pauliord

Normalt vil det være hyggelig når folk følger med på det du gjør – eller skriver.  Men jeg har vel ikke vært helt klar over rekkevidden av 2012-versjonen av kommunikasjonsteknologi.

I ny og ne hender det et noen slenger seg med som ”followers” på twitter-kontoen min.  Der skjer det ikke mye spennende; gullkornene lar vente på seg (beklager det, men jeg er blitt litt mer knegen på sarkasmene) , men det er en salgs automatikk at mine blogg-innlegg blir varslet på twitter.  Så da det kom melding til meg om at damen på bildet til høyre hadde bestemt seg for å følge meg på twitter, var det både litt overraskende og hyggelig – inntil jeg kom i skade for å trykke på linken som fulgte meldingen.

Der kom det for en dag at en eller annen søkfunksjon hadde fanget opp tittelen på mitt forrige blogginnlegg og kroppsdelen det var snakk om er jo nokså internasjonalt lett å forstå. Hun hadde mye alternativt å tilby viste det seg.

Derfor skal jeg vokte meg vel for å gjenta a-ordet, og heldigvis viste det seg ganske enkelt å utelukke damen fra å henge seg på. Jeg tror jeg klarer meg godt uten henne.

Men resten av bloggleserne setter jeg pris på, og teknikken vil det jo slik at det er mulig å følge med på om det er noen som gidder å titte innom.  Det er naturlig at denne bloggen leses både i Norge og USA – litt forundret er jeg derimot  over at noen følger med i Serbia, Tsjekkia, Egypt, Kenya og Australia.  Gad vite hvem dere er.

Dette er jo i realiteten skriblerier etter innfallsmetoden der noe av hensikten har vært å rette fokus mot andre deler av norsk basketball enn den som foregår i Norge.  Men det er også et forsøk på av og til å bringe til torgs temaer som fortjener omtale og ikke minst diskusjon og meningsutveksling.  Jeg trodde aldri jeg skulle savne debattforumet på sol.no fra noen år tilbake, og jeg trodde vel heller aldri jeg skulle skrive om Fredrik Gnatt. Men altså:

I bestrebelsene etter å få idretten vår opp og stå igjen trenger vi vettige synspunkter fra meningsbærere det er grunn til å lytte til.  Men forumet for dette eksisterer ikke, og jeg registrerer at reaksjonene på min blogg er nesten forsvinnende få – annet enn at jeg er latterlig overrepresentert på dommernes sitat-side.

Derfor, ære være folk som for eksempel Fredrik Gnatt – mannen jeg elsket å hate for noen år siden – men som jeg nå har lært å kjenne på en helt annen måte.

I mangel på et sentralt debattforum foregår det fleste diskusjonene nå på Facebook, gjemt bort i statusoppdateringer med mye lall og LOL og smilefjes. Men det er også der noen av de interessante meningene finnes.  Som for eksempel Fredriks siste par på FB – litt uvant lav profil i forhold til dommerne, kanskje..?:

”Det jeg ikke skjønner er alle dere som ikke forstår at det er sånn dommerne har lagt listen denne sesongen. Hva tjener man på å snakke til/med dommerne? Nå skal det til gjengjeld også sies at jeg har fått to tekniske i år UTEN at jeg har sagt ett ORD til dommerne. Men det får man bare også ta. Mange gode calls de gjør også, hører aldri noen snakke om de!”

Når han senere skriver

”La oss spille uten å vise engasjement, glede, sinne, frustrasjon og andre følelser. Det er tross alt ikke derfor vi spiller basket”

så holder det mål som sarkasme, men er også interessant å debattere.

Etter Mathias Eckhoffs sorti etter fire minutter i kampen mot Frøya i helgen er det jo grunn til å spørre seg om den stramme linjen for oppførsel kanskje er blitt litt vel tight?

Inge Kristiansen skrev for litt siden:

”Blir flau på NBBF og basket-Norge sine vegne når jeg leser om helgens kamper. Det finnes knapt et snev av kampinformasjon! Ingenting om skader, hvordan det står mellom lagene på innbyrdes oppgjør etc. Teksten minner om en av mine skolestiler fra ungdomsskolen når jeg ikke skjønte oppgaven.”

