For litt over 6 år siden inviterte jeg leserne av denne bloggen til å mene noe om BLNO, og om hvordan våre mest profilerte serier kan bli enda bedre. Så stilte jeg de samme spørsmålene igjen i 2020, og litt overraskende – i hvert fall for meg: Svarene er nesten sammenfallende. 

I 2013 mente 28% at det viktigste er at markedsføringen av kampene må bli bedre.  Også: Økt aktivitet på nettsider og sosiale medier.  I 2020 er vi blitt litt bedre på kommunikasjon, men fortsatt er det drøyt 24 % som mener det samme.

Litt flere tall: På de drøyt 20 årene som er gått siden BLNO så dagens lys, får jeg 11 700 treff på print-artikler med «BLNO» som søkekriterium på retriever.no som er et medieovervåkingsnettsted. Det er vel å merke ikke et tall som gir deg hele bildet: Noen aviser er ikke med i noteringene og dessuten er avisenes resultatservice med i tallene.

Og tilsvarende: I samme periode er det publisert over 15 300 artikler på nettsteder og blogger, med Norges Basketballforbund som suverent «best», med 1174 artikler.

Hvis du titter på tallene i tabellen, ser du at vi stort sett bryr oss lite om det er utlendinger, amerikanere eller nordmenn som spiller. Vi er ikke så innmari opptatt av om det skjer morsomme ting i pausene eller om det blir billigere å komme inn på kampene.  

Vi er opptatt av å bli informert og gjerne underholdt på trykk og digitalt. NBBF skal ha honnør for at de har tatt litt av dette på alvor: Det skrives mye på basket.no, og BLNO følges tett av Arild Sandven.  Han har innsikt,  han har en god penn og han er etterrettelig. basket.no er ditt primære nettsted dersom du skal følge BLNO-seriene tett.

Men de gode historiene om mennesker må du stort sett andre steder for å finne. Kongsberg er heldige som har Laagendalsposten, Tromsø har iTromsø og Nordlys, mens Bergensavisen interesserer seg for basketball. For å få andre på banen må vi fortelle gode historier. Vi må tipse om mennesker, skjebner, episoder og opplevelser som kan interessere flere enn menigheten.

I min tid som sportsjournalist i VG ble det gjerne oppfattet som en fordel ikke å ha greie på idretten du skulle skrive om: Da var du nysgjerrig på det samme som avisleserne.  Når du er for nær basketball hver dag tenker du ikke over at du du vet faktisk kan fenge andre.

Så får du akseptere at nordmenn flest driter i (unnskyld..!) resultater og kampreferater fra BLNO. De har ikke noe forhold til sporten vår: De kaster seg sikkert over alt som skrives om Manchester United, Ole Gunnar Solskjær, Johannes Høsflot Klæbo og andre medievinnere.  

Men skal du få dem interessert i basketball må du finne en allmen historie:

Marco ElSafadi er en av medievinnerne våre.  Her er tre gode historier:

Da han ble kåret Årets Forbilde i 2006 ble han «hot».  Da han ble rammet av nervesykdommen Guillain Barré syndrom i 2009 kunne du både lese om ham i aviser og se ham på TV.  Og, da han ble Mesternes Mester i 2014 var det en bekreftelse på at han hadde et navn som alle kjente.

Da Alex Dakin sto frem med sin kamp på TV2 var det en historie som rørte alle som så det. Også  internt TV2 ble det snakket om Alex.

Når Harald Frey treffer på et feberskudd for Bobcats i USA er det sportslig relativt uinteressant, men selv en som ikke har filla greie på basketball skjønner at det er 10 kule sekunder som er verdt å se på Facebook, Instagram eller TV2.

Da jeg i BLNOs første år gjorde et poeng av at norske ungdommer stoppet veksten med hormonbehandling, ble det en historie i VG.  Den handlet lite om basketball, men om et fenomen som alle storvokste jenter og gutter kunne komme til å møte.

Gode råd foran sesongen som kommer må være:

– Sørg for å betjene journalister med gode historier, men ikke mas! Min gode kollega i Aftenposten, Mette Bugge, er en sånn journalist som er interessert i alt bare det er en god historie. Det er ingen jeg kjenner som har skrevet mer om ukjente idretter og utøvere.  Hun mener det skjuler seg gode historier, skjebner og suksesshistorier over alt.

– Vær aktive på sosiale medier. Hold FB- og Insta-kontoen din i live, og aktive.  Ikke nødvendigvis hver dag, eller hver uke. Men ikke la den ligge død altfor lenge av gangen.

– Ha med deg kamera på treninger, kamper, turer, turneringer, på sosiale samlinger.  Knips i vei!  Av 100 eksponeringer det kanskje ett blinkskudd.  Det holder det.

Vi sees på andre siden av sommeren – og korona?

Jeg tillater meg å sitere fra kollega Halvor Hegtuns «7 veier tilbake til normalen»:
«Bud 1 for å komme ut av koronatiden: Slutt å si «i disse koronatider». Prøv å starte setninger med noe annet».
Gjerne det, men det er vanskelig.  

Hvor var du da Brå brakk staven, spør man. Aner ikke er svaret mitt. Og dere som spiller basketball aktivt i dag vet uansett ikke hvem Oddvar Brå var, langt mindre at det skulle være dramatisk å brekke en stav.

Men jeg vet eksakt hvor jeg var 12. mars. Jeg var på vei til trening i Nadderudhallen med påfølgende møte med hele laget. Vi skulle legge planer for  neste sesong. Asker-spillerne var på vei til Kongsberg, og arrangørstaben i Kongsberghallen gjorde klart til en av de mest imøtesette kampene i BLNO på lenge.

