Jeg tillater meg et lite hvileskjær i nostalgiens tegn ved inngang til helgen. Jeg lover å være snart tilbake med kåringen av de 5 beste importforwardene i Norge, de 5 mest lovende BLNO-spillerne og de 5 beste norske spillerne i utlandet.
«Hvor har det blitt av tynne bøker? Var mye moro der!» Sånn lød det for noen år siden fra en av leserne på 3Bs hjemmeside. Denne spalten – da den første gang ble publisert i sin tid – opererte med «bok-anbefalinger» der vi plukket fram bøker som hadde det til felles at de var lite omfangsrike.
Et lite tilbakeblikk avslører at enkelte boktitler står seg så godt at det er duket for nye opplag. Her er noen av de gamle traverne i opptrykk, og også enkelte nye spennende titler:
Momo Pudar:«Kamper der jeg har vært en av to dommere»
Manuel Aires:«Kamper jeg har takket nei til»
Her får du to-for-en i samme genre, og ofte får du en-for-to i samme kamp også.
Frøya:«Slik får du en dynamisk og oppdatert nettside»
Nyttig lærebok i internettets mange hemmeligheter
NBBF:«Ledige stillinger på forbundskontoret»
Faktahefte for deg på jobbjakt
Kjartan Herje Monsen, artikkelsamling: «Nøktern språkbruk, uten bruk av blødmer og bilder»
Skrivekurs for deg som vil komme i gang som nettjournalist
Viola Györgyi:«Teknisk håndbok»
En lite hefte om hva som ikke kan gi T.
Marco Elsafadi:«Tilskuere jeg ikke har håndhilst på»
Marcos oppsøkende virksomhet mellom to permer.
Pål Berg:«Et meningsfylt liv uten sarkasmer»
Bøker om selvrealisering er svært populære.
Asker Aliens og Bærum Basket: «Disse tilskuerne er ikke spillernes foreldre»
En komplett biografi over samtlige BLNO-tilskuere som ikke er i slekt med spillerne
Anders Stien og Fredrik Gnatt:«Smarte ting vi har sagt til dommere»
Morsom liten trykksak som ikke ser ut til å bli mer omfangsrik med det første
Louis-Philippe Ndikumana og Remy Svardal Krasniq: «Gode tips for såre rumper»
En nyttig bok om behandling av alt fra sittesår til kjedsomhet på benken.
Amerikanerne i BLNO har mye fritid mellom treningsøkter og kamper (som ikke er så mange), og har begått tre bøker:
«Bargains we’ve found in Norwegian stores»
Prisnivået i Norge synes å være høyere enn nivået i BLNO
«Travel calls we’ve understood and accepted»
Europeiske regler og norske tolkninger sett med amerikanske øyne
«What to do when you’re not playing PlayStation»
Gode tips for å få tiden til å gå i et fremmed land
Bare for å understreke det jeg har skrevet tidligere; BLNO er altså ligaen for guarder og ettersom Norge faktisk rår over mange og gode guarder, har ikke klubbene sett det som nødvendig å hente inn mange fra utlandet. Faktisk er det slik at dagens liste over de 5 beste får med seg alle som er verdt å nevne. Og det er vel å merke etter at jeg har bestemt meg for å flytte Gary Wallace fra forward til guard; han er listet som forward for Tromsø på bl.no. Dermed gjenstår det bare å rangere de fem:
5 beste importguardene:
1. Edmunds Gabrans
Ja, det er vanskelig å skille de to i topp; det er i realiteten dødt løp på nesen alle statistikk-kategorier. Derfor føler jeg meg også svært komfortable med en delt 1.plass, og om det skal tenkes forskjell må det være at mens det er helt utenkelig å tro på Frøya-suksess uten Edmunds Gabrans er det bare nesten umulig å teenke seg Tromsø uten Gary Wallace. Gabrans synes å ha full kontroll i alle faser av kampene- han skjønner når han selv må ta tak, og når han kan overlate gulvet til andre. Kanskje ligaens beste clutch-skytter.
1. Gary Wallace
Han har imponert for Tromsø i to sesonger, og som Frøya-kollega Gabrans er han i kontroll gjennom 4×10 minutter. Han er dominerende når han må, og relativt anonym for øvrig. Kanskje har han i en og annen kamp tatt ansvar for sent? Han er ingen kunstner, men får jobben gjort og er vanskelig å nekte scoring de gangene han har bestemt seg. Det trekker ikke ned at han også er en svært likandes kar.
3. Galin Mihaylov
Om det er en ting spillere og coacher i BLNO hater, så må det være å se Galin alene med ballen i hånden – uten forsvar i nærheten. Han er en usedvanlig smooth skytter som avleverer skuddene med dødelig nøyaktighet, og helt uanstrengt. Det har vært kamper der han har råket ut for foul-problemer unødvendig tidlig, og er i litt for stor grad en skytter.
4. Reno Silavs
Kanskje drukner han litt i alle oppmerksomheten rundt Edmunds Gabrans, men det har også vist seg å være en fordel for ham – nemlig at fokus er rettet først og fremst mot Gabrans. Dermed er det plass og muligheter for Reno som leverer pene tall på statsen; men altså litt bak landsmannen.
4. Philipp Holm
Philipp er et nytt bekjentskap av året for Bærum, og den lynraske lille pointen har hastighetsforandringer, akselerasjon og bråstopp som ingen annen. Imponerende når en kar på 175 cm tar ballen inn i trafikk og går opp med den største selvfølgelighet foran ligaens største spillere. Det ser ikke ut til å plage ham særlig. Men han har verken vært stabilt god, eller veldig god venn med dommerne hittil.
P.S. Det er morsomt å se at kåringer som dette avstedkommer diskusjoner. Meninger i det offentlige rom har vi for lite av i norsk basketball – kjør debatt!