Det finnes sikkert mange meninger om dette, men kanskje er det verre at det ikke er mulig å lese seg til hvodan kampene gikk i helgen som var.  Når jeg skriver dette er klokken snart 18.00, og det ligger ingenting ute på noen hjemmesider, for eksempel fra det som må ha vært en strålende kamp – Asker-Centrum.  Ikke på Asker side, ikke på Centrums, ikke på basket.no. I en sesong der de jevne oppgjørene har vært mange fortjener vi vel bedre?

Det hadde vært moro å kunne bringe til torgs meninger, og om det er noen som har lyst å sende meg noen linjer om det de brenner for så skal jeg sørge for å få dem ut til leserne.  Jeg har foreløpig ikke helt forstått hvordan jeg får kommentarer til å ligge åpne på bloggen, men jeg fanger uansett opp det som blir sendt. Er det ikke litt slapt om vi alle blir «followers»; bør ikke noen ha meninger og meningers mot?

Velkommen, hvis du har noe på hjertet!  Du kan også sende noen linjer til pal.berg.bb@gmail.com

Det var en jevn og god kamp.  Eikeli og det nederlandske laget fulgte hverandre som skygger, og det var midt i 2. omgang.  Jeg var dommer, og det var tidlig 80-tall (joda, jeg har vært dommer, og jeg har sågar dømt NM-semifinale!).  Plutselig tenner den nederlandske centeren til; han tverrvender og vil virkelig ”ta” Eikeli-spilleren som hadde hatt ham i forsvar.  De begynte å løpe – Eikelis afrikanske import foran, nederlenderen etter med mord i blikket!

Eikelis juniorag i 1981. De dominerte yngre årsklasser og i løpet av 5-6 år hadde de en vinn/tap på 80/4 (ifølge Arnstein Friling). Legg spesielt merke til Nils Kristoffersens lett arrogante attitude øverst til høyre; det er vel sånn vinnere ser ut.

Jeg skjønte ikke stort; kampen hadde forløpt i rolige men intense former.  Det var tross alt finale i turneringen.  Det var ikke stort annet å gjøre for meg som dommer enn å dømme en disk – ut med nederlenderen.

Først senere fikk jeg forklaringen:  Eikeli-spilleren kom nok fra en basketkultur der det meste var lov, og der hensikten helliget middelet.  Det viste seg nemlig at den svært tette forsvarsposisjonen på nederlandsk high post hadde en funksjon:  Vår afrikanske venn hadde gjennom halvannen omgang kontinuerlig kjørt knyttneven opp i arslet til motstanderen.  Etter 30 minutter var det nok; du skal være temmelig snodig skrudd sammen om ikke anal research blir litt irriterende i lengden.

Og som dommer hadde jeg virkelig ikke anelse, og jeg hadde heller ingen forutsetninger for å se.  Gad vite hvor mange tjuvtriks spillere slipper unna med i løpet av en sesong.

For ikke lenge siden opplevde vi noe tilsvarende i 1. divisjon med 3B.  Men denne gangen var det snakk om den andre siden.  En av mostanderne i serien – jeg nevner verken klubb eller navn – hadde tilegnet seg en metodikk som virkelig klarte å få gode skyttere ut av balanse.  Bokstavelig talt.

Det heter seg vel fortsatt at dommerne som opererer langs baseline skal se bort fra ballen når skuddet går, men det er som kjent ikke alltid lett. Blikket vil uvilkårlig følge ballens flukt, mens det i dette tilfellet hadde vært bedre om dommeren fulgte ballenes flukt:

Denne spilleren gjorde det nemlig til en vitenskap å tukle med skytterens edlere deler idet skuddet gikk – vel vitende om at han sneppe ville bli tatt på fersken.  Hvis noen har romstert litt med bjellene dine én gang, vil nok også du lure på om det kommer til å skje igjen, og du krøker deg uvilkårlig litt sammen for å unngå neste balletak. Sånn sett holder det med én gang; motstanderen har på en effektiv måte sneket seg under huden på deg.   Her snakker vi altså nesten utelukkende om skudd fra baseline, og dessuten nesten forhuden.

