pauliord

Etter hvert er det blitt ganske mange som har spurt meg «hvordan begynte du å spille basketball»?  Og det er søren meg så lenge siden at jeg nesten har glemt det.  Og egentlig burde det vært enda lenger siden; jeg begynte altfor sent til å kunne bli en god spiller.

For å være ærlig – det var helt tilfeldig, og jeg har utelukkende en kreativ nabogutt å takke for det.  Han gikk et par klasser over meg på Eikeli gymnas – det som den gangen var å regne som «sjefs-skolen» for basketball i Norge. Det var der de virkelig gode spillere gikk, og det var kretsen rundt Eikeli som representerte tyngdepunktet for basketball i Norge.

Naboen min var ikke blant de beste og ivrigste, men han var fascinert av denne idretten, og mente vi burde ha en treningsbane på friarealet hjemme på Østerås.  Men han så neppe lyst på å skulle søke kommunen om tilskudd og hjelp til å bygge, så han tok saken i egne hender.  Godt hjulpet av kamerater; deriblant meg.

Vi skjønte at vi trengte to kurver på utestativ, men også et egnet banedekke å spille på.  Det måtte bli asfalt, og det får man jo ikke akkurat i løsvekt.  Derfor ble det til at vi stjal:  Vi rappet kort og godt asfaltbiter fra Griniveien som etter hvert ble ganske frynsete i kantene: Vi rev opp store flak som vi tok med oss opp på friarealet…

Asfalt er tungt, og når trillebårlassene skulle opp den bratte skråningen bak garasjen hadde min kreative nabovenn laget en vinsj av en gammel støvsugermotor; en svært sinnrik men også effektiv innretning. Sikringene i garasjeanlegget var ikke dimensjonert for store belastninger, så vi måtte erstatte dem med spiker for at de ikke skulle ryke på hver trillebærtur (OBS! OBS! Dette er IKKE å anbefale, og svært brannfarlig!!).

Trillebårlassene med stjålet asfalt ble så tømt over i en tønne som vi hadde tent et stort bål under:  Asfalten smeltet, og vi la den på nytt.  Mange trillebårlass senere hadde vi en flott basketballbane på 4×8 meter.

Der og da begynte min basketballkarriere – og som man skjønner også min forbryterkarriere….  Problemet var bare at jeg allerede hadde rukket å bli 16 år.  Jeg hadde ingen peiling, og jeg fikk ganske dårlig veiledning.

Ikke et vondt ord å si om trenerne den gangen, men de var verken interesserte eller interessante.  Av min første klubbtrener lærte jeg vel egentlig bare venstrehåndslayups. Og ettersom jeg allerede var kjeivhendt skjønner man at jeg ikke ble velsignet med så innmari mange skills det første året.

Senere har det slått meg at den vesentligste grunnen til at jeg valgte trenergjerningen nokså tidlig skyldtes nettopp dette; sen start og dårlige trenere.

Summen av dette ga meg nokså dårlige odds:

– Sen karrierestart

– Dårlige trenere som ung spiller

– Dårlig selvdisiplin; jeg var ikke flink til å piske meg selv

– Manglende mål og mening med det jeg gjorde

– En grenseløs utålmodighet som gjorde kjedelige repetisjoner håpløst.  Min karriere som aktiv skøyteløper i Oslo Skøyteklubb varte for eksempel bare én trening…

Men summen av dette har også gitt meg brukbar innsikt i hvordan talenter IKKE skal betjenes.  Håpet er at noe av det jeg lærte (og altså ikkke lærte) som ung har vært med på å forme meg som en bedre trener enn spiller.  For jeg må nok innrømme at noe veldig flink spiller, det var jeg definitivt ikke.  Når jeg i dag får spørsmålet fra spillere jeg trener  – «har du dunket i kamp»  – må jeg jo si som sant er:  Jeg dunket aldri.  Noen tror sikkert at det var fordi jeg synes en dunk er et oppskrytt skudd, men sannheten er jo at jeg aldri klarte det.  Dårlig spenst og små hender er en dårlig kombinasjon.

Lykke til på Eidsvoll alle dere som skal være med å kjempe om NM-tittelen for U19-lag til helgen.  Heldigvis vet jeg at de fleste av dere har hatt gode trenere!

Jeg tror det er første gang jeg har mottatt heder og ære, og samtidig hatt en litt flau smak i munnen.  Det var underlig å se to kapteiner heve pokalene for serie- og regionsmesterskap, men samtidig sitte igjen med følelsen av at det hele var litt flaut.

Utgangspunktet var rart nok:  Etter en sesong med mange og tøffe kamper i G96-serien har samtlige lag tapt kamper, og om ikke seriemesterskapet ble avgjort på målstreken var det i hvert fall åpent hele veien inn.  I BLNO er det slik at sluttspillet og kongepokalen er det gjeveste selv om nok Tromsø vil hevde at de egentlig var det beste laget i årets sesong. Og selvfølgelig er det slik at det også i yngre serier er knytttet ekstra spenning og forventning til Final Four om regionsmesterskapet.

Derfor var vi også flere som undret oss over at kretsen i år hadde funnet ut at det ikke skulle arrangeres RM for G96 – i den serien som av mange blir omtalt som den beste årgangen på lenge.

Årgangen som i fjor fikk et av de beste oppleggene som landslagsårgang på mange år, var altså ikke interessante nok for sluttspill i kretsserien.  Jeg vet at flere ytret ønske om å få til et playoff, men ettersom ingen syntes å ta innspillene på alvor fant vi i Bærum Basket ut at vi ville forsøke å tromme sammen til et sluttspill i egen regi.

Vi fikset spillested, og vi snakket med de øvrige kvalfiiserte lagene.  Med unntak av BK Miners om allerede hadde gjort andre avtaler, ville alle være med:  Centrum, Skjetten, Bærum og Asker som overtok BK Miners’ plass.

Da kretsen forstod at dette ville bli gjennnomført uansett var de rause nok til å overta forpliktelsene i form av halleie, dommere og premiering.  Premiene ble levert på døra hjemme hos en av spillerne forrige uke, og alt syntes i orden.

I regionsmestersakpene er det vanlig å premiere med medaljer og pokal til de tre beste i regionsmesterskapet, og også pokal til fjerdelaget, leser jeg på kretsens hjemmeside.  I tillegg kåres det All Star team og finalens beste spiller.  Slik skulle det ikke gå i Bærum Idrettspark der G96 spilte i går:

I esken med premier lå det store flotte pokaler til serie- og regionsmester – og 12 gullmedaljer x 2.  Ingen pokaler eller medaljer til nummer to og tre – ingen bestemannmspremier og altså ikke en gang nok medlajer til at alle spillere og lagledere  på vinnerlaget kunne få hver sin.

Det ble litt pinlig; i hvert fall for meg.  Det virket jo nesten som om Bærum hadde stelt i stand hele seansen for å gjøre stas på seg selv.  Premieutdelingen ble en litt platt affære der de øvrige lagene på aller høfligste vis måtte se på at Bærum ble premiert.

Det som derimot var usedvanlig hyggelig var at samtlige fire lag  – med foreldre – samlet seg på Dolly Dimples i Sandvika der vi virkelig gjorde rent bord. Pizzabakerne har vel fortsatt ikke kommet seg etter at over 50 personer var ferdige med sin «all-you-can-eat-«deal…

Jeg er fortsatt overbevist om at morgendagens helter skapes i yngre årsklasser, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å se flere av spillerne fra G96-sluttspillet i neste års BLNO.  I en idrett der vi ikke er bortskjemt med å bli båret på gullstol gjennom karrieren, bør vi i hvert fall ha vett nok til å markere de høydepunktene som finnes.

Alle ære til Skjetten, Asker og Centrum som var med på noe som egentlig var et forsøk å å forlenge sesongen med flere meningsfulle kamper. Hvis kretsen kjenner sin besøkelsestid sørger de for at disse tre lagene får som fortjent – så får det heller være at vi ikke klarte å kåre et All Star-lag og en MVP.

