Om en uke avgjøres NM 2012/13.  Og om to dager runder landets første basketballklubb 50 år; Bærum Basketballklubb ble stiftet 13. mars 1963.  Dagens Bærum Basket har ingenting med Bærum BBK å gjøre annet enn navnelikheten. Men siden 50 er et rundt tall verdt en markering kan noen kanskje være interessert i å få vite hvordan basketball ble spilt for nesten 50 år siden.  Her er to historier fra henholdsvis 1970 og 1972:

Pål Vik forsøker å blokke venstrehåndsskuddet til Jostein Mundal – i den første NM-finalen som virkleig fikk folk til å gå mann av huse.

Den lille mannen i midten med en coach-vri som kanskje passet bedre på 70-tallet enn i dag.

Minneverdig NM-fest

Nadderudhallen ble åpnet høsten 1969, og var deretter fast NM-arena for basketball  i mange år. Den første NM-finalen ble spilt i mars 1970.

Bærum Basketballklubb sikret seg da sitt 2. av 10 strake NM ved å feie NTHI av banen 84-49, som fortsatt er finalerekord.

I 1971 var det oppkomlingene fra Sandvika Basketballkubb sin tur, – de tapte sin første NM-finale for Bærum i Nadderudhallen 45 – 62.

De to samme klubbene møttes igjen i 1972 – som Norges to klart beste lag.

I semifinalene hadde Bærum slått ut NTHI med solide 111 – 40, mens Sandvika hadde fjernet  Ullern BK (vinner av aller første NM i 1968) med klare 88 – 61.  Samtlige 12 spillere på Bærumlaget hadde vært eller kom senere på landslaget – en uslåelig rekord, selvsagt. Sandvika hadde 7 spillere av samme kategori.  Dette sier vel også litt om tyngdepunktet i Basket-Norge på 70-tallet!

Finalen ble minneverdig for alle som deltok, for alle som var så heldige å komme inn og være tilskuer – og ikke minst for norsk basketball, som efter dette endelig ble betraktet som voksen.

Hør bare:  Arrangementet av Nordisk mesterskap i 1970 og den intense rivaliseringen mellom toppklubbene Bærum og Sandvika hadde gjort Nadderudhallen til basketballens absolutte storstue. Den var hjemmebane for begge finalelagene, og svært publikumsvennlig.. Til dette sesonghøydepunktet strømmet de til – både klubbtilhengere og lokalbefolkning og resten av basketfolket forøvrig. Og de ankom i slikt antall at kampen rett og slett måtte utsettes i 15 minutter!  Til slutt fikk alle presset seg inn – mer enn 800 stykker på tribunen på den ene langsiden. Og dermed var det rett og slett stappfullt.

Finalen i 1972 skiller seg ut på mange måter:

– velspilt og (en god stund) spennende kamp.

– to lag fullbesatt med landslagsspillere

– ny rekord i publikumsinteresse og tilskuermengde

– ny rekord i mediadekning

– endelig aksept for at norsk basketball kunne være ”imponerende”

Svært viktig var at den nasjonale presse var godt representert og mandag morgen gav betydelig spalteplass til opplevelsen de fikk bivåne.

Dagbladet:

«Etter pause var det ikke lenger kamp men oppvisning og mer PR av Bærum. Når en tar med i betraktningen at norsk basketball ikke er mer enn 10 år gammel, var finalespillet intet mindre enn imponerende.»

Hazans genistrek

Hvor viktig er coachen for et lags prestasjoner? Tja, se det strides de lærde om og spillere vil nok ha ulike meninger om dette avhengig av hvordan resultatene er.

Men karen på bildet var en av de aller største i sin tid, selv om han fysisk sett var en av de aller minste.

Albert Léon Hazan  – coachen med «det lille ekstra»

Bærum BBK vant den første kongepokalen i basketball i 1970 – ved å utklasse NTHI 84-49. Dette er fortsatt den største marginen i noen NM-finale. Hjernen bak tilhørte en liten tyrker, som mente at basketball spilles ikke bare med fysikken, men også med hodet.

Hazan var ikke storvokst, men var kvikk nok til en plass på Tyrkias landslag på 50-tallet. Coaching hadde han lært i studietiden i USA.  NM 70 ble et spesielt høydepunktet.  Mest fordi det var langt fra opplagt at Bærum ville vinne. Både i åpningscupen (Coca -Cola Cup) i oktober og i første seriekamp i desember, tapte laget ganske klart for NTHI. Avisene mente det ville bli en jevn kamp.

Men jevnt ble det altså ikke: Med en voldsom intensitet fra første hoppball kjørte Bærumslaget fullstendig over Trondheimslaget. Efter 8 min stod det 18-4!  Dette startsjokket kom studentene seg aldri over. Ved halvtid var ledelsen blitt 45-18.  I 2. omgang var det bare å cruise inn for Hazans gutter.

Ikke rart at NTHI ikke skjønte hva som egentlig hadde skjedd – akkurat i finalen.  Flere syntes resultatet var så skuffende, at de lot sine sølvmedaljer gå vindusveien da nattoget tilbake til Trondheim passerte Dovre.

Først mange år senere kom Hazans lille motivasjonstrick for dagen – for flere enn de involverte Bærumspillerne: Da det ble blåst for 3 min. tok han laget med ned i garderoben. De som forventet noen siste inspirerende ord, fikk noe helt annet: Hazan grep til innerlommen – og trakk frem en frekk liten lerke.  Opp i den lille korken helte han 12 små slurker – én til hver av spillerne i orange drakt. Det var alt som skulle til for å stille litt om på de 12 hodene.  På et øyeblikk var de overbevist om at de gikk langt utenpå de grønnkledte NTHI-gutta.  Og når hodet er overbevist, kan kroppen gjøre resten.