Så satte regjeringenes pressekonferanse en brutal stopp for livet slik vi kjenner det.  Og selv om våre ønsker og aktiviteter blir for en parantes å regne i den store sammenhengen, har det vært kjipt. 

Alt stoppet opp.
– Regionsserier som var nesten i mål, ble kansellert.
– RM-sluttspillet gikk i dass, sammen med NM for aldersbestemte lag.
– Samme veien gikk det med BLNO-sluttspillet som i hvert fall hadde klart å skape en viss spenning i innspurten.
– All landslagsvirksomhet ble skrinlagt.
– Norske lag hadde pakket, og var klare for avreise til Scania Cup. Et plaster på såret for noen var det kanskje at det heller ikke ble skiturer på fjellet. 🙂

Alt har altså gått den veien høna sparker.  Norske idrettsutøvere har vært lojale, men også kreative og flinke. Det siste jeg har sett var triathlon-utøveren Gustav Iden som trener i naboens badestamp! Også basketballutøvere har vært kreative og aktive, og kanskje er det aldri så galt at det ikke er godt for noe.

På vei inn i et sommeropphold etterspørres det hvert år tips til sommertrening.  I år: Jeg har aldri tidligere sett så mange forskjellige tips til trening alene og i små grupper; det ene proffere enn det andre. Det legges ut på Facebook, på Instagram og på Snapchat.  Det deles villig vekk.  Vi heier på hverandre.

Vi har sett alt fra Christine Gjerdings strålende oppfølging av 8-åringer i Bønes til øvelser som tilsynelatende krever at du har  et par flasker protein-shake stående i forgrunnen. Jeg har sett kule TikToks og akrobatiske ballbehandlingsvideoer.

Jeg har sett små grupper av unge utøvere trene på utekurver, og ikke bare når solen titter frem.  I 5 grader pluss og duskregn jobbes det fortsatt med  formskudd og finter. Det har ikke vært snakk om 3 mot 3 i tøff clinch, men snarere skills-trening med tillatt avstand mellom spillerne. Vi har vært flinke, og vi trener oss flinkere!

For egen del: Jeg har hatt stor glede og nytte av timelange sessions med egne spillere. Vi har gjennomført mange økter der fokus utelukkende har vært på detaljer. Jeg er ganske sikker på at vi ikke hadde lagt like mye vekt på finpuss om vi ikke var blitt tvunget ut.

Sånt gjør meg glad, og gjør meg sikker på at veldig mange stiller mye bedre forberedt til sesongstart MED korona som bakteppe enn UTEN.

Og som en bonus:

Vi har lært å vaske hendene, vi har lært å holde avstand, og vi har avstått fra all unødvendig nærkontakt.

Når vi etter hvert vender tilbake til verden slik den var før, er jeg sikker på at vi tar med oss gode vaner inn i en ny hverdag.

Vi sees til sesongstart. Mer motiverte enn noen sinne!

Det er ett bilde jeg virkelig hater nå, bildet av coronaviruset – denne lille ekle klumpen med tentakler i alle retninger.  Jeg vil heller se sånt som italienerne som synger sammen fra balkongene sine. Eller borettslaget på Rodeløkka som hyllet helsearbeiderne. Det gir oss et lite positivt løft, og det gir et perspektiv på hva som er viktig.

Vi er mange som synes det er drøyt å ha spilt nesten en hel sesong basketball uten at det skal bety noe som helst. Vi er mange som har registrert at sesongen 2019/20 er annullert, men vi skjønner ikke helt hvordan dette skal administreres.  Det blir mange delikate avveininger omkring opprykk/nedrykk i alle serier. Her er det ikke utelukkende snakk om BLNO og 1. divisjon, men et helt seriesystem i alle klasser.

Styret i NBBF har fått kastet på seg en utfordring som er helt unik. Kampen mot Corona er viktigere og vanskeligere enn en hvilken som helst basketballkamp. Hvis jeg tolker basketballinteresserte riktig, var den tredje og avgjørende kvartfinalen mellom Kongsberg og Asker den kampen asolutt alle hadde imøtesett med størst spenning.

Men eksakt når vi klarer å tvinge viruset i kne er viktigere enn alt nå.  Hele bransjer er i ferd med å knele, titusenvis blir permittert.

Med det som bakteppe blir idrett uviktig, på grensen til uinteressant. De fleste idrettsledere verden over har vist forbløffende og imponerende evne til handling  (kanskje med unntak for skiskyting der man har gått, skutt og klemt inntil for et par dager siden).

Det er lett å sympatisere med årgangene som har satset og sett frem til U16-NM og U19-NM. Jeg synes virkelig synd på dem. For 01-årgangen var dette deres siste mulighet til å skinne i aldersbestemte klasser. Dette skulle være kronen på verket; i stedet ble det coronaen på verket.

Og selv om Scania Cup fortsatt kan være en mulighet, vil det overraske meg om ikke også den turneringen går fløyten. De samme årgangene kommer til å gå glipp av Nordisk Mesterskap og EM-deltagelse selv om U16-årgangen vil få muligheten i U19 om noen år.

NBBF har i realiteten ikke hatt noe valg. Så kan man mene at beslutningen om å annullere samtlige serier kunne ventet noen uker. Eller at alle serier kunne avgjøres etter den amerikanske prosentmodellen. Du kan finne plusser og minuser ved alle alternative løsninger.

Mer interessant og gledelig har det vært at vi alle synes å stå samlet om dette: Ingen hissige debatter i sosiale medier, bare ett og annet forsiktig forslag til løsninger.