Jeg antydet i bloggen i går at det er langt mellom høydepunktene blant norske forwarder i BLNO. Ligaen er først og fremst preget av guarder og deres prestasjoner; de store gutta er enten ikke store nok, og følgelig feilposisjonert, eller de fungerer mer som kakepynt og søppelplukkere (i betydningen returtagere). Våre store spillere er enten i USA eller er fortsatt unge og uerfarne. Mer om det i en senere blogg.
Et knipp av norske, store basketballspillere. Hvem er dine favoritter? Foto: Espen Hildrup
Dermed skal spillere vurderes på bakgrunn av noe de egentlig ikke er, eller en posisjon de i realiteten ikke ønsker å fylle. Store spillere er mangelvare, og særlig store spillere med norsk pass. Mine vurderinger er fortsatt basert på observasjoner, rapporter, tilgjengelig statistikk og kanskje aller viktigst, spillernes nytteverdi for sine respektive lag. Og om jeg i går valgte å dele 1.plassen mellom to spillere, velger jeg i dag å hoppe over det øverste trinnet på pallen.
5 beste norske forwardene:
2. Lars Myhre Harto
Lars har aldri hatt noe ønske om å fungerer som en 4’er eller 5’er. Han mangler helt et game med ryggen til kurven, men blir stadig bedre rettvendt. Dessuten er han en uanstrengt og streaky skytter på gode dager. Når han likevel får en delt tetplass i denne svært uhøytidelige kåringen, er det ikke minst fordi han er en sterk returtager. Ikke minst på grunn av en oppofrende spillestil (la deg ikke lure av et litt dovent image av banen).
2. Stian Enge
Krabber så vidt opp mot 190 cm, og er ikke nettopp en atletisk kraftkar. Legg så til at deler av teknikken er fraværende, så blir det gnaske underlig å gå helt til topps i denne kåringen. Det er blandingen av smartness og intuisjon i kombinasjon med frekkhetens nådegave som gjør ham til en av Gimles aller viktigste spillere. Jeg tipper undervurdering fra motstandere som ikke kjenner ham godt nok også er en faktor. Men ingen skal ta fra Stian at han gjør nytte for seg.
4. Marko Lepovic
Marko er i stadig utvikling, og både er og bør være guard snarere enn en forward i dette selskapet. Men det var som insidespiller man la merke til ham først, og selv om tiden er over da han kunne ”kube” seg rydning under kurven har han nå lagt flere alen til sin vekst. Han har et godt skudd, et godt blikk for spillet – en god kombo med erfaringen som insidespiller i yngre årsklasser.
4. Sjur Dyb Berg
Svært unge Sjur valgte bort lek og moro med Nesoddens 96-lag for å prøve seg i en tøffere liga. Han har definitivt et stykke vei å gå for å komplettere et offensivt register, men det er vanskelig å snakke bort nytteverdi når han som 16-åring snitter 10 returer i BLNO.
5. Marco ElSafadi
Her er en annen kar med begrensede tekniske ferdigheter, men Marko er en slu rev – smart nok til å hente hjem svært god statistikk; 11 poeng og 8 returer lar seg høre! Men det er stadig vekk slik at Marco ikke er noen stor trussel fra distanse, og han er følgelig avhengig av klurige moves nær kurven.
Hva så med resten? Mads Austgulen er listet som forward, men er litt av hvert.David Hammers beste sesong er morsomt nok sesongen etter at han la opp, mens Thor Afam Hagen har tilstedeværelse men lite å bidra med offensivt. Bjørnar Andreassen snitter for lite minutter til å kunne forsvare stor nytteverdi for Bærum, mens Gisle Klubnes vel er den eneste i dette selskapet som faktisk er stor. Men størrelse er ikke alltid nok. Nikolas Phillip er listet som stor mann for Tromsø, men har foreløpig ikke levert helt som forventet – uansett hvilken posisjon man måtte ønske å plassere ham i.
Her stiller man seg virkelig lagelig til for hugg. Når man begir seg inn på vurderinger og rangering av individuelle spillere og prestasjoner er det lett å trå feil, og det er lett å få uvenner. Men det får stå sin prøve, og det kan kanskje avstedkomme en mer eller mindre fruktbar diskusjon?
Topp 5 – eller er du helt uenig?
Jeg gjør et fattig forsøk på å lage topp 5-lister i fire kategorier: De beste norske guardene, de beste importguardene, de beste norske forwardene og de beste importforwardene. Men allerede der støter jeg på det første problemet: Jeg vet hvem som er norske og importer, men det synes å være litt forvirring omkring enkelte, hvorvidt de er guarder eller forwarder. Derfor har jeg måttet lene meg på det som er registrert på bl.no i troen på at det er klubbene selv som har formidlet kategoriene.
Det neste problemet er selvfølgelig at jeg har sett altfor lite ”live action” denne sesongen. Jeg fikk med meg de fleste kampene i sesongstarten, men senere har jeg måttet ty til live update og statistikk. Og statistikk lyver like ofte som den forteller en reell historie. Det har ikke minst med statistikkførere å gjøre, hva de får med seg og hvordan de vurderer ulike situasjoner påbanen. Men i troen på at snittet ofte vil gi en god pekepinn, våger jeg meg utpå:
Det som er helt sikkert er at BLNO er guardenes liga. I jakten på norske og utenlandske forwarder og centere er det jaggu tynt – men mer om det i senere blogger. Mine vurderinger er basert på observasjon, rapporter, statistikk- spillernes nytteverdi og det er utelukkende prestasjonene denne sesongen som ligger til grunn.
5 beste norske guardene: (jeg går for en delt førsteplass)
1. Anders Stien
Anders er spilleren som må være på banen, og som må produsere, for at Gimle skal ta de viktige seirene. Han får da også over 32 minutter i hver kamp og er den beste avslutteren fra 2 poengs-range, i tillegg til at han er en giftig 3 poengs-skytter og en sterk returtager. Han er uredd, kreativ og sterk, men har også et manglende dommertekke som trekker ned.
