pauliord

12. mars var Asker Aliens på vei til Kongsberg for en mulig upset i BLNO-sluttspillet. De kom ikke lenger enn til Drammen. 205 dager senere prøver vi igjen. Med eller uten tilskuere, men garantert med håndsprit. Det er lenge siden idrett og alkohol har passet så godt sammen.

Mange synes vi har ventet lenge nok på å se basketball igjen, og skuffende nok – du skal være heldig om du slipper inn på kampene. Det har vært spilt treningskamper, men regimet har vært strengt: Ingen tilskuere eller utenforstående har sluppet inn i hallene, i hvert fall ikke i  Bærum.

Derfor blir det helt håpløst når Arild Sandven ber oss om å tippe BLNO-tabellen etter endt serie.  Det er sånne øvelser som irriterer supporterne om de ikke finner sitt lag nærmere toppen, og det er sånne tips du lett får i trynet når sesongen er ferdig: «Hva var det vi sa»?

Vi forstå-oss-påere tyr ofte til sånne ting som at «det blir rekordjevnt i år».  «Alle kan slå alle», sier vi for å gardere oss. Det er selvfølgelig bare tøys. men til forskjell fra tidligere sesonger har det vært nesten umulig å se lagene ved selvsyn. Derfor er vi også overlatt til å mene noe om hvordan det ser ut på papiret.

De fleste av oss kan lese, og vi ser at noen utlendinger går i en slags loop mellom klubbene, noen kommer til mens andre forsvinner. Fasiten er her, men gjør oss ikke særlig klokere.

Her er noen tanker, basert på hvordan det ser ut på papiret, på tradisjoner og tidligere meritter.

1. Kongsberg 

Det er vanskelig å tenke seg en innspurt i denne serien uten at Kongsberg og Asker kniver om seieren. Miners har utenlandske spillere så det holder, og det er litt logistikk som skal passes på når kvoten av norske spillere på banen til enhver tid skal oppfylles. Kongsberg har vinnerkultur, og de har vinnerskaller – ikke minst på benken der Stein Erik Rotegård neppe er av typen som tar lett på dårlige prestasjoner. Kanskje får de ikke den drahjelpen fra et entusiastisk publikum som de er vant til, men selv 170 på tribunen evner sikkert å lage liv i Kongsberghallen.  

2. Asker

Asker på 2. plass? Tja, hvorfor ikke. Eller snarere – hvorfor ikke på 1.plass? Det er mange grunner til det. For eksempel at det har vært en svært vanskelig forsesong med en hjemmebane som har vært utilgjengelig. Og en hjemmebane som egentlig ikke er et sted de ønsker å trene når Leikvollhallen omsider blir klar, med korsbånd-dreper-gulv. I tillegg er mye uklart. Når er Erik Gilchrese klar fra skade? Når kan Djo Loo Yele tenke seg å spille? Og synes Aksel Bolin det var kult nok i treningskampen mot Bærum til at han henger med videre? Inntil Asker får gode treningsforhold og en forutsigbar stall kan prestasjonene variere. Kanskje blir det rollebytte i år? Kongsberg tar serien, Asker tar NM.

3. Gimle 

Det skal bli et kjærkomment gjensyn med Espen Fjærestad, tilbake etter flere år i Danmark.  En stund så det ut til at det kunne bli bunnsolid med Mikkel Kolstad som makker, men det ble Madeira for Mikkel i stedet. Gimle har ligget lavt på overgangsmarkedet og fremstår omtrent som i fjor med Milovan Savic som det rutinerte midtpunktet. Og det er kult når et elitelag kommer til å merke savnet av en så ung spiller om Jørgen Odfjell.  Audun Eskeland har vist en beundringsverdig ro, han har en plan som han tror på og ikke minst et prosjekt som spillerne tror på.   Jeg tror på det, jeg også.

4. Bærum

–Jeg tror vi blir gode, mener Mathias Eckhoff.  Det skal man ta på alvor for han er i hvert fall ikke den som brauter om eget lag.  Bærum fikk en slags gavepakke når Yannick Anzuluni tok med seg kjæresten til Norge. Da spiller det neppe så stor rolle at Toomas Raadik forsvinner til Ungarn. Yannick synes å være en helt annerledes type enn den klassiske utlendingen som gjemmer hodet i hoodien og holder seg i leiligheten foran Playstation, men bak gjentrukne gardiner.  En svært oppvakt kar Bærum kommer til å få nytte av.  Så gjenstår å se om de yngste klarer å tre inn i voksenrollen, og om spillere som Gaute Haugen og Benjamin Cox kan bidra med viktige minutter.

5. Fyllingen

Jeg klarer aldri helt å få tak på Fyllingen. For meg er det et lag som på papiret ser sabla bra ut, men som har en egen evne til å somle bort poeng i viktige kamper.  De avsluttet forrige sesong med tap i seriekampene, men med gode kvartfinaler mot Tromsø. De fikk aldri forsøkt seg mot bedre motstand, og tapte for korona. Calix Black Ndiaye på benken høres smart ut, enda mer spennende blir det med bror Bouna tilbake på norsk banedekke.  Men om jeg forstår det rett kan han forsvinne så fort han finner et interessant tilbud fra utlandet. En som helt sikkert blir, er Peter Bullock som en slags basketballens Roger Federer, uten sammeligning forøvrig. Gamle folk kan også når de vil…

6. Tromsø

Det meste er nytt i Tromsø. Ny coach med ny giv og gode referanser.  Spanske Sergio Vicente Beleña har ganske sikkert en plan for hvordan man også spiller forsvar, også det vil jo være ganske nytt. Med Henrik Lange hjemme igjen, og «ungguttene» Johannes Lange, Aron Nielsen Finstad og Marcus Wynn enda et år eldre kan det bli moro.  Men tromsøværingene har jo tradisjon for å tro det blir moro i oktober. Vinnerkultur kommer ikke rekende på ei fjøl.

