Jeg fikk en SMS for litt siden – fra Arnstein Friling. Han er ingen hvem-som-helst, og en kar verdt å lytte på. Mange mener nok at han er flinkere til å mene noe om sport i dag enn han var til å spille basketball for ganske mange år siden. Men han mener sikkert noe om det også…

Arnstein skriver:
«Har ikke ment noe om norsk basket på en stund, men jeg kan fortelle deg én ganske klar mening jeg har: norske herrelag spiller, inkludert sluttspill, 20 kamper i året, eller noe. De burde spilt 50. Minst.»

Det har han selvfølgelig helt rett i. 20 kamper i grunnserien drysset jevnt ut over 6 måneder er ikke rare greiene. Eller kanskje er det nettopp ganske rart..? I Sverige spiller 11 lag tredobbel serie (30 kamper) før et langt sluttspill: Best av 5 kamper i kvartfinalen, best av 7 kamper i både semifinaler og finaler.
I Danmark spiller 8 lag firedobbel serie (28 kamper) før sluttspillet som avvikles best av 5 i kvartfinaler og semifinaler – best av 7 i finalene.
Jeg har snakket med mange spillere opp gjennom årene – også om hvorfor så mange av de beste søker andre løsninger enn å spille i Norge. «For få kamper» og «for dårlig sportslig nivå» er en gjenganger. En av amerikanerne som reiser hjem fra BLNO nå sier det samme: Han elsker Norge, men de sportslige utfordringene er større andre steder, og han håper å kunne tjene mer penger andre steder.
De sportslige utfordringene kan vi kanskje jobbe med, for lite penger er det ikke så lett å gjøre noe med. Men det er neppe veien å gå å spille få kamper.
Men det er ikke sikkert alt behøver å koste så innmari mye. Jeg er for eksempel fascinert av åpningshelgen i BLNO og KL. Det er fortsatt gansker unikt at en idrett klarer å samle alle utøvenre på samme sted, samme helg. Og i løpet av den helgen svelger vi unna en del av reisekostandene fordi de dyreste kampene spilles der og da. Det ligger dessuten et enormt potensiale i det faktum at samtlige utøvere er samlet; både sosialt og markedsføringsmessig.
Åpningsghelgen bør kopieres senere i sesongen: Legg den ved halvgått løp i desember eller januar. Gjerne sammen med Den Store Trenerhelgen. Så blir oppvisningskampene i Oppsal Arena «the real thing» i stedet for en litt klam All Star-greie. Og, ikke minst – så forsvinner enda flere drøye reiseutgifter.
Eller – legg gjerne en ligahelg i Bergen eller Trondheim eller Kongsberg. Eller i Tromsø for den saks skyld, selv om det koster. Final Four i Tromsø for noen år siden er fortsatt blant de overlegent lekreste arrangementene vi har hatt.
Jeg har forresten aldri skjønt hvorfor eliteseriene må være ferdig spilt før påske. Da går altså ligalagene i dvale fra tidlig i mars til oktober. Og alle de yngre lagene som har hatt utennladske spillere som trenere må se coach forsvinne hjem før sesongen i kretsseriene på langt nær er ferdig spilt. Håpløst!

Arnstein skriver til meg:
«Logikken er og har alltid vært: Hvis vi skal bli bedre i Norge, må vi spille mange, mange flere kamper. Hvorfor? Fordi det gjør spillere og lag mye bedre. Hva er en av grunnene til at norske hockeyspillere tok massive steg? De spiller 45 grunnseriekamper og opptil 21 sluttspillkamper. Basket på nivå over 15-åringer bør spille to kamper i uka. Matchintensitet bør sitte i ryggmargen til spillere. Hensynet til «hvor interessant det er for tilskuere» bør glemmes. Vi er ikke tilskuervinnere uansett. Tilskuerne kommer når vi er bra nok. Sesong fra 20. september til 20. april. To kamper i uka. Ca 60 kamper totalt, inkludert sluttspill.»
I forbundet har man lenge vært opptatt av «hjul»: I sin tid lanserte man «ligahjulet», og nå er planene for fremtiden definert i et «prosesshjul». Her er et helt annet hjul:
Få kamper = dårligere nivå = gode spillere søker ut = mindre interesse = færre tilskuere = mindre penger = har ikke råd til å reise i serien = få kamper.

Hva mener du?

Det er mandag, og norsk basket har kåret to lag som årets beste. Ullern og Centrum har fått hver sin Kongepokal; fortjent på alle mulige måter. Inntrykkene er mange etter en helg med veldig mye bra basket, veldig mange lykkelige folk og enda flere skuffede ansikter. Og streaming fra kampene som bør bli obligatorisk i BLNO og KL selv om det er lite sannsynlig at noen kommer til å ta ordspill-rekorden fra Stig Erik Omland.. 