1. Christian Hinsch
Christian Hinsch foran Mustafa Mahnin? Statistikken forteller at de er omtrent like gode: De scorer like mye, de spiller like mye, de tar returer, deler ut assists og er statistisk sett like effektive. Likevel holder jeg en knapp på Christian som har en bedre sesong i år enn på lenge. Christian er smartere enn de fleste, og mentalt sett alltid i balanse – men kanskje for anonym når laget trenger ham mest?
3. Mustafa Mahnin
Mustafa er på sin side spilleren som avgjør de store kampene, som tar grep når han føler det er nødvendig, men med en vinnerskalle som like ofte gir problemer med dommere og motspillere som suksess. Mustafa kan sannsynligvis være glad for at BNO ikke har tatt etter NBA med bøter for flopping.
4. Frank Nyborg
Med tre guarder fra Centrum på topp 5-listen synes forklaringen på Centrums suksess å være gitt. Frank Nyborg er en sterkere returtager enn de fleste av guardkollegene – 13 returer og 16 poeng mot Frøya er kort og godt imponerende. Men Frank er også relativt begrenset, og har et litt sviktende repertoar en-mot-en.
5. Hani Issalhi
I skyggen av Gary Wallace opplever Hani en god sesong, og det han mangler som skytter (3 poeng og straffer) tar han igjen som returtagende guard og assistlegger. En av de aller viktigste for en mulig Tromsø-suksess. Litt i overkant forutsigbar, annet enn på åpent gulv på fast breaks.
Og dermed har det ikke vært plass til spillere som Thomas Mjøs, Espen Stien, Espen Fjærestad, Hamad Mostafa og Thomas Ble for eksempel. Thomas Mjøs er den med mest tillit hos Bærum (faktisk nummer fire i ligaen totalt) men han har foreløpig slitt med uttelling offensivt til tross for at han sannsynligvis er en av de vanskeligste å stoppe en-mot-en. Espen Stien var lenge ganske alene på Aliens, og har fått mye stats ”gratis”. Men han har en strålende sesong og kan fort krabbe oppover på listen ved neste korsvei. Espen Fjærestad er garantert en av landets beste sktttere, men han har også hatt svake kamper og er fortsatt ikke consistent. Hamad er heldigvis tilbake i norsk elitebasket, og er definitivt på vei opp, mens Thomas Ble på sitt beste kanskje er den beste – men også han mangler kontinuiteten i det han gjør.
Dermed er mange nevnt, og tilsvarende mange glemt. Kjør debatt!
Det har vært interessant å følge ligaen generelt, og Bærum spesielt, på litt avstand. Ettersom jeg er ute av landet mesteparten av tiden frem til nyttår er jeg henvist til å se kampene via live update på nettet; en tjeneste som hittil har fungert aldeles utmerket men som likevel utelater en del detaljer. Det betyr at når jeg uttaler meg nå, så er det opplagt på sviktende grunnlag, men det må være lov å gjøre seg noen tanker likevel.
Nytt av året er at tekniske fouls sitter ganske løst. Før helgen var tallet 34: Det var delt ut 34 tekniske fouls på 35 kamper. Det er 10 flere enn året før og representerer altså en ganske tydelig trend. Det skulle jo egentlig bare mangle ettersom Norge følger opp FIBAs linje der det rettes fokus mot oppførsel.
I FIBAS retningslinjer heter det altså at det skal være direkte T for
– å gå opp i ansiktet på en dommer i protest på en avgjørelse
– Aggressive hånd- og armbevegelser mot dommerne
– Aggressiv språkbruk mot dommerne
– Teatralsk oppførsel, spesielt den som rettes mot publikum for å sette spørsmålstegn ved dommeravgjørelser
Før jeg stakk av fra Norge rakk jeg å få med meg åpningshelgen, og jeg forsøkte å beskrive noe av det mest umusikalske jeg har sett fra en dommer i oppsummeringen på Bærums hjemmesider.
Kortversjonen er denne fra kampen Gimle-Bærum i åpningsturneringen:
Ryan Ferranti fikk både personlig og teknisk foul – med fire Gimlestraffer og bibeholdt ball som resultat. Det ga Gimle kontakt igjen i en kamp de egentlig hadde tapt. Dernest 2,5 sekunder før slutt i OT: Ny teknisk foul på Bærum-spiller, tilsynelatende ut av intet. Der og da kunne Gimle vunnet kampen, men klarte ikke å levere fra straffelinjen.
Det så jo heller ikke bra ut da Bærum-coachen som en følge av dette gikk av hengslene med en oppførsel ute på banen som garantert kvalifiserte til direkte T. Sannsynligvis følte vel meddommerne som observerte dette, at situasjonen var betent nok som den var og at FIBA-direktivene fikk være akkurat der og da.
De fleste som så kampen – inkludert Gimle-spillerne – undret seg nok over denne svært gavmilde gesten fra dommerne. Jeg kjenner nok Ryan bedre enn de fleste akkurat nå, og vet at han er både forundret og litt oppgitt over dette. Faktisk er en av ligaens høfligste og mest ydmyke spillere blant dem som har fått flest T’er denne sesongen. Jeg tar høyde for at jeg ikke har vært til stede, men jeg veldig vanskelig for å se at han kvalifiserer på ”å gå opp i ansiktet i protest”, ”gjøre aggressive armbevegelser”, ”oppføre seg teatralsk” eller avlevere meldinger med ufint innhold.
Og her er også den opplagte svakheten i dette: Dommernes skjønn og tålegrenser. Det noen dommere oppfatter som en naturlig håndbevegelse kan andre tolke som teatralsk oppførsel. Et oppgitt utbrudd fra en spiller, kanskje over egen prestasjon, blir plutselig til en T for aggressiv språkbruk.