Jeg er ikke kjendis nok, eller interessant nok, til å komme på trykk i A-magasinet.  Men hver uke må en person til pers i et standardintervju der ett av spørsmålene er «hva er det rareste du har gjort for kjærligheten».  I et forsøk på å ta et oppgjør med hva jeg har vært de første 57 årene av livet mitt – her er min historie:

Jeg har bare hatt én forelskelse og én kjærlighet, og det var mange som antydet «barnerov» da jeg som 20-åring fattet interesse for en 16-åring på laget jeg trente. Det er neppe noen idealsituasjon at trener og spiller innleder et forhold, men jeg har sett at det er nokså hyppig forekommende.

Det var i den tiden jeg var ferdig på videregående, og årene etter skoleslutt gikk med til å surre. Masse rare strøjobber, fra å være spesiallærer for vanskelige elever på Bjørnegård til å kjøre drosje i halvannet år. Det er en helt ideell og fleksibel jobb når du skal kombinere med idrett.

Og det rareste jeg har gjort for kjærligheten handler nettopp om drosjekjøringen, og avslører samtidig et litt håpløst forhold til penger.  Det ble nemlig altfor fristende å parkere drosjen hjemme hos Torill i stedet for å jakte kunder.  Så når bilen skulle leveres tilbake til drosjeeieren sammen med oppgjøret var det omtrent ikke kjørt inn en eneste krone,. Løsningen var like dum som enkel:  Jeg satte på taksameteret ,og kjørte en drøy tur med tom bil inntil jeg hadde fått en omsetning som ikke var flaut lav. Som man skjønner; jeg ble aldri rik av å kjøre drosje…

Så vil nok mange mene at min kjærlighet ikke har begrenset seg til Torill, men at den i enda større grad har handlet om basketball. Og om noen hadde spurt meg om hva det dummeste jeg har gjort for kjærligheten til basketball – ja, da er det trangt om plassen på pallen.

De to verste skjemmes jeg over den dag i dag, og i ettertid er det lett å se at dette var håpløst. For da Daniel ble født i april 1986 var jeg også trener for det som var et svært godt juniorlag. Vi hadde levert en strålende seriesesong og skulle toppe det hele med tur til Bergen og det som den gangen het Champion Cup.  Men Daniel timet dette dårlig, og ble født på en onsdag.  Jeg etterlot en sliten kone og min førstefødte på Bærum Sykehus før jeg satte meg på toget til Bergen fredagen.

Det hører med til historien at vi vant turneringen, men samtidig er det også den av mine triumfer jeg ikke på noen måte klarer å glede meg over.

20 år senere går jeg i baret igjen og også denne gangen er det en merkedag, nemlig Stian Emils konfirmasjon.  Det er såpass flaut at jeg helt har fortrengt hva som foregikk i Rykkinnhallen den søndagen, men jeg tror storfamilien ble nokså paff da jeg tok med meg konfirmanten på kamp før desserten var fortært.

Jeg blir heldigvis stadig minnet på disse episodene, det skulle bare mangle.  Og det finnes flere historier som jeg ikke har behov for å dele med noen.

Kanskje er jeg bittelitt stolt over at jeg aldri fikk vært med på repetisjonsøvelse i militæret, forresten. Også det hadde med basketball å gjøre.  Av en eller annen idiotisk årsak ble jeg nemlig alltid innkalt til rep.øvelse i basketballhalvåret; aldri når det passet meg.  Dermed ble det et poeng å søke om utsettelse og fritak.  Og etter hvert ble det verre og verre å finne utflukter:

Den første gangen kolliderte det med en jobbtur i VG – jeg skulle få dekke US Masters i tennis i New York.  Som man skjønner, litt mer fristende enn å krabbe i gjørma på Sessvollmoen.  Jeg skrev en lang og detaljert søknad om hvor viktig det var for en hel nasjon av tennisinteresserte at nettopp jeg fikk dra til USA.  Søknaden ble innvilget selv om det var helt tydelig at jeg var gjennomskuet.  Det var lett å lese mellom linjene at jeg ikke burde forsøke meg med tilsvarende piss en gang til…

Den andre gangen giftet jeg med, den tredje gangen ble Daniel født – før jeg måtte gå over til medisinske grunner: Akkurat da var det greit å ha et råttent kne.

Så når jeg i moden alder fortsatt er relativt nazi på treningsfremmøte og forsakelser, har det altså en forklaring.  Jeg har forsaket mye og helt sikkert fornærmet mange i løpet av 30 år. Jeg har vært sneversynt på grensen til det meningsløse, og jeg har vel i realiteten satt egne interesser foran andres altfor ofte.

Utrolig nok er jeg fortsatt gift (all mulig kred til en svært tålmodig kone), og jeg har fortsatt et lidendskapelig forhold til basketball, men det er lov å håpe at jeg er på bedringens vei.

Om det finnes noen moral i dette?  Tja, det måtte vel være at det finnes ting som er viktigere enn en basketballkamp.  Men ikke veldig mye…  Liverpool-legenden Bill Shankly sa det slik: «Noen tror fotball dreier seg om liv og død. Jeg er veldig skuffet over den holdningen. Jeg kan forsikre dere om at fotball er mye viktigere enn som så.»

Enkelte statuser er hyggeligere enn andre på Facebook.  I det siste har jeg registrert flere av dagens toppspillere som en etter en «står fram» med vitnesbyrd om Basketskolen. Jeg regner vel med at ikke alle helt plutselig har følt en slags «sudden urge» til å mene noe hyggelig om sommerukene i juni og juli, men at de muligens kan ha blitt anmodet om å skrive noen linjer om sine opplevelser.  Og siden jeg er ikke er blant dem som er blitt oppfordret til å si noe fordelaktig, er dette altså noe jeg gjør helt frivillig – og svært gjerne.

Jeg føler meg ganske sikker på at Basketskolen i regi av Jan og Dag Stien er noe helt unikt.  Ja, det finnes selvfølgelig andre basketskoler og clinics både i inn- og utland.  Og ja, det finnes helt sikkert både fotballskoler og håndballskoler som er helt supre.  Men jeg føler meg overbevist om at det ikke er mange steder der topptrenere og topputøvere samles på samme måte.

Jeg kan vanskelig forestille meg «hot shots« i andre og mer profilerte idretter som tar til takke med luftmadrass, sovepose og Spaghetti A La Capri til middag.  Eller ledere og instruktører som til tross for å være etablerte familiefedre og –mødre bruker feriedager for å leve kummerlig.

Men slik er det altså, og listen er lang som et godt år over kjente navn som enten har vært deltagere eller instruktører – eller gjerne begge deler. Det høres ut som en litt platt frase, men faktum er at vi er som en stor familie sommerdagene i Vestfold – selv vi som ikke bærer etternavnet Stien, for det gjør jo de fleste virker det som.

Mine egne minner er mange og utelukkende hyggelige, og jeg synes det har vært innmari synd at jeg de siste fire årene bare har hatt anledning til å være med en gang (det har riktignok kollidert med annen basket).

Jeg husker nok spesielt de første par-tre gangene med Daniel.  Den gangen var han ennå ikke fylt 10 år, men skulle debutere som deltager på Basketskolen.  Heldigvis var det ikke lang vei fra skolen i Risør til hytta vår utenfor Arendal, og de første forsøkene på å overnatte på bortebane ble ikke helt vellykket.  Men etter hvert gikk det seg til; som det alltid gjør for de fleste på Basketskolen.  Og siden den gangen har både Daniel og Stian Emil vært der flere ganger, mens jeg nok er den som har besøkt skolen aller flest ganger som instruktør.

Det er sannsynligvis umulig å peke på én ting som gjør dette til en «must»-opplevelse.  Det er en herlig blanding av møte med nye venner, sosial omgang med vennene du allerede har, instruksjon og coaching av de beste, kampene på kvelden, besøkene på stranden, rusleturene til butikken. Men først og fresmt handler det nok og dyktig og menneskelig ledelse.