Sånn sett er sikkert 3 dommer-systemet en velsignelse, vel å merke dersom ikke alle ser etter ballen, eller etter ansiktsuttrykk og fakter som kan tolkes i retning av en T.

I Bærums gullsesong for to år siden opplevde vi et underlig fenomen i en av kampene; fortsatt er det et poeng for meg å hegne om både klubb og spiller. Men i hvert fall; i kampen syntes det som om flere av våre guarder var rammet av kollektiv fallesyke.  Idet de skulle runde og gå forbi en av motspillerne snublet de på uforklarlig vis og røk på turnovers, skritt og balltap. Først etter kampen fikk jeg vite at fenomenet handlet om et bevisst og rutinert forsøk på å spenne bein på våre. En ny importspiller hadde hentet med seg småtriks hjemmefra. Vanskelig å se; ja nesten umulig å se.

Opp gjennom årene har jeg hørt mange historier fra spillere som kommer fra banen og ut på benken – om råtne triks, om trøyeholding, håndholding, albuer og alt annet faget tilhørende. Forsøk på å ta igjen går som tegel veldig dårlig; dette er jo ikke noe vi er veldig flinke til, og «payback» blir fort avslørt.  Men andre spillere kan dette ut og inn, og tenk bare selv på hvor mange tette situasjoner som oppstår i løpet av en kamp. Når spillere ikke kommer seg rundt og forbi en screen er det ikke usannsynlig at screensetteren har et solid tak i underarmen til motstander.  I det snaue  sekundet kroppskontakten er der vet ingen hva som egentlig foregår.

Litt interessant er det jo også å følge håndball-EM og tjuvtriksene som blir litt tydeligere når TV er på plass.  De fleste har vel sett bildet av den serbiske treneren Boskovic som forsøker å sikre seg trøya til Sulland som souvenir. Jeg håper vel egentlig bare at analkontakten i basketball er en saga blott…og at dommerne forsøker å få med seg det som skjer bort fra ballen. Så får håndballen holde på med sitt.

Når vi først befinner oss på en rusletur ned «memory lane» så er det virkelig mange episoder å huske; mange mennesker og hendelser som har resultert i varige vennskap eller varige inntrykk.

For meg har basketball handlet om så mye mer enn resultater og mesterskap.  Misforstå meg rett; det har alltid vært usedvanlig stas å vinne kamper, og enda morsommere de gangene vi har nådd helt til topps som lag – enten det har vært nasjonalt eller internasjonalt.  Skjønt internasjonalt har vi jo sjelden gått helt til topps om jeg skal være ærlig.

Men det finnes likevel trumfer og seire i deler av mesterskap eller deler av kamper som vil bli husket.  Den siste triumfen sportslig sett var vel kanskje da vi slo Finland med 5 poeng i løpet av 30 effektive minutter i U18-EM i sommer.  At vi tapte de første 5 og siste 5 med såpass mye at vi til slutt gikk av banen som tapere er uinteressant i ettertid. Mer om resultater, turneringer og kamper i en helt annen blogg senere.

For som sagt, relasjoner er ofte viktigere og mer varige enn resultater.  Og det er på basketballbanen jeg har funnet de fleste og de beste vennene jeg har i dag.
Øyvind og Torbjørn Fritzen, Morten Fraas, Lars Hergot, Ragnar Poulsson, Øystein Juva og Nils Kristoffersen og Hall Skåra og…. for å nevne et lite knippe som ikke lenger spiller ball, men som har vært med på å definere livet mitt. To av favoritthistoriene og favorittvennene mine heter Trygve og Erik, og svært mange har etter hvert fått hørt historien om Trygve Kjellsen.

Han er opprinnelig Skiens-gutt, men er nå familiefar og suksessrik advokat i Denver, Colorado – og det var basketballen som fikk ham dit.
Som 15-åring bestemte han seg for å forfølge drømmen om å bli en enda bedre basketballspiller.  Han flyttet til Oslo for å bli en del av EB85, og vi tok ham inn som leietager hjemme i Lommedalen. Det var forståelig nok ikke lett å bli god i Skien.