7. Frøya

Tabbene skal i hvert fall ikke gjøres på benken i år.  Baard Stoller er tilbake der han egentlig hører hjemme. I Bergen. Og med treårs-kontrakt har han gitt seg selv tid til å få orden på prosjektet. Han kan trenge tid – her er det litt hummer og kanari.  Tre importer og påfyll fra Bærum i form av Thomas Solem. Det er neppe noe minus for kollektivet at Ognjen Nisavic går til Kongsberg.  Med ham forsvinner også en anselig mengde skuddforsøk som er «up for grabs». Frøya er en solid klubb som fortjener kontinuitet.  Og om det ikke gir uttelling i år er jeg villig til å gi dem et par sjanser til under Baards ledelse.

8. Ammerud

Ammerud har imponert mellom to sesonger.  Aldri har det vært så mye liv på Apalløkka som i sommer.  Camper for unge spillere har vært gjennomført med stil, deltakerne har vært mange og glade, og optimismen har kanskje vært større enn realismen når klubbledelsen hadde kalkulert med 1600 tilskuere og 1000 i snitt.  Nåvel, 170 er bra det også.  Ammerud ser nesten alltid bra ut på papiret, men er ofte ekstra flinke til å «choke».  Hadde basketballkamper vært spilt over 2×10 minutter kunne Ammerud nådd langt. Men også i år spiller vi 4×10.

9 og 10. Centrum og Nidaros

Det er fortsatt lett å la seg imponere og sjarmere av Centrum og Nidaros.  Norske så det holder begge to, og raust med entusiasme.  De vet at de får mye motgang, men tror på fremgang.  Når Magnus Midtvedt gyver løs på enda en sesong, vet han at han kunne spilt gode og viktige minutter nesten hvor som helst ellers.  Men lojalitet er fortsatt en kvalitet for noen. Det er sårt for Centrum å miste Øivind Lundestad, Sander Rivø Aslesen og Henrik Lange. 

Jeg regner med at Nidaro-coach Thor Inge Øvermo har NTNU med i aftenbønnen hvert år, for uten tilreisende studenter kunne det sett stygt ut.  I år har Gud vært god: Torkel Westby, Mateusz Nilsen og Mikkel Aarnes er bra uttelling.  Og kanskje kan de innfri forventningene som er å underholde og overraske.

Så forsvinner de fra landet, en etter en. 
Trekkfugler. Og basketballspillere. 

Mikkel Kolstad har signert for CAB Madeira i den portugisiske eliteserien.  Johannes Dolven får neppe følge av trekkfugler når han stikker vestover til Island og Njardvik, mens Harald Frey nettopp signerte med spanske Oviedo.

I flere sesonger har vi måttet slå oss til ro med at norske collegespillere drar tilbake til USA etter sommeren. Men når tre av våre mest profilerte spillere er ferdige med utdannelsen og fire sesonger basketball, er det jo lov å ha et bittelite håp om at de slår seg til i Norge. Om ikke annet for en sesong eller to.

Og for Mikkel, Johannes og Harald ble det en svært spesiell og spennende ventetid. Dette var sommeren da de skulle søke ut av landet, for et mulig proffeventyr.  

Men det var ikke bare i Norge det aller meste hadde stengt ned.  Så godt som alle idretter i de fleste land har måttet akseptere utsatt sesong eller sterkt beskåret aktivitet med tomme tribuner.  Og dermed har også rekrutteringsarbeidet gått for halv maskin og snaut nok det.

Tålmodighet er fortsatt en dyd, men på forsommeren var verken Johannes eller Mikkel veldig optimistiske. Mikkel filosoferte om en sterk sesong med Gimle, mens Johannes så smått hadde begynt å alliere seg med tanken på en norsk sesong.

– Det virket som det mest fornuftige å gjøre. En god sesong i Norge med gode stats hadde sannsynligvis gjort susen neste år, sier Johannes.

Men tilfeldighetene ville det annerledes. Johannes spilte på Barry i Miami sammen med islandske Elvar Fridriksson, en strålende point guard som senere har fått kontrakter både i Frankrike og Litauen. Elvar er opprinnelig Njardvik-gutt og i sommer plukket de opp tråden fra USA.

– Vi snakket sammen en times tid om alt og ingenting.  Fem minutter etter at vi var ferdige, ringte agenten min.  Han hadde fått napp hos nettopp Njardvik. Det ene tok det andre – jeg er helt sikker på at Elvar var viktig for meg – og Njardvik-coachen hadde dessuten sett meg i flere EM-turneringer som coach for islandske U-lag.

For Mikkel var situasjonen omtrent den samme. Han så konturene av et realt drømmelag med Gimle da agenten hans presenterte tilbudet fra Madeira.