– Det var mange lag som kollapset denne helgen. Ytrebygda bør fortest mulig glemme dagene i Rykkinnhallen. Gimles herrer møtte veggen på uforklarlig vis mot Centrum i semifinalen, mens Ammerud røk på en like uforståelig ydmykelse mot Tromsø – før Stormen stilnet helt i finalen. Det bekrefter i hvert fall at basketball har mye felles med skiskyting – det er ikke gitt at alt treffer innenfor en radius på et par-og-tjue centimeter.

– Er Centrums mesterskap en bekreftelse på at du kan få til mye med «kos og klemz»..? Denne meldingen fra en av aktørene forteller i hvert fall om en glad gjeng: « Spilt lenge i Centrum, men ALDRI har vi før hatt et så bra lag og så mye kos innad i laget!».

– Jeg savnet mange spillere på banen: Jeg synes nok Stian Mjøs tar seg bedre ut PÅ banen enn som stats-fører. På den annen side kan spillerne være sikre på at de har fått tall som fortjent denne gangen.

– Man skulle tro at et Final Four uten lokale lag ville bety glisne tribuner. Men nei, her var det ganske godt besatt helgen gjennom. Og tett og god stemning. Men dem jeg virkelig savner er alle spillere, dommere og ledere som HAR VÆRT en del av denne idretten tidlgiere. Det er greit å legge sko, fløyter og styrepapirer på hylla, men det er egentlig ikke greit med «no show» når vi spiller om NM-gullet.

– Det er visstnok slutt for Final Four som konkurranseform. FF ble kritisert da finalehelgen ble innført, men nå har jeg lært meg å leve med det. Ganske kult faktisk. Når vi nå skal over i best av 3 kvartfinaler, best av 3 semifinaler og bare ÉN finale – ja, da synes jeg det blir en underlig hybrid. 5 finaler er et must i denne konkurranseformen.

– Sånne litt billige journalistiske poenger som at søsken er blitt norgesmestre med hvert sitt lag med 3 timers mellomrom overlater jeg til journalister.

Så er det bare litt over 6 måneder til seriestart…

Det er søndag morgen, og jeg aner ikke hvordan det går i de siste kampene i «Final Four». Ulrikens jenter har tidvis levert så imponerende saker at de fort kan gå hele veien. Men kanskje har det vært lett å se seg blind på kamper der motstanden ikke har vært helt på topp. Ullern har fortsatt et bittelite faovrittstempel. Tror jeg.
I BLNO sier nok hodet at Centrum stikker av med dette, men en liten flik av hjertet sier Tromsø; kanskje ikke mer enn et forkammer, men det de har vist etter Raykov-sortien har vært kvalitet.

Her er noen inntrykk:
– Centrums benk er helgens beste aktør, uten sammenligning. En yr gjeng full av backing og motivasjon. Glade folk som ikke er redde for å vise det.

– Det er lett å bli fascinert av Ammeruds Zaki Ise Mohamed, og det er lærerikt å se hvordan han har klart å bli ligaens desiderte steals-vinner. Alltid på lur, alltid kalkulerende – som en gjedde i sivet (det høres ikke bra ut, men i mangel av noe bedre).

– Audun Eskelands fantastiske sinnsro. Etter en semifinale som må ha vært hjerteskjærende å være vitne til henfaller han aldri til skrik og fakter. Der andre coacher ville tatt det ut over dommere og spillere svelger han skuffelsen med klasse. Der har jeg noe å lære.

– Harald Freys nye dimensjon: Jeg har hatt mye med Harald å gjøre og kvalitetene er mange. Nå handler det om ”full speed ahead”: Farten med ballen i hånden på fast breaks er imponerende – og nesten umulig å stoppe med lovlige midler. En slags parallell finnes i Ammeruds Ahmed Diomande: Når han løper det du tror er maks hastighet, har han enda et gir og rykker fra. Strålende!

– Jeg følger spent med på hvorden dommerne håndterer kampene, og foreløpig er det fint å se at de lar følelser få utløp uten at det reageres. Men, du verden – i går tenkte jeg at 3-dommersystemet må ha en opplagt svakhet: Noen må da ha ansvaret for å se litt på bein og føtter. Når et forsvar står overraskende og godt plassert og får mannen med ball til å snuble inn i en åpenbar skrittovertredelse – ja, da bør det vel tas..? Og en eller annen gang lærte jeg at roterende, spisse albuer i ansiktshøyde gjerne er automatisk disk; ikke en vissen advarsel.

God søndag i Rykkinnhallen!

Det har vært interessant og morsomt å følge tråden/chaten på FB-gruppen «Norsk Basket»: Skjettens alltid like positive Odd Teigen dro i gang noe som har gått viralt, i hvert fall i basketballsammenheng.

Odd skriver:
«I mai skal Basketballtinget vedta ny visjon for sporten vår. Jeg tenker at skal man bygge noe stort, må det starte med en god visjon. Den forrige ble dessverre for komplisert og hadde en form som få husket. Kan vi sammen enes om en visjon som fenger den yngre generasjonen. En visjon som er så enkel at alle husker. En visjon som de unge får lyst til å være en del av. En visjon vi alle kan bygge rundt for å gi basketen den plassen det fortjener i samfunnet.»