Dagbladet hadde denne lakoniske kommentaren neste dag:

«Det hevdes fra eksperthold at det ikke er lett å lure bæringene på det taktiske planet. De har en smart tyrkisk trener i Albert L. Hazan, ansatt ved ambassaden i Oslo.»

Taktikk og taktikk, fru Blom.  Men ganske smart.  Dagbladet skulle bare visst.

Tore Vik

(som spilte finalen –for NTHI. Det var ikke så moro, nei).

BLNO Challenge denne helgen ble en heftig og tett affære der Frøya klarte å forlenge sesongen med en uke.  Og med et nødskrik.  For det så lenge ut til at Gimle skulle klare det umulige i den siste og avgjørende kampen på Kongsberg.

Jeg antar at man fulgte godt med nordpå, for slik jeg ser det var dette et dårligst mulig resultat for Tromsø.  Her er noen observasjoner etter helgen:

– Det vil ikke være noe sjokk om Tromsø må ta til takke med bronsefinalen i år også.  Plutselig ser Frøya litt mer ut som norgesmester-materiale.  Og ulikt de andre lagene i Final Four har Frøya pondus.

– På den annen side; dersom Tromsø kommer seg helskinnet gjennom semifinalen er det vanskelig å se hvordan de skal kunne nektes NM-tittelen.

– Det er helt sikkert spillere og coacher i Bærum og Centrum som mener noe helt annet om dette, og akkurat nå tror jeg Tromsø-Bærum i finalen er like sannsynlig som Frøya-Centrum – eller vice versa og helt omvendt.

– Mens Gimle og BK Miners overrasket positivt var Ammerud og Asker skuffelsene denne gangen.  Asker gjorde for så vidt en god figur og hadde kanskje ikke lov til å vente noe mer etter at lagets helt sentrale spiller kom rett fra gips til viktige kamper. Men de fleste hadde nok håpet å se en jevnere kamp Ammerud-Frøya.

– Helgen i Kongsberg avslørte at 1. divisjonslagene slett ikke ligger å langt etter kollegene i BLNO.  BK Miners imponerte i sine kamper, og Persbråten hang overraskende godt med til de måtte slippe halvveis i siner møter med BLNO-lag.  Det betyr blant annet at vi nå bør være klare for å slå sammen BLNO og 1. divisjon til en større nasjonal liga som både vil gi flere kamper, et bedre produkt og med et oversiktelig sluttspillsystem som kanskje får lov til å overleve minst én sesong.

– Final Four er virkelig et håpløst konsept som riktignok helt sikkert kommer til å bli en festlig helg i Tromsø i år.  Men når en hel sesong koker ned til to tilfeldige kamper om kongepokalen er det nesten som en hån mot lagene og spillerne.  Kvartfinaler, semifinaler og finaler er det eneste som er mulig å forsvare.  Noen vil mene at Final Four er en tøff kopi av amerikansk college-sluttspill.  Men da glemmer man nok at Match Madness inneholder en nokså lang vei til finalehelgen.

– Er det noen i Norge som kan klare å gi meg oversikten over hvor mange sluttspillvarianter vi har hatt de årene BLNO har eksistert?  Vi har hatt Final Four, Final Four med BLNO challenge, normale sluttspill med kvartfinaler, semifinaler og finaler, vi har hatt «mellomspill» før finalerundene.  Noen som kommer på flere?  Noen som har forslag til hvordan vi bør markedsføre denne Forrest Gump-modellen: «You never know what you’re gonna get…»?

– Arrangementsansvarlig for Final Four i Tromsø mener nå at også åpningshelgen i BLNO og KL bør legges nordover.  Jeg forstår ønsket, men det er selvfølgelig helt meningsløst.  Sølvi Bangsund sier at «her i byen ville åpningshelgen vært en folkefest», og jeg antar at hun mener at tilsukerinntektene vil kompensere for utgfitene og vel så det.  Jeg er riktignok ganske sikker på at kommende helg blir nettopp en folkefest, men jeg har ikke helt troen på at tromsøværinger kommer til å gå mann av huse for å se for eksempel Asker-BK Miners  eller Bærum-Gimle i en eventuelt ny og større liga.  Det eneste fornuftige argumentet for å gjennomføre Final Four de siste to årene har vært å spare utgifter. Og svaret på det skal altså være å skysse samtlige lag nordover med flyreiser og hotellutgifter.  Jeg vet at mange i Tromsø vil mene jeg er bakstreversk, sur og negativ.  Et annet ord på det er «realistisk».

Lykke til alle som skal nordover kommende helg!

Om en uke blir det garantert en festlig helg i Tromsø. Når klubben som er kåret til «Årets arrangør» flere år på rad skal avvikle Final Four, føler jeg meg ganske sikker på at det ikke skal mangle noe; faktisk er jeg litt redd for at vi kan komme til å bli påtvunget så mye underholdning og fjas at det kan bli litt slitsomt.  Men det skal vi sikkert klare å holde ut vi som er vant til bare en håndfull tilskuere på Østlandet.

Sikkert er det i hvert fall at man i Tromsø kommer så nær BLNO-konseptet som mulig, slik det var ment å være i de gode årene vi hadde rett etter årtusenskiftet: Hver kamp en fest!

Da Vålerenga Kings debuterte i BLNO tok det helt av. Med Klanen på tribunen i Rykkinnhallen ble det ganske «livat», og med svenske Manne Palmqvist som trener ble det også mye liv i media.

