Vi er akkurat ferdige med Den Store Trenerhelgen, og nok en gang var vi massevis av mennesker som vimet rundt på forleesninger, i lobbyen, i prat med kolleger og kjente mens vi gikk fra hall til hall for å se på bøttevis av yre landslagskandidater som kastet seg etter baller og sprutet av energi og pågangsmot – og en greker uten tekstemaskin som viste strålende krative og morsomme øvelser.

Etter en litt slækk start ble vel også All Star-kampen en bra forestilling med akkurat så lite defense som det bør være.  Og på kvelden lørdag fikk Mathias Eckhoff en svært fortjent pris sammen med de tre øvrige.

Så kan man jo lure på hvorfor ikke flere enn ca 10 000 ønsker å være en del av dette fellesskapet vårt. Vi har det jo så innmari stas sammen!  Vårt felles mål nå er å bli 25 000 medlemmer i 2022 (jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor man ikke adopterte idéen om 20 000 medlemmer i 2020 – ganske mye mer catchy og lett å lage greier av «20 i 2020»).

Nåvel, mitt anliggende nå er i den andre enden av historien.  Frafallet.  Hvorfor slutter spillere når de er som best, når de står på terskelen til å oppnå nettopp det de har trent lenge for?  Hvilke mekanismer påvirker valgene som blir tatt?  Hvilke «konkurrenter» har basketball.  Hvorfor er vi ikke interessante nok,  Hva er det vi ikke kan tilby?

Før hver sesong forsøker jeg å snakke seriøst til mine spillere og foreldrene om at vi er et kollektiv, avhengige av hverandre.  Vi må ofre noe og gjøre noen forsakelser for å få til noe sammen.

Jeg får stadige påminnelser om at ikke alle synes basketball alltid er lik morsomt. Og nettopp nå oppleve jeg altså at enda en spiller hoppet av laget og ville prioritere annerledes; en av disse spillerne som man innmari gjerne vil ha på et lag og som betyr som mye mere enn poeng og statistikk. Han var en sånn spiller man bare gledet seg til å møte på trening fordi han ga av seg selv; sprudlende opplagt, positiv, kreativ, impulsiv og sprø.  Noen er jo sånn, at de gir så mye av seg selv at de blir et sosialt midtpunkt, et lim i laget.

Dette er jo noe man opplever flere ganger i løpet av en sesong og en trenerkarriere, men jeg synes det er like sårt hver gang – samtidig som jeg veldig godt forstår at man etter hvet får et annet fokus og andre interesser.  Dette er helt sikkert et problem i flere idretter, og jeg har for eksempel lest mye om frafallet i håndball.  Selv synes jeg det hadde vært spennende, interessant og viktig å få vite litt mer om hva grunnene er, og hvordan man opplever det å være en del av et lag.  Derfor gjør jeg dette som min egen lille «frafallsundersøkelse».  Et forsøk på å få svar på hvilke mekanismer som gjør at folk elsker å være en del av et lag, men også hva man mener å måtte forsake og som man savner midt i alt det seriøse rundt idretten.  Jeg har ikke laget noe spørreskjemaer du kan klikke deg gjennom svar, men håper du gidder å sende meg noen linjer om dine egne  meninger.  For å hjelpe litt på vei – her er noen temaer som kanskje kan trigge noen tanker.  Og selv om du fortsatt er en del av et lag, og selv om du synes det er givende, viktig  og morsomt fortsatt har du kanskje noen tanker om dette..?:

• Det blir altfor seriøst, for lite lek.
• For lite seriøst, altfor mye lek og tøys.
• Rekker ikke å lese lekser.
• Får aldri vært sammen med venner.
• Kjæreste.  Familie.
• For lite tid til meg selv, kvalitetstid alene.
• Russetid og russebuss selv om det ligger langt frem i tid.
• For liten fleksibilitet; det bør være enklere å få lov til å droppe en trening i ny og ne for å gjøre andre ting – deilig å få litt fri også.
• For lite spilletid, får lite igjen for all treningen.
• For lite sosialt i og med laget.
• Kjipt å MÅTTE på trening de gangene man egentlig er sliten og har lyst til å være hjemme.
• En trener uten sosiale antenner.