Dommerkomiteen forsøkte fornuftig nok å invitere coacher til en diskusjon før sesongstart, men jeg tviler vel på at det ble noe av. Derimot håper jeg virkelig at dommerne kontinuerlig evaluerer og diskuterer disse situasjonene slik at vi ikke er prisgitt om en gråkledt ser rødt fordi han eller hun har opplevd en blåmandag.
Jeg har holdt på med dette i flere år enn jeg liker å tenke på. Basketball har for meg ikke bare handlet om å spille selv og trene lag. Det har litt for ofte falt i mitt lodd å finne sponsorer i et forsøk på å finansiere det vi holder på med. Og det er på det området jeg har fått de største nedturene, til tross for alle forsmedelige tap jeg har opplevd på banen.
På slutten av 90-tallet jobbet jeg i Norges Basketballforbund, som en blanding av «markedskoordinator» (fin tittel…) og landslagstrener. Jeg var optimistisk, på grensen til de naive skulle det snart vise seg. BLNO hadde ennå ikke sett dagens lys, men var like om hjørnet, og jeg husker godt da vi spikret en avtale med sponsorformidlerne i Thue & Selvaag: Det tok noen år før vi fant ut at heller ikke proffene klarte å selge norsk basketball.
BLNO dro riktignok med seg noen avtaler, men det handlet sjelden om penger – snarere avtaler om gjenytelser: TV2-avtalen var jo helt grunnleggende, og VG bidro med annonseflater. Gjensidige var med i starten, men som de fleste vet – norsk håndball rasker med seg det meste av sponsorkroner derfra nå.
Andreas Thorkildsen er bare en av mange stjerner i stallen til Li-Ning.
Det sprøeste stuntet mitt var et forsøk på å få napp hos giganten Li-Ning – inspirert av Andreas Thorkildsens sponsoravtale. Li-Ning er den kinesiske leverandøren av sportsutstyr som er like stor som Nike og Adidas. Da Bærum Basket dro til Kina sommeren 2011 hadde jeg gjort noen forberedelser: En kinesisk mellommann hadde bedt meg om å få på plass firmaattest fra Brønnøysundregistrene på engelsk, visittkort, brevpapir, stempel osv., osv. Alt var på plass i god tid før avreise, men vi hørte aldri noe før vi dro.
Derfor forsøkte jeg også å ta saken i egne hender da vi kom til Shanghai: Jeg fant ut hvor Shanghai-kontoret var, kastet meg i en drosje og måtte krangle/argumentere med uniformerte vakter om å få slippe inn i det aller helligste. Der ønsker jeg å få kontakt med noen som kunne henvise meg videre i mitt forsøk på å få til noe på vegne av norsk basketball generelt, Bærum Basket spesielt – eller gjerne begge. Damen var både høflig og forekommende, og selv om jeg ikke fikk millionavtalen der og da fikk jeg kontaktinfo på to helt sentrale personer i Li-Ning-ledelsen. Mange mailer og forsøk på telefonsamtaler senere har aldri ført frem og vi har altså fortsatt ingen sponsoravtale med Li-Ning.
Men poenget mitt da, og poenget mitt nå, er at BLNO må være overmoden for den riktige sponsoren. Jeg tenkte at når Li-Ning har kjøpt argentinsk og spansk basket med hud og hår, så kunne de kanskje hatt moro av å kjøpe enda en nasjon for spottpris (titt litt her så ser du at Li-Ning er en stor aktør: http://en.wikipedia.org/wiki/Li_Ning_(company)
Selv om mange av oss synes BLNO er litt stusselig akkurat nå, så har vi kanskje klart å rive de fleste luftslottene; alle prosjektene som har vært dårlig fundert, ledere uten økonomisk gangsyn og tendensen til å gape over for mye. Nå opererer BLNO på et noe nært edruelig nivå.
Dwayne Wade er jo heller ingen hvem-som-helst som sponsorobjekt.
Og vi er klare for en sponsor som ønsker å gjøre ligaen til sitt lille hjertebarn, som ser verdien av alt det positive vi står for. Jeg skal ikke trøtte dere med alle salgsargumentene, men dere vet like godt som jeg at det handler om en urban idrett med appell i yngre aldersgrupper, om sosialt engasjement, om en inkluderende idrett i et stadig mer flerkulturelt samfunn, om en idrett der alt ligger til rette for skolene osv., osv.
For den riktige sponsoren behøver det ikke handle om mange kroner; det er nsarere snakk om vekslepenger. For en liten million bør vi kunne komme langt, og vi kan sannsynligvis love et stort engasjement, stor vilje til å få til noe som kan gavne både sponsor, BLNO-klubber og norsk basketball.
For oss i Bærums-basketen er det mye som tilsier at vi kan få til noe om vi posisjonerer oss riktig: Den enes død kan kanskje være den andres brød, eller i hvert fall til salt på maten? Stabæk fotball ligger i realiteten med brukket rygg – eller i hvert fall med kink i ryggen. Det er vel begrenset hvor mye penger sponsorer vil kaste etter Stabæk nå – behovene må nødvendigvis bli mindre. Stabæk og Haslum håndball får snart sin egen hall, og det er nærliggende å tenke seg at Bærum Basket overtar Nadderudhallen med sin enestående beliggenhet og tilgjengelighet.
Tilbake i 1998, årene før BLNO, sa svenske Per Källmann (en av de helt sentrale i svensk basketball) dette på et seminar i Oslo:
«… det imponerer at klubbene viser solidaritet og klarer å jobbe mot et felles mål. Utviklingen går langt fortere i Norge enn den gjorde da den svenske ligaen var på planleggingsstadiet.»
Det kan vi faktisk få til igjen. Om noen viser litt interesse og omsorg…
I går skrev jeg om alle de norske spillerne som er i USA denne sesongen; i hvert fall de jeg vet om. Jeg fikk bekreftet at jeg ikke er helt a jour med jentene – Maren Austgulen har betimelig påpekt at det er overt tre år siden hun gikk på Pinewood; nå spiller hun for University of Idaho (beklager Maren..).