Jan og Dag sørger for at dette henger i hop; de sørger for at ingenting sklir ut, og selv om de kan være strenge i trynet kjenner alle deltagerne at de blir sett, at de blir tatt på alvor, og at eventuelle problemer og hjemlengsel blir håndtert på aller beste vis.

Det er ikke få spillere og ledere som har vært innom i årenes løp, og fortsatt finner du størrelser som Ron Billingslea, Mathias Eckhoff og Baard Stoller på luftmadrass i et klasserom.  Der finner du også toppspillere som Anders Stien, Magnus Midtvedt og Christer Elgmork.

Men den mest uforglemmelige av alle var kanskje Robert Hoff fra Nattland i Bergen.  Han døde dessverre altfor tidlig, men rakk å sette varige spor i norsk basketball.  Kanskje han som amerikaner var vant til å opptre og gi av seg selv; han var i hvert fall alltid den helt naturlige lederen da instruktørene skulle finne på et egnet innslag til underholdniongen på kvelden.  Han hadde med seg en egen koffert full av rekvisitter – masker, forkledninger og klær.  Og det var i hans tid instruktørene ALLTID tok rotta på deltagerne med beste underholdningsinnslag den siste kvelden.

Sistekveldsunderholdningen har heldigvis måttet vike, har jeg hørt.  Litt synd, men litt deilig også.  Det ble etter hvert begrenset moro for instruktørene å skulle ta 50 pushups etter å ha drukket gugge, gå rundt seg selv 50 ganger eller lete etter en 50-åring med munnen i en bolle med hvetemel.

Så når Basketskolen arrangeres for 33. gang i månedsskiftet juni/juli kan jeg vnaskjelig si annet enn BLI MED!

Jeg unner ingen å gå glipp av Basketskolen.

Jeg kom nettopp hjem fra en langhelg i New York; en helg fylt av mye og interessant basketball.  Sweet Sixteen, Elite Eight, en motbydelig dramatisk skade, et skadeskutt Celtics-lag, en latterlig kontrakt med coach Steve Alford og et fantastisk første «møte» med ESPNs radiosendinger. Og ikke før har jeg satt beina på norsk jord leser vi om Rutger-coach Mike Rice og hans enestående råtne stil.

Når jeg satt pal foran TV-skjermen i New York kunne jeg i hvert fall unnskylde meg med at det foregikk på fornuftige tidspunkter, lokal tid.  Jeg vet om mange nordmenn som har fulgt store deler av March Madness til langt ut i de små timer. Og det er til å forstå: Dette er morsomt, spennende, velspilt og intenst.  Det som ikke er så lett å forstå er kanskje hvor stort dette er i USA; for eksempel er det så stort at det kaster om på hvilken TV-stasjon som er den mest sette i USA:  CBS er plutselig på topp igjen.  Det er så stort at president Obama tok turen for å se Duke møte Louisville.

En sammensatt samling mennesker – ovenfra og ned: Supermannen Trey Burke som egenhendig sørget for en fantastisk avslutning – og ekstraomganger. Steve Alford som nå har til salt på maten etter å ha signert en 18 millioner dollars-kontrakt med UCLA. Bobby Knight i en av de mest omtalte episodene i karrieren hans; da han kastet stol etter dommeren. Vi tipper at FIBA-reglene sier noe om det… Mike Rice med knyttet neve. Etter å ha sett videoklippet som ble offentliggjort nylig er det grunn til å lure på hva han bruker knyttneven til. Og til slutt Trefilov som slett ikke gikk av veien for å fike opp jentene sine, men som Marti Breivik senere i diplomatiske ordelag har omtalt som en koselig fyr.

Det er vanskelig å si hva som har vært den mest interessant kampen.  Jeg hadde ikke sett «Cinderella»-laget Florida Gulf Coast før de falt for naboen Florida Gators, men før FGCU ble slått ut av turneringen hadde de klart å sette en hel by på hodet med ekstrem basketballfeber. Louisville-Duke, med toppmøte mellom Coach K og Rick Pitino, hadde potensiale, men ble egentlig ingen minneverdig forestilling, annet enn for det hårreisende ekle benbruddet til Kevin Ware. Derimot må nok sluttminuttene av Kansas-Michigan være noe av det mest spennende som er servert hittil.  Trey Burkes avslutning var i særklasse, men han viste kanskje enda mer klasse i TV-intervjuet etter kampen.  Jeg klarer dessverre ikke å finne en link til intervjuet som ble gjort i tumultene rett etter at seieren var et faktum, men Trey Bruke fremsto som smart, ydmyk og med beina så godt plantet på jorda som det er mulig etter en sånn seier.

Litt morsomt er det jo også at NBA-kampene kommer helt i skyggen av college-sluttspillet.  Det gjør det også litt lettere for et Celtics-fan å svelge at laget virkelig sliter akkurat nå – med Rondo, Garnett og Pierce ute.  Ingen snakker lenger om Celtics og Lakers som farlige i sluttspillet; Lakers sliter jo sågar nok med å komme dit.  Derimot er det Knicks og Heat som er virkelig heite nå, og det ble vel neppe bedre etter Melos 50 poengs-kamp i natt.

Jeg har fulgt massevis av interessante diskusjoner på ESPN radio som virkelig må være noe av det beste som serveres av sportssendinger, uansett medium.  Husk det neste gang du er i USA; du finner sendingene på FM 98.7 i NY-området. Der diskuterte man blant annet hva de ville lønningene i proffseriene betyr i en tid da folk generelt har dårlig råd.  Man snakket også om hvordan det oppfattes av mannen i gata som har spinket og spart for å se superstjerne som Lebron James én gang i livet; bare for å finne ut at i den kampen du har skrapt sammen penger til så spiller han ikke.  Han hviler…

Og når man vet hvordan norske coacher honoreres for jobben de gjør ,blir det jo litt spesielt å høre om Steve Alfords kontrakt med UCLA:  18,2 millioner dollar i for 7 år fremover.  Og som om ikke det var nok; han fikk med seg en bonus på $ 200 000 for på signere.  For å sette det i et slags perspektiv tjener han altså 42 000 kroner hver dag i 7 år…!

Du kan lese mer om ansettelsen her

Steve Alford var forresten en av de første college-spillerne jeg fattet interesse for; kanskje først og fremst fordi jeg alltid har vært fascinert av av det svært sammensatte fenomenet Bobby Knight.  Alford spilte for Knight – en tilsynelatende helt håpløs komnbinasjon av en religiøs, svært stille og ydmyk spiller og en superautoritær coach.  Alford har skrevet bok om årene med Bobby Knight; den er verdt å lese uansett hvilke interesser og favoritter du måtte ha.  Hvis du er interessert kan du kjøpe den her.

I boka finner du noen av de klassiske meldingene som haglet over Alford fra Knight:

«I don’t think you could lead a whore to bed.»»

…om Steve Alfords lederegenskaper

 «God couldn’t care less if we win or not. He is not going to parachute in through the roof of this building and score when we need points.»

…om religiøsitet og basketball

«Steve, you can’t stand there like a @#%$ statue. That’s what they’ve got in the harbor in New York: a @#%$ statue. I don’t need that bullshit in here. If any of you pass Steve Alford on campus, I want you to stop him and ask him if he can spell defense.»

…om defensive skills

Da er det jo også lett å huske hvorfor  Bobby Knight i sin tid fikk sparken i Indiana.  Det var blant annet fordi han gikk fysisk til angrep på en (eller flere) av spillerne sine.  Derfor blir det også ekstra interessant å følge med på hva de kommer til å gjøre med skandalen Mark Rice.  Om du ikke har sett skandaleklippet finner du det her.

Ekstra oppsiktsvekkende er det jo å lese at dette har skolen vært klar over lenge uten å gjøre noe med det.  Gad vite hvor mange idiotcoacher det finnes i Norge og andre steder.  Minner litt om den russiske damehåndballcoachen Jevgenij Trefilov, gjør det ikke..?  Det påstås at han egentlig er en kosebamse.  Noe sier meg at Mike Rice ikke er det…

P.S.  Jeg skjønner at jeg er blitt en skikkelig dinosaur.  Jeg ble ganske kjapt gjort oppmerksom på at det er mulig å få følge ESPN radio også andre steder i verden – for eksempel på denne lenken.