Jeg har ikke tall på de gangene jeg har fått spørsmål om hva som gikk galt, hvorfor BLNO-drømmen brast og hvorfor basketball ikke er en større idrett i Norge.  Det var mange entusiaster som var med å dra det i gang, men én var mer sentrtal enn andre:  Åge Damsgaard ble BLNOs første daglige leder, og levde med og for BLNO i flere sesonger.  Han var med på den store oppturen, men også nedtuen som kom.  Derfor har jeg også utfordret Åge til å sette navn på hva som gikk galt, og hvorfor. I sin tid var det nyhetsredaktør Bjarne Berg i TV2 som ble overtalt til å være med på leken.  Men Åge trekker frem et helt annet TV2-navn som hovedårsak til begynnelsen på slutten:

BLNOs første leder og entusiast var Åge Damsgaard

– Hvis jeg skal peke på en enkelt faktor som hovedårsak til BLNOs tilbakefall, så vil det være Kåre Valebrokk. Da han kom inn som konsernsjef i TV2, så endret strategien fra TV2 sin side fra å «leke med litt ulike konsepter», der BLNO var et slikt, til å fokusere beinhardt på seertall pr sendeminutt, sier Åge som også kommentarer en del andre faktorer:

1) Netcom

– Bytte av sponsorsjef i Netcom var en stor nedtur, vi mistet den største avtalen noensinne i norsk basket rett etterpå.

2) Konkurser

– At Centrum, Oslo Kings og Vålerenga alle gikk konkurs/ røk ut av ligaen var utrolig ødeleggende for den nasjonale interessen.  Alle sentrale medier måler idretter ut fra oppslutning i hovedstaden.

3) Utbrenthet.

– Vi klarte ikke å etablere en tilstrekkelig sterk nyrekruttering til de sentrale vervene og jobbene i ligaklubbene (og ligaen). Alt for mye hang på noen veldig få sentrale personer. Disse jobbet døgnet rundt i flere år og mange ble utbrent eller orket ikke å opprettholde trykket etter hvert.

4) Profesjonalitet

–Ikke alle frivillige og spillere forsto hva som skulle til for å løfte basket inn som et nasjonalt produkt, ikke alle kamper var like mye fest, for å si det slik

5) Tradisjon

– Et siste moment jeg vil ta med er tradisjon. Sportsinteresse er noe som sitter veldig dypt i folk, den blir gjerne formet i alderen 10-18 årene. Å endre voksne menneskers sportspreferanser er veldig krevende, så selv om vi lyktes med å fange mange barn og unge, tror jeg vi i forholdsvis liten grad fanget voksne. Dette var forsåvidt en bevisst strategi, men barn er avhengig av voksne til logistikk etc., slik at engasjementet nok var litt skjørt når det begynte å butte litt mot.

Så er det nærliggende å spørre Åge om han har tro på en slags relansering; at vi kan gjenooppstå som en attraktiv sport i Norge.

– Ja, sier Åge.

– Jeg tror definitivt det er mulig å gjøre. Dog tror jeg at det kanskje vil kreve systematisk jobbing over tid. For å få til det må man ha noen «crazy people» som er villige til å jobbe hardt over tid, og en omforent strategi for hvordan produktet skal se ut og utvikles. Hvis man skal gjøre det, tror jeg det ville være lurt å finne en del uttrykk som viser en viss annerledeshet enn det vi gjorde den gangen for å vise at man ikke blindt kopierer det som en gang var. For øvrig er det i dag en del kule muligheter både med tanke på statistikk, webcasts, twitring og annen interaksjon som bare så vidt var tilgjengelig da vi holdt på som mest. Dette tror jeg er noe man kunne tatt fatt i for å skille seg litt ut fra andre idretter.

Men Åge er realistisk nok til å se at det er en del skjær i sjøen.  Ikke minst mener han det er grunn til å tro at man vil møte en del motstand, eller kanskje verre – likegyldighet, samtidig som man har «spøkelset BLNO» i en del menneskers bevissthet.

– Fra mitt perspektiv, fra hornet på veggen, trenger norsk basketball først og fremst selvtillit og stolthet. Den enkleste og beste strategien bør bygges rundt målet om å doble medlemsantallet i løpet av for eksempel fem år. Det burde være mulig å få til både fordi satsingen i stor grad vil være selvfinansierende (flere medlemmer er flere lisenspenger etc.), etterspørselen er der og vi kontrollerer (nesten) alle innsatsfaktorer (minus kanskje halltid). Hvordan dette kan legges opp får kanskje bli en annen bloggpost, avslutter Åge som fikk med seg festen i Harstad.

– Synes det var kanonkult, og det er jo et eksempel på at det fremdeles er mulig å få til events som trekker folk hvis man bare tenker litt «utenfor boksen» og jobber med markedsføringen og gjennomføringen.

Kåre Valebrokk (t.v.) som konsernsjef i TV2 betød også en mer kynisk tilnærming til seertall og økonomi etter at nyhetsredaktør Bjarne Berg (t.h.) noen år tidligere hadde latt seg overtale til å bli med på BLNO som et eksperiment.

Jeg har faktisk ingen illusjoner om egen fortreffelighet.  Med dette lille oppgulpet nærmer jeg meg 70 bloggposter om norsk basketball generelt, men svært mye om BLNO spesielt. Mange følger med på det jeg lirer av meg, og mange mener noe om det. 

Dette er en mulighet til å la seg irritere eller inspirere, og i hvert fall er det et av de få stedene i Norge det jevnlig skrives noe om basketball.  Sånn sett skulle man tro at de fleste burde være interessert i å henge med, ikke minst for å se om det skrives noe om de spillerne, dommerne eller lagene du selv sympatiserer med.  Jeg kjenner denne bransjen godt nok til å vite at vi alle er sulterfôret på det som handler om det vi selv er opptatt av.

Derfor er vi også skuffet og irritert over aviser og TV-kanaler som forbigår basketball i stillhet.  Innsiktsfulle artikler om vår idrett er mangelvare.  Noen lokalaviser er flinkere enn andre, men i det stor og hele er det latterlig dårlig stell.  Og ekstra ille blir det jo når amatører og tilfeldige frilansere skal skrive om det vi driver med; det skal ikke mange setninger til før de avslører seg som totalt uvitende.  Om en riksavis skriver om basketball er det fordi en eller annen NBA-stjerne tjener oppsitksvekkende mye penger, eller at en publikummer har truffet på et skudd fra midtbanen og stikker av med en bil i premie.