Så kan du kanskje lure på hvordan de egentlig har det «over there». Jeg vet jo at det er drøssevis av talenter hjemme som ønsker seg over når de er ferdige med videregående. Her beskriver tre av spillerne sin egne situasjon, med egne ord:
Magnus Midtvedt, er i USA fram til jul før han setter kursen hjem til Norge og ligainnspurt i BLNO:
Magnus har tøffe dager på vestkysten av USA…
Jeg er i Berkeley, California. Rett utenfor San Francisco. Skolen jeg går på heter University Of California, Berkeley. Jeg er på utveksling via NIH (Norges Idrettshøgskole). Skulle selvfølgleig gjerne ha spilt på Cal, men fikk ikke lov til å trene med laget en gang fordi jeg er en såkalt «Concurrent Enrollment student». Det betyr at jeg ikke er en «ordentlig› student på skolen. DErmed blir dette halvåret som en slags forlenget offseason, og benytter sjansen til å forbedre meg som spiller individuelt.
Siden jeg ikke spiller blir det kun kvalitetstrening! Har ikke voldsomt mye skole her, og det er veldig fine treningsfasiliteter. Jeg har masse tid til egentrening og det passer meg fint.
Jeg bor i leilighet rett ved skolen. Bor sammen med mine to gode venner, som jeg reiser med fra NIH, Simen Anker-Olsen og Jonas Tajet. Vi har det dødskult! Tiden går altfor fort. Det beste med oppholdet er det sosiale miljøet. Jeg har fått utvidet nettverket mitt og fått masse nye venner. Livet er jo mer enn bare basketball.
Det er mye å finne på her, og jeg har opplevd ting jeg aldri ville fått til i Norge. Hjemme blir det stort sett kun skole og basketball, og lite tid til annet. Her har jeg ingen organisert trening på kveldstid, og dermed har jeg faktisk tid til å være sosial på kveldstid. Det er utrolig deilig, men samtidig rart. Det er nemlig organisert basketball med Asker Aliens jeg savner mest her borte. Jeg er allerede halveis i oppholdet mitt, og skal nyte det til det maksimale. Samtidig vet jeg at det skal bli godt å komme hjem og kle seg i gult igjen!
(Og selv om det er mange som allerede har funnet fram til bloggen til Magnus, anbefaler vi andre å sjekke innom: www.facebook.com/KallDetEnBloggOmDuVil)
Fredrik Bøhn fikk sitt virkelig store gjennombrudd med Asker forrige sesong.
Jeg er ved Ohlone College i Freemont, California, 40 minutter utenfor San Fransisco. Ohlone Renegades er et junior college som spiller i en regional Conference nord i California.
Hvordan vurderer du selv laget, i forhold til norsk BLNO-standard kanskje…?
Jeg vet ikke hvordan BLNO er i år, men i forhold til hvordan ligaen så ut i fjor så hadde vi nok vært med å kjempe i toppen. Vil tro at vi er relativt like posisjon for posisjon på starting i forhold til de beste lagene i Norge, men vi er nok større og har mer atletiske spillere.
Din egen situasjon og mulighet for å få kvalitetstid?
Jeg ser på min egen mulighet for å få spilletid som god. Jeg gjør som coachene sier, og føler selv at det har gått ålreit på treningene så langt.
Hvorfor havnet du der?
Jeg ble egentlig rekruttert til å gå på en annen skole, men da det ikke ordnet seg måtte jeg se etter andre alternativer. Min gode venn Øivind Lundestad anbefalte Ohlone college. Han anbefalte meg for Coach P (som er head coach her) og plutselig befant jeg meg i California. Jeg bor i leilighet, 10 minutter med buss unna campus. Jeg bor sammen med Henry McCarthy som jeg også deler rom med, og 2 svensker, Karl og Anton som også spiller på basketlaget
Det jeg liker best med oppholdet så langt er at alt er tilpasset basketballen og at jeg får trent mer enn jeg ellers ville ha fått gjort hjemme. Lagkameratene mine er også ålreite. Skal heller ikke klage på klima, vær og temperatur… Synes for øvrig det er helt OK at klærne mine mirakuløst dukket opp rene i skapet etter å ha dumpet det i skittentøyskurven nede.
Et eller annet savner du fra Norge – hva ville det være?
Mamma og pappa. Av og til tvillingbroren min Joachim – og mors mat.
Øivind Lundestad kunne ha vært en ledende spiller for BK Miners, og var det også før han dro til California.
Jeg holder til på Point Loma Nazarene University i San Diego, California. SeaLions er NCAA D2 (PacWest conference), og denne sesongen er skolens aller første i NCAA etter mange år som Top-20 skole i NAIA.
Selv om det er lenge siden jeg følte og så nivået på BLNO føler jeg meg trygg når jeg sier at vi nok kunne gått hele veien i BLNO.
Det er mitt første år her etter et år ved junior college, og har hittil fått gode tilbakemeldinger og tror det er gode muligheter for meg om jeg gjør jobben og arbeidet, og til nå så ser det vel ikke så gærn’t ut.
Historien min om hvordan jeg havnet her går et par år tilbake, men startet med omtrent to-tusen-og-noe e-poster med video og stæsj, og en flytur til San Francisco, et år på junior college, og en coach som var villig til å hjelpe meg videre.
Derfra var det min oppgave å jobbe hardt og prestere, og resten ordnet seg selv. PLNU er et flott sted, med flotte folk og gode akademiske standarder – og en godt fornøyd spurv. Jeg deler dorm med en lagkamerat her ved strandkanten, og går under navnet Oy!. Annet som er verdt å kommentere herfra er vel en imponerende campus rett på Atlanterhavet og en studentbody med 70% jenter.
Gutta på laget er hyggelige og vi trives i hverandres samvær og det kan være litt crucial gitt at vi har 7 sophmores og 3 freshmen, så vi er en kjernegruppe som skal være sammen lenge.