P.S2.  Det tok ikke så veldig lang tid før Rutger forstod a de bare hadde ett valg i «Mike Rice»-saken.  Nå har han fått sparken.

Jeg fikk et spørsmål fra en ung trener for et par dager siden.   Jeg lovet å svare, og tenkte at det burde være mulig å svare  kjapt, smart og utfyllende.  Men ganske snart fant jeg ut at det slett ikke var enkelt å gi entydige og gode  svar på dette.  Og kanskje nettopp derfor var spørsmålene både utfordrende og viktige.  Hans spørsmål var slik:

«Hvordan fordeler du spilletiden på spillere? Ser man det utifra viktigheten i kampen, eller tenker man på hvem som har hvert på trening osv.  Og hvordan gjør du med byttene, har du kalkulert før kampen hvem som skal spille så å så mye ? Er det noe spesielt minutt ut i første periode man burde begynne å bytte? Og hvor mange burde man bytte om gangen? Hvordan kommer du på plays ? Ser du dem i kamper til andre lag, fra NBA, Euroleague eller sånt?»

Kort sagt, problemstillinger trenere for unge lag står ovenfor i hver eneste kamp. Og hvis jeg velger å se bort fra seniorlag generelt og elitelag spesielt, så har jeg i hvert fall mine egne tanker å bidra med.

For et par sesonger siden fikk en av de utenlandske spillerne våre (i Bærum Basket) ansvaret for et yngre lag i en av samarbeidsklubbene.  Og han fortalte at blant beskjedene han hadde fått var at de ikke skulle ha noe av «sånn derre Pål Berg-coaching». Jeg tror det skulle bety noe sånt som at dette var et lag som først og fremst skulle vinne, og at det slett ikke var slik at alle nødvendigvis skulle få veldig mye spilletid.  Og i hvert fall ikke i jevne kamper.

Samtidig betød det vel også at jeg har fått et frynsete rykte for å ha prioritert nettopp slik; nemlig å ha gitt flere spillere kvalitetsminutter og muligheter som de kanskje ikke burde hatt.  Dersom det blir ettermælet mitt, skal jeg nok klare å leve med det, men samtidig finnes det nok av spillere som mener noe helt annet – at jeg aldri ga dem mulighetene de hadde fortjent.

Innbyttepolicy må uansett være forankret i en forståelse av prosjektet hos spillere, foreldre og støtteapparat, og det henger selvfølgelig også nøye sammen med hvor gamle spillerne er.  Jeg forsøker alltid å være tydelig på hvor vi vil med satsingen vår, og oftest klarer vi å få til et møte før sesongstart med foreldre og spillere.  Der  får jeg i hvert fll muligheten til å si litt om hva som forventes av den enkelte, men erfaringen er nok litt for ofte at det som blir sagt i september går i glemmeboken ganske kjapt. Jeg har alltid undret meg litt over hvordan foreldre med den største selvfølgelighet kan mene at spillere må få fri fra dette og hint selv om vi ble enige før sesongstart om at det slett ikke er OK.

Og før det er mulig å si noe meningsfullt om hvordan og hvorfor er det greit å være enige om enkelte sannheter.  Som for eksempel av basketball er en liten og svært inkluderende idrett der vi verken har råd eller lyst til å støte noen fra oss.  Treningsgruppene er sjelden store, og et av de største problemene for rekrutteringen i Norge er frafallet når spillerne er 16-17 år gamle.  Det er også da de beste søker større utfordringer, og det er da det er både viktig og riktig å spisse satsingen:  De beste vil bli så gode de kan, de vil vinne og de aksepterer ikke en altfor sosialdmokratisk tilnærming til fordeling av spilletid.

– Jeg har alltid menet at det er mindre interessant hvem som starter en kamp enn hvem som avslutter den.

– Derfor vil nok også mange mene at det er en svakhet ved mine disposisjoner at det aldri er noen fast starting five, mes jeg selv vil hevde at det er spennende og “rewarding” at alle kan få muligheten fra start.

– Jeg opplever at det som skjer de første minuttene i en kamp sjelden er ødeleggende for mulighetene senere i kampen.  Og om jeg ønsker å sikre en dyp rotasjon i laget søker jeg så ofte som mulig å plukke med med minst en “second string” fra start.  De første minuttene er jo utvilsomt kvalitetsminutter, og erfaringen er at de liker det og vokser på det.

– Det er håpløst å gi benkesliterne “makeup”-tid de par siste minuttene av en kamp som på det tidspunktet enten er tapt eller vunnet.  Det ødelegger kanskje selvtilliten og stoltheten enda mer enn om de ikke kommer innpå i det hele tatt. Jeg hater det egentlig på alle nivåer.

– Enda verre er det kanskje å bli kjepphøy for tidlig:  En tipoengs-ledelse i basketball er ingenting – selv om det bare er 4-5 minutter igjen av kampen, og jeg har sett altfor mange coacher hive innpå altfor mange av de nestbeste spillerne samtidig, for så å måtte ta dem ut etter et minutt eller to for å redde i land seieren.

– Jeg forsøker å mene noe med det jeg gjør, og når jeg setter inn en spiller som normalt ikke får spille mest er det et poeng for meg å la ham stå lenge nok til å kunne gjøre både bra og dårlige ting.  Jeg hater det selvfølgelig når det første han gjør på banen er noe hårresiende dårlig, men jeg er mest fortvilet på hans vegne.  Derfor må han også få lov til å stå lenge nok til å prestere.

– De seriøst satsende spillerne vil nesten alltid være på alle treninger, mens de nest beste oftest er dem som velger bort treninger av ulike grunner. Det må nødvendigvis få konsekvenser for spilletid.  Synes jeg.  På samme måte som

det ikke kan være noe klippekort for de som spiller mest de gangrene de har vært borte fra treninger.  Pussig nok er det ofte blant de beste spillerne forståelsen for dette er størst.

– Jeg har aldri kalkulert hvem som skal spille hvor mye før kampstart, og jeg har sjelden noen idé om hvor lang tid det skal ta før et innbytte; det må være et poeng å lese kampens gang, hvem som fungerer godt sammen, hvem som har dagen, hvem som blir sliten først osv., osv.  Jeg har nok en tanke om hvilke spillere som kanskje har litt kvalitetstid “til gode” hos meg fordi de kom dårlig ut i forrige kamp, men det er ikke alltid det faller slik likevel.

– Det vil neste alltid være dumt å kaste utpå for mange spillere som ikke er vant til å lede kamper.  De vil som regel oppleve at det meste går i stå, og derfor er det nesten et must at rutinerte spillere er der sammen med dem.  Selv mange minutter kan gi dårlige opplevelser når mestringsfølelsen uteblir.

– « Hvordan kommer du på plays ? Ser du dem i kamper til andre lag, fra NBA, Euroleague eller sånt?»  Svaret er vel at jeg synes gnålet om «gode plays» er utidig og dessuten lite utviklende for unge spillere.  Derfor er jeg også tilhenger av å lære bort de grunnleggende sammenhengene før jeg trer systemer ned over hodet på dem.  Det har hendt at jeg har sett ett og annet staselig play jeg har forsøkt å overføre til unge,norske lag – men sjeden med særlig hell.  Jeg synes for eksempel det er nokså meningsløst å skaffe spillere åpne skudd en halv meter fra kurven når de ikke klarer å treffe på skuddet.  Med det mener jeg altså at man ofte fokuserer på helt feil ting; når man bruker time etter time på et system med 6-7 trekk som skal ende i noe smart må det nødvendigvis gå på bekostning av noe.  For eksempel nærskudd.

