pauliord

Ingen store overraskelser i vurderingen av fremtidens menn i BLNO. Jeg inviterte dere til å mene noe om hvem av disse som vil dominere i årene som kommer, og uansett hva dere hadde svart ville det vært riktig.  På denne pollen har alle fått tillit; noen mer enn andre.

Disse spillerne er nemlig dedikerte, seriøse og i starten av helt forskjellige karriereløp: Noen vil bli hjemme i Norge og spille BLNO inntil studier, kjærester, jobber – eller en miks av disse – tvinger dem til å redusere aktiviteten.  Andre vil søke til studier i utlandet –gjerne etter et år som SFO-assistent først.  Der vil de få så mye basket og så mange og harde treningsøkter at de kanskje har fått mer enn nok etter fire år.  De færreste kommer til å klare å stå løpet som topputøver i Norge over lang tid.  Jeg kan telle på én hånd de norske suksessene som har blitt i Norge fra start til mål, og som fortsatt er aktive elitespillere når de passerer 25-26 år.

Jeg har vært så heldig å få være trener for, eller også trener ”mot”, alle disse som er fra 16-18 år gamle. Og jeg har vært så privilegert at jeg har hatt en hånd med i massevis av unge landslag; helt fra den gangen Torgeir Bryn var en jypling som var med å ta Norges første nordiske sølv. Og før det igjen var jeg selv på juniorlandslaget, selv om det ikke var noen suksess…

Dermed vet jeg også litt om utviklingen i norsk basketball, og om noen skulle finne på å mene at vi har stått på stedet hvil, så er det feil.  Vi har flere og bedre trenere (men slett ikke nok), vi har flere spillere som ønsker å trene stadig mer og vi har ikke minst fått skoler som gjør det mulig å trene flere ganger hver dag.  Norsk basketball har i realiteten vært i rivende utvikling. Men ikke overraskende trener man også i andre nasjoner. Avstanden til de beste krymper derfor ikke merkbart, men nivået blir høyere.

Jeg skal holde meg for god for å rangere disse talentene. De er alle i utvikling og det er spennende at 11 av 15 allerede har fått spilletid i BLNO. De øvrige hadde også sluppet til om de hadde vært i Norge, eller spilt for en eliteklubb.

Men om jeg ikke vil rangere fra 1 til 15, kan jeg i hvert fall mene noe om fremtidsutsiktene generelt og om noen veldig få spillere spesielt:

Av disse navnene innbiller jeg meg at Espen Fjærestad, Matz Stockmann og Andrija Blatancic har det aller største potensialet, men jeg vet ikke om alle tre vil klare å stå løpet slik de må. Jeg føler meg sikker på at  Marko Lepovic og Sjur Dyb Berg er dedikert og seriøse nok til å få til det de ønsker, mens jeg personlig håper Johannes Dolven, Nick Seach og Anders Nymo blir en suksess hvert sitt sted.  Men sikker er jeg ikke.

Typisk for denne gruppen norske spillere er at de mangler fysikk som holder internasjonalt, med tre unntak.  Matz er stor og beveger seg anstrengt – det er sjelden vare i alle land.  Sjur matcher de beste i utlandet, men om et år eller to er det fysiske forspranget han har på andre norske spillere utlignet, og han vil få en tøffere hverdag.  Dragisa var tidlig ferdig fysisk og har levd stort på kombinasjonen eksplosivitet og skills her hjemme.  Det blir spennende å se hva et år i USA gjør for ham og med ham. Litt for ofte er det jo slik at spillere som er tildig utviklet fysisk dominerer sporten i tidlige år før de blir tatt igjen av jevnaldrende.

Men altså, et særtrekk ved denne gruppen talenter er slik jeg ser det – med noen få hederlige unntak – er som vanlig dette:

Fraværet av et «power house» (i form av fysiske naturgitte forutsetninger), manglende fokus på et målrettet og riktig styrkeprogram, et helt latterlig forhold til kosthold og ernæringsråd og sist men ikke minst; godt utviklede sosiale antenner som tross alt gjør det til en fryd å ha med dem å gjøre.

…at det har vært altfor stille på bloggen noen dager.  Men alt har sin forklaring, og jeg er snart klar for et comeback:  Om talenter i norsk basketball, om Stian Mjøs og Bærum, om ligaen generelt, om maktmennesker – og mye annet.  Vi leses snart!