Hver eneste morgen trosset han mørke og minusgrader for  å ta bussen til skolen på Rud, før de andre elevene hadde kommet seg ut av dynen.  Der brukte han timen før skolestart til å repetere kjedelige øvelser og perfeksjonere sitt eget talent.  Helt uten trener og helt uten et NTG- eller Wang-apparat.

Han var en av de mest solide EB-spillerne og fikk etter hvert napp på scholarship – hos Norges-vennen Willard Sims på Truman State i Missouri.  Suksessen var foreløpig et faktum, men det gikk ikke lang tid før det ble klart at det ble lite spilletid og delvis knuste drømmer.  Men Trygve bet seg fast – han beholdt stipendet men fokuserte mer og mer på skole, mindre på basketball.  Noen år senere hadde han truffet Jennifer, de giftet seg, de fikk barn, han besto advokateksamen og er norsk-amerikaner (eller omvendt) så god som noen.  Det begynte i Skien i 1985 med et ønske om å bli god i basketball.

Erik Libæk er en annen kar det er umulig ikke å bli glad i.  Han var tidlig en av våre aller ivrigste supportere, og er det vel fortsatt.  Vi morer oss fortsatt over historien da han første gangen sjarmerte min mor:  Jeg hadde invitert Erik til å få være med på lagmøte før en av de viktige elitekampene, og han møtte fram på ”pre game meal” med en boks pillede reker som han ga til mor.  Hun ble nødvendigvis sjarmert dønn i senk av denne lille kroppen som til og med hadde med gave!  Erik forteller senere at han nok kom i skade for å rappe rekene fra butikken nedi gata, men det fikk moren min aldri vite – hun gikk i graven overbevist om at Erik var en prins.  Og det er han fortsatt.

Da vi var på sponsorjakt med EB85 var Erik 15 år, og var et ubetalelig syn da han stilte i dress (!) og med lånt stresskoffert da han skulle oppsøke den lokale handelsstanden.

Vi har fortsatt jevnlig kontakt – som jeg har det med flere spillere fra tidligere lag. Og for meg er disse relasjonene viktigere enn medaljer og pokaler. Som jeg håper det vil være for mange andre som spiller aktivt i dag.  Pokaler fra Premiemagasinet er forgjengelige greier, vennskap varer.

Og for aller dere som lurer på hvorfor i all verden vi bruker så mye tid på basketball – en av verdens minste idretter på norsk – så er svaret for meg nettopp dette.  Spillere får utdannelse, de får dannelse, de lærer å takle utfordringer og motgang, de lærer å sette seg mål. De blir kort og godt helere mennesker.
Jeg innbiller meg at det er derfor jeg kjenner så mange prima folk!

P.S. Jeg merker at dette ble litt i overkant søtsuppe.  Dere får unnskylde!  Og virkelig – hvis noen av leserne har egne historier om amerikanere, utlendinger, norske spillere og venner – send meg noen ord feks til pal.berg@aftenposten.no – så skal jeg love å pakke det inn i flere ord og legge det ut på bloggen. Det er jo litt moro at norsk basketball er blitt så gammel at vi har minner..!

NBA er et artig prosjekt, og ganske mange, vil jeg tro, kommer til å trekke et lettelsens sukk 1. februar 2014.  Da takker David Stern for seg; mannen som mer enn de fleste har satt sitt preg på ligaen.

Stern har styrt NBA med jernhånd i snart 30 år; han er ansvarlig for mange kontroversielle avgjørelser og standpunkter, men har også mye av æren for at NBA i dag er et suksessprodukt. Du kødder ikke ustraffet med David Stern, det tror jeg de fleste har skjønt.

San Antonio Spurs valgte å benke fire sentrale spillere da de var på besøk i Miami her forleden.  Det likte Stern (NBA) dårlig og klasket til med en bot på $250 000 dollar. Lurer pI ern liga som er så på felgen som BLNI i realiteten er nå kan det kanskje være nyttig å stramme innornuftige spprsmål.  Det gikå  hva han hadde sagt om BLNO-lag som drar til Tromsø med 8 spillere…

For noen dager siden ble Reggie Evans den første NBA-spilleren som ble bøtlagt for flopping.  Han ble $5000 fattigere, og risikerer bøter opp til $30 000 hvis han skulle finne på å forsøke seg på lureri fire ganger til. I sesongen 2005/06 innførte NBA dress code for spillerne; David Stern dikterte i realiteten hvordan spillerne skulle kle seg og te seg utenfor banen, eller på benken dersom de ikke skulle spille.