Og Odd har fått svar. Mange svar fra mange som mener mye.
Fra noen som mener alternativene hans (forbundets) er slogans, ikke visjoner.
Andre som mener vi trenger visjoner.
Mange mener norsk basketball ikke har vært tydelige nok.
Det viktigste er at mange mener mye. Og at mange ønsker å bidra med synspunkter.
For moro skyld gjorde jeg en øvelse med laget mitt; som 14-åringer føler jeg de er ganske godt plantet midt i målgruppen for hvem vi ønsker å få med oss på laget. Jeg ga dem 20 alternative forslag til “slogans” der jeg drysset litt ymse, både norsk og engelsk. Det er jo lett å tro at dette må være kult – og følgelig engelsk.

• 1 «Basketball – verdens kuleste idrett»
• 2 «Mer enn en idrett»
• 3 «More than a game»
• 4 «Sammen er vi basketball»
• 5 «Sammen er vi norsk basketball»
• 6 «Glede for alle»
• 7 «Flest mulig – lengst mulig – best mulig»
• 8 «Basketball er livet»
• 9 «Basketball – sykt kult»
• 10 Basketball – sykt fett!
• 11 «Basketball: En venn for livet»
• 12 Basketball: «Venner for livet»
• 13 «Basketball -friends 4 life»
• 14 «Får kick av basketball»
• 15 «Gir meg et kick»
• 16 «Du. Jeg. Laget»
• 17 «Me. You. Team»
• 18 «Lek for livet»
• 19 «Game 4 life»
• 20 «Fast. Fun. Friends»

Av disse 20 alternativene under er det faktisk to som skilte seg ut fra de øvrige, i hvert fall hos spillerne på mitt lag:
«Mer enn en idrett» og «More than a game».

Og det er vel kanskje nettopp det vi er, eller ønsker å være. Mer enn bare 5 mot 5 på banen. Så lenge vi ikke er verdensmestre på banen kan vi i stedet være best på mye annet.
Tommy Gundersen pekte til Norwegians visjoner og mål. Her er en tilpasset versjon, for norsk basketball. Visjoner og mål behøver ikke være så innmari fint og flott og ordrikt. Det kan være enkelt og straight forward.
Er det noe her du liker?

VISJON OG VERDIER
Vi ønsker å gi alle muligheten til å finne glede i basketball enten du er gammel eller ung, utøver eller dommer, tillitsvalgt eller sponsor, tribunesliter eller førstegangs tilskuer.

VISJON

• Muligheter for alle
  
• Basketball skal alltid være et lavterskeltilbud med stor takhøyde.
• Vi vil være den billige idretten som gir deg uvurderlige opplevelser.
• Alle har råd til å begynne; ingen har råd til å slutte.

VERDIER  – vi er

• Engasjerende – opplevelser for livet
• Engasjerte – vi bryr oss
• Inkluderende  – alle skal med
• Spenstige – best der det gjelder, ikke bare når det gjelder

MÅLET VÅRT

• Vi vil være et naturlig valg for barn og unge
• Vi vil oppleves som trendsettende  
• Vi går foran, vi dilter ikke etter
• Vi vil gi alle kurven

Visjoner og mål er som regel ganske ulne greier. Lite konkret. Først når vi forsøker å fylle dette med innhold og konkrete tiltak blir det litt orden på det. Jeg har alltid ment at vi har vært for lite flinke på skolene. Det er alltid irriterende å høre om basketball i skolegymmen; lærere som ikke kan noe – som ikke kan lære bort noe, som ikke kan regler. Om kurver som henger på halv tolv, nett som er borte, baner som er mangelfullt merket.
Her er noen greier som enkelt lar seg gjennomføre:

BESTE OG DÅRLIGSTE SKOLEKURV
Dra i gang en nasjonal konkurranse om den fineste og dårligste skolekurven/skolebanen. Egen Facebook-gruppe, og også på Instagram. Få skoler/klasser/elever til å sende inn bilder og dokumentasjon på det fineste og også det dårligste utstyret:
En av de dårligste vinner nytt utstyr sponset av basketballforbundet og/eller en leverandør.
Den fineste/beste vinner besøk av ligaspillere/-trenere eller noe deromkring.

NASJONAL SKOLESTRAFFEKONKURRANSE
Dra i gang en nasjonal straffekonkurranse på barneskoler eller ungdomstrinnene. Definér såre enkle regler og sørg for å kåre klassevinnere og deretter skolevinnere lokalt og regionalt. Vinnerne møtes til dyst i forbindelse med NM-sluttspillet i BLNO/KL. De får betalt reise og opphold.