Jeg trenger litt hjelp fra leserne her: Jeg tar gjerne en titt inn i krystallkulen sammen med dere, for å finne ut hvem som kommer til å bli fremtidens store spillere i BLNO, på landslaget  og kanskje i utlandet.  Felles for alle på listen under er at de er født i 1994 eller senere – og at de allerede har landslagserfaring.  Men denne listen er neppe komplett, og jeg er redd for at mange talenter er utelatt.  Spillere som kommer til å gjøre seg bemerket hjemme før de eventuelt ”stikker av”.

Så når jeg presenterer dette som en slags ”poll” er det ikke for å rangere spillerne, men for å få en pekepinn på hvem dere tror mest på:  Alle har ikke rukket å markere seg nasjonalt, men mange kommer til å slå ut i full blomst senere.  Hvem, tror du?  Du kan velge 5 spillere som er dine fremtidsprospekter, så skal jeg forsøke å sette ord på disse gutta i neste uke.

Espen Fjærestad – storskytter fra Gimle

Niko Blatancic – får mange minutter for Frøya

Andrija Blatancic – yngste bror med mange kvaliteter

Matz Stockman – på vei mot noe stort?

Franck Millestad – atletisk Bærum-talent

Magnus Elgmork – yngst i brødreflokken, men en av de tøffeste

Even Skjellaug – smart skytter fra Ullern

Sigurd Staver – smooth skytter

Peter Midtvedt – blir stadig bedre for Asker

Sondre Tallaksen – sesongen det virkelig løsner for Sondre?

Nick Seach – masse kvaliteter; får han snart spilletid i Gimle?

Vuk Krivokapic – sterk og uredd spiller som går mot en god sesong

Marko Lepovic – allerede etablert blant de beste

Johannes Dolven – 96-årgang med opplagte inside-kvaliteter

Sjur Dyb Berg – flott debutsesong for Aliens

Anders Nymo – evighetsmaskinen fra Skjetten

Dragisa Azanjac – storscorer og playmaker, for tiden i utlandet.

Og her kan du altså hjelpe meg med å plukke 5 stjerner for fremtiden:

Når du ser på listen over spillere i utlandet, kan du reagere på en av to måter – eller kanskje begge? Det er lov å være stolt over at norsk basketball har fostret så mange svært gode spillere.  Men samtidig er det greit å være irritert over at de forsvinner ut så fort de er tørre bak øra.  Vi skulle nemlig så gjerne sett dem her hjemme.

Men dette er selvfølgelig ikke typisk norsk på noen som helst måte.  Det finnes drøssevis av svensker, finner og dansker i utenlandske ligaer og på skoler i USA, men i Norge er det såpass tynt i toppen at det merkes ekstra godt.  Og faktisk; en kjapp titt på listen av spillere bekrefter at samtlige ville tatt godt for seg av spilletid på et norsk ligalag.

Så har jeg altså utfordret leserne av denne bloggen til å mene noe om hvem som er bedre enn andre.  Det blir nødvendigvis en type kåring som ikke er særlig vitenskapelig fundert, men samtidig gir resultat et ganske fornuftig bilde av de 15 i utlandet.

1) Stian Mjøs har tatt en soleklar ledelse på min svært uhøytidelige poll.  Han har vært forfulgt av suksess både hjemme og ute, og han har kvaliteter få kan matche i Norge.  Samtidig har han vokst stort som midtpunkt på laget – jeg hadde gleden av å ha en svært moden utgave av Stian som kaptein på forrige sesongs Bærum-lag:  Akkurat passe seriøs, passe dedikert men samtidig full av humor og tøys.

2) Norge har virkelig hatt få spillere som har en så komplett pakke som Aksel Bolin: Godt over to meter ideell basketballfysikk, et godt hode, et godt skudd og i stand til å ta ballen til kurven forbi hvem-som-helst.  I år blir han den dominerende spilleren for NIU (som nok likevel kommer til å slite).  På minussiden må det være lov å nevne en nokså laidback attitude som er det eneste som kan nekte ham videre suksess.

3) Magne Fivelstad og Niko Skouen deler 3. plassen på denne kåringen,og ikke uten grunn.  Da Magne forsvant fra Norge før forrige sesong var han en av de aller stødigste unge spillerne i BLNO.  Etter godt over et år i USA er det all mulig grunn til å tro at han har utviklet seg i riktig retning, men ingen vet ennå:  Han har måttet sitte ute en hel sesong pluss 7 kamper, men det er moro å se hvilken status han har på laget.  Det meste handler om Magne selv om han foreløpig ikke har spilt.

