BLNO tar juleferie, og mulighetene er mange etter nyttår. Ryktene forteller om minst et par lag som kommer tilbake fra ferie med nye spillere – men hvordan vurderer du lagenes innsats til nå? Bli med på en uhøytidelig avstemning, så får vi loddet stemningen.
Aller først – når serien er ferdigspilt i mars, hva tror du om sluttspillagene? (Her plukker du fire svaralternativ):
Her har du tre andre spørsmål som trenger svar – men du kan bare velge ett alternativ på hver:
Det er mye å ergre seg over, også i norsk basketball, og man skal ikke undervurdere vedien av å irritere seg skikkelig. Det kan kort og godt aldri bli så bra at det ikke er galt for noe, eller for noen. Men, det finnes også mye å glede seg over – og derfor, her er et knippe små og store gleder:
* Jeg gleder meg alltid til BLNO-kampene i Vollenhallen, for der vanker det alltid en god klem fra billettselgerne, og Asker har dessuten et så hyggelig medisinsk apparat at jeg ofte har vurdert å få et illebefinnende.
* Det gleder meg voldsomt hver gang jeg opplever en amerikansk sjåfør som bruker blinklyset – eller som ikke er opptatt med SMS på mobilen. Og jeg koste meg veldig med denne lille snutten; selv om mange har sett den er den fortsatt kostelig. Airbagen virket..!
* Vollenhallen er en enestående godt vedlikeholdt arena – et eksempel til etterfølgelse for mange vaktmester-kolleger rundt om. Det sier jeg med en viss misunnelse ettersom Bærum Baskets juniorer trener hver uke i stadig mer shabby Hoslehallen.
* Jeg gleder meg til gjensynet med norsk brød.
* Jeg gleder med hver gang noen blåser for en 3 sekunders-overtredelse. Inntil noen finner at de vil fjerne regelen synes jeg det er fint at den brukes. Sist jeg irriterte meg var da jeg nylig så et undersized NSU Sharks (Florida, div. II) tape for et lag som konsekvent parkerte sin ene store spiller i feltet; som returtager, screensetter og poengplukker. Sist jeg gledet meg? Kan virkelig ikke huske det.
* Det er grunn til å glede seg over – og med – entusiasmen i Tromsø, og for oss som forsøker å vekke interessen blant bortskjemte innbyggere i eget distrikt, er det godt å se at det går an. Tromsø er dessuten en flott og hyggelig by som jeg riktignok aldri ville bodd i.
* Det er utrolig morsomt å følge 96-laget til Bærum Basket. Det er blitt et lite kollektiv der framgangen er påtagelig, både for hver enkelt spiller og for laget. Det gjør godt å vite at det finnes talenter som er klare til å ta over.
* Jeg vet ikke hva som er hemmeligheten med kombinasjonen basketball og vafler, men faktum er like fullt at vaffelplaten smaker ekstra godt i en svett idrettshall.
* Det er alltid med blandete følelser jeg ser håndball-EM eller -VM på TV oppunder jul. Men i år er det grunn til å glede seg over at jeg aldri har væt med på å tape for et land der det er plass til alle seriøst satsende spillere i en folkevognbuss.
* På samme måte er det like deilig hver gang et håndball-mesterskap er ovder. Det er grenser for hvor mye nasjonal selvgodhet det er mulig å tåle, og det er grenser for hvor lett det er å like en idrett som har dommeravgjørelser det ikke på noen måte er mulig å forstå.
* Synes jeg det er morsomt med dunker? Nei, ikke spesielt. Men jeg innrømmer gjerne at jeg smilte litt av denne Bouna Ndiaye er på plass i Florida, foreløpig uten å få særlig tillit, men saker som dette kan jo fort endre på det.
* Som man roper, får man sjelden svar. Men aldri har nettoppdatering på basket.no vært bedre enn etter at jeg skrev om informasjonsvakum på denne bloggen.
* Jeg koser meg litt hver gang Lakers og Heat taper, og det har jo vært ganske ofte.
* Etter noen uker i utlendighet gleder jeg meg over hver gang «live update» virker. Sist den ikke virket var Asker-Gimle og Tromsø-Centrum denne helgen.
Skal bli godt å komme hjem, så jeg kan gremme meg over norsk basket, norske dommere, norske haller, norske vaner og nordmenn generelt. Det tar på å være positiv.
Det er tid for tro, og det er dessuten få dager igjen til dommedag som jo er spådd 21.desember. Det skjedde ikke mye oppsiktsvekkende 12.12.12 kl. 12.12 annet enn at mange par giftet seg. Så gjenstår det å se om vi overlever 20.12.2012.
Det som er helt sikkert er at dagene blir lysere etter 21.desember (hvis det da ikke blir helsvart) – det er årets mørkeste dag og da kan det jo passe å se fremover. Det skjedde mye rart for 2012 år siden, blant annet verdens eneste kjente jomfrufødsel (Dersom du er tenåring og ikke har fulgt spesielt godt med i religion, livssyn og etikk på skolen kan du lese deg opp på dette nederst i bloggen).
Og det er tid for julenissen. Når vi snakker om noe som er helt utenkelig, sier vi ofte at det er som å tro på julenissen. Her er noen juleønsker til «vår mann», litt hulter til bulter fra Norge og utlandet. Aller først en klassiker som er for god til å bli glemt:
Dear Santa. This has been a turbulent year. I think the Queen of England calls it «Annus Horribilis», which I don’t understand – I thought Annus was written with one «n» only. Anyway, here are my wishes for this Christmas:
1) The NBA season to start.
2) Hair dye, (any colour will do).
3) Electrical bride (the last one turned out to be human, I misunderstood the «Electra»-thing).
4) New glasses (I have had some problems after mistaking a breast for a hand …)
Dennis Rodman
Kjære julenissen! Vi vet at det er mye å gjøre nå, og vanligvis ville vi ikke bedt om annet enn en internasjonal triumf eller to. Men i år hadde det faktisk vært fint med litt penger. Norges Basketballforbund
P.S. Vi vil nødig virke kresne; gavekort på Basketballstore er fint, men ikke så veldig nyttig for oss akkurat nå.
Kjære julenissen! Vi har nok mange medlemmer som ikke feirer julen på tradisjonelt vis, men det ville være dumt å gå glipp av nyttige gaver. Og vi er ikke så kravstore at vi ber om triumfer på banen, det får vi klare selv om vi ikke trener så mye nå. Men et nytt tak til Vulkanhallen hadde vært fint. Centrum Tigers
Yo! Santa! Wazzup? Mange mener visst at jorden skal gå under allerede før du tar turen hit, men som du vet – Asker Aliens opererer ”out of this world”. Derfor har vi tro på et liv også etter jul og ønsker oss hva som helst i gult. Go yellow,Santa! Asker Aliens
Kjære julenissen! Hadde det vært mulig å få litt mindre tribuner? Bærum Basket
P.S. Berg og dalbane er morsommere på Tusenfryd enn på banen; kan vi få billetter til laget?