– Agenten min har selv spilt der, og jeg føler meg helt trygg på at det formelle er i orden, og at jeg kommer til ordnede forhold.  CAB Madeira er et av få lag som er sponset av det offentlige, og hadde en bra sesong i fjor, forteller Mikkel som legger til at Gimle-coach Audun Eskeland heiet på ham.

– Denne sjansen må du ta, sa Audun.

Johannes venter på klarsignal og flybillett til Island, Mikkel har billett til vakre Madeira 1. september.

Når Harald setter seg på flyet til Spania blir det nesten som en tur til Montana; det er langt og det tar tid.  Oviedo ligger helt nord i Spania, og du finner ingen direkteruter fra Norge.

– LEB Gold er nivå 2 i Spania så rett under ACB. Karamo (Jawara) spilte der i fjor og ligaen er helt profesjonell og holder et høyt nivå, forteller Harald.

Philipp Holm som spilte for Bærum Basket for noen år siden, kan spansk basketball ut og inn, og mener dette er helt perfekt for Harald:

– The league is really, really high level, much better than many top leagues in Europe. Oviedo has a lot of talent and young players trying to get better and play in ACB. They play Harald’s kind of game, I think that he will fit very well there. And he must play defense also, as well as offense, that’s the key for him.

– Det var Guillermo Pascual, agenten min, som fikset dealen. Han ga meg en heads up at de ville gi meg et tilbud og ga sine råd om hva han tenkte, og så fikk jeg snakke med trener og andre personer i klubben før signering, sier Harald.

– Jeg har forstått  at de vil ha et ungt og «sultent» lag i år. De har også sendt spillere videre opp i nivåer tidligere og har en historie for å være vanskelige å spille mot!

For Harald starter pre season 1. september, ordinær sesong skal starte 15. oktober hvis alt går som planlagt. Og Harald gleder seg:

– Jeg er slett ikke bekymret for noe som helst, men er klar over at profflivet har sine utfordringer. Jeg tror alle har sin egen vei å gå og at det er vanskelig å sammenlikne situasjoner direkte. Jeg vet dette kommer til å bli kjempebra og gleder meg masse til en ny utfordring!

For de norske spillerne som fortsatt har sesonger igjen i USA er situasjonen fortsatt ganske uavklart.  I skrivende øyeblikk ser det ut til at høstsesongen blir kansellert, men det finnes lyspunkter: Trump-administrasjonen vedtok for en stund siden begrensninger for utenlandsstudenter, men har heldigvis reversert vedtaket.

For litt over 6 år siden inviterte jeg leserne av denne bloggen til å mene noe om BLNO, og om hvordan våre mest profilerte serier kan bli enda bedre. Så stilte jeg de samme spørsmålene igjen i 2020, og litt overraskende – i hvert fall for meg: Svarene er nesten sammenfallende. 

I 2013 mente 28% at det viktigste er at markedsføringen av kampene må bli bedre.  Også: Økt aktivitet på nettsider og sosiale medier.  I 2020 er vi blitt litt bedre på kommunikasjon, men fortsatt er det drøyt 24 % som mener det samme.

Litt flere tall: På de drøyt 20 årene som er gått siden BLNO så dagens lys, får jeg 11 700 treff på print-artikler med «BLNO» som søkekriterium på retriever.no som er et medieovervåkingsnettsted. Det er vel å merke ikke et tall som gir deg hele bildet: Noen aviser er ikke med i noteringene og dessuten er avisenes resultatservice med i tallene.

Og tilsvarende: I samme periode er det publisert over 15 300 artikler på nettsteder og blogger, med Norges Basketballforbund som suverent «best», med 1174 artikler.

Hvis du titter på tallene i tabellen, ser du at vi stort sett bryr oss lite om det er utlendinger, amerikanere eller nordmenn som spiller. Vi er ikke så innmari opptatt av om det skjer morsomme ting i pausene eller om det blir billigere å komme inn på kampene.  

Vi er opptatt av å bli informert og gjerne underholdt på trykk og digitalt. NBBF skal ha honnør for at de har tatt litt av dette på alvor: Det skrives mye på basket.no, og BLNO følges tett av Arild Sandven.  Han har innsikt,  han har en god penn og han er etterrettelig. basket.no er ditt primære nettsted dersom du skal følge BLNO-seriene tett.

Men de gode historiene om mennesker må du stort sett andre steder for å finne. Kongsberg er heldige som har Laagendalsposten, Tromsø har iTromsø og Nordlys, mens Bergensavisen interesserer seg for basketball. For å få andre på banen må vi fortelle gode historier. Vi må tipse om mennesker, skjebner, episoder og opplevelser som kan interessere flere enn menigheten.

I min tid som sportsjournalist i VG ble det gjerne oppfattet som en fordel ikke å ha greie på idretten du skulle skrive om: Da var du nysgjerrig på det samme som avisleserne.  Når du er for nær basketball hver dag tenker du ikke over at du du vet faktisk kan fenge andre.

Så får du akseptere at nordmenn flest driter i (unnskyld..!) resultater og kampreferater fra BLNO. De har ikke noe forhold til sporten vår: De kaster seg sikkert over alt som skrives om Manchester United, Ole Gunnar Solskjær, Johannes Høsflot Klæbo og andre medievinnere.  