Har du tanker om dette er du svært velkommen til å mene noe her på siden, og om det er andre som helst ikke vli på trykk kan dere gjerne sende meg en e-mail til meg på denne adressen: pal.berg.bb@gmail.com

Det er lov å drømme, og av og til er man sanndrømt.  Etter hvert finnes det mange basketballeventyr å fortelle; om unge norske talenter som forfølger en drøm og som til slutt lykkes i å nå målet.

Det er ingenting som skulle tilsi at norske gutter og jenter skal kunne oppnå noe som helst i verdens største idrett.  Norske gutter og jenter som utøver en av de aller minste norske idrettene, med treningsmuligheter som ofte er svært begrensede.

Når de til syvende og sist kommer dit at de får spilletid og muligheter i utlandet er det som regel fordi de i tillegg til skills også har karakter, og en god porsjon europeisk tankegang i bagasjen. Listen over norske spillere i ultandet, og ganske særlig på amerikanske universiteter, er etter hvert lang som et godt år.  Og den foreløpig siste i rekken av spennende historier er altså Matz Stockman som har trådt sine svært store barnesko i miljøet rundt Sandvika og Bærum.

Ingen har noen gang vært i tvil om at Matz har hatt det som skal til for å nå langt, men svært få hadde våget å sette penger på det som nå faktisk har skjedd. Hans kontakt og kontrakt med Louisville er virkelig en Cinderella-historie (uten noen som helst slags sammenligningf forøvrig…).

Jeg spurte Matz hvordan denne prosessen har vært, og her er hans egen oppsummering:

«Måten jeg kom i kontakt med Louisville på var i løpet av de første tre månedene her på akademiet (på Gran Canaria). Da kom det coacher fra masse universiteter for å se på big men. En trener fra USAom jobbet her i CBA de siste månedene har kontakter hos Louisville og var villig til å be dem ta en titt på meg. Vi snakket litt og en av assistenttrenerne til Louisville kom ned hit i tre dager for å se meg spille og trene. Han likte det han så veldig og fortalte meg at Coach Pitino var i ekstase etter å ha sett videoene assistenttreneren sendte han. Jeg snakket mye med treneren som var her, Mike Balado, og han sa at Louisville ville elske å ha meg som en del av familien og at jeg kommer til å ha stor suksess hos dem. Uken etter ringte Pitino på telefon og vi snakket litt. Også da jeg var i USA møtte jeg Pitino etter første kampen og fikk snakket med han. Var også og så på kampen deres i en arena i Connecticut kalt «Mohegan Sun». Var utrolig gøy å være i USA. Gleder meg sinnsykt til neste sesong!!!!!»

Hvordan er det med deg?  Gleder DU deg til neste sesong?  Har DU en drøm?  Go for it!

Jeg tenker…

…at det skal bli usedvanlig morsomt å møte 40 landslagskandidater i januar.  Jeg er sikker på at det er flere som gjerne skulle vært der, men det er i hvert fall 40 spillere født i 1996 eller senere som er anbefalt av trenere eller andre.  Den Store Trenerhelgen (11. og 12. januar) har heldigvis blitt den viktigste møteplassen for basketballinteresserte.  Her kommer det som kan krype og gå av norske trenere, og de aller beste talentene møtes til landslagssamlinger.