«Now, it’s a much more casual approach. But our referees are always attired a certain way based upon their job description when they come into the building. Our coaches are attired a certain way when they come on the court. We decided that it was time (for the players).» Sa Stern.  Og også:

«We’re not going to be crazy. We just want our players to dress up. What we came up with is a dress code that even Mark Cuban could comply with – if he wanted to» med dårlig skjult adresse til den noe spesielle Mavericks-eieren.

Hvis du er interessert kan du jo titte litt på listen over bøter i NBA her.

Der kan du for eksempel lese om Kevin Garnett som fikk $25 000 i bot for ikke å ha møtte opp på pressekonferanse etter finaletapet i sommer.

Det får meg til å minnes de «gode, gamle dagene» i BLNO der vi var forpliktet til å stille oss til rådighet for pressen etter kampene. Det var som regel litt selsomme forestillinger der unge og uerfarne journalister forsøksvis stilte fornuftige spørsmål.  Det gikk dårlig, men jeg stilte plikyskyldigst opp. Det var nok David Swan som var hjernen bak pressekonferansene; som han var mannen bak mye av det som skjedde på tidlig 2000-tall. Han er forresten av av svært få som er bøtlagt for litt i overkant heftige utsagn mot dommere (nei, jeg har aldri fått bot..!)

I en liga som er så på felgen som BLNO i realiteten er nå, kan det kanskje være nyttig å stramme inn, og sørge for at klubbene i hvert fall innfrir et minimum av krav til drift, vedlikehold, arrangementer  og informasjon.

I sin tid eksisterte det en smørbrødliste over hva som skal bøtlegges i BLNO; nå er den vel behendig lagt i arkivskuffen der den ligger helt bakerst et sted.  Noen av disse er det all mulig grunn til å børste støvet av nå; ikke minst fordi det ikke koster så innmari mye å få til dette.

Det bør være bøter for…

… mangler ved spilledrakter og oppvarmingsantrekk.  Noe av det som fremvises på banene er såpass ille at det kvalifiserer til betinget fengsel.

…manglende kampprogram, og kampprogram der samtlige spillere er oppført med feil nummer.

…manglende omtale av kampene før og etter, på hjemmeside eller sosiale medier: Det skal virkelig ikke mye til å publisere noen linjer om laget, og tilsvarende enkelt er det å skrive kampreferater.  Man MÅ ikke forsøke å bli en ny Ibsen som noen har gjort med vekslende hell, men det er uansett greit å lese fakta et sted som vet at Espen Stien IKKE er viktig for Gimle.

…ikke levert opptak til gjestende lag.  I dag er det ikke noe krav om å filme kampene; det er hårreisende.

…klubber som ikke klarer å publisere minst én nyhet på hjemmeside eller sosiale medier i løpet av en uke.

For meg er det ikke avgjørende viktig at spillere i sivil møter til kamp i identiske boblejakker, eller staselige hoodies.  Men produktet som forsøksvis selges på banen må være på stell.  Og om de nye shooting shirtene ennå ikke er levert av Soul Sport fordi de sitter fast i transit et eller annet sted sør for Ekvator, så får dere gå til Dressmann og kjøpe 12 like T-shirts som en midlertidig løsning. Om det ikke finnes noen forfattere eller journalister i klubbledelsen får dere skrive sjæl, og om det fremstår som en litt traurig skolestil så får det heller være.  Poenget er at vi må informere kontinuerlig, og la andre få vite hva vi holder på med.

Det bør ikke være bøter for…

…flopping.  Selv om jeg hater det, og selv om jeg sterkt misliker spillere som spekulativt og kynisk skriker på seg fouls tviler jeg på om vi har en dommerstand som er i stand til å håndtere dette.  Det får holde med en og annen T.