Men skal du få dem interessert i basketball må du finne en allmen historie:

Marco ElSafadi er en av medievinnerne våre.  Her er tre gode historier:

Da han ble kåret Årets Forbilde i 2006 ble han «hot».  Da han ble rammet av nervesykdommen Guillain Barré syndrom i 2009 kunne du både lese om ham i aviser og se ham på TV.  Og, da han ble Mesternes Mester i 2014 var det en bekreftelse på at han hadde et navn som alle kjente.

Da Alex Dakin sto frem med sin kamp på TV2 var det en historie som rørte alle som så det. Også  internt TV2 ble det snakket om Alex.

Når Harald Frey treffer på et feberskudd for Bobcats i USA er det sportslig relativt uinteressant, men selv en som ikke har filla greie på basketball skjønner at det er 10 kule sekunder som er verdt å se på Facebook, Instagram eller TV2.

Da jeg i BLNOs første år gjorde et poeng av at norske ungdommer stoppet veksten med hormonbehandling, ble det en historie i VG.  Den handlet lite om basketball, men om et fenomen som alle storvokste jenter og gutter kunne komme til å møte.

Gode råd foran sesongen som kommer må være:

– Sørg for å betjene journalister med gode historier, men ikke mas! Min gode kollega i Aftenposten, Mette Bugge, er en sånn journalist som er interessert i alt bare det er en god historie. Det er ingen jeg kjenner som har skrevet mer om ukjente idretter og utøvere.  Hun mener det skjuler seg gode historier, skjebner og suksesshistorier over alt.

– Vær aktive på sosiale medier. Hold FB- og Insta-kontoen din i live, og aktive.  Ikke nødvendigvis hver dag, eller hver uke. Men ikke la den ligge død altfor lenge av gangen.

– Ha med deg kamera på treninger, kamper, turer, turneringer, på sosiale samlinger.  Knips i vei!  Av 100 eksponeringer det kanskje ett blinkskudd.  Det holder det.

Vi sees på andre siden av sommeren – og korona?

 

Jeg tillater meg å sitere fra kollega Halvor Hegtuns «7 veier tilbake til normalen»:
«Bud 1 for å komme ut av koronatiden: Slutt å si «i disse koronatider». Prøv å starte setninger med noe annet».
Gjerne det, men det er vanskelig.  

Hvor var du da Brå brakk staven, spør man. Aner ikke er svaret mitt. Og dere som spiller basketball aktivt i dag vet uansett ikke hvem Oddvar Brå var, langt mindre at det skulle være dramatisk å brekke en stav.

Men jeg vet eksakt hvor jeg var 12. mars. Jeg var på vei til trening i Nadderudhallen med påfølgende møte med hele laget. Vi skulle legge planer for  neste sesong. Asker-spillerne var på vei til Kongsberg, og arrangørstaben i Kongsberghallen gjorde klart til en av de mest imøtesette kampene i BLNO på lenge.

Så satte regjeringenes pressekonferanse en brutal stopp for livet slik vi kjenner det.  Og selv om våre ønsker og aktiviteter blir for en parantes å regne i den store sammenhengen, har det vært kjipt. 

Alt stoppet opp.
– Regionsserier som var nesten i mål, ble kansellert.
– RM-sluttspillet gikk i dass, sammen med NM for aldersbestemte lag.
– Samme veien gikk det med BLNO-sluttspillet som i hvert fall hadde klart å skape en viss spenning i innspurten.
– All landslagsvirksomhet ble skrinlagt.
– Norske lag hadde pakket, og var klare for avreise til Scania Cup. Et plaster på såret for noen var det kanskje at det heller ikke ble skiturer på fjellet. 🙂

Alt har altså gått den veien høna sparker.  Norske idrettsutøvere har vært lojale, men også kreative og flinke. Det siste jeg har sett var triathlon-utøveren Gustav Iden som trener i naboens badestamp! Også basketballutøvere har vært kreative og aktive, og kanskje er det aldri så galt at det ikke er godt for noe.

På vei inn i et sommeropphold etterspørres det hvert år tips til sommertrening.  I år: Jeg har aldri tidligere sett så mange forskjellige tips til trening alene og i små grupper; det ene proffere enn det andre. Det legges ut på Facebook, på Instagram og på Snapchat.  Det deles villig vekk.  Vi heier på hverandre.

Vi har sett alt fra Christine Gjerdings strålende oppfølging av 8-åringer i Bønes til øvelser som tilsynelatende krever at du har  et par flasker protein-shake stående i forgrunnen. Jeg har sett kule TikToks og akrobatiske ballbehandlingsvideoer.

Jeg har sett små grupper av unge utøvere trene på utekurver, og ikke bare når solen titter frem.  I 5 grader pluss og duskregn jobbes det fortsatt med  formskudd og finter. Det har ikke vært snakk om 3 mot 3 i tøff clinch, men snarere skills-trening med tillatt avstand mellom spillerne. Vi har vært flinke, og vi trener oss flinkere!

For egen del: Jeg har hatt stor glede og nytte av timelange sessions med egne spillere. Vi har gjennomført mange økter der fokus utelukkende har vært på detaljer. Jeg er ganske sikker på at vi ikke hadde lagt like mye vekt på finpuss om vi ikke var blitt tvunget ut.

