bunnen i stedet?

Jeg er ikke involvert i BLNO-basket dette året, og det er sikkert mange som er glade for det.  Men senest i går kveld opplevde jeg hvilke utfordringer dommerne står overfor.  I en kretskamp var jeg en av to coacher og min motstanderkollega trengte ikke mer enn 5 spilleminutter før han helt korrekt fikk en T – som i sin tur førte til at han gikk helt av skaftet og burde vært sendt ut av hallen med et par T’er til..  Men han fikk bli, og han roet seg etter hvert. Foranledningen til raseriet var dommeravgjørelser som i mine øyne så helt greie og hverdagslige ut.

Det er ikke vanskelig å se at dommergjerningen er en vanskelig balansegang, og det er ofte en jobb man ikke misunner dem.  Men det hjelper verken dommere  eller coacher at vi stuper ned i hver vår skyttergrav.  Og DK kan mene hva de vil om brevet til Kelvin, men det vil være en falitterklæring om de ikke har et litt åpent sinn på at mye av innholdet faktisk kan være en riktig beskrivelse av hva mange coacher mener.

Så får det heller være hvem som sendte hvilket brev hvor, og hvem som ikke har svart på hva.