Jeg tenker…

… at mange av spillerne som kommer til Oppsal Arena 11. og 12.januar kan ha litt ulikt fokus, og jeg tror jeg kjenner igjen det meste i de fleste:  noen er såre fornøyd med egen skills og sin egen fortreffelighet mens andre har en ydmyk approach til det de kanskje kan lære.  Denne gangen er jeg krystallklar på at jeg vil vektlegge mer av personligheten hos U18-kandidatene.  For noen uker siden fikk jeg en svært uventet, men desto hyggeligere mail fra en av mine tidligere spillere.  Han skriver blant annet:

« Jeg leser i disse dager en bok som heter «bli best» av mental trener Erik Bertrand Larssen. Jeg ble først veldig fascinert av hans tanker og filosofi om hvordan vinnere skiller seg fra andre. Hvordan du får frem det ekstra når det gjelder, og skape «god følelsen». Summen av de små valgene du tar som tilslutt avgjør om du lykkes eller ikke. Jeg følte at alt som ble skrevet i boken var ting jeg hadde hørt før, mange ganger.

– skal jeg sette av ti minutter til noen treningsøvelser før jeg går å dusjer?

– skal jeg spise en sunn frokost eller skal jeg ta et pizzastykket fra igår?

– skal jeg få i meg en sunn lunsj mellom kampene eller skal jeg kjøpe meg noe på mcdonalds?

– skal jeg bruke tiden etter kampen til å studere teknikk på video, eller skal jeg spille Playstation?

– skal jeg spise umiddelbart etter en treningsøkt, eller skal jeg vente til jeg kommer hjem og ta det etter hvert?

– når kvelden kommer, skal jeg sitte oppe og se på en middelmådig film på tv, eller skal jeg legge meg tidlig slik at jeg er utvilt neste dag?

Dette minner mye om det du for mange år siden prøvde å få inn i tankegangen vår som en rutine. Det handlet om å prøve å tre ut av komfortsonene og herregud så flink jeg kunne blitt på alle mulige områder om jeg hadde fulgt dine råd. Men det var jo mindre interessant å høre på sånt en å så på nyheter for døve på den tiden, synd. Du var på oss hele tiden i en alder av 16 år. 90% av oss gav jo blaffen og tenkte veien til college basket var en flybillett unna for vi hadde så sinnsykt «skills». Utrolig at du fortsatt hang over oss  hele tiden, før kamp, før trening, etter trening, på treningsleir, på turnering og på tur.»

Jeg tenker…

…at det er veldig, veldig tilfredsstillende å få sånne tilbakemeldinger; å få vite at man faktisk har klart å trenge inn til noen som kanskje får et litt annet perspektiv på ulike ting selv om det skjer senere i livet. Jeg har vært privilegert som har fått være med på så mange karrierer, og som har fått se så  mange spillere videre i livet.

Jeg tenker også…

…at det er moro når BLNO nå er proppfull av spennnede, jevne og helt uforutsigbare kamper.  Når Ammerud kom hjem fra Bergen som et delvis slakt understreket det bare at dette er helt åpent, og at det er 6 lag som aspirerer til plass i Final Four.  Ingen av lagene er på bakfot ennå, med unntak av Sverresborg og Centrum. Jeg synes selvfølgelig det er skikkelig moro hver gang en av de unge spillerne gjør sakene sine bra; enten det er i Tromsø, i Bergen, i Centrum eller hos oss i Bærum.  Jeg har med interesse fulgt en diskusjon på Facebook startet av Gimle-veteranen Frederik Gnatt.  Han skriver:

« At Gimle er Norges beste basketball-lag er noe jeg digger. Fantastisk klubb med herlig rekruttering. At fire importspillere spiller i 120 av de 200 minuttene Gimle har i en kamp som ender med en 23 poengs seier imponerer desverre lite. Og trist blir jeg når jeg ser hvor lite noen av gutta får. Særlig med tanke på at Gimle vant såpass mye. Da burde noen spillere få mer enn ett minutt. Alle lag kan kjøpe titler, ingen kan kjøpe Gimle-kulturen. Men, den kan kastes vekk.»