Sånt gjør meg glad, og gjør meg sikker på at veldig mange stiller mye bedre forberedt til sesongstart MED korona som bakteppe enn UTEN.

Og som en bonus:

Vi har lært å vaske hendene, vi har lært å holde avstand, og vi har avstått fra all unødvendig nærkontakt.

Når vi etter hvert vender tilbake til verden slik den var før, er jeg sikker på at vi tar med oss gode vaner inn i en ny hverdag.

Vi sees til sesongstart. Mer motiverte enn noen sinne!

 

Det er ett bilde jeg virkelig hater nå, bildet av coronaviruset – denne lille ekle klumpen med tentakler i alle retninger.  Jeg vil heller se sånt som italienerne som synger sammen fra balkongene sine. Eller borettslaget på Rodeløkka som hyllet helsearbeiderne. Det gir oss et lite positivt løft, og det gir et perspektiv på hva som er viktig.

Vi er mange som synes det er drøyt å ha spilt nesten en hel sesong basketball uten at det skal bety noe som helst. Vi er mange som har registrert at sesongen 2019/20 er annullert, men vi skjønner ikke helt hvordan dette skal administreres.  Det blir mange delikate avveininger omkring opprykk/nedrykk i alle serier. Her er det ikke utelukkende snakk om BLNO og 1. divisjon, men et helt seriesystem i alle klasser.

Styret i NBBF har fått kastet på seg en utfordring som er helt unik. Kampen mot Corona er viktigere og vanskeligere enn en hvilken som helst basketballkamp. Hvis jeg tolker basketballinteresserte riktig, var den tredje og avgjørende kvartfinalen mellom Kongsberg og Asker den kampen asolutt alle hadde imøtesett med størst spenning.

Men eksakt når vi klarer å tvinge viruset i kne er viktigere enn alt nå.  Hele bransjer er i ferd med å knele, titusenvis blir permittert.

Med det som bakteppe blir idrett uviktig, på grensen til uinteressant. De fleste idrettsledere verden over har vist forbløffende og imponerende evne til handling  (kanskje med unntak for skiskyting der man har gått, skutt og klemt inntil for et par dager siden).

Det er lett å sympatisere med årgangene som har satset og sett frem til U16-NM og U19-NM. Jeg synes virkelig synd på dem. For 01-årgangen var dette deres siste mulighet til å skinne i aldersbestemte klasser. Dette skulle være kronen på verket; i stedet ble det coronaen på verket.

Og selv om Scania Cup fortsatt kan være en mulighet, vil det overraske meg om ikke også den turneringen går fløyten. De samme årgangene kommer til å gå glipp av Nordisk Mesterskap og EM-deltagelse selv om U16-årgangen vil få muligheten i U19 om noen år.

NBBF har i realiteten ikke hatt noe valg. Så kan man mene at beslutningen om å annullere samtlige serier kunne ventet noen uker. Eller at alle serier kunne avgjøres etter den amerikanske prosentmodellen. Du kan finne plusser og minuser ved alle alternative løsninger.

Mer interessant og gledelig har det vært at vi alle synes å stå samlet om dette: Ingen hissige debatter i sosiale medier, bare ett og annet forsiktig forslag til løsninger.

Så merker vi alle fraværet av aktivitet og samvær.  For egen del synes jeg det er rart, frusterende og tomt å være uten treninger og kamper. Jeg har vært sammen med spillerne mine på fire treninger, på treningssenter og på et par kamper i helgen hver uke i flere måneder. Plutselig er det blitt et slags sosialt vakuum, et fravær av glede. På en merkelig måte er det ganske godt å føle på kroppen hvor viktig basketball er – treninger, kamper, sosialt samvær.

Idrettshallene står der, tomme og fristende.  Burde det ikke vært mulig å snike seg inn for en aleneøkt? Joda, absolutt, men det er verken, smart, kollektivt eller lojalt. Derimot er det ingen som nekter deg å trene alene. Ute. Hjemme.

Vi ønsker alle å komme i gang igjen så fort som over hodet mulig. Pussig nok er den eneste løsningen nå å holde seg borte fra aktiviteter og mennesker. Ingen vet hvem som bærer smitten, ingen vet hvem som sender den videre og så lenge antall smittetilfeller øker, må vi stå løpet.

I første omgang gjelder myndighetenes restriksjoner til førstkommende torsdag, men ingen blir overrasket om de forlenges.

Det er en fattig trøst at vi rakk å spille ferdig 90% av sesongen.  De fleste lag manglet bare et par kamper før seriespillet var komplett.  Det er kjipt, men det er til å leve med.

Vi sees i en hall. Så snart som mulig!

 «Hvis ønsker du deg til jul?», spør noen. Egentlig ingenting. Når du har passert livets middagshøyde, finnes det ikke mye materielt igjen å ønske seg. Man har alt. Bil, bolig, slips og lommetørklær.

«Du ønsker deg vel snille barn?», spør de. Takk, jeg har to aldeles enestående sønner.  Og jeg har 17 x 17-åringer som jeg betrakter som mine. En bra flokk født i 02 og 03 som ikke vet stort om livet, men desto mer om basketball.

Så, hva ønsker man seg?    

Det måtte være at Finn og Filip Sczesny dømte med navneskilt så jeg vet hvem jeg skal irritere meg over. Gjerne navneskilt på Akrem og Nasser Dagnew også, men jeg gjetter stort sett på at det er Akrem som dømmer.  