Treningene er bra og krevende. Masse kondisjon og slike ting, men om når sesongen kommer i gang for alvor flytter vi endelig videre til official practice. Coach her er en bra fyr med mye kunnskap og en evne til å lære bort og sette sammen. Alt i alt kult her borte!
Og jeg savner selvfølgelig familie, venner, og vanlig norsk u-rista brød med tyggemotstand!
Den norske basketball-eliten er ikke stor. Med 7 lag i BLNO og 6 lag i henholdsvis Kvinneligaen og 1. divisjon menn har antall lag og spillere krympet til et slags eksistensminimum; med færre lag hadde det raknet, og mange mener fortsatt de 12 lagene i BLNO og 1. divisjon burde spilt i samme serie.
Øivind «hangin’ out». Spurv i tranedans, eller noe sånt
Selv om mange norske spillere velger å forfølge både basketballkarriere og utdannelse her hjemme, er det et tankekors at spillerne som for tiden oppholder seg i USA kunne vunnet både BLNO og KL.
Det er mange og gode grunner til å velge USA etter videregående. Med to sønner i USA «as we speak» kjenner jeg argumentene godt nok. Det viktigste snakker vi kanskje minst om: De vokser som mennesker, de blir selvstendige individer på en helt annen måte enn de kunne blitt hjemme der foreldre jobber for harde livet med å sy puter under armene på dem. Gratis utdannelse er heller ikke å kimse ad, og for de seriøse er det et godt videreutdanningsløp.
Men det er heller ikke til å stikke under en stol at basketballen teller enda mer for de fleste. Utsiktene til et helt annet og mer profesjonelt treningsregime, flere assistant coacher og managere enn vi har spillere i stallen i Norge, en ramme rundt kampene som får deg til å fryse på ryggen, et samfunn som elsker idrett og alt det fører med seg, sjansen til å få en bekreftelse på at arbeidet du har lagt ned over mange år har vært verdt det.
I det hele tatt – argumentene for å stikke fra Norge er altfor mange og fristende til at man klarer å stå imot. Og jeg unner alle opplevelsene selv om det også er mange eksempler på at det slett ikke ble så stas som man hadde trodd. Og selv om vi fortsatt snakker om Torgeir Bryns vikariat i Los Angeles Clippers, er det nok lite trolig at vi får se neste nordmann i NBA med det første.
Niko har et godt grep om det meste på Pepperdine.
Og hvis vi tar en titt på listen over norske spillere i USA, er det lett å se at BLNO er blitt tappet for mange enestående gode spillere; de fleste blir i USA i fire år og er tapt for norsk basketball, i hvert fall i de fire årene de er i USA. Verre er det kanskje at erfaringen tilsier at de neppe vender tilbake heller: Kanskje finner de seg en kjæreste, kanskje flytter de til USA, kanskje har de kort og godt fått nok av basketball etter fire år med doble treningsøkter og grytidlige løpetreninger, kanskje kommer de hjem til en god jobb og en helt annnen livssituasjon.
Faktum er uansett at BLNO tappes for spillerne som kunne gitt ligaen en boost. Det hjelper ikke særlig at enkelte klubber gir spillerne sine et skremmebilde av hvor vanskelig det er å komme seg til USA om du spiller BLNO; det er faktisk feil, men sikkert et smart argument om du ønsker å unngå at talenter blir plukket opp av BLNO-klubber.
Ja, jeg hadde elsket å se dem for hvert sitt lag her hjemme. Karamo (Jawara), Stian Emil (Berg), Fredrik (Bøhn), Øivind (Lundestad), Henry (McCarthy og Magnus (Lunde Engen) spilte sammen på 91-landslaget, og burde fightet knallhardt for henholdsvis Frøya, Bærum, Asker og Kongsberg i BLNO.
Aksel og Stian – samme på NIU i fjor; i år har de skilt lag men følger hverandres karriere med argusøyne.
Det finnes altså massevis av gode grunner for å emigrere til USA, og her er flere – dessverre: Spillerne opplever ikke BLNO som et godt nok alternativ. Det er ikke seriøst nok, treningene er ikke mange nok og gode nok, det er for få kamper, det er slett ikke arrangementer som får deg til å fryse på ryggen – men kanskje fryser du fordi vaktmesteren ikke har skrudd på varmen i hallen…
Dette er et problem, og kommer til å forbli et problem om vi ikke tar tak. Om vi ikke søker å utvikle BLNO i en retning som gjør at flere opplever det som et godt alternativ. Om vi ikke sørger for at disse gutta ønsker å komme hjem for å vise skills i BLNO etter college-karrieren.
Jeg sier at USA-spillerne kunne vunnet BLNO, og det står jeg fast ved – kanskje det kunne blitt to lag som møttes i en finale..? Og ganske særlig hvis vi inkluderer disse tre som ikke spiller college: Daniel Berg og Magnus Midtvedt oppholder seg i USA uten å spille, mens Stian Mjøs har har valgt dansk eliteserie.
Her er gutter i USA
Magne har god tid til strandliv; han har måttet sone en hel sesong + 7 kamper karantene før han får spille for Barry.
Daniel Berg og Magnus Midtvedt, for tiden i USA
Stian Mjøs, i Danmark
Stian Emil Berg, Nova Southeastern University
Torgrim Sommerfeldt, Manhattan College
Aksel Bolin, Northern Illinois University
Magnus Lunde Engen, Palm Beach State College
Øivind Lundestad, Point Loma Nazarene University
Karamo Jawara, North Carolina Central University
Nico Østbye, Barry University (etter jul)
Niko Skouen, – Pepperdine University
Ali Ouakkaha, Karl Otabor, Arne Ingebrigtsen, Cuesta College
Det er ikke lenge siden Fredrik fikk hetta bare ved tanken på å flytte hjemmefra; her går det helt greit ser det ut til.