Vi går samtidig inn i de siste ukene av sesongen for alle lag i seriesystemet.  Da er interessen størst, spenningen på topp og de fleste med hjerte for basketball følger meg på det som skjer og laget de heier på.  Derfor synes jeg også det er oppsiktsvekkende at de som styrer FB-sider og nettsider rundt om i basket-Norge så suverent unnlater å være nysgjerrige.  Mye av aktiviteten på Facebook handler om å peke og dele.  Og noen peker da også jevnlig til det jeg skriver om deres hjertebarn.

Axel Langaker i Asker har vært flink til å henge med.  Han har sikkert ikke alltid likt det han har lest på bloggen min, men han har sørget for å dele det med Asker-folket.  Jan Korshavn er den som siterer meg mest, og selv om han har relativt snevre interesser i gråsonen gjør han en forbilledlig jobb med å holde liv i interessen omkring dommerne og dommergjerningen. Kjartan på basket.no peker litt nå og da.  Og Ken Rune Berg var selvfølgelig «på» med en gang da jeg blogget om fredagskampen i Harstad.  Men forøvrig er det ganske dødt.

Tromsø har en oppegående nettside og dessuten FB-siden med flest «likes» i Norge. De synes å være så enestående fornøyd med å lese det de selv produserer at de ikke ser seg tjent med å informere leserne om andre tilgjengelige kilder.  Når jeg har skrevet mye og fordelaktig om Tromsø og spillerne tipper jeg de fleste tromsøværinger ville likt å lese det.  Jeg har til gode å møte noen som ikke liker å lese hyggelige ting om det de liker.

For meg spiller det egentlig liten rolle.  Jeg har ikke en blogg som er avhengig av mange hits.  Jeg tjener ikke penger på dette, jeg skriver ikke betalte artikler om produkter og tjenester slik de latterlige rosabloggerne gjør.  Men jeg forholder meg til det dere mente var viktigst for BLNO på denne pollen.

Suverent flest mente informasjon og markedsføring må bli bedre.  Jeg har alltid ment at informasjon er roten til alt godt.  Og nettopp derfor synes jeg det er arrogant mot egne medlemmer når man ikke følger med i timen; ikke nødvendigvis på min blogg, men på alt som handler om relevante ting.

Så dårlige som vi er på dette har vi ikke lov til å klage på andre!

For noen dager siden forsøkte jeg å sette navn på en del irritasjoner coacher må leve med.  Når vi lever så tett på hverandre, og bruker så mye tid med hverandre, skulle det bare mangle om det ikke oppstod enkelte gnisninger mellom spillere og coacher. Og jeg kan villig forestille meg at irritasjonen er gjensidig.

Jeg tipper at spillere irriterer seg over

– coacher som selv kommer for sent til treninger og kamper; som kommer slengende tre minutter før kampstart.

– coacher som dukker opp til kamp søndag morgen med en umiskjennelig eim av gammel fest og fyll.

– coacher som setter i gang driller for så å sette seg med mobiltelefonen selv.

– coacher som bruker mesteparten av tiden på å prate med folk som tilfeldigvis er til stede på en trening, snarere enn å rettlede og coache.

– i den andre enden av skalaen: coacher som stopper trening og spill absolutt hele tiden; som sørger for at spillerne aldri får holde på i mer enn 20 sekunder sammenhengede av gangen.

– coacher som prater for mye – alltid de samme gudsjammerlig kjedelige talene før kamp.

– coacher som ALDRI gir kjeft til favorittspillerne, mens det er de samme som får kjeft hver gang, ofte uberettgiet.

– amerikanske coacher (flest av dem i denne kategorien) som bruker pregame-praten til å fortelle sin egen karrierehistorie; om hvor flinke de var til ditt og datt. Og siden de har hatt en lang aktiv karriere blir ofte historiene lange også.

– coacher som prater for lite; som aldri har noe smart å si til laget verken på trening eller i kamp. Eller som har så lite meningsfullt å si at det de egentlig sier er «hopp høyere og treff bedre».  Lettere sagt enn gjort, ja.

– coacher som er så høyrøstet kjeftete på dommere og funksjonærer at det blir litt flaut å være til stede.

– coacher som tror de er Guds gave til basketball generelt og laget spesielt, og som er mer opptatt av å være «en av gutta» enn å ta en oppdragerrolle.

Jeg aner ikke hvor mange av disse kategoriene jeg kvalifiserer til selv, men frykter det er en del.  Samtidig er det nok fortsatt sånn at det er vi coacher som må svelge mer enn spillerne.  Og det hadde vært morsomt å kunne lage en topp 10-liste over unnskyldninger for hvorfor folk ikke kan komme på treninger.

Det jeg har hørt oftest i løpet av 30 år er selvfølgelig lekser, og det er jo både fornuftig, uangripelig og seriøst.  Litt mindre overbevisende er det jo at det alltid må lese intenst til omtrent alle prøver kvelden før – aldri tidligere.

Bursdager har også vært en gjenganger, og det er virkelig ikke grenser for hvor lite runde tall som må markeres; eller hvor langt ut i slekten eller vennekretsen folk kan befinne seg før de er verdt en fest.  Eller hvor vanskelig det er å komme en halvtime for sent til et selskap så man rekker treningen først.

«Jeg forsov meg» til trening kl. 17.00 er en artig variant, og «jeg må bli med mamma på salg på Storsenteret» er nok noe i nærheten av en pallplassering. Det er også han som spilte BLNO for oss men som sjelden kunne være med på fredagstreningen fordi «kjæresten likte å ha ham hjemme».