Så merker vi alle fraværet av aktivitet og samvær.  For egen del synes jeg det er rart, frusterende og tomt å være uten treninger og kamper. Jeg har vært sammen med spillerne mine på fire treninger, på treningssenter og på et par kamper i helgen hver uke i flere måneder. Plutselig er det blitt et slags sosialt vakuum, et fravær av glede. På en merkelig måte er det ganske godt å føle på kroppen hvor viktig basketball er – treninger, kamper, sosialt samvær.

Idrettshallene står der, tomme og fristende.  Burde det ikke vært mulig å snike seg inn for en aleneøkt? Joda, absolutt, men det er verken, smart, kollektivt eller lojalt. Derimot er det ingen som nekter deg å trene alene. Ute. Hjemme.

Vi ønsker alle å komme i gang igjen så fort som over hodet mulig. Pussig nok er den eneste løsningen nå å holde seg borte fra aktiviteter og mennesker. Ingen vet hvem som bærer smitten, ingen vet hvem som sender den videre og så lenge antall smittetilfeller øker, må vi stå løpet.

I første omgang gjelder myndighetenes restriksjoner til førstkommende torsdag, men ingen blir overrasket om de forlenges.

Det er en fattig trøst at vi rakk å spille ferdig 90% av sesongen.  De fleste lag manglet bare et par kamper før seriespillet var komplett.  Det er kjipt, men det er til å leve med.

Vi sees i en hall. Så snart som mulig!

 «Hvis ønsker du deg til jul?», spør noen. Egentlig ingenting. Når du har passert livets middagshøyde, finnes det ikke mye materielt igjen å ønske seg. Man har alt. Bil, bolig, slips og lommetørklær.

«Du ønsker deg vel snille barn?», spør de. Takk, jeg har to aldeles enestående sønner.  Og jeg har 17 x 17-åringer som jeg betrakter som mine. En bra flokk født i 02 og 03 som ikke vet stort om livet, men desto mer om basketball.

Så, hva ønsker man seg?    

Det måtte være at Finn og Filip Sczesny dømte med navneskilt så jeg vet hvem jeg skal irritere meg over. Gjerne navneskilt på Akrem og Nasser Dagnew også, men jeg gjetter stort sett på at det er Akrem som dømmer.  

Og hvis sånne som Siri Waalen Bogen og enkelte Tromsø-supportere, kommer med volumknapp i stedet for av/på. Det hadde også vært fint.

Et ønske må være at håndballspillere 1) slutter med klister, eller 2) fjerner det umiddelbart etter trening og kamper.

Av og til ønsker jeg nok også at DJ’en på Bærum-kampene skrotet spillelisten med hissig rap. Eller at det var mulig å høre hva sidemannen sier til meg når vi først forsøker å føre en samtale på tribunen. 

På tribunen i Nadderudhallen sitter oldtimere som Nils Tanum og Tore Vik. Det er kult selv om Tanum med fordel kunne ha dempet forsøkene på å lære bort tysk grammatikk til spillerne mine de gangene vi møtes på Vest Helse. Men jeg skulle gjerne sett flere av de gamle på kampene. De som definerte basketball på 70- og 80-tallet.  Hvor er de?

Det har nok også hendt at jeg ønsker meg en tidsmaskin.  Kunne vært fint å backtracke til kamper, episoder og kommentarer jeg burde taklet annerledes. Det hadde vært interessant å se om jeg faktisk var så lite flink på banen som jeg husker det. 

Jeg hadde brukt tidsmaskinen til å rydde litt i egen oppførsel.  Jeg har vært oppfarende, hissig og angstbitersk, særlig i omgangen med dommere. Sorry.

Jeg skulle gjerne kjent på stemningen etter NM-gullet i 2011 en gang til, den gangen vi gikk til en 5. og avgjørende finale i Tromsø med to sønner og resten av gjengen fra 3B-tiden. Og i samme slengen: Jeg ønsker jeg kan klare å få Donald Oatis tilbake til Norge, om ikke annet for at den fineste amerikaneren jeg har hatt med å gjøre får møte gjengen fra 2011 igjen.

Med en tidsmaskin kunne jeg kanskje gjort ting annerledes med 96-/97-årgangen i EM.  Den siste kampen mot Island burde vært spilt om igjen. 10.plass var flott. 9.plass hadde vært enda bedre.

Og apropos 97: Det er lov å ønske at Harald Frey sprenger noen grenser når han er ferdig i Montana. At han finner et sted å spille som blir en øyeåpner for flere, også utenfor basketballmiljøet. Jeg ønsker kort og godt at noen viser at alt er mulig.

Jeg ønsker å få anledning til å se flere av 02-spillerne mine videre i livet. Jeg er nysgjerrig på hva de blir og hvor de havner.  Studier, familie, basketball. Jeg håper å kunne besøke dem der de havner, uansett hvor det er og selv om de ikke fortsetter karrieren med ball.

Jeg skulle ønske at flere utøvere på +2 meter fant ut at de ville satse på basketball. De finnes i volleyball, de finnes i håndball og de finnes i basketball. Men de er for få.

Jeg er grunnleggende lite interessert i NBA. En av grunnene er spillere som James Harden. Jeg får rett og slett vondt når jeg ser ekstrem-atleter floppe seg til enda større fordeler. Skulle ønske mer av NBA handlet mye mer om lag enn enkeltspillere.

I det hele tatt. Det er mye man kan ønske seg til jul, men ikke stort julenissen kan fikse. 

Øverst på ønskelisten akkurat nå står Alex Dakin. Et ønske om at han får all den støtte, kjærlighet og mot som skal til for å vinne en helt annen kamp enn de som utkjempes i Nadderudhallen. Det er godt å få perspektiver på livet, det er mange av oss som kan trenge det.