Fredrik Bøhn – Ohlone College
Magne Fivelstad og Bouna Ndiaye, Barry University
Henry McCarthy – Ohlone College
Per Magnus Muren – California Lutheran University
Her er jenter i USA
Sigrid Skorpen – Long Beach University
Emilie Grønås – Cowley College
Jorunn Mathiessen – Saint Marys university
Ingvild Skorpen – Hawaii Pacific University
Hege Jeanette Blikra – California State
Karamo har vokst på alle mulige måter, og var en helt sentral spiller for Frøya da han forsvant til amerikansk basket.
Josephine Traberg – IMG Academy
Weronica Green – IMG Academy
Maren Austgulen – University of Idaho
(Jeg skriver klokelig ikke så mye om jentene som jwg dessverre ikke kan nok om)
Og om du lurer på om de blir satt pris på..? Kanskje i varierende grad, og selvfølgelig er det slik at amerikanere smører ganske tjukt på, men her er i hvert fall noe fra lagene hjemmesider:
Om Øivind Lundestad:
Lundestad is another newcomer that is expected to provide depth at the wing for the Sea Lions. He is well tested in overseas play after being a four-year member of the national team. Coach Carr quote: «Oivind is in the same mold as Hayden. He can do a lot of things to help you win, and he is very willing to do those things.»
Om Torgrim Sommerfeldt:
Norwegian sophomore Torgrim Sommerfeldt can give the Jaspers a new dimension if healthy. The rangy shooter from Drammen missed the entire 2010-11 due to injury, but has rehabbed his way back to be an option off the Manhattan bench. Sommerfeldt was a member of Norway’s National Team with experience playing on the under-16, under-18 and under-20 squads.
Om Karamo Jawara:
“K.J.” showed a lot of promise in his first season behind two seniors and should have ample opportunity in his second year at NCCU to show off his skill set to the Eagle nation.
Om Niko Skouen:
Two wing players include junior guard Nikolas Skouen (Bergen, Norway/Pratt CC) and freshman guard Atif Russell (Katy, Texas/Seven Lakes HS). Skouen made a team-high 33 three-pointers last season, his first at Pepperdine, and that’s a figure that Wilson believes will increase now that Skouen has a full year under his belt.
Om Magne Fivelstad:
Solid player with few flaws … Can defend any position on the floor … Great in transistion … Consistent free throw shooter … Has a great work ethic … Plays hard … Brings in international experience … Great basketball IQ.
Om Stian Emil Berg:
Stian reminds me a lot of Rhys Martin, who played two years for us and was probably the best point guard we’ve had since I’ve been here,” says Tuell. “He’s quick, penetrates and passes extremely well and makes a lot of plays for his teammates. He is also a very good 3-point shooter. He has quick feet and a high basketball IQ, in part because his father is a coach in Norway. He gives us a solid point guard who can play just as easily off the ball.”
P.S. I morgen skriver jeg litt om hvordan noen av dem har det i USA. Jeg har snakket med fire av dem og fått noen inntrykk du sikkert kan ha moro av å lese.
Jeg har egentlig aldri vært veldig opptatt av NBA; jeg synes nok collegekamper er morsommere. Og jeg merker jo at alderen tynger når det eneste jeg klarer å huske av høydepunkter er Larry Bird, og rivaliseringen Celtics-Lakers. Det er lenge siden. Derfor er det jo også litt rart at jeg klarer å mobilisere følelser for Ray Allen. Eller snarere, mot Ray Allen. Og mot Miami, og mot Chris Bosch og mot Dwayne Wade. Men Lebron liker jeg egentlig ganske godt.
Lebron – spesntig og artig kar, som vi ser hadde Ray det morsommere i Celtics, Glen Davis byr på seg selv – og Chris Bosch.
Sterke følelser er i det hele tatt merkelig greier, og når jeg plutselig fant ut at jeg hatet Ray Allen er argumentasjonsrekken like lang som den er håpløst barnslig:
– Celtics var favorittlaget mitt «way back in the days» med Bird, McHale og Parish.
– Gammel kjærlighet ruster ikke, og om jeg har en NBA-favoritt fortsatt må det derfor være Celtics.
– Jeg har alltid likt Ray Allen inntil han plutselig valgte å forlate Boston. En slags forræderisk overgang. (Og jeg har også kost meg mye med den lille kuben Glen Davis, den stutte karen i den artige rammen),
– Da Ray Allen virkelig storspilte i sesongåpningen mot Celtics kjente jeg at jeg hadde store problemer med å svelge det jeg så. Ganske irritert over at han ”aldri” presterte det samme for Boston, selv om han fikk bedre betalt. Eller gjorde han kanskje det? Og det ble ikke bedre av at han satte den avgjørende 3’eren i kampen mot Denver.
Sliter altså med Ray Allen, men også med Chris Bosch: Liker ham bare ikke. Holder det? Og han derre arrogante snørrhovne Dwayne Wade, liker ikke!
Derimot synes jeg Lebron er helt OK. Kanskje fordi han tilsynelatende har litt glimt i øyet. Kanskje fordi jeg så ham ”live” i Hellas som 18-åring – fantastisk defensiv spiller syntes jeg da.
Liker forresten ikke Lakers heller. OKC derimot – og nye Bulls; det funker.
Når jeg nå noen uker er borte fra gamlelandet, og følger basketballen på solid avstand, kjenner jeg også at sympatier og antipatier murrer litt hjemover: Jeg elsker det når noen taper, digger det når andre vinner – og nei, ingen får vite hvem som er mine favoritter annet enn at jeg fortsatt har hjertet i Bærum.
Samtidig hater jeg fotball. Liker ikke den ufortjent store oppmerksomheten om en idrett der folk tjener latterlig mye, også i Norge, og suger potensielle sponsorkroner ut av et marked jeg og andre har forsøkt å betjene i snart en mannsalder. Hater å møte mulige sponsorer som fortsatt klamrer seg til Stabæk, sannsynligvis bare fordi Stabæk er flinke med business-to-business relasjoner. Det kan i hvert fall ikke være fordi de er flinke på banen.