SKOLEFERDIGHETSMERKER
Jeg har selv vært med på å definere og utforme retningslinjene for NBBFs ferdighetsmerker, men jeg er usikker på om de blir brukt i særlig grad..? Sørg for å lage/definere to nye merker for bruk på skolene: Ett enkelt ferdighetsmerke for elever – og ett for lærere som går mer på basiskunnskap enn tekniske ferdigheter. Send infomateriell i bøttevis til skolene og sørg for å følge opp med gymlærere og rektorer!
Aftenposten har lenge brukt “det er godt å vite” som slogan. Dette kan hete “det er kult å kunne”.

BARNEBURSDAGER
Bursdager for mine to sønner har vært mest vellykket når vi har samlet gjestene i en idrettshall med basketball som fokus. Jeg tipper ganske mange foreldre begynner å bli grundig lei av å måtte betale i dyre dommer for bursdager på Megazone, bowlingbursdag, kino eller andre ting. For en mye lavere kostnad får de i stedet NBBFS “barnebursdagspakke” som i tillegg til ball og kule T-shirts inneholder feks jongleringsballer, en kortstokk med basketmotiver, en quiz, et sett av leker/konkurranser som er enkle å gjennomføre i bursdagen.

MIN DRØMMEWEEKEND
Vi inviterer alle aktive under 15 år til å bli med på en nasjonal ferdighetskonkurranse. De skal dokumentere basketballferdigheter med mobilen som videokamera. Resultatet skal lastes opp for å være med i konkurransen. De må beherske feks tre forhåndsdefinerte øvelser – pluss en selvvalgt.
En jury kårer vinneren som får en drømmeweekend. Kanskje en helg i USA med NBA-kamp – med en forelder. Burde være greit å få sponsor på noe sånt.

Det er vel nesten ingen som leser bøker lenger. Men HVIS du gjør det klarer du å svelge mellom 100 og 200 ord i minuttet. Og hvis du leser en bok, får vi tro at den er så interessant at det er ganske enkelt å få med seg sammenhengen i det du leser.

På basketballforbundets hjemmeside ligger det en peker til «Arbeid med revidert strategiplan 2016-2020». Der ligger det også lesestoff for deg som er interessert. Foreløpig er det lagt ut seks dokumenter som kan være nyttig lesning.

Totalt inneholder dokumentene 35 000 ord. Eller 225 000 tegn. Hvis jeg forutsetter at du leser kjapt, OG at det du leser er lettfattelig, kommer du til å bruke minst 3 timer på å pløye gjennom, sannsynligvis dobbelt så lang tid.

For dette er ikke enkelt. Temaet er interessant nok: Det handler jo om hvordan vi kan gjøre basketball større, bedre og mer interessant i Norge.

Men både ordvalg og setningsoppbygging i disse dokumentene gjør det slitsomt å henge med.

Jeg leter desperat etter noe å klamre meg til; en lesehjelp som lar meg slippe alle honnørord, fremmedord og for meg helt ukjente ord.

Men nei, her finnes ingen snarveier som kan hjelpe.

Som for eksempel når du kan se et «condensed game» fra NBA. 10-12 minutter med det aller beste og viktigste fra hver kamp. Det er ikke sikkert du har tid til nesten tre timer.

Jeg har jobbet med tekster i snart 30 år, og de fleste årene tilbragte jeg i VG: Hvis jeg ikke klarte å fatte meg i korthet ble teksten kappet, og som regel forbedret.

Det som ligger ut på basket.no, skriker etter å bli stusset og pusset på. Jeg er i overkant interessert i dette temaet, men jeg klarer ikke å henge med. Jeg sovner underveis, tankene flyr og jeg blir mer irritert enn interessert.

Jeg orker ikke ord som «prosessbeskrivelse», «prosesshjul», «planhierarki», «organisasjonsutviklingsprosess» og «reliabilitet».

Jeg fikser heller ikke at forfattere ikke evner å sette punktum. Men dette handler ikke om meg. Det er ikke jeg som skal frelses. Jeg så lyset for lenge siden.

Og det er ikke forfatterne eller likesinnede som skal dras med inn i basketballens verden. Det er ikke fire-fem solid voksne underskrivere av en lang utredning med masse fine ord som skal føre arven videre.

Nei, det er for eksempel de 14-åringene jeg trener nå. Eller de 10-åringene som har fått sitt aller første møte med basketball. Eller 15-åringene som står på terskelen til mulige representasjonsoppgaver.

Det er disse spillerne og disse gruppene som skal høres. Hva 40- og 50-åringer mener er uinteressant. Det er på alle mulige måter «yesterday’s news». Hva en 13-åring mener er ikke bare interessant; det er helt avgjørende.

For alt jeg vet er dette et arbeid som er godt i gang, men jeg tar sjansen og foreslår likevel:

Vi må etablere fokusgrupper. Det kan være på tvers av aldre, eller kanskje aller helst flere grupper av nokså jevnaldrende spillere. Sørg for å samle 8-10 jenter og gutter i samme rom. Prat om basketball. Sørg for en moderator som snakker deres språk. Spør om alt, la dem slippe til med sine meninger. Rett fra levra.