En annen som var borte fra trening en hel uke uten å si fra kunne fortelle at han hadde sittet i varetekt; det må jo kunne telle som gyldig forfall kanskje.  Jeg vet ikke om det er sånn som på filmer; at man bare få en telefonsamtale..?  En annen kar var borte over litt lenger tid; det viste seg å være fordi han hadde levert en bil i Polen for en torpedo.

Et par av favoritthistoriene mine fra kampsituasjoner er nok også grunnen til at jeg ikke coacher jenter lenger: jentespilleren som hadde stjålet ballen fra motstander, og var på vei alene på fast break – to viktige poeng var nesten sikre da hun plutselig stoppet helt opp, litt over midtbanen: Hun måtte bare sette opp håret…

Og, i en kamp der jeg var vikarcoach og ville sette innpå en av jentene:  Det kunne hun slett ikke fordi hun måtte lakke neglene først…!

Tro det eller ei: Det nærmer seg jubileum i norsk basketball.  Vi er jo en såpass ung idrett i Norge at det ikke er hverdagskost å markere runde tall.  Men faktum er at gamle Bærum Basketballklubb fyller 50 den 13. mars.  Jeg synes det er et poeng at vi vet hvor vi kommer fra, og at fler eenn et knippe av oldtimerne kjenner til historien.  Derfor tillater jeg meg også å plage leserne av denne bloggen med en historietime.  Jeg bearbeidet og oversatte boka om basketball som ble gitt ut for noen år siden.  Her er et kapittel om norsk historie derfra:

Bærum Basketballklubbs første lag i 1963. De var sikkert skarpere på banen enn på bildet.

Ullern Basket i Oslo er riktignok den eldste norske klubb som har organisert basketball, og ble stiftet 1. desember 1956. Laget vant også det første NM i 1968. Men NM-grossisten Bærum Basketballklubb ble stiftet 13. mars 1963 og var den første spesialklubben for basketball som ble medlem av NIF. Initiativtager og fødselshjelper var Jan P. Hansen ved Valler Gymnas. Herrelaget tok 10 NM på rad i perioden 1969-78, mens kvinnene «ga seg» i 1977 og rakk ni NM-gull.

Det går mange historier fra basketballens barndom i Norge: Det var på alle mulige måter en ung idrett der det var mangel på både spillere, ledere, trenere og dommere. Dermed opplevde man til stadighet nokså improviserte løsninger – som for eksempel denne:

I en kamp mellom Persbråten og Drammen tidlig på 70-tallet stilte Drammen med kun fire mann; de øvrige var utsatt for et trafikkuhell. Dommerne nektet å starte kampen da det korrekt i henhold til reglemenet måtte være fem mann til stede når kampen startet. Heldigvis var det én tilskuer i hallen. Han ble spurt om han kunne være med på å starte for Drammen, med beskjed om at han kunne forlate banen etter første dommeravblåsning. Han sa seg villig til det. Han stilte i midtsirkelen i boblejakke og støvletter. Av en eller annen grunn godtok dommerne dette. Av frykt for mer kluss ble han bedt om å ta av seg støvlettene slik at det ikke ble trøbbel med vaktmesteren, hvorpå han svarte: «Ikkeno’ problem, jeg er vaktmesteren!» Dette var en lørdagskveld, så han ville sannsynligvis hjem fortest mulig.

De store oppgjørene i norsk basketball på 70-tallet stod mellom Bærum og Sandvika i det som den gangen het hovedserien for menn. På spinnesiden var både Sandvika, Ullern og studentlaget KSI utfordrere til Bærum BBK. Interessen for basketball var først og fremst et fenomen i Oslo og omegn, men også i Trondheim der NTHI var et topplag. Etter hvert ble Bergen en region å regne med, og det var Ulriken som sørget for distriktets første topplassering med en 2. plass for menn i 1979.

Interessen for basketball var stor, men svært lokalt betinget på 70-tallet, mens stadig flere regioner fikk på plass et basketballmiljø på 80- og 90-tallet. Lag som Sverresborg, Bakklandet, Tromsø, Harstad og Kristiansand var innom eliten, og i dag er det fortsatt sterke organisasjoner i Kristiansand, Bergen, Trondheim, Tromsø og Harstad. Stavanger der den eneste av de store byene som ennå har til gode å ha et lag i toppdivisjonene.

Norske basketballentusiaster har alltid visst at de har tapt hjertet til en av verdens største idretter, og ikke minst at basketball har alle muligheter til å vokse seg stor også i Norge. Små krav til utstyr, og det faktum at alle norske skoler har basketballkurver har ført til mange forsøk på å få fotfeste som en stor skoleidrett. Mange har ment at basketball har fått ufortjent liten oppmerksomhet i norske medier. Det endret seg da BLNO var et faktum. 7. oktober 2000 var 4000 tilskuere til stede i Oslo Spektrum da kampen Oslo Kings-Ulriken Eagles markerte starten på en ny æra i norsk basketball. BLNO skulle være en liga etter NBA-modell: En serie uten opprykk og nedrykk, men der klubbene måtte innfri en rekke kriterier – blant andre organisasjon, økonomi, arrangement og selvfølgelig det sportslige.

Den første sesongen var BLNO en mediehit. En millionavtale med TV2 ga basketball TV-sendte kamper, et eget ungdomsprogram og massiv dekning i både lokalaviser og riksaviser. Blant de kuriøse historiene var da statsminister Jens Stoltenberg ble avvist av dørvaktene fordi det var fullsatt i Domus Athletica.