Når Krister Hoaas på samme tråd forsvarer Gimles policy med påstått flere spilleminutter på en del av der unge unnlater han samtidig å fortelle at nesten alle ungdomsminuttene har kommet mot Sverresborg og et Centrum uten Miilah Kombat; altså ikke akkurat kvalitetsminutter.  Og han tar raust nok med Stian Enge som eksempel på ung og lokal spiller.  Han er vel ingen av delene.

Jeg tenker…

…at sånne ting har jeg ikke noe med, og jeg står sikkert lagelig til for hugg med egne disposisjoner.  Snart er julen virkelig over oss, og av ting vi husker fra 2013 er for eksempel at det tok et år før kommunen klarte å utbedre taket i Vulkanhallen. Da lurer man uvegerlig litt på hvordan man skal klare å gjennomføre et OL.

Det var året da Norge ydmyket Kina, og da tenker jeg ikke på fredsprisen men på kampen i Universiaden.  At det senere viste seg at Kina stilte med et svært middelmådig lag hører sikkert med til historien, men er lett å glemme.  Og apropos ydmykelser, for så vidt:  Jeg synes personlig det er SVÆRT hyggelig at Sverresborg har tatt utfordringen i BLNO, og jeg håper veldig at de ikke synes dette er så tungt at de hopper av igjen. Jeg tror jeg har sett at ett og annet lag har benyttet anledningen til å peise på og hvis utklasningssifre bidrar til at gleden forsvinner i Trondheim er det synd.

Stå på videre!

God jul til alle! Jeg håper å se mange av dere på Den Store Trenerhelgen

Det er den tiden på året igjen.  Tid for avslutning, takksigelser og ønsker.  Men noen julekort blir nok aldri sendt.

Som en av Norges altfor få basketbloggere hender det titt og ofte at jeg får henvendelser fra folk som ønsker at jeg skal skrive om helt spesielle temaer.  Pauliord er nok først og fremst ment som et fristed for mine egne meninger, men noe unntak må det være lov å gjøre.

Med Matz Stockmans signering for Louisville er plutselig amerikansk collegebasket et hett tema igjen. Det er etter hvert mange norske spillere som bruker sine beste år i USA, og jeg er sikker på at det er mange, mange flere som har de samme ønskene.

Men av og til kan det være vanskelig å vite i hvilken ende man skal begynne.  Det er slett ikke bare å «melde seg på» og tro at dette ordner seg kjapt og smertefritt.  Det er mange som har fortvilt over det første møtet med det amerikanske systemet, over møtet med de rigide NCAA-reglene eller noe så «enkelt» som å finne et sted som kan tenkes å være interessert i en norsk spiller.

For Matz Stockman har det nok hjulpet godt å kunne skilte med 7 fot, men det er jo de færreste som kan skryte på seg såpass mye høyde.  Dermed er man prisgitt kontakter, eget initiativ og pågangsmot og mye kunnskaper om hvor og hovrdan. Cecilie Width har sendt meg linken til en tjeneste hun har startet sammen med Marianne Brøvik og Stephanie Spencer – her.

De presenterer seg selv slik:

« Vi tilbyr deg det du trenger for å kunne gjøre tankene og drømmene dine om til virkelighet. Flere og flere unge idrettsutøvere søker seg til USA for å kombinere skolegang med idrett, men det koster mye tid og penger å skulle reise fra skole til skole for å finne den riktige. Med SportsFuture i ryggen slipper du å forholde deg til alt dette. Vi vil med personlig erfaring, idrettsmessig bakgrunn, tett oppfølging og gode kontakter sørge for at nettopp du havner på den beste skolen for deg når det kommer til både det akademiske og sportslige.»

De ser ut til å ha plukket opp alle de viktige problemstillingene, og om jeg ikke kan anbefale dem på det varmeste (da må jeg nesten ha litt erfaring med tjenesten) kan jeg i  hvert fall si såpass at dette ser lovende ut.

Så om du leter etter veien videre i jungelen kan du begynne med en henvendelse hit.  Så får du selv finne ut om dette er noe for deg.

Han stod der på parkeringsplassen, med bagen i hånda og kanskje med en liten tåre som presset på i øyekroken. Litt tårevått var det i hvert fall da mor og far tok farvel etter basketskolen på Tjøme i 1985.  Trygve hadde bestemt seg for å forfølge basketdrømmen, og ville flytte fra Skien til miljøet i Oslo og den nystartede satsingen i EB85.

Trygves historie forteller jeg ofte og gjerne: En dønn seriøs basketballspiller, en tvers gjennom solid person. Humoristisk, men seriøs.  Han ville noe med idretten, og han var villig til å ofre det trygge og kjente for noe som var helt nytt og ukjent.

Trygve skulle egentlig bo sammen med en av spillerne på laget, men tilfeldigheter og omstendigheter førte til at han flyttet inn hos oss i Lommedalen. Han gikk på Dønski VGS, og tok selv initiativet til å sørge for ekstratreninger.  Han ville se fremgang, fort!

Før alle vi andre hadde fått søvnen ut av øynene satt han allerede på bussen til skolen der han fikk kvalitetstid alene i gymsalen før skolestart.

Han trente hardt og han trente mye, og uten at NTG-apparat eller Wang-tilbud i ryggen.

Men Trygve ville videre.

Han var en av de mest solide EB-spillerne og fikk etter hvert napp på scholarship – hos Norges-vennen Willard Sims på Truman State i Missouri.  Suksessen var foreløpig et faktum, men det gikk ikke lang tid før det ble klart at det ble lite spilletid og delvis knuste drømmer.  Men Trygve ville ikke gi seg, og i hvert fall ikke gi opp.  Han beholdt stipendet men fokuserte mer og mer på skole, mindre på basketball.  Noen år senere hadde han truffet Jennifer, de giftet seg, de fikk barn, han besto advokateksamen, ble norsk-amerikansk og etter hvert amerikansk-norsk.

Da vi tidligere denne uken fikk beskjeden om at Trygve er død, var det uvirkelig. Tilfeldighetene ville det slik at han var i Norge da BLNO-lagene spilte åpningshelg. Han skulle egentlig til London i forbindelse med jobben, men det var Jennifer som sa at han måtte til Norge når han først var «over dammen».

Dermed fikk vi en strålende kveld sammen der det hele begynte.  Og alt var som om tiden hadde stått stille siden midt på 80-tallet:  Han var den samme gutten bortsett fra at MacGyver-sveisen var byttet ut med et ytre som sømmer seg en amerikansk advokat.  Den smittende latteren hans runget gjennom annenetasje på Frognerseteren. Den sitter sikkert i veggene fortsatt.

Vi snakket politikk og ble enige om å være uenige om mye.  Vi mintes gamle tider.

Vi snakket om den første landslagssamlingen hans da han ble innlosjert hos en av de lokale spillerne som var alene hjemme den helgen.  Jeg merket utpå lørdag i andre økt at han virket litt slapp, og spurte om han hadde spist nok.  Det var da han fortalte at det ene måltidet han hadde fått siden samlingen begynte var en ananasboks de to hadde hatt på deling.

Vi mintes årene i Lommedalen der Trygve ble en del av familien.  De krasse, men svært godmodige meldingene.  Vaflene etter trening. Trygve hadde sannsynligvis mer nærhet og kontakt med Daniel i hans første leveår enn jeg hadde.

Daniel sier at Trygve har vært som en bror for ham, og et helt naturlig forbilde.  De hadde jevnlig kontakt, og om noen dager hadde Trygve avtalt å møte Daniel i New York.  Slik ble det aldri.