• Hvorfor begynte du med basketball?
• Hvorfor valgte du bort basketball?
• Hva er morsomst på treningene?
• Hva er minst morsomt på treninger
• Er det noe du gruer deg til?
• Er det viktigere å ha det moro sammen enn å vinne kamper?
• Hvordan opplevde du EasyBasket-helgen?
• Hva var det morsomste?
• Var det noe som var kjedelig?
• Hender det at noen er så svake at de ødelegger for de som er gode?
• Er noen så gode at det er vanskelig å henge med for de andre?
• Har du vært innom med andre idretter? Har det vært noe der som du savner i basketball?
• Spiller dere ofte basketball i gymtimene?
• Kan læreren din noe om basketball?
• Savner du å kunne trene på skolen?
• Hva er det kjipeste med basketball?
• Har du noen drømmer, noen mål? Forbilder?

Jeg jobber sammen med redaksjonen i Aftenposten Junior: Avisen for barn og unge som er blitt en kjempesuksess. Den mest opplagte årsaken til suksessen har garantert vært at de har snakket med målgruppen. Hele tiden. Hver uke. De drar på skolebesøk. De inviterer elever hit til redaksjonen. Journalistene spør og graver om hva som er interessene deres. Hva de liker å lese om. Hva de er opptatt av. Barna blir tatt på alvor.

Aftenposten Junior lages helt og holdent på barnas premisser.

Basketballens fremtid handler utelukkende om barn og unge. Jenter og gutter i alderen 6-18 år.

Mange av de 225 000 tegnene som utgjør 35 000 ord i 6 dokumenter beskriver hva vi vil og hva som er viktig. Men det står lite konkret om hvordan.

Snakk med målgruppen!

Det er 12 år siden jeg var i Lundaspelen for første gang. Og det ble nesten kjærlighet ved første blikk; eller snarere ved første kick: For det ble et kjempekick for 87-kretslaget som vi for anledningen hadde døpt om til Oslo Vikings. Vi gikk ubeseiret gjennom turneringen med en overbevisende finaleseier over favorittene fra Åbyhøj. Blant spillerne som IKKE var på banen var Christian Hinsch som hadde tråkket over.

Bra greier, altså. Og en uvanlig sterk prestasjon for et norsk lag i 2004. Derfor skriver jeg også disse linjene: Fordi jeg var på plass igjen i år. Denne gangen med en gjeng 13-åringer som spilte sin aller første internasjonale turnering. Og sammen med oss var det som vanlig mange norske lag.

Vi har hørt historiene før: Norske lag får litt for ofte så hatten passer når de spiller utenlands. Og litt for ofte snakker vi etterpå om «hederlige tap», og søker litt smådesperate etter (bort)forklaringer.

Men denne gangen var historien en helt annen. For en gangs skyld hørte det med til unntakene at norske lag ble tråkket på. Norge spilte seg til A-sluttspill og A–finaler og vant dessuten flere B-finaler. Den beste prestasjonen slo rullestolgjengen fra BHIL Titans for med finaleseier over Malmø.

Det må være lov å glede seg over at norske lag er blitt å regne med. Lundaspelen og Scania Cup er store turneringer. Det er ikke mer enn et drøyt halvt år siden Bærum Basket vant Scania Cup med Johannes Dolven som Scania King. Mens Scania Cup er en nordisk eliteturnering kommer det sterke lag fra Tyskland og Nederland til Lundaspelen. Eintracht Frankfurt var for eksempel en av klubbene som gjorde det sterkt i år.

Her er noen av prestasjonene, delvis fortalt av de involverte selv:

KONGSBERG MINERS GUTTER U16
(Finaletap i A-finalen mot Eintracht Frankfurt)

Startet turneringen med å gå ubeseiret gjennom puljespillet mot henholdsvis et dansk, et svensk og et tysk lag. Etter 44-40 over Malbas i kvartfinalen gikk semifinalen mot Horsens til ekstraomganger. 40–36 til Kongsberg ga finalebillett mot Eintracht Frankfurt. Og det er sånne opplevelser som huskes og som gir verdifull erfaring: Finalen ble spilt foran 1500 tilskuere. Tyskerne var favoritter, men Miners gikk ubeskjedent til verket og ledet tidlig.
Tobias Rotegård leverte 5 tre-poengere før sidebytte, men det holdt ikke helt inn. Likevel: Sølv til gutta fra sølvbyen!

Og det hører definitivt med til historien at også Sverresborg gikk ubeseiret gjennom gruppekampene før de fikk et ublidt møte med Eintracht Frankfurt i den første sluttspillkampen.

HOP JENTER U16
(B-finaleseier mot Amager)

Arild Buen forteller:
Dette laget har holdt på sammen i 5 år, og tatt nye steg hvert eneste år. Vi er totalt 13 spillere, men dro til Lundaspelen med 8.
Målet var å spille vårt spill og forhåpentligvis være konkurransedyktige.