Niko husker jeg dessverre altfor godt etter at han senket 40 poeng (!) mot Bærum i serieåpningen 2008.  Det er tall som taler for seg selv, og han synes å være fornøyd både med seg selv og sin egen situasjon, og har massevis av guts  på et godt lag i en tøff conference.  Han er relativt unorsk i atittude og tilnæming til utfordringene.

4) Det spørs om ikke Karamo Jawara seiler opp som en av de store for fremtiden. Etter hvert har han sikkert begynt å løfte vekter også, og point-erfaringen i en tøff og større ramme, og D1-basketball, kan ikke bli annet enn veldig bra.  Selv som en litt smådvask tenåring var han god for Frøya.

5) Stian Emil Berg har fått et år på seg til å kjenne på nivået i amerikansk basket, og han har, kankje litt mot strømmen, gått fra div.I til div.II.  Han fikk massevis av nyttig erfaring og spilletid for NIU sammen med Aksel Bolin, og fremstår nå som en tryggere spiller – bedre defensivt – og med større selvtillit.

Norges aller største stjerne i unge år var Torgrim Sommerfeldt, men en altfor lang skadehistorikk har satt ham på sidelinjen.  Men Torgrim er fortsatt den han var, og om skjebnen står ham bi og beina holder, kommer han tilbake. Garantert!

Og listen stopper jo ikke her, og jeg lover å holde et våkent øye med resten av Norges beste i tiden som kommer.  Bouna har allerede rukket å presentere seg med en monsterdunk for Barry, men lider nok litt av samme syndrom som Aksel Bolin; de er begge blant de beste av de beste men har nok ikke helt bestemt seg for om de skal gi jernet i alle situasjoner.  I USA er det sjelden smart å holde tilbake noe som helst. Dermed er noen nevnt, og andre «glemt».  Men det er de altså slett ikke. De har alle levd første del av drømmen, og vi er spent på fortsettelsen for alle.

P.S. Karamo sendte meg forresten en liten statusrapport fra North Carolina der han befinner seg midt i smørøyet for basketballspillere.  Her er en liten titt inn i Karamos hverdag:

«Jeg er i Durham, North Carolina og spiller i D1.  Det er ikke lett å vurdere standard hjemme og her, men det er i hvert fall ganske stor forskjell på nivået nå det handler om vinnervilje, stolthet, konkurranseinstinkt, organisasjon og supportere. Etter å ha sittet mye på benken som freshman har dette året vært mye bedre; nå snitter jeg vel 20 minutter. Jeg bor på dorm sammen med tre av mine andre lag kamerater. Jeg liker virkelig miljøet på skolen og laget jeg har kommet på. Det er ikke en dag på trening der du kan komme ut og “daffe” (som jeg nok har gjort en del før). Alt er konkurranse som gjør meg til en bedre spiller hver dag. Dessuten snør det ikke her – det er bra – men jeg kommer nok til å savne muligheten til å spise pinnekjøtt på julaften…»

Det er nok på tide å ta innover seg at man trekker på årene. Kanskje er tiden i ferd med å renne ut – i hvert fall som aktør på og utenfor basketballbanen. Vi var på kino her forleden da jeg fikk seniorsjokket:  Det viser seg nemlig at jeg som 56-åring får honnørpris!! For en nedtur; det skal aldri skje igjen at jeg betaler halvt så lenge jeg føler meg hel.  Men det fikk meg også til å huske forrige gang jeg fikk alderen «i trynet».  Denne lille saken publiserte jeg for 6 år siden:

«For noen år siden – mens jeg fortsatt forsøkte å bevege meg aktivt PÅ basketballbanen i stedet for å følge troppene fra sidelinjen – ble jeg for første gang konfrontert med alderen min som et mulig problem. Jeg vet virkelig ikke om kroppslukten var SÅ ille, men i nærkontakt med en motspiller under kurven, fikk jeg følgende direkte melding: «Dø gammer’n – bruk deo’ a!!» Så selv om det var liten grunn til å slå stiften av det jeg viste på banen, har jeg i hvert fall vært påpasselig med regelmessig bruk av deo-stiften etterpå.

Jeg kjempet meg gjennom mine første treninger på guttelaget til Bærum BBK på Valler gymnas. Vi lærte ikke mye den gangen – til det var trenerne for dårlig skolert, og treningsmetodikken mildt sagt mangelfull. Ettersom jeg selv var kjevhendt – og min første trener også var ekstremt kjevhendt – var jeg egentlig utlært før jeg begynte… Dessuten vant vi jo de fleste kampene uansett hvordan vi spilte. Vi hadde amerikanske trenere med en eneste kvalifikasjon:  De snakket amerikansk, og de var ledige på ettermiddagen. Vi reiste på utenlandsturer der en pen måte å si det på, er at det sosiale ofte ble viktigst…

Over 30 år senere er det derfor interessant å tenke tilbake på hvordan norsk basketball har utviklet seg, og hvilke spillere og lagkonstellasjoner man har vært innom på veien til 2006.

Jeg husker Mathias Eckhoff som ivrig guttespiller – som sammen med en like ivrig og ung Rolf Halvorsen higet etter råd og tips.  Henning Bergh som begynte karrieren som en småslapp og relativt uinspirert tenåring, og som senere ble noe helt annet. Per Tøien som hadde ansvaret for det norske landslaget i en periode da det virkelig svingte, Ron Billingsleas suksess med Bærums Verk – en periode det sågar ble bok av.  Bok er det også blitt av Ulrikens historie der David Swan er viet oppmerksomhet.  «Lissom»-kranglene med David Swan i media der David og jeg mente stygge ting om hverandre, er også noe jeg husker som krydder i en tid da BLNO skulle revolusjonere og fornye norsk idrett, og måten vi tenker på.

Det mest spennende i 2006 er at norsk basketballs største kapital er en ungdomsgenerasjon med helt andre ambisjoner, treningsvilje og seriøsitet enn vi har hatt noen gang tidligere.  Fortsatt opererer vi riktignok på husmannsnivå; med snaue budsjetter og sviktende medieinteresse.  Vi opererer med egenandeler på landslagene og klubber som fortsatt sliter med å få endene til å møtes. Men vi har det aller viktigste:  Spillerne som ønsker å bli bedre, som ønsker å bruke basketballen som inngang til en utdannelse og spillerne som ser for seg en karriere i Europa.

Når 3B nå går i tenkeboksen for å finne den riktige veien videre, innhentes vi som vanlig av det alltid tilbakevendende problemet:  Spillere som sammen har nådd målene de satte seg for tre år siden, er plutselig ferdige med videregående skole og er attpåtil ønsket av det militære. Og noen vil naturlig nok søke seg til studier andre steder enn i Bærum.

Jeg er naturlig nok spent på om vi kan klare enda et godt år med denne årgangen av 3B – ikke minst for å se om det vi har forsøkt å bygge over en lang periode er liv laga i norsk eliteserie.»

Jeg har forsøkt å kartlegge spillerne i BLNO gjennom å rangere de beste i fire kategorier.  For litt siden skrev jeg også om spillerne som opplagt hadde vært med på å heve kvaliteten på vår hjemlige eliteserie, vel å merke dersom de hadde valgt å spille i Norge.  Men de befinner seg altså i utlandet, og før jeg selv tar sjansen på å mene noe om disse inviterer jeg deg til å stemme frem dine favoritter. Kanskje er vi helt uenige?

Du kan velge flere spillere på listen under (maks 4), men du kan bare stemme en gang.  Jeg har valgt å unnta Daniel (Berg) som ikke lenger er aktiv og Magnus Midtvedt som jo egentlig er BLNO-spiller; han ikler seg Aliens-drakten etter jul.  Men hva med de andre – hvem mener du er de beste spillerne som pr i dag befinner seg i utlandet?

(Dette er en ny versjon; den opprinnelige nektet å ta med Magne Fivelstad på listen – uhørt!.  Stem igjen!)

Jeg nærmer meg slutten av denne uhøytidleig kåringen av de beste spillerne i norsk liga.  Og etter helgens BLNO-runde har de aktuelle spillerne bekreftet plasseringene de har fått av meg.  Her er et knippe import-forwards:

5 beste importforwards

1. I en liga hvor det bommes så mye kan man gjøre et levebrød av å plukke nedfallsfrukt.  Jonathan Jones er ikke stor, og minner meg mye om forrige års suksess i Asker-drakten; Anthony Lee Ingram: Alltid på hugget, mye trøkk og alltid på jakt etter returer.  Han snitter nå 15 av dem – 3 flere enn nestemann på listen, og for en gangs skyld kan det se ut som om Tromsø-ledelsen har ordene i behold da de lovet en attraksjon.  Men Jonathan er langt fra noen offensiv attraksjon; faktisk litt undersized og anstrengt i en del situasjoner der han bllir nødt til å skyte over forsvaret.  Men at han er ligaens nyttigste spiller inside er jeg lite i tvil om.

2. Delano Thomas gjør virkelig nytte for seg i Gimle, og uten ham på laget hadde Gimle nok en gang vært henvist til tabellkjeller. Ikke veldig robust, ikke veldig fysisk, men derimot svært allsidig og han er topp 5 i alle kategorier det er måle ham  på: At en så sentral spiller topper asisststatistikken sier det meste om hvor viktig han er for bergenserne.

2. Et Bærum uten Keith Thompson hadde vært like fatalt som et Gimle uten Delano Thomas.  Og som for Jonathan Jones er Keith egentlig ingen inside-force som elsker å spille med ryggen mot kurven.  Snarere ville det vært naturlig å trekke ham ut som en 3er.  Men i nøden spiser fanden fluer, og uten alternativer må Keith finne seg i å løse mange oppgaver for de lyseblå.  Det gjør han såpass bra at han får en delt 2.plass på listen min.  Keith leverer varene statistisk sett også i kamper der han egentlig ikke har noen god dag.

4. Elias Westerlund kom svært nødvendig vitamininnsprøytning for Asker.  Der Aliens slet med scoringsoptions har de nå plutselig fått en kar som snitter store tall.  Det gjør det enklere for Espen Stien, og det gjør det også enklere for Sjur Dyb Berg som kan konsentrere seg om det han gjør best. Elias var så godt som hele beholdningen for Ammerud i fjor, og kan komme til å bli like avgjørende for Asker i år.

4. Elias må finne seg i dele 4.plassen med Ryan Ferranti som gjør en overraskende god jobb som forward for Bærum.  Om han liker å gå inside som screensetter og returtager?  Neppe.  Men han løser oppgaven på svært god måte, og når han finner ut av dommerne og dommerne finner ut av ham kan det bli vanskelig for store forsvarere som blir henvist til å stoppe Ryan en-mot-en. En achilleshæl for Ryan er overraskende nok straffeskytingen som så langt er langt under pari; han bommer på flere enn han treffer. Men Ryan er en av få spillere i Norge som hadde vært på topp 5-liste uansett om han hadde vært listet ute eller inne.

Dermed ble det ikke plass til  publikumfavoritten Ron Timus på min liste, men ingen skal la seg lure.  Ron kommer til å spille på seg kvaliteter som plutselig er nok til å senke flere av de beste lagene.  Men sesongstarten har altså vært seig i det norske comebacket.

Jeg tillater meg et lite hvileskjær i nostalgiens tegn ved inngang til helgen. Jeg lover å være snart tilbake med kåringen av de 5 beste importforwardene i Norge, de 5 mest lovende BLNO-spillerne og de 5 beste norske spillerne i utlandet.

«Hvor har det blitt av tynne bøker? Var mye moro der!»  Sånn lød det for noen år siden fra en av leserne på 3Bs hjemmeside. Denne spalten – da den første gang ble publisert i sin tid – opererte med «bok-anbefalinger» der vi plukket fram bøker som hadde det til felles at de var lite omfangsrike.

Et lite tilbakeblikk avslører at enkelte boktitler står seg så godt at det er duket for nye opplag.  Her er noen av de gamle traverne i opptrykk, og også enkelte nye spennende titler:

Momo Pudar: «Kamper der jeg har vært en av to dommere»

Manuel Aires: «Kamper jeg har takket nei til»

Her får du to-for-en i samme genre, og ofte får du en-for-to i samme kamp også.

Frøya:  «Slik får du en dynamisk og oppdatert nettside»

Nyttig lærebok i internettets mange hemmeligheter

NBBF: «Ledige stillinger på forbundskontoret»

Faktahefte for deg på jobbjakt

Kjartan Herje Monsen, artikkelsamling: «Nøktern språkbruk, uten bruk av blødmer og bilder»

Skrivekurs for deg som vil komme i gang som nettjournalist

Viola Györgyi: «Teknisk håndbok»

En lite hefte om hva som ikke kan gi T.