Og hvis sånne som Siri Waalen Bogen og enkelte Tromsø-supportere, kommer med volumknapp i stedet for av/på. Det hadde også vært fint.

Et ønske må være at håndballspillere 1) slutter med klister, eller 2) fjerner det umiddelbart etter trening og kamper.

Av og til ønsker jeg nok også at DJ’en på Bærum-kampene skrotet spillelisten med hissig rap. Eller at det var mulig å høre hva sidemannen sier til meg når vi først forsøker å føre en samtale på tribunen. 

På tribunen i Nadderudhallen sitter oldtimere som Nils Tanum og Tore Vik. Det er kult selv om Tanum med fordel kunne ha dempet forsøkene på å lære bort tysk grammatikk til spillerne mine de gangene vi møtes på Vest Helse. Men jeg skulle gjerne sett flere av de gamle på kampene. De som definerte basketball på 70- og 80-tallet.  Hvor er de?

Det har nok også hendt at jeg ønsker meg en tidsmaskin.  Kunne vært fint å backtracke til kamper, episoder og kommentarer jeg burde taklet annerledes. Det hadde vært interessant å se om jeg faktisk var så lite flink på banen som jeg husker det. 

Jeg hadde brukt tidsmaskinen til å rydde litt i egen oppførsel.  Jeg har vært oppfarende, hissig og angstbitersk, særlig i omgangen med dommere. Sorry.

Jeg skulle gjerne kjent på stemningen etter NM-gullet i 2011 en gang til, den gangen vi gikk til en 5. og avgjørende finale i Tromsø med to sønner og resten av gjengen fra 3B-tiden. Og i samme slengen: Jeg ønsker jeg kan klare å få Donald Oatis tilbake til Norge, om ikke annet for at den fineste amerikaneren jeg har hatt med å gjøre får møte gjengen fra 2011 igjen.

Med en tidsmaskin kunne jeg kanskje gjort ting annerledes med 96-/97-årgangen i EM.  Den siste kampen mot Island burde vært spilt om igjen. 10.plass var flott. 9.plass hadde vært enda bedre.

Og apropos 97: Det er lov å ønske at Harald Frey sprenger noen grenser når han er ferdig i Montana. At han finner et sted å spille som blir en øyeåpner for flere, også utenfor basketballmiljøet. Jeg ønsker kort og godt at noen viser at alt er mulig.

Jeg ønsker å få anledning til å se flere av 02-spillerne mine videre i livet. Jeg er nysgjerrig på hva de blir og hvor de havner.  Studier, familie, basketball. Jeg håper å kunne besøke dem der de havner, uansett hvor det er og selv om de ikke fortsetter karrieren med ball.

Jeg skulle ønske at flere utøvere på +2 meter fant ut at de ville satse på basketball. De finnes i volleyball, de finnes i håndball og de finnes i basketball. Men de er for få.

Jeg er grunnleggende lite interessert i NBA. En av grunnene er spillere som James Harden. Jeg får rett og slett vondt når jeg ser ekstrem-atleter floppe seg til enda større fordeler. Skulle ønske mer av NBA handlet mye mer om lag enn enkeltspillere.

I det hele tatt. Det er mye man kan ønske seg til jul, men ikke stort julenissen kan fikse. 

Øverst på ønskelisten akkurat nå står Alex Dakin. Et ønske om at han får all den støtte, kjærlighet og mot som skal til for å vinne en helt annen kamp enn de som utkjempes i Nadderudhallen. Det er godt å få perspektiver på livet, det er mange av oss som kan trenge det.

 

Det finnes mange fantastisk fine mennesker i norsk basketball. Vi er faktisk en eneste stor familie i en liten idrett. Nå har vi mistet en av våre alle beste. Skjettens Odd Teigen døde fra oss natt til 15. desember.

Jeg visste han var syk, men jeg visste lite om hvor alvorlig det var. For i kjent Odd-stil klarte han å finne noe positivt i det som må ha vært fryktelig vanskelig etter sommeren.  I juli skrev han i entusiastiske ord og vendinger på sin FB-profil:

«Ser du meg snublende i en fortauskant, eller skriver litt rart på tastaturet, så vet du hvorfor, det har en naturlig årsak. Jeg er lykkelig og har det fantastisk der jeg rusler rundt som en småfull sjømann. Kanskje blir det borte, kanskje blir det verre. Det vil bare tiden vise, betyr ikke så mye. Det viktigste er at jeg skal ta vare på mulighetene sykdommen gir meg».

Odd visste ikke bare å ta vare på muligheter, han skapte dem.  Det han klarte med Skjetten var uten sidestykke i norsk basketball. Landets største klubb. Den best organiserte og med Odds kvalitetsstempel over det hele.

Han delte gjerne av egen suksess og erfaringer på samme måte som han søkte hjelp hos andre. Han ville at andre skulle lykkes, og han ville samtidig få til det beste for Skjetten Basket.

Jeg kommer aldri til å glemme sesongen 2015/16.  Vi hadde 02-lag i samme serie, og på den tiden var nok vi litt bedre enn Skjetten.  Men snarere enn å deppe over tap ville Odd  lære. Han ønsket meg velkommen som gjestetrener til Skjettens 02-lag et par treningskvelder. Så skjønte jeg vel enda mer av den «teigenske ånden»: Ole Andreas var trener for 02-gutta på Skjetten, og kunne nok lett ha følt det som litt rart at pappa hentet inn folk fra et konkurrerende lag for å dele erfaringer.  Men nei. Ole Andreas var og er samme typen. Inkluderende, interessert, nysgjerrig!

Å spille på bortebane, hos Skjetten, fulgte alltid samme oppskrift: Vi kom tidlig til kamp. Odd var selvfølgelig allerede i gang med å rigge. Først en klem, og så kaffe. Hvis ikke jeg fikk kaffekopp med en gang, ble han litt urolig. Den siste gangen jeg hørte fra Odd var typisk.  Han var raus med ros, men som alltid på jakt etter noe nytt:

«Hei Pål, ser dere har fått så flott sekretariat. Har lyst til å lage noe lignende hos oss. Har du noen kontakter som kan fortelle meg hva dere har gjort og hvor dere har kjøpt tingene osv.?»

Odd gikk bort så meningsløst tidlig.
Odd var noe å strekke seg etter.
Han ble en av mine aller beste kolleger i norsk basketball .Og kjenner jeg ham rett kommer han til å organisere noe til beste for andre også der han er nå. «Hvil i fred», sier vi. Men jeg er usikker på om Odd klarer det.

Det har vært interessant å skrive blogg om basketball. Jeg begynte så smått for 7 år siden, delvis for å betjene interesserte som mente det ble skrevet for lite om idretten, men også for å kritisere, påpeke urettferdighet, rose, hedre og beundre. Etter hvert er det blitt noe sånt som 270 blogg-innlegg.  Det er ikke mye på 7 år, men jeg skriver stort sett bare når jeg har noe på hjertet – ikke daglige doser om sminke og klær og sånn… Dessuten skriver jeg helst om ting jeg har greie på.

Så får man reaksjoner i ny og ne.  Egentlig altfor få, men det hender jo at enkelte mener noe. Når middelaldrende menn får ånden over seg sent fredag kveld ramler ofte ordene ut av tastaturet. Men også ellers har pauliord vært utgangspunkt for interessante debatter.  Som for eksempel oppstusset rundt 97-landslaget i sin tid – laget som ikke fikk dra til EM. Mange husker nok den fiktive FB-profilen «Charles Janson»: Han hadde åpenbart greie på mye, han mente mye, men han sto aldri frem med sin egentlige identitet. Når jeg nå vet hvem han er, skjønner jeg jo hvorfor. Det var uansett morsomme uker der mange mente mye.  

Jeg liker meninger, og i går møtte jeg to som hadde hver sin mening om dette blogginlegget. Posten om «the perfect player» var et svært subjektivt innspill som jeg kanskje håpet ville trigge flere forslag og mange lister. Men nei, det var overraskende nok ganske dødt. Helt til i går.

Da fikk jeg vite at jeg har forbigått Nils Kristoffersen som spilleren med størst inside-register. Det er et kult innspill som har mye for seg.  Men jeg kunne like gjerne valgt Miilah Kombat, Eivind Lamo og Aly Hudgins. Og det finnes flere.

En annen leser hadde latt seg hisse opp av bloggen min, og måtte bare ha ut dette: Hvordan er det mulig å glemme omtrent alle spillere fra Oslo Øst? Hvorfor skriver jeg aldri om andre enn de som kommer fra Bærum og Asker?  Bortsett fra Torgeir Bryn, da… 

Her er en alternativ liste, noen nevnt – svært mange glemt: 

• Handles: Sigurd Lorange
• Go to: Christian Hinsch
• Layup game: Mustafa Mahnin
• Mid range: Amir Alagic
• Open Court: Samuel Ahmed Diomande
• 3pt stroke: Mikkel Kolstad
• Post move: Miilah Kombat
• Clutch: Mustafa Mahnin
• Passing: Ilarion Bonhomme
• Rebounding: Roy Nwachukwu
• 1v1 defending: Thomas Vangen
• 1v1 offense: Ron Timus
• Hustler: Magnus Midtvedt
• Strength: Torgeir Bryn (fortsatt)
  

Og sånn kunne vi holdt på ganske lenge.  Hører gjerne fra dere som har egne lister og egne kandidater, enten de er fra øst, vest, nord eller sør.

I samme slengen fikk jeg også vite at NBBF jubileumsbok var skjemmet av det samme – «skjevt fokus». Mest fra vest, lite fra øst. Selv om vi fire i redaksjonskomiteen følte at vi favnet ganske bredt blir altså boken av enkelte oppfattet som historie fra vest.

Så har du han som titt og ofte påpeker at jeg skriver så mye negativt. «La oss få de positive historiene». Han skjønner ikke hvorfor det er så viktig å påpeke feil, svakheter og mangler. Jeg tror fortsatt vi gjør basketballen en bjørnetjeneste om vi skjønnmaler alt og alle. 

Jeg synes fortsatt det er helt greit å stikke hodet frem. Jeg tror det er viktig å mene noe.  Og jeg er sikker på at vi ikke kommer noen vei hvis alle holder kjeft.