Kjære nisse! Det påstås at tale er sølv, men taushet er gull. Andre mener at taushet er tull. Jeg er litt forvirret, så hvis det finnes noe litteratur på området, så ønsker jeg meg det. Pål, Bærum
Kjære julenissen! Ehh…vi har visst ønsket oss dette mange år nå, og er ikke helt sikre på om ønskelisten vår har kommet fram. Men et NM-gull hadde vært fint. Tromsø Storm
Kjære dommernisse! (oi, det ble nesten en T, sorry!) Vi har alltid fått mye pes for ikke å være konsekvente. Men som du vet, det er mange gråsoner. Har hørt mye bra om «50 Shades Of Grey», kanskje vi finner noen tips der. Dommerkomiteen
Kedegåri, nissen?! Går det an å ønske seg noe annet enn ting? I så fall vil vi gjerne at du titter litt på 3-poengsprosenten til Fredrik. Han skyter ganske mye, skjønner du. Gimle Basket
Santa! Jeg har et selvbilde jeg gjerne vil henge opp på veggen, men jeg finner ikke plass noe sted. Er det uvanlig å ønske seg større vegg? N.S., California
Kjære julenissen! Takk for NM-tittelen i fjor! Du skal jo være med å varme opp på julavslutningen vår 18.desember. Hvis du tar med en bok om publisering på nettsider og sosiale medier hadde det vært fint! Frøya Basket
Santa! No wishes from me this year. I’ve been busy finding old pics and mementos from my career – as I try to obtain even more. I have this stack of books from my years in Bærum Verk and I was wondering if you’d care to buy them? I’ll give you a good deal..! Ron
Kjære julenissen! Vi har tapt noen kamper nå, men er ikke SÅ mye dårligere enn Lakers. De mangler egentlig bare Pau Gasol for å vinne – vi ønsker oss Roy tilbake. Kan du fikse det? Ammerud Basket
Kjære Julenissen! GI GASS! (Jeg ønsker meg ingenting – jeg har Herbalife og bønnespirer til langt ut i 2013) Arne, Lommedalen
Julen handler jo egentlig om helt andre ting enn det materielle, om julgaver og altfor mye mat. Den handler mest av alt om tro og minner meg om svært religiøse Steve Alford som spilte for legendariske Bobby Knight. Jeg aner en aldri så liten kulturkollisjon her (fra boken A Season On The Brink):
Steve! God is not going to provide any leadership on this basketball team. He couldn’t care less if we win or not. He is not going to parachute in through the roof of this building and score when we need points…..let me ask you this. Do you really think that God is going to help a team that I’m coaching?» Coach Bob Knight to basketball player Steve Alford before a basketball practice.
Og som jeg lovet innledningsvis – en slags forklaring på hvorfor vi ferier jul (noen av oss i hvert fall) – i en litt moderne språkdrakt og rappet fra nettet:
«Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle joine en gruppe: «Vi som vil skrives inn i manntall». Dette skjedde mens Kvirinius var helt sjef i Syria, og gruppa fikk drøyt mange likes. Josef traska fra byen Nasaret i Galilea, opp til Judea, til Davids by Betlehem, for å signe manntallet sammen med Maria, dama hans, som hadde ei bolle i ommen. Og mens de var der, hevet bolla, for å si det sånn, og Maria leverte varene. Hu pakka kidden inn i noe tøy, og la’n i ei krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget. Det var noen gjetere som var ute i natta og passa på sheepsa sine. Med ett var Herrens engler F2F, og Herrens diggbarhet lyste. Gjeterne bare: «OMG!», og engelen bare: «Slapp av, gutta! Jeg kommer med en tweet om glede, en glede for hele folket: #Frelser #Kristus #jomfrufødsel og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne en kid som er innpakka i noe tøy og ligger i ei krybbe.» Så kom engelens followers, en himmelsk hærskare, som ga masse kudos til Gud og retweeta: #Frelser #Kristus, og #ffnor Gud og fred på Jorden blant mennesker som har Guds velbehag» Da englene hadde tatt kvelden, sa gjeterne til hverandre: «La oss stikke inn til Betlehem for å kolla läget.» Og der fant de Maria og Josef og den lille kiden som læxan i krybba. Da oppretta de en ny gruppe: «Vi som har sett Jesus Kristus, Guds sønn». Folk bare: «Saklig, LOL». Gruppa fikk ikke så mange likes, for å si det sånn, men det var bare i starten, for seinere i livet fikk Jesus sinnssykt mange followers. Og Maria bare: «#DenFølelsen» Og gjeterne bare: «Helt konge!!!»
Det faktum at du leser dette betyr vel at du er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i basketball. Og følgelig er du sikkert opptatt av å få med deg så mye som mulig av det som skrives og sies om idretten din. Jeg tipper at du koser deg litt når basketball en sjelden gang får spalteplass i riksavisene, og du leser nok det meste også i lokalavisene.
Dermed har vi også fastslått at informasjon er viktig. Informasjon genererer interesse.
Siden jeg selv var med på pionértiden med NBBFs nettside basket.no har jeg vært fascinert av oppmerksomheten og rekkevidden på nett. Den gangen var basketballforbundet tidlig ute, og vi hadde blant idretts-Norges best besøkte nettsider. Også i dag er besøkstallene gode, mens aktørene (klubbene) i norsk baksetball ikke har klart å henge med.
«Å herregud, there he goes again», tenker du kanskje. Ja, jeg har forsøkt å piske norske klubber til disiplin på nettet, og jeg har mast og mast – egentlig uten særlig effekt. I gårsdagens blogg refererte jeg Inge Kristiansens kritikk av oppfølging på basket.no. Og i dag har han fått svar fra Kjartan H. Monsen. Han skriver blant annet:
”Sakene på basket.no varierer litt i fylde og innhold, avhengig av hvor mye info jeg klarer å samle inn ved å ringe rundt og lese hjemmesidene til KL- og BLNO-klubbene..… han kan begynne med å bidra med å ta telefonen eller evt ringe meg tilbake når jeg prøver å ringe han, for å få info om laget hans; For på Ullerns hjemmesider er tilstanden virkelig sørgelig. Lykke til med å finne info om noe som helst som omhandler KL der!”