Systemet inneholder sannsynligvis å sette og bruke screens; det kan de sannsynligvis ikke godt nok.  De kan få en avslutning med “feil hånd” og mestrer det slett ikke.  Man har ingen idé om hva en pick’n’roll kan gi av options.  Tiden som har gått med til å trene på systemet har gjort at de aldri har trent på utblokkering.  Osv., osv.

Helt til slutt må det være lov å mene at det er de de dumme som har det godt. Hvis du er en type idiottrener som ikke har den minste forståelse for hva som rører seg i spillernes hoder, blottet for empati og og som aldri har reflektert over hva basketballen betyr for dem du trener – ja, da spiller du sikkert med de 5 beste alltid og uansett.  Og vil oppleve misfornøyde spillere, skuffede og irriterte foreldre, stort frafall i en gruppe som henger dårlig sammen som et fellesskap.  Du vil kanskje vinne flere kamper enn du taper på kort sikt, men du vinner aldri kampen om talentene på lang sikt.

Var det bare meg, eller er det også andre som stusset litt over det som ble kommunisert fra Mathias Eckhoff etter NM-triumfen i Tromsø? Kanskje var det ikke så mye det han sa, men snarere tidspunktet da han fastslo at han ikke kommer til å trene et lag i Norge igjen:

«Mathias Eckhoff orker ikke være trener lenger så lenge basketballen ikke hever sin profesjonalitet», kunne vi lese i avisen iTromsø.  Grunnen er at han mener satsingen i Norge ikke er seriøs og god nok – samt det faktum at han har fire barn som han ønsker seg mer tid sammen med.

Da Bærum Basket ble etablert som en ny klubb i 2009 lanserte vi også det som etter hvert ble Norges best besøkte og mest leste nettside. Vi inviterte sentrale personer til å si sin hjertens mening om BLNO.  Her er noe av det som ble sagt, med Mathias’ tanker helt til slutt.  (Hvis du vi lese flere meninger og BLNO, finner du alle artiklene publisert io sin helhet her.)

«Selv var jeg en av dem som ble fenget av dette konseptet høsten 2001 da jeg ved tilfeldigheter ble invitert med på kamp av ei venninne som hadde fått noen gratisbilletter fra Tromsø Storm via jobben. Aldri har jeg opplevd en slik spenning og så god underholdning på et idrettsarrangement som det jeg fikk servert av Tromsø Storm den gangen. Men så var sammenligningsgrunnlaget utallige kjipe fotballkamper ute på iskalde Alfheim Stadion med lunken pølse i kaldt brød som den varmeste delen av opplevelsen… Jeg savner at man går inn for å prøve å vekke til live deler av konseptet, nemlig underholdningsaspektet og det helhetlige rundt arrangementene.»

Magnus Grape Løvdahl

«En ting jeg derimot har vanskelig for å svelge når jeg ser tilbake, er at noen i ettertid ser ut til å mene at kvaliteten på produktet, altså basketballen som ble spilt, var for dårlig. Det har også blitt sagt at det norske folk i begynnelsen ble ”lurt” til å tro at dette var veldig bra, men så viste det seg at det bare var ”same shit, new wrapping”. Til det er det bare en ting å si: ”Pisspreik”.  Hvis man sammenligner med NBA var selvfølgelig norsk basketball ikke et flaggskip. Hvis man derimot sammenlignet seg med andre lagidretter i Norge, sto ikke norsk basket tilbake for noen, er min påstand. Jeg husker veldig godt at jeg den gang sammenlignet treningsmengden til forskjellige lagidretter, deriblant  Brann, Fyllingen Håndball og Ulriken Eagles.  Vi (Ulriken Eagles) var de som trente klart mest av disse tre for ti år siden. Det forteller i hvert fall meg at vi drev med tilnærmet toppidrett den gangen.»

Per Fedje

«En ting jeg har merket meg de siste årene er norske spilleres holdninger til rollen på lagene de spiller på. Det er utrolig mye klaging; mer eller mindre alle er misfornøyd med et eller annet. ”Treneren liker meg ikke”, eller ”Jeg får aldri sjansen”, er typiske unnskyldninger. Det hele vitner om en ”Hhva kan omgivelsene mine gjøre for meg holdning”, i stedet for å ta ansvar for sin egen utvikling som spiller. Her er det spillerne som har ansvar, ikke trenere eller klubber. Hvis du vil bli bedre som spiller må du nesten investere litt innsats selv for å faktisk bli det. Det er alltid en logisk grunn til at noen spillere får spille mer enn andre. Og min erfaring tilsier at den som spiller mest, også er den beste spilleren…»

Audun Eskeland

 Og, med frykt for å plage leserne med altfor mye tekst, her er en redigert versjon av hva Mathias Eckhoff sa i 2009, og som kanskje gir noe av forklaringen på hvorfor han ikke lenger ønsker å trene lag i Norge:

«Fort vekk får slike tiltak litt festtalepreg over seg og det gjør at jeg føler meg litt som hovedpersonen i filmen Festen når familien er samlet rundt middagen og hedersgjesten skal få sin tale!

Er det på sin plas med litt intetsigende ufarlig skvalder eller skal man tillate seg å mene noe…?  Skal jeg da ta den den korte hyggelige blå talen fylt med stikkordsmessig fløff og mer eller mindre festlige anekdoter, eller skal jeg ta den lange slemme røde hvor det snakkes om misbruk og overgrep som man i familien egentlig ikke vil forholde seg til eller i hvert fall ikke snakke høyt om…?
BLNO blåste liv i en nærmest død sport i Norge. Verdens nest største idrett ble plutselig aktuell her på berget. Blå Swix og beksøm ble byttet ut med innetid i hall, høy temperatur med musikk, båndtvang, importspillere og duskedamer uten dusk.

Man skulle være anneledes, våge å tenke utenfor de normative rammer og ta det store kollektive løftet vekk fra fotballens grilldress og terningkast på treninger. Ligahjulet skulle trille inn i hverdagen som et hippere alternativ til gutta på skauen og alt var en fest og store og små gledet seg til å gå på kamp…

Treningsmengdene ble økt, det sportslige nivået gikk opp, rekrutteringen blomstret, interessen blandt medier og samarbeidspartnere hevet seg slik at driften kunne nærme seg den ambisøse profesjonaliseringen man ønsket og følte man trengte.

Suverene tanker og gode intensjoner ble hausset opp og frelste mange!!! TV-dekningen og sponsortekket gikk forbi NRKs Iditarod og curling-satsinger. Alt var mulig! Mulighetene var der.

Faktum er at vi alle burde skamme oss over hvordan vi har forvaltet den fantastiske sjansen vi i utgangspunktet serverte oss selv. Mye handlet selvfølgelig om manglende erfaring og klassiske nybegynnerfeil, men den kulturen som har fått lov til å etablere seg i Norge hvor man leker konge på haugen, hegner om sin tue og prater skit i krokene var og er skammelig og det er blitt en oppskrift på vår undergang!

Vi er fremdeles annerledes-idretten men nå er vi i ferd med å bli annerledes-idretten for spesielt interesserte igjen, på lik linje med melkespannkasting og konebæring.

Vi har et sjokkerende lite raust miljø her i den lille basketfamilien Norge. I og for seg ikke spesielt unikt, men bakstreversk og idiotisk. Mottoet «konkurrenter på banen, partnere utenfor» var og er en parodi… Samlet sett unner vi ikke noen andre suksess…

Der man ellers i Europa og Statene kurser hverandre og diskuterer Xer og Oer og treningsprinsipper så kjører vi full strutsetaktikk med rævva i været og hodet i jorda og håper at ingen skal bry seg. Det er som om vi ikke skjønner at man sjelden blir bedre enn den motstanden/motstanderen man får. Vi fatter bare ikke at vi aktivt må hjelpe og stimulere andre til å bli bedre for å kunne utvikle oss selv.