Høydepunkter:
– Vi taper med 1 poeng mot Hørsholm BBK som fikk bronse i Scania cup i 2015.
– Laget var det som hadde nest høyest snittscore av alle lag i U16 klassen.
– Vi taper to puljekamper marginalt, med henholdsvis  4 og 1 poeng.
– Jentene holder hodet kaldt og vinner B-finalen etter ekstraomganger.

Slik jeg ser det har vi nærmet oss de andre nordiske lagene. Vi spilte selv i Scania cup i 2014 og fikk stort sett bank.

HOP JENTER U18/U20
(B-finaletap i U18 mot Basketball Academy Zwolle,
B-semifinaletap mot Værløse i U20)

Yngvild Skåtun Hannestad forteller:
Vi dro med 11 spillere; to jenter født i 97, fire 98, fire 99 og en i 00. Laget stilte i to årsklasser for å få mye kamper og god motstand – og det ble full uttelling; 12 kamper på 4 dager for de 9 som kunne spille begge klassene.
Vi visste det skulle bli tøft i U20 med denne unge gjengen, men de klarte seg bra; 1 seier og største tap med 12 poeng i gruppespillet.
I U18-klassen ble det en nervøs start med tap mot Hjemly. Tøffere og bedre spill neste dag, og da var det kjipt å tape med 1 poeng etter ekstraomgang mot Amager. Enda kjipere å bli fratatt 3 poengsseieren mot Høgsbo 2 etter protest fordi Høgsbo ved en feil i sekretariatet ikke ble tildelt straffe ved lagfouls 11 sekunder før slutt.
Vi hadde ikke tid og krefter til å stille på omkamp samme kveld kl 22 (ville blitt dagens 5.kamp) så da ble det tap på walk over. Kvartfinalen i B-sluttspillet mot Virum Vipers gikk til ekstraomgang, men vi vant med 3 poeng. Semifinalen mot Ali basket var grei skuring mens en knalltøff B-finale mot nederlandske Zwolle endte med 1-poengs tap.

Coach Tanja Licina sa blant annet dette om finalen:
«The atmosphere was awesome with the huge crowd of boys from the opposing team – fans are always welcome even of the opposing team 😉 Games like this one is truly won by both teams, being close the entire time!! It was so much fun coaching it!»

HAUGESUND GUTTER U18
(Semifinaletap i A-sluttspillet mot Værløse)

Bjørn Breivik forteller:
Laget vårt består av tre 99-spillere og fire 2000-spillere, så prestasjonen var god. Jeg synes vi gjorde en heroisk jobb mot Værløse. Vi scoret ganske greit i halvbane men løste halvbane sonepresset litt dårlig, og løp dårlig hjem ved et par anledninger.
Vi hadde et stygt tap i puljen for Uball som også hadde et ganske ungt lag. De kom fra treningskamper mot blant annet Panathinaikos i Hellas, og hadde litt for godt ballpress til at vi klarte å beholde roen.
Turneringen svinger veldig i nivå. De 4-5 beste lagene var veldig solide, og jeg innrømmer vel at vi var heldige med trekningen; spesielt i kvartfinalen. Der møtte vi Berlin som hadde 4 seire fra puljen, men med bare 13 pluss i målforskjell.

SANDVIKA GUTTER U15
(Kvartfinaletap i A-sluttspillet for Eintracht Frankfurt)

Nils Kristoffersen forteller:
Vi reiste med 15 spillere fordelt på 1. og 2.lag. For inneværende sesong har vi nivåinndelt en stor spillergruppe (riktignok med en del «bevegelser» mellom gruppene underveis), så vi meldte på til Lundaspelen i henhold til den inndelingen.
Vi var i Lundspelen for to år siden også – møtte da en del av de samme lagene fra syd-Sverige og Danmark. Samt også flere fra Tyskland. Da, som nå, manglet en del klubber fra midt-Sverige/ nord-Sverige og Finland. Mitt inntrykk er at Lundaspelen er en eliteturnering der det generelle nivået ligger rett under de andre store nordiske turneringene (Scania Cup, Spirare, Gøteborgfestivalen og Ricoh).
Som forventet fikk vårt 2.lag en tøff reise, men ikke verre enn at jeg synes utbytte og innsats var gledelig. I U15 klassen er forskjellene i størrelse og fysikk veldig tydelig.
Sandvikas 1.lag ble nr 2 i innledende pulje. Vant enkelt åttedels-finalen før reisen stoppet med et knepent tap i kvarten. Vi har tidligere slitt mot helbanepress, høyt tempo og intensitet i møte med de samme lagene.
Ikke så nå. Forskjellene var utlignet, og i enkelte faser av spillet var det vi som «styrte» premissene. Aller mest gledelig var vårt helbane sonepress og vårt transition-angrep. Som coach er det alltid en «seier» å se motstander-coachen ta timeout etter 3 minutter av førsteomgang for å justere laget sitt etter hva vi presterer.

LOMMEDALEN GUTTER U15
(Kvartfinaletap i A-sluttspillet mot Værløse)

Harald Grevskott forteller:
Vi reiste til Lund for å få tøff motstand, men havnet i en gruppe med to ganske dårlige lag, Amager 2 og Lobas. Selv om motstanden ikke var all verden, ble vi det G15-laget som var aller gjerrigst blant de 23 lagene i gruppespillet i årets turnering, med totalt 33 innslupne poeng på tre kamper.
Etter dårlig motstand i puljespillet møtte vi et meget sterkt Værløse fra Danmark i kvartfinalen. De hadde to spillere på godt over 190. Den ene er visst nok landslagsspiller og trener med Værløses eliteserielag. De hadde også en meget god pointguard på 185.
Værløse gikk etter hvert opp i en ledelse på 10-12 poeng, men med 5-6 minutter igjen av kampen, ble vi enige om å gjøre en siste innsats, med helbanepress og tidlige 3-poengskudd. Vi lyktes med det første 3-poengs-playet, og deretter hadde gutta full tenning.
Arne Marius våknet, som han gjerne gjør når det tetner seg til, og scoret de 17 (!) siste poengene. Derav fire 3-poengere (egentlig fem). Værløse var rystet, de mistet og kastet bort ballen, og vi hadde definitivt det psykologiske overtaket i kampen.
Men danskene var rutinerte og klarte, på tross av presset, å få lagt inn tilstrekkelig med poeng til at vi aldri kom hel ajour.
I fjorårets turnering ble vi slått ut i kvartfinalen i B-sluttspillet; i år hadde vi altså avansert til A-sluttspillet.

EB85 GUTTER U14
(B-finaleseier mot Onsala Pirates)

Når du møter deg selv i døra kan det ofte være ubehagelig, men når du møter deg selv i en semifinale er du i hvert fall sikker på seier. EB851 møtte EB852 i B-semifinalen, og var både nervøse og gira før finalen.
Når du er 13 år gammel og spiller utenlands for første gang er alt nytt. Rammen rundt, bo på hotell, taktikkmøter, dødtid, gode motstandere, god frokost, dårlige motstandere, dårlig søvn. Det er summen av alt dette som gir erfaring og rutine, og kanskje den eneste veien til utvikling.
Våre to lag havnet nok i nokså tøffe puljer og fikk solid bakoversveis av noen av turneringens beste lag. Nyttig! Og etter to tap hver vant vi resten av kampene (riktignok med tap for oss selv i semifinalen).
Vi kommer tilbake, og vi SKAL i A før eller senere.

B.H.I.L. TITANS
(Finaleseier over Malmø)

Bergen Handicapidrettslag er faktisk Norges mestvinnende lag i Lundaspelen med tre gull og ett sølv. I årets turnering vant de kampene mot Göteborg, Akropol, FIFH Malmö Women og Nacka i gruppespillet. Dermed ble det semifinale der de gjorde turneringens beste kamp da de vant over FIFH Women med 32-21.
I finalen var FIFH Malmö igjen motstander. BHIL viste at de har evnen til å være best når det gjelder, og kapret gullet fra lokalfavorittene med finaleresultat 20-16.

Man kan bli religiøs av mindre.
Når norske håndballjenter er i stand til å få 1,6 millioner nordmenn til å sitte klistret foran TV-skjermen for å se en åttedelsfinale i VM – ja, da kan jeg tro på jomfrufødsel, og jeg var til og med villig til å tro at Per Sandberg skulle bli ny innvandringsminister. Undrenes tid er neppe forbi.

Men håndball-VM altså.
Samme dag som jeg ser oversikten over tilskuere i BLNO offentliggjøres seeretallene fra Norge-Tyskland i håndball-VM: 1,4 millioner på det meste.
I en åttedelsfinale…
I kvartfinalen mot Montenegro var tallet økt til 1,6 millioner.
Fullt så mange var det ikke som så Frode Scheie ta seg en dukkert i Frederikshavn, men noen hundre tusen var det vel. Litt patetisk, men svært forståelig at TV2 gjør det til en happening.

Samme dag får vi altså vite at Gimle snitter på 15 tilskuere pr. kamp i BLNO. Norgesmester Asker klasker til med 75..!
Jeg tør ikke tenke på hvor dette kan ende når Norge spiller håndballfinale i helgen. For det gjør vi vel. Romania må være som en parantes å regne i en idrett som virkelig ikke er stor i internasjonal sammenheng.

Det er vanskelig å finne tall som forteller hvor mange som driver med dette, men på sportsknowhow.com antyder de 7 millioner aktive utøvere.
I verden.
Hvor mange av disse som er damer aner jeg ikke. Men de fleste av dem finner du i Norge virker det som.

David Swan (Ulriken-trener på 2000-tallet) sa i sin tid at det er flere som spiller basketball i Litauen enn det er damer som spiller håndball i verden. David Swan sa mye rart, men akkurat det tror jeg er helt presist. Det tror jeg er riktig.