…«underbenklær» i en avvikende farge; la spillerne få ha på seg det de selv føler å ha behov for.  Har noen forsøkt å få tak i tights i Bærums lyseblå farge?  Eller Frøyas farger (heldigvis har ingen designere eller produsenter i hele verden funnet det regningssvarende å produsere sånne saker i sennepsgult)

…sokker og tannbeskyttere som ikke matcher draktene.  Den latterlige kommisæren fra FIBA i sommerens U18-EM var dessverre uforglemmelig; jeg klarer ikke lav ære å irritere meg over ham.

BLNO lever videre, med eller uten oppemerksomhet.  Men mye av det som skjer påbanene rundst om er faktisk spennende og bra nok til at vi fortjener bedre enn 25 tilskuere og null omtale.  Men vi må ta tak i oss selv først.

Ingen store overraskelser i vurderingen av fremtidens menn i BLNO. Jeg inviterte dere til å mene noe om hvem av disse som vil dominere i årene som kommer, og uansett hva dere hadde svart ville det vært riktig.  På denne pollen har alle fått tillit; noen mer enn andre.

Disse spillerne er nemlig dedikerte, seriøse og i starten av helt forskjellige karriereløp: Noen vil bli hjemme i Norge og spille BLNO inntil studier, kjærester, jobber – eller en miks av disse – tvinger dem til å redusere aktiviteten.  Andre vil søke til studier i utlandet –gjerne etter et år som SFO-assistent først.  Der vil de få så mye basket og så mange og harde treningsøkter at de kanskje har fått mer enn nok etter fire år.  De færreste kommer til å klare å stå løpet som topputøver i Norge over lang tid.  Jeg kan telle på én hånd de norske suksessene som har blitt i Norge fra start til mål, og som fortsatt er aktive elitespillere når de passerer 25-26 år.

Jeg har vært så heldig å få være trener for, eller også trener ”mot”, alle disse som er fra 16-18 år gamle. Og jeg har vært så privilegert at jeg har hatt en hånd med i massevis av unge landslag; helt fra den gangen Torgeir Bryn var en jypling som var med å ta Norges første nordiske sølv. Og før det igjen var jeg selv på juniorlandslaget, selv om det ikke var noen suksess…

Dermed vet jeg også litt om utviklingen i norsk basketball, og om noen skulle finne på å mene at vi har stått på stedet hvil, så er det feil.  Vi har flere og bedre trenere (men slett ikke nok), vi har flere spillere som ønsker å trene stadig mer og vi har ikke minst fått skoler som gjør det mulig å trene flere ganger hver dag.  Norsk basketball har i realiteten vært i rivende utvikling. Men ikke overraskende trener man også i andre nasjoner. Avstanden til de beste krymper derfor ikke merkbart, men nivået blir høyere.

Jeg skal holde meg for god for å rangere disse talentene. De er alle i utvikling og det er spennende at 11 av 15 allerede har fått spilletid i BLNO. De øvrige hadde også sluppet til om de hadde vært i Norge, eller spilt for en eliteklubb.

Men om jeg ikke vil rangere fra 1 til 15, kan jeg i hvert fall mene noe om fremtidsutsiktene generelt og om noen veldig få spillere spesielt:

Av disse navnene innbiller jeg meg at Espen Fjærestad, Matz Stockmann og Andrija Blatancic har det aller største potensialet, men jeg vet ikke om alle tre vil klare å stå løpet slik de må. Jeg føler meg sikker på at  Marko Lepovic og Sjur Dyb Berg er dedikert og seriøse nok til å få til det de ønsker, mens jeg personlig håper Johannes Dolven, Nick Seach og Anders Nymo blir en suksess hvert sitt sted.  Men sikker er jeg ikke.

Typisk for denne gruppen norske spillere er at de mangler fysikk som holder internasjonalt, med tre unntak.  Matz er stor og beveger seg anstrengt – det er sjelden vare i alle land.  Sjur matcher de beste i utlandet, men om et år eller to er det fysiske forspranget han har på andre norske spillere utlignet, og han vil få en tøffere hverdag.  Dragisa var tidlig ferdig fysisk og har levd stort på kombinasjonen eksplosivitet og skills her hjemme.  Det blir spennende å se hva et år i USA gjør for ham og med ham. Litt for ofte er det jo slik at spillere som er tildig utviklet fysisk dominerer sporten i tidlige år før de blir tatt igjen av jevnaldrende.