Det finnes mange fantastisk fine mennesker i norsk basketball. Vi er faktisk en eneste stor familie i en liten idrett. Nå har vi mistet en av våre alle beste. Skjettens Odd Teigen døde fra oss natt til 15. desember.

Jeg visste han var syk, men jeg visste lite om hvor alvorlig det var. For i kjent Odd-stil klarte han å finne noe positivt i det som må ha vært fryktelig vanskelig etter sommeren.  I juli skrev han i entusiastiske ord og vendinger på sin FB-profil:

«Ser du meg snublende i en fortauskant, eller skriver litt rart på tastaturet, så vet du hvorfor, det har en naturlig årsak. Jeg er lykkelig og har det fantastisk der jeg rusler rundt som en småfull sjømann. Kanskje blir det borte, kanskje blir det verre. Det vil bare tiden vise, betyr ikke så mye. Det viktigste er at jeg skal ta vare på mulighetene sykdommen gir meg».

Odd visste ikke bare å ta vare på muligheter, han skapte dem.  Det han klarte med Skjetten var uten sidestykke i norsk basketball. Landets største klubb. Den best organiserte og med Odds kvalitetsstempel over det hele.

Han delte gjerne av egen suksess og erfaringer på samme måte som han søkte hjelp hos andre. Han ville at andre skulle lykkes, og han ville samtidig få til det beste for Skjetten Basket.

Jeg kommer aldri til å glemme sesongen 2015/16.  Vi hadde 02-lag i samme serie, og på den tiden var nok vi litt bedre enn Skjetten.  Men snarere enn å deppe over tap ville Odd  lære. Han ønsket meg velkommen som gjestetrener til Skjettens 02-lag et par treningskvelder. Så skjønte jeg vel enda mer av den «teigenske ånden»: Ole Andreas var trener for 02-gutta på Skjetten, og kunne nok lett ha følt det som litt rart at pappa hentet inn folk fra et konkurrerende lag for å dele erfaringer.  Men nei. Ole Andreas var og er samme typen. Inkluderende, interessert, nysgjerrig!

Å spille på bortebane, hos Skjetten, fulgte alltid samme oppskrift: Vi kom tidlig til kamp. Odd var selvfølgelig allerede i gang med å rigge. Først en klem, og så kaffe. Hvis ikke jeg fikk kaffekopp med en gang, ble han litt urolig. Den siste gangen jeg hørte fra Odd var typisk.  Han var raus med ros, men som alltid på jakt etter noe nytt:

«Hei Pål, ser dere har fått så flott sekretariat. Har lyst til å lage noe lignende hos oss. Har du noen kontakter som kan fortelle meg hva dere har gjort og hvor dere har kjøpt tingene osv.?»

Odd gikk bort så meningsløst tidlig.
Odd var noe å strekke seg etter.
Han ble en av mine aller beste kolleger i norsk basketball .Og kjenner jeg ham rett kommer han til å organisere noe til beste for andre også der han er nå. «Hvil i fred», sier vi. Men jeg er usikker på om Odd klarer det.

Det har vært interessant å skrive blogg om basketball. Jeg begynte så smått for 7 år siden, delvis for å betjene interesserte som mente det ble skrevet for lite om idretten, men også for å kritisere, påpeke urettferdighet, rose, hedre og beundre. Etter hvert er det blitt noe sånt som 270 blogg-innlegg.  Det er ikke mye på 7 år, men jeg skriver stort sett bare når jeg har noe på hjertet – ikke daglige doser om sminke og klær og sånn… Dessuten skriver jeg helst om ting jeg har greie på.

Ilarion Bonhomme vs Simon Midtvedt (Foto: Maja Stenerud)

Så får man reaksjoner i ny og ne.  Egentlig altfor få, men det hender jo at enkelte mener noe. Når middelaldrende menn får ånden over seg sent fredag kveld ramler ofte ordene ut av tastaturet. Men også ellers har pauliord vært utgangspunkt for interessante debatter.  Som for eksempel oppstusset rundt 97-landslaget i sin tid – laget som ikke fikk dra til EM. Mange husker nok den fiktive FB-profilen «Charles Janson»: Han hadde åpenbart greie på mye, han mente mye, men han sto aldri frem med sin egentlige identitet. Når jeg nå vet hvem han er, skjønner jeg jo hvorfor. Det var uansett morsomme uker der mange mente mye.  

Jeg liker meninger, og i går møtte jeg to som hadde hver sin mening om dette blogginlegget. Posten om «the perfect player» var et svært subjektivt innspill som jeg kanskje håpet ville trigge flere forslag og mange lister. Men nei, det var overraskende nok ganske dødt. Helt til i går.

Da fikk jeg vite at jeg har forbigått Nils Kristoffersen som spilleren med størst inside-register. Det er et kult innspill som har mye for seg.  Men jeg kunne like gjerne valgt Miilah Kombat, Eivind Lamo og Aly Hudgins. Og det finnes flere.

En annen leser hadde latt seg hisse opp av bloggen min, og måtte bare ha ut dette: Hvordan er det mulig å glemme omtrent alle spillere fra Oslo Øst? Hvorfor skriver jeg aldri om andre enn de som kommer fra Bærum og Asker?  Bortsett fra Torgeir Bryn, da… 

Her er en alternativ liste, noen nevnt – svært mange glemt: 

• Handles: Sigurd Lorange
• Go to: Christian Hinsch
• Layup game: Mustafa Mahnin
• Mid range: Amir Alagic
• Open Court: Samuel Ahmed Diomande
• 3pt stroke: Mikkel Kolstad
• Post move: Miilah Kombat
• Clutch: Mustafa Mahnin
• Passing: Ilarion Bonhomme
• Rebounding: Roy Nwachukwu
• 1v1 defending: Thomas Vangen
• 1v1 offense: Ron Timus
• Hustler: Magnus Midtvedt
• Strength: Torgeir Bryn (fortsatt)
  

Og sånn kunne vi holdt på ganske lenge.  Hører gjerne fra dere som har egne lister og egne kandidater, enten de er fra øst, vest, nord eller sør.