Det forteller litt om håndballens standing internasjonalt når arenareklamen i VM utelukkende er norske firmaer; bortsett fra i kampene arrangørnasjonen Danmark spiller.
Da Angola spilte kamper i puljespillet var Glava-reklamen stadig vekk dominerende i arenahjørnet. Tipper Glava booster salget der.
På tribunen sitter 80% nordmenn i 100% Posten-skjorter.
Gjerne med en vikinghjelm.
Og hører du lyden av bjelleklang vet du hvor du er.

Mine assosiasjoner til håndball er
…ødelagte, stygge parkettgulv
…kubjeller
…stygge Posten-skjorter
…advent
…spillere med medie-/TV-tekke
…regler som ikke forstås og i hvert fall ikke praktiseres, av..
…oppsiktsvekkende ræva dommere
…et latterlig internasjonalt forbund
…balletak på norske TV-seere.

God jul!

Det er bare en uke igjen til julekvelden, og de fleste av oss håper på en oppmerksomhet. Kanskje til og med en gave. Tidligere har jeg vært innom tynne bøker; bøker som nesten ikke har innhold. Noen er faktisk like aktuelle i dag som for noen år siden:

Pål Berg:
«Et meningsfylt liv uten sarkasmer»
Bøker om selvrealisering er fortsatt populære.

Asker Aliens og Bærum Basket:
«Disse tilskuerne er ikke spillernes foreldre»
En komplett biografi over samtlige BLNO-tilskuere som ikke er i slekt med spillerne.

Anders Stien og Frederik Gnatt:
«Smarte ting vi har sagt til dommere»
Morsom liten trykksak som ikke ser ut til å bli mer omfangsrik med det første. Heldigvis sier Frederik smartere ting på TV-skjermen enn han gjorde til dommerne.

Men i år synes jeg det kan være minst like matnyttig å anbefale litteratur som er relevant og nyttig for mottageren. Her er noen highlights fra bokhyllen:

HOW TO BE A WINNER
Dette må være den perfekte gaven til BLNO-gutta fra Eidsvoll. De har gjort mye riktig, både i sponsorjakt, markedsføring og gimmicks. Men foreløpig har de ikke helt funnet ut av det på banen. Et alternativ er en utgave av ”No cigar”.

THE BOOK OF SECRETS
Kanskje det er her vi finner nyheter fra basketball-Norge som aldri finner veien til basket.no. For en som har gått fra elitebasket til å jobbe med yngre spillere har det vært en blanding av irriterende og provoserende at viktig nytt aldri ofres noen linjer.

NORSKE SKRIVEREGLER
Gutta i Crossover, nettmagasinet for basketballinteresserte, går til oppgaven med entusiasme, men uten norskkunskaper ­ eller norsk kunnskaper som de ville skrevet. Denne boka kan være nyttig i fortsettelsen hvis de har ambisjoner om å skrive mer.

DET VAR IKKE MIN SKYLD
Den perfekte gaven til Jan Hendrik Parmann. Skjønt, han mestrer vel allerede kunsten å plassere skyld. Responstiden er alltid kort, men svaret er alltid det samme: Noen (andre) har ikke gjort jobben sin.

CREATING WEB PAGES
basket.no er relansert. Kanskje burde noen ha tatt en titt i denne boka først. Jeg har med vilje tenkt at den nye siden må få tid til å sette seg, og jeg fortjener litt tid til tilvenning. Men jeg har gitt opp. Knappene er bælsvære og tar absolutt all oppmerksomhet fra eventuelle nyheter. Det samme bildet som bokstavelig talt skriker motr deg selv om det må være ganske enkelt å bytte bilder i karusellen. Det er unødvendig kronglete å komme til resultatsider, og selv om det neppe har noe med den nye nettsiden å gjør er det påfallende at live updates sjelden funker.

SPECTATORS
Tja, akkurat denne boken er ganske tynn men kan likevel være noe å bla i for Asker, Bærum, Gimle og Fyllingen. Oversikten over anttall tilskuere pr kamp er forstemmende lesning – ca. 75 for Asker, Bærum og Fyllingen – 15 (!) for Gimle.

STYLE FOR SHORT GUYS, STYLE FOR FAT GUYS, THE ULTIMATE GUIDE TO MEN’S STYLE:
En godbit for dommere som er ferdig med ”50 shades of grey”. De har endelig fått av seg sølvtøyet de fikk fra Macron, og har nå fått overdeler som faktisk ER 50 nyanser i grått. Noen dommere har mye å hente her: En av årets elitedommere er en ener i klesveien – alltid perfekt i tøyet – men han er dessverre ikke like god med fløyten. Andre sagger, noen gasser og noen snubler i for lange benklær mens de snubler i dårlige calls.

HOW TO RETIRE HAPPY
Det er mange i basket-Norge som kunne trengt denne; både dommere, spillere, trenere og ledere. Det er i hvert fall noen som burde tenke i de baner. (Jada, jeg skal skaffe meg et eksemplar).