Men altså, et særtrekk ved denne gruppen talenter er slik jeg ser det – med noen få hederlige unntak – er som vanlig dette:

Fraværet av et «power house» (i form av fysiske naturgitte forutsetninger), manglende fokus på et målrettet og riktig styrkeprogram, et helt latterlig forhold til kosthold og ernæringsråd og sist men ikke minst; godt utviklede sosiale antenner som tross alt gjør det til en fryd å ha med dem å gjøre.

…at det har vært altfor stille på bloggen noen dager.  Men alt har sin forklaring, og jeg er snart klar for et comeback:  Om talenter i norsk basketball, om Stian Mjøs og Bærum, om ligaen generelt, om maktmennesker – og mye annet.  Vi leses snart!

Jeg trenger litt hjelp fra leserne her: Jeg tar gjerne en titt inn i krystallkulen sammen med dere, for å finne ut hvem som kommer til å bli fremtidens store spillere i BLNO, på landslaget  og kanskje i utlandet.  Felles for alle på listen under er at de er født i 1994 eller senere – og at de allerede har landslagserfaring.  Men denne listen er neppe komplett, og jeg er redd for at mange talenter er utelatt.  Spillere som kommer til å gjøre seg bemerket hjemme før de eventuelt ”stikker av”.

Så når jeg presenterer dette som en slags ”poll” er det ikke for å rangere spillerne, men for å få en pekepinn på hvem dere tror mest på:  Alle har ikke rukket å markere seg nasjonalt, men mange kommer til å slå ut i full blomst senere.  Hvem, tror du?  Du kan velge 5 spillere som er dine fremtidsprospekter, så skal jeg forsøke å sette ord på disse gutta i neste uke.

Espen Fjærestad – storskytter fra Gimle

Niko Blatancic – får mange minutter for Frøya

Andrija Blatancic – yngste bror med mange kvaliteter

Matz Stockman – på vei mot noe stort?

Franck Millestad – atletisk Bærum-talent

Magnus Elgmork – yngst i brødreflokken, men en av de tøffeste

Even Skjellaug – smart skytter fra Ullern

Sigurd Staver – smooth skytter

Peter Midtvedt – blir stadig bedre for Asker

Sondre Tallaksen – sesongen det virkelig løsner for Sondre?

Nick Seach – masse kvaliteter; får han snart spilletid i Gimle?

Vuk Krivokapic – sterk og uredd spiller som går mot en god sesong

Marko Lepovic – allerede etablert blant de beste

Johannes Dolven – 96-årgang med opplagte inside-kvaliteter

Sjur Dyb Berg – flott debutsesong for Aliens

Anders Nymo – evighetsmaskinen fra Skjetten

Dragisa Azanjac – storscorer og playmaker, for tiden i utlandet.

Og her kan du altså hjelpe meg med å plukke 5 stjerner for fremtiden:

Når du ser på listen over spillere i utlandet, kan du reagere på en av to måter – eller kanskje begge? Det er lov å være stolt over at norsk basketball har fostret så mange svært gode spillere.  Men samtidig er det greit å være irritert over at de forsvinner ut så fort de er tørre bak øra.  Vi skulle nemlig så gjerne sett dem her hjemme.

Men dette er selvfølgelig ikke typisk norsk på noen som helst måte.  Det finnes drøssevis av svensker, finner og dansker i utenlandske ligaer og på skoler i USA, men i Norge er det såpass tynt i toppen at det merkes ekstra godt.  Og faktisk; en kjapp titt på listen av spillere bekrefter at samtlige ville tatt godt for seg av spilletid på et norsk ligalag.

Så har jeg altså utfordret leserne av denne bloggen til å mene noe om hvem som er bedre enn andre.  Det blir nødvendigvis en type kåring som ikke er særlig vitenskapelig fundert, men samtidig gir resultat et ganske fornuftig bilde av de 15 i utlandet.

1) Stian Mjøs har tatt en soleklar ledelse på min svært uhøytidelige poll.  Han har vært forfulgt av suksess både hjemme og ute, og han har kvaliteter få kan matche i Norge.  Samtidig har han vokst stort som midtpunkt på laget – jeg hadde gleden av å ha en svært moden utgave av Stian som kaptein på forrige sesongs Bærum-lag:  Akkurat passe seriøs, passe dedikert men samtidig full av humor og tøys.

2) Norge har virkelig hatt få spillere som har en så komplett pakke som Aksel Bolin: Godt over to meter ideell basketballfysikk, et godt hode, et godt skudd og i stand til å ta ballen til kurven forbi hvem-som-helst.  I år blir han den dominerende spilleren for NIU (som nok likevel kommer til å slite).  På minussiden må det være lov å nevne en nokså laidback attitude som er det eneste som kan nekte ham videre suksess.

3) Magne Fivelstad og Niko Skouen deler 3. plassen på denne kåringen,og ikke uten grunn.  Da Magne forsvant fra Norge før forrige sesong var han en av de aller stødigste unge spillerne i BLNO.  Etter godt over et år i USA er det all mulig grunn til å tro at han har utviklet seg i riktig retning, men ingen vet ennå:  Han har måttet sitte ute en hel sesong pluss 7 kamper, men det er moro å se hvilken status han har på laget.  Det meste handler om Magne selv om han foreløpig ikke har spilt.

Niko husker jeg dessverre altfor godt etter at han senket 40 poeng (!) mot Bærum i serieåpningen 2008.  Det er tall som taler for seg selv, og han synes å være fornøyd både med seg selv og sin egen situasjon, og har massevis av guts  på et godt lag i en tøff conference.  Han er relativt unorsk i atittude og tilnæming til utfordringene.

4) Det spørs om ikke Karamo Jawara seiler opp som en av de store for fremtiden. Etter hvert har han sikkert begynt å løfte vekter også, og point-erfaringen i en tøff og større ramme, og D1-basketball, kan ikke bli annet enn veldig bra.  Selv som en litt smådvask tenåring var han god for Frøya.

5) Stian Emil Berg har fått et år på seg til å kjenne på nivået i amerikansk basket, og han har, kankje litt mot strømmen, gått fra div.I til div.II.  Han fikk massevis av nyttig erfaring og spilletid for NIU sammen med Aksel Bolin, og fremstår nå som en tryggere spiller – bedre defensivt – og med større selvtillit.

Norges aller største stjerne i unge år var Torgrim Sommerfeldt, men en altfor lang skadehistorikk har satt ham på sidelinjen.  Men Torgrim er fortsatt den han var, og om skjebnen står ham bi og beina holder, kommer han tilbake. Garantert!

Og listen stopper jo ikke her, og jeg lover å holde et våkent øye med resten av Norges beste i tiden som kommer.  Bouna har allerede rukket å presentere seg med en monsterdunk for Barry, men lider nok litt av samme syndrom som Aksel Bolin; de er begge blant de beste av de beste men har nok ikke helt bestemt seg for om de skal gi jernet i alle situasjoner.  I USA er det sjelden smart å holde tilbake noe som helst. Dermed er noen nevnt, og andre «glemt».  Men det er de altså slett ikke. De har alle levd første del av drømmen, og vi er spent på fortsettelsen for alle.

P.S. Karamo sendte meg forresten en liten statusrapport fra North Carolina der han befinner seg midt i smørøyet for basketballspillere.  Her er en liten titt inn i Karamos hverdag:

«Jeg er i Durham, North Carolina og spiller i D1.  Det er ikke lett å vurdere standard hjemme og her, men det er i hvert fall ganske stor forskjell på nivået nå det handler om vinnervilje, stolthet, konkurranseinstinkt, organisasjon og supportere. Etter å ha sittet mye på benken som freshman har dette året vært mye bedre; nå snitter jeg vel 20 minutter. Jeg bor på dorm sammen med tre av mine andre lag kamerater. Jeg liker virkelig miljøet på skolen og laget jeg har kommet på. Det er ikke en dag på trening der du kan komme ut og “daffe” (som jeg nok har gjort en del før). Alt er konkurranse som gjør meg til en bedre spiller hver dag. Dessuten snør det ikke her – det er bra – men jeg kommer nok til å savne muligheten til å spise pinnekjøtt på julaften…»