I samme slengen fikk jeg også vite at NBBF jubileumsbok var skjemmet av det samme – «skjevt fokus». Mest fra vest, lite fra øst. Selv om vi fire i redaksjonskomiteen følte at vi favnet ganske bredt blir altså boken av enkelte oppfattet som historie fra vest.

Så har du han som titt og ofte påpeker at jeg skriver så mye negativt. «La oss få de positive historiene». Han skjønner ikke hvorfor det er så viktig å påpeke feil, svakheter og mangler. Jeg tror fortsatt vi gjør basketballen en bjørnetjeneste om vi skjønnmaler alt og alle. 

Jeg synes fortsatt det er helt greit å stikke hodet frem. Jeg tror det er viktig å mene noe.  Og jeg er sikker på at vi ikke kommer noen vei hvis alle holder kjeft.

Norsk basketball er velsignet med mange dyktige fotografer. Nestoren et Karl Braanaas i Budstikka som har fulgt stort og smått av lokale lag et helt yrkesliv. Det er Espen Hildrup som elsker å ta bilder av basketball, men som har litt for mange jern i ilden til å kunne være «hos oss» så ofte som han gjerne vil.  Det er Astrid Hagland Gjerde, Robert Namskau, Erik Berglund, Ole John Hostvedt – noen nevnt, mange glemt – ikke minst alle foreldre som desperat forsøker å fange sine håpefulle med en iPhone. Det blir aldri bra.

Maja holder for en gangs skyld ikke i kamera, men i en gullmedalje da Ullern tok gull i 2012,

Men det finnes bare én Marianna Maja Stenerud. Det er ikke mange år siden hun bare ble omtalt som «moren til Tina».

De fleste tenkte nok sitt: En litt sånn overivrig mamma med kameralinsen utelukkende rettet mot datteren.  Så feil kan man ta. Maja er nemlig genuint opptatt av basketball generelt, og av hver enkelt spiller spesielt.

– Motivasjonen var først oppdagelsen av at pressefotografene sjelden kom på kvinnekamper, og at nesten alle spillerne syntes det var moro å bli tatt bilde av på parketten.  Jeg prøvde den gangen, og prøver fortsatt, å få med de fleste på begge lag uansett spilletid, forteller Maja.

– Jeg begynte i det små med basket fra 2000. Det var stort sett lagbilder av vinnerne i Rykkinn-Cup og kretsmesterskap. Jeg leverte bilder og tekst til Håkon Halvorsen, som var redaktør i BV-stikka, for å dekke noe av det som skjedde på basketfronten for yngre lag i BVIF. Utstyret jeg hadde den gangen var ikke godt nok for hallidrett. Det ble uskarpe basketbilder, og jeg satset på fugler, ekorn og rådyr i stedet 🙂
Smådyrene får ha oss unnskyldt; vi liker Maja best innendørs i en basketballhall.

Fotointeressen ble vekket på 70-tallet. Det ble bilder av natur og egne elever, både lysbilder (som de færreste vet hva er i dag) og svart/hvitt. Hun fremkalte selv og jobbet i mørkerom både som hobby hjemme og som lærer på ungdomstrinnet. Nå er film, papirkopier og mørkerom historie. I dag er det kun digitalt som gjelder.

«Fant ikke originaler til bildene av Tina, så lastet ned fra FB. Plukket et 4 år gammelt hoppskudd og et nytt fra landslagstreningskamp i juni.»

– Det vanskeligste for meg som amatør er nok lyset i noen haller og justering av hvitbalansen. Ekstra ille når det er ett lag med gule og ett med røde drakter, eller ett med hvite og det andre med grønne. Jeg er nok blitt litt flinkere til å «time» dunking og spektakulære driver og unngå at dommerne kommer i veien, men strever med å ta gode bilder av hoppskudd og trepoengsskyttere.

For oss som elsker Majas bilder er det vanskelig å se at hun har problemer med noe som helst.  Det som for mange år siden var litt svakt komponerte bilder med ganske hårreisende fargebalanse, er nå blitt strålende actionbilder, så tett på situasjonene at det nesten er umulig å maske bort noe som helst. Bildene er sylskarpe, og fargene er knall.

«Bildet med Stian fra Leikvollhallen i fjor og det ferske av Osland og Bonhomme fra Apalløkka er favoritter.»

– Det ble mye Ullern damer, litt fra NM og fra aldersbestemte klasser med spillere jeg kjente. De siste årene er jeg blitt ganske hekta på å se BLNO-kampene dels gjennom linsa og prøve å ta noen skarpe actionbilder i begge ligaene. Positive tilbakemeldinger både muntlig og skriftlig fra miljøet, og kreativ bruk av bildene mine, gjør det ekstra moro å dele. Har skjønt at også basketstjernene liker å se flere bilder av seg selv, ikke bare noen få av de proffe fotografene. Får forresten stadig nye FB-venner fra hele verden takket være norske importspillere. De har familie og venner som følger med.

Og apropos Facebook: I 2019 kan hvem som helst laste ned og «stjele» bilder de liker.  Det er jo faktisk ikke lov, og opphavsrett/copyright har dårlige vilkår.  Men for Maja har det aldri vært noe poeng å tviholde på egne bilder; de er tilgjengelige for alle fra FB-siden hennes.

Maja har ikke helt tall på hvor mange bilder det er blitt fra basketballkamper, men en gjennomgang av albumene på FB antyder at hun har knipset på mer enn 260 kamper!  Et grovt overslag antyder mellom 10 000 og 12 000 bilder, flest fra de siste to årene.

– Kanskje har jeg 100-200 mer eller mindre brukbare basketbilder av Tina i løpet av de 20 årene hun har spilt. Aner ikke. Skulle selvfølgelig hatt et brukbart kamera allerede fra 2005 da Tina spilte i USA og seinere i Sveits og Spania. I starten med det nye kamera var jeg redd for å jinxe prestasjonene hennes ved å fotografere i skuddøyeblikket, og ofte er jeg såpass engasjert at jeg ikke klarer å trykke på utløseren når hun har ballen.

Favorittlag?

– Favorittlaget mitt nå er Djurgården, «Stockholms stolthet». Er ikke der så ofte dessverre, men skal dit i november. Jeg klarer ikke å velge ett lag her hjemme. Det er mange fantastiske spillere som er morsomme å fotografere.

Og med så stort aktivitetsnivå er hun ikke helt fornøyd med kampkollisjoner:

– Jeg merker at det er vanskelig å droppe kamper i Oslo og Akershus, samme hvilke lag som spiller, og er derfor skikkelig irritert over kollisjonene i kampoppsettet denne sesongen. Håpløst!

Kanskje det hadde vært noe; å snekre kampoppsettet etter når Maja har tid.. 🙂

Det hadde vært litt stusseligere for norske basketball-entusiaster om det ikke hadde vært for disse tre: Arild, Ole John og Even. Når mediene kaster seg begjærlig over de store idrettene og de store navnene, er det litt kjipt å måtte lete med lupe etter nyheter fra norsk basketball.

Ole John, på jobb i all slags vær, i alle slags idretter.

To store, Arild og Zidane.

Even, langt fra Nadderudhallen

basket.no har nødvendigvis et særlig ansvar for å følge idretten vår tett, men aktiviteten på forbundets nettsted kan grovt sett deles i to epoker: Før og etter Arild.  Da Arild Sandven (61) overtok ansvaret for oppdateringer på forbundets nettside, var det nesten som en åpenbaring. Han har et suverent grep på formidlingen av nyheter; han er tilsynelatende til stede over alt – hele tiden. Gjerne med tidligere Aftenposten-fotograf Erik Berglund på slep. Og Arild kan sakene sine. Bedre enn de fleste.

På plass i Rykkinnhallen, i Arilds hjørne…

Med kamera og PC, Ole John er høyt og lavt i nærmiljøet.

Og om det synes som om Arild er allestedsnærværende, kan det samme sies om Ole John Hostvedt (64). Denne superveteranen i norsk sportsjournalistikk har jobbet i Laagendalsposten siden 1971, og når han er på alt av kamper med Kongsberg Miners er det bare en liten del av jobben hans. Han skriver sakene, han tar bildene selv, og han dekker alt av idrett i Kongsberg-området – hver helg.

Even Lübeck (22) har entret arenaen med en stor porsjon entusiasme og kreativitet. På nettstedet AltomNBA.no skriver han ofte og gjerne. Du finner ham i Budstikkas spalter,han har skrevet mye og innsiktsfullt for VG-sporten og han griper gjerne mikrofonen hvis han blir tilbud jobben som BLNO-kommentator.

Even kan ikke skryte på seg en basketballfortid – men kanskje en fremtid..?

Even Lübeck (22) har entret arenaen med en stor porsjon entusiasme og kreativitet. På nettstedet AltomNBA.no skriver han ofte og gjerne. Du finner ham i Budstikkas spalter,han har skrevet mye og innsiktsfullt for VG-sporten og han griper gjerne mikrofonen hvis han blir tilbud jobben som BLNO-kommentator.

Det først og fremst disse tre som bedriver ord om norsk basketball.  Ole John har ingen basketballbakgrunn, annet enn å spille litt i gymtimene på skolen:
«Jeg begynte å jobbe i Laagendalsposten i 1971 og etter hvert ble basketball en del av BK, som jo er klubben til både Kongsberg Penguins og Kongsberg Miners. Som journalist i lokalavisa måtte jeg selvfølgelig dekke dette, som all annen idrett».

Arild har spilt selv som junior i Sandvika og så på Bjørnegård – 2. div. og E-laget (E= ekstra). Han har over 1000 poeng for Bjørnegård! Og basketball-interessen har gått i arv. Samtlige tre barn har spilt aktivt, Tormod (19) er fortsatt aktiv mens Herman (24) og Ulrik (22) vant begge U16-NM-gull med Sandvika, Ulrik også sølv, Tormod bronse.
«Far arbeidet i Roma da jeg var 7 til 15 år, så vi var på besøk hver påske og fulgte da sluttspillfinalene i Italia på TV. Veldig stort og viktig. Derfor havnet jeg tidlig i Nadderudhallen på lokaloppgjørene mellom Sandvika og Bærum».

Også Even er arvelig belastet, han fikk bokstavelig talt interessen med morsmelken med en mamma spilte basket for EB85 da hun var yngre. Selv har han kun spilt fotball og bandy tidligere, og spiller nå for Holmen i 4.divisjon i fotball og Øvrevoll Hosle i Eliteserien i bandy.
«Fetteren min Jørgen Henriksen spilte for Bærum (ja, det visste dere kanskje ikke…), samt at familien var i New York og så Knicks mot Heat i februar 2015. Bare å innrømme det – jeg hadde ikke fulgt med et sekund på hverken BLNO eller NBA før februar 2015. Og var ikke noe interessert i BLNO før 2017/18-sesongen».

DEN FØRSTE ARTIKKELEN:
Arild: I 1973, til Budstikka om Sandvikas småpikelag som Jørn Paulsen og jeg trente.
Ole John: Tipper slutten av 70-tallet, og noe da jeg jobbet i Drammens Tidende Buskeruds Blad fra 1977 til 79 og skrev om Drammen BBK.
Even: Skrev den første saken 30.april 2015 med min AltomNBA-makker Morten Bjerkelund. Vi tenkte først å starte en side om alle amerikanske idretter, men endte på basket. Så skulle vi lage den til høsten, tenkte vi, fordi det ble litt rart å starte den midt i sluttspillet. Men så klarte vi ikke vente mer, og dagen etter var siden laget.

DIN TYPE JOURNALISTIKK?
Arild: Tja, det får vel andre vurdere.
Ole John: Før var det mer referat, nå prøver vi å vinkle på personer, hendelser, som resten av norsk presse.
Even: Jeg liker litt av hvert, både «breaking news» og litt lengre saker. Mine favorittsaker er saker der vi snakker med spillere, «eksperter» og trenere og får deres takes på for eksempel hvem de tror vinner BLNO-finalene, NBA-finalene eller U19-sluttspillet.

HVILKEN TITTEL SKULLE DU GJERNE SETT PÅ TRYKK:
Arild: «NBBF får 500 millioner fra hemmelig investor»
Ole John: «Kongsberg-gutt toppscorer i NBA»
Even: «AltomNBA får pressestøtte – sender Even Lübeck til USA for full dekning av NBA» Eller kanskje « Eventuelt «Nordmann signerer maks-kontrakt med NBA-klubb». Se for deg Harald Frey klinke en femårskontrakt verdt 150 mill dollar med et NBA-lag. Det hadde vært rått. 

DEN MORSOMSTE KAMPEN DU HAR SETT PÅ NORSK JORD:
Arild: Sikkert noen jeg glemmer nå, men femte og siste finale den første BLNO-sesongen, da Oslo Kings slo Kongsberg Penguins 91-88 etter overtime foran 1000 tilskuere i en overfylt Stovnerhall. NM-finalen for kvinner mellom Sandvika og Gimle i april i år var jo også fantastisk, men avslutningen ikke så morsom for oss i Sandvika…
Ole John: Først våren 1991, da de norske juniorjentene vant nordisk på Island. Laagendalsposten var eneste avis som hadde dette og jeg dro til Fornebu for å lage sak på jentene. Der traff jeg daværende generalsekretær som skulle ta i mot herrelaget, som hadde blitt nummer 3 trur jeg, men ikke hadde peiling på at juniorjentene hadde vunnet. Han trodde jeg bløffet, men måtte gi seg og fikk kjøpt en blomsterbukett…. En annen stor opplevelse var da Penguins vant kongepokalen i Gimlehallen i Kristiansand i 2001. Det var stort og overraskende. Den pokalen er for øvrig søkk borte…
Even: En av de kuleste må ha vært Scotty Hendricks sin første kamp for Asker sist sesong mot Nidaros i november. Scoret 41 poeng, åtte trepoengere, dunket, gjorde alt. Folk måpte til slutt for det han leverte. Han gjorde selvfølgelig alt selv og involverte få lagkamerater, men det var altså helt ellevilt å se på. Vil jo også trekke frem Miners-Gimle i finalen i fjor. Ganske fett når den går til overtime, en tredje og avgjørende finalekamp.

HVA KAN ANDRE IDRETTER LÆRE AV BASKETBALL:
Arild: 1) Effektiv spilletid, en skandale at fotball ikke har innført det for lengst, 2) Skuddklokke/24-sekunder + 8-sekunder som begge er en garanti for offensivt spill og 3) foulsystemet.
Ole John: Ingenting, men basketball kan kanskje lære litt av andre idretter, for eksempel å ha terminlista ferdig før ferien.
Even: Det må være lov å klage litt på dommeren og virkelig reagere når man er uenig i noe uten å få en teknisk feil. Passion må være lov uten at det går over styr selvfølgelig. Det er behagelig i bandy, du kan bare skli unna og være forbanna og banne i ett sett uten at dommeren hører deg. Ikke like lett i basket…

HVOR LETT/VANSKELIG ER DET Å SKRIVE OM NORSK BASKETBALL:
Arild: Spillere og trenere veldig tilgjengelige og veldig bra statistikk/database på BLNO fra starten i 2000 til og med forrige sesong, 2018/19. Dessverre mangelfullt eller ikke-eksisterende på mye annen fakta/statistikk, og BLNO i det systemet – iallfall inntil videre.
Ole John: Enkelt fordi jeg og Laagendalsposten er vel den eneste avisa som følger noenlunde godt med,  og trenere, spillere, ledere og andre er kjempehyggelige og lette å ha med å gjøre. Når det gjelder forbundet kan jeg ærlig talt ikke huske når jeg siste så noe fra dem. Kanskje fire-fem år siden sist..?
Even: Ikke så ekstremt enkelt, nå har de jo fjernet den lekre statssiden fra i fjor også der man kunne se kamp for kamp? Correct me if im wrong… Så ganske håpløst til tider. Måtte inn og lese masse saker og bruke lang tid på å se statsa til Eron Harris fra de fire første kampene. Det er tungt! Alt i alt veldig tungvint. 

FUN FACTS:
Arild:  Var eneste norske journalist (+fotograf Rolf Øhman) på Torgeir Bryns NBA-debut i Los Angeles 1989.
Ole John: En av de siste sakene han har hatt på trykk er «Åsne orienterte til NM-sølv i tåka» (nattorientering i Rælingen)
Even: Savner en fistbump hver gang man scorer, og en ellevill feiring når man setter en trepoenger. Hvor god følelse er det ikke å sette et skudd? Ja til flere feiringer!

Arild og Rolf (Øhman) var der, da Torgeir Bryn debuterte for Clippers.

Det var like før jul for snart et år siden.  NBBF kunne fortelle at Diadora ville bli ny partner på bekledning, samarbeidet med Macron skulle opphøre.  Det var rett etter at arrangementsansvarlige i Nadderudhallen hadde fått på plass et stort, fastmontert reklameskilt over sekretariatet for nettopp Macron. Det var ikke snakk om et seil som lett kunne tas opp og ned – nei, dette var solide greier. Dommerne i kamper som fulgte var ikke sene om å påpeke at arenareklamen ikke var i tråd med retningslinjene: Det skulle være Diadora, og i hvert fall ikke Macron. Det var bare ett lite problem: Dommerne stilte selv i Macron-tøy, tydelig merket og slett ikke teipet over.
Sånt skjønner ikke jeg.

Det var mildt sagt en overraskelse da forrige sesongs NM-vinner for damer måtte trekke laget tidlig i august. Grunnen skulle være at de ikke hadde nok spillere, og videre: at de ikke har nok lag og spillere i aldersbestemte klasser til at påfyll er sikret. For en klubb med historie som Gimle er dette kleint på alle plan, men historien blir «bedre».  Josefin Winther velger å flytte til Oslo der hun ønsker å finne en klubb å satse videre med. Valget faller på Bærum Basket etter litt tenketid; det er tross alt mye som skal falle på plass – ny klubb, nytt sted å bo, permisjon fra gammel jobb osv. Når beslutningen er fattet, ilegges hun 14 dagers karantene, i tråd med regelverket, men Bærum søker dispensasjon fra 14-dagers-regelen slik at hun kan rekke seriestarten.  Men NBBF sier nei. Bærum appellerer avgjørelsen og anfører at hun ikke lenger har et tilbud i Gimle. NBBF svarer at “«joda, hun har fortsatt et tilbud i egen klubb». Men elitelaget er altså lagt ned, og for en utøver som satser, er ikke det et tilbud. Det blir vel mer en provokasjon å få den tilbakemeldingen. Josefin står over første kamp, Bærum taper og verden går videre. Paragrafene står sterkere enn pragmatisk tenking i en kvinneliga der NBBF tidligere har tryglet lag og spillere om å være med.
Sånt skjønner ikke jeg. 

Rett før sesongstart ble jeg kontaktet av en som skal fungere som BLNO-coach denne sesongen.  Problemet var bare at han ikke hadde den nødvendige trenerautorisasjonen i orden, og om han skulle innfri kravene måtte han begynne på bånn av stigen.  Han er en av Norges mest meritterte spillere, og har mange, mange år på baken i norske eliteserie, på college og på landslag. Men det var ikke bra nok med mindre han kunne dokumentere dette.  For en stund siden var jeg i samme situasjon: Jeg kunne ikke coache mitt U16-lag i NM med mindre jeg kunne trylle frem en CV. Det samme var tilfellet for Geir Spiten. Alt dette har ordnet seg. Heldigvis. Og historiene er først og fremst kuriøse.  Men de vitner også om det totale fravær av smidighet og evne til praktisk tilrettelegging.

For å beholde autorisasjon som trener kreves det nå at man er med på lisensgivende NBBF-arrangementer. Det er noe man gjerne deltar på, men det er ikke alltid det passer. For noen uker siden var jeg i Trondheim der jeg var kursleder på Den Lille Trenerhelgen.  Over 25 deltagere var med en hel dag, både teori og praksis. Så tenkte jeg at det kanskje kunne være lisensgivende for min del, men fikk dette svaret fra NBBF:
«Kurset er lisensgivende for samtlige deltagere, men ikke for kursleder».
Sånt skjønner ikke jeg.

Så er begge BLNO-serier godt i gang. Det vrimler av nye spillere, nye coacher og trenere som har flyttet på seg. For noen importer blir oppholdet i Norge kort.  Chris Warren hadde en klar plan i Tromsø: Han skulle ta gullet hjem. Det gikk ikke, i hvert fall ikke med ham ved roret. Jeg lurer litt på hva research og samtaler har bestått i.
Sånt skjønner ikke jeg.

Frøya spiller en type ball der hver av de fem på banen holder på litt for seg selv.  For litt siden tapte de for Gimle som i realiteten er noe tilnærmet et norsk juniorlag.
Sånt skjønner ikke jeg.

Kongsberg synes å være favoritt til nok et NM-gull, denne gangen med et lag nesten blottet for lokal forankring. Hvor kult vil det være å vinne BLNO med 90% importer, enten de er norske eller utenlandske?
Sånt skjønner ikke jeg.

Bærum bommet med importen i fjor. Ikke et vondt ord om Michael Zeno men har var definitivt ikke det laget trengte.  Bærum trenger size. Så når de i år har valgt å satse på Brian Ofori er det ikke lett å se at han er svaret. Han er i så fall 10 cm for kort og 15 kg for lett vil jeg tro.
Sånt skjønner ikke jeg.

(PS – helt til slutt: Det er fint om dere IKKE Vippser penger).