Jeg mener at basketen som toppidrett her på berget holdes i live intravenøst og at resultatene som man tross alt har fått med yngre spillere ikke er et resultat av det lokomotivet BLNO skulle være. Snarere har det vært en konsekvens av tilfeldig kontinuitet, basketgymnasene og ivrige foreldre.
Det er mange måter å spille basket på, mange veier å gå!!! Men skal man snakke om fremtiden ligaen og norsk basket, så må man nødvendigvis snakke om de som skal spille. Hvordan tiltrekker vi oss talenter, utvikler dem, inspirerer og gir holdninger som består og som gir grunnlag for vekst. Alt i idrett handler om prioriteringer, hvilke valg man tar og hva man velger bort. Hvilke mål har vi for norsk basket og hva gjør vi for de norske spillerne?

Kan vi på den ene siden si at vi ønsker spillere ut av landet samtidig som vi svøper dem inn med skyldfølelse og ord som svik når de først får muligheten til å dra ut?

Er vi tjent med at spillerne tråkker rundt i våre haller i en liga med få lag og få kamper eller er det et ønske om at ligaen vår skal være et springbrett ut i verden og at vi gjennom spillereksport klarer å dra opp nivået generelt.

Er målet kortsiktig vinning eller langsiktig utvikling?

Det som er helt sikkert er at vi er mange i dette landet som trenger å ta en selvransakende titt i speilet og spørre oss selv om vi egentlig har vært så uskyldsrene i denne prosessen og kanskje rette søkelyset på hva våre motiver egentlig har vært og er…
Det er en klassisk sammenligning som brukes innen coachingen der man snakker om karpefisken Koi som i et akvarium vokser til den blir noen få centimeter stor, for så å kunne vokse til den blir opptil 30 centimeter om man skulle sette den ut i en vanlig karpedam.  Mens den kan vokse til nærmere 120 centimeter om man skulle finne på å sette den ut i en innsjø…

Ganske dramatiske forskjeller. Med andre ord så er det ikke fisken selv det står på, men omgivelsene og de vekstvilkårene den får som er avgjørende.
Det samme gjelder for norsk basket. Vi lever i det lille akvariet vårt hvor vi konsekvent ernærer oss på fattig fôr og vegrer oss for alternativ føde. Ikke tør vi tenke utenfor akvarietanken vår på en mulig dam… Og en stor innsjø er utenkelig…
På den måten holder vi hverandre tilbake. Spillere, coacher, dommere, klubber og liga/forbund, alle sammen.
Konkret kan man jo starte med å snakke sammen, utvikle ferdighetsstiger, bedre utdanningen og kompetansedelingen, aktivt samarbeide, ta ansvar og slutte med bortforklaringer om fravær av penger, ha strategi og handlingsplaner som er realistiske, som har troverdighet, som er gjennomførbare og som er bygget på kontinuitet og langsiktighet…
Kanskje er det på tide at vi turte å ta noen tøffe valg og rydde opp i reiret og feie bort all misforstått snillisme og bakstrebersk lojalitet.

Mathias Eckhoff

Det er et litt pussig sammenfall av to begivenheter med samme navn:  Vi er akkurat ferdig med elitesesongen 2012/13, og har vært gjennom et Final Four i Tromsø.  Og i går gikk startskuddet for March Madness i USA, som også munner ut i Final Four – uten sammenligning for øvrig.  NCAA-sluttspillet blir av mange oppfattet som den ultimate idrettsbegivenheten; kanskje bare overskygget av Super Bowl (som bare er én kamp).  Kanskje til og med større enn ski-VM 🙂

Vi har kåret to norgemestre, vi har spilt bronsefinaler og vi koste oss i Tromsø.  I kveld har vi valget melliom å se Norge-Albania i VM-kvalkamp på et latterlig kaldt Ullevål som er ryddet med snøfreser, ikke gressklipper. Eller vi kan kose oss med NCAA på ESPN. Litt morsomt er det jo at landskampen på Ullevål ikke kommer til å trekke særlig mange tilskuere, mens det ble satt publikumsrekord i Tromsø.  2700 tilskuere i Tromsøhallen tilsvarer vel noe sånt som 27 000 tilskuere på Ullevål.

I kveld blir det glissent på tribunen, og det snakkes om mindre enn halvfullt.  Drillo har virkelig ikke gjort stort for å bidra.

«Jeg gir blaffen i om det bare kommer 5 tilskuere», sier han og hevder i ettertid at hans forsøk på humor og kvikke bemerkninger ikke blir forstått.  Jeg er tilbøyelig til å være enig med Magnus Grape Løvdahl som skriver dette på sin FB-side:

«Idrett på proffnivå er underholdningsindustri. Har du ikke tilskuere kan du ikke drive proffidrett. De fem tilskuerne er de som direkte eller indirekte (via sponsorer) skal betale lønna di, og det er det på tide at flere innenfor idrett skjønner. Særlig tenker jeg på basketball i Norge, der tydeligvis de færreste skjønner hvordan dette henger sammen, nemlig at tilskuere er det viktigste man har. Om man som spiller eller trener ikke er villig til å ofre tid og energi på å gå ut og møte folk, snakke med folk, få folk engasjert, smile og være hyggelig, inkluderende og involverende og å gi av seg selv, for å få folk til å komme å betale for å se på det du driver med, så kan du like gjerne ta ballen med deg til nærmeste skolegård på kveldstid og stå der å skyte 3-poengere alene i mørket».

Nå kan det jo hevdes at hvis det virkelig er noe Tromsøs-spillerne burde gjøre, så er det å skyte 3-poengere i mørket.  Men Magnus har selvfølgelig rett, og Tromsøs publikumstekke er til ettertanke for oss andre. At publikum i Tromsø ikke har interesse for basketball får så være; det holder egentlig lenge at de er entusiaster.  For det er det de er:  Da Tromsø hadde spilt ferdig mot Frøya lørdag kveld (med 1500+ tilskuere), forsvant nesten alle som dugg for solen til kampen mellom Bærum og Centrum. Basketballinteresserte ville selvfølgelig blitt igjen i hallen.

Aftenpostens kommentator Robert Veiåker Johansen skriver dette:

«…for fanden, de er jo ekshibisjonister, disse fotballspillerne! Tror du at de stiller opp i bar overkropp over 110 sider i VG Helg eller jåler seg opp med hårvoks før kamper eller tatoverer seg på hvert ledige felt av huden fordi de ikke ønsker å bli sett? De elsker å bli sett. Hvis John Arne Riise ikke blir sett, visner han. «Fem tilskuere» er sånt som gjør at han må begynne med Viagra».

Og sånn er det jo også for basketballspillere på toppnivå.  De elsker å bli sett, de elsker trøkk og de elsker stemning.  En kar som vikrelig vet å  skape stemning er Robert McCarthy som ble gjenstand for det jeg oppfattet som utidig mobbing i Tromsøhallen.  Han har skrevet et svar/kommentar til min dagbok fra Tromsø, men siden det ikke er alle som finner tilbake til dette synes jeg han fortjener å bli lest her:

«Först och främst vill jag uttrycka min stora kärlek til basketball! Och uttrycka min glädje över att ha lärt känna så många goda människor i det norska basketmiljöet! Att jag till tider kan “ta ut svängarna” och vara väldigt högröstad under matcher är något som de flesta har fått med sig! Men det är för att jag blir engagert och upprymd och älskar att heja fram mitt lag! Att detta uppfattas som RESPEKTLÖST (disrespect) av några människor tycker jag ät väldigt tråkigt! Det är absolut inte min mening att framtona som respektlös! Om någon har uppfattat att jag har FÖRNÄRMAT (insult) Justina så vill jag med detta be om ursäkt för detta!! Denna ENA gången i denna ENA matchen i höst reagerade jag kraftigt mot något väldigt osportsligt som blev utfört på banen. Något som faktiskt skulle kunna påverka matchutfallet och som i tillägg hade blivit satt i system! Jag gav uttryck för detta och det är jag inte speciellt stolt över idag! Vill med detta rikta min blick framåt och åter en gång be om ursäkt om det är så att någon har uppfattat mig som respektlös eller förnärmare. Hoppas på många goda stunder på norska basketbollarenor i tiden framöver! Och ni kommer nog att höra mig då också!!!»