 

Norsk basketball er velsignet med mange dyktige fotografer. Nestoren et Karl Braanaas i Budstikka som har fulgt stort og smått av lokale lag et helt yrkesliv. Det er Espen Hildrup som elsker å ta bilder av basketball, men som har litt for mange jern i ilden til å kunne være «hos oss» så ofte som han gjerne vil.  Det er Astrid Hagland Gjerde, Robert Namskau, Erik Berglund, Ole John Hostvedt – noen nevnt, mange glemt – ikke minst alle foreldre som desperat forsøker å fange sine håpefulle med en iPhone. Det blir aldri bra.

Men det finnes bare én Marianna Maja Stenerud. Det er ikke mange år siden hun bare ble omtalt som «moren til Tina».

De fleste tenkte nok sitt: En litt sånn overivrig mamma med kameralinsen utelukkende rettet mot datteren.  Så feil kan man ta. Maja er nemlig genuint opptatt av basketball generelt, og av hver enkelt spiller spesielt.

– Motivasjonen var først oppdagelsen av at pressefotografene sjelden kom på kvinnekamper, og at nesten alle spillerne syntes det var moro å bli tatt bilde av på parketten.  Jeg prøvde den gangen, og prøver fortsatt, å få med de fleste på begge lag uansett spilletid, forteller Maja.

– Jeg begynte i det små med basket fra 2000. Det var stort sett lagbilder av vinnerne i Rykkinn-Cup og kretsmesterskap. Jeg leverte bilder og tekst til Håkon Halvorsen, som var redaktør i BV-stikka, for å dekke noe av det som skjedde på basketfronten for yngre lag i BVIF. Utstyret jeg hadde den gangen var ikke godt nok for hallidrett. Det ble uskarpe basketbilder, og jeg satset på fugler, ekorn og rådyr i stedet 🙂
Smådyrene får ha oss unnskyldt; vi liker Maja best innendørs i en basketballhall.

Fotointeressen ble vekket på 70-tallet. Det ble bilder av natur og egne elever, både lysbilder (som de færreste vet hva er i dag) og svart/hvitt. Hun fremkalte selv og jobbet i mørkerom både som hobby hjemme og som lærer på ungdomstrinnet. Nå er film, papirkopier og mørkerom historie. I dag er det kun digitalt som gjelder.

– Det vanskeligste for meg som amatør er nok lyset i noen haller og justering av hvitbalansen. Ekstra ille når det er ett lag med gule og ett med røde drakter, eller ett med hvite og det andre med grønne. Jeg er nok blitt litt flinkere til å «time» dunking og spektakulære driver og unngå at dommerne kommer i veien, men strever med å ta gode bilder av hoppskudd og trepoengsskyttere.

For oss som elsker Majas bilder er det vanskelig å se at hun har problemer med noe som helst.  Det som for mange år siden var litt svakt komponerte bilder med ganske hårreisende fargebalanse, er nå blitt strålende actionbilder, så tett på situasjonene at det nesten er umulig å maske bort noe som helst. Bildene er sylskarpe, og fargene er knall.

– Det ble mye Ullern damer, litt fra NM og fra aldersbestemte klasser med spillere jeg kjente. De siste årene er jeg blitt ganske hekta på å se BLNO-kampene dels gjennom linsa og prøve å ta noen skarpe actionbilder i begge ligaene. Positive tilbakemeldinger både muntlig og skriftlig fra miljøet, og kreativ bruk av bildene mine, gjør det ekstra moro å dele. Har skjønt at også basketstjernene liker å se flere bilder av seg selv, ikke bare noen få av de proffe fotografene. Får forresten stadig nye FB-venner fra hele verden takket være norske importspillere. De har familie og venner som følger med.

Og apropos Facebook: I 2019 kan hvem som helst laste ned og «stjele» bilder de liker.  Det er jo faktisk ikke lov, og opphavsrett/copyright har dårlige vilkår.  Men for Maja har det aldri vært noe poeng å tviholde på egne bilder; de er tilgjengelige for alle fra FB-siden hennes.

Maja har ikke helt tall på hvor mange bilder det er blitt fra basketballkamper, men en gjennomgang av albumene på FB antyder at hun har knipset på mer enn 260 kamper!  Et grovt overslag antyder mellom 10 000 og 12 000 bilder, flest fra de siste to årene.

– Kanskje har jeg 100-200 mer eller mindre brukbare basketbilder av Tina i løpet av de 20 årene hun har spilt. Aner ikke. Skulle selvfølgelig hatt et brukbart kamera allerede fra 2005 da Tina spilte i USA og seinere i Sveits og Spania. I starten med det nye kamera var jeg redd for å jinxe prestasjonene hennes ved å fotografere i skuddøyeblikket, og ofte er jeg såpass engasjert at jeg ikke klarer å trykke på utløseren når hun har ballen.

Favorittlag?

– Favorittlaget mitt nå er Djurgården, «Stockholms stolthet». Er ikke der så ofte dessverre, men skal dit i november. Jeg klarer ikke å velge ett lag her hjemme. Det er mange fantastiske spillere som er morsomme å fotografere.

Og med så stort aktivitetsnivå er hun ikke helt fornøyd med kampkollisjoner:

– Jeg merker at det er vanskelig å droppe kamper i Oslo og Akershus, samme hvilke lag som spiller, og er derfor skikkelig irritert over kollisjonene i kampoppsettet denne sesongen. Håpløst!

Kanskje det hadde vært noe; å snekre kampoppsettet etter når Maja har tid.. 🙂