BLNO hadde altså langt på vei skapt det hysteriet basketball-Norge ønsket og trengte, men det fantes fortsatt ikke noe apparat som kunne håndtere barn og unge som ville begynne. Etter hvert som nyhetens interesse hadde lagt seg, ble det også klart at det ikke var alle klubber som hadde menneskelige eller økonomiske ressurser til å stå løpet. Klubber som Vålerenga Kings, Bergen Bulldogs, Frøya Ambasssadors, Centrum Tigers, Njård Giants, Kongsberg Penguins, Kristiansand Pirates og Bærums Verk Jets har alle måttet kaste kortene. I dag består BLNO av 7 lag, ligaern administeres av NBBF og klubbene opplever manglende TV-interesse og kamp om sponsorkroner. Likevel er det et faktum at publikumstallene har stabilisert seg på et langt høyere nivå enn hva som var tilfellet før BLNO. Arrangementene er gjennomgående bedre, og interessen for basketball var nesten eksplosiv i Nord-Norge der både Tromsø og Harstad leverte sportslige resultater og mange tilskuere. Det var et slag i trynet for hele basket-Norge da Harstad Vikings måtte gi seg, men desto hyggeligere da entusiastene klarte å fylle Harstadhallen igjen for en uke siden, uten å ha et eget BLNO-lag..!

I kjølvannet av det som var BLNOs suksess fra starten, opplevde eliten for kvinner store problemer. Mange mente BLNO stjal både oppmerksomhet og penger, og eliteserien for kvinner manglet både spillere, lag og fokus. Satsing på det norske kvinnelandslaget ble et plaster på såret for de beste spillerne, og fra sesongen 2007/2008 ble KvinneLigaen etablert med 7 deltagende lag den første sesongen.

Medlemsutviklingen i norsk basketball har ikke vært så sterk som mange hadde håpet da BLNO-eventyret startet. Antall klubber og spillere har vært relativt stabilt, men med enkelte klubber som helt dominerende og sentrale for utviklingen.

Bærum BBK var nestoren blant norske klubber på 70-tallet, men var i realiteten utelukkende en klubb rundt de to elitelagene. Det har vært viktigere for norsk basketballs utvikling at flere klubber har hatt fokus på talentutvikling. Høybråten var blant de store klubbene på 80-tallet; med elite damer som drivkraften bak interessen også fra yngre spillere. Bergens-klubben Gimle har vært en av de virkelig store leverandørene av talenter gjennom alle år – både jenter og gutter. Ulriken var en av de sterkeste foregangsklubbene da norsk basketball tok steget inn i en mer profesjonalisert utgave av idretten med BLNO. 3B viste seg å være et interessant samarbeidsprosjekt i Bærum som ga gode resultater, mens den gamle storheten Sandvika satset seriøst og målrettet på et juniorlag for menn. Det ga imponerende resultater i sesongen 2007/08.

Asker er blitt en dominerende klubb i norsk basketball med en tilnærmet profesjonell organisasjon og med lag på alle nivåer, mens Ammerud i alle år har levert gode resultater i alle årsklasser.

Minst like viktig for talentutviklingen i Norge har vært de såkalte idrettsgymnasene. NTG (norsk Toppidrettsgymnas), Wang og Olsvik har gitt tilbud som har muliggjort kombinasjonen skole og basketball. Det har også betydd en helt annen treningshverdag for mange ambisiøse ungdommer.

Amerikanske mormonere var fødselshjelpere for norsk basketball på 60-tallet, og også siden har utenlandske spillere gjort seg bemerket i norske klubber.  De aller fleste blir i Norge en kort periode før de prøver lykken i andre land, mens enkelte vil bli husket lenge for sitt virke i Norge:

Etter mange års nomadetilværelse i andre land valgte Ron Billingslea i bli i Norge.  Han har trent flere norske topplag i tillegg til mange av de norske landslagene og er i pr. februar 2013 regjerende norgesmester med Frøya. Så gjenstår å se hva som skjer de neste to ukene.

Kelvin Woods har gjort suksess i Ammerud som coach etter at han la opp som spiller.  David Swan revolusjonerte i realiteten basketballens anseelse både i Bergen og Norge med sin svært engasjerte stil og profesjonelle tilnærming.  Perry Bromwells periode i Kristiansand var med på å vekke interessen for basketball på Sørlandet, mens Jeff Rogers i Harstad i 2008 signerte en toårskontrakt med klubben etter å ha spilt for Vikings i seks sesonger.

Trenere har alltid vært manglevare i Norge, kanskje først og fremst fordi basketball ikke har kunnet dra nytte av en foreldregenerasjon som selv har spilt. Derfor er det også en håndfull trenere som har utgjort stammen av trenere med norsk bakgrunn: Johan Salkjelsvik har trent flere lag i Ulriken og Gimle og har alltid vært en sikker leverandør av talenter. Jan Erik Price var mannen bak Gimles dominans på spinnesiden, mens Martin Raz sørget for at Høybråtens kvinnelag vant utrolige 15 NM-titler på rad (1981-95). Baard Stoller har levert en rekke mesterskap og NM-titler til Asker Aliens, men har nå tatt med seg kompetansen til Kongsberg.  Han har også vært landlagscoach både for herrelandslaget og kvinnelandslaget.  Mathias Eckhoff overtok herrelandslaget etter Stoller, og har hatt suksess med å bygge opp slagkraftige yngre landslag. Mathias Eckhoff har vunnet NM-gull med Bærums Verk Jets, og var også coach for Etzella Ettelbruck i Luxembourg og Jämtland i Sverige.  Per Tøien var ansvarlig for det beste norske herrelandslaget på 80-tallet, og var dessuten coach for Ullern, Bergkameratene og Asker.  Pål Berg har coachet flere landslag og klubblag, og var arkitekten bak samarbeidslaget 3B BASKET som senere ble til nye Bærum Basket.

Og dermed er ringen forleøpig sluttet – fra Bærum BBK som ble stiftet 13. mars 1963 til Bærum Basket som spiller Final Four 50 år senere.