Da Stian Emil ble født i 1991 var det ikke uten grunn at han ble oppkalt etter Trygve Emil, og at Trygve dessuten ble Stians fadder. Med Trygve i Denver og vi i Norge fikk vi ikke møtt hverandre ofte nok.  Han reflekterte over at han nå hadde bodd lenger i USA enn i Norge, og også at han aldri hadde hatt det bedre enn akkurat nå.  Med Jennifer og barna.

Om en noen få uker ville han blitt 43 år gammel, og klar for å ta fatt på resten av livet.  Etter besøket i Norge for noen uker siden skrev han til meg:

«Det var bare fantastisk koselig å være sammen med dere igjen.  Se huset, kjøre Citroën akkurat som i gamle dager, se norsk basketball igjen, diverse oppdateringer fra Torill om spillere og klubber, Mathias Eckhoff, Torgeir Bryn, Hege Eika, dommer Oscar, Rykkinnhallen, Salkjelsvik, den godeste Nils K, syting fra spillere (jeg virkelig gremmes når jeg tenker tilbake på hvor håpløs til tider mitt hodet var/er.  For en liten, simpel gutt fra Skien var ettermiddag/kveld og middag uforglemmelig.»

Livet vårt hadde ikke vært det samme uten Trygve som en del av det.  Han var kvalitet, tvers gjennom.  Trygve og jeg hadde vært eget ord som bare var vårt:  Klidøl!  Ingen av oss visste helt hva det betydde, men vi mente det nok som noe mildt og vennlig irettesettende.

Kjære Trygve!  Du gikk fra oss så altfor tidlig.

Klidøl!

Før sesongen vet vi ingenting.  Etter åpningshelgen mener vi å vite litt mer.  Men etter 22 spilte kamper i BLNO må det være lov å mene noe med krav på å bli tatt på alvor.

For egen del tror jeg at jeg mener dette:

Tromsø blir ikke mester i år heller. De første fem er solide, mens lokale talenter har utviklet deg til å bli habile «vedlikeholdssspillere», men heller ikke mer.  De er fortsatt ikke i stand til å holde liv i tette kamper. Og dem blir det mange av utover.

Uten flere forsterkninger kommer Centrum til å vinne 4 kamper; tre mot Sverresborg, pluss en overraskelse – aner ikke mot hvem og det kan godt bli mot Bærum. Det kommer til å bli skrevet mye om Milah Kombats atletiske dunker, men de gir stadig vekk bare to poeng og et kort øyeblikks orgastisk lykkerus på Centrum-benken.

Sverresborg kommer kanskje til å innfri målet om ikke å supplere laget med utlendinger. Josh Garlepp kommer i mål denne sesongen blant topp 5 på scoringslisten, men har egentlig ikke skills nok til at han bør være der. Med litt mer fornuft og rutine på guardplass kan det bli stadig hyggeligere for trønderne.  Men ikke hyggelig nok er jeg redd.

Ammerud er et helt sikkert Final Four-lag. Marco Sanders er kanskje den aller viktigste signeringen noe lag har gjort i år. I mine øyene er han uten sammenligning den smarteste inside-spilleren i ligaen; i hvert fall om han ikke har mistet touchen helt siden han var innpå for Centrum.  Og når Ron Timus i år har trent og spilt gjennom sommeren i stedet for å «hang out» har det gitt resultater; han er stadig vekk et fyrverkeri av mer eller mindre smarte avslutninger.

Frøyas unge guarder kommer til å ha godt av Edmunds Gabrans’ skadefravær, nen det er ikke sikkert at Frøyas tabellposisjon har godt av det. Det er ikke lett å være Peter Bullock når ballen sjelden kommer dit han er, og han er dessuten ikke så skarp som han har vært tidligere.

Asker er en homogen og fin gruppe, men noen kommer etter hvert til å irritere seg stadig mer over at andre står for veldig mange avslutninger. Det er et interessant knippe spillere og egoer i Midtvedt (x3), Mjøs, Elgmork, Sommerfeldt og Stien (x2).  Når det klikker vinner Asker mot hvem-som-helst, men når NOEN klikker blir det verre.

Bærum skulle så gjerne hatt minst ett power house. En svale gjør ingen sommer er det noe som heter, og Austin Steed har definitivt behov for hjelp inside. Bærum er foreløpig et svært ustabilt lag som spiller alt fra den beste basketen i ligaen til noe i nærheten av den andre enden på skalaen.

Gimle blir en lei nøtt å knekke når med BLNOs største lineup inside, en av de kvikkeste pointene outside og med noen av BLNOs beste og mest talentfulle skyttere. Gimles nye coach har fortsatt ikke fått vist seg frem for andre enn egne spillere. Det skal bli spennende å se hva serbisk coache-stil gjør med norsk humør. Tapet for Frøya var overraskende og bittelitt illevarslende.

Nåvel, vi skriver 5.november, og klubbene har godt over en måned til å gå på shopping hvis de ønsker.  Endelige og gode svar får vi neppe før 16.desember.

I mellomtiden foreslår jeg at Gimle går til innkjøp av kurver som passer i festene, at riksanlegget i Rykkinnhallen ser seg tjent med å ha to like kurver på hovedbanen og at Bærum Idrettspark som kostet bortimot en halv milliard kroner, tar seg råd til nett som ikke fliser opp etter få uker.

La oss være enige om én ting først: Dette er IKKE det viktigste å være opptatt av.  Det finnes så mye trist og leit ellers i verden.  Men, det må være lov å reflektere enda litt mer over reglene for hva som er lov å ha på seg, og hva som ikke er tillatt.  På basketballbanen altså.

Foran hver eneste kamp vi spiller denne sesongen observerer jeg dommere i passiar med en og annen spiller.  Det handler oftest om lengden på kompresjons-shortsen eller knestøtten. Og fargen.  Man blir enige om hva som må tildekkes for å få lov til å være på banen.

For noen uker siden skrev jeg litt om denne besynderligheten her, og jeg tillater meg fortsatt å mene at det er rart.

Jan Korshavn kommenterte bloggen min slik – jeg tror det er med en liten dose ironi:

«Det er jo rett og slett uhørt at vi er nødt til å forholde oss til spilleregler som krever at spillerne ser ut som spillere og at det ikke er fritt fram å benytte alle mulige fargerike varianter av «tilleggsplagg».

Og da kommer jeg nettopp til poenget mitt denne gangen.  Vi setter altså alle kluter for å få alle til å se like ut på banen.  Drakter og «tilleggsplagg» må se ut som om man spiller på samme lag. Men skoene sies det ingenting om.  Og hvis det virkelig er noe som ødelegger helhetsinntrykket så er det vel nettopp det spillerne har på beina.

Jeg mer enn aner at dette har noe med nokså fete skoavtaler å gjøre.  At både NBA og andre store internasjonale serier sikkert har de samme kleskodene som vi har, men at ingen tør å røre ved det som genererer millioner i inntekter for enkeltspillere som markedsfører sine signatursko.

Et lite blikk på dette tilfeldige utvalget av sko illustrerer forhåpentlig poenget mitt.  Hvorvidt det er pent eller kult skal forbli usagt, men enkelte av disse fargene i kombinasjon med klubbenes draktfarger er kort og godt noe du må være svaksynt for å like.

Jeg har forsøkt å oppdra mine egne spillere, men til ingen nytte.  Verken godmodig eller aggressiv mobbing gir ønsket resultat, og så lenge ikke FIBA sier at gult ikke er kult i kombinasjon med lyseblått taper jeg altså den kampen. Og jeg skjønner at smaken er som baken, og vel så det.

Men så lenge lagene ser ut som vandrende neonskilt er det kanskje ikke superviktig å pese spillerne for å få den hvite kompresjonsstrømpen over kanten på shortsen?

Det er ingen takknemlig oppgave å være dommer.  Jeg antar det kan være like surt og vanskelig i alle idretter, og basketball er selvfølgelig ikke noe unntak.  Snarere tvert imot.  Det er ikke mange idretter som har så mange regler, og som har så mange situasjoner med rom for subjektive oppfatninger.

Derfor finnes neppe den ideelle dommer.  Den ufeilbarlige dommer – han eller hun som får alt riktig. Det er kort og godt ikke mulig.  Og kanskje nettopp derfor besitter de beste dommerne en god porsjon menneskekunnskap i tillegg til at de kan regelboken på rams. Når det faktisk oppstår bøttevis av tvilsomme situasjoner i løpet av en kamp som skal vurderes på en brøkdel av et sekund, må det nødvendigvis gå gærn’t av og til. For noen dommere oftere enn for andre.

Det er til å leve med for alle, eller burde i hvert fall være det.  Verken spillere eller coacher har «rent rulleblad».  Coacher tenker og disponerer feil, spillere gjør feil og de begår fouls.

Men skråsikkerheten kommer jeg aldri til å takle. Jeg føler selv at jo eldre jeg blir, jo mindre overbevist blir jeg om at jeg har alle svarene. Mer kunnskap og mer erfaring kan sikkert slå begge veier, og de mest kjepphøye vil sikkert mene at de kan det som er verdt å vite. For meg har det vært en litt annen reise, og jeg får stadige påminnelser om at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Men enkelte ganger er jeg sikker, på grensen til skråsikker.  Også i basketballkamper.  Jeg føler selv å ha inntatt en roligere og mer avdempet holdning til alt som skjer i løpet av 4×10 minutter.  Men når jeg ser det jeg mener er kystallklare forgåelser og feilvurderinger forbeholder jeg meg retten til å si fra.  Og gjerne ganske kraftig. Jeg forventer ikke at et dommmer skal reversere en avgjørelse, eller en no-call. Jeg vet at det ikke kommer til å skje.

Men jeg forventer en slags innrømmelse av at dette KANSKJE kan ha vært en feilvurdering.  Jeg vil kort og godt høre en dommer si at det KAN hende at dette var en tvilsom situasjon og at jeg MULIGENS kan ha et poeng.

I BLNO hender dette gheldigvis nokså ofte.  Det har tatt tid, men stadig flere dommere har en behagelig distanse til sin egen ufeilbarlighet.  Så gjenstår altså kretsseriene, og det er jo et relativt lang lerret å bleke.  Der dømmer de ymseste mennesker i alle aldre, og helt sikkert med svært forskjellig motivasjon. Og netopp der er sannsynligvis usikkerheten såpass stor at de som en forsvarsmekanisme tar på seg et skråsikkert ytre. Det kan jeg skjønne, men det blir ikke noe bedre av den grunn.

For litt siden var jeg coach på sidelinjen med en dommer som hadde én «kvalitet» som overskygget alle andre:  Han var aldri på rett sted til riktig tid; det var i så fall en ren tilfeldighet.  Han var aldri på høyde med situasjoner, han rakk aldri fram til avslutningen på fast breaks og etter hvert ble det ganske plagsomt.  Men der og da fant jeg ingen grunn til å gjøre noe stort poeng av det.  Vi tapte kampen, og egentlig var det fortjent.

Derfor ventet jeg også til etter kampen med å nevne for ham at det ville være gunstig om han forsøkte å bevege seg med spillet; at han av og til klarte å følge spillet for å være i stand til å se.

Og det var da jeg ble litt satt ut da han sa at han ALLTID hadde vært på riktig plass, han hadde ALLTID klart å løpet med alt som skjedde, og at ALT han hadde dømt var riktig. Ingen rom for diskusjoner, ingen antydning til selvinnsikt og ydmykhet.

Sånne folk trenger vi kort og godt ikke.

Og – bare så det er klart: Jeg tar høyde for at jeg kan ha tatt feil.