Marco Elsafadi: «Tilskuere jeg ikke har håndhilst på»

Marcos oppsøkende virksomhet mellom to permer.

Pål Berg: «Et meningsfylt liv uten sarkasmer»

Bøker om selvrealisering er svært populære.

Asker Aliens og Bærum Basket: «Disse tilskuerne er ikke spillernes foreldre»

En komplett biografi over samtlige BLNO-tilskuere som ikke er i slekt med spillerne

Anders Stien og Fredrik Gnatt: «Smarte ting vi har sagt til dommere»

Morsom liten trykksak som ikke ser ut til å bli mer omfangsrik med det første

Louis-Philippe Ndikumana og Remy Svardal Krasniq:  «Gode tips for såre rumper»

En nyttig bok om behandling av alt fra sittesår til kjedsomhet på benken.

Amerikanerne i BLNO har mye fritid mellom treningsøkter og kamper (som ikke er så mange), og har begått tre bøker:

«Bargains we’ve found in Norwegian stores»

Prisnivået i Norge synes å være høyere enn nivået i BLNO

«Travel calls we’ve understood and accepted»

Europeiske regler og norske tolkninger sett med amerikanske øyne

«What to do when you’re not playing PlayStation»

Gode tips for å få tiden til å gå i et fremmed land

Bare for å understreke det jeg har skrevet tidligere; BLNO er altså ligaen for guarder og ettersom Norge faktisk rår over mange og gode guarder, har ikke klubbene sett det som nødvendig å hente inn mange fra utlandet.  Faktisk er det slik at dagens liste over de 5 beste får med seg alle som er verdt å nevne.  Og det er vel å merke etter at jeg har bestemt meg for å flytte Gary Wallace fra forward til guard; han er listet som forward for Tromsø på bl.no.  Dermed gjenstår det bare å rangere de fem:

5 beste importguardene:

 1. Edmunds Gabrans

Ja, det er vanskelig å skille de to i topp; det er i realiteten dødt løp på nesen alle statistikk-kategorier.  Derfor føler jeg meg også svært komfortable med en delt 1.plass, og om det skal tenkes forskjell må det være at mens det er helt utenkelig å tro på Frøya-suksess uten Edmunds Gabrans er det bare nesten umulig å teenke seg Tromsø uten Gary Wallace. Gabrans synes å ha full kontroll i alle faser av kampene-  han skjønner når han selv må ta tak, og når han kan overlate gulvet til andre. Kanskje ligaens beste clutch-skytter.

1. Gary Wallace

Han har imponert for Tromsø i to sesonger, og som Frøya-kollega Gabrans er han i kontroll gjennom 4×10 minutter. Han er dominerende når han må, og relativt anonym for øvrig.  Kanskje har han i en og annen kamp tatt ansvar for sent?  Han er ingen kunstner, men får jobben gjort og er vanskelig å nekte scoring de gangene han har bestemt seg.  Det trekker ikke ned at han også er en svært likandes kar.

3. Galin Mihaylov

Om det er en ting spillere og coacher i BLNO hater, så må det være å se Galin alene med ballen i hånden – uten forsvar i nærheten. Han er en usedvanlig smooth skytter som avleverer skuddene med dødelig nøyaktighet, og helt uanstrengt.  Det har vært kamper der han har råket ut for foul-problemer unødvendig tidlig, og er i litt for stor grad en skytter.

 4. Reno Silavs

Kanskje drukner han litt i alle oppmerksomheten rundt Edmunds Gabrans, men det har også vist seg å være en fordel for ham – nemlig at fokus er rettet først og fremst mot Gabrans.  Dermed er det plass og muligheter for Reno som leverer pene tall på statsen; men altså litt bak landsmannen.

4. Philipp Holm

Philipp er et nytt bekjentskap av året for Bærum, og den lynraske lille pointen har hastighetsforandringer, akselerasjon og bråstopp som ingen annen.  Imponerende når en kar på 175 cm tar ballen inn i trafikk og går opp med den største selvfølgelighet foran ligaens største spillere.  Det ser ikke ut til å plage ham særlig.  Men han har verken vært stabilt god, eller veldig god venn med dommerne hittil.

P.S.  Det er morsomt å se at kåringer som dette avstedkommer diskusjoner.  Meninger i det offentlige rom har vi for lite av i norsk basketball – kjør debatt!