Spillere kommer i mange forskjellige utgaver; de kan være ryddige, prektige, høflige, surrete, frekke, etterettelige og en masse andre ting.  En klassiker var for eksempel landslagssamling for et par år siden der vi hadde fått plass i Nadderudhallen; en kjempfin treningshall.  Og alle som har vært i Nadderduhallen vet at den er lett tilgjengelig, med inngang rett fra veien utenfor – umulig å misforstå for noen.  Bortsett fra denne landslagsspilleren som ikke var til stede ved treningsstart.  5 minutter ut i treningen ringer han og spør «hvor er inngangen til hallen»?

Det finnes heldigvis flest spillere som gleder coachene sine, men det er dessverre altfor mange spiller på et lag som irriterer.  Her er en liste over noe av det som nesten ikke er til å bære.

 Spillere…

– som kommer for sent til trening.

– som kommer 40 minutter før kamp når de har fått beskjed om fremmøte 45 minutter før.

– som kommer tidsnok, men som surrer rundt så lenge at de likevel ikke kan starte treningen presis – de må enten tape ankelen eller knyte skolissene eller noe annet døvt.

– som aldri gir beskjed når de ikke kommer på trening.

– som gir beskjed om treningsforfall en halvtime før treningen begynner; etter at alle andre – cocachen inkludert -har dratt hjemmefra.  Og alltid pr. sms – aldri telefon selv om den ble funnet opp allerede i 1876.

– som alltid melder forfall for bursdager og merkedager; uansett om det er egen bursdag, mormors 81-årsdag eller venners navnedag.

– som drar på alle ferier det er mulig å dra på.

– som alltid må på do 5 minutter etter at oppvarmingen har startet.

– som alltid må på do midt i treningen (har de ikke do hjemme, eller har de bare et eller annet problem med fordøyelsen?).

– som ikke klarer å være en del av et lag – som alltid må varme opp for seg selv, med sine egne greier. (Må liksom alltid gjøre de derre stretche-øvelsene for seg selv, og akkurat når de andre begynner å varme opp sammen).

– som har glemt skoene eller drakten hjemme (men mobiltelefonen er alltid med).

– som alltid glemmer igjen et eller annet etter kamp; som regel oppvarmingsoverdelen.  Og den er selvfølgelig ikke navnet.

– som alltid MÅ prate med en medspiller når de blir forklart en øvelse – og som derfor alltid spør hva vi egentlig skal gjøre 1 minutt senere. Og som i tillegg småkødder med sidemannen selv når vi må stoppe drillen for å forklare den en gang til.

– som nesten alltid er litt småskadet og må stå over driller som involverer løping, men som pussig nok alltid er klare nåre det skal spilles.

– som får konstruktive tilbakemeldinger og ALLTID begynner svaret med «ja, men…» – som om de har en eller annen genial forklaring på hvorfor de suger.

– som ALLTID må sjekke sms eller Facebook når det er drikkepause på trening.

– som prater på seg T’er selv om de har null peiling på regler.

– som går fra trening i shorts og T-skjorte selv når det er minus 15 ute – og som er syke neste dag.

Og så lurer du på hvorfor du ikke blir bedre eller ikke får spille mer? Tenk på dette til neste trening eller kamp.

Om snaut tre uker er det over.  Sesongen 2012/13 avsluttes i  Tromsø, og i dagene etterpå sjansene store for at du treffer utenlandske BLNO-spillere på Gardermoen.  De er på vei tilbake til sine hjemland etter at de er ferdige med sin norske gjesteopptreden.  Noen er fort glemt; andre vil vi huske lenge og noen igjen forblir venner i årene som kommer.

Ryan Ferranti er en sånn en.  Han var i Norge for første gang som følge for Rob Fodor til Den Store Trenerhelgen i 2011.  Da fikk han sitt første møte med normdenn, norsk vær, norske skikker og norske spesialiteter. Høsten 2011 var han tilbake til sin første sesong i BLNO, og vi er mange som husker Ryans oppturer og nedturer.

Ryan er sannsynligvis en av de aller høfligste, snilleste og mest beskjedne amerikanerne som har spilt i Norge.  Derofr har det også vært vanskelig å få ut av ham hvordan han egentlig har det; hva han synes har vært vanskelig å hanskes med og hva han skulle ønsket seg annerledes.

Men over tid har han tødd opp og vi kjenner ham, bedre nå enn vi gjorde i januar 2011.  Vi vet for eksempel at for en kar som har bodd i Miami hele sitt liv, så er det nokså overveldende å komme til Norge senhøstes:  Når landet er i ferd med å gå i hi, når vi krøller oss sammen føran peisen og andre varmekilder. Når naturen fryser til is og alle trekker innendørs.

Ryan er ikke vant til mørketid.  Han er ikke vant til minusgrader, og gjennom hele sesongen i fjor var fottøyet hans et par Nike Free; da er du ikke akkurat godt skodd for norske vinterdager…  Vi har lært ham at det er noe som heter skjerf – og votter.

Vi vet mer nå om hvordan han oppfattet nordmenn som nokså mutte og tilknappede.  Han sluttet aldri å undre seg over hvor sjelden han fikk et vennlig nikk fra noen som helst, og til tross for mine forsikringer om at mange av oss egentlig er ganske hyggelige, så trodde han det nok ikke.

Nå går altså Ryans andre sesong i Norge mot slutten, og det er en «norskere» amerikaner som drar hjem til USA om noen uker.  Når det nå går mot stadig løysere dager – med sol og plussgrader på dagtid – er det nesten så han trives med klimaet også.

Det er en kar som liker nesten alle norske matvarer.  Han digger geitost, makrell i tomat, røkelaks, kjøttkaker og selvfølgelig norske vafler. Han tar gjerne bussen til treninger og til yngre lags kamper, og han handler sine egne matvarer på Kiwi.