Det er ikke vanskelig å være enig med Kjartan. Hvis det skal skrives noe må absolutt alt suges av eget bryst.
Da jeg begynte som sportsjournalist i VG i 1978 husker jeg godt det voldsomme fokuset norsk fotball fikk. Helsiden i avisen som het ”tverrsnitt av serierunden” var viktig for VG, viktig for leserne og viktig for klubbene. Der ble alle lag saumfart med siste info om spillere, lagoppstilling, skader osv. Hver eneste onsdag fikk vi besøk av representanten fra Skeid som satte seg ned i redaksjonen en drøy time for å sludre og informere.
Det er et stykke unna vår hverdag. Det burde for eksempel være slik at Kjartan eller andre kunne gjøre den grøvste jobben ved å scanne hjemmesider og FB-sider for å finne siste nytt om laget, om enkeltspillere eller kanskje coachens betraktninger før kampene. Slik er det jo ikke. Her er en liten status hos eleiteklubbene pr i dag:
Ammerud
På hjemmesiden innkalles det til foreldremøte 6. september 2012. Spillerpresentasjonene er fra september 2010 og Ulf Landström er fortsatt coach for herrelaget. På Facebook-siden jeg fant er det en fin historisk gjennomgang, en sak som opplagt burde ligget på hjemmesiden. Ellers liten aktivitet å spore, og ingen aktuell info å hente.
Asker
Her infomeres det om julebasketen, først og fremst. Litt leting på siden gir oss spillerpresentasjonene som ser greie ut. Ingen info ellers, og vi søker derfor til FB-siden. Der er Asker flinke til å få yngre lag til å legge ut referater; elitelagenes tilstedeværelse begrenser seg til ”Hurra!” og ”Go yellow!” – ingen informasjon for den som søker facts.
Bærum
Klubben er den eneste som sammen med Tromsø legger ut saker etter hver spilte kamp. Spillerpresentasjonene er nøkterne og greie (selv om Stian Mjøs mangler på listen). FB-siden brukes mest som en peker inn i nettsiden, men registrerer i hvert fall resultatet av kampene umiddelbart etter kampslutt.
Centrum
Dette er stusselige greier med siste sak datert 17.oktober. Ikke et ord om at taket har falt ned i Vulkanhallen, ingen nyheter og spillerpresetnasjonen er gei nok men sannsynligvis fra i fjor. På FB eksisterer flere sider, men på elitelagets sider er det lite action og i hvert fall ikke noe matnyttig.
Frøya
Som regjeredde norgemester skulle man tro de følte et slags ansvar for å gå foran med et godt eksempel, men nei: Her er det mye info om avreise til sommerens treningsleir og det mest aktuelle jeg finner er at det er Ron som har vakt i hallen i kveld. Fraværende på Facebook.
Gimle
I Gimle er man forståelig nok stolt av julekalenderen; den er et friskt pust. Men for den som er på jakt etter info om elitelagene er det lite å hente. I likhet med Askers FB-side er man på nettsiden til Gimle flinke til å bruke plass på yngre lag. På Gimles FB-side er det mye julekalender, lite annet.
Tromsø
Best i klassen slik de fremstår i dag. Alltid oppdatert både før og etter kamper, veldig bra spillerpresentasjon og det eneste nettstedet det er mulig å hente nyttig info for den som er spesielt interessert. FB-siden fungerer bra, og er i hvert fall et godt alternativ til live update når systemet ikke funker. Vise rat det går an!
Ullern
Sørgelig stell hos Ullern. Ingenting annet enn om yngre lag på nettsiden bortsett fra to actionbilder fra elitekamper. Ingenting på Facebook.
Ulriken
Det finnes nettside for Ulriken Elite; den ligger i praksis død med basketskolen i 2011 som siste ”nyhet”. Det finnes nettside for Ulriken Ung der det er mye aktuelt stoff om yngre lag, men bare treningstider for KL-laget. FB-siden for KL-laget har bilde rog resultater, men ingen informasjon utover dette.
Hvis det er slik at det eneste nøytrale nettstedet vi kan søke til er basket.no så skylder vi oss selv og andre å sørge for så gode forutsetninger som mulig. Om det er Kjartan som er den eneste som skriver, så burde det være en kurant sak å etablere denne ordningen:
– Senest to dager før kamp sender vi en kjapp mail til ham med ”siste om laget”.
– Senest før midnatt etter kampslutt sender vi ham en sms med noen helt kjappe betraktninger om seier eller tap.
Du treffer ham på kjartan.monsen@adm.basket.no mens du kan sende ham sms på 920 76 776.
Er vi med på det?
Normalt vil det være hyggelig når folk følger med på det du gjør – eller skriver. Men jeg har vel ikke vært helt klar over rekkevidden av 2012-versjonen av kommunikasjonsteknologi.
I ny og ne hender det et noen slenger seg med som ”followers” på twitter-kontoen min. Der skjer det ikke mye spennende; gullkornene lar vente på seg (beklager det, men jeg er blitt litt mer knegen på sarkasmene) , men det er en salgs automatikk at mine blogg-innlegg blir varslet på twitter. Så da det kom melding til meg om at damen på bildet til høyre hadde bestemt seg for å følge meg på twitter, var det både litt overraskende og hyggelig – inntil jeg kom i skade for å trykke på linken som fulgte meldingen.
Der kom det for en dag at en eller annen søkfunksjon hadde fanget opp tittelen på mitt forrige blogginnlegg og kroppsdelen det var snakk om er jo nokså internasjonalt lett å forstå. Hun hadde mye alternativt å tilby viste det seg.
Derfor skal jeg vokte meg vel for å gjenta a-ordet, og heldigvis viste det seg ganske enkelt å utelukke damen fra å henge seg på. Jeg tror jeg klarer meg godt uten henne.
Men resten av bloggleserne setter jeg pris på, og teknikken vil det jo slik at det er mulig å følge med på om det er noen som gidder å titte innom. Det er naturlig at denne bloggen leses både i Norge og USA – litt forundret er jeg derimot over at noen følger med i Serbia, Tsjekkia, Egypt, Kenya og Australia. Gad vite hvem dere er.
Dette er jo i realiteten skriblerier etter innfallsmetoden der noe av hensikten har vært å rette fokus mot andre deler av norsk basketball enn den som foregår i Norge. Men det er også et forsøk på av og til å bringe til torgs temaer som fortjener omtale og ikke minst diskusjon og meningsutveksling. Jeg trodde aldri jeg skulle savne debattforumet på sol.no fra noen år tilbake, og jeg trodde vel heller aldri jeg skulle skrive om Fredrik Gnatt. Men altså:
I bestrebelsene etter å få idretten vår opp og stå igjen trenger vi vettige synspunkter fra meningsbærere det er grunn til å lytte til. Men forumet for dette eksisterer ikke, og jeg registrerer at reaksjonene på min blogg er nesten forsvinnende få – annet enn at jeg er latterlig overrepresentert på dommernes sitat-side.
Derfor, ære være folk som for eksempel Fredrik Gnatt – mannen jeg elsket å hate for noen år siden – men som jeg nå har lært å kjenne på en helt annen måte.
I mangel på et sentralt debattforum foregår det fleste diskusjonene nå på Facebook, gjemt bort i statusoppdateringer med mye lall og LOL og smilefjes. Men det er også der noen av de interessante meningene finnes. Som for eksempel Fredriks siste par på FB – litt uvant lav profil i forhold til dommerne, kanskje..?:
”Det jeg ikke skjønner er alle dere som ikke forstår at det er sånn dommerne har lagt listen denne sesongen. Hva tjener man på å snakke til/med dommerne? Nå skal det til gjengjeld også sies at jeg har fått to tekniske i år UTEN at jeg har sagt ett ORD til dommerne. Men det får man bare også ta. Mange gode calls de gjør også, hører aldri noen snakke om de!”
Når han senere skriver
”La oss spille uten å vise engasjement, glede, sinne, frustrasjon og andre følelser. Det er tross alt ikke derfor vi spiller basket”
så holder det mål som sarkasme, men er også interessant å debattere.
Etter Mathias Eckhoffs sorti etter fire minutter i kampen mot Frøya i helgen er det jo grunn til å spørre seg om den stramme linjen for oppførsel kanskje er blitt litt vel tight?
Inge Kristiansen skrev for litt siden:
”Blir flau på NBBF og basket-Norge sine vegne når jeg leser om helgens kamper. Det finnes knapt et snev av kampinformasjon! Ingenting om skader, hvordan det står mellom lagene på innbyrdes oppgjør etc. Teksten minner om en av mine skolestiler fra ungdomsskolen når jeg ikke skjønte oppgaven.”
Det finnes sikkert mange meninger om dette, men kanskje er det verre at det ikke er mulig å lese seg til hvodan kampene gikk i helgen som var. Når jeg skriver dette er klokken snart 18.00, og det ligger ingenting ute på noen hjemmesider, for eksempel fra det som må ha vært en strålende kamp – Asker-Centrum. Ikke på Asker side, ikke på Centrums, ikke på basket.no. I en sesong der de jevne oppgjørene har vært mange fortjener vi vel bedre?
Det hadde vært moro å kunne bringe til torgs meninger, og om det er noen som har lyst å sende meg noen linjer om det de brenner for så skal jeg sørge for å få dem ut til leserne. Jeg har foreløpig ikke helt forstått hvordan jeg får kommentarer til å ligge åpne på bloggen, men jeg fanger uansett opp det som blir sendt. Er det ikke litt slapt om vi alle blir «followers»; bør ikke noen ha meninger og meningers mot?
Velkommen, hvis du har noe på hjertet! Du kan også sende noen linjer til pal.berg.bb@gmail.com
Det var en jevn og god kamp. Eikeli og det nederlandske laget fulgte hverandre som skygger, og det var midt i 2. omgang. Jeg var dommer, og det var tidlig 80-tall (joda, jeg har vært dommer, og jeg har sågar dømt NM-semifinale!). Plutselig tenner den nederlandske centeren til; han tverrvender og vil virkelig ”ta” Eikeli-spilleren som hadde hatt ham i forsvar. De begynte å løpe – Eikelis afrikanske import foran, nederlenderen etter med mord i blikket!
Eikelis juniorag i 1981. De dominerte yngre årsklasser og i løpet av 5-6 år hadde de en vinn/tap på 80/4 (ifølge Arnstein Friling). Legg spesielt merke til Nils Kristoffersens lett arrogante attitude øverst til høyre; det er vel sånn vinnere ser ut.
Jeg skjønte ikke stort; kampen hadde forløpt i rolige men intense former. Det var tross alt finale i turneringen. Det var ikke stort annet å gjøre for meg som dommer enn å dømme en disk – ut med nederlenderen.
Først senere fikk jeg forklaringen: Eikeli-spilleren kom nok fra en basketkultur der det meste var lov, og der hensikten helliget middelet. Det viste seg nemlig at den svært tette forsvarsposisjonen på nederlandsk high post hadde en funksjon: Vår afrikanske venn hadde gjennom halvannen omgang kontinuerlig kjørt knyttneven opp i arslet til motstanderen. Etter 30 minutter var det nok; du skal være temmelig snodig skrudd sammen om ikke anal research blir litt irriterende i lengden.
Og som dommer hadde jeg virkelig ikke anelse, og jeg hadde heller ingen forutsetninger for å se. Gad vite hvor mange tjuvtriks spillere slipper unna med i løpet av en sesong.
For ikke lenge siden opplevde vi noe tilsvarende i 1. divisjon med 3B. Men denne gangen var det snakk om den andre siden. En av mostanderne i serien – jeg nevner verken klubb eller navn – hadde tilegnet seg en metodikk som virkelig klarte å få gode skyttere ut av balanse. Bokstavelig talt.
Det heter seg vel fortsatt at dommerne som opererer langs baseline skal se bort fra ballen når skuddet går, men det er som kjent ikke alltid lett. Blikket vil uvilkårlig følge ballens flukt, mens det i dette tilfellet hadde vært bedre om dommeren fulgte ballenes flukt:
Denne spilleren gjorde det nemlig til en vitenskap å tukle med skytterens edlere deler idet skuddet gikk – vel vitende om at han sneppe ville bli tatt på fersken. Hvis noen har romstert litt med bjellene dine én gang, vil nok også du lure på om det kommer til å skje igjen, og du krøker deg uvilkårlig litt sammen for å unngå neste balletak. Sånn sett holder det med én gang; motstanderen har på en effektiv måte sneket seg under huden på deg. Her snakker vi altså nesten utelukkende om skudd fra baseline, og dessuten nesten forhuden.
Sånn sett er sikkert 3 dommer-systemet en velsignelse, vel å merke dersom ikke alle ser etter ballen, eller etter ansiktsuttrykk og fakter som kan tolkes i retning av en T.
I Bærums gullsesong for to år siden opplevde vi et underlig fenomen i en av kampene; fortsatt er det et poeng for meg å hegne om både klubb og spiller. Men i hvert fall; i kampen syntes det som om flere av våre guarder var rammet av kollektiv fallesyke. Idet de skulle runde og gå forbi en av motspillerne snublet de på uforklarlig vis og røk på turnovers, skritt og balltap. Først etter kampen fikk jeg vite at fenomenet handlet om et bevisst og rutinert forsøk på å spenne bein på våre. En ny importspiller hadde hentet med seg småtriks hjemmefra. Vanskelig å se; ja nesten umulig å se.
Opp gjennom årene har jeg hørt mange historier fra spillere som kommer fra banen og ut på benken – om råtne triks, om trøyeholding, håndholding, albuer og alt annet faget tilhørende. Forsøk på å ta igjen går som tegel veldig dårlig; dette er jo ikke noe vi er veldig flinke til, og «payback» blir fort avslørt. Men andre spillere kan dette ut og inn, og tenk bare selv på hvor mange tette situasjoner som oppstår i løpet av en kamp. Når spillere ikke kommer seg rundt og forbi en screen er det ikke usannsynlig at screensetteren har et solid tak i underarmen til motstander. I det snaue sekundet kroppskontakten er der vet ingen hva som egentlig foregår.
Litt interessant er det jo også å følge håndball-EM og tjuvtriksene som blir litt tydeligere når TV er på plass. De fleste har vel sett bildet av den serbiske treneren Boskovic som forsøker å sikre seg trøya til Sulland som souvenir. Jeg håper vel egentlig bare at analkontakten i basketball er en saga blott…og at dommerne forsøker å få med seg det som skjer bort fra ballen. Så får håndballen holde på med sitt.
Når vi først befinner oss på en rusletur ned «memory lane» så er det virkelig mange episoder å huske; mange mennesker og hendelser som har resultert i varige vennskap eller varige inntrykk.
For meg har basketball handlet om så mye mer enn resultater og mesterskap. Misforstå meg rett; det har alltid vært usedvanlig stas å vinne kamper, og enda morsommere de gangene vi har nådd helt til topps som lag – enten det har vært nasjonalt eller internasjonalt. Skjønt internasjonalt har vi jo sjelden gått helt til topps om jeg skal være ærlig.
Men det finnes likevel trumfer og seire i deler av mesterskap eller deler av kamper som vil bli husket. Den siste triumfen sportslig sett var vel kanskje da vi slo Finland med 5 poeng i løpet av 30 effektive minutter i U18-EM i sommer. At vi tapte de første 5 og siste 5 med såpass mye at vi til slutt gikk av banen som tapere er uinteressant i ettertid. Mer om resultater, turneringer og kamper i en helt annen blogg senere.
For som sagt, relasjoner er ofte viktigere og mer varige enn resultater. Og det er på basketballbanen jeg har funnet de fleste og de beste vennene jeg har i dag.
Øyvind og Torbjørn Fritzen, Morten Fraas, Lars Hergot, Ragnar Poulsson, Øystein Juva og Nils Kristoffersen og Hall Skåra og…. for å nevne et lite knippe som ikke lenger spiller ball, men som har vært med på å definere livet mitt. To av favoritthistoriene og favorittvennene mine heter Trygve og Erik, og svært mange har etter hvert fått hørt historien om Trygve Kjellsen.
Han er opprinnelig Skiens-gutt, men er nå familiefar og suksessrik advokat i Denver, Colorado – og det var basketballen som fikk ham dit.
Som 15-åring bestemte han seg for å forfølge drømmen om å bli en enda bedre basketballspiller. Han flyttet til Oslo for å bli en del av EB85, og vi tok ham inn som leietager hjemme i Lommedalen. Det var forståelig nok ikke lett å bli god i Skien.
Hver eneste morgen trosset han mørke og minusgrader for å ta bussen til skolen på Rud, før de andre elevene hadde kommet seg ut av dynen. Der brukte han timen før skolestart til å repetere kjedelige øvelser og perfeksjonere sitt eget talent. Helt uten trener og helt uten et NTG- eller Wang-apparat.
Han var en av de mest solide EB-spillerne og fikk etter hvert napp på scholarship – hos Norges-vennen Willard Sims på Truman State i Missouri. Suksessen var foreløpig et faktum, men det gikk ikke lang tid før det ble klart at det ble lite spilletid og delvis knuste drømmer. Men Trygve bet seg fast – han beholdt stipendet men fokuserte mer og mer på skole, mindre på basketball. Noen år senere hadde han truffet Jennifer, de giftet seg, de fikk barn, han besto advokateksamen og er norsk-amerikaner (eller omvendt) så god som noen. Det begynte i Skien i 1985 med et ønske om å bli god i basketball.
Erik Libæk er en annen kar det er umulig ikke å bli glad i. Han var tidlig en av våre aller ivrigste supportere, og er det vel fortsatt. Vi morer oss fortsatt over historien da han første gangen sjarmerte min mor: Jeg hadde invitert Erik til å få være med på lagmøte før en av de viktige elitekampene, og han møtte fram på ”pre game meal” med en boks pillede reker som han ga til mor. Hun ble nødvendigvis sjarmert dønn i senk av denne lille kroppen som til og med hadde med gave! Erik forteller senere at han nok kom i skade for å rappe rekene fra butikken nedi gata, men det fikk moren min aldri vite – hun gikk i graven overbevist om at Erik var en prins. Og det er han fortsatt.
Da vi var på sponsorjakt med EB85 var Erik 15 år, og var et ubetalelig syn da han stilte i dress (!) og med lånt stresskoffert da han skulle oppsøke den lokale handelsstanden.
Vi har fortsatt jevnlig kontakt – som jeg har det med flere spillere fra tidligere lag. Og for meg er disse relasjonene viktigere enn medaljer og pokaler. Som jeg håper det vil være for mange andre som spiller aktivt i dag. Pokaler fra Premiemagasinet er forgjengelige greier, vennskap varer.
Og for aller dere som lurer på hvorfor i all verden vi bruker så mye tid på basketball – en av verdens minste idretter på norsk – så er svaret for meg nettopp dette. Spillere får utdannelse, de får dannelse, de lærer å takle utfordringer og motgang, de lærer å sette seg mål. De blir kort og godt helere mennesker.
Jeg innbiller meg at det er derfor jeg kjenner så mange prima folk!
P.S. Jeg merker at dette ble litt i overkant søtsuppe. Dere får unnskylde! Og virkelig – hvis noen av leserne har egne historier om amerikanere, utlendinger, norske spillere og venner – send meg noen ord feks til pal.berg@aftenposten.no – så skal jeg love å pakke det inn i flere ord og legge det ut på bloggen. Det er jo litt moro at norsk basketball er blitt så gammel at vi har minner..!
Han hadde akkurat landet på norsk jord – det var på Fornebu den gangen. Han satte seg inn i bilen, og opplevde sitt første forvirrende møte med et norsk sikkerhetsbelte: Han forsøkte å snurre det rundt hodet (!) for så å klipse det på plass. Der og da burde jeg skjønt at det ikke er bare-bare å hente utlendinger til Norge.
Når gamle ørner møtes, snakker vi gjerne og mye om «gamle dager», og veien er ikke lang til gode historier om alle utlendingene som har forsøkt seg i norsk basketball. Navn som Brad Ludy, Gary Korkowski, John Dieckelman, Nels Hawkinson og Mike Sweeney er ukjent for de aller fleste i dag, men var datidens store spillere og personligheter. Og de var dessuten fornuftige mennesker som ikke utmerket seg med snodige historier.
Verre var det kanskje da Ulriken skulle hente ny amerikaner til laget basert på en videosnutt man hadde sett. Spilleren kom, men mange stusset over at han slett ikke var så god som videoen skulle tilsi; det ble tilskrevet jet lag. Men 14 dager senere var han like middelmådig, og det viste seg etter hvert at han hadde lånt video av kameraten sin… Det ble i hvert fall 14 dagers gratis ferie i Europa før han ble sendt hjem.
Litt mer profesjonelle er vi nok i tilnærmingen til utlendinger nå, men jeg innrømmer gjerne at jeg har vært med på min del av feilslåtte rekrutteringer.
Noen av høydepunktene er…
…nettopp Tony Roye – mannen med bilbeltet. Han hadde aldri satt sine ben utenfor USA, og hadde neppe vært utenfor New York City heller. Vi plasserte ham i en leilighet på Sinsen av alle steder, der han var omgitt av grå hår og spaserstokker på alle bauger og kanter. Han var mutters alene i en bydel der gjennomsnittsalderen neppe var mye lavere enn 70. Vi hadde planene klare, og hadde skaffet ham prøvetid i et firma på Haslum. Dermed ble organisert vaktordninger der vi etter tur hentet ham på Sinsen, utstyrte ham med matpakke og kjørtre ham til jobb. Etter en uke var prøvetiden over og vi var naturlig nok spente på om han fikk jobb. Men nei, de var høflige nok i avslaget, men spurte samtidig: «Si meg – kan han snakke?». Tony hadde vært der en uke uten å åpne munnen.
Stort bedre gikk det ikke med James Anderson som ble hentet til EB85. Han ble plassert i en kjellerleilighet på Snarøya; heller ikke det noe optimalt sted for noen å bo med mindre du har en fet lommebok og fet bil. Problemene hans var mange, men ikke minst at kjæresten hjemme var i lykkelige omstendigheter. Det førte nødvendigvis til at James befant seg i svært ulykkelige omstendigheter, og han satt timesvis i telefonen med henne hver dag. Historien forteller at han la telefonrøret til side da han gikk på trening med beskjed til konemor om at «I’ll be right back – hold the line». Da han endelig fikk reise hjem etterlot han seg en telefonregning på 30 000 kroner. Det oppdaget vi først senere.
Dexter Grey; en svært nyttig kar på banen – nokså unyttig utenfor.
Til sesongen 2009/10 rant det inn amerikanere til Bærum Basket, og det var ikke fordi vi gikk bananas på markedet. Den første som kom var Dexter Grey, før vi fant ut at vi burde ta oss råd til å supplere med Roy Bright. To helt forskjellige spillere og typer som likevel ble stuet sammen i kjelleren i det vi kalte «the Pink House» – et rosa hus som ikke på noen måte var pent, midt i et eneboligstrøk på Rykkinn. I hovedhuset bodde en snurrig eldre dame som ikke hadde særlig sans for 1) høylydte Skype-samtaler fra midnatt og utover, 2) musikk av det litt urbane slaget til alle døgnets tider (og angivelig særlig om natten), 3) leietagere generelt. Hennes forsøk på å banke i gulvet førte vel bare til at amerikanerne banket tilbake. Vi hadde mange og ikke særlig oppløftende samtaler med henne. Dexter var egentlig en flink kar, men ikke veldig flink til å kommunisere. Jeg antok at han hadde litt tynt med penger og spurte mange ganger, minst to ganger hver uke, om han ikke snart ville ha betalt. Men nei, det ville han slett ikke – det kunne han få senere. Inntil vi fikk en sint mail fra agenten hans som hadde hatt en like sint mamma Grey på tråden med spørsmål om hvorfor sønnen ikke fikk pengene sine. Herregud, for en drøy gjeng!
Roy Bright ble skrytt opp i skyene før han kom til Norge – nærmest et geni som ville gå utenpå alt vi tidligere hadde hatt i Norge. Jeg kjente agenten som en fornuftig kar (som blant annet fikk Ron Timus til Norge), og vi slo til. Han presentertre seg som overvektig, undertrent og relativt høy på seg selv. Det bar rett fra Gardermoen til Sandvika Storsenter der vi skulle dele ut billetter til kampene våre, og det tok ikke mer enn et nanosekund før Roy lå langflat etter alt han kunne se av interessante dameprosjekter på senteret; det var relativt mange skulle det vise seg. Jet lag var ikke-eksisterende, men utsiktene til jet ligg var opplagt til stede.
For mange involverte vil kampen mot Asker i Rykkinnhallen den sesongen være vanskelig å glemme. Roy skulle endelig vise seg fram for hjemmepublikum og medspillere, men lite stemte før pause: Han bommet, gjorde dårlige valg – han underpresterte solid, i tillegg til at han ALDRI løp hjem i forsvar etter å ha sørget for turnovers og dårlige avslutninger. Det var kort og godt pinlig, og jeg var usikker på hvor hardt jeg skulle gå ut i garderoben i pausen. For noe måtte sies, det var helt klart.
Roy Bright mente selv å ha en lys fremtid i Norge. Det tok brått slutt i pausen mot Asker.
Både Dexter og Roy utmerket seg ved ikke å være veldig sugne på å høre negativ/konstruktiv kritikk – litt ulikt mange andre amerikanske spillere som har en helt naturlig respekt for coach; litt for mye etter min smak. Så jeg forsøkte å velge mine ord med omhu. Jeg tok sats, og ville si «Dere amerikanske spillere er jo ikke særlig fornøyd når dere får kritikk, men…». Jeg kom aldri lenger enn «dere amerikanske spillere» da Roy tok av – virkelig! Han reiste seg opp og nærmest skrek et eller annet uforståelig, i affekt. Han vrengte av seg drakten, slang den på gulvet og gikk bosktavelig talt rundt seg selv et par ganger. Dette opptrinnet varte sikkert ikke mer enn et snaut minutt, men det føltes som 10. Og det var første gang jeg opplevde sindige Nils-Paul bli sint. Han tok ordet i et forsøk å å snakke Roy til rette, og redde stumpene av en kamp som gikk på ræva. Der og da skjønte jeg at denne garderobepraten var kjørt, ødelagt, nytteløs og forlot garderoben. Etter hvert kom Roy tuslende ut, slang spillerdrakten demonstrativt i gulvet og satte seg helt nederst, ytterst på tribunen – nærmest utgangsdøren – med luen trukket godt ned i ansiktet. Han ville hjem, der og da. Magnus Bakken fortalte etterpå at han hadde måttet være hjemme som barnevakt den kvelden, men visste at kampstart var 19.00. Så da han fikk SMS fra Roy kl. 20.00 om at ”skaff meg en flybillett nå!» skjønte han ikke veldig mye.
Det hører med til historien at jeg fikk SMS fra samme mann samme natt; sannsynligvis sendt fra Pink House: «Sorry, Didn’t mean to act like that. I’d like to stay on». Slik ble det ikke. Han hadde påstått at han hørte meg si neger-et-eller-annet, men det var altså rimelig langt fra sannheten.
Jeg skrev den gangen på hjemmesiden til Bærum at
« Da Roy kom til landet var det to ting som var helt tydelige: han var en betydelig mer omgjengelig og åpen personlighet enn Dexter – OG han hadde spist for mye donuts. Resten er historie som hører klubben og spillerne til. Hva som har skjedd og ikke skjedd med Roy og Dexter har ingenting med akkurat denne beretningen å gjøre – annet enn at det ikke er gjort i en håndvending å tilpasse seg overgangen fra storby Washington DC til et hus i en eplehave på Rykkinn.»
Det banet i sin tur vei for Donald Oatis, Chucky Frierson og etter hvert spillerne vi har i dag. Hva er så poenget med dette? Som jeg forsøkte å si innledningsvis – det er ikke bare-bare å hente utlendinger til Norge. Å plassere dem på et litt slitent krypinn uten noe å gjøre. Jeg husker Brodney Kennard som spilte Playstation-maskinen sin så hardt at den brant opp! Det er faktisk sant.
Disse spillerne er oftest svært unge, de har ingen erfaring med å bo alene, de sover lenge – ofte veldig lenge, de gjør ingenting, de trener mye mindre enn de gjør hjemme, det er kaldt, mørkt og utrivelig. Det blir ikke bedre av å gå i butikken for å handle, en dollar rekker ikke langt selv på Rema. I det hele tatt – å komme til Norge blir et sjokk for mange. Ikke alle, for vi har mange hederlige unntak også. Men kanskje vi bør være flinkere til å forstå og tilrettelegge. Siden 90% av tiden de er her blir tilbragt andre steder enn i en basketballhall, så bør vi se hva vi kan gjøre for å gjøre noe for dem og med dem.
Ikke før om to uker vet vi eksakt hvordan de siste par månedene i BLNO kommer til å forløpe. 15.desember fristen for å klarere eventuelt nye spllere for resten av sesongen, og det vil ikke overraske noen om det popper opp en utlending eller en ny nordmann hist og her.
Bildene er som vanlig tatt av Norges beste basketball-fotograf, Espen Hildrup
Bare i løpet av de siste 14 dagene har tre spillere presentert seg som «game changere», og plutselig er Asker med i tetkampen selv om det er lang vei fram. Bærum fikk en særdeles nyttig forsterkning, mens Frøya igjen er å regne med (som om de noen gang har vært utenfor loopen…).
Jeg anerikke hvilke klubber som har hvilke kontakter eller forhandlinger gående, men all erfaring tilsier at noen kan finne på å tenke at det er nå tiden er moden for en nyttig forsterkning. Det vet jeg jo godt selv ettersom vi i Bærum i fjor følte behovet for mer inside power, og både Vincent Hamilton og Dag Christensen var navn vi lekte med. Vincent Hamilton hadde nok lyst, men takket omsider nei mens også utsiktene til å få Dag på laget gikk opp i røyk. Og jeg tør vel fortsatt påstå at forrige sesongs lag hadde gått hele veien med Donald Oatis, eller med en tilsvarende kapasitet.
Det er uinteressant å snakke om hva som kunne vært eller hva vi kunne klart, men poenget er snarere at én spiller kan gjøre hele forskjellen. At Loo Djo Yele har fått varme følelser for en norsk jente er neppe noen fjær i hatten for Axel Langaker & co., men at de har fått ham til å satse med Asker er det grunn til å respektere. Uten Loo (vet ikke hvor mange navn som egentlig er fornavnet, men tar sjansen på Loo), og selv med Magnus Midtvedt tilbake, hadde veien til Final Four blitt uoverstigelig lang. Nå er det definitivt med helt inn, og gårsdagens tapt for Bærum var bittert og surt, men egentlig bare en bekreftelse på at de er gode. For alt jeg vet var det Norges to beste lag som møttes akkurat i går (jada, jada – jeg hører allerede ramaskrikene fra Tromsø og Centrum).
Bærum med og uten Stian Mjøs må nødvendigvis bli som natt og dag. Det kan innvendes at hvis det var noe Bærum ikke trengte, så var det enda en guard, men vis meg gjerne den coachen som mener at han ikke har bruk for Stian Mjøs. Så vidt jeg skjønner hadde han ikke nødvendigvis noen fantomkamp i går, men da det var viktig, danset han mellom gule markører til de to siste poengene.
Og når Peter Bullock plutselig dukker opp som troll av eske i Bergen blir Frøya plutselig bunnsolide. Disse tre kommer til å bety mye for hvilken vei vinden blåser i januar og februar.
Og vi venter på flere: Hvor er det blitt av Milah Kombat? Det er sikkert noen som vet noe jeg burde visst, men jeg savner ham for Centrum. Det gjør kanskje de også. Har Brent Hackman noen ess i ermet? Kenneth Webb skal ha kred for at han har klart å involvere og utvikle ungt talent selv om det har vært en dyd av nødvendighet, men når det nærmer seg sluttspilltider og oppgjør om seriegull og sluttspillplass, kan det plutselig bli noe helt annet. Jeg forventer vel ikke akkurat at han børster støvet av Ørjan Hansen; vi får se om han står løpet med laget han har. Dert bør egentlig holde, men det har vi jo sagt de siste fire-fem årene om Tromsø.
Kelvin Woods spådde før seriestart at Ammerud kom til å ende som nummer 7. Jeg nektet å tro ham, og mente Ammerud burde være med i toppen. Jeg tviler på om Kelvin henter inn forsterkninger; han har jo uttalt at dette er et prosjekt som skal få utvikle seg over tid. Et lag for fremtiden.
En titt på tabellen nå forteller faktisk at det er Bærum som ligger aller best an, men uroen omkring Mathias Eckhoffs flørt med Jämtland bør i så fall legges dødt så snart som mulig. Det viktigste er uansett ikke å se på antall poeng, men antall tap. Men for å hegne om et flott utgangspunkt har Bærum neppe råd til å avgi mer enn to poeng i Bergen kommende helg.
Mitt tips må bli Centrum, Tromsø, Frøya og Bærum til Final Four.
NBA er et artig prosjekt, og ganske mange, vil jeg tro, kommer til å trekke et lettelsens sukk 1. februar 2014. Da takker David Stern for seg; mannen som mer enn de fleste har satt sitt preg på ligaen.
Stern har styrt NBA med jernhånd i snart 30 år; han er ansvarlig for mange kontroversielle avgjørelser og standpunkter, men har også mye av æren for at NBA i dag er et suksessprodukt. Du kødder ikke ustraffet med David Stern, det tror jeg de fleste har skjønt.
San Antonio Spurs valgte å benke fire sentrale spillere da de var på besøk i Miami her forleden. Det likte Stern (NBA) dårlig og klasket til med en bot på $250 000 dollar. Lurer pI ern liga som er så på felgen som BLNI i realiteten er nå kan det kanskje være nyttig å stramme innornuftige spprsmål. Det gikå hva han hadde sagt om BLNO-lag som drar til Tromsø med 8 spillere…
For noen dager siden ble Reggie Evans den første NBA-spilleren som ble bøtlagt for flopping. Han ble $5000 fattigere, og risikerer bøter opp til $30 000 hvis han skulle finne på å forsøke seg på lureri fire ganger til. I sesongen 2005/06 innførte NBA dress code for spillerne; David Stern dikterte i realiteten hvordan spillerne skulle kle seg og te seg utenfor banen, eller på benken dersom de ikke skulle spille.
«Now, it’s a much more casual approach. But our referees are always attired a certain way based upon their job description when they come into the building. Our coaches are attired a certain way when they come on the court. We decided that it was time (for the players).» Sa Stern. Og også:
«We’re not going to be crazy. We just want our players to dress up. What we came up with is a dress code that even Mark Cuban could comply with – if he wanted to» med dårlig skjult adresse til den noe spesielle Mavericks-eieren.
Hvis du er interessert kan du jo titte litt på listen over bøter i NBA her.
Der kan du for eksempel lese om Kevin Garnett som fikk $25 000 i bot for ikke å ha møtte opp på pressekonferanse etter finaletapet i sommer.
Det får meg til å minnes de «gode, gamle dagene» i BLNO der vi var forpliktet til å stille oss til rådighet for pressen etter kampene. Det var som regel litt selsomme forestillinger der unge og uerfarne journalister forsøksvis stilte fornuftige spørsmål. Det gikk dårlig, men jeg stilte plikyskyldigst opp. Det var nok David Swan som var hjernen bak pressekonferansene; som han var mannen bak mye av det som skjedde på tidlig 2000-tall. Han er forresten av av svært få som er bøtlagt for litt i overkant heftige utsagn mot dommere (nei, jeg har aldri fått bot..!)
I en liga som er så på felgen som BLNO i realiteten er nå, kan det kanskje være nyttig å stramme inn, og sørge for at klubbene i hvert fall innfrir et minimum av krav til drift, vedlikehold, arrangementer og informasjon.
I sin tid eksisterte det en smørbrødliste over hva som skal bøtlegges i BLNO; nå er den vel behendig lagt i arkivskuffen der den ligger helt bakerst et sted. Noen av disse er det all mulig grunn til å børste støvet av nå; ikke minst fordi det ikke koster så innmari mye å få til dette.
Det bør være bøter for…
… mangler ved spilledrakter og oppvarmingsantrekk. Noe av det som fremvises på banene er såpass ille at det kvalifiserer til betinget fengsel.
…manglende kampprogram, og kampprogram der samtlige spillere er oppført med feil nummer.
…manglende omtale av kampene før og etter, på hjemmeside eller sosiale medier: Det skal virkelig ikke mye til å publisere noen linjer om laget, og tilsvarende enkelt er det å skrive kampreferater. Man MÅ ikke forsøke å bli en ny Ibsen som noen har gjort med vekslende hell, men det er uansett greit å lese fakta et sted som vet at Espen Stien IKKE er viktig for Gimle.
…ikke levert opptak til gjestende lag. I dag er det ikke noe krav om å filme kampene; det er hårreisende.
…klubber som ikke klarer å publisere minst én nyhet på hjemmeside eller sosiale medier i løpet av en uke.
For meg er det ikke avgjørende viktig at spillere i sivil møter til kamp i identiske boblejakker, eller staselige hoodies. Men produktet som forsøksvis selges på banen må være på stell. Og om de nye shooting shirtene ennå ikke er levert av Soul Sport fordi de sitter fast i transit et eller annet sted sør for Ekvator, så får dere gå til Dressmann og kjøpe 12 like T-shirts som en midlertidig løsning. Om det ikke finnes noen forfattere eller journalister i klubbledelsen får dere skrive sjæl, og om det fremstår som en litt traurig skolestil så får det heller være. Poenget er at vi må informere kontinuerlig, og la andre få vite hva vi holder på med.
Det bør ikke være bøter for…
…flopping. Selv om jeg hater det, og selv om jeg sterkt misliker spillere som spekulativt og kynisk skriker på seg fouls tviler jeg på om vi har en dommerstand som er i stand til å håndtere dette. Det får holde med en og annen T.
…«underbenklær» i en avvikende farge; la spillerne få ha på seg det de selv føler å ha behov for. Har noen forsøkt å få tak i tights i Bærums lyseblå farge? Eller Frøyas farger (heldigvis har ingen designere eller produsenter i hele verden funnet det regningssvarende å produsere sånne saker i sennepsgult)
…sokker og tannbeskyttere som ikke matcher draktene. Den latterlige kommisæren fra FIBA i sommerens U18-EM var dessverre uforglemmelig; jeg klarer ikke lav ære å irritere meg over ham.
BLNO lever videre, med eller uten oppemerksomhet. Men mye av det som skjer påbanene rundst om er faktisk spennende og bra nok til at vi fortjener bedre enn 25 tilskuere og null omtale. Men vi må ta tak i oss selv først.
pauliord 