En annen kontroversiell situasjonen i Tromsøhallen var forresten en T som ble gitt til Calix Black Ndiaye i ekstraomgangen mot Tromsø.  I dag publiserer dommerne blant annet dette på sin nettside:

«… senest i Final Four sist helg var det mye diskusjon rundt en spesiell situasjon i slutten av ekstraomgangen mellom Frøya og Tromsø. For de som fulgte kampene på TV2 Sumo, eller kanskje har sett dem i etterkant, var det vel også tydelig at heller ikke kommentatorene, i dette tilfellet Henning Bergh og Gimles BLNO-spiller Frederik Gnatt, var godt nok informerte om innholdet i FIBAs nye politikk på dette området.»

Jeg har verken sett eller hørt TV2 Sumo-overføringen, men jeg var på plass i Tromsøhallen.  Jeg mente da – og jeg mener fortsatt – at den avgjørelsen var umusikalsk og dessuten helt unødvendig.  For meg er det i hvert fall slik at det ikke alltid er viktig hva som er korrekt etter boka, men hva som er smart.

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne etter NM-helgen i Tromsø.  Skal jeg slå meg på brystet, og mene at Bærum er best, eller skal jeg heller skrive noen fordelaktige linjer om Tromsø som arrangør?  Er det den gufne avslutningen på damefinalen som fortjener å åpne showet, eller kanskje den ene hårreisende dommeravgjørelsen i semifinalen mellom Tromsø og Frøya? Sikkert er det i hvert fall at de siste kampene i KL og BLNO fortjener oppmerksomhet.  Her er noen glimt fra minneboka:

Bærum takker ordfører’n:  Tromsøs ordfører Jens Johan Hjort er av det utadvendte, pulbikumsvennlnige slaget – en mann som sannsynligvis elsker anledninger som den i helgen.  Vi har lest at Tromsø Kommune har bidratt med 100 000 kroner til Final Four-arrangementet; da skulle det jo bare mangle om ikke ordfører’n fikk lov til å opptre.  Sågar to ganger… Og selv om han utvilsomt har en god stemme, falt ikke stemmefisket i god jord hos de tilreisende damelagene:  Ordførerens tale i forkant av damefinalen handlet nemlig bare om Tromsø og Bærum – ikke et ord om jentene.  Og da han gjentok litt av talen og sangen før herrefinalen sørget han for å gi Bærum-gutta ekstra tenning.  For to år siden var det sportsredaktøren i avisen iTromsø som sørget for Bærum-tenning.  I år var det ordfører’n.

 Jesus, Gary og Calix:  Tromsø Storm var i hardt vær i semifinalen mot Frøya.  Men en strålende Gary Wallace ville det annerledes, og han hadde god hjelp:  «Jeg hadde Jesus ved min side og jeg be til ham om hjelp før ekstraomgangene», sa han til avisen Nordlys etter at seieren var et faktum.  Og om ikke Jesus var nok fikk han hjelp også av dommerne da det gjensto under to minutter av ekstraomgangen.  I en kamp som til da hadde vært fairspilt, velspilt, underholdende og preget av en en imponerende omgjengelig og tone til tross for alvoret kom T’en som lyn fra klar himmel.  Frøyas Calix Black Ndiaye fikk en call mot seg; hvorvidt avgjørelsen var god eller dårlig er underordnet. Calix slo oppgitt ut med hendene og slik jeg oppfattet det, mest i frustrasjon over seg selv. Det resulterte i en umiddelbar T.  En uforståelig og umusikalsk avgjørelse, og helt unødvendig.  Jeg tenker at når den regjerende norgesmesteren er i ferd med å måtte gi slipp på tittelen; i en tett semifinale som har gått til ekstraomgang – etter en call som var tøff å svelge – ja, da tillater man en reaksjon.

Mye godt i grått:  Når denne episoden er nevnt må jeg i rettferdighetens navn også legge til at dommerne gjorde en prima jobb gjennom hele turneringen, og spillere og coacher gjorde stort sett en tilsvarende god jobb med dommerne.

Grums og gufs fra Gimle: Damefinalen var ikke nødvendigvis velspilt, men den var tett, dramatisk og med lag som byttet på ledelsen.  Ullern hadde dette under kontroll i annen omgang; i hvert fall inntil Gimle våget å sende Sthefany (er det virkelig ritkgi stavemåte..?) Thomas på banen igjen, med fire fouls. Ekstraomgangen var så godt som sikret da Sthefany tryllet frem en buzzer beater og Gimle-seier.  Men det er ikke dette jeg vil huske fra damefinalen.  Det er dessverre Gimles to amerikanere som fant det for å oppsøke den siden av banen der Ullerns super-supporter Robert McCarthy oppholdt seg.  Og det var ikke for å takke, men snarere for å vise med all mulig tydelighet, og på eklest mulige vis, at det var svært viktig for dem å ydmyke Robert.  Det var oppsiktsvekkende ekkelt, det var grenseløst usportslig – og egentlig bare kleint og leit. Slik jeg ser det har Gimle har en ryddejobb å gjøre; det bør taes et kraftig oppgjør med hva man ønsker å stå for.  Jeg har i ettertid forstått at det er mye vondt blod i denne konflikten, og det er ikke mer enn noen uker siden Gimle på sin hjemmeside publiserte en artikkel som var så tendensiøs og ekkel at den heldigvis savner sidestykke i norsk basketball. Dypere enn dette bør det sannsynligvis ikke graves; i hvert fall ikke av meg.  Men konflikter som dette har vi virkelig ikke behov for, og sist jeg sjekket fantes det fornuftige folk i begge leire. Rydd opp!

De 6 som ikke vant:  Ammeruds jenter ble prügelknabe i dette selskapet, mens både Ullern og Ulriken bidro til at dette også ble en jentehelg å huske. Det må være lov å si at ikke all teknikk og tempo er like stas, men mange herrespillere har mye å lære av fornfutgie valg.  «Shot selection» handler for eksempel også om ikke å ta skudd…  BLNO-lagene som kom til kort har lite å skamme seg over. For Frøya glapp det i ekstraomgangen, for Tromsø glapp det i tredje periode mens Centrum sannsynligvis vil ha veldig godt av ferie nå.

Ris til egen bak: Jeg synes litt synd på Tromsø som hvert år pisker stemningen til så store høyder at fallhøyden blir skummel.  Det er aldri snakk om at de skal prøve å ta gullet – neida, kongepokalen SKAL HJEM. Og speakeren som forøvrig er en ryddig og bra kar, peiser på i kjent stil – med bulgarske bjørner, Hani Banani, JJ og alle de andre.  Om jeg selv hadde spilt, hadde jeg vært livredd før jeg entret parketten.  Det er sannsynligvis Tromsøs-spillerne også, innerst inne.  Og det blir bare verre for hvert år som går. Tromsø er sikkert Norges beste arrangør, men de er jaggu også Norges dårligste finalelag.

10 000 meter frisbee:  Når skøyteløperne går en mil blir det 25 runder.  I Tromsøhallen er det søte småjenter med salgsappell som går rundene med frisbee-vogna.  Og jeg er sikker på at de går minst 25 runder; tett fulgt av loddselgerne.  De første par-tre gangene er det søtt, de neste 22 rundene er faktisk litt påtrengende og plagsomme.

I bøtta! Ikke drep med meg underholdning! Når Tromsø skrider til arrangørverket mener de alvor. Her er alt og alle på plass; det er latinodansere, stramme damer med trommestikker, feel good-band og en endeløs rekke av mer eller mindre synkron dans (jeg digget virkelig gjengen i relfeksvester – kult!).  Men når to finalelag, tre dommere og 2500 tilskuere må vente på  å få komme i gang –  når kampen er på sitt mest hektiske fordi vi trekker blå og gule lapper i bøtta – ja, da har noen mistet gangsynet.