Og det er på Kiwi Eiksmarka han er oftest; nesten daglig.  Han kjenner nødvendigvis både andre kunder og betjeningen – og de må nødvendigvis kjenne igjen ham også.  Og de vet nok inderlig godt at han er amerikaner.  Og som amerikanere flest hilser Ryan på de fleste; kanskje i håp om å få en hyggelig hilsen i retur.  I hvert fall én fang før han reiser hjem..?

Men nei, nordmenn er seg selv like, og det hele blir nesten som en slags moderne «Goddag mann – økseskaft!»-eventyr:

Ryans mange forsøk på småprat ender alltid i det samme hos butikkmedarbeideren ved kassa; et blygt blikk ned på rullebåndet og det samme spørsmålet uansett hva Ryan sier:

– How are you doin’?

– Pose!?!

– How are you?

– Kvittering!?!

Det har vært taust på bloggen noen dager nå.  Det beklager jeg, samtidig som jeg ser at kommentarer til for eksempel festforstillingen i Harstad etterlyses fra flere hold.  Der har jeg virkelig ikke mye å bidra med, annet enn at jeg gjerne skulle vært til stede.  Jeg har bestilt reise og opphold til Final Four i Tromsø – ukuelig optimistisk på Bærums vegne, men også for å se de øvrige lagene i aksjon.

Om fredagskvelden i Harstad tenker jeg dette:

– Jeg skulle virkelig ønsket at Ken Rune Berg var en del av apparatet rundt Bærum.

– Jeg hadde hatt godt av en liten porsjon av Ken Runes optimisme, positivitet og pågangsmot.

– Jeg har all mulig respekt for det faktum at man klarte å lokke/true/invitere 901 sjeler inn i Harstadhallen. (True!?!  Tja, jeg fikk vel inntrykk av at Anja Helen Fagerli ikke var helt frivillig: «Ken Rune maste og maste, å til slutt sa jeg bare ja..») Litt pussig forresten med en artist som ikke tåler lyd.

– På den annen side synes jeg det er litt ille når vi kollektivt jubler for en publikumsrekord på 901 tilskuere.  Det er virkelig skandaløst dårlig om vi tenker norsk basketball som helhet – men fantastisk om vi ser Harstad isolert.

– Jeg registrerer også at kvelden forløp i fordragelighet og forbrødringens tegn: Alle klemte visst på alle, og mange var lei seg for at de ikke fikk klemt på nok venner og bekjente.

Jeg ser at da jeg tippet resten av kampene i årets BLNO tok jeg helt feil.  I hele 9 kamper.  Men samtidig har jeg tippet riktig vinner i 11 av kampene, og mine tips for Challenge Round og Final Four står seg likevel godt.  Tror jeg.

Før kveldens oppgjør Bærum-Centrum har hjemmelaget et behagelig utagangspunkt for resten av seriespillet; Bærum trenger bare en seier for å klare den gjeve 3.plassen i serien.  Men et behagelig utgangspunkt kan fort bli litt kleint og klamt med tap i kveld:  For jeg er ikke sikker på hvor kult det blir å MÅTTE slå Ammerud søndag.  Det burde snarere bli en transportetappe der de yngste Bærum-spillerne får minutter igjen for det som har vært mye trening og lite spilletid hittil.

Når Tromsø nå har tatt et suverent seriegull med 6 eller 8 poengs margin til Centrum regner jeg med at de er klar over hvor dette bærer:  Lukt inn i forventningspress, prestasjonsangst og neglebiting.  De har vært der før, og har slett ikke klart seg så bra.  Samtidig har de Gary Wallace som synes å  være dne beste, viktigste og mest fornuftige spillrerne i BLNO ved månedsskiftet februar/mars.  Jeg har sjelden sett en spiller som så elegant veksler mellom å være en kollektiv og samlende figur for et lag bestående av mange unge talenter, til å være den som scorer de viktige poengene når det er behov.  Hans evne til å være av og på er kort og godt imponerende.

Det nærmer seg serieslutt og sluttspill, og dermed også kåringer.  BLNO-coachene skal avgi stemme i ymse kategorier, mens dommerne har invitert til å stemme på hvem som skal motta Shut Up&Play-utmerkelsene.  Dommerkomiteen har til det kjedsommelige skrevet og twitret at de håper mottagerne vil sette pris på utmerkelsen – de ble nok litt snurte over Kelvin Woods som forsøkte å sette navn på at dette er en pris coacher burde betakke seg for å få.  Hans poeng var nok først og fremst at det bør ligge i coache-gjerningens natur å leve ut hele registeret av følelser, noe som ikke alltid faller i god jord hos dommerkollegiet.

Nåvel, av kandidatene som er nominert i BLNO i år mener jeg ubeskjedent nok at det ville være en skandale on ikke Stian Mjøs fikk med seg den prisen før han er frdig som spiller. Gjerne i år.  Og jeg har oppholdt meg nok i området rundt sekretariat og lagbenker til å vite hvem av de to nominerte coachene som ikke bør få prisen.

Her er forresten tipsene mine for en stund siden (rødt der jeg tok feil, grønt der jeg hadde rett)

Tromsø

v Asker (h)

t Ammerud (b)

v Bærum (b)

t Frøya (h)

v Frøya (h)

Centrum

v Asker (h)

t Asker (h)

v Ammerud (b)

t Bærum (b)

Bærum

t Tromsø (h)

v Centrum (h)

v Ammerud (h)

Frøya

v Gimle (h)

v Tromsø (b)

t Tromsø (b)

v Asker (h)

Gimle

t Frøya (b)

v Asker (h)

Asker

v Ammerud (b)

t Tromsø (b)

t Centrum (b)

v Centrum (b)

t Frøya (b)

t Gimle (b)

Ammerud

t Asker (H)

v Tromsø (H)

v Centrum (H)

t Bærum (B)

Og dere som har stemt på Final Four-favoritter har sendt disse fire lagene til sluttspillet i Tromsø:

Tromsø  23 %

Bærum  19 %

Centrum 18%

Frøya 17%