Men jeg har likevel noen favoritter i fotballen også, og motivasjonen for å like er like dårlig underbygget som resten av denne bloggen:
– Liker LSK fordi de var like suverene – og like hatet – som Bærum Basketballklubb på 70-tallet. Følte et slags skjebnefellesskap.
– Har alltid likt Start, fordi vi hadde hytte i Arendal og fordi Karsten Johannessen var en snurrig kar..!
– Liker Liverpool, helt uten grunn!
I det hele tatt; det er deilig å hate og det er godt å elske. Det er vel det idrett handler om. Det også.
P.S. Jeg synes det er fint å kunne «hate» alle jeg ha vært i kontakt med på vegne av 3B og Bærum. Det er slett ingen form for hevn, men jeg synes det er greit å velge leverandører som har satt pris på oss og det arbeidet vi har gjort.
Det var morsomt for noen få år siden; da Harstad Vikings var med i BLNO. Det var lett og takknemlig å hisse på seg Harstad-væringer og det ble alltid temperatur når vi besøkte byen. Det ble sikkert ikke bedre av at jeg la meg borti coachens disposisjoner, men jeg hadde i hvert fall en ærlig agenda – å sørge for noen minutter på Adam Finstad som jeg hadde i landslagsstallen. Men altså, slik skrev man for noen år siden:
Hvor lenge var Adam i paradis?
Svaret på dette spørsmålet er: maks 7 minutter.
Det er egentlig litt ufint å legge seg borti andre klubbers indre anliggender, og andre coachers policy og disposisjoner. Det har verken jeg eller andre noe som helst med.
Men den årlig tilbakevendende diskusjonen om norske talenter, utenlandske importer og nord/sør er faktisk relevant – og til og med viktig – for norsk basketballs fremtid. Problemet er at den alltid blir ført i generelle ord og vendinger.
Derfor blir det lettere om vi for en gangs skyld forholder oss seg til konkrete eksempler.
Espen Stien og Adam Finstad; to aktører også i årets BLNO.
Adam Finstad er et konkret eksempel, og han spiller for Harstad Vikings. På hjemmesiden forteller han at det stolteste øyeblikket hittil i karrieren var da han debuterte for Vikings mot Kongsberg Penguins 26. februar 2006.
Siden den gangen har han trent mer enn de fleste, han har vært mer lojal enn de fleste og han har dessuten vært gjennom en hel satsingsperiode med det norske 91-landslaget. Han har spilt EM-kvalifisering og nordisk mesterskap for Norge, og derfor kjenner jeg også Adam godt. Såpass godt at jeg tviler på at han trenger meg til å snakke for seg. Jeg er helt sikker på at han er både ydmyk og lojal nok til å jobbe jevnt og trutt videre – og forholde seg til lagledelse og klubbledelse.
Men kanskje nettopp fordi jeg er spesielt interessert i de spillerne jeg har hatt gleden av å jobbe med på guttelandslaget var det med en viss optimisme og forventning jeg leste dette på hjemmesidene til Harstad Vikings:
«Adam Finstad har fått smaken på landslagsaktiviteter og unggutten har lagt ned masse trening for å ta steget videre. Han kan fort bli en liten sensasjon i BLNO.»
Det hadde virkelig vært gøy – og det hadde sendt et viktig signal i basket-Norge om spillere som Adam Finstad og Jonas Evensen endelig fikk muligheten til å vise hva de er gode for; eller hva de slett ikke behersker for den saks skyld. For å bli en sensasjon er er av forutsetningene at du faktisk er på banen. Og aller helst litt mer enn 3-4 minutter, og gjerne før kampen er avgjort, og helst ikke de tre siste minuttene, og helst ikke først når laget ditt leder med mer enn 20 poeng.
For å ha mitt på det tørre har jeg sjekket tallene for Adam siden han debuterte for snart tre år siden. Sånn ser det ut:
Grunnserien 06/07: 1 kamp 3 minutter
Semifinaler 06/07: 0 kamper 0 minutter
Finaler 06/07: 0 kamper 0 minutter
Grunnserien 07/08: 5 kamper 5 minutter
Kvartfinaler 07/08: 1 kamp 7 minutter
Semifinaler 07/08: 1 kamp 1 minutt
Finaler 07/08: 1 kamp 1 minutt
Grunnserie 08/09: 2 kamper 3 minutter
Adam har altså vært maksimalt 7 minutter i paradis. Det var mot Gimle i sesongen 07/08 – i en kamp Harstad vant 91-69. Til helgen kommer Gimle på besøk i Harstadhallen igjen – laget som kanskje har de fleste og mest spennende talentene akkurat nå.
Hvis vi for en stund legger til side den ørkesløse debatten om importer og kjøp av spillere: La oss heller akseptere at de aller fleste klubber uansett har egne spillere som er rekruttert og fostret opp i lokalmiljøet.
Jeg kommer alltid til å mene at det på lang sikt er viktig at nettopp disse spillerne får de mulighetene de fortjener. Hvis Harstad banker 3B neste gang vi besøker byen i en kamp der Adam spiller 12 minutter, scorer 5 poeng, gir 1 assist, begår 1 TO og rekker å få to fouls kan jeg ihvert fall glede meg over det; i stedet for å deppe over egne miserer.
P.S. Noen år senere synes det endelig å ha løsnet litt for Adam og de andre lokale talentene i nord. For Kenneth Webb i Tromsø snitter Adam nesten 14 minutter, og akkurat det synes jeg er hyggelig og riktig, både for spillerne og for klubben på sikt.
P.S.2: Jeg har funnet ut at jeg hater Ray Allen litt. Tror jeg må skrive litt om det i morgen.
pauliord 