Foreldre og funksjonærer:  Man kan tillate seg å mene hva man vil om arrangementet i Tromsøhallen, men nok en gang er jeg først og fremst mektig imponert over hjelperne som gjør dette mulig.  De svært hyggelige mødrene og fedrene som betjener utsalgene; det er nesten så jeg aksepterer å betale 55 kroner for kake og kaffe… (den derre jordbærkaken var virkelig god!!)  De svært mange som har fått parkettgulvet på plass, reklameseilene til topps, frukt i garderobene og bilene på tilviste parkeringsplasser.  Uten dere stopper selv Tromsø Storm.  Og dere imponerer i bunn og grunn med gjennomført profesjonalitet i det aller meste.

Dere er bare ikke så innmari flinke til å spille finaler…

Vi skriver onsdag 13. mars.  Fire BLNO-lag har fire dager igjen før de møtes i Final Four.  Fire dager som skal brukes til å repetere, finpusse og forberede.  Jeg tror ikke det er noen gitt å kunne tippe utfallet av helgens oppgjør med særlig overbevisning og skråsikkerhet.  Men det går an å stikke hodet fram og mene noe om lagene, spillerne og sjansene.

De eneste finaleoppgjørene vi ikke kan få er naturlig nok Bærum-Centrum og Tromsø-Frøya ettersom dette er semifinalene.  Men absolutt alle andre kombinasjoner av lag er mulige og ikke minst mer eller mindre sannsynlige. Jeg innbiller meg at det for Frøya har spilt liten rolle hvilket lag de møter.  De mener seg nok i stand til å takle det aller meste, de surfer på en medgangsbølge, og har vist stigende form etter hvert som stadig flere spillere har meldt seg på.  Denne sesongen har intet mindre enn 20 spillere fått minutter for laget som fortsatt er norgesmester, og rutinen er det i hvert fall ikke noe å si på. Frøya fremstår som det mest robuste laget i Final Four, og da tenker jeg size og tyngde.  Det skal dog tas med i regnestykket at det også er laget med flest skrøpelige kroppsdeler.

Jeg tipper også at om Tromsø hadde kunnet plukke fra øverste hylle av motstandere, hadde de valgt alt annet enn Frøya.  For meg ser semifinalen ut som Tromsø potensielle mareritt, og om de kommer seg videre derfra blir finalen en langt enklere affære å håndtere.

Bærum kunne vanskelig fått en bedre match i semifinalen enn Centrum, men samtidig vet de at Centrum er av det uforutsigbare slaget:  Møter de en Mustafa Mahnin i toppform; har han dagen, er det mulig å nekte ham det han ønsker?  Alle andre spillere synes enklere å håndtere.  Og dermed er også mye sagt om Centrum:  Nøkkelen er Mustafa, mens absolutt alle de fire andre starterne kan ta over kamper om det passer slik.

Statistikken fra årets BLNO forteller hvem som spiller mest og hvem som har startet oftest.  Basert på disse tallene er det mulig å vurdere de fem første, benken og coachene for hvert lag på en skala fra 1 til 10:

Tromsø

De fem første – 8 poeng:

Gary Wallace

Jonathan Jones

Galin Mihaylov

Hani Issalhi

Nikolas Phillip

For meg er fortsatt Gary Wallace den helt sentral spilleren for Tromsø, og den som har imponert meg mest denne sesongen.  Jonathan Jones er nok mer «on-and-off», og da jeg sa til Kenneth Webb tidligere i år at han umulig kan være misfornøyd med en kar som drar ned så mange returer, så repliserte han tørt at han burde klart langt flere. Tromsøs førstefemmer mangler størrelse.

Fra benken – 5 poeng:

La oss være ærlige nok til å å innrømme at benken er relativt tynn, men samtidig har enkeltspillere hatt overraskende gode innhopp.  Men om for eksempel en spiller som Adam Finstad skulle få lov til å senke fire-fem 3-poengere i en Final Four-turnering vil det si mer om motstanderens fokus enn Adams prestasjon.

Coach – 9 poeng:

Kenneth Webb har det viktigste, nemlig autoritet og respekt i spillergruppa. Hvorvidt det er Kenneth som eller sentrale spillere som skal ha mest av æren for seriemesteskapet er jeg litt usikker på, og denne helgen har han muligheten til å bevise en 9’er med smarte taktiske grep når det røyner på.

Centrum

De fem første – 8 poeng:

Marko Lepovic

Mustafa Mahnin

Thomas Ble

Frank Nyborg

Christian Hinsch

Da jeg for en stund siden kåret de beste norske guardene fikk Centrum med seg tre spillere på topp 5-listen.  Og den vurderingne står jeg på fortsatt selv om nok Stian Mjøs har tvunget seg inn i toppen etter returen fra Danmark.  Centrum har udiskutable kvaliteter, men de har også udiskutable mangler på size.  Med mindre Ronny Karlsen selv velger å legge bort dressen og finne frem drakten.

Fra benken – 5 poeng:

Jeg har litt større problemer med å drysse superlativer over benken til Centrum. Jeg aner ikke om Mads Austgulen blir å finne i Tromsø – det vil i så fall hjelpe, men forøvrig er det neppe mange fra benken som kan vinne kamper for dem.

Coach – 7 poeng:

Ronny Karlsen er neppe noen dårlig coach; han vet det meste som bør vites.  Men om han klarer å holde hodet kaldt nok og gjøre de riktige vurderingene når det virkelig er viktig – se det gjenstår å se.

Bærum

De fem første –8 poeng:

Ryan Ferranti

Stian Mjøs

Phillipp Holm

Lionel Green

Lars M Harto

Ingen kan ta fra Stian Mjøs at han er den mest sentrale spilleren for sitt lag denne helgen. Ingen kan på samme måte finne frem de spektakulære avslutningene 10 sekunder før slutt som ham, og det er neppe tilfeldig at Bærum vinner de jevne kampene.  Phillipp Holm er en rutinert liten rakker, Lionel Green produserer poeng uten at det egentlig merkes, og Ryan Ferranti har vist stigende form.  Men, som for de andre lagene – størrelse er mangelvare, og Bærum velger å spille smått.

Fra benken – 6 poeng:

Litt mer å hente her enn for mange andre lag:  Ramme Haag er en bonus, Bjørnar Andreassen leverer akkurat det han skal, Anders Fjærestad er mer komfortabel enn før jul og ryktene vil også ha det til at Torgrim Sommerfeldt kan dukke opp i Tromsø. Benken kan være den beste i dette sluttspillet.

Coach – 9 poeng:

Mathias Eckhoff tenker basketball bedre enn de fleste, og er naturlig nok  arkitekten når Bærum vinner de jevne kampene.  Klarer han en turnering uten å surne har Bærum den beste tenketanken i duoen Eckhoff-Mjøs.

Frøya

De fem første – 8 poeng:

Reno Silavs

Edmunds Gabrans

Hamad Mostafa

Peter Bullock

Alain Nzeymana

Peter Bullock har spilt samtlige 40 minutter i de to siste kampene for Frøya.  Det er lett å forstå, for han er bokstavelig talt den store forskjellen på Frøya og de andre lagene.  Vi vet hva Silavs og Gabrans står for, mens Hamad Mostafa er den egentlige jokeren i dette spillet:  Smart, trygg og fornuftig og en spiller coacher elsker å ha på banen.

Fra benken – 6 poeng:

Jeg har ingen peiling på hvem Frøya reiser til Tromø med; her kan det dukke opp spillere som troll av eske.  Kanskje er det litt raust , eller kjipt, å gi en 6’er uten å vite helt hvem.

Coach – 9 poeng:

Om det virkelig er noen som vet hva avgjørende kamper i norsk basketball handler om, så er det Ron Billingslea.  Han elsker disse anledningene, og han lever for å outsmarte de andre lagene og coachene.

Og om du regner sammen poengene finner du at finalen skal spilles mellom Bærum og Frøya, men fullt så enkelt er det nok ikke.  Kanskje har du noen synspunkter, favoritter eller vurderinger du ønsker å dele med andre..? Hvor er jeg helt på jordet – og hvor har jeg eventuelt rett? Her er det fritt fram! Og her kan du i hvert fall stemme på din favoritt: